ORDSPINNERIET

Finn ut mer om kvensk identitet, kulturarv og slekt

Blogg

Flukta til Finnmark – slekt, røtter og historie

av

Bokomslag: Flukta til Finnmark 1800-talet av Kathrine Nedrejord.
Flukta til Finnmark – en bok om slekt, røtter og historie av Kathrine Nedrejord

I kveld møtes to anerkjente forfattere med sterke bånd til Nord-Norge på Litteraturhuset i Oslo – Ingeborg Arvola og Kathrine Nedrejord. Begge knytter sin identitet til flere kulturer.

Arrangementet er i regi av Riksteateret, og bakgrunnen er den forestående urpremieren på teaterstykket Kniven i ilden, basert på Arvolas prisbelønte roman med samme navn. Nedrejord er også en prisbelønt forfatter.

Usynliggjøring og sterke historier

I invitasjonen står det at forfatterne skal snakke rundt usynliggjøring av en vesentlig del av historien. Kathrine Nedrejord har samiske røtter, Ingeborg Arvola har kvenske. Begge bærer dermed med seg erfaringer knyttet til fornorskningspolitikken og konsekvensene av den. Kommer de til å snakke om det?

«Hva er det med denne litteraturen som treffer oss så sterkt?» spør Riksteateret også. Det synes jeg er et interessant spørsmål, fordi det rommer så mye.

Jeg skulle gjerne vært der, men det lar seg ikke gjøre. I stedet får jeg nøye meg med å reflektere litt – og kanskje også gjette litt – om hva de kommer til å snakke om.

Annerledeslandet

Bøkene til Arvola har jeg etter hvert blitt godt kjent med, men når det gjelder Nedrejord, visste jeg lite før i går. Da kom jeg på at jeg hadde en bok hun har skrevet stående i bokhylla: Flukta til Finnmark. Jeg kjøpte den for et par–tre år siden som støttelitteratur til arbeidet mitt med slektshistorie og identitet, og fant noen avsnitt her og der som jeg hadde nytte av.

Så la jeg boka til side, med en tanke om å lese den senere. Jeg har så langt bare lest de innledende kapitlene, og de bekrefter at hun og Ingeborg Arvola har mange fellestrekk.

Begge beskriver Finnmark gjennom landskapet. De ser, lukter og føler – og de dras mot nord. Nedrejord beskriver Finnmark nærmest som et annerledes land sett fra Østlandet, og jeg kan skrive under på at Troms oppleves på samme måte.

Slekt og migrasjon

Så dukker det opp enda et moment i boka som viser at de to forfatterne har mye å snakke om.

I Kniven i ilden tar Arvola utgangspunkt i slekt og historie, først og fremst gjennom sin tippoldemor Brita Caisa Seipajærvi, som kom til Norge fra indre deler av finsk Lappland i 1859. Med seg hadde hun to barn, og hun ville til Bugøynes som senere har blitt kalt Pikko Suomi – Lille Finland. Brita Caisa kom til sine egne.

Nedrejord skriver også ut fra egen slektshistorie, og hennes tippoldefar Isak Martimo Gaski kom også fra Finland. Det skjedde i den samme tidsepoken som Brita Caisa kom. Det som skiller dem er at Isak ble fulgt til Norge som åtteåring og gitt til en samisk familie. Han var altså alene, og vokste opp hos fosterforeldre.

Sterke fortellinger

For en arrangør fra Østlandet er nok både omstendigheter, landskap og omgivelser eksotiske. Og det er ingen tvil om at historiene til Nedrejord og Arvola er sterke.

Dermed kan migrasjon – og mulige årsaker til den i egen slekt – bli en naturlig del av samtalen.

Det er et tema jeg er svært opptatt av, all den tid min kvenske slektshistorie handler nettopp om dette. Mine tippoldeforeldre var også emigranter til Norge; de kom i 1834. Ikke til Finnmark, men til Kvænangen – et område preget av både kvensk og samisk kultur.

Mens jeg skriver dette, blir jeg minnet på at hver og en som bærer på en slik historie har noe å fortelle, og at det er noen som vil høre dem.

Navn som identitetsbærer

Videre i boka drøfter Nedrejord familienavn. Tippoldefaren hennes var oppkalt etter sin far, Isak Kaski. Hun tror han ble kalt Isko, som er den finske formen av Isak. Kanskje ble han også kalt Issát ettersom han vokste opp i et samisk miljø.

Er Kathrine Nedrejord både kvensk og samisk? Det kan virke slik, så langt i boka.

Etternavnet har hun også kommentarer til. I Norge ble skrivemåten endret fra Kaski til Gaski. Dette knytter Nedrejord til fornorskningspolitikken.

Kathrine Nedrejord og jeg har mye til felles, ser det ut som. Min bestefar het Isak og ble antakeligvis kalt Isko de første leveårene. Da bodde han i Bugøynes i Finnmark, også kalt Pikko Suomi, på norsk «Lille Finland».

Fornorskning av navn finner jeg også i min egen slekt. Min oldemor ble døpt Lisa, men i Norge ble hun registrert som Elisabeth. Hun hadde slektsnavnet Huru – det ble fornorsket bort.

Det flerkulturelle nord

Jeg har fått en ny indre driv når det gjelder å lese boka ferdig, dels fordi historiene om slekt, tilhørighet og identitet ligner min egen historie.

Jeg aner også at jeg får en god leseropplevelse, og ikke minst kommer jeg til å bli litt klokere. Nedrejord har lagt arbeid i researchen og formidler stoffet på en måte som gjør det lett å forstå.

Og så er jeg spent på hva som kan komme ut av møtet på Litteraturhuset i kveld. At dette løftes inn mot teateroppsetningen av Kniven i ilden, er bra. Det kan inspirere til at flere får øynene opp for det flerkulturelle nord.

Gjenskaping av kvensk identitet – et dugnadsarbeid

av

Laila Lanes arbeider med formidling av kvenske stemmer og identitet.
Laila Lanes arbeider med formidling av det kvenske, og har over lang tid løftet fram mange kvenske stemmer. Hun er en av tre ansvarlige redaktører for en samtidsbok om kvensk identitet.

Det er alltid noen som står bak

Antologien Kvenske stemmer – om gjenskaping av identitet som kom i november har fått oppmerksomhet i kvenske medier, og lå trolig under mange kvenske juletrær.

Boka er viktig av mange grunner. Den er et tilskudd til et stadig voksende kvensk bibliotek, og den løfter fram mange enkeltfortellinger, som til sammen gir et godt innblikk i kvensk samtid. Bidragsyterne har forskjellig utgangspunkt, og de uttrykker seg på ulik måte. Det gjør at mange kan finne noe å kjenne seg igjen i.

Samtidig gir prosjektet et tydelig bilde av at gjenskaping av kvensk kultur og identitet i stor grad foregår på dugnad. Derfor er det viktig å løfte fram dem som gjør ting mulig for andre. I dette tilfellet er det redaktørene.

Redaktørarbeidet har vært avgjørende for at boka i det hele tatt ble realisert. De har tatt initiativ, stått for planlegging og administrasjon, skaffet penger, holdt fast i prosjektets retning over tid og fått det i mål.

De har båret prosjektet fram fra idé til ferdig bok. Det betyr tid brukt uten honorar, ansvar som ikke kan delegeres bort, og et langvarig engasjement for å få helheten til å holde.

Laila Lanes og Hans Petter Saxi under boklansering av Kvenske stemmer i Tromsø.
Laila Lanes og Hans Petter Saxi har ved siden av å være redaktører også bidratt med egne tekster i boka. Her presenterer de prosjektet og boka i forbindelse med boklansering i Tromsø i november.

Bred kompetanse og høy troverdighet

Tre redaktører har båret prosjektet fram fra idé til ferdig bok.

Laila Lanes er forfatter og journalist og har lang erfaring med formidling av både kvensk samfunnsliv og historie. I sitt virke har hun god oversikt over hva som rører seg i kvenske miljøer, og har trolig bidratt sterkt til at prosjektet fikk med så mange ulike stemmer.

Hans Petter Saxi er professor emeritus i statsvitenskap. Med ham i redaksjonen har prosjektet fått faglig tyngde. Han har blant annet forsket på kvenenes vei fra marginalisering til synlighet i offentligheten.

Trygg Jarkola har vært lærer og har lang erfaring som kulturformidler. Han har en tydelig forankring i kvensk kultur og er en viktig bærer av det kvenske språket. Tildelingen av Vadsø kommunes kulturpris viser bredden og varigheten i hans innsats for historie og kultur.

Trygg Jarkola har gjennom mange år arbeidet med lokal historie og kultur i Vadsø og omegn. Med sitt engasjement i bokprosjektet Kvenske stemmer – om gjenskaping er han også del av et arbeid for kvensk litteratur nasjonalt.

Engasjement og utholdenhet

Selv om bokprosjektet er avsluttet, må boka promoteres for å nå fram til publikum. Også her står redaktørene fram som pådrivere for å få til arrangementer, foredrag og samtaler.

Som en av bidrasyterne ser jeg dette tydelig, fordi jeg har hatt mulighet til å følge med på prosessen som har vart en god stund.

Jeg var så heldig å kunne være til stede i Tromsø under lanseringen og skal også delta i et arrangement på Litteraturhuset i Oslo i slutten av måneden. Flere arrangementer vil forhåpentligvis komme, både i Nord-, Sør-, Vest- og Midt-Norge.

Ruija forlag har vært en nødvendig struktur og praktisk ramme for prosjektet. Også her er dugnadstanken tydelig. Slik bæres kvensk kulturliv videre gjennom at noen tar ansvar, også når det ikke synes.

Les ogå

Litteratur som løfter fram kvensk identitet og stolthet

Mine flerkulturelle oldemødre og den kvenske arven jeg vil eie

av

Oldemor og barn sitter sammen foran en bokhylle – et bilde på flerkulturell arv og generasjonenes fortellinger.

Jeg har gjenskapt mye av min kvenske identitet, men noe mangler fortsatt. Kanskje kan jeg finne mer — dersom jeg ser på historien med et barns blikk: åpent, undrende og innenfra.

Barnets forunderlige verden

Gjennom boka Mine to oldemødre inviterer Lisa Aisato N’jie Solberg oss inn i et barns verden. Jenta i boka vokser opp med en mor og en far, og en oldemor hun hørte stemmen til allerede mens hun lå i sin mors mage.

En oldemor som røyker, drikker kaffe og ser boksekamp på TV. Som ung reiste hun til sjøs, og snek seg ut på dekk for å stå i motvind og rope høyt – fordi ingen kunne høre henne. Hun bor i en blokk, og står klar øverst i trappa når jenta og mammaen kommer på besøk.

Oldemoren har en blomstret lenestol og glatte porselensfigurer jenta får låne, mens hun lager tynn, rød saft og setter fram kjøpekaker. Jenta sitter musestille på fanget hennes og lytter til alskens historier.

To oldemødre – to kulturer – barnets arv

Sin gambiske oldemor kjenner jenta ikke. Hun er bare et bilde på veggen – en dame med fargerik kjole. Hun ser sterk ut, men også streng. Det er pappas bestemor hun ser på.

En dag kommer pappa hjem etter ferie i Gambia – med lukt av søtt krydder, mønstrede klær og en gul konkylie som bærer med seg havets sus. Konkylien er en gave fra oldemoren til jenta.

Dagen etter ringer telefonen, og jenta hører en sprakete stemme, morsom latter og ivrige lyder. Selv om hun ikke forstår ordene, forstår hun hva oldemoren mener: «Ja, jeg likte den godt, og tusen takk.»

Etter det visste jenta hvem oldemor i Gambia var. Hun er en som liker å drikke te og ta kveldsbad på en bortgjemt strand, og hun kaller jenta «barnet mitt».

Når først den ene – og senere den andre – oldemoren dør, fletter barnet dem sammen i sin fantasi. Hun ser for seg at de sitter tett inntil hverandre og snakker om havet. Hun vokser opp, henger bildene deres side om side – og former sin flerkulturelle identitet.

Hun føler og eier, hun problematiserer ikke.

Det flerkulturelle barnet

Fargene på omslaget fanget meg, men det var tittelen som traff: Mine to oldemødre.

Deretter så jeg illustrasjonen av de to oldemødrene som ser på hverandre. Hudfargen og ansiktstrekkene tyder på ulik bakgrunn, men i jentas verden finnes ingen forskjell. Hun likner på dem begge.

Det var det flerkulturelle barnet jeg tenkte på da jeg tilfeldig kom over boka. Det barnet jeg kunne vært.

Jeg har tenkt mye på mine oldemødre i de senere år, særlig to av dem. Min samiske oldemor fra Lyngen og min kvenske oldemor fra Tornedalen kom begge til bygda jeg vokste opp i. Der bodde de til de ble gamle og døde der – med havet rullende inn mot land.

Den samme kysten som gjorde meg til norsk. Bare norsk.

Min mangfoldige oppvekst

Boka traff meg.

Jenta vokste opp med kunnskap om sin flerkulturelle arv. Det gjorde ikke jeg. Hun fikk vokse inn i den identiteten. Det gjorde ikke jeg.

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt. Prøvd å forstå. Kanskje jeg skal undre meg mer? Som et barn?

Kanskje satt oldemødrene mine sammen i skråningen der det alltid var så mye blåbær, og sladret mens unger snublet rundt og trodde de ble usynlige bak steinene som raste fra fjellet for ennå lengre siden?

Kanskje jeg skal åpne opp for hvem de kunne være, i stedet for å prøve å forstå hele tiden.

Jeg vil fortsette å flette sammen bildene av oldemødrene mine – både den kvenske og samiske. La den mangfoldige oppveksten jeg ikke så – bli levende igjen.

Kulturmøter i det gamle Finland – linjer mot den kvenske kulturen

av

Finlands historia Henrik Meiander
En av bøkene som har hjulpet meg å se de lange historiske linjene bak kvenske røtter er Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter skrevet av historieprofessor Henrik Meinander.

Rundt år 1000 fantes tre hovedgrupper i områdene som i dag er Finland: finner, tavastere og karelere. Kvensk historie har forbindelser til alle tre.

Om å finne den kvenske historien

Da jeg begynte å lete etter mine egne kvenske røtter, skjønte jeg etter hvert at historien bak dem strakte seg lenger og dypere enn jeg hadde tenkt på.

Den første tiden leste jeg mye i Tornedalens historia 1, rett og slett fordi det var den eneste boka jeg hadde for hånden. Det var i den jeg begynte å ane sammenhengene mellom mine forfedre i Tornedalen og Finland.

Først og fremst var det kapitlene skrevet av den finske historieprofessoren Jouko Vahtola som satte meg på tanken. De fylte mange hull, men åpnet også for at jeg ville ha kunnskap om mer. Så kom jeg over Henrik Meinanders Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter. Den var heldigvis også skrevet på svensk.

Meinanders bok ga meg et bredere blikk på de lange linjene i Finlands historie, særlig perioden hvor de tidligste finske stammegruppene levde og beveget seg gjennom landskapet. Dette er en av innsiktene jeg tar med meg: Det gamle Finland besto av gjennomgående forbindelseslinjer – politiske, økonomiske og kulturelle – som også danner bakgrunn for den kvenske historien.

Det er viktig for kvener å forstå sin egen kulturhistorie.

Boka til Meinander er fra 2006. Jouko Vahtolas forskning, og artiklene i Tornedalens historia 2 som bygger på den, er enda eldre. Siden jeg ikke leser finsk, har jeg begrenset tilgang til både Meinanders og Vahtolas videre forskning.

Å skrive om historisk materiale er risikosport, fordi det alltid kan være forskning som slår annen forskning i hjel – enten den er ny eller gammel.

En annen ting er at selv forskere gjør sine utvalg, slik Meinander minner oss om i forordet. Enhver historiker siler, velger, tolker – og skaper dermed en ny versjon av historien. Det samme gjelder oss som leser. Det vi tar inn, former det vi tror vi vet.

Men det er viktig å grave i historien likevel. Hvordan skal jeg og andre kvener kunne forstå hvis vi ikke prøver?

Tre folk som formet historien i Finland

Det var den eldre historien jeg lurte på da jeg begynte å lese boka. Vahtola hadde skrevet en del om tavasterne (hämäläiset), og at de hadde påvirket mye av kulturen i Tornedalen. Han skrev også om finnene (suomalaiset) og karelerne (karjalaiset).

Samtidig trakk han fram at disse tre gruppene hadde ulik kulturhistorie. Dette fant jeg igjen i Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter. Meinander skrev at tavasterne og finnene etablerte seg først, og at karelerne kom til litt senere. Rundt år 1000 representerte alle tre hovedgruppene som levde i områdene som i dag er Finland.

De levde ikke isolert, men i et landskap preget av kontinuerlig påvirkning fra både øst og vest. Handel, ferdsel og kulturkontakt bandt dem sammen.

Ifølge Vahtola viser arkeologiske og historiske spor at mennesker begynte å slå seg ned i Tornedalen fra sør og øst i denne perioden.

Tavasterne – vannveier, handel og tidlige kulturmøter

Tavasterne var et innlandsfolk med velutviklet jakt- og fiskevirksomhet, svedjebruk og husdyrhold. De holdt til i områdene rundt Kumoelven (Kokemäenjoki), et av de viktigste vannsystemene i Finland. Elven bandt sammen innsjøer, økonomier og folk – og åpnet for ferdsel både vestover mot Bottenhavet og østover mot Ladogasjøen og Finskebukta.

Kumoelven ble en livsnerve for transport, bosetting, handel og kulturkontakt fra yngre jernalder og gjennom hele middelalderen.

Dette samsvarer også med de mønstrene Meinander beskriver: Folk reiste, handlet, samarbeidet og påvirket hverandre. Pelsverk og fisk ble fraktet ned elven og byttet mot salt, metallvarer og tekstiler.

Forskning, blant annet hos Vahtola, tyder på at tavastiske tradisjoner og kulturformer kom tidlig til Tornedalen – i hvert fall fra 1000–1100-tallet.

Finner – den sørvestlige stammen og kontakten med Sverige

I sørvest, i området som kalles Egentliga Finland, levde finnene. Naturforholdene her var mildere, jordbruket var tidlig utviklet, og kontakten med Mellom-Sverige var tett allerede i vikingtiden.

Dette landskapet av kulturmøter – østlige og vestlige – preget utviklingen av språklige og kulturelle uttrykk i området og la grunnlag for historiske prosesser som senere skulle få betydning for kvenske slekter.

Karelere – folkene mellom øst og vest

Meinander beskriver hvordan tavasternes ekspansjon østover mot innsjøområdene nær Karelen og Ladogasjøen fikk stor betydning. Fra slutten av 700-tallet slo svedjebrukere fra sørvestlige Finland seg ned i nye områder. Etter hvert kom slaviske grupper nordover, særlig knyttet til handels- og maktsenteret Novgorod.

Dette samsvarer med det historikeren Jouko Vahtola beskriver i Tornedalens historia 2: Kulturmøtene mellom disse gruppene bidro til utviklingen av den karelske kulturen rundt år 1000.

Karelerne levde ved innsjøsystemene rundt Ladoga og Onega, og hadde gjennom århundrer kontakt med både finske stammer i vest og slaviske grupper i øst. Dette gjorde dem til et folk som sto midt i møtet mellom østlige og vestlige tradisjoner.

Kvensk perspektiv – hva betyr disse kulturmøtene for våre røtter?

Alle disse gruppene, har hatt innvirkning på kulturutviklingen i Tornedalen, og dermed på den kvenske kulturen i Norge.

Kvensk kultur er ikke et avgrenset fenomen, men et resultat av århundrer med bevegelse, kontakt, påvirkning og tilpasning. Det gjør kulturarven vår rik og kompleks — og det gir oss et større rom å forstå oss selv i.

Dette er en del av den kvenske historien, og det gir retning framover.

Kilder:

  • Meinander, Henrik: Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter (Natur & Kultur, 2006).
  • Vahtola, Jouko: artikler i Tornedalens historia 1 (Tornedalica, 1991).
  • Sekundærlitteratur innen finsk og nordfinsk etnografi, arkeologi og kulturhistorie.

Dette innlegget er merket med stikkordet kilder og litteratur, der jeg etter hvert vil dele mer om bøkene som har vært viktige i arbeidet mitt med prosjektene Kvenske røtter og Kvensk identitet.

Ta gjerne også en kikk på siden der jeg har samlet kildematerialet jeg har brukt under arbeidet her.

Litteratur som løfter fram kvensk identitet og stolthet

av

Åpen bok med blafrende sider – illustrasjon for innlegg om kvensk litteratur

I antologien Kvenske stemmer – om gjenskaping av identitet blir et mangfold av erfaringer, historier og uttrykk løftet fram.

Et fellesløft for kvensk litteratur og kultur

Kvensk litteratur får stadig nytt tilskudd, og nå er også Kvenske stemmer – om gjenskaping av identitet kommet. Nitten personer har delt sine erfaringer, og til sammen gir tekstene et sterkt bidrag til økt synlighet av kvener. Forlaget beskriver antologien som et mangfold av kvenske erfaringer.

Lanseringen i Tromsø i november viste hvor stort engasjementet rundt boka er. Rommet var fylt av forventning, og mange gikk hjem med boka under armen – akkurat slik Ruija forlag håpet da de startet arbeidet for to år siden.

Ingen fortellinger er like

Redaktørene ønsket, slik Laila Lanes uttrykker det, å få fram ulike historier, uttrykk og innfallsvinkler på hva kvensk identitet kan være. Ingen fortellinger er like, men sammen viser de bredden – og den sterke viljen til å fortelle etter mange år med stillhet.

Trygg Jakola mener den store interessen rundt boka viser at flere nå søker kunnskap om sin egen bakgrunn, og tror mange vil kjenne seg igjen i tekstene.

En plass i fellesskapet

Det var lett å si ja da jeg ble spurt om å bidra. For meg betyr det mye å kunne dele fortellinger og erfaringer som kan bidra til at flere finner sin kvenske identitet – og til at forståelsen av kvensk historie og kultur blir større.

I mitt bidrag «Kvenske døtre» undersøker jeg min kvenske tilhørighet gjennom kvinnene som kom før meg – fra i dag og bakover i tid. Hva har mødrene gjennom generasjoner gitt videre til sine døtre? Hvilken betydning har det hatt for kulturen? Og hvor startet det hele?

Jeg er godt i gang med lesingen, og gleder meg til å lese boka i sin helhet. Så langt har forlaget holdt det de har lovet. Gjennom andres fortellinger lærer jeg stadig noe nytt, og det knytter meg også stadig sterkere til det kvenske fellesskapet.

Kniven i ilden løfter Kvääniteatteri til nasjonalt nivå

av

Ensemblet fra teaterstykket Kniven i ilden står fremstilt i et dramatisk nord-norsk kystlandskap med snødekte fjell, hav og grå himmel. Foto: Kjetil Nystuen / Riksteatret.
Ensemblet i Kniven i ilden, plassert i det nord-nord-norske landskapet som bærer både historien og den kvenske identiteten stykket springer ut av. Foto: Kjetil Nystuen / Riksteatret

Ishavet, fugler i flukt og kvensk urkraft speiles i kobber når Kniven i ilden tar form og møter nasjonalscenen. Dette er en første opplevelse av et teaterprosjekt som både berører, forandrer – og gir Kvääniteatteri en ny plass i landet.

Når sceneteppet faller

Se for deg en vegg dekket av kobber, to svarte sidevegger og en flokk hvite fugler som svever over gulvet. Store, smekre og i flukt – men samtidig naglet til bakken. Når også taket mørklegges, er det bare fuglene som trer fram.

Det er dette vi vil møte når sceneteppet faller, uansett hvor i landet vi sitter og venter på Brita Caisa Seipajärvi. Hun som gikk gjennom ild for å vinne Mikkel Aska – og gjennom is for å holde ham fast.

At vi kan forestille oss nettopp dette, skyldes at Riksteatret inviterte «hele Norge» på første prøvedag av Kniven i ilden, basert på Ingeborg Arvolas prisbelønte roman. Jeg leste boka med stor appetitt. Først på grunn av språket; deretter landskapet – og til slutt historien som grep tak.

Boka har med rette blitt løftet fram som en fortelling om forbudt og dampende kjærlighet. For utenforstående virker Ishavskysten som et eksotisk bakteppe. For oss som er vokst opp ved det frådende havet, kjennes det snarere hjemlig.

Store ambisjoner og godt samarbeid

«Varme hender» er nok også et fremmed begrep for mange, og kanskje derfor så fascinerende. I kjernen av den kvenske kulturen var dette lenge en naturlig del av folks liv. Jeg har selv hørt fortellinger om dem som ble hentet for å stoppe blod.

Det er her sensasjonen i denne teateroppsetningen oppstår. Fram til nå har Riksteatrets kunstneriske team arbeidet intenst med scenografi, kostymer, markedsføring og alle de usynlige tannhjulene som får et teatermaskineri til å gå rundt. Jazzmusikeren – og kvenen – Arve Henriksen har tryllet fram musikk som løfter alt dette videre.

Og nå kommer Kvääniteatteri inn for fullt. En tydelig stolt teatersjef, Frank Jørstad, plasserer produksjonen midt i gjenreisningen av det kvenske kulturelle uttrykket – i gjenskapingen av et stolt kvensk folk:
«Vi er jo et bittelite teater med en svær ambisjon. Vi skal transformere det her landet, og det må vi gjøre gjennom folk.»

Det har ensemblet klart. De har løftet kvensk teaterkunst opp på et nasjonalt nivå. Som det reisende teateret de er, skal de nå fylle 54 saler over hele landet – og bevege dem som kommer.

Det kvenske folket skal løftes

Men store ambisjoner krever samarbeid.
«Når man er så liten og har så store ambisjoner, må man knytte til seg noen som har større muskler,» sier Jørstad. «Og det har Riksteatret.»

Han har trua på prosjektet – og det smitter.

«Det skal løftes,» sa regissør Cecilie Mosli under presentasjonen. Det var det eneste ønsket Ingeborg Arvola hadde: at Brita Caisa, hennes folk og hennes historie skulle løftes. Kvenene er tross alt et folk som vet å ta i et tak.

Nå er det bare å bestille billett, sette et kryss i kalenderen og glede seg. Jeg har satt en kvenrose på datoen 30. januar. Da er det urpremiere. Noen dager senere starter turneen – med første stopp i Nordreisa.

Dette er bare begynnelsen. Historien om Brita Caisa – og om kvensk scenekunst – kommer til å følge oss lenge.

Har du lyst til å se presentasjonen med egne øyne? Klikk her.