Kvenske røtter

Dersom det jeg har funnet ut om mine slektsrøtter stemmer, strekker de seg bakover til de første bosetterne i Finland, tavasterne, et folk som bevegde seg over enorme avstander og fant en utvei for alt. De er forfedrene til de som bebygde Tornedalen og til dagens kvener.

Mine kvenske røtter – Del 2

Oppdraget jeg har gitt meg selv – å forstå kvenenes skjebne – gjennom å bruke min egen slekt som utgangspunkt, har flere usikre punkter. Foreløpig kan jeg nemlig ikke slå fast at det slektstreet jeg har bygget opp faktisk stemmer, men sannsynligheten er stor. Jeg valgte derfor å starte med Lauri Rahtu, født rundt 1490. Han kan være en av mine stamfedre, hele tretten generasjoner unna.

Det finnes svært lite dokumentasjon fra den tiden, men ifølge språkforskeren Erik Wahlberg (1918-2012) kan Rahtu-navnet knyttes til Lumijoki ved kysten av Nord Østerbotten i Finland. De skal ha vært en av de rikeste slektene i området på den tiden. Et håp ble tent hos meg da jeg fant denne informasjonen. Kanskje det var mulig å finne mer? Fantes det kart eller noe annet historisk materiale som kunne sette meg på sporet? Det var som å lete etter nåla i høystakken. Den ene finske nettsiden etter den andre stirret taust mot meg, borsett fra en som fortalte meg at Lumijoki var bortimot hundre prosent finskspråklig. Småprat med lokalbefolkningen kunne jeg bare glemme. I et desperat øyeblikk prøvde jeg å sette meg i forbindelse med en lokalhistorisk forening, men hørte aldri noe fra dem.

Da jeg dro mot Finland i august siktet jeg meg inn på universitetsbyen Oulo i håp om å finne noe på museer eller bibliotek. Det måtte da være noe jeg kunne finne ut der? Slik gikk det ikke. Alle jeg snakket med var hjelpsomme, men det lille de fant fram ga meg ingen ledetråder. Jeg befant meg bak språkgrensen. Det fikk meg for første gang til å lure på hvordan det hadde vært om jeg hadde lært å snakke kvensk som barn. Da jeg dro videre om morgenen mandag 14. august hadde jeg ingen holdepunkter utover det gps’en kunne hjelpe meg med.

Kort tid etter stirret jeg utover evige flater dekket av gyllent korn. Jeg var 150 mil hjemmefra på et sted ingen forsto hva jeg sa, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Tårnet til kirken dukket opp. En interessant bygning, men den sa meg ingenting så jeg dro videre. Veien jeg valgte trengte seg lenger og lenger inn i en skog. Det ene treet det andre likt. Hadde jeg flaks kom jeg til den vakre kysten jeg hadde sett så mange bilder av, men flaks var det siste jeg kunne basere meg på. Mest sannsynlig ville jeg rote meg bort. Jeg snudde, parkerte ved kirken igjen og bladde litt i kart. Et navn jeg kjente fra slektstreet fanget blikket mitt: Kyrö. Siden jeg ikke hadde noe annet å gripe fatt i snirklet jeg meg dit. De røde bygningene sto plassert slik at de dannet et gårdstun mellom seg. Det var det. De bølgende åkrene, furuskogen, det flate landskapet gjennomskåret av elver, kirken og de karakteristiske bygningene på Kyrögården var det eneste jeg fant.

Da jeg la Lumijoki bak meg trodde jeg ville slå meg til ro med at jeg hadde kommet så langt bakover i min egen historie det lot seg gjøre, men det stikk motsatte var tilfelle. Jeg ville vite mer. Til tross for at språket skilte meg tydelig fra folk jeg hadde hatt innpå meg de få dagene jeg oppholdt meg i Oulotraktene, og de bølgende åkrene var fjernt fra mitt indre fjellandskap, hadde en identifikasjon med det finske begynt å vokse fram i meg. Jeg klarte heller ikke å fri meg fra tanken om at Lumijoki var den eneste forbindelsen jeg hadde til Finland sør for Torneo. Uke etter uke kretset tankene rundt Rahtuslekten. Var det mulig å komme forbi Lauri og lenger bak enn 1490?

I hjertet av Satakunta

Så åpnet porten til Satakunta sørvest i Finland seg. Erik Kouksu henviser i et sammendrag av boken Birkarlsläkter i Övre Tornedalen til Erik Wahlbergs forskning: «I nyare tid har namnet Rahtu förekommit i Siikajoki og Saloinen, samt i Kumo i Satakunta». Dette bekreftes av Jouko Vahtola i Tornedalens historia I: «I norr finns en gammel gård med navnet Rahtula även i Lumijoki. Nybyggere med det namnet har kommet norrut från Kumo (Kokemäki) i Kumo äldal». Det er fra Satakunta de første bosetterne i Tornedalen kom, Kumo ligger i hjertet av dette området og Rahtula navnet kommer derfra. Alt jeg hadde grublet på i ukevis falt plass, og ved å nøste meg bakover langs en av mine slektstråder fant jeg kvenenes vugge. Man kan ikke stole blindt på slektsforskningsprogrammet MyHerritage, men dersom det stemmer at Lauri Rahtu er min stamfar, strekker min historie seg tilbake til da Finland oppsto som nasjon.

Satakunta og områdene rundt har hatt en sentral betydning langt tilbake i tid. Det var hit finsk-ugriske folkegrupper innvandret. Akkurat når dette skjedde er omdiskutert blant forskere, men det alle er enige om er at det i tidlig jernalder (250–400 e.Kr) var etablert tre hovedsentre for bebyggelse sør i dagens Finland: Bygdene i Satakunta og Tavastland, kystområdet i det sørlige Østerbotten og de sørvestlige kyststrøkene. Kumo ble grunnlagt allerede på 200 tallet eller tidligere.

Brukbar jord og skog gjorde det mulig å slå seg ned. Åkrene nær bebyggelsen sto for bare en liten del av produksjonen. De største avlingene ble hentet fra svedjeland. Svedjebruk krevde store områder, men til gjengjeld var jorda veldig produktiv når den ble tatt i bruk fire år etter den ble svidd fram. Jordbruket krevde stor arbeidskraft mens det sto på om sommeren, men vår og høst dro mennene ut på lange tokt inn i villmarken for å jakte og fiske. Sjø- og elvesystemet i indre deler av Finland gjorde slike ekspedisjoner enkle å foreta, ettersom man kunne ro milevidt langs sjøene. Båtene kunne dras over smale odder når de skulle ta seg videre via nye vannveier. Villmarken ga et godt tilskudd av kjøtt og fisk, men framfor alt pelsskinn som kunne brukes som byttevarer.

Under tidlig jernalder var de faste boplassene konsentrert hovedsakelig til den sørlige vestkysten, men på 800-tallet skjedde en forandring. Finskebukta ble en en hovedled for vikinger (varjagere) på vei til Svartehavet, Konstantinopel og de arabiske landene. Den tynt befolkede kysten ble sårbar for plyndringer, og lite sto i veien for at vikingene kunne supplere lasten med den mest innbringende varen: «Det var ett flertal varer som skeppades söderut, men den viktigste av alla var slavar. Det fanns pengar att tjene på menniskohandel» (Sidenvägarna av Peter Frankopan). Da var det tryggere å bo lenger innover i landet. Der lå vannene i uendelige kjeder og sørget for en relativ trygg handelsvei. I Birkala (Pirkkala), like øst for Kumo, ble det dannet et handelsselskap for å skaffe pelsverk. Disse lokale handelsmennene, omtalt som kvener i Alfred den stores geografi fra 800-tallet (Kauko Pirinen, Finlands historia – Natur og kultur), kunne jamføres med vikingene når det gjaldt handel. Ved munningen av Kumo elv (Kokemäenjoki), Finlands fjerde største elv, utviklet det seg en havneby som ble et knutepunkt for handel.

De finsk-ugriske folkegruppene splittes

Mot slutten av den førkristne tiden hadde det utviklet seg tre bosetningsområder der folk snakket finsk-ugrisk. I sørvest bodde finnene (suomalaiset) og ved Ladogasjøen i øst var karelerne. Tavasternes område strakk seg «fra saltvann til saltvann», det vil si fra Finskebukten til Bottenviken. Ved kysten av Finskebukten hadde de utmark og markedsplasser, og mot nord hadde de sine jaktområder (erämaa). Til sammen rådde de tre gruppene over ressurser de ledende handelsmaktene Novgorod og Sverige ville ha tilgang på, og beliggenheten var sentral for handel mellom øst og vest. Med kirken som pilspiss la Sverige under seg område etter område. Først var det maktpåliggende å få kontroll over Finlands sørvestkyst. Finnene ble pålagt å skaffe mat til kirkens representanter og avsette arbeidskraft til oppføring av kirkebygg.

Neste mål var å tvinge Tavastland til å underkaste seg såvel kirke som stat. Nybyggere som bodde i Egentlige Finland ble overført lengre mot øst for å få kontroll over tavastenes utmark. Området ble raskt omtalt som Nyland. Svenskekongens utsending, Birger jarl (1210-1266), fikk bygget en festning i indre deler av Tavastland. Dette til tross, de finske bøndene var ikke så stedbundne at lett lot seg kue. «Den finne som fått nog av de anspråk det organiserade samhället ställde på honom och av vad den härskande klassen ytterligare kunne lägga dertil hade alltie möjlighet att söka sig ut i de jungfruliga vildmarkerna» (Kauko Pirinen, Finlands historia – Natur og kultur). Det tok lang tid å finne rømlingene og noen hadde kanskje forlatt Tavastland for godt, men den svenske kirke og krone lot seg ikke stoppe. Deretter sto karelerne for tur. Decennier med krig endte i 1323 med en deling av Karelen. Fredsavtalen som ble undertegnet mellom Sverige og Novgorod skapte en viss ro, men kampen om de store ødemarksområdene var ikke over. Samtidig ble de finsk-ugriske folkegruppene splittet.

Til Matarengi i Tornedalen

På et tidspunkt flyttet minst en Rahtula fra Kumo. Kysten av Nord Østerbotten der Lumijoki ligger kan ha vært et område som var kjent fra erämarksferdene og dermed et naturlig valg. Ifølge Juko Vahtula ble Bottenvikens østre kyst kolonialisert på midten av 1300 tallet. I kapitlet «Folkets mangfold» (Tornedalens historia I) mener han forøvrig at man bør se på kolonialiseringen av Tornedalen og Nord Østerbotten i sammenheng. Denne opplysningen gjør det naturlig å tenke at uroligheter rundt grenseoppgangen mellom Novgorod og Sverige påvirket flyttemønsteret. Dette var også en tid der folketallet var oppadgåendeI første omgang ble Lumijoki liggende innenfor Novgorods grenser. Dette likte svenske dårlig, og ettersom århundrene gikk ble også dette området innlemmet i Sverige.

Lauri Niilonpojka Rahtu ble født i en fredsperiode, men den kom ikke til å vare. Finlands preges av krig resten av århundret. Rundt 1520 ble Lauris sønn Henrik født. Kort tid etter må familien ha flyttet, for rundt 1525 er de registrert i Matarengi i Tornedalen, mitt neste stoppested.

Om Henrik har jeg så langt følgende opplysninger: Hans navn var Henrik Larsson (Laurinpojka) Rahtu (1520 – 1590). Navneskikken var at gårdens navn også ble slektens navn. For Henriks del ble det Hetta, et navn som skulle spre seg både vidt og bredt. Han var husbond på Hetta gård i Matarengi 1539-79. Hans eiendom vurderes i lengden over Älvsborg lösen i 1571 til 83 mark og 6 øre (Se svensk skatteregister for 1553). Henrik var birkarl, og fisket i 1554 i Ounasjärvi og Vountosjärvi i nåværende Eniotekiö sogn. Han satt i nemnd fra 1539 til 1579, og «bötade for olovligt fiske i Lappmarken i 1549». Henrik skal ifølge MyHerritage være min stamfar. Sammen med kona Brita Eriksdotter (1525-1604) fikk han i hvert fall to barn, Karin og Nils.

Nå begynner jobben med å sjekke ut om dette stemmer og hva disse opplysningene innebærer. Jeg tar mer enn gjerne imot tips.

LES MINE KVENSKE RØTTER DEL 1:

PÅ REISEFOT I GRENSELAND

Kvenene måtte stille seg bak nordmenn i køen på butikken. Det ble vanskelig å få jobb, navneskikken ble omgjort, og for å eie norsk jord måtte man snakke norsk. Enker måtte passe seg for ikke å bli fratatt barna, det ble ulovlig å besøke slektninger i Tornedalen. Kvenene ble fratatt språket, avsondret fra familie, nektet jobb og truet. De ble nedverdiget og bragt til taushet. Kvenene skulle opphøre som et folk.

Mine kvenske røtter – Del 1

I slutten juli av 2018 la jeg ut på en tur alene i bil mellom Horten i Vestfold, der jeg bor nå, til Arnøya i Nord Troms, der jeg kommer fra. Da jeg skulle tilbake valgte jeg å reise via Finland. Den ene grunnen til det var at jeg da slapp unna tuneller, ferger, bratte fjelloverganger og svingete veier. Den andre var at to av søsknene mine var på ferie i nærheten av Haparanda. De hadde hørt at slekta vår kom fra en gård der nede, og hadde planer om å finne den. Jeg ville bli med. Møtet med våre fjerne slektninger Kurt, Inger og Eva forandret livet mitt. På Hulkoffgården snakket de svensk med oss, men hjemmespråket var meänkieli viste det seg, et språk som fra gammelt av ble snakket blant Tornedalinger. I Norge tilsvarer dette kvensk. I løpet av den korte samtalen vi hadde gikk det opp for meg at vi hadde en felles historie. På Hukoffgården identifiserte de seg med det kvenske og dermed var min oldemor kvensk. Det hadde aldri streifet mine tanker at jeg hadde kvensk opphav.

Les om møtet med Hulkoff-gjengen her

Spørsmålene begynte å kverne. Hvordan kunne jeg ha levd i nesten seksti år uten å vite det? Den enkle forklaringen på det er at den norske stat har drevet en beinhard fornorskningspolitikk mot kvenene. Myndighetene tok kraftige virkemidler i bruk. Kvenene måtte stille seg bak nordmenn i køen på butikken. Det ble vanskelig å få jobb, navneskikken ble omgjort, og for å eie norsk jord måtte man snakke norsk. Enker måtte passe seg for ikke å bli fratatt barna, det ble ulovlig å besøke slektninger i Tornedalen. Kvenene ble fratatt språket, avsondret fra familie, nektet jobb og truet. De ble nedverdiget og bragt til taushet. Kvenene skulle opphøre som et folk. Det gjaldt min oldemor og min oldefar, min bestefar. I praksis også min far, han lærte ikke språket. Antakelig snakket de voksne sitt språk seg imellom, men ungene skulle ikke lære det. Det var ikke trygt, og det ville skape trøbbel. Til slutt var språket borte, jeg hørte det aldri.

Til da hadde jeg levd i troen om at det kun var samer som hadde blitt utsatt for denne uretten. Oppdagelsen om kvenenes skjebne satte hodet mitt i brann, og det ene spørsmålet avløste det andre. Hvordan kunne dette skje? Hva har det gjort med folk i nord, og hvorfor er ikke dette et selvfølgelig tema i historieundervisningen på skolen? Hvorfor er det så få som vet om denne folkegruppen, en av fem nasjonale minoriteter? Norge har mange skampletter i sin historie. Undertrykkingen og assimileringen av kvenene er en av dem. Dette skjedde i en brytningstid der Finland nylig var blitt egen stat. Myndighetene var redde for at det skjulte seg finske og russiske spioner blant kvenene. Det kan forklare noe av årsaken, men hvorfor anerkjenner ikke den norske stat i dag uretten som ble gjort? Hvorfor er det fortsatt noen som synes det er skammelig å være kven. Hvordan har denne historien preget folk i nord? Hvem og hva har det gjort oss til? Mer personlige spørsmål dukket også opp. Hva er kvensk kultur, og vil jeg at den skal ha en plass i mitt liv? Resultatet av grublinga ble til prosjektet Mine kvenske røtter. Jeg måtte tilbake til Tornedalen for finne svar. For å forstå.

Lauri Niilonpojka fra Lumijoki

På ettermiddagen 9. august, nøyaktig et år etter at jeg hadde denne merkelige opplevelsen, var jeg på vei tilbake for å finne ut mer om hvem jeg var. Et slektsforerprogram hadde gjort det mulig for meg å velg ut en slektslinje fra pappa og bakover så langt jeg kunne komme. Det ble en sammenhengende rekke av mennesker langt bakover i tid. Jeg ville prøve å få et bilde av hvordan de hadde levd, og hvilke historiske hendelser som kan ha innvirket på livene deres. Via dette ville jeg tråkle meg sakte tilbake til vår tid. Kanskje dette lappeteppet kunne bringe meg nærmere det jeg hadde grunnet så mye på? I setet ved siden av meg lå listen over personene jeg skulle holde tak i for ikke å gå meg bort. For hver person på lista hadde jeg notert meg steder de hadde levd. Men hadde jeg funnet rett tråd? Det var umulig å si.

Mannen jeg skal starte min fortelling med skal ha hett Lauri Niilonpojka Rahtu, visstnok født rundt 1490 på nordvestkysten av Finland, nærmere bestemt i en liten by som heter Lumijoki. I utgangspunktet var det sønnen hans, Henrik, jeg hadde planlagt å starte med. Han jeg hadde noen holdepunkter jeg kunne bygge videre på. Lauri kunne jeg kun knytte til fire ting: Omtrentlig fødselsår, mulig fødested, at hans fars navn skal ha vært Niilo, og at han hadde to sønner, Henrik og Nils. Jeg kunne ikke engang være sikker på at han noen gang hadde eksistert.