For kort tid siden fikk jeg vite om min kvenske bakgrunn. Nå er jeg valgt til leder for en interesseforening for kvener. Det er nesten uvirkelig og veien dit har vært et humpete eventyr.
Det startet i august for tre år siden. Ved en ren tilfeldighet fikk jeg vite at pappas slekt kommer fra Tornedalen, et grenseområde mellom Sverige og Finland. Samtidig ble jeg bevisst min kvenske tilhørighet. Begge deler gjorde sterkt inntrykk, og utløste et bunnløst behov for å vite og forstå. Ut fra det etablerte jeg prosjektet «Mine kvenske røtter». Til å begynne med var målet å komme meg tilbake til Tornedalen for å nøste opp i løse tråder. Jeg har fått svar på mye, men nye spørsmål dukker opp. Det er mer jeg vil vite, lære, forstå, så prosjektet lever videre.
Det er så såre enkelt. Vi trenger alle å ha et sted å høre til.
En av de virkelig fine tingene som har kommet ut av dette, er at jeg nå har funnet bolig blant kvenene i Norge. Veien dit har vært noe humpete, for det er ikke til å legge under en stol at det går en kule varmt mellom folk som har noe forskjellig tilknytning til de finskspråklige områdene i Sverige og Finland. Det ligger også en bitterhet i befolkningen i nord, ikke bare i Norge, det er slik over hele Nordkalotten. Sorgen knytter seg gjerne til spørsmål om retten til å bruke land og vann, hvem eier kulturminnene, hvem eier historien om Nordkalotten. Noen opplever at undertrykkingen ikke er over, den har bare tatt andre former. Det har jeg forståelse for nå, men høsten 2019 var dette et helt ukjent landskap for meg, så jeg skygget banen. Jeg hadde funnet ut noe om meg selv i Tornedalen, det konkrete punktet var på en gård det bor slektninger av meg i det lille stedet Korpikylä like nord for Haparanda. Der startet jeg letingen etter meg selv.
Tilnærmingen til det kvenske gikk to veier. Det ene var å lese meg opp på det jeg klarte å få tak i, og i våre dager starter man på nett. Etter mye om og men satt jeg igjen med en begripelig forståelse av hva en kven er. Det gjorde at jeg også måtte lese meg litt opp på hva nasjonale minoriteter er, og summen av dette var nedslående. I tillegg bekreftet bibliotekbesøket det jeg trodde: Ikke bare er litteratursamlingen om kvenene lik null, bibliotekaren jeg snakket med hadde aldri hørt om folkegruppen.
Det andre var å kikke inn i ulike Facebookgrupper og organisasjoner. Facebookgruppen «Kvener ut av skapet» tiltalte meg. Senere har det blitt kvensk husflid, språkgruppe, kvenungdom. Jeg følger med på det som skjer i de kvenske mediene NRK Kvääni og Ruijan Kaiku, og de kvenske institusjonene Halti kvenkultursenter og Kveninstituttet. Jeg er også spent på hva som kommer ut av Sannhets- og forskningskommisjonens arbeid. Den har fått utvidet frist fram til sommeren 2023 med å levere sin rapport til Stortinget.
IKKE ALENE
Og det må jeg bare ha sagt: Bibliotekaren som forfjamset måtte innrømme at hun ikke visste hva en kven var, brukte ikke lang tid på å bestemme seg når hun fikk spørsmålet om å sette opp en utstilling på biblioteket i forbindelse med Kvenfolkets dag. Til min store overraskelse ser jeg i ettertid at dette skjedde bare seks måneder etter opplevelsen i Tornedalen. For meg opplevdes tiden i mellom 9. august 2018 og 16. mars 2019 som mange år. Året etter slo koronaen til, men i år fikk vi faktisk til en ny utstilling. Jeg er ikke alene om å ha blitt truffet av dette så vanvittig sterkt. Det å oppdage at man er kven i voksen alder er som å få slengt i trynet at livet ditt er basert på en løgn og at den folkegruppen du hører til er lite verdt. At man selv er lite verdt. Jeg har blitt kontaktet av mange som viser oppriktig glede over prosjektet mitt. De føler at jeg snakker om dem og for dem. Dette er ikke noe å kimse av. Jeg skjønte gradvis at jeg gjennom prosjektet sitter med en unik mulighet til å nå ut til andre kvener og omgivelsene rundt oss. Andres støtte har gitt meg pågangsmot og en sterkere grunn til å jobbe videre enn om jeg hadde fortsatt å føle meg som en ensom fugl. Det er så såre enkelt. Vi trenger alle å ha et sted å høre til.
Så ble det medlemskap i Norske kveners forbund og det ble verv. Det er jeg stolt av og jeg gleder meg til å være med å ta i et tak. Urettferdighet er absolutt det verste jeg vet, og undertrykkingen av kvenene er uhyrlig. Dette har trigget meg, men det ikke dette som har fått meg til å gå inn i aktivt arbeid for kvenenes sak i en organisasjon. Uten at jeg hadde følt meg velkommen, hvis ingen hadde sagt at de vil ha meg, at de har tro på meg, ville det ikke blitt slik. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Jeg er blitt en del av en større helhet. Jeg er kven blant kvener.
Kvenene er en folkegruppe og nasjonal minoritet de aller færreste har hørt om. Dette på grunn av en særdeles hard og vellykket fornorskingspolitikk. Nå er Horten base for foreningen Norske Kvener Ytre Oslofjord. Lørdag 25. september hadde vi et vellykket oppstartsmøte med påfølgende fest. Tre dager senere konstituerte vi et styre med medlemmer fra Asker i nord til Tønsberg i sør. Ambisjonene strekker seg lengre: Vi er til for kvener som bor lengre sør, fra indre deler av landskapet og på østsiden av fjorden. Vårt mål er å legge til rette for møteplasser som kan gi folk verdighet og tilhørighet.
Lokalforeningen vi har stiftet er en del av et landsomfattende forbund. Det er en arbeidsform jeg føler meg hjemme i. Organisasjonsapparatet som knytter landet sammen har både en rolle opp mot myndigheter på toppen av hierarkiet og muligheten til å kjempe lokalt. Vi er en lokalforening uten klare yttergrenser, rett og slett fordi alle er velkomne, men vi har definert vår nedslagsfelt som Ytre Oslofjord. Hjemtilhørigheten til styrets medlemmer viser at vi er på god vei: Jan Daleng bor i Asker, Pia Wilhelmsen i Drammen, Herulf Johansen i Holmestrand, jeg bor i Horten, Knut H Arnesen i Tønsberg, Beate H Adolfsen er på flyttefot og skal bo i Undrumsdal, og Reidar Harju har nettopp slått seg ned i Sande. Vi har alle tilknytning til Nord Troms eller Finnmark, men er enige om at vi skal være en forening med rotfeste her vi bor.
Mange vet ikke selv at de er kvener, det skal de få hjelp til å forstå. Stadig flere oppdager og anerkjenner sin kvenske tilhørighet, men ikke alle har et miljø rundt seg. Som lokalforening ønsker Norske Kvener Ytre Oslofjord å legge til rette for møteplasser, foredrag og ulike aktiviteter. Vi som bor spredt trenger en møteplass som kan nås fra mange kanter og akkurat nå er Horten perfekt.
Det er også viktig for oss å synliggjøre kvener, og den kvenske fortellingen må skrives på nytt. Landets historie må skrives på nytt. Blant dem som vil bidra er Hortens varaordfører, Christina Brattli. Hun stilte opp på stiftelsesmøtet, ønsket kvenene velkommen til byen, og synes det er stas at Horten er valgt som base for møteplasser og aktivitet. Hun vil at alle skal være like mye verdt og mener at man må ta ekstra grep for at nasjonale minoriteter skal få sine rettigheter. Hun ble sterkt berørt av vår historie, og kommer tilbake til oss for å lære mer.
Et av målene våre er at Kvenflagget vaier fra minst en stang i nedslagsfeltet på Kvenfolkets dag 16. mars 2022, og vi håper de lokale politikerne kjenner sin besøkelsestid. Dette gjør seg nemlig ikke selv. Det er alt for få som bryr seg om de nasjonale minoritetene. Som lokalpolitiker kan man tenke på de som bor i sin egen kommune og løfte denne saken inn i kommunestyrene. Sett dagsorden, gjør de nasjonale minoritetene til en politisk sak. Heis flagg for kvenene og vis at de finnes – der du bor.
Vi ønsker å samarbeide bredt, og våre arrangementer vil være åpne for alle. Det kvenske navnet på foreningen er Ruijan Kväänit Ulko-Oslovuonon. Meld deg gjerne inn eller ta kontakt for å sette deg på kontaktliste. Da får du invitasjon til foredrag og aktiviteter direkte til deg på mail. Og «Lik» gjerne Facebooksiden vår. Vi trenger den støtten og drahjelpen vi kan få. Lokalavisa i Horten slapp oss til med et innlegg, nå vil vi inn i mediene der de andre bor. Uten synlighet kan vi ikke jobbe mot den urettferdigheten folk opplever.
Nå ser vi fram mot det neste møtet. Da kommer professor emeritus Einar Niemi, en brilliant foredragsholder og den i Norge som kan mest om den kvenske historien. Dette er ikke hverdagskost, for han kommer reisende helt fra Vadsø. Utrolig stas!
