Ingen kan være kven fullstendig alene

Å finne kvensk identitet handler ikke bare om å vite, men å kjenne fellesskap og tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det krevende – men ikke umulig.

Det er ikke nok å vite at man er kven – man må også kjenne det og ha en tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det umulig for mange å oppnå dette uten videre. Derfor må vi strekke oss mot andre kvener. Ingen av oss kan være kven i isolasjon. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

Det er ikke nok å vite

Jeg skriver for tiden om utenforskap. Om hvordan det er å oppdage sin kvenske bakgrunn uten å kunne plassere seg selv i en sammenheng. For den som står alene, er det umulig å kjenne seg som kven uten å ha noen å speile seg i. Det er ikke nok å vite.

Først nå, fem år etter at jeg oppdaget mine kvenske røtter, forstår jeg fullt ut at det er slik. Når man ikke vet helt hvem man er, kan man heller ikke vite hva man trenger. Man kan ikke savne noe som aldri har vært. Det man kjenner på, er følelsen av å være alene.

Å skape tilhørighet der den mangler

Når man kommer inn i en sammenheng og opplever fellesskap, kan den dype følelsen av tilhørighet slå rot. Man kjenner seg som kven fordi man er blant andre kvener. Og nettopp derfor kan ensomheten bli desto større når man igjen står utenfor.

Jeg har selv erfart begge deler. Jeg valgte å gå inn i et fellesskap, og jeg valgte å forlate det. Begge deler var smertefullt – på hver sin måte. Gjennom Norske kveners forbund fant jeg først veien inn i det kvenske fellesskapet, både lokalt og nasjonalt.

Vi må strekke oss mot andre

Å forlate det landsdekkende fellesskapet ga meg både lettelse og sorg. Lettelse, fordi det siste året hadde tappet meg for krefter. Sorg, fordi jeg savner så mange av menneskene jeg møtte. Landet vårt er stort, avstandene lange og reisene dyre – derfor tviler jeg på at jeg får sett alle igjen. Jeg savner også pulsen som fulgte med oppgavene, men kjenner samtidig at det var riktig å vende tilbake til skrivebordet.

Jeg beholder tilhørigheten til lokalforeningen. Uten den er jeg redd for at følelsen av å være kven visner bort. I mitt nærmiljø fantes ingen kvensk sammenheng før jeg selv var med på å skape den. Og det finnes heller ingen som kan holde meg fast i det kvenske dersom jeg ikke selv gjør noe for det. Vi må strekke oss mot dem vi vil høre sammen med.

Konsekvenser av fornorskningspolitikken

Hadde jeg fått leve som kven fra oppveksten av, ville denne tilhørigheten sittet i kroppen. Nå må jeg kjempe for å beholde den. De politiske beslutningene som nylig er tatt for å rette opp etter fornorskningspolitikken, viser ikke tegn til å ivareta oss som lever utenfor de tradisjonelle kvenske områdene – i hvert fall ikke som enkeltindivider.

Det betyr at mange må strekke seg veldig langt.

Jeg skriver bok om dette fordi jeg vil videreformidle hvordan det oppleves å være en fornorsket kven – et individ. Ikke bare for oss som har oppdaget våre røtter sent i livet. Også de som er født og oppvokst i kvenske miljøer, bærer konsekvensene av fornorskningspolitikken på kroppen.

Intet menneske er en øy

Tittelen på dette innlegget er inspirert av en udødelig tekst skrevet av den engelske poeten John Donne på 1600-tallet. Mange kjenner setningen: «Intet menneske er en øy». Jeg trodde lenge det var en diktlinje, men den inngår i en større tekst – Devotions Upon Emergent Occasions.

Donne skrev teksten da han lå alvorlig syk og hørte kirkeklokker i feberrus. Som dypt religiøs reflekterte han over menneskehetens synd og behov for frelse. Mennesket skal ikke spørre for hvem klokken ringer, mente han – den ringer for oss alle. Vi er alle ansvarlige for vår egen redning.

For meg er dette også en refleksjon over fellesskap. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele. Og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.