Unni

Når Troms og Finnmark fylkeskommune velger å avlyse det planlagte Kvenseminaret 2023 uten videre, avslører de en manglende forståelse for egen rolle i forsoningsarbeidet.

Fylkesrådet for Troms og Finnmark viderefører fornorskingspolitikken

Kronikken er skrevet i kraft av min rolle som nestleder i Norske kveners forbund som en reaksjon på avlysningen av Kvenseminaret 2023 i Troms og Finnmark

Ved å klemme Kvenseminaret inn i den langt større og allerede planlagte Samekonferansen, har de ufrivillig tegnet et sørgelig og tydelig bilde på at fornorskingspolitikken fortsatt pågår. Den vil fortsette helt til aktive grep for å snu er tatt. Vår respons på avlysningen er å takke nei til å delta. Vi vil ikke legitimere denne uretten.

Et arrangement som skal bidra til forsoning for kvenene må bygges ut fra særlig tre momenter: Medbestemmelse, likeverd og synliggjøring. Å avlyse Kvenseminaret og klemme det inn i Samekonferansen overkjører alle tre. Det er slått fast i Kommisjonsrapporten – som er lagt til grunn for konferansen – at kvenene må ha medbestemmelse i saker som angår oss. Dette kan man lese seg til under Pilar 4: Forebygging av konflikter.

Det ringte tydeligvis ingen bjeller hos arrangøren når man fant ut at det var plass til hele Kvenseminaret inne i et program som i utgangspunktet var planlagt for en helt annen målgruppe. Ikke før Bernt Isaksen, leder for Tromsø kvenforening, påpekte dette via kvenske medier. Det kvenske perspektivet var redusert til to temaer: Et om kunstens rolle i tre-stammers møte, det andre var en ti minutters innledning om «Kvenske perspektiver og oppfølging av rapporten». Bortsett fra dette var ingenting av programmet innrettet for å samtale om forsoning for kvenene. Spørsmålet om å holde innlegget gikk til oss i Norske kveners forbund. Det setter vi pris på. Forespørselen bekrefter vår posisjon i det kvenske samfunnet, og også vår troverdighet i storsamfunnet. Vår oppgave er å kjempe for kveners rettmessige plass i lyset. Denne gangen mener at vi gjør det best ved å sette foten ned.

Arrangørene har gjennom å redigere nettsiden i ettertid innrømmet at de har tabbet seg ut – uten samtidig å beklage. Det de har gjort er å endre tittelen «Fortsatt fornorskning eller forsoning for sjøsamene – hva må til for å bli anerkjent som et sjøsamisk område?» til «Hvilke tiltak for forsoning for sjøsamiske og kvenske fiskere?». Det er også hyggelig å se at fylkeskommunen etter kritikken ser det riktig å vise ansvar for å utvikle digitalt kvensk læremiddelinnhold på lik linje med det samiske. Det hadde de ikke tenkt å vektlegge for få dager siden. Vi har flere forslag til forbedringer: Sett gjerne «Kvensk i norskfaget – fra plan til praksis» og «Naturinngrep, vekst og vern» i kvenske områder på programmet også.

Telemarksforsking fikk i sin tid i oppdrag å gå gjennom politikken overfor nasjonale minoriteter i perioden 2000 til 2019. Undersøkelsen skulle inngå i et arbeid for en stortingsmelding om nasjonale minoriteter. Da rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» ble lagt fram, viste den med all tydelighet at Norge ikke tar sitt folkerettslige ansvar. De foreslo en egen statssekretær for nasjonale minoriteter. Sjokkerende nok valgte regjeringen å skrote arbeidet. Stortingsmeldingen som kom, ble likevel presentert som «Nasjonale minoriteter – En helhetlig politikk». Siden har vi fått slag etter slag, mange av dem fra departementet og statssekretæren som er satt til å ivareta oss. Også Europarådets ekspertkomite er kritisk til Norges behandling av nasjonale minoriteter, men så langt har ingen brydd seg. Vi plasseres i skyggen, gang etter gang.

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid markerer en ny start. Kvener, samer og skogfinner kan nå løftes til synlighet. Det er hevet over enhver tvil at fornorskninga har rammet alle disse gruppene, og at forsoningstiltakene må ta situasjonen på alvor. De opprinnelige folkene her nord fortjener å bli sett. Samisk medbestemmelse fordrer samisk tilstedeværelse. På samme måte må det kvenske ivaretas gjennom kvensk tilstedeværelse og medbestemmelse. Vi er ikke imot felles arenaer, men da må programmet avspeile likeverd. Vi i Nkf-Rk forventer at vår nordligste fylkeskommune går i bresjen for å løfte dette fram.

Det går raskt mot slutten for fylkestinget i felles-fylket Troms og Finnmark, vårt regionale «Storting», men det er fortsatt tid til å sette flomlyset på kvenene før døra sklir igjen. Det er også mulig for byråkratene å tenke selv. Ikke minst er det på høy tid at UiT, som er en viktig bidragsyter i konferansen, tar sitt samfunnsansvar overfor kvenene.

Kronikken er publisert i Nordnorsk Debatt –

Rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen avslører kunnskapsbrist

Kommentaren er skrevet i kraft av min rolle som nestleder i Norske kveners forbund i forbindelse med overlevering av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport til Stortinget 1. juni 2023

Den stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen har gransket fornorskingspolitikk og urett overfor kvener, skogfinner og samer. De hadde i sitt mandat å undersøke materielle, sosiale, helsemessige og identitetsmessige ettervirkninger. Sammen med en historisk kartlegging av myndigheters politikk og virksomhet lokalt, regionalt og nasjonalt, ligger dette til grunn for Kommisjonens foreslåtte forsoningstiltak.

Når man går den syv hundre sider tunge rapporten etter i sømmene, avslører den det mange av oss visste fra før. Kunnskapsmangelen om kvener er skrikende. Det er gjort svært lite forskning, og det som er gjort er ufullstendig. Dette tar Kommisjonen på alvor når den foreslår opprettelse av et nasjonalt kunnskapssenter om fornorskningspolitikk og urett. Dette kunnskapssenteret bør få ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid. Videre påpeker kommisjonen behovet for et kunnskapsløft innenfor både offentlig sektor og sivilsamfunnet.

Kommisjonen foreslår et nordisk initiativ for å styrke det grenseoverskridende samarbeidet om språk, språkutdanning, læremiddelproduksjon og språkrevitalisering. Med dette anerkjenner den at kvenene tilhører et stort språk- og kulturområde på tvers av dagens riksgrenser. På samme måte som med språket, er det nødvendig med et samarbeid på tvers av landegrenser for å kunne forstå den kvenske historien.

Mangelfull forskning, og ivaretakelse av språk og kulturuttrykk er alvorlig i seg selv, men for kvenenes del er det viktig å påpeke at kunnskapsbristen har flere årsaker. Det finnes ikke institusjoner eller systemer som ivaretar nasjonale minoriteters materielle, sosiale, helsemessige og identitetsmessige behov. Man vet ikke nok om hvilke ettervirkninger fornorskningspolitikken har for vårt folk, som gruppe og på individnivå. Grunnlaget for en sunn og ærlig forsoningspolitikk er dermed foreløpig svært skjør.

Rundt om i landet meldes det med stolthet om at vi kvener har blitt litt mer synlige de siste dagene. Det bygger opp under håp og engasjement, men det alene fører ikke til at samfunnet anerkjenner sin flerkulturelle historie. Politikere og andre i posisjon må tre ut av sin vante gang, hente fram ekte engasjement og jobbe med å endre sine egne holdninger – og ta tak.

Media på sin side må skjønne sitt ansvar for å grave under overflaten, og løfte fram de mest usynlige minoritetene i langt større grad enn de har klart så langt. Å analysere rapporten grundig kan være en god start.

Publisert i Nordnorsk Debatt –

De tradisjonelle leveområdene for samer og kvener i er de samme. Disse to folkeslagene har gjennom minst tusen år delt på naturressursene i nord, begge er splittet av statsgrenser. Derfor er det naturlig å sammenlikne situasjonen disse folkegruppene står i.

Vi trenger en statssekretær for kvenske saker

Kommentaren er skrevet i kraft av min funksjon som nestleder i Norske kveners forbund

Nordnorsk debatt publiserte nylig en kronikk skrevet av Bernt Isaksen, leder for Tromsø kvenforening. Han har regnet seg fram til at det bevilges kun ca. 1,32% til kvensk språk og kultur, sammenliknet med bevilgningene til samisk forvaltning, språk og kultur. Dette har utløst en interessant debatt, der blant andre Nancy Porsanger Anti (Sp), statssekretær for urfolk og nasjonale minoriteter, har uttalt seg.

Statssekretæren synes ikke det blir riktig å sammenlikne kvener med samer. Jeg er uenig. Det er helt naturlig å gjøre nettopp det. De tradisjonelle leveområdene for samer og kvener i er de samme. Disse to folkeslagene har gjennom minst tusen år delt på naturressursene i nord, begge er splittet av statsgrenser.

Gjennom sin rolle i Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) er Antis oppgave å sikre og styrke kvensk språk og kultur. Vi kan opplyse om at hun ikke klarer jobben sin. Kvenske kulturminner blir ikke registret og vernet, utøvende kulturarbeidere får ikke støtte til sin virksomhet, språksentrene sliter med å løse oppgaver på grunn av ressursmangel, det finnes ikke insentiver for enkeltpersoner for å lære kvensk, ikke for skoler slik at de kan satse på kvenskundervisning. Kvenenes historie er så vidt nevnt i lærebøker, det er ikke gjort en helhetlig forskning om kvener. Mindre enn ti prosent kan huske å ha lært om kvener på skolen. Kvener er fortsatt usynlige i media, vi er usynlige i statlige direktiver, høringsnotater og politiske saker som angår oss, som avgjør vår skjebne.

Videre ytrer statssekretæren at regjeringen ønsker «å ivareta og utnytte mulighetene og ressursene som ligger i det kvenske miljøet». Vi i Norske kveners forbund-Ruijan Kvääniliitto føler oss ikke ivaretatt, men vi føler oss utnyttet. Det er store forventinger til oss fra myndighetene, og vi driver med voksenopplæring av politikere. Vi ba om en bevilgning fra KDD på 300 000 for å følge opp resultatene av rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen som legges fram 1. juni. Til det fikk vi nei. Uforståelig. Det ville være å ivareta oss, og også en god investering for å oppnå forsoning. Anbefalingen er at vi søker om kulturmidler fra en slunken pott, og dermed konkurrere med de aktørene vi ellers jobber for. Eller så kan vi spise av de to millionene vi har til rådighet til drift av organisasjonen, en sum som allerede er for liten.