kilder og litteratur Arkiver

Finlands historia Henrik Meiander — *En av bøkene som har hjulpet meg å se de lange historiske linjene bak kvenske røtter er *Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter* skrevet av historieprofessor* *Henrik Meinander.*

Rundt år 1000 fantes tre hovedgrupper i områdene som i dag er Finland: finner, tavastere og karelere. Kvensk historie har forbindelser til alle tre.

Om å finne den kvenske historien

Da jeg begynte å lete etter mine egne kvenske røtter, skjønte jeg etter hvert at historien bak dem strakte seg lenger og dypere enn jeg hadde tenkt på.

Den første tiden leste jeg mye i Tornedalens historia 1, rett og slett fordi det var den eneste boka jeg hadde for hånden. Det var i den jeg begynte å ane sammenhengene mellom mine forfedre i Tornedalen og Finland.

Først og fremst var det kapitlene skrevet av den finske historieprofessoren Jouko Vahtola som satte meg på tanken. De fylte mange hull, men åpnet også for at jeg ville ha kunnskap om mer. Så kom jeg over Henrik Meinanders Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter. Den var heldigvis også skrevet på svensk.

Meinanders bok ga meg et bredere blikk på de lange linjene i Finlands historie, særlig perioden hvor de tidligste finske stammegruppene levde og beveget seg gjennom landskapet. Dette er en av innsiktene jeg tar med meg: Det gamle Finland besto av gjennomgående forbindelseslinjer – politiske, økonomiske og kulturelle – som også danner bakgrunn for den kvenske historien.

Det er viktig for kvener å forstå sin egen kulturhistorie.

Boka til Meinander er fra 2006. Jouko Vahtolas forskning, og artiklene i Tornedalens historia 2 som bygger på den, er enda eldre. Siden jeg ikke leser finsk, har jeg begrenset tilgang til både Meinanders og Vahtolas videre forskning.

Å skrive om historisk materiale er risikosport, fordi det alltid kan være forskning som slår annen forskning i hjel – enten den er ny eller gammel.

En annen ting er at selv forskere gjør sine utvalg, slik Meinander minner oss om i forordet. Enhver historiker siler, velger, tolker – og skaper dermed en ny versjon av historien. Det samme gjelder oss som leser. Det vi tar inn, former det vi tror vi vet.

Men det er viktig å grave i historien likevel. Hvordan skal jeg og andre kvener kunne forstå hvis vi ikke prøver?

Tre folk som formet historien i Finland

Det var den eldre historien jeg lurte på da jeg begynte å lese boka. Vahtola hadde skrevet en del om tavasterne (hämäläiset), og at de hadde påvirket mye av kulturen i Tornedalen. Han skrev også om finnene (suomalaiset) og karelerne (karjalaiset).

Samtidig trakk han fram at disse tre gruppene hadde ulik kulturhistorie. Dette fant jeg igjen i Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter. Meinander skrev at tavasterne og finnene etablerte seg først, og at karelerne kom til litt senere. Rundt år 1000 representerte alle tre hovedgruppene som levde i områdene som i dag er Finland.

De levde ikke isolert, men i et landskap preget av kontinuerlig påvirkning fra både øst og vest. Handel, ferdsel og kulturkontakt bandt dem sammen.

Ifølge Vahtola viser arkeologiske og historiske spor at mennesker begynte å slå seg ned i Tornedalen fra sør og øst i denne perioden.

Tavasterne – vannveier, handel og tidlige kulturmøter

Tavasterne var et innlandsfolk med velutviklet jakt- og fiskevirksomhet, svedjebruk og husdyrhold. De holdt til i områdene rundt Kumoelven (Kokemäenjoki), et av de viktigste vannsystemene i Finland. Elven bandt sammen innsjøer, økonomier og folk – og åpnet for ferdsel både vestover mot Bottenhavet og østover mot Ladogasjøen og Finskebukta.

Kumoelven ble en livsnerve for transport, bosetting, handel og kulturkontakt fra yngre jernalder og gjennom hele middelalderen.

Dette samsvarer også med de mønstrene Meinander beskriver: Folk reiste, handlet, samarbeidet og påvirket hverandre. Pelsverk og fisk ble fraktet ned elven og byttet mot salt, metallvarer og tekstiler.

Forskning, blant annet hos Vahtola, tyder på at tavastiske tradisjoner og kulturformer kom tidlig til Tornedalen – i hvert fall fra 1000–1100-tallet.

Finner – den sørvestlige stammen og kontakten med Sverige

I sørvest, i området som kalles Egentliga Finland, levde finnene. Naturforholdene her var mildere, jordbruket var tidlig utviklet, og kontakten med Mellom-Sverige var tett allerede i vikingtiden.

Dette landskapet av kulturmøter – østlige og vestlige – preget utviklingen av språklige og kulturelle uttrykk i området og la grunnlag for historiske prosesser som senere skulle få betydning for kvenske slekter.

Karelere – folkene mellom øst og vest

Meinander beskriver hvordan tavasternes ekspansjon østover mot innsjøområdene nær Karelen og Ladogasjøen fikk stor betydning. Fra slutten av 700-tallet slo svedjebrukere fra sørvestlige Finland seg ned i nye områder. Etter hvert kom slaviske grupper nordover, særlig knyttet til handels- og maktsenteret Novgorod.

Dette samsvarer med det historikeren Jouko Vahtola beskriver i Tornedalens historia 2: Kulturmøtene mellom disse gruppene bidro til utviklingen av den karelske kulturen rundt år 1000.

Karelerne levde ved innsjøsystemene rundt Ladoga og Onega, og hadde gjennom århundrer kontakt med både finske stammer i vest og slaviske grupper i øst. Dette gjorde dem til et folk som sto midt i møtet mellom østlige og vestlige tradisjoner.

Kvensk perspektiv – hva betyr disse kulturmøtene for våre røtter?

Alle disse gruppene, har hatt innvirkning på kulturutviklingen i Tornedalen, og dermed på den kvenske kulturen i Norge.

Kvensk kultur er ikke et avgrenset fenomen, men et resultat av århundrer med bevegelse, kontakt, påvirkning og tilpasning. Det gjør kulturarven vår rik og kompleks — og det gir oss et større rom å forstå oss selv i.

Dette er en del av den kvenske historien, og det gir retning framover.

Kilder:

Meinander, Henrik: Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter (Natur & Kultur, 2006).
Vahtola, Jouko: artikler i Tornedalens historia 1 (Tornedalica, 1991).
Sekundærlitteratur innen finsk og nordfinsk etnografi, arkeologi og kulturhistorie.

Dette innlegget er merket med stikkordet kilder og litteratur, der jeg etter hvert vil dele mer om bøkene som har vært viktige i arbeidet mitt med prosjektene Kvenske røtter og Kvensk identitet.

Ta gjerne også en kikk på siden der jeg har samlet kildematerialet jeg har brukt under arbeidet her.

Laila Lanes står med kamera utenfor Øvertorneå kirke i Matarengi under en slektsforskningstur i 2019. — Laila Lanes utenfor Øvertorneå kirke i Matarengi i forbindelse med en slektsforskertur i 2019.

For mange som leter etter kvensk tilhørighet, blir Laila Lanes sitt arbeid et godt holdepunkt. I To prosent norsk kombinerer hun slektsforskning, feltarbeid og personlig undring – og gjør den kvenske historien tilgjengelig for alle som ønsker å forstå mer av hvem vi er.

Laila Lanes har som journalist alltid jobbet for å formidle sannheten. Det merkes i hennes nyeste bok, To prosent norsk, som raskt har blitt en sentral bok for alle som ønsker å lære mer om sin kvenske bakgrunn.

En bok som skaper forståelse

Like før jul i 2022 satt jeg med To prosent norsk av Laila Lanes. Hun er journalist, og det bærer boka preg av. Gjennom sin lange karriere har hun trent seg opp til å skille sant fra usant, og til å skrive på en måte som gjør at folk forstår.

Boka hennes gjør det enklere å forstå den kvenske historien. Den skulle jeg gjerne hatt da jeg oppdaget at jeg var kven i 2018. Det hadde gjort alt så mye lettere.
Nettopp derfor har bøker som denne fått så stor betydning for oss som oppdager vår kvenske bakgrunn sent i livet. Vi trenger kunnskap som kan bære oss i starten.

Det var ikke bare jeg som ventet spent. Boka ble tatt imot med åpne armer i de kvenske miljøene.

Jakten på kvensk identitet

Laila er fra Furuflaten i Lyngen, ikke så fryktelig langt fra der jeg vokste opp. Jeg blar i boka og finner mitt eget landskap. Kjenner meg igjen. Den kvenske kulturhistorien hun skriver om, er også min.

Slik tenker man når man famler etter holdepunkter i letingen etter kvensk tilhørighet. Man trenger å forstå, og man trenger noen og noe å identifisere seg med.
De første årene handler ofte om å finne språk for det man aner, men ikke helt forstår. Laila setter ord på mange av de erfaringene som går igjen i kvensk oppvåkning, uansett hvor i landet man bor.

I forordet forteller hun at boka er blitt til etter mange år med slektsforskning, lesing av bokverk om blant annet Nordkalottens historie, og etter utallige besøk i Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland. Hun har også reist mye rundt i Troms og Finnmark og hatt mange samtaler med slekt og venner.

«Slik har jeg fått ny kunnskap om vår egen historie, min slekts bakgrunn og historien om ‘det tause folket’, kvenene.»
Denne stillheten er gjenkjennelig for mange av oss. Når en historie ikke blir fortalt i generasjoner, blir den også vanskelig å finne tilbake til – og nettopp derfor er Lailas arbeid så viktig.

Når slektslinjer våkner til liv

Da Laila begynte med slektsforskning, hadde hun bare en rød ringperm med lange lister av navn å bygge på. Den kom fra moren hennes, som igjen hadde fått den av en slektning. De fleste navnene betydde ingenting for henne. I familien hadde de ikke snakket særlig om disse menneskene – egentlig hadde de ikke snakket mye om fortiden i det hele tatt.

Nå tok hun fram listene og begynte å føre dem inn i slektsforskningsprogrammet hun hadde skaffet seg. Det som i utgangspunktet var tørre navnelister, ble gradvis til begynnelsen på en større forståelse av egen historie.
Mange av oss starter nettopp her – med navn som ikke sier oss noe, før de gradvis får ansikt og liv. Det er slik kvensk identitet ofte bygges opp igjen, bit for bit.

Fortellingen starter med et barndomsminne som vekkes til live mens hun hører på et opptak fra kvenfestivalen Paaskiviikko i Nord-Troms i 2020. Det snakkes om en gammel regle. Ordene er fremmede og blir sagt med en bestemt rytme: Isike, disike, dougan, lougan… Laila lytter. Langsomt går det opp for henne at hun har hørt regla før. Hun og venninnene brukte den for å elle om hvem som skulle stå når de lekte gjemsel.

Det fremmede språket var kvensk. Hun hadde kunnet en kvensk regle.
Det er slike små glimt som kan åpne en dør: et minne, en lyd, et ord man ikke visste vondt eller godt om. Mange kvenske historier starter akkurat slik – i det hverdagslige, nesten usynlige.

Stillheten som skjuler det flerkulturelle i nord

Laila vokste opp med norsk, og i tenårene forsto hun at det var samisk hennes mormor og andre eldre i bygda snakket seg imellom. Det kvenske hadde ingen snakket om. Regla satte i gang en prosess som ikke lot seg stoppe.

Til å begynne med var det få som lyttet eller ville snakke om det. Denne erfaringen er typisk for kyststrøkene i Nord-Troms. For mange sitter det langt inne å erkjenne sin flerkulturelle bakgrunn, enten den er kvensk eller samisk. Motstanden mot åpenhet ble en drivkraft.

Denne motstanden er en del av den større historien i nord, og den påvirker fortsatt hvordan vi snakker om – og forstår – det kvenske i dag. Lailas arbeid bidrar til å bryte denne stillheten.

Derfor vi må løfte fram kvensk historie

To prosent norsk er sakprosa, det vil si at den bygger på faktiske forhold. Den er ikke oppdiktet, slik en roman er. Bakerst i boka finner man en lang liste over kilder, slik at hvem som helst kan sjekke om Laila har belegg for det hun skriver. Samtidig får man mange gode tips til litteratur man selv kan ha nytte av.

Det har også vært viktig for henne å skrive boka for å synliggjøre kvener.

Boka til Laila fyller et hull i den norske historien, og den er med på å synliggjøre at kvener finnes. Det trengs både for kvenene selv og for samfunnet rundt. Vi trenger mange flere bøker som kan løfte fram det kvenske.

Kvener over hele landet trykket den til sitt bryst, og Laila har siden turnert land og strand for å prate om boka. Folk har strømmet til. Interessen bekrefter behovet for kunnskapslitteratur om kvener – og boka bidrar til at flere kvener kan forstå mer om seg selv.

Det er nettopp denne typen kunnskap som gjør det mulig å bygge en tryggere identitet – både for dem som vokser opp med kvenske røtter i dag, og for oss som finner dem senere i livet.

Kulturmøter i det gamle Finland – linjer mot den kvenske kulturen