ORDSPINNERIET

Finn ut mer om kvensk identitet, kulturarv og slekt

synliggjøring

En kvensk fortelling for framtidens barn

av

En bok om kvensk identitet som løfter fram personlige historier – for at framtidens barn skal få kunnskap, tilhørighet og stolthet.

Bokdrømmen og målet

Jeg skriver på en bok om kvensk identitet – min egen historie, men også mange andres. Sammen ønsker vi å løfte fram fortellinger som framtidens barn kan lene seg på. Historiene viser hva fornorskningspolitikken har kostet, men også hvordan vi kan bygge opp igjen det som ble brutt ned.

Å skrive denne boka handler ikke bare om å fortelle min egen historie, men om å løfte fram mange kvenske stemmer. Slik kan framtidens barn forstå hva som gikk tapt – og hva som kan bygges opp igjen.

Hvorfor historiene må fram

Forrige uke delte jeg på Facebook hvordan skrivingen noen ganger stjeler selvtillit. Responsen var overveldende. Mange heiet og delte egne erfaringer. Det minnet meg på hvor mange som strever med å finne tilbake til sin kvenske identitet.

Det er så viktig at historiene blir fortalt. Samlet vil de bidra til større forståelse for fornorskningspolitikken – og vise hva som må til for å bygge opp igjen det som ble brutt ned.

Når tvilen melder seg

Å skrive en bok har alltid vært en drøm for meg, men jeg har aldri fått det til – før nå. Denne gangen er jeg fast bestemt. Likevel hender det at alt stopper opp. Da kommer de negative tankene krypende.

Verst er det når jeg mister tilliten til meg selv. Når jeg tenker at jeg skriver dårlig, at min historie ikke er viktig nok til å bli bok – og at jeg kanskje aldri kommer i mål.

Et sitat som brant seg fast

Da jeg fortsatte arbeidet med boka, ble det enda tydeligere for meg hvor viktig dette er. En av dem jeg snakket med, sa noe som brente seg fast i meg:
«Jeg visste ikke at jeg hadde mistet noe, før jeg forsto at jeg aldri ville få det tilbake.»

Jeg måtte ta en pause etter å ha hørt det på nytt. Dette må fram i lyset. For selv om vi ikke kan få tilbake det som gikk tapt, kan vi skape noe nytt. Folk skal få kunnskap. Våre etterkommere skal kunne ha en naturlig tilknytning til det kvenske.

Framtiden i fokus

Boka mi handler ikke bare om fortiden, men også om framtiden. Om at barn og unge skal kunne lære – ikke bare om det som har gått tapt, men også om verdien i kvensk kultur.

Men hvordan skal jeg nå fram til lærere og skoleledere med disse fortellingene? Har du noen tanker om dette? Del gjerne videre – eller legg igjen en kommentar!

Ingen kan være kven fullstendig alene

av

Å finne kvensk identitet handler ikke bare om å vite, men å kjenne fellesskap og tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det krevende – men ikke umulig.

Det er ikke nok å vite at man er kven – man må også kjenne det og ha en tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det umulig for mange å oppnå dette uten videre. Derfor må vi strekke oss mot andre kvener. Ingen av oss kan være kven i isolasjon. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

Det er ikke nok å vite

Jeg skriver for tiden om utenforskap. Om hvordan det er å oppdage sin kvenske bakgrunn uten å kunne plassere seg selv i en sammenheng. For den som står alene, er det umulig å kjenne seg som kven uten å ha noen å speile seg i. Det er ikke nok å vite.

Først nå, fem år etter at jeg oppdaget mine kvenske røtter, forstår jeg fullt ut at det er slik. Når man ikke vet helt hvem man er, kan man heller ikke vite hva man trenger. Man kan ikke savne noe som aldri har vært. Det man kjenner på, er følelsen av å være alene.

Å skape tilhørighet der den mangler

Når man kommer inn i en sammenheng og opplever fellesskap, kan den dype følelsen av tilhørighet slå rot. Man kjenner seg som kven fordi man er blant andre kvener. Og nettopp derfor kan ensomheten bli desto større når man igjen står utenfor.

Jeg har selv erfart begge deler. Jeg valgte å gå inn i et fellesskap, og jeg valgte å forlate det. Begge deler var smertefullt – på hver sin måte. Gjennom Norske kveners forbund fant jeg først veien inn i det kvenske fellesskapet, både lokalt og nasjonalt.

Vi må strekke oss mot andre

Å forlate det landsdekkende fellesskapet ga meg både lettelse og sorg. Lettelse, fordi det siste året hadde tappet meg for krefter. Sorg, fordi jeg savner så mange av menneskene jeg møtte. Landet vårt er stort, avstandene lange og reisene dyre – derfor tviler jeg på at jeg får sett alle igjen. Jeg savner også pulsen som fulgte med oppgavene, men kjenner samtidig at det var riktig å vende tilbake til skrivebordet.

Jeg beholder tilhørigheten til lokalforeningen. Uten den er jeg redd for at følelsen av å være kven visner bort. I mitt nærmiljø fantes ingen kvensk sammenheng før jeg selv var med på å skape den. Og det finnes heller ingen som kan holde meg fast i det kvenske dersom jeg ikke selv gjør noe for det. Vi må strekke oss mot dem vi vil høre sammen med.

Konsekvenser av fornorskningspolitikken

Hadde jeg fått leve som kven fra oppveksten av, ville denne tilhørigheten sittet i kroppen. Nå må jeg kjempe for å beholde den. De politiske beslutningene som nylig er tatt for å rette opp etter fornorskningspolitikken, viser ikke tegn til å ivareta oss som lever utenfor de tradisjonelle kvenske områdene – i hvert fall ikke som enkeltindivider.

Det betyr at mange må strekke seg veldig langt.

Jeg skriver bok om dette fordi jeg vil videreformidle hvordan det oppleves å være en fornorsket kven – et individ. Ikke bare for oss som har oppdaget våre røtter sent i livet. Også de som er født og oppvokst i kvenske miljøer, bærer konsekvensene av fornorskningspolitikken på kroppen.

Intet menneske er en øy

Tittelen på dette innlegget er inspirert av en udødelig tekst skrevet av den engelske poeten John Donne på 1600-tallet. Mange kjenner setningen: «Intet menneske er en øy». Jeg trodde lenge det var en diktlinje, men den inngår i en større tekst – Devotions Upon Emergent Occasions.

Donne skrev teksten da han lå alvorlig syk og hørte kirkeklokker i feberrus. Som dypt religiøs reflekterte han over menneskehetens synd og behov for frelse. Mennesket skal ikke spørre for hvem klokken ringer, mente han – den ringer for oss alle. Vi er alle ansvarlige for vår egen redning.

For meg er dette også en refleksjon over fellesskap. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele. Og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

Laila Lanes jakter på sannheten om kvenene

av

Laila Lanes står med kamera utenfor Øvertorneå kirke i Matarengi under en slektsforskningstur i 2019.
Laila Lanes utenfor Øvertorneå kirke i Matarengi i forbindelse med en slektsforskertur i 2019.

For mange som leter etter kvensk tilhørighet, blir Laila Lanes sitt arbeid et godt holdepunkt. I To prosent norsk kombinerer hun slektsforskning, feltarbeid og personlig undring – og gjør den kvenske historien tilgjengelig for alle som ønsker å forstå mer av hvem vi er.

Laila Lanes har som journalist alltid jobbet for å formidle sannheten. Det merkes i hennes nyeste bok, To prosent norsk, som raskt har blitt en sentral bok for alle som ønsker å lære mer om sin kvenske bakgrunn.

En bok som skaper forståelse

Like før jul i 2022 satt jeg med To prosent norsk av Laila Lanes. Hun er journalist, og det bærer boka preg av. Gjennom sin lange karriere har hun trent seg opp til å skille sant fra usant, og til å skrive på en måte som gjør at folk forstår.

Boka hennes gjør det enklere å forstå den kvenske historien. Den skulle jeg gjerne hatt da jeg oppdaget at jeg var kven i 2018. Det hadde gjort alt så mye lettere.
Nettopp derfor har bøker som denne fått så stor betydning for oss som oppdager vår kvenske bakgrunn sent i livet. Vi trenger kunnskap som kan bære oss i starten.

Det var ikke bare jeg som ventet spent. Boka ble tatt imot med åpne armer i de kvenske miljøene.

Jakten på kvensk identitet

Laila er fra Furuflaten i Lyngen, ikke så fryktelig langt fra der jeg vokste opp. Jeg blar i boka og finner mitt eget landskap. Kjenner meg igjen. Den kvenske kulturhistorien hun skriver om, er også min.

Slik tenker man når man famler etter holdepunkter i letingen etter kvensk tilhørighet. Man trenger å forstå, og man trenger noen og noe å identifisere seg med.
De første årene handler ofte om å finne språk for det man aner, men ikke helt forstår. Laila setter ord på mange av de erfaringene som går igjen i kvensk oppvåkning, uansett hvor i landet man bor.

I forordet forteller hun at boka er blitt til etter mange år med slektsforskning, lesing av bokverk om blant annet Nordkalottens historie, og etter utallige besøk i Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland. Hun har også reist mye rundt i Troms og Finnmark og hatt mange samtaler med slekt og venner.

«Slik har jeg fått ny kunnskap om vår egen historie, min slekts bakgrunn og historien om ‘det tause folket’, kvenene.»
Denne stillheten er gjenkjennelig for mange av oss. Når en historie ikke blir fortalt i generasjoner, blir den også vanskelig å finne tilbake til – og nettopp derfor er Lailas arbeid så viktig.

Når slektslinjer våkner til liv

Da Laila begynte med slektsforskning, hadde hun bare en rød ringperm med lange lister av navn å bygge på. Den kom fra moren hennes, som igjen hadde fått den av en slektning. De fleste navnene betydde ingenting for henne. I familien hadde de ikke snakket særlig om disse menneskene – egentlig hadde de ikke snakket mye om fortiden i det hele tatt.

Nå tok hun fram listene og begynte å føre dem inn i slektsforskningsprogrammet hun hadde skaffet seg. Det som i utgangspunktet var tørre navnelister, ble gradvis til begynnelsen på en større forståelse av egen historie.
Mange av oss starter nettopp her – med navn som ikke sier oss noe, før de gradvis får ansikt og liv. Det er slik kvensk identitet ofte bygges opp igjen, bit for bit.

Fortellingen starter med et barndomsminne som vekkes til live mens hun hører på et opptak fra kvenfestivalen Paaskiviikko i Nord-Troms i 2020. Det snakkes om en gammel regle. Ordene er fremmede og blir sagt med en bestemt rytme: Isike, disike, dougan, lougan… Laila lytter. Langsomt går det opp for henne at hun har hørt regla før. Hun og venninnene brukte den for å elle om hvem som skulle stå når de lekte gjemsel.

Det fremmede språket var kvensk. Hun hadde kunnet en kvensk regle.
Det er slike små glimt som kan åpne en dør: et minne, en lyd, et ord man ikke visste vondt eller godt om. Mange kvenske historier starter akkurat slik – i det hverdagslige, nesten usynlige.

Stillheten som skjuler det flerkulturelle i nord

Laila vokste opp med norsk, og i tenårene forsto hun at det var samisk hennes mormor og andre eldre i bygda snakket seg imellom. Det kvenske hadde ingen snakket om. Regla satte i gang en prosess som ikke lot seg stoppe.

Til å begynne med var det få som lyttet eller ville snakke om det. Denne erfaringen er typisk for kyststrøkene i Nord-Troms. For mange sitter det langt inne å erkjenne sin flerkulturelle bakgrunn, enten den er kvensk eller samisk. Motstanden mot åpenhet ble en drivkraft.

Denne motstanden er en del av den større historien i nord, og den påvirker fortsatt hvordan vi snakker om – og forstår – det kvenske i dag. Lailas arbeid bidrar til å bryte denne stillheten.

Derfor vi må løfte fram kvensk historie

To prosent norsk er sakprosa, det vil si at den bygger på faktiske forhold. Den er ikke oppdiktet, slik en roman er. Bakerst i boka finner man en lang liste over kilder, slik at hvem som helst kan sjekke om Laila har belegg for det hun skriver. Samtidig får man mange gode tips til litteratur man selv kan ha nytte av.

Det har også vært viktig for henne å skrive boka for å synliggjøre kvener.

Boka til Laila fyller et hull i den norske historien, og den er med på å synliggjøre at kvener finnes. Det trengs både for kvenene selv og for samfunnet rundt. Vi trenger mange flere bøker som kan løfte fram det kvenske.

Kvener over hele landet trykket den til sitt bryst, og Laila har siden turnert land og strand for å prate om boka. Folk har strømmet til. Interessen bekrefter behovet for kunnskapslitteratur om kvener – og boka bidrar til at flere kvener kan forstå mer om seg selv.

Det er nettopp denne typen kunnskap som gjør det mulig å bygge en tryggere identitet – både for dem som vokser opp med kvenske røtter i dag, og for oss som finner dem senere i livet.

En stemme til kvener og kvensk kultur

av

Kvenene ble usynliggjort gjennom en langvarig fornorskningspolitikk. Da jeg endelig forsto dette, ble det naturlig å bidra med det lille jeg kunne for å rette opp i denne urettferdigheten.

Unni Huru i NRK-Vestfold sitt radiostudio i forbindelse med Kvenfolkets dag 2019
I forbindelse med Kvenfolkets dag tok jeg initiativ til en utstilling om kvener i hjembyen og ble invitert til å delta i et radioprogram. Begge deler var skummelt, men jeg er glad for at jeg ikke feiget ut. Før mars var omme, hadde jeg vært med på å gi en stemme til kvener og kvensk kultur.

Kvener ut av skapet

I august 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? En av veiene jeg prøvde, var å melde meg inn i diverse kvenske Facebook-grupper og lese det jeg kom over av informasjon. Slik begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer.

Det jeg fant, var et brokete og usammenhengende bilde. Som alle andre steder er de fleste stille, mens noen engasjerer seg sterkt. Så er det mye imellom der. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Det tenker jeg er ganske naturlig, siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i takt med tiden.

I denne fargerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig én ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. I dag er det få som vet at kvener finnes, og mange vet ikke at de selv er kven.

Felles for dem som engasjerer seg, er ønsket om å få kvenene fram i lyset, eller «ut av skapet», som noen har valgt å kalle Facebook-gruppa si. De inspirerte meg til å ta i et tak selv. Jo mer jeg forstår av fornorskningspolitikken, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og i samfunnet.

Det tause folket

Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne, er det få som kjenner til.

Myndighetenes frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var enda lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare, var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk, ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter.

Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakassert, uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og i samfunnet.

Hva er sannheten om folk i nord?

Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Dette gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant dem som har vokst opp som kvener.

En av dem som har engasjert seg sterkt, er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for.

I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, til dette i en aviskommentar. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige?

Nye spørsmål som krevde svar, dukket stadig opp, men gradvis kjente jeg på at jeg kunne tenke meg å bidra til synliggjøring av kvenene. Og at jeg selv var kven.

Markering av Kvenfolkets dag på biblioteket

I begynnelsen av mars 2019 kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg: et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg gikk rett til biblioteket. Var de bevisst på at Kvenfolkets dag var like rundt hjørnet? Det var de ikke, men de var absolutt positive til tanken på en markering når de først ble gjort oppmerksom på dagen. Jeg ble koblet på Lise Skogli Selnes. Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men syntes det ville være spennende å få på plass en utstilling.

Vi gikk sammen om å få dette til. Det viktigste bidraget kom fra Larvik. Gjennom medlemskap i en Facebook-gruppe fikk jeg kontakt med Kjell Håkestad, som raust lånte bort sine skatter. Han leverte bøkene sine til biblioteket i Larvik. Derfra ble de fraktet til Horten, og Lise tok hånd om resten. Utstillingen ble fantastisk takket være godvilje og samarbeid. Og nå vet i hvert fall noen flere om kvenene – en til nå gjemt og glemt minoritet.

En stemme til kvener og kvensk kultur
Takket være Lise Skogli Selnes på Horten bibliotek fikk de som kom innom vite at kvenene finnes.
Kvenfolkets dag 16. mars
Biblioteket i Horten markerer Kvenfolkets dag for første gang. Den kom til etter et artig dugnadsarbeid.

Kven på radio

Telefonen ringte, men klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret – altfor ofte er det noen som vil selge meg noe jeg ikke vil ha. Da jeg lyttet til talemeldingen som var lagt igjen på svareren, ble jeg overrasket. Det var Per Kristian Olsen fra NRK P2. Han ville ha meg med på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag.

Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Jeg hadde bestemt meg for å bidra til synliggjøring av kvener med det jeg hadde. Det ville også være en helt unik mulighet til å komme tettere på det kvenske og å lære.

Noen dager senere satt jeg alene i NRK Vestfold sitt studio i Tønsberg. Nervøs, men glad.

Programleder var Per Kristian Olsen. Han hadde vært inne på nettsiden min og lest om prosjektet mitt. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham om det. Laila Lanes, som skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø, er journalist og har ansvar for nettsiden NRK Kvensk. Jeg hadde vært i kontakt med henne før. Den første gangen var i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg, lykkeligvis, vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på.

En annen som skulle delta, var Einar Niemi, historieprofessor ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der.

Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø, var Hilja Huru.

Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur, kan du trykke på knappen under.

Lytt på radio

Her finner du linker til: Det tause folkets stille død , Hilja Hurus aviskommentar og artikkelen Hvorfor dro Elisabeth. 

Les også

Å vandre er å forandre
Mine kvenske røtter