Den norske stat har ikke bare drevet en systematisk utrensking av kvensk språk og kultur. Myndighetene har mistenkt store deler av befolkningen i nord for å være en fare for rikets sikkerhet. Dette ligger bak fortielsen, dette er grunnen til at jeg ikke kjenner mine kvenske røtter.

Mine kvenske røtter – Del 2

I august 2018 reiste jeg gjennom Tornedalen i Sverige og oppdaget ved en tilfeldighet at jeg er kven. Spørsmålene svirret. Hvem og hva er kvenene? Hva er deres historie? Hva med kvenene som lever i dag? Hvordan lever de? Hva betyr dette for meg?

Hva er definisjonen på en kven?

Det første jeg jeg ville finne var en definisjon. På Wikipedia står det at «alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant» er kvener, og så henvises det til Kenneth Hyltenstam. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg klarte heller ikke helt å få tak på hva dette betydde.

Store norske leksikon er eid av blant annet de norske universitetene. Det burde borge for kvalitet, men jeg synes artikkelen de har skrevet om kvener er til dels rotete, så jeg var litt i villrede etter å ha lest den også. Hva betyr det for eksempel at “Betegnelsen «kvener» er etablert som en offisiell gruppebetegnelse som brukes i forskningsmiljøer og av norske myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner”? Det er heller ikke lett å forstå hva som ligger bak formuleringen: “Gruppenavnet «kvener» er også i utstrakt bruk i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppa”.

Det var ikke bare enkelt å finne en klar definisjon, men hos Kvensk institutt fant jeg noe som ga litt mer mening: Kvenene er en norsk minoritet med finsk språk- og kulturbakgrunn som har kommet til Nord-Norge før 1945, og deres etterfølgere. Definisjon baseres på folkets selvidentifikasjon, altså hvordan de oppfatter seg selv. Mine tippoldeforeldre kom til Norge rundt 1830, og jeg er dermed “etterkommer av folk med finsk språk- og kulturbakgrunn”. Men hva som ligger i at “definisjon baseres på folkets selvidentifikasjon” og “hvordan de oppfatter seg selv” tok meg lang tid å få et forhold til.

Nasjonale minoriteter

Kvensk institutt kaller kvenene en norsk minoritet. Store norske leksikon og Regjeringen bruker begrepet nasjonal minoritet: På nettsiden til Regjeringen heter det at “Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere. Utdanningsdirektoratet skriver det slik: “Norge har, i tillegg til samene, flere folkegrupper som har århundrelang tilknytning til landet. Disse folkegruppene har bidratt til å forme den kulturarven vi har i Norge, og vi kaller dem nasjonale minoriteter.” Felles for de som får status som nasjonal minoritet er at de har vært diskriminert og/eller forfulgt.

Det er Europarådet, en sammenslutning av 47 medlemsland, som har myndighet til å fatte en slik beslutning. De jobber for ytringsfrihet og pressefrihet, forsamlingsfrihet, likhet og minoritetsvern, og er ifølge dem selv den ledende menneskerettighetsorganisasjonen på det europeiske kontinentet. Vernet skal sikre at kvenene og andre nasjonale minoriteter ikke skal nektes retten til å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Det var i 1995 Europarådet anerkjente kvener, skogfinner, jøder rom og romanifolket som minoriteter. Tre år senere ble rammekonvensjonen ratifisert i Norge.

Makt og avmakt

Men hva har kvenene blitt utsatt for i Norge? Ifølge Forskningsrådet har det norske samfunnet siden begynnelsen av 1700-tallet og inntil nylig jobbet aktivt med å “fornorske” samene og andre nasjonale minoriteter, altså også kvenene. Jeg søkte videre. Plukket opp tråder her og der, lot det ligge, tok det opp igjen. Inne i meg vokste det fram følelser. Kvenene har vært utsatt for mistenksomhet, nedverdigelse, tvang, eksklusjon og isolasjon. De hadde opplevd redsel og fortvilelse. Ut fra dette grodde det en ødeleggende følelse av skam. Det er ikke rart folk har fornektet sin opprinnelse, sitt opphav. Gitt avkall på sin identitet og dermed bygget sine liv på feil premisser.

Norsk forsvarspolitikk

Norske myndigheter har gjennom flere tidsepoker hatt en oppfatning om at Finland kunne være en militær trussel i nord. Dette gjorde Finnmark og Nord Troms til en sikkerhetspolitisk arena, og kvenene med sin finskspråklige tilhørighet ble mistenkt for å kunne sette rikets sikkerhet i fare. De som hadde kvensk som hjemmespråk senket stemmen. Barna måtte ikke lære språket, og kvener helt ned i trettenårsalder har blitt overvåket som mulig spion eller overløper.

Sent på 1800 tallet og tidlig på 1900 tallet var myndighetene bekymret for et russisk kontrollert Finland, og i 1932 ble artikkelserien Den finske fare publisert. Bak den sto journalisten Arthur Johan Ratche fra Helgeland. Han ble fem år senere belønnet for “sitt virke for landsdelens utvikling” gjennom utmerkelsen Petter Dass-medaljen. Finland løsrev seg fra Russland i 1917, og i mellomkrigstida var frykten for at en idé om et “Stor-Finland” skulle føre til invasjon. Under den kalde krigen (etter 1945) var Norge tro mot USA, og Finlands nære relasjon til Sovjetunionen ble sett på som en trussel.

Store deler av befolkningen i Finnmark og Nord Troms har vært under mistanke fra slutten av 1800 tallet fram til noe vi må kunne kalle ganske nylig. Fornorskingspolitikken overfor kvenene har vært beinhard, om mulig enda hardere enn den var for samene. En nærmest endeløs kjede av statsministre, forsvarsministre og utenriksministre har hatt dette som en villet politikk, det er ikke noe som bare har skjedd. Både gulrot og pisk ble brukt. Gratis ukeblad på norsk ville kunne stimulere læring, å gjøre det vanskelig å passere grensen mot Finland for å besøke slekt var en måte å kutte bånd til kulturen. Kirke, skole og næringsliv ble mobilisert. Spede forsøk på å bevare kultur og rettigheter ble motarbeidet av myndighetene.

Det har også vært et spørsmål om rase. På slutten av 1800 tallet var den framherskende politikken å konstruere en sterk nasjonalstat. Assimilering av de som var annerledes var et viktig ledd i dette – ett land, ett folk og ett språk. Et annet viktig verktøy var Jordsalgsloven av 1902. I den het det at salg av jord bare kunne forekomme til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. Det var også diskriminering på arbeidsmarkedet. Folk sa fra seg navn og språk, fornektet og fortiet sin identitet. Å være kven ble etter hvert forbundet med skam.

Politisk uvilje

Norges første regjering i 1814 ble opprettet uten representasjon fra nord. I de første årene lå regjeringens hovedsete i Stockholm, og ble ledet av norske adelsmenn, det svenske kongehuset, dansk-norske embedsmenn, godseiere, jurister og offiserer. Mot slutten av århundret ble den norske parlamentarismen født, og med det dannelsen av politiske partier. Først Venstre, så Høyre senere samme år. De hadde vekselsvis statsministeren helt opp til slutten av 1920. Da kom Arbeiderpartiet i posisjon, og litt senere også Senterpartiet. Fra krigen og fram til langt etter jeg var født i 1959 dominerte Arbeiderpartiet, og etter den tid har partiene til dels vekslet på å sitte med makten.

Kong Harald V, som den første representant for norske myndigheter, beklaget fornorskingspolitikken offentlig i 1997. Det skjedde to år etter at Europarådet anerkjente våre nasjonale minoriteter, men dessverre gjaldt beklagelsen kun for samene. Uttalelsen “Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer” var vel ment, men av dette kan vi lese hvor usynlig den kvenske og også den skogfinske befolkningen var.

Norske myndigheter var med på å grunnlegge Europarådet i 1949. Det var nok ingen som den gangen tenkte at rådet kom til å sette søkelys på Norges forhold til egen minoritetsbefolkning noen tiår senere. I 2017 ble det etter lang tids arbeid besluttet å granske uretten som har pågått. Ikke uten motstand, men nå setter mange sin lit til arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den ble opprettet av Stortinget i 2018 for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. At kommisjonen ikke hadde med skogfinner i sitt mandat er verdt å merke seg. De ble inkludert senere.

Min ukjente historie hvisker meg i øret

Kvenene har vært med på å bygge landet med egne hender. Det har de gjort med kunnskap, styrke og utholdenhet. På et tidspunkt i historien ble de tvunget til å bøye nakken. De ble definert som mindreverdig og påført utenforskap. Den eneste muligheten var å la seg assimilere. Egenoppfatningen blant kvenene ble at de ikke hadde rett til å kreve noe som kunne bidra til bevaring av deres kulturelle integritet. Betegnelsen kven går ut av folketellingsregisteret, og språket forsvinner. Alt dette har formet oppveksten og identiteten til de som i dag kan kalle seg kvener.

Inger, som jeg møtte i Tornedalen i 2018, fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli i skolen og om en klassevenninne som ble slått. Det samme hadde skjedd i Norge. Jeg visste ikke om noen i min slekt eller omgangskrets som kalte seg kven, men likevel kjente jeg det: Jeg er en av dem. Jeg kommer fra et folk som systematisk har blitt undertrykt av myndighetene. Et folk som har blitt sugd opp i underlaget og blitt borte. Usynlige. Resultatet for min del var at jeg ikke hadde hørt noe som helst om min bakgrunn før.

Jeg kom over filmen “Det tause folkets stille død” av Anstein Mikkelsen. Den er produsert i 2005, sju år etter at Norge godkjente kvenene som en nasjonal minoritet. Mikkelsen lagde filmen til minne om sin bestemor. Samtidig nøstet han seg bakover sin egen historie. I filmen viser han eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark, reiser til Tornedalen der jeg nylig hadde vært og tar også en tur til Karelen. Han intervjuer flere med kvensk bakgrunn, deriblant Gunnar Stålsett, biskopen som nådde mange hjerter, uavhengig av om de var kristne eller ikke. Filmen beveget meg dypt og jeg ble klokere av å se den. Samtidig ble jeg litt vemodig. Ikke hadde jeg hatt en bestemor som kunne det kvenske språket, ikke var det noen bastukultur ute på den forblåste øya jeg kom fra. Der kan knapt den krokete fjellbjørka gro, og den lille veden som var ble ikke brukt til det. På filmen snakket de om å gjenopprette kontakten med den tapte kulturen. Jeg hadde aldri vært i kontakt med den, og jeg hadde ingen tro på at det var noen hjemme på øya som visste noe særlig. Eller ville vite. Hvordan kunne dette da gjelde meg?

Uroen sto ikke på så lenge. Opplevelsen fra turen i Tornedalen satt i. Jeg hadde delt opplevelsen med en av brødrene og ei av søstrene mine. Jeg hadde dokumenter som viste at vi hadde røtter i Tornedalen, historiebøker fra området, og jeg hadde begynt å kikke inn i ulike Facebookgrupper knyttet til kvenske miljøer.

Min egen ukjente historie hvisker meg stadig sterkere i øret. Jeg vil vite hvem jeg er. Jeg har rett til å vite hvem jeg er.

LES OGSÅ DEL 1 – OPPVÅKNINGEN

OPPVÅKNINGEN