I dette avsnittet skriver jeg om hvorfor jeg ble så glad for å finne boka «Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter» av Henrik Meiander i postkassen, og hvordan jeg tenker når jeg velger litteratur.

I min leting etter egen tilhørighet og historie har jeg etter hvert kommet i kontakt med ganske mange som kaller seg kvener. Felles for oss er at vi vil vite mer om vår felles kvenske bakgrunn. Noen finner svar i sine nære omgivelser. I språk og badstukultur, elvebåter og byggeskikker. Det kan ikke jeg. Min vei går gjennom historien.
Mine kvenske røtter – Del 8
På en måte handler Mine kvenske røtter om tre reiser. Først er det er selve bilturen fra sted til sted, møtene med folk og opplevelsene. Den turen varte i tre uker seinsommeren 2019. Den andre reisen er i tid fra 1490 og fram mot i dag, i første omgang fram til 1830. Det er hovedfortellingen, og foregår i det området mine forfedre og formødre levde i før de dro til Norge. Forhåpentligvis vil den «reisen» hjelpe meg til å forstå hva kvenenes kultur har vært og er. For det tredje er dette også en fortelling om en indre reise. Jeg vet begynnelsen på den, men ikke slutten.
Kilder og litteratur

Selve bilturen og reisen rundt omkring i Tornedalstraktene varte 21 dager, jeg har møtt folk og opplevd mye. For å kunne skrive om det jeg så og opplevde, de menneskene jeg møtte og hva jeg lærte, støtter jeg meg til notater, bildene jeg tok og kart, og så finner jeg mye på internett om de ulike stedene. For å finne fram til min slekt har jeg brukt programmet MyHerritage og informasjon fra enkeltpersoner.
Min indre reise startet med at jeg oppdaget at jeg var kven, og fortsetter med hvordan det gradvis endrer meg. Helt til å begynne med var dette uvirkelig. I dag føler jeg tilhørighet til det kvenske og andre kvener, men det gjenstår fortsatt mye. Det er så mye jeg ikke vet, og jeg er fortsatt på vei.
Den mest utfordrende delen er å skape en fortelling om kvenenes forhistorie. Jeg kjenner den ikke, men jeg har en sterk drivkraft til å prøve forstå og fortelle det videre. En av utfordringene er at jeg ikke vet nøyaktig avgrensningen av området mine forfedre levde i. Det er jeg ikke alene om. Det er faktisk mye diskusjon rundt dette, både i kvenske miljøer, men også blant vitenskapsfolk. Jeg vil likevel prøve å forstå dannelsen av kulturen og den videre utviklingen. 1400-tallet ligger langt tilbake i tid, og jeg har gravd ennå lengre bakover. Til alt dette trenger jeg historiebøker og andre former for forskningsmateriale for å kunne forstå.
Min journalistiske erfaring gjør at jeg instinktivt er kritisk, og gjennom studier har jeg lært meg å finne fram til vitenskapelig kildemateriale. En av de tingene jeg sitter igjen med etter to års arbeide med Mine kvenske røtter er at alle, også historikere, gjør sine valg. Det kan for eksempel spille en rolle om forfatterne kommer fra Sverige eller Finland, derfor prøver jeg så godt jeg kan å lese noe av det finske vitenskapsfolk har gitt ut. Heldigvis finnes det mye på svensk.
Lettfattelig oversikt over Finlands historie

Kort tid før jeg dro på reisen i august 2019 lånte jeg boka Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter på biblioteket. Den er skrevet av Henrik Meiander, historieprofessor ved Helsingfors universitet. I hvert fall jobbet han der da han skrev boka i 2006. Den er lettlest og gjorde det mulig for meg å løfte blikket opp fra detaljene. Så langt den beste boken jeg har lest når det gjelder få en viss oversikt over finsk historie.
Det var venteliste på boka, så den måtte jeg pent levere fra meg før jeg dro. Da jeg kom tilbake var den fortsatt på rundgang. Jeg bestemte meg for å kjøpe et eksemplar, men det var lettere sagt enn gjort. Den var utsolgt, utsolgt, utsolgt. Jeg holdt på å gi opp, men nå, et år og fire måneder senere, har jeg endelig fått tak i den på det svenske bruktbokmarkedet og jeg føler meg rik. Kan hende jeg ble distrahert av at omslaget hadde skiftet utseende fra det ene opplaget til det neste.
Meiander og forlagssjefens begrunnelse for å lage nettopp denne boken er: Varje historieverk bygger videre på tidligare forskning. Men författaren gör ständigt en utgallring av fakta och konkurrerande tolkningar, som leder till att slutresultatet blir en ny berättelse med egna betoningar och perspektiv. Syftet med detta översiktsverk är således att sammenfatta de senaste 10-15 årens viktigaste forsninggsrön till en kronologisk helhet, som samtidig är min syn på Finlands historia.
Meianders bok tar for seg det historikere vet fram til 2006. Etter det har mye skjedd, ikke minst når det gjelder forskning rundt kulturhistorien i Tornedalen. I forordet til boka skriver han nettopp det jeg er så opptatt av: Forfatteren gjør et utvalg. Han skriver også at slutligen vil jag visa att många vändpunkter i Finlands historia har varit slumpmässiga resultat av märkliga kjedereaktioner i historien.
Altså: Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå grunnen til at ting er som det er, og man må huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling.