Skrivetips

Når ordene treffer presist nok, kan de stenge meg ute. Så – plutselig revner de og slipper meg inn. Slik var det for meg når jeg leste et av diktene til Jan I. Sørensen fra samlingen «Stige opp mot en tom himmel».

«jeg hvisker sånn når jeg snakker» leste jeg på toppen av side 8, gjentatt på side 9. Øyeblikkelig kjente jeg halsen snørte seg til og min egen hvisken ble kvalt. Hjertet hamret og jeg var alene. Tittelen traff så presist at det var vanskelig å komme videre. Til forfatterens tekst, budskap, fortelling. Til hans savn.

Jeg prøvde. Første del av diktet skled unna, jeg ville fram til hviskingen, ensomheten, hugget. Hvorfor vil vi det, egentlig? Hva er det vi leter etter i sårene? Livet? Oss selv? Kjenner vi ikke nok når det ikke smerter?

Deretter kom ordene til meg. Jeg blir alltid fasinert når en forfatter klarer å få fram så mye med så få ord. Noen av dem fortsetter å sirkle inne i hodet mitt. Blir mine. Til sist ble jeg nysgjerrig. Hvem skriver han om og hvem er han?

Det tror jeg ikke at jeg får svar på ved å lese ferdig boka, men det er mulig jeg blir mer kjent med meg selv. Derfor har jeg «Stige opp mot en tom himmel» i veska denne uka. Uten å vite hva som skjer når jeg blar opp et nytt dikt.

 

”Det beste afrodisiakum er ord”

(Isabelle Allende)

Håret hans var klippet rett over øret. Det lå pent og pyntelig der det skulle. Blikket var både lekent og fast. Stemmen var klar. Ordene boblet ut og spredte seg mellom rørstolene i rommet. De traff meg, sprakk og trengte seg inn overalt. Det kribler fortsatt i meg, mange timer etterpå.

Jeg var på bokhandelen Nordli i Horten mandag kveld. Tom Kristensen og to andre krimforfattere fra Vestfold presenterte sine nye bøker der for meg, 45 andre damer og fem menn. Fra min plass på tredje rad ytterst til venstre lot jeg meg fasinere. Jeg var ikke alene om det. Han forførte han oss alle med sin entusiasme, innlevelse og detaljer. At han tar seg selv og sine lesere på alvor er det ingen tvil om.

Etter 20 år i bank og finans brøt han med det livet og ble forfatter. Ingen frigjør seg dog helt fra sin fortid. Tom Kristensen vet å kle og å te seg. Dongeribuksa brøt akkurat passe med det kjølige inntrykket skjorte og jakke skaper. Han vet hvordan finansmenn og -kvinner tenker. Det drar han nytte av når han skriver.

Hovedpersonen i hans åttende bok er kvinne, 38 år. Banksjef i Kredittbanken i Oslo. Hennes motpart i boka har tuklet seg inn i finanstrøbbel det ikke skal bli lett å komme ut av. Gjennom et grep han har på henne gjennom bindinger fra fortiden vil han bruke hennes brister og svake sider for å få mulighet til dekke en svimlende gjeld, får vi forståelsen av. Da hovedpersonens tidligere elsker og sjef går av flyet på Gardermoen er han ikke alene. På samme fly satt «Korsbæreren». Han er japaner. Kroppen hans er mest sannsynlig dekket av tatoveringer og muligens mangler han ytterste ledd på venstre lillefinger.

For mange krimlesere kan dette være nok til at de kjøper og sluker boka. Det er nok ikke dette som tryllebandt meg. Det var arbeidet Tom Kristensen gjorde før han begynte å skrive selve romanen som fasinerer: Han bruker to år på å skrive en bok. I et og et halvt år samler han. Leser seg opp. Gjør research. Parallelt lager han en skisse til boken. Cirka 60 sider blir det. Det siste halve året kan han sitte hvor som helst og bare skrive. Hjemme trenger han ikke være, for det er ikke noe selskap i han likevel skal vi tro kona. Da har han plottet høyt oppe i pannebrasken hver dag og lever døgnet rundt med sine karakterer. Non stop. Tar han pause blir de vekk. Da må han starte på nytt. Det blir tungt og det forsinker prosessen.

Tom Kristensen har fått greie på at den japanske mafiaen, yakuza, er enorm. Den er mange ganger så stor som den amerikanske og har røtter tilbake til samurai-tiden. Røttene går gjennom utallige år, klaner og familier. De har gravd seg dypt inn i japansk finans og politikk. Og den er grusom. En gang handlet det om ære og om makt. I dag er det kun makt. Rå og kald. Uendelige er de menneskelige tragediene og forsvinningene som ligger og råtner i kjølvannet av dette. Som ellers i verden står de for narkotikahandel, trafficking og barneprostitusjon.

Forfatteren trollbandt meg. Fordi han viste meg og de andre som var til stede hvor dypt og inderlig han elsker jobben sin. Da blir ord overflødige.

Foto: Butikksjef Marianne Eriksen, Norli – Horten

Les mer om Tom Kristensen og boka Korsbæreren.