Skrivetips

Å lese er ikke bare å lese. Det kommer helt an på hva hensikten med lesingen er. Opplevelsen preges av om du for eksempel vil lære noe, slappe av eller forsvinne inn i et univers. Forrige mandag satte jeg meg ned med diktsamlingen «Stige opp mot en tom himmel» av Jan I. Sørensen. Jeg hadde gjort en avtale med forfatteren om å blogge om boka etterpå. 

Henger du med litt til? Ikke forvent litteraturkritikk fra en som kan greia si. Jeg ville gjøre dette fordi jeg er nysgjerrig og vil prøve på ting jeg ikke har gjort før, og fordi anledningen bød seg. Intensjon min var ikke å være objektiv, bare undrende. Det ble en artig opplevelse, og slik livet noen ganger blir gikk no dagan før jeg fikk skrevet ferdig bloggen.

Å lese for å mene

Det jeg sitter igjen med etter en drøy uke med denne boka er delvis en opplevelse av innholdet, delvis noen tanker om forfatteren, men aller mest ble det en observasjon av meg selv som leser. Å lese for å finne ut hva jeg mener er noe helt annet enn å lese – for å lese. Jeg var mer nysgjerrig enn årvåken. Blikket ble vendt utover. Mot noe eller noen. Jeg leste med tanke på å mene, ikke oppdage. Jeg hadde hele tiden en mottaker av mine synspunkter i bakhodet. Det kan hende man lærer seg å distansere seg fra slike tanker om man gjør det ofte, hva vet vel jeg.

Forpliktelse

En annen ting jeg kjente på var at det var annerledes å lese noe av en forfatter jeg vet hvem er, enn å lese en jeg absolutt ikke har noe som helst idé om. Linken til Jan I. Sørensen er syltynn, men den er til stede. Opplevelsen ble nærere og samtidig mer forpliktende. Jeg vet ikke helt hva det går ut på, men det ligger en følelse her. Hadde jeg kjent forfatteren godt, ville jeg ganske sikkert følt det ennå sterkere.

Irriterende forutsigbar

Har det noe å si at forfatteren er en mann, undret jeg på. Ikke så mye, ble jeg enig med meg selv om. Ordvalg, vinklinger og opplevelser preges nok av det, men jeg fant meg selv i flere av diktene. Og ble litt irritert over at jeg stilte spørsmålet i det hele tatt. Er jeg virkelig så forutsigbar og forutinntatt?

Jeg leser

Jeg leser diktbøker på en rotete måte. Det har jeg aldri tenkt på før. Litt her, litt der. Tilfeldig. Stopper opp på side 24.

løfte

——

Diktet fanget meg.

—–

Jeg blar videre…

—–

Mange toner i moll: «jeg blar i deg/du har blitt så tynn/siden sist»

—–

Og humor: «til hver for oss/og at det regner, snakker vi ikke om/sånn hund til mann/jeg gir den noe å tygge på/det er et enkelt regnestykke».

… så oppdager jeg innledningen til hvert kapittel, eller «trinn» som forfatteren selv sier, seks i alt. De er finurlig plassert nederst på siden i kapittelet foran, hentet fra hans twitterkonto @janinsor:

«i begynnelsen var tiden/et barn med terninger/terningene ble kastet/og vi måtte stole på egne øyne»

Artig! Jeg blar meg framover i boka og begynner på nytt. Nå har jeg ikke mer å si til andre. Jeg skal lese innover…

… og oppover stigen.

Hej då!

Når ordene treffer presist nok, kan de stenge meg ute. Så – plutselig revner de og slipper meg inn. Slik var det for meg når jeg leste et av diktene til Jan I. Sørensen fra samlingen «Stige opp mot en tom himmel».

«jeg hvisker sånn når jeg snakker» leste jeg på toppen av side 8, gjentatt på side 9. Øyeblikkelig kjente jeg halsen snørte seg til og min egen hvisken ble kvalt. Hjertet hamret og jeg var alene. Tittelen traff så presist at det var vanskelig å komme videre. Til forfatterens tekst, budskap, fortelling. Til hans savn.

Jeg prøvde. Første del av diktet skled unna, jeg ville fram til hviskingen, ensomheten, hugget. Hvorfor vil vi det, egentlig? Hva er det vi leter etter i sårene? Livet? Oss selv? Kjenner vi ikke nok når det ikke smerter?

Deretter kom ordene til meg. Jeg blir alltid fasinert når en forfatter klarer å få fram så mye med så få ord. Noen av dem fortsetter å sirkle inne i hodet mitt. Blir mine. Til sist ble jeg nysgjerrig. Hvem skriver han om og hvem er han?

Det tror jeg ikke at jeg får svar på ved å lese ferdig boka, men det er mulig jeg blir mer kjent med meg selv. Derfor har jeg «Stige opp mot en tom himmel» i veska denne uka. Uten å vite hva som skjer når jeg blar opp et nytt dikt.