ORDSPINNERIET

Bakom ordene

Unni

PORTEN TIL KVENLAND

av

Porten til Kvenland star pa glett

Første gangen jeg leste om et mulig Kvenland tok jeg det ikke alvorlig, men det dukket opp så mange ganger og så mange steder at jeg ble nødt til å se nærmere på det. Funderingene jeg har gjort rundt dette så langt baserer seg i hovedsak på Tornedalens historia I, nettstedet finnpro2000 og Sveriges historia från forntid til nutid. Tornedalens historia I er skrevet av fire vitenskapsfolk med solid kunnskap om arkeologi, geografi, geologi og historie. Tre av dem kommer inn på kvenene som folk, og Kvenland som et geografisk område. Bak nettstedet finnpro2000 står en interesseforening, Finska Klubben i Umeå. Målet deres er, eller har vært, å kartlegge sverigefinnenes historie «i lys av nyeste forskning», og de henviser til historiske kilder. Siste oppdatering ble gjort i 2004. Sveriges historia från forntid til nutid av Peter Olausson gir et overblikk over landets historie gjennom tidene.

Om få dager reiser jeg mot Tornedalen for å lære mer. Porten til fortidslandet Kvenland står på gløtt.

Med språket som historisk kilde

Jouko Vahtola er historiker og professor emeritus i finsk og skandinavisk historie. Han har skrevet kapittelet Folkets mangfold i Tornedalens historia I, og mener at ordet kvenland først ble benyttet av nordmenn som kom over fjellene fra vest. Det ble brukt for å beskrive de slake elvedalene og Bottenvikens kystsletter, rike på eng- og myrmarker. Ut fra dette ser Vahtola det som naturlig at de kalte området Kvenland, og at folk som bodde der ble kalt kvener. Kvenland var først en betegnelse for å beskrive hvordan området så ut. Vel hjemme igjen brukte nordmennene ordet for å fortelle hva de har sett og hvor de hadde vært. Dermed hadde området fått et navn.

Folk som bodde der fra gammelt av hadde brukt et annet ord for å å beskrive landskap med låglent mark: Kaunuu. Havet utenfor ble kalt Kainuunmeri, og kystbeboerne var kainulaiset (de som bor i Kainuu).

Kvenland og kainuu betyr omtrent det samme, det vil si «låglent sumpmark der det vokser tynt gress», derfor har historikere undret seg over om ordene har en sammenheng. Dette har Vahtola undersøkt nærmere, og kom fram til at det lydmessig ikke kan stemme. Konklusjonen hans er at selvom begrepene betyr det samme, har de mest sannsynlige oppstått uavhengig av hverandre. I dag blir ordet Kvenland brukt som en oversettelse av Kainuu, og omvendt. Pentti Koivunen, lektor i arkeologi ved universitetet i Oulo, benevner kvenene som «forntidsstammen vid Bottenhavskusten» i kapittelet Ur finska Tornedalens forhistoria. Av det kan vi forstå at kvenene har bodd lenge i området.

Historien om Tornedalen sett fra flere land
Historier blir fortalt på mange vis, og et lands historie kan ses både innenfra og utenfra. For meg er det viktig å forstå kvenenes historie ut fra både et finsk, svensk og norsk perspektiv.

Vikingene forteller

I kapittelet Ur Svenska Tornedalens historia skriver Kjell Lundholm at det var et Kvenland allerede i vikingtiden. Nøyaktig hvor yttergrensene gikk vet man ikke, men alt peker mot at det hadde en langstrakt utbredelse både på øst- og vestsiden av Bottenviken, og videre nordover på begge sider av Tornedalen. Ottars beretning, nedtegnet på 900- eller 1000-tallet i gammelengelske manuskripter, er i følge Lundholm det tidligste historiske tegn på at Kvenland eksisterte. Ottar fra Hålogaland levde på 800-tallet, om lag på samme tid som Harald Hårfagre ble konge over større deler av Norge. Han var en nordnorsk småkonge, og gjorde lange handels- og oppdagelsesreiser. En av dem gikk sørover langs norskekysten, over til Danmark og videre til datidens Wessex der han møtte britenes konge. Alfred den store ville høre mest mulig om landet sjøfareren kom fra. Norðmanna land er langt og smalt, fikk han vite. Nord for nordmennene var det bare ødeland der «finnene (samene) stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren». Langs den sørlige delen av landet, på den andre siden av fjellet, var Sweoland, landet til svearne. Nord for svearne og sør for ødelandet var Cwenaland.

Sagaen om livet til den islandske skalden Egil Skallagrimsson blir også brukt som indikasjon på at kvener fantes «bortenfor fjellene». Egil Skallagrimsson levde på 900 tallet. Han ble født på Island, men kom som ung til Norge. Da var det Harald Hårfagres sønn, Eirik Blodøks, som var konge. I Egils saga, en av de mest betydningsfulle islandske ættesager, blir sysselmannen Torolv Kvellulfsson omtalt. På en ekspedisjon over Kjølen traff han kvener. Egils saga er nedskrevet i siste del av 1100-tallet, muligens av Snorre Sturlasson.

Kvenene er altså anerkjent som en fortidsstamme i Tornedalsområdet, og i vikingtid ble området de bodde i oppfattet som Kvenland. Det lå øst for Norge, sør for Finnmarken og nord for Svealand, men finnes det noe i historien som kan gi en klarere beskrivelse av hvor yttergrensene var?

Kvenlands yttergrenser

Kart over Skandinavia middelalder
Kjølen har fra langt tilbake vært benevnelsen på fjellene mellom Sverige og Norge. Dette kartet må være en beskrivelse av Skandinavia senere enn begynnelsen av 1300-tallet. Da ble Vardøhus festing ble bygget, på Håkon V Magnussons befaling, for å markere suvereniteten til Danmark-Norges nordområder. Området mellom Sweden og Finnmarc er på den tiden et stridsområder mellom Sverige og Novgorod.
Carta Marina Västerbotten
Carta Marina som er publisert i 1539 er det første kartet som gir et noenlunde riktig bilde av Norden. Utsnittet viser beliggenheten til Bygda i Bothnia Occidentalis (Västerbotten), muligens det nordligste sognet for inndrivelse av kirkeskatt på 1300-tallet

Man torde i varje fall kunne uppskatta att Kvänland sträckt sig längst söderut till i höjd med Umeälven på Bottenvikens västra sida och till Sydösterbotten på dess östra sida (Jouko Vahtola)

I kapittelet Förutsettingar för fast bebyggelse gir Kjell Lundholm en antydning om hvor langt sør Kvenland strakk seg. Kildematerialet han bruker er kirkens nedtegnelser i forbindelse med inndriving av penger for å kunne drive korstog. I 1314 « … redovisas Umeå och Bygdeå som nordligaste sockner där åtminstone för Umeås del fanns et gott ekonomisk underlag eftersom det området kom på femte plats bland de ångermanländska socknerna». Det kan bety at kongen og kirken i hvert fall fram til da ikke hadde gjort krav på områdene nord for Umeå (som ligger på høyde med Steinkjær i Trøndelag).

På den tiden var det forøvrig uro i Sverige. Landet trues fra øst av Novgorods tropper, innad sloss tre brødre om retten til tronen. Bak dem sto ulike grupper av landets stormenn. Den svenske kirken var ikke fornøyd med privilegiene de hadde, hvert område hadde sine egne lover så en reisende måtte passe godt på for ikke å tråkke feil og landet var tidvis i skyld til hanseatene.

Finnpro2000 har brukt fredstraktaten fra 1323 mellom Sverige og Novgorod (i dag en del av Russland) som historisk kilde for å beskrive Kvenlands beliggenhet. Traktaten ble nedtegnet på flere språk. Den latinske versjonen drar grenselinjen «in Helsingh haff», den russike «ottole Kajano more» og den svenske «nor i haffuit» (tolket som Ishavet). I dag er historikere enige om at de to første er originale. Russerne gjorde opp gjennom tidene flere forsøk på å få kontroll over områdene de anså som sine, og sendte ekspedisjoner til «Kajany», til Kvenland. Dette omfattet «ti floders område» fra Kalix elv i Norrbotten (Sverige) til Pyhäjoki i Østerbotten (Finland).

Kjell Lundholm beskrev Bygdeå sogn som en mulig nordre grense for svenskekongens og kirkens armer tidlig på 1300 tallet, men dette er endring. Svensker emigrerer nordover, noe den lokale befolkning skal få merke oppover i historien. I 1324 utsteder kong Magnus «Privlegiebrevet». Kysten og elvedaler rundt Bottenviken koloniseres og de slake dalene i Kvenland blir gradvis forsvensket.

Porten til Kvenland står på gløtt

Bjuroklubben - grensemerke ved noteborgsfreden
Landemerket Bjuröklubben ligger drøye fem mil sør for Skjellefteå, og blir mitt første viktige stoppested på turen. Den ble av russerne sett på som grensemerke i fredstraktaten i Nøteborg 1323.

Syv mil nord for Bygdeå ligger Bjuröklubben. På motsatt side av Bottenviken ligger Hanhikivi. Begge er godt synlig fra havet, og ble av russerne sett som offisielle grensemerker når fredstraktaten ble underskrevet i 1323. Disse to landemerkene, den ene i Sverige og den andre i Finland, blir for meg en symbolsk inngangsport til det som en gang var Kvenland, og samtidig en geografisk avgrensing på hvor jeg skal starte fortellingen om mine kvenske røtter. 

Det blir en lang og innholdsrik reise, og jeg skal være på farta i tre uker. Første dagen (10. august) blir en ren transportetappe på rundt 70 mil. På dag nummer to jeg besøker jeg Bjuröklubben før jeg kjører videre til Skjellefteå, også det bare et nattestopp. Derfra drar jeg til Oulo hvor det virkelige eventyret begynner. Da skal jeg begynne å nøste i slektslinjene fra 1500 tallet, i første omgang fram til 1800 tallet.

Bli gjerne med meg på reisen til mine kvenske røtter. Jeg skal dele opplevelser underveis her på bloggen, på Facebook og på Instagram. Håpet mitt er at folk vil kommentere og spørre, dele kunnskaper og veldig gjerne rette meg der jeg har tatt feil.

Mer om prosjektet finner du her

Takk til Norsk Finsk Forening som hjalp meg med å finne nettstedet finnpro2000 og andre kilder som ser historien fra et finsk perspektiv.

EN STEMME TIL KVENER OG KVENSK KULTUR

av

Synliggjøring av kvensk kultur
Lise Skogli Selnes på Horten bibliotek synes prosjektet Mine kvenske røtter er interessant, og vil gjerne bidra til synliggjøring av kvensk kultur. Neste år legger hun til rette for foredrag og utstilling i forbindelse med kvenfolkets dag 16. mars.

Utstilling om kvensk kultur

I begynnelsen av mars henvendte jeg meg til biblioteket i Horten. Jeg ville høre om de kunne tenke seg å markere Kvenfolkets dag, og ble straks koblet til Lise Skogli Selnes. Et lykketreff, for hun har virkelig øye for hvordan lage en innbydende utstilling. Den ble flott, med utlånte bøker fra en privatperson i Larvik, supplert med litteratur fra bibliotekets egne hyller og det splitter nye kvenflagget mitt. I dag fikk jeg en prat med Lise for å høre hvordan det hadde gått. Det var noen som hadde vist interesse for utstillingen, og noen lånte også bøker med seg hjem, kunne Lise fortelle.

Et sammensatt bilde

Høsten 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.

Det tause folket

Det er i stillheten sannheten kommer for en dag

Hilja Lisa Huru

I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.

Hva er sannheten om folk i nord?

Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige? Nye spørsmål som krever svar dukker stadig opp.

Mine kvenske røtter

sa mora mi
Nå skal jeg ta fram de redskapene jeg har for å grave i mine kvenske røtter og på den måte være med på å gi en stemme til kvener og kvensk kultur

Fra det øyeblikk det gikk opp for meg at jeg er kven har tankene mine kretset rundt dette. Det har resultert i at jeg har satt i gang prosjektet Mine kvenske røtter. Jeg er kven, men hva betyr det? For å finne ut av dette skal jeg foreta en reise i grenselandet mellom Finland, Sverige og Norge. Ideen er å tråkle seg gjennom tid, steder, folk og språk. Jeg håper også at det jeg finner kan være et bidrag til økt bevissthet om den kvenske kulturen.

Markering av kvenfolkets dag

Jeg har brettet opp ermene og begynt å grave. Gjennom prosjektet Mine kvenske røtter vil jeg gi en stemme til kvenene, folket myndighetene ville bringe til taushet. I mars 2020 skal flere i Horten få vite mer om kvener og kvensk kultur. Da skal jeg holde et foredrag i forbindelse med Kvenfolkets dag 16. mars om det jeg har funnet ut så langt.

Til prosjektet

Å VANDRE ER Å FORANDRE

av

ruija havlandet
På 1800 – tallet utvandret min tippoldemor og tippoldefar fra Tornedalen med to små barn. Målet var Ruija – havlandet og en ny framtid.

Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro de? Hvorfor flytter folk på seg? Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner.

Folk som flytter

De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden. For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk; finsk ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.

Fra Tavastland til Tornedalen

En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. Samene fant veien dit, og levde i pakt med naturen. De flyttet reinene etter beiteforholdene, og var stadig på vandring. På et eller annet tidspunkt i historien begynte de første bosetterne å sette sitt preg på landskapet. I boken Tornedalens historia I finner man interessante opplysninger om dette i kapittelet Förutsättningar för fast bebyggelse. Arkeologen Kjell Lundholm skriver om tavastkulturen som vokste fram i søndre del av Finlands innland (Satakunda) under bronse- og jernalderen. Tavasterne drev med jakt, fiske, svedjebruk og buskapsskjøtsel. Ifølge Lundholm var de framgangsrike og bidro til utvikling i andre folkegrupper også. Karelerne fikk en sterk oppgang, og også den savolaxiske stammen vokste fram. På et tidspunkt ble tavasterne trengt mot nord-øst, og var etter alt å dømme blant de første bosetterne i Tornedalen. Senere (eller samtidig) kom også karelere og savolaxere. Med seg hadde de alle kunnskap som var en forutsetning for å lykkes på det nye stedet.

Mot Ruija – havlandet

Disse ferdighetene tok min tippoldefar og tippoldemor med seg da de dro flere århundrer senere. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.

Lauri i Lumijoki

Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt på en reise gjennom 15 generasjoner fram mot i dag. Hva jeg sitter igjen med når jeg er ved reisens mål vet jeg ikke. Mest sannsynlig er jeg forandret, og forhåpentligvis finner jeg noe som kan bringe noe nytt inn i fortellingen om kvenene.

En liten rast på veien

kven aa vandre er aa forandre
Det er mange grunner til å reise i Tornedalen. En av dem er den vakre elven som flyter gjennom den.

Det er ikke til å komme utenom at tankene vandrer sine egne veier mens jeg leter på kryss og tvers av historie, tid og landegrenser. Den ene tanken flettes i den andre og skaper nye sammenhenger. På min reise gjennom Tornedalen i august i fjor gjorde jeg et stopp like nord for Pello. Jeg hadde på forhånd plukket meg ut et gjestgiveri som så trivelig ut. Det var et godt valg. Om kvelden satte jeg meg på plattingen ved elvebredden. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. En påhengsmotor surret. I motlyset kunne jeg se et par karer med fiskestang. Straks de skrudde av motoren ble de ført nedover elva igjen. Så gjentok det samme seg. Den smale elvebåten ble manøvrert motstrøms, motoren stilnet, det blinket i fiskestengene, og snart var båten nok en gang nedenfor der jeg satt. Det var det hele som skjedde denne timen. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som kom til å sette masse i bevegelse inne i meg. I dag er jeg en helt annen enn da jeg satt ved elven. Heldigvis tok jeg bilde fra der jeg satt. Det gjør det lettere å kjenne på denne forskjellen. Det var også der jeg tok bilde av kartet på toppen av siden. Kartet som viser møtet mellom tre land og enda flere folk. Norge, Sverige og Finland. Nordmenn, svensker, finner, kvener og samer.

Mer om samme tema
Prosjekt Mine kvenske røtter