morsarv

Brødbaking – mødrenes arv og døtrenes vri

7. januar 2023 av Unni

Brødbaking handler om mer enn mel og vann. For meg er det en del av arven fra et feskarbonde-samfunn i Nord-Troms, der kjøkkenet var både hjerte og kunnskapsrom. Her deler jeg fortellingen bak – og min egen, langsomme vei til et godt surdeigsbrød.

Feskarbonden

Jeg vokste opp i et feskarbonde-samfunn i Nord-Troms. Det betyr at vi levde på tradisjoner som strakk seg flere hundre år tilbake, der familiene kombinerte fiske, jordbruk, sanking og jakt for å få året til å gå rundt.

Arbeidsdelingen var tydelig den gangen: Mennene dro på havet, kvinnene holdt hjulene i gang hjemme. Dyreholdet var sentralt, og kjøkkenet var både hjerte og livsnerve.

Mange minner flyter opp, ikke minst brødbakingen. Det var ikke en hobby slik det ofte er i dag, men en nødvendighet – like viktig som fisket, slåtten og alt det andre som bar hverdagen framover.

Brødbaking er arbeid, men også en form for tilhørighet. Hver gang jeg knar en deig, kjenner jeg sporene etter dem som gikk foran – mamma, søster, mødrene før oss. Tradisjoner lever i hendene våre. Og hver gang vi gjør ting på vår egen måte, skriver vi litt videre på historien.

Slik mamma lærte meg

Jeg gjør fortsatt det meste slik mamma lærte meg. I heimen vår på sekstitallet var hjembakte brød en selvfølge. Det fantes ikke butikker som solgte brød i den lille bygda der jeg vokste opp i Nord-Troms. Kjøkkenet var et arbeidsrom – og et rom for kunnskapsoverføring. Den lærdommen bærer jeg med meg ennå.

Da jeg flyttet hjemmefra, tok jeg brødbakerkunsten med meg. I mange år bakte jeg alt selv, før kjøpbrødet sakte snek seg inn og tok over. Men for en tid siden begynte surdeigsoppskriftene å dukke opp overalt. Jeg ble nysgjerrig – kanskje var dette en måte å gå tilbake til det opprinnelige på, og samtidig finne min egen vri?

Å feile – men ikke gi opp

Jeg startet med å lage surdeig etter en oppskrift jeg fant på nettet – og da må man ha en surdeigsstarter. Det er den som gjør at brødet hever, på samme måte som gjær.
Men en starter gjør mer: Den gir brødet dypere smak, en vakker skorpe og en helt egen karakter. Den naturlige gjæringen gjør også brødet lettere å fordøye.

En starter trenger stell og tålmodighet, og det var her jeg støtte på utfordringene. Jeg glemte å mate den, eller jeg gjorde det feil – og den døde ut. Flere ganger.

Søsteren min ga meg en bit av sin starter, men jeg mislyktes igjen. Jeg prøvde én gang til – før jeg ga opp.

Men her om dagen bestemte jeg meg for å prøve igjen. Tre bakedager senere – og mange små justeringer underveis – tok jeg endelig ut et brød som var både luftig, sprøtt og vakkert.

Min måte å gjøre det på

Jeg må innrømme at jeg sjelden følger en oppskrift til punkt og prikke. Jeg baker på erfaring, hukommelse og øyemål. Kanskje er det nettopp derfor dette lykkes nå: fordi jeg tok med meg det jeg lærte av mamma, samtidig som jeg brukte min søsters råd.

Mammas brød var en blanding av siktet hvete, grov hvete og rug. Min versjon har surdeig og spelt som hovedingrediens, og et hint av rug. Jeg hever brødet i kurv – og lar prosessen ta den tiden den tar.

Baking av surdeigsbrød

Dag 1 – start rolig

Jeg tar surdeigen ut av kjøleskapet tidlig på morgenen. Den får stå på benken et par timer før første påfyll. Et par spiseskjeer mel – gjerne spelt – og eventuelt litt vann. Poenget er den langsomme prosessen. Utover dagen får den litt mer mel og eventuelt mer vann, og sakte begynner det å boble i glasset.

På ettermiddagen tar jeg en neve av surdeigen og legger i bakebollen. Jeg blander inn omtrent en tredjedel av melet jeg skal bruke, og passer på at deigen er løs. Deretter hviler den igjen. Resten av surdeigen settes i kjøleskapet.

Utpå kvelden tar jeg i salt og resten av melet. Jeg elter til deigen slipper benken og henger sammen. Den skal eltes kraftig. Mamma knadde – derfor knar jeg også.

Jeg former deigen, legger den i hevekurv med mel, dekker til og setter den i kjøleskapet over natta.

Dag 2 – den store dagen

Jeg setter ovnen på 250 grader, med pizzastein i nest nederste rille og langpanne under. Når ovnen er varm, hvelver jeg deigen ut av kurven, snitter den og legger den på den varme steinen. Jeg heller litt vann i langpannen for damp, lukker døren og skru ned til 240 grader.

Etter fem minutter tar jeg ut langpannen og senker temperaturen til 220 grader. Steketiden er rundt 45 minutter, men varierer fra ovn til ovn. Avkjøl på rist.

Lykke til!

Tips:
– Brødet er ferdig når kjernetemperaturen er ca. 96 grader.
– Blir toppen for mørk? Legg et ark bakepapir over.

Rundstykker av restene

Fikk du litt deig til overs? Det går fint an å sette rundstykker til heving over natten også. Legg et bakepapir på et brett. Bak ut rundstykkene og sett dem på brettet. Dekk til og sett inn i kjøleskapet.

Morgenen etter:

Sett stekeovnen på 250 grader. Når den er varm setter du inn rundstykkene, og skrur ned temperaturen til 220 grader. Stek rundstykkene i 15-20 minutter, avkjøl på rist.

Nyt frokosten!

Lag din første surdeigsstarter

Dag 1

– Bløt en neve rosiner i 2 dl vann (rosinvann).
– Bland 100 g grovt rugmel med 1 dl rosinvann i et glass.
– Sett på løst lokk og la stå 24 timer.

Dag 2

– Tilsett 100 g siktet spelt og 0,8 dl kaldt vann.
– La stå 24 timer.

Dag 3

– Tilsett 100 g spelt og 0,8–1 dl kaldt vann.
– Del starteren i to (lys/grov).

Dag 4

Lys starter: Tilsett 200 g fin spelt og 1,5 dl vann.
Grov starter: Tilsett 200 g sammalt rug og 1,5 dl vann.
– Når den bobler og dobler seg, er den klar

Starteren skal lukte friskt og litt syrlig – ikke surt eller rart. Da er den i god form.

Selvgjort er velgjort

25. mars 2015 av Unni

– sa mora mi. Det er ikke lite hun har lært bort, og det er ikke få som har nytt godt av hennes lærdom. Ikke bare lærte hun bort hvordan man strikket sokker, festet tråden når det var gjort og hvordan man stopper når sokkene har sett bedre dager. Mamma ga. Vi kan bare ane hvor mange sokkepar hun har pakket inn i gråpapir hun hadde tatt vare på fra en annen gang, vi som har fått. Jul og bursdager. Når man trengte og når hun ville gi.

Hun ga mye mer. Jeg ryddet i kjelleren for litt siden, og du verden hva som dukker opp fra sine gjemmer når man har bodd på samme sted i bortimot tretti år! Jeg fant et påskekort. Mamma tok seg tid til å skrive brev og sende kort. Med snirklete skrift som vanskelig å tyde, så ungene lyttet spent mens jeg leste. Noen ganger var det ord som nå er gått ut på dato, men som de verdsatte fordi de kom fra bestemor. De satte dypt og inderlig pris på hennes gaver, brev, kort og klemmer, for ikke bare ga hun av det hun hadde og det hun kunne gi, hun ga av godt hjerte og hun ga med verdighet. Hun hadde ryggen reist.

Og hun ga det hun selv hadde skapt. Maske for maske. Hun hadde stor glede av å kombinere farger, mønstre. Det kan jeg også se når jeg vandrer rundt på hytta. Der ligger matter mamma har vevd. Når jeg ser dem, hører jeg de jevne slagene av veven. Lukten av ull framkaller synet av rokken. Jeg kan se mamma bake brød, og da kommer følelsen av den sprøe skorpa bare hennes nystekte brød hadde.

Mamma hadde glede av dette. Hun måtte, det er klart. Sånn var hennes liv. Likevel – hun fant mye glede i å skape med hendene sine. Jeg kan huske den freden som lå rundt henne når hun satt med småarbeid i godstolen de siste årene, og jeg husker smilet hennes når hun var ferdig.

OM LIVET VAR EN ELV

TA DEG EN BLUND PÅ ØYET

18. september 2014 av Unni

«Ta deg en blund på øyet»

– sa mora mi .

Min mor visste hva det ville si å ha lange arbeidsdager. Det første hun gjorde om morgenen var å stilne rautingen fra dyra som sto i båsen med sprengte jur. Så sto oppgavene i kø utover dagen. Da hun trakk dyna over oss ungene om kvelden var det ennå lenge igjen av arbeidsdagen. Hun visste betydningen av å slappe helt av 2-3 minutter av gangen. Min mor var en klok kvinne. Henne kan vi lære mye av.

Daglige utfordringer

Vi skal ikke kimse av den fortvilelsen mange uttrykker rundt et utmattende arbeidsliv, underbemanning, omstillingskrav, utfordringer i heimen og dårlig samvittighet. Summen av dette er betydelig. Halvparten av langtidsfraværet er stressrelatert og mange ender arbeidslivet med et smell.

Utbrenthet

Utbrenthet er en sekkebetegnelse som kan inneholde mye, det har vi jo sett etter at det ene unge idrettsmennesket etter det andre ved hjelp av eksperter gradvis klatrer til topps igjen. Det er ikke mange som får så kvalifisert og nitidig hjelp. Det kan vel også hende at veien blir ekstra lang om man ser for seg en ny runde med arbeidskrav som synes uoverkommelige, og at følelsen over å ha kontroll i eget liv mangler.

Kontroll over eget liv

Sånn sett kan du si at min mor var heldig. Til tross for at dagene var lange og harde, visste hun hva hun gikk til. Dessuten var hun sin egen arbeidsgiver. Hun hadde påtatt seg et ansvar og sto for det, og hun kunne legge opp arbeidsdagen i stor grad slik hun selv ville. Unntatt at med dyr og mennesker som uavlatelig trengte hennes innstas og omsorg her og nå.

Innflytelse over eget liv

Det fantes altså noen ytre begrensninger, men det som avgjorde om hun kunne stå løpet ut var hvordan hun reagerte på presset. Hun visste at vi alle har innflytelse på vårt eget liv. Til tross for at mange kan ha vanskelige omstendigheter både på jobben og hjemme, er det mye vi selv kan gjøre for å mestre hverdagen. Det er ikke presskildene som avgjør stressnivå, men hvordan vi reagerer på dem. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det som teller. Det er vanskelig, men mulig.

Stressmestring

Å endre handling, krever endring av holdning og lang øvelse. Det finnes mange veier for å komme dit at vi mestrer det negative stresset i hverdagen. Jeg skriver med vilje det negative, for stress er en fysiologisk reaksjon knyttet til vår evne til overlevelse og nødvendig tilpasning. En positiv kraft som gjør oss i stand til å yte mer og være utholdende i mange situasjoner. Det er når stress tar overhånd det er fare på ferde.

Power nap

Power Napping er et amerikansk begrep som fokuserer på betydningen og nødvendigheten av effektiv hvile. Googler man begrepet finnes det utallige råd og tips å få. Mange av dem passer ikke inn i det arbeidslivet vi har, men det bør kanskje være noe å jobbe for? Det finnes effektive mindfulnessteknikker å ta i bruk for å koble av og finne hvile der du ikke spiser av arbeidsdagen, der du samler krefter og jobber mer effektivt etterpå. Har du en anledning og kjenner søvnen komme så ikke kjemp imot. Ta de få minuttene du kan, og gi hjernen hvile.

Middagskvil

Hvor har det blitt av middagsluren? Er det bare for sveklinger? Er den spist opp av at vi skal rekke så mye? Hva skal vi rekke, egentlig? Toget? Livet? Dersom du kjenner trykket av et utmattende arbeidsliv der underbemanning og omstillingskrav florerer, har du i tillegg utfordringer hjemme og er plaget av dårlig samvittighet, er det på tide å gjøre noe.

«Ta deg en blund på øyet» sa mora mi. Det synes jeg også du burde gjøre.

ENHVER DAG HAR NOK MED SIN PLAGE

20. august 2014 av Unni

– sa mora mi. Med det mente hun at det var bortkastet tid og krefter å bekymre seg over hva morgendagen kom til å bringe. Det gjaldt å holde fokus på dagens oppgaver og gjøremål. De krevde sitt, det skal gudene vite. Mamma hadde nok å gjøre fra hun sto opp om morgenen til hun gikk og la seg om kvelden. Titt og ofte hadde hun mer enn nok å gjøre om nettene også.

Min mor fødte elleve barn. Ti av dem vokste opp, med alt hva det krever. Helt i begynnelsen av 50-årene var kikhoste et vanlig problem. Jeg vet ikke om de to eldste søsknene mine fikk kikhoste, men jeg vet at de to neste gjorde det. De var ganske tett i alder og mamma hadde ikke avlastning de døgnene dette sto på. Da hadde hun mer enn nok med å komme seg gjennom det, både dag og natt.

Det var ikke alltid sånn, selvfølgelig, men også disse beinharde øktene måtte hun komme seg gjennom. I dag ville dette alene vært utenkelig for en ung far eller mor. Tar en med at de to andre barna måtte ha mat og stell, og at kyrne i fjøsen måtte ha det samme, ser en lett at hun ikke kunne tenke så mye på morgendagen.

Et så hardt liv er ingenting å romantisere, men det spørs om vi hadde trengt kurs i mindfulness om vi hadde mindre tid til grubling. Jeg vet sannelig ikke hva som er verst. Eller best.

Takk mamma – du ga aldri opp

2. januar 2013 av Unni

Hva er det som gjør at noen blant oss aldri gir opp selv om problemene tårner seg opp og kan synes endeløse? De leter etter en utvei og finner den, mens andre sukker, stønner og går seg vill i egen hage. Det er optimistene blant oss som ser et halvfullt glass der andre ser det halvtomme.

Min mor var slik. Om det var gener eller om hun lærte det hos sin bestemor under oppveksten aner jeg ikke, men et uttrykk hun ofte brukte var «Å, det blir vel ei rå». Og det ble det. Som regel fant hun en utvei, en måte å få ting til på.

Livsmot

Gudene skal vite at hun hadde bruk for dette livsmotet. Hun ble født utenfor ekteskap i begynnelsen av tjue-tallet, med alt det innebar i en bygd der læstadianismens klør hogg til både titt og ofte. Blant annet ble fikk hun ikke vokse opp sammen med sine yngre søsken.

Et par og tjue år var mamma vitne til at huset hun og pappa med møye og strev brant opp. Ombord i en overfylt båt holdt hun spedbarnet sitt varsomt mot brystet og tørket bort tårene til den knapt to år gamle sønnen. Under bringen bar hun barn nummer tre. Mamma snudde seg mot land da hun hørte lydene fra de oppskremte kuene som ble dratt ut av båsen av fremmede menn. Dette ble etset fast i minnet sammen med lukten og synet av husene som forsvant. Hun var offer for den brente jords taktikk. Tretti år senere hadde hun født elleve barn, begravd to av dem og hjemmet var nok en gang fortært av flammer. Årene i mellom der var rike, men det skortet ikke på utfrdringer.

Da hun feiret sin nitti års dag bodde hun på et sykehjem i utkanten av verden. Der var det ikke sykepleier på hver vakt, og slett ikke en lege. Hjemmet hennes var brent ned for tredje gang. Selv da fant hun ting å være takknemlig for og omsorgen hennes var grenseløs. En måned før hun døde var jeg hos henne et par uker. Jeg kommer aldri til å glemme noe hun sa: «Det var da synd jeg skulle være så dårlig når du hadde reist den lange veien.»

Takknemlighet

Takknemlighet forsterker nytelsen og vedsettingen av gode hendelser ~ Martin Seligman ~

Hun hadde en vilje av stål, var omsorgsfull, viste takknemlighet og var en ukuelig optimist. I forbindelse med begravelsen snakket jeg litt med presten som sammenliknet henne med andre kystkvinner han hadde møtt. Det var ikke fordi livet hadde vært lett de hadde vært optimistiske. Det var fordi det var en måte å leve på. En holdning til hvordan man lever et liv. Han hadde nok rett, for disse tingene henger sammen og det kan læres. Før jul skrev jeg om tilgivelse som en del av veien mot økt optimisme og tilfredshet i livet. I dag har jeg startet vandringen på en ny etappe. Stien går gjennom takknemlighet og leder i retning av samme mål.

Takken for at jeg kan gjøre dette går til flere. En av dem er Irmelin Drake, min veileder på studiet Coaching og ledelse. Hun ledet meg til boka «Ekte lykke» av Martin Seligman. Jeg takker forfatteren. Jeg takker andre ledestjerner som har gitt meg ballast i livet, og jeg takker de som har stått last og brast med meg i år etter år.

Mest av alt takker jeg mamma.