Det er når ordene kommer av seg selv de har noe å fortelle.
Mellom birkarlen datter og oldemor står kvinnene i en usynlig kø. Jeg vil skrive dem fram, men man skal ikke prøve for hardt. Da finner man ingenting.
Hva er tid?
Er det stillheten mellom klokkeslagene? Er det avstanden mellom min oldemor Lisa og meg? Hva består i så fall denne avstanden av? Utenfra sett ble våre liv ganske så forskjellig, innenfra vil jeg tro hun og jeg har mye felles. Samme vinder som farget kinnene hennes røde blåser ennå. De har ingen start, ingen slutt, ingen tid. Vi har begge kjent smerten av fødsel. Vektløsheten i det øyeblikket barnet møter verden utenfor og ennå ikke vet hvem det er. Tilfredsheten i å vite at barnets iver og strev får melken til å flomme. Hun og barnet. Jeg og mitt.
Men lengtet hun også hjem? Hun var jo så liten da hun kom til Kvænangen. Var det elven, ikke havet hun lengtet etter? Ikke fjellet, men bølgene i gresset?
Birkarlens datter Karin dro ikke så langt som Lisa og meg, men hun kjente de samme vindene. De har har svalet eller pisket i århundre etter århundre, alt ettersom. Vannet som slipper fri ved Treriksrøysa kunne likegodt renne nordover som sørover. Det kunne like gjerne havnet i havet utenfor Nord Troms som i bukta innerst i Bottenvika. Og det vannet som fyller opp sjøene på fjellet har kommet med regnet. Slik var det den gangen også.
Vinden og vannet er evig. Og barnefødslene. Vi er alle født inn i en tid, men ikke nødvendigvis en annen tid. Ikke når vi ser innover mot gjenkjennelse. Jeg tror jeg kan kjenne meg igjen i oldemor Lisa, og også Karin som levde tidlig på 1500 tallet. Jeg vil det. Hvordan kan jeg ellers finne dem? Historien er skrevet av menn, for menn og om menn. Kvinnene finnes mellom linjer og tall. Vi kan så vidt skimte ryggen på dem.
Jeg vil skrive fram hendene til Karin. Skautet hun brukte i fjøsen. Smilet når hun la barnet til brystet. Mellom Karin og Lisa står kvinnene i en usynlig kø. De deler en litt forkommen latter fordi de først ser hverandre utenfra, men så faller det en ro. Det er innenfra vi må se hverandre om det skal gå opp, regnestykket.
Jeg er hjemme. Livskraften siver inn. Syregraset har blitt stivt, men det finnes alltids noe man kan spise om man vet hva man ser etter. I natt slapp havtåka taket, så nå kan jeg se Flufjellet stupe rett i havet. Ser man østover lener blikket seg mot fjellet på Laukøya. Sørover strekker veien seg bort herfra og hjem igjen. Går jeg ut av døra hører jeg aller først Halselva stupe over kanten før jeg ser den. Foten av Lillefjellet ligger omtrent femten minutters gange herfra, opp en bakke der vi en gang slo høy, forbi myrene. Langs dyretråkk følger man så en rygg til man er over de vridde fjellbjørkene. Der møter man fjellmarikåpe, hestespreng, grepplyng, lusegras, fjellsyre og spor etter hare, rein og sau. Spor av forskjellige slag. Fjellrypa tar over for lirypa.
Derfra kan man se så langt man vil og trenger. Ørna er lengre ut, men man vet hun er der. Videre oppover er det lett å gå, ingen og ingenting står i veien. Oppe på Lilledalen møter man først draget fra Blåisen, så ser man den. Innskrumpet, men gammel og derfor hel. Bakenfor rager Arnøyhøgda, 1170 meter over havet. Nå ligger den siste bakken og venter. Skritt for skritt til man bikker over kanten på Lillefjellet. Aller innerst mot Andreafjellet ligger Lillefjellvannet, og det er i enden av det Halselva finner veien mot stupet. Det går an å gå opp den veien også. Brattere. Kanskje i morgen.
Den lille gårdentil bestefar drev, der min oldemor hadde sine siste levedager, ligger bare noen skritt unna. Fetteren min bor der fortsatt. Når de siste sommergjestene har reist, blir det kaffe nede hos ham. Det var faren hans som var eldst i flokken. Han fikk det meste av jorda, den beste lakseplassen og torvemyra. Det var bare sånn det var. Han hadde hest, og han hadde traktor. Sauebonden i bygda, fetteren min og jeg deler tippoldeforeldre, og overalt der jeg går er det tegn som minner meg på hvem jeg er.
Da jeg sist så ut av vinduet sto sola over Kvænangen. Nå faller skyggene i motsatt retning. Jeg har ikke tenkt å skynde meg likevel. Man skal ikke lete for hardt, da finner man ingenting. Det er når ordene kommer av seg selv de har noe å fortelle.
