ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

kvensk kunst og kultur

Litteraturløft for kvensk identitet og stolthet

av 2 Kommentarer

Åpen bok med blafrende sider – illustrasjon for innlegg om kvensk litteratur
Vi trenger litteratur som løfter kvenske historier fram i lyset

Antologien Kvenske stemmer løfter fram et mangfold av erfaringer, historier og uttrykk fra kvensk virkelighet. Å være en av bidragsyterne har gitt meg både innsikt og en sterkere følelse av tilhørighet.

Et løft for kvensk litteratur

Kvensk litteratur er i ferd med å få ny tyngde, og antologien Kvenske stemmer er et viktig bidrag i dette løftet. Nitten personer har delt sine erfaringer, og til sammen gir disse tekstene et sterkt bidrag til økt synlighet og stolthet.

Forlaget beskriver antologien som et mangfold av kvenske erfaringer. At min egen stemme er blant dem, forsterker følelsen av å høre til i dette fellesskapet. Jeg er stolt over at mitt bidrag – «Kvenske døtre» – har sin naturlige plass i prosjektet.

Lanseringen i Tromsø viste hvor stort engasjementet rundt boka er. Rommet ble fylt av forventning, og mange gikk hjem med boka under armen – akkurat slik Ruija forlag håpet da de startet arbeidet for to år siden.

Bredden i kvensk erfaring

Redaktørene ønsket, slik Laila Lanes uttrykker det, å få fram ulike historier, ulike uttrykk og ulike innfallsvinkler på hva kvensk identitet kan være. Ingen fortellinger er like, men sammen viser de bredden – og den sterke viljen til å fortelle etter mange år med stillhet.

Trygg Jakola har også pekt på den store interessen rundt boka: at mange vil kjenne seg igjen, og at flere nå søker kunnskap om sin egen bakgrunn. Samlet er dette et prosjekt som både gir rom for gjenkjennelse og åpner for nye stemmer – et fellesskap av historier som fyller et åpent rom i offentligheten.

En plass i fellesskapet

Det var derfor lett å si ja da jeg ble spurt om å bidra. For meg betyr det mye å kunne dele fortellinger og erfaringer som kan bidra til at flere finner sin kvenske identitet – og til at forståelsen av kvensk historie og kultur blir større.

I min tekst «Kvenske døtre» undersøker jeg min kvenske tilhørighet gjennom kvinnene som kom før meg – fra i dag og bakover i tid. Hva har mødrene gjennom generasjoner gitt videre til sine døtre? Hvilken betydning har det hatt for kulturen? Og hvor startet det hele?

Stemmer vi vil høre mer av

Disse spørsmålene pekte ut retningen for teksten jeg skrev, og arbeidet tok meg inn i både slektshistorie, kvinnehistorie og kulturarv. Gjennom teksten har jeg forsøkt å veve fram et mangfoldig bilde. For meg er det viktig at det blir flere fortellinger om kvenske kvinner.

Nå gleder jeg meg til å lese boka i sin helhet. Det er kloke og fine folk som har bidratt, og jeg er stolt over å være en del av det fellesskapet som vokser fram gjennom kvensk litteratur.

Jeg håper antologien vil nå bredt ut – både til kvener som søker sin egen historie og til dem som vil lære mer om kveners liv i dag.

Til alle som ønsker å forstå mer av en kultur som lenge har vært lite synlig: Jeg anbefaler dere å få tak i denne.

Kniven i ilden løfter Kvääniteatteri til nasjonalt nivå

av

Ensemblet fra teaterstykket Kniven i ilden står fremstilt i et dramatisk nord-norsk kystlandskap med snødekte fjell, hav og grå himmel. Foto: Kjetil Nystuen / Riksteatret.
Ensemblet i Kniven i ilden, plassert i det nord-nord-norske landskapet som bærer både historien og den kvenske identiteten stykket springer ut av. Foto: Kjetil Nystuen / Riksteatret

Ishavet, fugler i flukt og kvensk urkraft speiles i kobber når Kniven i ilden tar form og møter nasjonalscenen. Dette er en første opplevelse av et teaterprosjekt som både berører, forandrer – og gir Kvääniteatteri en ny plass i landet.

Når sceneteppet faller

Se for deg en vegg dekket av kobber, to svarte sidevegger og en flokk hvite fugler som svever over gulvet. Store, smekre og i flukt – men samtidig naglet til bakken. Når også taket mørklegges, er det bare fuglene som trer fram.

Det er dette vi vil møte når sceneteppet faller, uansett hvor i landet vi sitter og venter på Brita Caisa Seipajärvi. Hun som gikk gjennom ild for å vinne Mikkel Aska – og gjennom is for å holde ham fast.

At vi kan forestille oss nettopp dette, skyldes at Riksteatret inviterte «hele Norge» på første prøvedag av Kniven i ilden, basert på Ingeborg Arvolas prisbelønte roman. Jeg leste boka med stor appetitt. Først på grunn av språket; deretter landskapet – og til slutt historien som grep tak.

Boka har med rette blitt løftet fram som en fortelling om forbudt og dampende kjærlighet. For utenforstående virker Ishavskysten som et eksotisk bakteppe. For oss som er vokst opp ved det frådende havet, kjennes det snarere hjemlig.

Store ambisjoner og godt samarbeid

«Varme hender» er nok også et fremmed begrep for mange, og kanskje derfor så fascinerende. I kjernen av den kvenske kulturen var dette lenge en naturlig del av folks liv. Jeg har selv hørt fortellinger om dem som ble hentet for å stoppe blod.

Det er her sensasjonen i denne teateroppsetningen oppstår. Fram til nå har Riksteatrets kunstneriske team arbeidet intenst med scenografi, kostymer, markedsføring og alle de usynlige tannhjulene som får et teatermaskineri til å gå rundt. Jazzmusikeren – og kvenen – Arve Henriksen har tryllet fram musikk som løfter alt dette videre.

Og nå kommer Kvääniteatteri inn for fullt. En tydelig stolt teatersjef, Frank Jørstad, plasserer produksjonen midt i gjenreisningen av det kvenske kulturelle uttrykket – i gjenskapingen av et stolt kvensk folk:
«Vi er jo et bittelite teater med en svær ambisjon. Vi skal transformere det her landet, og det må vi gjøre gjennom folk.»

Det har ensemblet klart. De har løftet kvensk teaterkunst opp på et nasjonalt nivå. Som det reisende teateret de er, skal de nå fylle 54 saler over hele landet – og bevege dem som kommer.

Det kvenske folket skal løftes

Men store ambisjoner krever samarbeid.
«Når man er så liten og har så store ambisjoner, må man knytte til seg noen som har større muskler,» sier Jørstad. «Og det har Riksteatret.»

Han har trua på prosjektet – og det smitter.

«Det skal løftes,» sa regissør Cecilie Mosli under presentasjonen. Det var det eneste ønsket Ingeborg Arvola hadde: at Brita Caisa, hennes folk og hennes historie skulle løftes. Kvenene er tross alt et folk som vet å ta i et tak.

Nå er det bare å bestille billett, sette et kryss i kalenderen og glede seg. Jeg har satt en kvenrose på datoen 30. januar. Da er det urpremiere. Noen dager senere starter turneen – med første stopp i Nordreisa.

Dette er bare begynnelsen. Historien om Brita Caisa – og om kvensk scenekunst – kommer til å følge oss lenge. Og jeg kommer til å følge den videre.

Har du lyst til å se presentasjonen med egne øyne? Klikk her.

Å finne språk for det som er sant

av

Forfatter gjør notater ved skrivebordet etter samtale med Ingeborg Arvola – inspirert til å skrive sant og med respekt.

Ingeborg Arvola har skrevet bøker jeg har slukt rått. Etter en samtale med henne har jeg begynt å lese dem på nytt for å lære hvordan jeg kan bli en bedre skribent. Hun tør å bruke seg selv rått i bøkene, og det krever mot for det er lett å trå feil. Likevel vil jeg prøve…

Kvenske flammer over Finnmark

Det var det viktigste jeg satt igjen med etter en samtale med den prisvinnende forfatteren Ingeborg Arvola forrige helg. Hun deltok på et møte i Holmestrand, arrangert av den lokale kvenforeningen for å snakke om sitt forfatterskap og sitt liv.

Arvola kom nylig ut med den siste boken i trilogien Ruijan Rannala. I den forteller hun historien om Brita Caisa Seipajærvi, som midtvinters forlot hjemmet sitt helt nord i Finland, og bega seg mot kysten av Ishavet for å skape en bedre framtid for seg selv og sine to barn.

Da jeg ble spurt om å lede samtalen, var det denne trilogien jeg først tenkte på. Som så mange andre ble jeg begeistret for den første boka, Kniven i ilden. Det var språket jeg falt for først. Så naturbeskrivelsen, og deretter selve fortellingen.

For denne boka fikk Arvola Brageprisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Blant kvenene ble hun over natten en fanebærer for det kvenske – om det var intensjonen hennes eller ikke.

Dette er nemlig en fortelling mange kvener og norskfinner kan kjenne seg igjen i. Ikke fordi de selv har opplevd det samme, men fordi mange av deres slektninger kom samme veien som Brita Caisa, og av de samme grunnene: De lette etter arbeid – og kanskje også et nytt liv.

For andre kvener var det andre flammer som brant, meg selv inkludert. Jeg kjenner meg ikke igjen i så mye av den kvenske historien i Øst-Finnmark, men det drypper på oss alle når en kvensk forfatter får slik oppmerksomhet i storsamfunnet.

Når sannheten blir fortelling

Jeg trodde samtalen skulle handle om trilogien, men det var en annen bok som ville snakke – Neiden 1970.

Boka tok tak i meg. Den handler om en liten jente og faren hennes. Om dem to sett gjennom jentas øyne, fortalt med hennes ord, hennes språk. Det kunne fort blitt banalt, men fortelingen var alt annet enn det.

Jentas oppvekst var preget av alkohol, rotløshet, adskillelse og vaklende tilhørighet. Fortellingen er på mange måter nesten uutholdelig, men også vakker, fordi Arvola behandler dette ekstremt skjøre temaet med letthet, varme og styrke. Det er beundringsverdig at hun deler av sitt eget liv.

Jeg måtte spørre henne om hvordan slektningene hennes reagerte på at hun stilte seg selv – og dermed faren – så naken for alle og enhver. Det hadde hun stort sett fått gode tilbakemeldinger på. Ja, nesten alle var positive. Hun kunne bare komme på én som mente at hun kunne latt være å skrive boka.

Dette snakket hun om uten å nøle, og uten å problematisere.
Dessuten bærer hun ikke nag.
Det var bare slik det var.

Å skrive med respekt

Måten hun svarte på tente en gnist hos meg som jeg kommer til å holde varm og klar. Man kan skrive om nesten hva som helst, bare intensjonen er god, og man behandler folk med respekt.

Hun fortalte om et liv mange vil finne uvirkelig: at bjørn tuslet rundt i nærskogen, at hun var der når man måtte hale opp en hest som hadde gått ut i myra. Om kjøring med hest og slede om vinteren, i isnende kulde.

Om å ikke vite om hun ble hentet på flyplassen da hun kom reisende alene.

Ingeborg Arvola tør å bruke seg selv og sitt liv rått i arbeidet med å skape troverdige karakterer og gode fortellinger. Det beundrer jeg sterkt.

Jeg bruker meg selv i boka jeg skriver på, men ikke rått.
Jeg holder igjen.
Tør ikke helt å slippe meg løs.

Tenker for mye på hva den og den måtte tenke og mene. Det vil jeg slutte med, selv om det er vanskelig.

Og har det man skriver en rettmessig plass i fortellingen må man finne et språk for det som er sant – uansett hva sannheten er.

Det handler om hvordan man skriver, og hvorfor man gjør det.

Når kvenske historier vekkes til live

av

![Bok med kjetting og lås – symbol på skjult historie]

Når kvenske fortellinger løftes fram, låses permene som skjuler vår glemte historie opp. Det var en av mange tanker jeg fikk da jeg så filmen Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen første gang. Den ble et møte med glemte røtter og tause stemmer, men også en påminner om at det kvenske lever i dag.

Film som døråpner

Da jeg startet jakten på min kvenske identitet i 2019, lette jeg i alle retninger etter noe som kunne vise fram den kvenske kulturen. Jeg var på stadig søken etter faste holdepunkter – noe som kunne åpne opp for min slekts fortelling og historie.

Det hadde bare gått noen uker siden jeg oppdaget at jeg var kven, da jeg kom over filmen Det tause folkets stille død. Mye var fremmed for meg i filmen, men det var også flere ting som berørte meg – og jeg ble klokere av å se den.

Mikkelsen var opptatt av om det i det hele tatt er mulig å bevare en kultur og et språk som har vært truet så lenge. Han viste eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark og fra sine reiser til Karelen.

Skam over kvensk tilhørighet

Gjennom intervjuene kom også historiene om fornorskningen – om barn som ble slått for å snakke sitt eget språk. Dette var noe av det som traff meg sterkt. Den minnet meg om fortellingen jeg fikk høre den dagen jeg forsto at jeg var kven.

Inger – en fjern slektning av meg – fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli på skolen, og om en klassevenninne som ble straffet.

Denne fornedrelsen var en del av min bakgrunn også. Å få folk til å skamme seg var et av virkemidlene som ble brukt for å få dem til å ta avstand fra sin kvenske tilhørighet.

Skam. Det er et av de sterkeste ordene jeg vet om. Det er ødeleggende. Det knuser folks selvtillit, skitner dem til.

Fravær og savn

Mikkelsen hadde laget filmen til minne om sin bestemor. Samtidig nøstet han seg bakover i sin egen historie. Det kan hende det var derfor filmen hans berørte meg så sterkt. Jeg prøvde å følge sporene etter oldemor – han tenkte på sin bestemor.

Filmen traff meg nok også fordi den satte ord på noe jeg bar på: spørsmålet om hvem jeg egentlig er. Jeg kjente på en sårhet fordi jeg ikke visste at dette hadde gått tapt før det var for sent.

Jeg kjente også på et savn, fordi ingen kunne gi meg svar på alt jeg lurte på. Ingen som kunne fortelle meg om kvensk språk eller tradisjoner.

Slektens historie er en del av grunnmuren i ethvert menneske. Det er derfor vi leter langs røttene våre for å finne svar.

Kvenske fortellinger

Mikkelsen intervjuet flere med kvensk bakgrunn, blant dem Gunnar Stålsett – biskopen som nådde manges hjerter, uavhengig av tro.

At Gunnar Stålsett sto fram som kven i filmen, ga en annen slags gjenklang. Når en kjent stemme kunne eie denne bakgrunnen, ble det en åpning for andre også – til å bære dette offentlig, med stolthet.

Det tenkte jeg ikke på den gangen, men jeg ser det klart nå. Man trenger forbilder, og man trenger å høre andres historier.

Kvensk identitet i dag

Filmen til Mikkelsen fulgte meg da tanken om å lage reise- og skriveprosjektet Mine kvenske røtter vokste fram. Den ble én av flere brikker for å forstå – og for å finne min plass i en historie jeg ikke kjente fra før.

Samme høst reiste jeg opp og ned Tornedalen i tre uker, og siden den gang har jeg skrevet. Først om usikkerhet, tap og savn. Deretter om en søken etter tilhørighet – noe som endte med at jeg ble trygg i min kvenske identitet.

I dag skriver jeg om hvor reisen førte meg, og hva jeg har lært. Det viktigste var at tilhørigheten til det kvenske vokste fram i møter med andre mennesker. Vi har en felles historie som gjør at vi hører sammen.

Lytt etter kvenske stemmer

Anstein Mikkelsens film ga stemme til de stemmeløse – og en fortelling vi andre kan bygge videre på.

Gjennom film og fortellinger blir den kvenske historien stadig mer levende.

Her kan du se Det tause folkets stille død  av kvenen og filmskaperen Anstein Mikkelsen. Den ble laget i 2005, samme år som kvensk ble anerkjent som eget språk. Sju år tidligere, i 1998, anerkjente Norge kvenene som nasjonal minoritet.

Lyden av et kvensk hjerte

av

I dette avsnittet skal jeg ikke prøve forstå for å formidle videre. Det eneste jeg vil prøve gjøre, er å gjengi min opplevelse av podcasten «Lyden av kvensk. Støv og stjerner» fra november 2016. Kari Slaatsveen var programleder, og jazzmusikeren Arve Henriksen var invitert til å framføre en improvisasjon, en sammensmelting av egen musikk og gamle lydopptak fra Nordreisa, stedet min oldefar Peder kom fra. 

Ifølge nettstedet Alkunne er Arve Henriksen en allsidig trompetist og komponist med stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Er du nysgjerrig på å vite mer om ham er det rimelig lett å finne mye informasjon både her og der på nettet. Det jeg skal ta med er kun at han ble født på Vestlandet i mars -68, er ni år yngre enn meg, at vi har begge kvenske røtter og at dette er noe vi begge har blitt klar over i voksen alder. Han har utforsket dette videre gjennom musikken, jeg skriver meg inn i min kvenske identitet.

Pappa spilte trekkspill.

—

Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige.

Klangen er en reise i tid

De første tonene fra trompeten kunne like gjerne kommet fra et trekkspill, så kommer bølgene. Duvende. I en ujevn rytme slik havet snakker.

Bølgene har ingen tid, de har alltid vært der. Rolig drar de med seg glatte steiner ut, og rolig, men ufravikelig, skyver de dem inn igjen. Steinene får liv, de tumler omkring, under og over hverandre. Glinsende. Fargene blir klarere når de er omgitt av vann. 

Et fremmed språk er i rommet. Det snakker til meg fra et sepiafalmet fotografi innerst i kroken. «Kjenner du meg ikke?» spør det. «Nei, men jeg vet hvem du er» lyver jeg, for jeg vet om det, det er jo mitt folks språk. Hvis det ikke var slik, ville det ikke snakket til meg slik en gammel onkel gjør. Språket vet hvem jeg er. «Hva vil du meg?» spør jeg ut i luften. Det er for sent å få svar, men i grunnen trenger jeg det ikke. Jeg har forstått hva oppgaven min er. 

Vedkjenne. Akseptere. 

Vedkjennes. Bli akseptert. 

Respektere, bli respektert.

Forstå, bli forstått.

—

Trompeten blir trompet, gjentar tonene fra den kvenske sangen, beveger seg i en bue foran meg, fra venstre mot høyre. Klangen er en reise i tid. 

Bølger. Steinene som dras ut og dras inn. 

Den kvenske tonen henger seg opp, et ekko fra en tid som var, et uforståelig språk, som toner fra en munnharpe.

Det spraker i lydbåndet og en kvinne i en brodert kjole trår fram. Hun kommer langveis fra, hun også. Fra øst. Langt fra øst. Stemmen stemmer ikke, den er flat. Nasal. Kinnene hennes er farget av sol og vind, formet av tid, rom og evigheten. Øynene forsvinner i furene over de høye kinnbenene. 

Jeg trodde jeg var liten.

—

Joiken flater ut landskapet, jeg hadde ikke sett det, men nå var det der. Uendelig, bølgende. Det ligger mellom meg og kvinnene jeg leter etter. En bro over tiden.

Salmen avløser mannen, kvinnen, trompeten og tankene mine, uforståelig i sin språkdrakt, men likevel litt for kjent.

Beklager. Salmer vekker ingen gode minner. Læstadianerpredikanten dukker opp – og forsvinner. En sju år gammel jente sitter ennå en gang alene på en kjøkkenkrakk som for anledningen er plassert i den iskalde finstua, like ved døren. Det er alvorlig i rommet. Farlig. Man kan brenne i …

Men jeg skal lytte, jeg skal det. Jeg vil. Jeg vil forstå hva det er man klamrer seg til.

—

Så er lyden av vann der igjen. Er det Reisaelva? Min oldefar Peder hørte nok den mer enn en gang. Før han traff oldemor og de flyttet mot nord og mot øst. Han døde der. Det er det eneste jeg vet om ham, men jeg tenker at det skal nok gå seg til etter hvert.  

En mørk, mekanisk lyd trenger gjennom den melodiøse jazztonen fra trompeten, skjærer i øret, men så skjærer jo også den kvenske historien som ti kniver i hjertet.

Veien fra smerte til sinne er kort, man blir våken.

Tralalalala, rallalallala, lallallallallala.

Stemmen kommer mot meg med fortiden. Jeg forstår ikke. Jeg fikk ikke vite. Jeg kjenner historiens gang, jeg har lest den, men likevel er jeg trist. Jeg kunne forstått. Jeg burde forstått.

—

Kan man tralle seg inn og ut av alt?
Ja, det kan hende. Et trallalla er ikke noe å forstå. Det kan forene, men det kan irritere også.

Stemmen fra tiden bortenfor, språket jeg ikke når. Språket jeg ikke kan savne, for det har aldri vært mitt. Bak det trenger lyden av stramme strenger seg fram. Strenge toner, en insisterende røst. 

Magen min fylles av en ny stemme, den kommer fra hvorsomhelst, det er ingen grenser. Musikken slipper inn luft og løfter meg bort. En stund er tankene borte. Skiftningene er nå bare overganger, fela er framme igjen, kvenen fra Vestlandet og jeg møtes.

— «Eg er kven er eg» —

Fortid og framtid sklir vekk. Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige. Det som renner gjennom Tornedalen og Reisadalen, fra fjellene på kysten av Vestlandet og Arnøya, det som fyller Oslofjorden. Vi er overalt, vi kvener.

Hennes hjerteslag og hans.
Dine og mine.

—

Her kan du oppleve «Lyden av kvensk» og Arve Henriksen