ORDSPINNERIET

Finn ut mer om kvensk identitet, kulturarv og slekt

tilhørighet

Å finne språk for det som er sant

av

Forfatter gjør notater ved skrivebordet etter samtale med Ingeborg Arvola – inspirert til å skrive sant og med respekt.

Ingeborg Arvola har skrevet bøker jeg har slukt rått. Etter en samtale med henne har jeg begynt å lese dem på nytt for å lære hvordan jeg kan bli en bedre skribent. Hun tør å bruke seg selv rått i bøkene, og det krever mot for det er lett å trå feil. Likevel vil jeg prøve…

Kvenske flammer over Finnmark

Det var det viktigste jeg satt igjen med etter en samtale med den prisvinnende forfatteren Ingeborg Arvola forrige helg. Hun deltok på et møte i Holmestrand, arrangert av den lokale kvenforeningen for å snakke om sitt forfatterskap og sitt liv.

Arvola kom nylig ut med den siste boken i trilogien Ruijan Rannala. I den forteller hun historien om Brita Caisa Seipajærvi, som midtvinters forlot hjemmet sitt helt nord i Finland, og bega seg mot kysten av Ishavet for å skape en bedre framtid for seg selv og sine to barn.

Da jeg ble spurt om å lede samtalen, var det denne trilogien jeg først tenkte på. Som så mange andre ble jeg begeistret for den første boka, Kniven i ilden. Det var språket jeg falt for først. Så naturbeskrivelsen, og deretter selve fortellingen.

For denne boka fikk Arvola Brageprisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Blant kvenene ble hun over natten en fanebærer for det kvenske – om det var intensjonen hennes eller ikke.

Dette er nemlig en fortelling mange kvener og norskfinner kan kjenne seg igjen i. Ikke fordi de selv har opplevd det samme, men fordi mange av deres slektninger kom samme veien som Brita Caisa, og av de samme grunnene: De lette etter arbeid – og kanskje også et nytt liv.

For andre kvener var det andre flammer som brant, meg selv inkludert. Jeg kjenner meg ikke igjen i så mye av den kvenske historien i Øst-Finnmark, men det drypper på oss alle når en kvensk forfatter får slik oppmerksomhet i storsamfunnet.

Når sannheten blir fortelling

Jeg trodde samtalen skulle handle om trilogien, men det var en annen bok som ville snakke – Neiden 1970.

Boka tok tak i meg. Den handler om en liten jente og faren hennes. Om dem to sett gjennom jentas øyne, fortalt med hennes ord, hennes språk. Det kunne fort blitt banalt, men fortelingen var alt annet enn det.

Jentas oppvekst var preget av alkohol, rotløshet, adskillelse og vaklende tilhørighet. Fortellingen er på mange måter nesten uutholdelig, men også vakker, fordi Arvola behandler dette ekstremt skjøre temaet med letthet, varme og styrke. Det er beundringsverdig at hun deler av sitt eget liv.

Jeg måtte spørre henne om hvordan slektningene hennes reagerte på at hun stilte seg selv – og dermed faren – så naken for alle og enhver. Det hadde hun stort sett fått gode tilbakemeldinger på. Ja, nesten alle var positive. Hun kunne bare komme på én som mente at hun kunne latt være å skrive boka.

Dette snakket hun om uten å nøle, og uten å problematisere.
Dessuten bærer hun ikke nag.
Det var bare slik det var.

Å skrive med respekt

Måten hun svarte på tente en gnist hos meg som jeg kommer til å holde varm og klar. Man kan skrive om nesten hva som helst, bare intensjonen er god, og man behandler folk med respekt.

Hun fortalte om et liv mange vil finne uvirkelig: at bjørn tuslet rundt i nærskogen, at hun var der når man måtte hale opp en hest som hadde gått ut i myra. Om kjøring med hest og slede om vinteren, i isnende kulde.

Om å ikke vite om hun ble hentet på flyplassen da hun kom reisende alene.

Ingeborg Arvola tør å bruke seg selv og sitt liv rått i arbeidet med å skape troverdige karakterer og gode fortellinger. Det beundrer jeg sterkt.

Jeg bruker meg selv i boka jeg skriver på, men ikke rått.
Jeg holder igjen.
Tør ikke helt å slippe meg løs.

Tenker for mye på hva den og den måtte tenke og mene. Det vil jeg slutte med, selv om det er vanskelig.

Og har det man skriver en rettmessig plass i fortellingen må man finne et språk for det som er sant – uansett hva sannheten er.

Det handler om hvordan man skriver, og hvorfor man gjør det.

Skam som arv – den kvenske identiteten

av

Fra tap til gjenreising av kvensk identitet – del 2

Gjennom skole og kirke lærte generasjoner av kvener at språket og kulturen deres var mindre verdt.

Hva har fornorskningspolitikken gjort med folk?

Spørsmålet dukket tidlig opp da jeg oppdaget at jeg var kven. Det var skammen jeg tenkte på.

Jeg kjenner fortsatt at det klemmer til i brystet når jeg tenker på det. Én ting er at fornorskningspolitikken tok fra folk språk og kultur – ennå verre var det at de måtte leve i skam.

Skam merker deg for livet

Skam er klebrig. Den fester seg til kroppen, får deg til å krympe, snu blikket unna og bøye nakken.
Folk rundt deg merker det, og dermed forsterkes den. For at det ikke skal synes for mye, er eneste utvei å trekke seg tilbake.

Å påføre andre skam er et maktovergrep fra noen som mener at de er mer verdt enn andre.
Gjennom skole og kirke påførte staten generasjonene før meg så stor skam at de sluttet å snakke kvensk – og de ville ikke at noen skulle vite at de var kvener.

Den samme politikken rammet også skogfinner og samer.

Ble lei seg på slektens vegne

Parallelt pågikk forsvenskningspolitikken på andre siden av grensen. Den skulle bryte ned tornedalinger, lantalaiset og kväner – som er fra samme folkegruppe som kvenene.

Ved siden av å fortelle folk at språket deres, meänkieli, ikke var verdt noe, ble det utført skallemålinger for å bevise at de var laverestående. Noen trodde fullt og helt på at den svenske rase var overlegen.

I slutten av september hørte jeg et innslag i Sveriges Radio om Hannah Rane, som nylig hadde oppdaget at hun var tornedaling. Hennes fortelling er viktig fordi den viser at forsvenskningen fortsatt virker inn på menneskers liv.

Dette gjorde særlig inntrykk: «Jeg ble så lei meg da jeg tenkte på at mennesker gikk gjennom hele sine liv og kjente seg dårlige – og skammet seg over hvem de var.»

Når staten flytter inn i hjemmet

Det som begynte som statlig politikk, ble etter hvert en familiekultur. Barn lærte tidlig hvilke ord som ikke skulle sies. Foreldre ville beskytte barna mot å kjenne på det samme som de selv hadde kjent: forskjell, utestengelse – og skam.

«Jeg tror skammen gjør at språket ikke føres videre i familier,» sa Hannah Rane til Sveriges Radio.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport viser nettopp dette:
Når staten aktivt fremmer ett språk som «riktig», og samtidig gjør minoritetsspråk usynlige, forbudte eller uønskede, sender den et sosialt signal: Ditt språk og din kultur er mindre verdt.

På skolen opplevde mange barn å bli irettesatt, misforstått eller latterliggjort. De kjente at de “ikke dugde”, og skammen ble ikke bare knyttet til språket, men til dem selv.

Dette gjorde noe med miljøet i lokalsamfunnet. Det ble en felles tanke at det å være kven – og å snakke kvensk – var mindreverdig. Folk sluttet å bruke språket, og de sluttet å kalle seg kvener.
Stemmene stilnet. Historien ble visket ut.

Språktapet ble dermed ikke bare et tap av ord. Når tausheten la seg over generasjoners fortellinger, mistet også etterkommerne sin tilhørighet og identitet.

– Unni

👉 Her kan du lese del 1 – Når livet snur – å oppdage hvem man egentlig er.
I del 3 vil jeg skrive om tausheten som fulgte i skammens spor.

Når livet snur – å oppdage hvem man egentlig er

av

Fra tap til gjenreising av kvensk identitet – del 1

Et ord kan forandre alt. For Hannah Johansson var det tornedaling. Et ord som var helt ukjent for henne fram til moren tok en DNA test. Det førte til at hun kunne ta tilbake en tapt identitet.

Fikk livet snudd opp ned

For noen dager siden lyttet jeg til en reportasje på Sveriges Radio om identitetsoppvåkning. Den handlet om Hannah Johansson, en ung kvinne som fikk livet sitt snudd opp ned etter en DNA-test. I en sms fra moren fikk hun vite at hun var tornedaling – et ord hun aldri hadde hørt før.

Hannah prøvde først å legge meldingen fra moren tanken bak seg, men nysgjerrigheten tok over. Hun googlet, leste og lærte. Dermed oppdaget hun at slekten hennes tilhørte en minoritet med eget språk, kultur og historie.

Opplevelsen endret livet hennes.

Vinden fra nord

Hannah hadde vokst opp i Sveriges hovedstad, Stockholm, men følte seg fremmed der. Folk oppførte seg annerledes enn slekten og familien gjorde. Det var hos mormor i Kalix i Norrbotten hun følte seg hjemme.

Hun forteller om sommerferier, lukten av furu og hvordan folk bare kunne dukke opp uten videre – da ble det kaffe og prat.

I Norrbotten var alt som det skulle.

Det mystiske språket

At hun hadde minoritetsbakgrunn hadde aldri falt henne inn. Likevel hadde hun barndomsminner som ikke passet inn. Besteforeldrene brukte et mystisk språk, gjerne når de var irriterte. Hannah trodde var stygge ord barn ikke skulle høre.

En annen ting hun visste, men ikke tenkte på som spesielt, var at oldefaren hadde rein og sitt eget reinmerke. Hun knyttet det bare til samene i nærområdet.

Gradvis forsto hun sammenhengene. Fremmedgjøringen i storbyen kunne knyttes til at tornedalsk kultur var noe helt for seg selv. De mystiske ordene på kjøkkenet hos besteforeldrene var ikke bare fragmenter – tornedalingene hadde sitt eget språk: meänkieli.

Oppdagelsen av identiteten som tornedaling gjorde at brikkene falt på plass. I dag er hun stolt over sin arv.

Mange kjenner seg igjen i Hannahs historie

Intervjuet med Hannah spredte seg raskt i sosiale medier, noe som viser hvor sterkt temaet treffer. Jeg stanset opp fordi hennes erfaring lignet min egen. Også jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at jeg var kven. Som hos Hannah kom spørsmålet: Hvorfor visste jeg ikke noe om dette? 

Oppdagelsen sendte meg ut på en reise som forandret min identitet fullstendig.

Hannah er halvparten så gammel som meg. Hun vokste opp i Sveriges hovedstad, men tilbrakte somrene hos mormoren i Kalix. Jeg vokste opp i et lite sted i Nord-Norge, og har levd mesteparten av livet på Østlandet. To ulike liv, to ulike innganger – men med samme kjerne: oppdagelsen som forandret livet. Min vei var en annen enn hennes, men følelsene er de samme.

Dette vet jeg gjelder veldig mange andre.

Når stillheten varer i generasjoner

Når en 29-åring i Sverige og en 59-åring i Norge ikke visste om sin egen bakgrunn, forteller det om de dype sporene etter fornorskning og forsvenskning. Språk, historier og identitet ble tiet ned i generasjoner, og konsekvensene lever vi med ennå.

I reportasjen om Hannah møter vi også mormoren hennes, Clary Johansson. Hannah sier senere at hun er takknemlig for at mormor rakk å fortelle – at noen i familien fortsatt kunne huske og snakke.

Jeg hadde ingen i familien å spørre. Derfor valgte jeg å søke andre kvener, og gjennom dem finne puslespillbrikkene som kunne gi mening til min egen historie.

Det understreker hvor viktig det er å stille spørsmål før det er for sent.

Fra skjult til synlig

Det vi begge gjorde var å dele historiene våre med andre. Hun via Instagram, jeg via blogg, Facebook og foredrag.

For Hannah ble delingen en måte å bryte stillheten på. Hun hentet fram slektens gårdsnavn, Tieva, og gjorde det til en del av seg selv gjennom kontoen @tievaki på Instagram. Jeg har gjort det samme på min måte: tatt navnet Huru etter min oldemor. Begge deler handler om å løfte fram slektsarven og gjøre den synlig i nåtiden.

Mange har hatt lignende opplevelser – en oppdagelse som snur selvbildet og åpner en vei tilbake til røtter man ikke visste man hadde.

Samtidshistorie

At Hannah som er 31 år og oppdaget slektsbakgrunnen først i 2023, viser at forsvenskningspolitikken har hatt virkninger helt fram til i dag. At hun straks begynte å bygge opp en ny identitet, viser at dette ikke bare er en fortelling om fortiden. Dette er samtidshistorie – en historie om identitet som gjenoppstår.

Hannah tar ikke bare fram slektens historie. Hennes personlige historie speiler det kollektive: tapet, tausheten – men også gjenreisningen. Når hun gjør slektshistorien offentlig, og får positiv respons, bygger hun en stolthet som andre i slekten kan ta del i.

Hannah er et eksempel på hvordan unge voksne i dag kan være de første i familien som stiller spørsmål og krever tilbake en identitet som var undertrykt. Hun endrer familiehistorien.

Tap og gjenreising av kvensk identitet

Det dukker opp mange spørsmål når jeg hører Hannahs historie. Derfor vil jeg dukke dypere inn i fortellingen om henne. Spørsmålene er mange, og jeg vil utforske dem videre i nye innlegg på bloggen.

Temaene for innleggene vil være skam, taushet, tap av tilhørighet, og om å ta identiteten tilbake.

– Unni

Hva med deg?

Har du noen tanker rundt Hannas historie? Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet på bloggen eller på Facebook-siden @kvensk identitet–ordspinneriet.

👉 Her kan du lese del 2: Skam som arv – den kvenske identiteten

Vil du høre Hannahs fortelling?
Følg linken til Sveriges Radio her

—–

Ingen kan være kven fullstendig alene

av

Å finne kvensk identitet handler ikke bare om å vite, men å kjenne fellesskap og tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det krevende – men ikke umulig.

Det er ikke nok å vite at man er kven – man må også kjenne det og ha en tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det umulig for mange å oppnå dette uten videre. Derfor må vi strekke oss mot andre kvener. Ingen av oss kan være kven i isolasjon. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

Det er ikke nok å vite

Jeg skriver for tiden om utenforskap. Om hvordan det er å oppdage sin kvenske bakgrunn uten å kunne plassere seg selv i en sammenheng. For den som står alene, er det umulig å kjenne seg som kven uten å ha noen å speile seg i. Det er ikke nok å vite.

Først nå, fem år etter at jeg oppdaget mine kvenske røtter, forstår jeg fullt ut at det er slik. Når man ikke vet helt hvem man er, kan man heller ikke vite hva man trenger. Man kan ikke savne noe som aldri har vært. Det man kjenner på, er følelsen av å være alene.

Å skape tilhørighet der den mangler

Når man kommer inn i en sammenheng og opplever fellesskap, kan den dype følelsen av tilhørighet slå rot. Man kjenner seg som kven fordi man er blant andre kvener. Og nettopp derfor kan ensomheten bli desto større når man igjen står utenfor.

Jeg har selv erfart begge deler. Jeg valgte å gå inn i et fellesskap, og jeg valgte å forlate det. Begge deler var smertefullt – på hver sin måte. Gjennom Norske kveners forbund fant jeg først veien inn i det kvenske fellesskapet, både lokalt og nasjonalt.

Vi må strekke oss mot andre

Å forlate det landsdekkende fellesskapet ga meg både lettelse og sorg. Lettelse, fordi det siste året hadde tappet meg for krefter. Sorg, fordi jeg savner så mange av menneskene jeg møtte. Landet vårt er stort, avstandene lange og reisene dyre – derfor tviler jeg på at jeg får sett alle igjen. Jeg savner også pulsen som fulgte med oppgavene, men kjenner samtidig at det var riktig å vende tilbake til skrivebordet.

Jeg beholder tilhørigheten til lokalforeningen. Uten den er jeg redd for at følelsen av å være kven visner bort. I mitt nærmiljø fantes ingen kvensk sammenheng før jeg selv var med på å skape den. Og det finnes heller ingen som kan holde meg fast i det kvenske dersom jeg ikke selv gjør noe for det. Vi må strekke oss mot dem vi vil høre sammen med.

Konsekvenser av fornorskningspolitikken

Hadde jeg fått leve som kven fra oppveksten av, ville denne tilhørigheten sittet i kroppen. Nå må jeg kjempe for å beholde den. De politiske beslutningene som nylig er tatt for å rette opp etter fornorskningspolitikken, viser ikke tegn til å ivareta oss som lever utenfor de tradisjonelle kvenske områdene – i hvert fall ikke som enkeltindivider.

Det betyr at mange må strekke seg veldig langt.

Jeg skriver bok om dette fordi jeg vil videreformidle hvordan det oppleves å være en fornorsket kven – et individ. Ikke bare for oss som har oppdaget våre røtter sent i livet. Også de som er født og oppvokst i kvenske miljøer, bærer konsekvensene av fornorskningspolitikken på kroppen.

Intet menneske er en øy

Tittelen på dette innlegget er inspirert av en udødelig tekst skrevet av den engelske poeten John Donne på 1600-tallet. Mange kjenner setningen: «Intet menneske er en øy». Jeg trodde lenge det var en diktlinje, men den inngår i en større tekst – Devotions Upon Emergent Occasions.

Donne skrev teksten da han lå alvorlig syk og hørte kirkeklokker i feberrus. Som dypt religiøs reflekterte han over menneskehetens synd og behov for frelse. Mennesket skal ikke spørre for hvem klokken ringer, mente han – den ringer for oss alle. Vi er alle ansvarlige for vår egen redning.

For meg er dette også en refleksjon over fellesskap. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele. Og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

En stemme til de stemmeløse kvenene

av

![Bok med kjetting og lås – symbol på skjult historie]

Når kvenske fortellinger løftes fram, låses permene som skjuler vår glemte historie opp. Det var en av mange tanker jeg fikk da jeg så filmen Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen første gang. Den ble et møte med glemte røtter og tause stemmer, men også en påminner om at det kvenske lever i dag.

Film som døråpner

Da jeg startet jakten på min kvenske identitet i 2019, lette jeg i alle retninger etter noe som kunne vise fram den kvenske kulturen. Jeg var på stadig søken etter faste holdepunkter – noe som kunne åpne opp for min slekts fortelling og historie.

Det hadde bare gått noen uker siden jeg oppdaget at jeg var kven, da jeg kom over filmen Det tause folkets stille død. Mye var fremmed for meg i filmen, men det var også flere ting som berørte meg – og jeg ble klokere av å se den.

Mikkelsen var opptatt av om det i det hele tatt er mulig å bevare en kultur og et språk som har vært truet så lenge. Han viste eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark og fra sine reiser til Karelen.

Skam over kvensk tilhørighet

Gjennom intervjuene kom også historiene om fornorskningen – om barn som ble slått for å snakke sitt eget språk. Dette var noe av det som traff meg sterkt. Den minnet meg om fortellingen jeg fikk høre den dagen jeg forsto at jeg var kven.

Inger – en fjern slektning av meg – fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli på skolen, og om en klassevenninne som ble straffet.

Denne fornedrelsen var en del av min bakgrunn også. Å få folk til å skamme seg var et av virkemidlene som ble brukt for å få dem til å ta avstand fra sin kvenske tilhørighet.

Skam. Det er et av de sterkeste ordene jeg vet om. Det er ødeleggende. Det knuser folks selvtillit, skitner dem til.

Fravær og savn

Mikkelsen hadde laget filmen til minne om sin bestemor. Samtidig nøstet han seg bakover i sin egen historie. Det kan hende det var derfor filmen hans berørte meg så sterkt. Jeg prøvde å følge sporene etter oldemor – han tenkte på sin bestemor.

Filmen traff meg nok også fordi den satte ord på noe jeg bar på: spørsmålet om hvem jeg egentlig er. Jeg kjente på en sårhet fordi jeg ikke visste at dette hadde gått tapt før det var for sent.

Jeg kjente også på et savn, fordi ingen kunne gi meg svar på alt jeg lurte på. Ingen som kunne fortelle meg om kvensk språk eller tradisjoner.

Slektens historie er en del av grunnmuren i ethvert menneske. Det er derfor vi leter langs røttene våre for å finne svar.

Kvenske fortellinger

Mikkelsen intervjuet flere med kvensk bakgrunn, blant dem Gunnar Stålsett – biskopen som nådde manges hjerter, uavhengig av tro.

At Gunnar Stålsett sto fram som kven i filmen, ga en annen slags gjenklang. Når en kjent stemme kunne eie denne bakgrunnen, ble det en åpning for andre også – til å bære dette offentlig, med stolthet.

Det tenkte jeg ikke på den gangen, men jeg ser det klart nå. Man trenger forbilder, og man trenger å høre andres historier.

Kvensk identitet i dag

Filmen til Mikkelsen fulgte meg da tanken om å lage reise- og skriveprosjektet Mine kvenske røtter vokste fram. Den ble én av flere brikker for å forstå – og for å finne min plass i en historie jeg ikke kjente fra før.

Samme høst reiste jeg opp og ned Tornedalen i tre uker, og siden den gang har jeg skrevet. Først om usikkerhet, tap og savn. Deretter om en søken etter tilhørighet – noe som endte med at jeg ble trygg i min kvenske identitet.

I dag skriver jeg om hvor reisen førte meg, og hva jeg har lært. Det viktigste var at tilhørigheten til det kvenske vokste fram i møter med andre mennesker. Vi har en felles historie som gjør at vi hører sammen.

Lytt etter kvenske stemmer

Anstein Mikkelsens film ga stemme til de stemmeløse – og en fortelling vi andre kan bygge videre på.

Gjennom film og fortellinger blir den kvenske historien stadig mer levende.

Her kan du se Det tause folkets stille død  av kvenen og filmskaperen Anstein Mikkelsen. Den ble laget i 2005, samme år som kvensk ble anerkjent som eget språk. Sju år tidligere, i 1998, anerkjente Norge kvenene som nasjonal minoritet.

Kvensk identitet – min vei fra blogg til bok

av

For noen år siden oppdaget jeg at jeg var kven. Denne oppdagelsen ble starten på en reise gjennom landskap, slekt og kvensk kulturhistorie – en reise som nå skal ende i en bok.

Det startet tilfeldig

Da jeg oppdaget at jeg var kven, tok jeg mot til meg og sendte en tekst til NRK Kvääni. Jeg var både spent og nervøs, men til min store glede ønsket de å publisere den. Dette ble opptakten til bloggingen som etter hvert skulle forandre livet mitt.

Gjennom dette arbeidet ble det tydelig for meg at min kvenske identitet ikke bare er min historie, men en del av en større, kollektiv fortelling. Det er denne fortellingen jeg nå vil samle i boken.

Kvensk identitet – fra individ til fellesskap

Med boken Veier til kvensk identitet – Individets plass i fornorskning og forsoning, ønsker jeg å bygge videre på det arbeidet jeg startet med bloggingen. Målet er at boken både skal gi mer kunnskap om kvensk historie og samtid, og være en ressurs for andre som ønsker å utforske sin kvenske identitet.

Skrive om å skrive bok

Å skrive en hel bok er en lang og omstendelig prosess. Jeg regner med både opp- og nedturer. Dette vil jeg blogge om på veien til mål.

Håper du blir med på veien.

Hva betyr kvensk identitet for deg? Har du noen erfaringer eller refleksjoner du ønsker å dele? Jeg vil gjerne høre fra deg – skriv gjerne en kommentar under!