Det er all grunn til uroe seg over hvordan mediene bruker sin posisjon i samfunnet. Blir vi forledet til å tro at de viktige sakene blir presentert gjennom det og de vi liker?
Det var en tilsynelatende bagatell som fikk meg til å skrive dette innlegget, men under ulmet en uro. Både hva som blir skrevet og hvordan det gjøres har en innvirkning på utviklingen av samfunnet. Aller mest bekymret er jeg for alt som ikke blir sagt.
Katja seilte inn i kommunestyret
Ungdomspolitikeren Katja Ragnasdotter Halvorsen (SV) fra Horten har gjort et mesterstykke: Hun sto på en kumulert fjerdeplass og seilte forbi de tre øverste på lista, kom inn i kommunestyret og får fast plass i Formannskapet. Dette vekker selvfølgelig oppsikt, og lokalavisa Gjengangeren har viet saken god plass i lørdagsutgaven denne helgen. Ingressen, skrevet Jan Broms, setter oss på sporet av hva vi skal få lese: «Tidenes yngste gruppeleder i lokalpolitikken er klar for oppgaven. Utfordringen til Katja Ragnasdotter Halvorsen (20) er at hun er gruppeleder for seg selv». Så føyer journalisten til en setning som jeg stusser over: «Så dårlig var valget for SV». Det var mammahjertet som reagerte først på denne setningen. Jeg har fire barn som en gang var bare 20 år. Måtte de punktere denne strålende prestasjonen? Jeg kjenner Katja, mener de at hun er en noen må nøye seg med? Ville de vekke følelser, lykkes de med det. Jeg ble først nysgjerrig, så indignert. Selvfølgelig våknet SV’eren i meg, noe som fikk meg til å kjenne ennå bedre etter, for det er klart at vårt omdømme ikke akkurat vokser i ly av denne setningen. Det må jeg tåle, men etter nøyere vurdering skjønte jeg at reaksjonen min også hadde en faglig årsak. Da ble jeg irritert.
«Så dårlig» er en måling. Man får en opplevelse av å lese en kommentar, en persons mening, ikke formidling av fakta. I en reportasje skal journalisten være objektiv. Etter å ha lest hele portrettet stusser jeg ennå mer, for utsagnet har ikke engang relevans til det vi senere får vite. Det kommer jeg tilbake til, men først vil jeg si noe om vinkling og sette portrettet i konteksten Ung politiker og SV’s valgresultat.
Vetle seilte ennå lengre
For å ta sakene i rekkefølge: To dager etter valget lyste tittelen «En toppkandidat vraket – dette blir det nye kommunestyret» opp tilværelsen for byens borgere. I ingressen får vi vite hvem som var mest populær og hvem som «ble vraket». Vinklingen er valgt. Avhengig av ståsted vil den kunne vekke skadefryd eller sorg. Ikke gode pæler å bygge samfunnet på. En rask analyse av valget ville gitt utallige muligheter som for eksempel at «velgerne ville ha et kursskifte», «de ville i en grønn og rød retning», «de unge rykker inn i kommunestyresalen». Mye mer interessant for mange, muligens ikke en klikk-vinkling? Jeg kommer tilbake til sammenhengen mellom ingress og artikkel, men bare nevner at vi ikke finner «den vrakede» igjen lengre ned i teksten. Vi kan også legge merke til at Katja i denne artikkelen blir «flyttet fram», ikke at hun gjorde et brakvalg, ble valgets vinner eller liknende.
Midt i uka trakk avisa fram en av de store overraskelsene, nemlig høyres Vetle Wangberg Langfjell, bare 18 år. Langfjell raste forbi mange av kandidatene i partiet, 13 plasser opp. Her nevner heldigvis Gjengangeren at det kun var tre veteraner høyres velgere ville ha foran 18-åringen, i stedet for å ha fokus på kandidatene som er «vraket». Valg av rekkefølge på nyhetssaker, vinkling og overskrifter er opp til avisa, men hvorfor presentere Langfjell som «pizzabud»? Er det en sensasjon at et pizzabud blir politiker? Hva slags følelser er det man vil vekke? Tittelen «Pizzabud seilte inn i kommunestyret» er sann, men gir assosiasjoner til mer fordummende medier enn jeg ønsker at lokalavisa skal være. Jeg er klar over at lesere klikker mest på overskrifter som pirrer i sosiale medier, men det imponerer meg ikke når seriøse aviser tar disse virkemidlene i bruk.
Informasjonen må henge sammen, ikke i løse lufta
Sensasjonen Katja blir presentert på slutten av uka, og hun blir som fortjent viet god plass. Portrettet er fint, det flyter godt når man leser. Vi får kommet litt på innsiden av den unge kvinnen, svarene hun gir levner ingen tvil: Velgerne har stemt inn en energisk og kompetent politiker som vil gjøre sitt ytterste for å levere. Hun har tæl, er tydelig på saker hun vil jobbe med og hun er modig. Oppgaven går hun til med en viss spenning, føler vi, men hun er trygg på å bli ivaretatt. Så bra! Men hvor ble det av den delen av ingressen som peker mot: Så dårlig var valget for SV? I Store norske leksikon kan vi lese: En ingress er et kortfattet, innledende avsnitt som følger rett etter tittelen i en artikkel og gir informasjon om hva eller hvem den følgende teksten handler om. Den oppsummerer hovedinnholdet i artikkelen, og gir gjerne leseren lyst til å lese videre. Det er ingenting i reportasjen som analyserer partiets oppslutning nå opp mot tidligere, slik den ene setningen i ingressen antyder. For mange kan det synes som om jeg henger meg opp bagateller, men jeg er opptatt av medias kvalitet og rolle. Vi skal ha en fri, uavhengig og kritisk presse, men også en seriøs og saklig en. Da må informasjonen henge sammen, ikke i løse lufta.
De som blir valgt og det som velges bort
Dessuten har en lokalavis mye større makt enn man liker å tenke på. Jeg vet for eksempel at jeg ikke er alene om å stusse over at noen synes å få omtale nesten uansett hva det gjelder, enten det er forretninger eller salg av leiligheter. Vi blir stadig bedre kjent med de driftige, de som drar byen i en spesifik retning. Andre sliter for å få inn den minste ting. Det gjør at folk føler på urettferdighet, men mange er redde for ta bladet fra munnen fordi de i neste omgang kan risikere å ikke få spalteplass. Dermed får man ikke fram nødvendig kritikk av pressen, og vi får et unyansert bilde av det som foregår i lokalsamfunnet.
En annen ting som er verdt å merke seg er hvordan tjenestetilbudet i kommunen blir presentert, og hva vi stadig får høre om. De tilsynelatende små ting i hverdagslivet til folk flest druknes til fordel for underholding de ikke trenger, og tjenester som burde vært satt øverst på dagsorden skyves nedover fordi de ikke er like artige hverken å forvalte eller å formidle. Det er for eksempel veldig mange foreldre som ikke har råd til å ta med seg sine tre barn for å gå ut å spise for 100 slik vi blir forledet til å tro. Vanlige folk, ikke bare de vi skal gosse oss med å redde fra fattigdommen dersom vi har tid. Råd har vi nemlig, det er kun et spørsmål om hvordan vi fordeler felleskassa. I nevnte tilfelle glemmer vi fort at samtidig som middelklassen kan spise oftere ute akkurat den angjeldende uka, får næringslivet drahjelp, eller gratis reklame som det også kan kalles. Kan vi få en dreining vi ikke ønsker når samarbeidet blir stadig tettere mellom administrasjon og næringsliv? Vil vi ha populære kommuneansatte, eller kan det ligge en risiko i at de dermed får for stor innflytelse på hva vi skal mene noe om og ikke? Eksempel på den glidningen som har skjedd når det gjelder offentlige ansattes rolle kan også hentes fra gjennomføringen av lovpålagte høringer. Der kan man oppleve å bli refset heller enn å bli hørt. I et lite lokalsamfunn som vårt får vi greie på det når gode poenger blir flåset bort. Følelsen av at det er et vi og et de vokser, og vi skal være glade over at de bryr seg om oss. At det er de som sitter med nøkkelen og at vi andre ikke forstår oss på det. Kunne det blitt slik uten at de fikk drahjelp fra media?
Avisa skriver det de vil, og velger hvem de vil gi omtale. De velger også hvilke politiske saker de ikke vil skrive om. Det kan være den frie presses svøpe. Med fare for ikke å bli likt og dermed valgt bort, vil jeg som borger forbeholde meg retten til å komme med et tips: Det fullt mulig å gå dypere i saker Formannskapet farer med harelabb over. Jeg var nemlig på siste møte. Der var det mye jeg stusset over.
