En som nylig har oppdaget sine kvenske røtter må rekonstruere livet sitt og akseptere sin nye identitet. Å bli en hel kven er noe man velge fordi det kommer ikke av seg selv.
![Barcelona, Katalonia, Spania: Park Guell av Antoni Gaudi ved solnedgang](http://ordspinneriet.no/wp-content/uploads/2024/06/iStock-670055756-scaled.jpg)
I et stille hjørne av den ellers så sommertravle Bohuslenkysten i Vest-Sverige, har jeg funnet mitt smultronställe. Stedet jeg gjerne kommer tilbake til, og som ingen andre har tenkt å være riktig ennå. Her finner jeg den roen jeg trenger for å få framdrift i arbeidet med boka jeg skriver på. Den handler om kvensk identitet, og skal være et verktøy for folk som har oppdaget sin kvenske bakgrunn i voksen alder. Jeg ønsker at de skal få økt bevissthet om sin egen situasjon gjennom å lese den, og også vilje til å finne sin egen vei mot kvensk identitet.
Boka skal også være et verktøy for de som er rundt dem, og for de som har ansvar for å rette opp feilene etter fornorskningspolitikken. De viktigste pilarene i konseptet mitt er kunnskap, gjenkjennelse, tilhørighet og identitet, men det hele starter med kaos.
DET ER I MØTE MED ANDRE VI LÆRER
Arbeidet med boka er viktigst akkurat nå, men jeg har også brukt litt av tiden til å jobbe med kurs jeg skal holde til høsten. Dette går hånd i hånd fordi begge deler handler om det samme og har samme mål. Et av de viktigste verktøyene jeg bruker i kursene er å bringe folk sammen. Det er med på å skape den tilhørigheten vi alle lengter etter og er avhengige av. Det er i møte med andre vi lærer. Ikke bare om det kvenske, men ikke minst om oss selv.
For meg er det viktig å stadig korrigere meg selv så jeg ikke skriver meg bort. Derfor arrangerte jeg et nettmøte for å høre på andres fortellinger. Møtet ble like hyggelig som jeg håpet på. Det ble også veldig spennende, fordi de jeg snakket med har levd som kvener hele livet. Jeg fikk høre historier om «nyttelast». Om ideer til hvordan synliggjøre kvensk kultur og tanker om hvordan redde språket. Om ei bygd der man i det ene veikrysset kunne høre samisk, i det neste kvensk.
MAN TRENGER NOE Å KJENNE SEG IGJEN I
Perspektivene de hadde med seg inn i møtet kan bare komme fra et selvbevisst miljø, preget av stolthet og selvfølgelighet. Så langt fra min egen oppvekst og også livsmiljø i dag. Jeg kjente på tryggheten de hadde. Den som er inne i det kvenske leter ikke etter noe å kjenne seg igjen i. For dem er det å være kven helt vanlig, for meg er det nytt. Derfor er det så viktig for meg å stadig sjekke ut hva hva andre forbinder med kvensk kultur – både den nye og den gamle.
De mest brukte symbolene på det kvenske var ukjente for meg da jeg fant mine røtter og ville forstå hvem jeg egentlig var. Sauna er utelukket på en øy nesten uten ved. Elvebåt er umulig i en foss, og på øya jeg kommer fra er flatt landskap sjelden vare. Alle bygninger ble brent ned under krigen. Språket var utenfor rekkevidde. Ingen rundt meg hadde noe forhold til det kvenske, ingen hjemme på Lauksletta snakket om det. Hva i all verden skulle jeg kjenne meg igjen i? Jeg fant svar etter møye og strev, men det var fordi jeg lette dem opp selv, og puslet sammen en forståelse som endte opp med at jeg anerkjente min kvenske identitet.
Deltakerne lyttet til min fortelling, og ble voldsomt overrasket over å høre hvordan det er å oppdage sin kvenske bakgrunn så sent i livet, og at det gjelder så mange. Jeg var klar over at dette ikke er hverdagsprat i de tradisjonelle kvenske områdene, men var ikke forberedt på at dette skulle komme som lyn fra klar himmel for dem. Vi fikk alle noe å tenke på.
EN NYKVEN MÅ REKONSTURERE LIVET SITT
Et liv er det som har hendt et menneske, og vi har ulik bakgrunn og oppfatninger. Vi har ikke de samme bildene i hodet, og leter ikke etter samme løsninger. Likevel er det vi føler likt, om enn ikke til samme tid eller at følelsene våre blir utløst av samme hendelser. I møte med andre søker vi trygghet og ivaretakelse. Samtidig blir vi i enkelte tilfeller møtt med motstand. Det er en del av læringen, en del av det som må til få å sortere ut det som er viktig og riktig for en selv. Oppskriften på en kven finnes ikke.
En nykven må rekonstruere livet sitt. Plukke potteskår herfra og derfra, og sette dem sammen til en mosaikk. Sett fra avstand henger alt sammen. På nært hold ser vi detaljene. Ingen biter er like og noen mangler. Det er ikke eksepsjonelt. Alle mennesker er puslet sammen. Vi består av alt vi har opplevd gjennom livet, endringer av ulike slag. Av naturen og menneskene som har formet oss, valg vi har tatt og uventede hendelser. Det hele bildet vil vi aldri se, hverken av oss selv eller andre. Det gjelder å akseptere og utforske videre. Legge til en ny bit, og fjerne en som ikke passer inn lengre. Gjøre seg selv så hel det lar seg gjøre.
Inspirasjon til innlegget fant jeg i boka Godt samspill av Terje Landro.