litteratur Arkiver - ORDSPINNERIET

Å oppdage at man er kven et stykke ut i livet kan utløse sterke følelser. Et kurs kan gjøre det lettere å finne veien til sin kvenske identitet.

Prosjektet Med litteratur som identitetsbygger – Anerkjenn din kvenske identitet er et resultat av en frustrasjonen jeg kjente på selv da jeg oppdaget min kvenske identitet, og de mange tilbakemeldingene jeg har fått om at andre har opplevd det samme. Nå er jeg i gang med et kurs jeg selv gjerne skulle hatt den gangen. Det er seks personer som har meldt seg på. Kurset skal vare i tre måneder, og vi møtes en gang i uka. Oppgaven jeg tar på meg er å bidra til at andre får en noe enklere vei å gå enn jeg selv hadde, og målet er at deltakerne skal oppleve økt trygghet og tilhørighet til den kvenske folkegruppen.

Et samfunnsnyttig prosjekt

Før jeg satte i gang sjekket jeg ut på flere måter om dette kunne være noe å prøve ut. Før jeg gikk i gang med å bygge opp kurset, testet jeg det ut på en venninne. Hun tinget umiddelbart plass på vårens kurs. Dette kunne hun absolutt ha bruk for. Vadsø bibliotek har viktig kompetanse på det kvenske, og det var naturlig å kontakte dem. Svaret var oppløftende: «Prosjektet ditt ser veldig spennende ut og litteraturformidling ligger jo bibliotekets hjerte nært. Litteratur om kvener og av kvener øker i omfang, og å finne sin kvenske identitet blir mer og mer viktig for mange». De så på prosjektet som samfunnsnyttig, og også viktig for de som vil lære mer om det kvenske og finne sin kvenske identitet. Kainuun Institutti-Kvensk institutt som nasjonalt senter for kvensk språk og kultur ville gi prosjektet moralsk støtte. Nordnorsk forfatterlag med sine mange kvenske medlemmer stiller seg også bak. Alt dette var utrolig motiverende, og nå er et prøveprosjekt i gang.

Kainuun Institutti-Kvensk institutt har lyst til at vi skal samarbeide om et seminar basert på dette i nord til høsten. Veldig motiverende. Jeg har også lyst til å utvikle et nettkurs som kan nå fram til alle. Det er jo først og fremst de som sitter alene rundt omkring i landet som kan ha bruk for et slikt kurs. Om det skal la seg gjøre må jeg få positivt svar på søknaden jeg sendte til Kulturdirektoratet. Det er de som deler ut offentlige midler til kvenske formål. Heldigvis for meg og andre som bor sør i landet er det mulig å søke nå. Tidligere var det Troms og Finnmark fylkeskommune som sto for utdelingen. Det er bare å krysse fingrene. Dommen faller i løpet av våren.

Les også

Laila Lanes bidrar til økt kunnskap om kvener

I dette avsnittet skriver jeg om hvordan jeg tenker når jeg velger litteratur for å forstå historien. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå ting, og huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling. Artikkelen er en oppdatering av et innlegg fra januar 2021.

Kilder og litteratur

Mine kvenske røtter handler om tre reiser. Først er det er selve bilturen fra sted til sted, møtene med folk og opplevelsene seinsommeren 2019. Den andre reisen er i tid fra 1490 og fram mot vår tid. Til sist er det den kanskje viktigste reisen for meg, en indre reise mot å forstå og erkjenne min kvenske tilhørighet. Den har jeg gjennomført og står nå støtt i min nye identitet.

Selve bilturen og reisen rundt omkring i Tornedalstraktene varte 21 dager. Budsjettet var magert, så billigst mulig overnatting var nødvendig. Reiseruta var planlagt ut fra slektstreet mitt. Det hadde jeg bygget opp via nettprogrammet MyHerritage, og ikke minst de opplysningene vår slektning Sollaug Bessesen hadde samlet sammen. Jeg hadde meldt meg inn i en slektsforskerforening i Øvertorneå, og slik fått kontakter som gjorde at jeg hadde konkrete avtaler med folk der. Resten av turen måtte jeg bare ta som det kom. En viktig del av prosjektet baserer seg på kontakt med folk via sosiale medier. Jeg har fulgt med på kvenske medier, lyttet til foredrag og sett filmer. Det viktigste for meg har likevel vært historiebøker, og også forskningsmateriale jeg har funnet på internett.

I min leting har jeg kommet i kontakt med ganske mange som kaller seg kvener. Felles for oss er at vi vil vite mer om vår felles kvenske bakgrunn. Noen finner svar i sine nære omgivelser. I språk og badstukultur, elvebåter og byggeskikker. Det kan ikke jeg. Det finnes så vidt jeg vet ingen spor etter kvensk kultur i bygda jeg kommer fra, og ingen snakker om dette. Min vei går gjennom historien.

Lettfattelig om Finlands historie

Jeg prøver å forstå dannelsen av den kvenske kulturen. Det finske språket forteller meg noe om hvor jeg bør lete. Samtidig er det nettopp språket som gjør at det er en utfordring å finne gode kilder. Det var bare flaks at jeg fant fram til Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter av Henrik Meiander, historieprofessor ved Helsingfors universitet. I hvert fall jobbet han der da han skrev boka i 2006. Den er lettlest og gjorde det mulig for meg å løfte blikket opp fra detaljene, og den ga en viss oversikt over finsk historie. En annen årsak til at jeg ønsket å lese finsk historie var at jeg ønsket å bytte perspektiv fra et norsk ståsted til å se min historie fra området den finske kulturen utviklet seg i. Det høres kanskje merkelig ut, men for å skrive meg inn i historien til min slekt tenkte jeg: «Jeg står ved Ladogasjøen, og jeg ser nord og vestover». Så «dro jeg fra» Tavastland til Lumijoki like sør for Oulo, og videre derfra til Tornedalen. Til Norge har jeg ikke kommet ennå i min tankegang.

Meianders bok tar for seg det historikere vet fram til 2006. Etter det har mye skjedd, ikke minst når det gjelder forskning rundt kulturhistorien i Tornedalen. I forordet til boka skriver han nettopp det jeg er så opptatt av: «Alle historieverk bygger videre på tidligere forskning, men forfatteren gjør stadig en utsiling av fakta og konkurrerende tolkninger, noe som fører til at sluttresultatet blir en ny historie med egne vektlegginger og perspektiver.» Forfatteren gjør et utvalg, og dette påvirker oss som leser.

Han skriver også at «til slutt vil jeg vise at mange vendepunkter i Finlands historie ha vært tilfeldige resultat av merkelige kjedereaksjoner». Man kan ikke ta det for gitt at alt som har skjedd kan forklares gjennom valg folk har tatt bevisst. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå grunnen til at ting er som det er, og man må huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling.

Nettopp dette har jeg forsøkt å holde høyt gjennom de tre årene jeg har arbeidet med Mine kvenske røtter. Alle gjør sine valg. Det har selvfølgelig jeg også gjort, og er klar over at det påvirker både det jeg tenker og det jeg skriver. Meiander hjalp meg til å forstå noe om de første bosetterne i Finland, de som tok med seg sin kultur til Sverige og videre til Norge. I Tornedalsområdet har jeg kunnet støtte meg til svensk litteratur og forskning. Forvirringen har vært stor omkring deler av historien, så det er ikke rart at vi lekfolk sliter med å holde ting fra hverandre.

Jeg skal ikke rangere det jeg har lest, for alt har hatt sin betydning. Til og med den historiske romanen Margrethe – Nordens dronning av Ove Røsbak, men det er særlig forskningsrapporten Kulturarv, landskap ich identitetsprocesser i Norra Fennoskandien som har løsnet opp i de største utfordringene jeg har hatt. Den skrev jeg om i forrige artikkel, Birkarlhandelen var basert på tillit.

LITTERATUR JEG HAR LEST

Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
De rettferdiges strid, Nelljet Zorgdrager, 1997
Erik Wahlbergs slektforskningsmateriale
Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
Historisk atlas, Geoffrey Wawro m.fl. (2008)
Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä, Per-Olof Snell
Jordbruket i Tornedalen genom seklen, Ragnar Jirlow og Erik Wahlberg (1961)
Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1550 e. Kr – Slutrapport från ett forskningsprogram, Ingela Bergman (2018)
Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsene og ingermanlandsfinner – Jo visst finnes vi! Bente Imerslund (2021)
Margrethe – Nordens dronning, Ove Røsbak (2002)
Matarengi Posten Del 1 og 2, medlemsblad No. 1- 23 (2005-2019)
Sidenvägarna – En ny värdshistoria, Peter frankoman (2015)
Sverige och Nordlanden – Förvaltning och nordlig expansion 1250-1550, Gunilla Tegengren, Gøteborg universitet (2015)
Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
Sveriges historie 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg
Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
Tredveårskrigen – En Europeisk katastrofe 1618-1648, Dick Harrison (2016)
1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)

Les også:

PÅ REISE I DET HISTORISKE LAPPLAND

Veien til en kvensk identitet skal bli lettere å gå