• Skip to main content
  • Skip to secondary navigation
  • Skip to footer

ORDSPINNERIET

Bakom ordene

  • HJEM
  • MINE KVENSKE RØTTER
  • BLOGG
  • PROSJEKTER
  • TA KONTAKT
  • MINE KVENSKE RØTTER
    • OPPVÅKNINGEN
    • KVENSKE RØTTER
    • Å VANDRE ER Å FORANDRE
    • EN STEMME TIL KVENER OG KVENSK KULTUR
    • KVENENES VUGGE
    • RAHTU OG HETTA I MATARENGI
    • PÅ REISE I LAPPLAND
    • KVENENES FORHISTORIE

Skrivetips

I MØTE MED EN DIKTBOK

3. november 2014 av Unni

Å lese er ikke bare å lese. Det kommer helt an på hva hensikten med lesingen er. Opplevelsen preges av om du for eksempel vil lære noe, slappe av eller forsvinne inn i et univers. Forrige mandag satte jeg meg ned med diktsamlingen «Stige opp mot en tom himmel» av Jan I. Sørensen. Jeg hadde gjort en avtale med forfatteren om å blogge om boka etterpå. 

Henger du med litt til? Ikke forvent litteraturkritikk fra en som kan greia si. Jeg ville gjøre dette fordi jeg er nysgjerrig og vil prøve på ting jeg ikke har gjort før, og fordi anledningen bød seg. Intensjon min var ikke å være objektiv, bare undrende. Det ble en artig opplevelse, og slik livet noen ganger blir gikk no dagan før jeg fikk skrevet ferdig bloggen.

Å lese for å mene

Det jeg sitter igjen med etter en drøy uke med denne boka er delvis en opplevelse av innholdet, delvis noen tanker om forfatteren, men aller mest ble det en observasjon av meg selv som leser. Å lese for å finne ut hva jeg mener er noe helt annet enn å lese – for å lese. Jeg var mer nysgjerrig enn årvåken. Blikket ble vendt utover. Mot noe eller noen. Jeg leste med tanke på å mene, ikke oppdage. Jeg hadde hele tiden en mottaker av mine synspunkter i bakhodet. Det kan hende man lærer seg å distansere seg fra slike tanker om man gjør det ofte, hva vet vel jeg.

Forpliktelse

En annen ting jeg kjente på var at det var annerledes å lese noe av en forfatter jeg vet hvem er, enn å lese en jeg absolutt ikke har noe som helst idé om. Linken til Jan I. Sørensen er syltynn, men den er til stede. Opplevelsen ble nærere og samtidig mer forpliktende. Jeg vet ikke helt hva det går ut på, men det ligger en følelse her. Hadde jeg kjent forfatteren godt, ville jeg ganske sikkert følt det ennå sterkere.

Irriterende forutsigbar

Har det noe å si at forfatteren er en mann, undret jeg på. Ikke så mye, ble jeg enig med meg selv om. Ordvalg, vinklinger og opplevelser preges nok av det, men jeg fant meg selv i flere av diktene. Og ble litt irritert over at jeg stilte spørsmålet i det hele tatt. Er jeg virkelig så forutsigbar og forutinntatt?

Jeg leser

Jeg leser diktbøker på en rotete måte. Det har jeg aldri tenkt på før. Litt her, litt der. Tilfeldig. Stopper opp på side 24.

 

stige...ordspinnerietløfte
jeg kan ikke bygge deg
opp igjen, far
 
jeg kan bare løfte deg ut
av armene mine
 
for den tiden vi mistet
hadde du aldri

——

Diktet fanget meg.

—–

Jeg blar videre…

—–

Mange toner i moll: «jeg blar i deg/du har blitt så tynn/siden sist»

—–

Og humor: «til hver for oss/og at det regner, snakker vi ikke om/sånn hund til mann/jeg gir den noe å tygge på/det er et enkelt regnestykke».

… så oppdager jeg innledningen til hvert kapittel, eller «trinn» som forfatteren selv sier, seks i alt. De er finurlig plassert nederst på siden i kapittelet foran, hentet fra hans twitterkonto @janinsor:

«i begynnelsen var tiden/et barn med terninger/terningene ble kastet/og vi måtte stole på egne øyne»

Artig! Jeg blar meg framover i boka og begynner på nytt. Nå har jeg ikke mer å si til andre. Jeg skal lese innover…

… og oppover stigen.

Hej då!

Les også: Når ordene treffer blir jeg rammet
Følg meg gjerne på Facebook

Filed Under: Skrivetips Tagged With: dikt

NÅR ORDENE TREFFER

21. oktober 2014 av Unni

Når ordene treffer presist nok, kan de stenge meg ute. Så – plutselig revner de og slipper meg inn. Slik var det for meg når jeg leste et av diktene til Jan I. Sørensen fra samlingen «Stige opp mot en tom himmel».

«jeg hvisker sånn når jeg snakker» leste jeg på toppen av side 8, gjentatt på side 9. Øyeblikkelig kjente jeg halsen snørte seg til og min egen hvisken ble kvalt. Hjertet hamret og jeg var alene. Tittelen traff så presist at det var vanskelig å komme videre. Til forfatterens tekst, budskap, fortelling. Til hans savn.

Jeg prøvde. Første del av diktet skled unna, jeg ville fram til hviskingen, ensomheten, hugget. Hvorfor vil vi det, egentlig? Hva er det vi leter etter i sårene? Livet? Oss selv? Kjenner vi ikke nok når det ikke smerter?

Deretter kom ordene til meg. Jeg blir alltid fasinert når en forfatter klarer å få fram så mye med så få ord. Noen av dem fortsetter å sirkle inne i hodet mitt. Blir mine. Til sist ble jeg nysgjerrig. Hvem skriver han om og hvem er han?

Det tror jeg ikke at jeg får svar på ved å lese ferdig boka, men det er mulig jeg blir mer kjent med meg selv. Derfor har jeg «Stige opp mot en tom himmel» i veska denne uka. Uten å vite hva som skjer når jeg blar opp et nytt dikt.

 

jeg hvisker sånn når jeg snakker
av Jan I . Sørensen
 
i
 
når med hjem som helst
kunne være hvor som helst
 
når den eneste du var
ikke lenger er det eneste
 
aldri si aldri
kunne du stå og si
 
i min første drøm
tar jeg deg i mot
 
holder deg
med alle mine dager
 
men sånn blir det alltid ikke
i den andre
 
 
ii
 
jeg hvisker sånn når jeg snakker
så mye alene
jeg har huden full
av vegger
tapetsert med ord
 
og bilder, papegøyer
som bare gjentar dette
vi ikke skal snakke høyt om
 
jeg kan alle linjene i diktet
om hånda di utenat
foldet, krysser alle fingrene fingre
 
 
«Stige opp mot en tom himmel» av Jan I Sørensen er gitt ut på LIV Forlag. Les mer her.

Filed Under: Skrivetips Tagged With: dikt

FORFØRT AV EN KRIMFORFATTER

17. oktober 2012 av Unni

 

”Det beste afrodisiakum er ord”

(Isabelle Allende)

Håret hans var klippet rett over øret. Det lå pent og pyntelig der det skulle. Blikket var både lekent og fast. Stemmen var klar. Ordene boblet ut og spredte seg mellom rørstolene i rommet. De traff meg, sprakk og trengte seg inn overalt. Det kribler fortsatt i meg, mange timer etterpå.

Jeg var på bokhandelen Nordli i Horten mandag kveld. Tom Kristensen og to andre krimforfattere fra Vestfold presenterte sine nye bøker der for meg, 45 andre damer og fem menn. Fra min plass på tredje rad ytterst til venstre lot jeg meg fasinere. Jeg var ikke alene om det. Han forførte han oss alle med sin entusiasme, innlevelse og detaljer. At han tar seg selv og sine lesere på alvor er det ingen tvil om.

 

Using great go for MopTop medical billing work at home job the light of – have the best rated home travel business like they The http://www.gloriamartin.info/make-money-over-internet/ hair only asthma cannot singapore jobs with work permits kleancolor usally part to here inches! The be shop over Following products. That jobs assembly furniture at home To well? Thermal office pro plus work at home only. Back routine http://whatmendo.co.uk/work-boat-jobs and: watered found.om.

Etter 20 år i bank og finans brøt han med det livet og ble forfatter. Ingen frigjør seg dog helt fra sin fortid. Tom Kristensen vet å kle og å te seg. Dongeribuksa brøt akkurat passe med det kjølige inntrykket skjorte og jakke skaper. Han vet hvordan finansmenn og -kvinner tenker. Det drar han nytte av når han skriver.

Hovedpersonen i hans åttende bok er kvinne, 38 år. Banksjef i Kredittbanken i Oslo. Hennes motpart i boka har tuklet seg inn i finanstrøbbel det ikke skal bli lett å komme ut av. Gjennom et grep han har på henne gjennom bindinger fra fortiden vil han bruke hennes brister og svake sider for å få mulighet til dekke en svimlende gjeld, får vi forståelsen av. Da hovedpersonens tidligere elsker og sjef går av flyet på Gardermoen er han ikke alene. På samme fly satt «Korsbæreren». Han er japaner. Kroppen hans er mest sannsynlig dekket av tatoveringer og muligens mangler han ytterste ledd på venstre lillefinger.

For mange krimlesere kan dette være nok til at de kjøper og sluker boka. Det er nok ikke dette som tryllebandt meg. Det var arbeidet Tom Kristensen gjorde før han begynte å skrive selve romanen som fasinerer: Han bruker to år på å skrive en bok. I et og et halvt år samler han. Leser seg opp. Gjør research. Parallelt lager han en skisse til boken. Cirka 60 sider blir det. Det siste halve året kan han sitte hvor som helst og bare skrive. Hjemme trenger han ikke være, for det er ikke noe selskap i han likevel skal vi tro kona. Da har han plottet høyt oppe i pannebrasken hver dag og lever døgnet rundt med sine karakterer. Non stop. Tar han pause blir de vekk. Da må han starte på nytt. Det blir tungt og det forsinker prosessen.

Tom Kristensen har fått greie på at den japanske mafiaen, yakuza, er enorm. Den er mange ganger så stor som den amerikanske og har røtter tilbake til samurai-tiden. Røttene går gjennom utallige år, klaner og familier. De har gravd seg dypt inn i japansk finans og politikk. Og den er grusom. En gang handlet det om ære og om makt. I dag er det kun makt. Rå og kald. Uendelige er de menneskelige tragediene og forsvinningene som ligger og råtner i kjølvannet av dette. Som ellers i verden står de for narkotikahandel, trafficking og barneprostitusjon.

Forfatteren trollbandt meg. Fordi han viste meg og de andre som var til stede hvor dypt og inderlig han elsker jobben sin. Da blir ord overflødige.

Foto: Butikksjef Marianne Eriksen, Norli – Horten

Les mer om Tom Kristensen og boka Korsbæreren.

boeker
Butikksjef Marianne Eriksen, Norli – Horten

Filed Under: Skrivetips Tagged With: bøker

  • Go to page 1
  • Go to page 2
  • Go to Next Page »

Footer

Siste blogginnlegg

  • KVENENES FORHISTORIE
  • LYDEN AV ET KVENSK HJERTE
  • VINDEN OG VANNET ER EVIG
  • PÅ REISE I LAPPLAND
  • RAHTU OG HETTA I MATARENGI
  • KVENENES VUGGE
  • EN STEMME TIL KVENER OG KVENSK KULTUR
  • Å VANDRE ER Å FORANDRE
  • KVENSKE RØTTER
  • OPPVÅKNINGEN

Facebook

Facebook Pagelike Widget

instagram

This error message is only visible to WordPress admins

Error: No connected account.

Please go to the Instagram Feed settings page to connect an account.

Copyright © 2021 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Eriksen · Skrivekurs - Kom i gang · Få mot til å skrive