Kvenske røtter

Et bortgjemt skattedokument viser at kvener bodde i Skjervøy allerede i 1522 – den eldste kilden vi kjenner til om kvensk bosetting i Norge. Fem hundre år senere sørget en dugnadsgjeng for at denne hendelsen ble markert og husket for framtiden.

Et lite funn med stor betydning

Dag ut og dag inn kverner tanker gjennom hodet. De fleste forsvinner igjen, men noen blir liggende og murre. Slik var det da jeg like før påske 2022 bladde i materiale til skrivingen om min kvenske identitet.

I et skattedokument fra 1522 står navnet Nils Kven, som betalte skatt i Skjervøy prestegjeld. Dette hadde jeg notert før, men uten å feste meg ved det. Denne dagen falt brikkene plutselig på plass: Det var nøyaktig fem hundre år siden dette dokumentet ble skrevet – og ingen hadde tatt tak i det.

Jeg begynte å skrible ned tanker. Noen tanker kretset rundt det kvenske navnet på Skjervøy, Kierua. Andre gikk til landskapet på hjemplassen min – til de gamle, robuste pålene ved fergekaia, der skarvene gjerne sitter. Og til fornorskningens spor: hvordan skammen over å «ikke være norsk nok» gjorde at kvensk historie og språk ble borte for mange, også for meg.

Likevel: historien ligger der, skjult men urokkelig, og i Skjervøy strekker den seg fem hundre år tilbake. Burde ikke det markeres?

Et sted å begynne

Det var klart for meg: En slik markering kom ikke til å skje av seg selv. Jeg sendte en melding til en kven med røtter i samme kommune. Hun tente umiddelbart på ideen. Vi fikk raskt med oss en tredje, og skjønte at vi måtte handle fort – 2022 var året.

Vi kunne ikke arrangere dette alene, så vi ba kommunen ta ansvar. En måned senere sendte vi brev til ordføreren i Skjervøy, og for å hindre at saken ble liggende i en skuff, skrev vi samtidig en kommentar til Framtid i nord. Den ble publisert på to hele sider – langt mer oppmerksomhet enn vi hadde sett for oss.

Ballen begynner å rulle

Kort tid etter tok Ruijan Kaiku kontakt. De publiserte kommentaren vår og fulgte opp med egne artikler. Faktisk rakk de å snakke med ordføreren før vi selv hadde kommet så langt.

Derfra vokste det fram et samarbeid: Skjervøy bibliotek ble med, Halti kvenkultursenter sa ja til å bidra, og etter hvert også NRK Kvääni. Slik vokste det fram en felles dugnad mellom frivillige, institusjoner og kvenske medier – der alle bidro.

En dag å huske

Jeg er stolt over at vi turte å tro at dette var mulig – og over at vi fikk flere med oss. I begynnelsen av november gikk festen av stabelen med taler, sang og enkel servering. Det ble en uforglemmelig happening.

Litt skuffet var vi over at Framtid i Nord ikke fulgte saken videre, men det la ingen demper på opplevelsen. For det viktigste var dette: Historien om den første registrerte kvenen i Norge, Nils Kven i Skjervøy, er nå for alltid skrevet inn i kommunens og landets historiebok.

Les gjerne brevet vi sendte til ordføreren i Skjervøy

Mine kvenske røtter – Del 9 –

Vi tenker kanskje ikke så ofte på det, men bak hverdagslige ting kan det ligge en historie. Om Lovikkavantene kunne snakke ville de tatt oss nesten to hundre år bakover i tid. Da ble det aller første paret strikket. Men historien om vottene starter lenge før det, for de har fått navnet etter Nils Ludvigsson Lodvijg som levde på 1600 tallet. Han og jeg har noe felles. Begge har vi røtter i den gamle Olkkurislekten i Tornedalen.

Jo mer jeg leter langs mine slektsrøtter desto flere forbindelser finner jeg. De går på kryss og tvers, bryr seg fint lite om dagens grenseskiller og heller ikke tid. «I Tornedalen är vi alla i släkt» var det ei som sa til meg i 2019. Siden den gang har Tornedalen for meg utvidet seg fra å være et geografisk område til å bli et symbol for den kraften som ligger i å tilhøre den østersjøfinske folkegruppen, i Norge kalt kvener. Her om dagen fikk jeg et eksempel på det. Gjennom et par votter kom jeg i kontakt med nok en tornedaling, Markus Lantto, nå bosatt i Norge. Han delte sin versjon av hvordan den kjente Lovikkavanten ble til. For min del har denne votten dukket opp jevnt og trutt i forbindelse med Olkkurislekten, en av de tallrike tornedalsslektene jeg har på mitt slektstre.

«Lovikkavanten kom til på grunn av en tilfeldighet» står det skrevet i en av artiklene jeg har lest om Lovikkavanten. Jeg vil heller si det den ble til av nødvendighet. En mann trengte votter fordi han hadde et arbeid å utføre i all slags vær. En kvinne måtte av ren nød strikke for andre. I historien om Lovikkavanten skjuler det seg et bilde av en tid som var en gang. Om nøysomhet, hardt arbeid og bitende kulde. Navnet på stedet Lovikka ble også til av nødvendighet fordi en mann måtte forlate hus og hjem for å finne et trygt sted til familien. Min historie om Lovikkavanten starter med slekten Olkkuri på 1400 tallet.

OLKKURISLEKTEN I KAINUUNKYLÄ

1400 til 1600 tallet

På 1400 tallet bodde en mann ved navn Joen i Kainuunkylä på østsiden av Torneelven, om lag fem mil nord for Torneå. Man finner ingen dokumenter om ham, men sønnene bar farsnavnet videre. Lokale slektsforskere tror at Joens slektsnavn var Pajari, et navn som var vanlig fra 1300 tallet i Finland, særlig blant karelere. På finsk talemål kan fornavnet ha vært Junnti. Joen Pajaris gård var en av de største i Øvertorneå sogn i sin tid. Han hadde minst tre sønner: Olof, Anders og Erik. Guttene var av finsk avstamming, så de ble antakeligvis omtalt som Ollku, Annti og Erkki. Joen Pajari er min forfar, en av flere jeg kan spore tilbake til 1400 tallet.

Olof Joensson Pajari var Joens eldste sønn. Han arvet halvparten av gården slik sedvanen var. Det var sannsynligvis etter ham gården ble kalt Olkkuri. Akkurat når det skjedde er ikke lett å få tak i og gården omtales med flere navn opp gjennom tidene. De to andre brødrene delte resten av jorda. Denne måten å stykke opp jord til etterkommere var vanlig tradisjon. Vanlig var det også å legge bygningene til de ulike familiene i slekten relativt nær hverandre. Etter hvert som oppdelingene ble flere dannet det seg klynger av hus. Jorda ble brukt etter et skiftesystem. Et år var det beiteland, på det neste kunne man så. Dette var en fornuftig form for gjødsling. Muligens gikk bølingen fra flere husholdninger på samme jorde. Det var flere grunner til at det var praktisk å bo nær hverandre. Husbøndene jaktet og fisket langt unna hjemmet, og var av gårde store deler av året. I mellomtiden drev kvinnene gården og kunne samarbeide når det trengtes. Olof fikk flere sønner. De man anser som sikre er Nils, Joen og Mickel.

Gården gikk videre til sønnen Joen Olofsson Olkkuri. Og som vi forstår: I det tradisjonsbundne samfunnet gikk navn igjen fra generasjon til generasjon. Joen Olofsson var husbonde på Pajari eventuelt Olkkuri gård i hele førtito år. Han var registrert i det såkalte birkarlregisteret. Å være birkarl fulgte slekten fra ledd til ledd, så det er sannsynlig at faren og bestefaren hadde vært birkarler før ham. Birkarlhandelen var et avansert og velfungerende handelssystem som pågikk over flere hundre år. Hvor langt tilbake i tid finnes det ikke dokumentasjon på, men i en dom avsagt av drotsen Knut Jonsson allerede i 1328 het det at såvel lapparnas som birkarlarnarnas ärftliga rettigheter skulle beskyttes i forbindelse med kolonialiseringen av de nordlige delene av Sverige. Det betyr at denne tradisjonen hadde pågått en tid, sannsynligvis i hvert fall fra 1200 tallet. Drots tilsvarer justisminister i dag. Området var rikt på naturressurser og utbyttet av handelen med omverdenen var stor. Dette førte til velstand for den enkelte birkarlen og kom også samene som tok del i handelen til gode. I sum dro det med seg fordeler for både bondesamfunnet og siidaene innover i landet. Birkarlene i Kainuunkylä var ikke blant de mest innflytelsesrike, men hadde det likevel bedre enn gjennomsnittet av befolkningen.

Året etter Joens død fikk sønnen Ludvig Joensson Olkkuri tildelt sin del av farsarven. Etter ham fikk gården hans navnet Lovikka. I neste slektsledd ble Lovikkagården overtatt av Nils Ludvigsson Lodvijg. I løpet av de fire generasjonene vi har fulgt Olkkurislekten skjedde det mye som påvirket folks levevilkår. En lengre kuldeperiode inntraff rundt 1570 og førte mye elendighet med seg. Høsten kom tidlig, somrene var kalde og våte. Avlingen slo feil, år etter år. De som absolutt ingenting hadde falt ut av skattelistene, men alle andre måte avstå hardt tiltrengte midler til kongemakten som hadde sine kriger å føre. Våpenføre menn ble utkalt. Mange døde på slagmarken, ennå flere døde av feltsykdommer. I kjølvannet av alt dette sank mange familier ned i dypeste fattigdom og elendighet. Hele slekter i alle samfunnsklasser døde ut. I 1639 var turen kommet til Nils. Da han ble innkalt var han 44 år gammel. Sjansen for at han skulle vende tilbake var liten. Han valgte derfor å flykte. Gården ble overdratt til Ludvigs kusine, Karin Henriksdotter Olkkuri, min formor. Hennes gener vandret gjennom ni generasjoner før de kom fram til meg.

MOTSTRØMS I TORIONVÄYLÄ

Gjennom birkarlenes landskap

I sitt hefte om Olkkurislekten lar Erik Kuokso oss få lese en fortelling – en sagen – om den reisen Nils tok oppover elven: Tidigt på våren, strax efter islossningen, gjorde han sin älvbåt klar och tog med sig de nödvändigaste verktygen och sina jakt- och fiskeredskap och begav sig uppåt älven.» En strabasiøs tur, men som alle andre menn må Nils ha fått grundig opplæring i å bruke båt, ta seg motstrøms dag ut og dag inn, skaffe mat fra naturen rundt seg, lage ly mot været og beskytte familien mot rovdyr om natten. Det het seg at mens man i andre dalfører trengte tre mann for å buksere en evebåt greide tornedalingene seg med to. Jeg har ikke funnet noe som bekrefter at Nils hadde voksne sønner med seg nordover, men det er sannsynlig. Hans kone var nok også vant til å ta i et tak og å klare seg med det man hadde til rådighet. Livet på gårdene i Tornedalen var på sett og vis fritt, men hardt. Mens familien Lodvijg legger bebyggelsen bak seg, nikker jeg stolt til mine forfedre som dukker opp langs bredden. Sted etter sted, slekt etter slekt: Kalttari og Yrjänä i Alkkula, Rahtu og Hetta i Matarengi, Rautio i Jouksengi og Kyrö i Pello. Alle var de birkarler.

På den tiden Nils flyktet fra krigen var ikke Torne elv et grenseskille. Den var en forbindelse mellom sambygdinger på begge sider av elven, og en viktig ferdselsåre mellom kysten og erämarkene for folk i dalen – en väylä. Den dag i dag blir elven kalt Tornionväylä på meänkieli. Femti kilometer nord for Pello møtes Torneelven og Muonioelven. Vannet fra Muonionväylä fosser inn fra høyre. Torneelven kom mot Nils fra venstre. Det var den veien de skulle. Da de kom til Pajala hadde de lagt bak seg 130 kilometer. Det var ikke nok, Nils ville videre. Bestefaren hans hadde hatt fiskerettigheter i området lengre innover. Kanskje hadde Nils arvet disse rettighetene gjennom sin far, men uansett er det sannsynlig at han var godt kjent oppover langs elven og inn i forfedrenes erämarker.

Etter en lang og strevsom ferd der de mange ganger hadde måttet dra båten forbi fossene kom de til en plass det kunne være fint å slå seg ned. Like ved bredden hadde noen fiskere reist en nili, en forrådsbod på høye stolper der de tørket og oppbevarte både fisk og kjøtt. Plassen blir fortsatt i dag kalt Nilimaa. Det var blitt kveld og de lagde seg en seng av bjørkeris for å hvile fram til neste dag. For Nils ble det en urolig natt. En skikkelse kom til han om natten og sa: Bosätt dig inte här, utan fortsätt över viken där längre upp, tills du kommer till en plats, där vatten rinner från tre håll och bildar en vårbäck, som flyter ut i älven! Men på den här platsen kommer ingen att leva i överflöd, men ingen kommer heller att dö av svält. Neste morgen brøt familien opp og dro videre. De kom fram til stedet han hadde hørt om i drømmen og staket seg inn mot land. En orm lå på stranden akkurat der båten støtte imot. Det tok de som et godt tegn. Der skulle de bygge og bo. Nybygget fikk samme navn som gården i Kainuunkylä; Lovikka. Det ble også navnet på stedet som vokste opp rundt gården.

POSTBUDET OG DEN FATTIGE KONA

250 år senere

1800 tallet bragte med seg flere store endringer, på vondt og på godt. I 1809 tapte Sverige Finlandskrigen og måtte avstå sin østre riksdel til Russland, en tredjedel av landets areal. Finland kom inn under russisk styre. For folk i Tornedalen var dette en katastrofe. Elva som til da hadde vært en fredelig ferdselsåre – en helt nødvendig kilde til mat og ikke minst forbindelseslinje mellom slekt i århundrer – ble et grenseskille. De aller fleste i landet kunne lese og skrive fra før, men nå kom folkeskolen. Koppvaksinen ble innført. I de store byene bygde man ut vann- og avløpsnett. Ulike bevegelser var satt i sving: Kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, avholdenhetsbevegelsen og ikke minst hadde det blitt en frihet til å velge religiøs tilhørighet. I nord spredte en helt særegen vekkelse seg: Læstadianismen. På samme tid skjøt kommunikasjon på tvers av landet fart. Telegrafen, jernbanen og postvesenet ble bygget ut parallellt. Postverket hadde fungert siden 1600 tallet, men innføringen av frimerker i 1855 flerdoblet antall forsendelser. Prisen var den samme uansett hvor langt man skulle sende et brev. Blant dem som sørget for at posten kom fram var Herman Eustachius Lantto fra Junosuando. Hans far Erik Johansson Pessa hadde flyttet ned dit fra Vittangijärvi og bosatte seg på en plass som het Lantto.

Erika Aittamaa som bodde i Lovikka var fem år yngre enn Herman. Fortjenesten av mannens arbeid i skogen var dårlig, barneflokken vokste. For å få endene til å møtes strikket hun votter til de rike i byen. «En gång ville någon ha riktigt tjocka slitstarka vantar. Jag spann då riktigt tjockt garn och stickade två par så tjocka vantar att de enligt min mening borde stoppa i flera vintrar» fortalte Erika til tidskriftet «Tornedalen» i 1936. Glad var Erika da hun skulle overlevere vottene, men kunden ble ikke fornøyd. Hun gjorde nye forsøk, vasket dem flerfoldige ganger og kardet dem omsorgsfullt. Den som hadde bestilt vottene var postbudet Herman Eustachius Lantto. Oldebarnet hans, Markus Lantto, forteller: «Herman var min farfars far och körde post med häst och släde mellan Pajala och Junosuando. Han var snickare som hans far, men körde uppenbarligen post också. Han stannade till i Lovikka och bad Erika göra ett par riktigt bra vantar. På informationsskylten om Lovikkavanten står det att Erika Aittamaa gjorde de första vantarna 1892, alltså när Herman var 31 år gammal. Pappa sa att det första paret vantar inte var stickade, men bestod av plater av kardad ull, möjligen filtad, som hon sydde ihop. De såg stygga ut så han ville att hon skulle repa upp dem och göra det bättre. Men när hon försökte, blev vantarna bara mer ihoptovade. Han tog dem som de såg ut och insåg snart att de var de bästa vantar han någonsin haft. Ungefär så gick historien.»

Vottene ble etterspurt, særlig av forbøndene som kjørte lass fra Haparanda, en reise på tjue mil hver vei. Snart kom det bestillinger fra ulike byer i Tornedalen og fra samene. «Jag hade börjat pryda dem med flerfärgade garner, varför lapparna gillade dem skarpt» sa Erika om det. Kundekretsen vokste og etterhvert strikket hun på fulltid. I dag er Lovikkavantene et sterkt symbol for bygda til Nils Ludvigsson Lodvijg og Erika Aittamaa, og blir gjenkjent av mange av oss med røtter fra Tornedalen.

Les mer om erämarksferdene her:

På reise i det historiske Lappland

KILDER

• 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika
• Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
• Birkarlsläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuokso
• Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
• Historien om Lovikkavanten – Maries broderier, nettartikkel
• Lovikkavanten, från misstag till succé – Norrbotten museum, nettartikkel
• Marcus Lantto
• MyHerritage, eget slektsregister
• Släkten Olkkuri, Erik Kuokso
• Sveriges historia, Peter Olausson (2018)
• Tornedalens historia I og II, Tornedalskommunernas historiebokskommité (1991 og 1993)

Mine kvenske røtter – Del 13 –

---

Kvenenes historie strekker seg tilbake til mytologisk tid og rommer en unik del av Europas kulturhistorie. Men hva kan de aller eldste fortellingene lære oss?

---

FORMET AV FORTELLINGEN

Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og mor, søster og bror. Gradvis åpner verden seg. Slektninger kommer inn i rommet. Tanter, onkler, fettere og kusiner. Sambygdinger. Naboer. På skolen og gjennom bøker slipper nye bilder inn. Andre tanker tar plass. Etter som man gror til utvides forståelsen av verden, men det man lærte aller først er grunnmuren, det man bygger livet sitt på. Det er slik man forstår hvem man er.

Minnet endrer seg over tid, men jeg mener å huske at jeg allerede i andre klasse sto ved siden av pulten min og siterte Den lille katekisme, altså Luthers lærebok om de ti bud, trosbekjennelsen, fadervår, dåpen, nattverden og skriftemålet. På den tiden hadde jeg allerede hørt de læstadianske predikantenes inntrengende budskap om rett og særlig galt. Med intenst blikk betraktet jeg omgivelsene og gjennomskuet de fromme. De var i min indre verden selvrettferdige, nysgjerrige og til dels skadefro, og det gikk ut over andre. En gud som kunne finne på å brenne folk i helvete fikk jeg mindre og mindre til overs for. Rettferdighetssansen var sterkt utviklet, og med en harme som bare en fjortenåring kan produsere, avskrev jeg kristendommen og særlig læstadianismen. Likefullt har denne delen av oppveksten preget meg gjennom livet. 

Jeg ble også tidlig kjent med draugen på havet, og med de som lusket bak steiner og fjøsvegger når det var blitt mørkt. Om dem ble det selvfølgelig fortalt slik at man ikke skulle tro på det samtidig som en aldri kunne vite. Selv i dag kan jeg kjenne hvordan det var å løpe hjem fra kusinen min om kvelden. Femti meter kan være mye for korte bein. Draugen var av en eller annen grunn alltid på vei inn mot støa nedenfor huset til min onkel. Hvem og hva som gjemte seg oppi bakken på andre siden av veien var alltid like uvisst. Selv nordlyset skulle man være aktsom med. Man kan si hva man vil om det, følelsene forteller sitt. Etter hvert som jeg grodde til ble jeg godt kjent med vikingene, stavkirken og rosemaling. Bunader. Fortellingen om Norge. Mitt land, min historie. Min palisander mot omverden, og min tilhørighet til andre.

FORTELLINGEN OM NORGE

Den yngre Edda, en lærebok i dikterkunst, ble skrevet på 1200 tallet av Snorre Sturlasson. Tekstene hans fanget opp det folk trodde på den tiden, religionen de nordiske folk bygget opp sin selvforståelse rundt. Da trodde man at verden og de levende vesenene ble til i et gapende tomrom. Et kaldt tåkeland der giftdampen fra elvene frøs til rim. Rimen smeltet senere i en verden av ild, og av de giftige dråpene oppsto jotnen Yme og ur-kua Audhumbla. Guden Odin var etterkommer av disse to, trodde folk. Etter hvert som tiden gikk ønsket Odin en endring, og overtalte brødrene sine til å bli med på å ta livet av Yme. Av beina lagde de fjell, kjøttet ble til jord, blodet til vann, elver og sjøer. Hodeskallen ble himmelhvelving, og øyenbrynene tunge skyer. Gnister fra ildverdenen ble til stjerner på himmelen. Alle jotnene druknet i Ymes blod, unntatt et par som gjemte seg i tåkeheimen. De skulle senere true verden. Bare en fortelling, men det var det folk trodde på. Ifølge norrøn mytologi ble verden grunnlagt på drap, konflikt, vold og hevntanker. Disse tankene skulle støtes opp mot den kristne lære, og sammen skulle de vandre mot lysere tider.

Fortellingen om Norge bygger på landets vikinghistorie, der heltene våre er krigere, røvere, konger og eventyrere, alt i en salig blanding. Ikke helt ulikt de mytologiske fortellingene. Videre har vi stavkirkene, også de er bygget på blod. Så har vi bonderomantikken, budeia og stabburene. Den norske fellestanken.  Bevisstheten om hvem vi er, hvordan vi ser på oss selv og hverandre. Dette har dannet grunnlaget og forutsetningene for samhandling. Det vi forteller om oss selv som gruppe og nasjon. Jeg har riktignok stusset over at nasjonalsymbolene er hentet fra kun en liten del av landet. Hvor er fiskehjellene? Den store landsdelen jeg kommer fra er usynlig. Jeg kan ikke komme på en eneste ting av det «heilnorske» som kommer fra nord. Lettere irritert over dette har jeg vært, men jeg har likevel aldri satt spørsmålstegn ved min ensidige norskhet. 

Ikke før 9. august 2018. 

MITT MØTE MED SANNHETEN

På en ombygd låve på svensk side av elva nederst i Tornedalen, over en kopp kaffe servert av folk jeg aldri hadde sett før, fikk jeg fikk vite sannheten om meg selv. Jeg er kven. For noen ville kanskje en sånn opplysning skli på plass mellom alt man har lagret og forlagt opp gjennom livet. For meg raste grunnfjellet sammen. I løpet av noen sekunder ble forestillingen om meg knust. Hele mitt liv var bygget på en løgn. Jeg var ikke det man hadde fortalt meg, og der satt jeg med to tomme hender og visste at ingen kunne fortelle meg hvem jeg nå kom til å bli. Det var jeg nødt til å finne ut av selv.

Kaffen ble byttet ut med vin, fra å være fremmede ble vi slektninger. Det var vår slekt som hadde bygget opp gården på 1500 tallet. Mine forfedre- og mødre så vel som deres. Mine ukjente slektninger snakket svensk, men også meänkieli. Uforståelig for meg, men det var det språket min oldemor lærte av sine foreldre, og kanskje ga hun det videre til sine barn. Til min bestefar. Kvensk hadde vært mitt førstespråk dersom rett hadde fått lov til å være rett.

Å forstå hva som har gått tapt har vært vanskelig. Det er så mange dører som har vært stengt, nøklene var borte. Historien om oss kvener er bevisst skrevet om. På øya jeg kommer fra ble fysiske kulturminner utslettet under krigen. De som kunne fortalt er borte, de som fortsatt lever er lært opp til å tie. Ingen i nær slekt har klare holdepunkter. Tradisjonene folk fra andre steder i Troms og Finnmark hegner om er ukjente for meg. Derfor begynte jeg å lete bak kulturminnene, ordene og folks vandring. Det tok sin tid å se gjennom det som hadde formet meg til meg, og å riste av meg min falske identitet. Nå begynner det å demre. Jeg ser inn i det det som egentlig er min fortid.

Hva formet mine formødres tankegang? Det skulle jeg gjerne visst. Et spørsmål det selvfølgelig er vanskelig å finne fullgodt svar på, men det betyr ikke at man skal la det ligge så lenge letingen i seg selv gir mening. Mine slektninger i Tornedalen hadde kalt seg tornedalinger, men vi kom fra samme folkegruppe. Splittet av statsgrenser og maktpolitikk. Min slektsrøtter trenger ennå dypere. De strekker seg nedover til Vest Finland, og til de to aller første folkegruppene som bosatte seg der. Det finske språket har fått navn ut fra de som bodde lengst vest; suomalaiset – finnene. Litt lengre øst og litt innover i landet bosatte tavasterne seg. Hämäläiset sa de om seg selv. Senere flyttet folk ennå lengre mot øst, en ny folkegruppe vokste fram; karelerne. Så kom savolaxerne. Alle disse hadde det samme språklige utgangspunktet, og de samme fortellingene om seg selv.

EN UNIK OG UNDERVURDERT SKATT

Jeg er norsk fordi jeg er født og oppvokst i Norge, og det finnes antakelig nordiske folk i min slekt. Dette har jeg ikke undersøkt. Jeg er også samisk fordi folketellingen viser at generasjoner svært nær min tid ble nedtenget som lf (fastboende lapp) og b (blandingsrase, det vil si en blanding av kven og same). Jeg er også kven, og det er denne delen av min identitet og historie jeg for tiden undersøker.

Den levende betegnelsen brukt om sånne som meg er kven. Selve ordet er skapt av norrøne folk, antakelig på 800 tallet. Et ord de hadde bruk for. Det beskrev en gruppe finskspråklige folk de møtte «i øst», på andre siden av fjellene. Det var altså norrøne folk som levde vest for kjølen som «fant opp» begrepet. Akkurat hvor de kom fra er ikke dokumentert, men kanskje fra trøndelagstraktene, kanskje fra Nordland. Topografiske forhold og gamle handelsruter kan tyde på det. Norrøne folk vest for kjølen var nordmenn, forøvrig også et begrep som kom utenfra. Det er ikke slått helt fast akkurat hvor nordmennene støtte på den finskspråklige gruppen, men det forskning har dokumentert er at deres kjerneområde var langs Torneelven, og at de hadde innflytelse langs andre elver i Nord Sverige og på livet langs Bottenhavet. De utviklet en rik kultur, basert på jordbruk, fiske, jakt, sanking og ikke minst handel som strakk seg i vifteform fra de store elvene i Nord Sverige og Nord Finland over hele Nordkalotten, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst.

Ordet kven ble altså ble brukt om vårt folk et stykke oppover i historien. Så kom det i bakgrunnen en lengre tidsperiode, men helt borte kan det ikke ha vært. Begrepet kven dukker opp her og der i tidlige nedtegnelser i Nord Troms, og viser at folk med finskspråklig bakgrunn slo seg ned ved Ishavskysten. På side 14 i Kvenenes historie og kultur, en rapport etter et seminar avholdt i Nordreisa i 1997, skriver Helge Guttormsen følgende: «I Nord Troms finnes spor etter kvener i de «norske» kildene allerede på 1500 tallet. I ei skatteliste over tiendpenningskatten av 1522 betalte «Nielss q’wenn» (Nils Kven) i Skjervøy sogn 3,5 daler i tiendepenningskatt. Vel 40 år senere (1567) er en Morthenn Quem (Morten Kven) nevnt som betaler av 1/2 våg fisk i leidangsskatt på Haukøya i Skjervøy sogn. Dette er de to eldste beleggene om kvener i Nord-Troms». Av alle steder er denne registreringen gjort i kommunen jeg kommer fra!

Hjernen vår er et forutsigbart redskap. Ut fra det vi har fått vite om Nils og Morten tenker vi kanskje først at disse to var alene siden det kun er dokumentert to navn. Tenker vi oss om er det mer sannsynlig at de hadde familie. Det stusselig å bo helt alene. Kanskje var det flere familier. Fravær av navn opp gjennom historien skyldes mest sannsynlig manglende forskning. Videre tenker vi muligens at årstallene representerer året de slo seg ned. Slik trenger det ikke å være. De kan like gjerne ha bodd i Skjervøy sogn før disse opplysningene ble skrevet ned.

Kven er absolutt et brukanes ord. Slik kan jeg fortelle både meg selv og andre hvem jeg er. Det beskriver min tilhørighet, det gjør at jeg ikke er alene. Samtidig føler jeg at jeg inngår i en ennå større sammenheng. Kvenene kom ikke ut av løse lufta. Ser vi riktig stort på det starter vår historie ved Uralfjellene i dagens Russland. Der levde det en gang i tiden en gruppe mennesker som snakket ugrisk. Vandringsveiene de har brukt derfra fra kan antydes, men ikke fastslås. Landskap og klima har vært avgjørende for bevegelse og muligheter til å skaffe mat, ly og klær. De ugrisktalende vandret uansett mot vest. Folk splittet lag, og ut fra urspråket utviklet det seg flere undergrupper av språk, deriblant finsk ugrisk.

De finsk ugriske folkegruppene splittet seg også opp gjennom tidenes løp. De samiske språkene utviklet seg i en egen retning, mens det kvenske språket inngår i det som kalles østersjøfinske språk.

Gjennom å følge språkets vandring, kan vi finne mange fortellinger om oss selv. En gang var det et sammenhengende belte av østersjøfinske språk fra nordre del av de baltiske land og vestlige deler av Russland, gjennom hele Finland, gjennom Tornedalen og opp til dagens Troms og Finnmark – fra Lofoten til Kolahalvøya. Som en skog bredte folk folk seg i et grenseløst landskap. Videre har østersjøfinske folk preget de områdene vi i dag kaller skogfinske sørøst i Norge og sørvest i Sverige. Det er visstnok spor etter denne språk- og kulturgruppa i Småland også, men det tør jeg ikke si så mye om. I dag har språket mistet sin kraft mange steder, men østersjøfinske folkegrupper har felles røtter, og bærer i seg en unike og undervurderlige skatter. Våre ur-fortellinger skiller seg ut fra de aller fleste i Europa.

Men hva har røttene fått næring fra?

LA MYTENE FORTELLE

Kalevala, det store finske helteeposet, er skrevet av folkelivsforskeren og legen Elias Lönnrot. Han var naturlig nok opptatt av fortellingene om helse og helbredelse. Dette bærer Kalavala preg av. Lönnrot brukte år av sitt liv på å samle inn materiale, og videre på å gjenskape dette i en helt spesiell form; runodiktningen. Forenklet sagt er det en mellomting mellom sang og fortelling. Versemålene er bygget opp på en helt spesiell måte, svært ulikt det man kjenner fra Snorres Edda og det norrøne språket. Innholdet er også ulikt det man finner i episk diktning ellers i Europa. I Skottland, England og Tyskland var hovedpersonene konger og aristokratiske krigere. De finske episke sangene handlet om bønder, jegere og fiskere i en verden fylt av magi og trolldom. Ikke ulikt den verden jeg vokste opp i under nordlyset ved kysten av Ishavet.

Runosangen er en gammel folkemusikalsk sangstil mange forbinder med Finland, Russland, Estland, og også skogfinnene i Sverige og Norge. Det som kanskje ikke er like kjent er at det på slutten av 1600 tallet eller tidlig på 1700 tallet levde en poet i Tornedalen som behersket runosang; Antti Keksi. Det er derfor tenkelig at denne tradisjonen var levende på 1500 tallet også, kanskje på 1400 tallet. Kanskje tok Nils Kven med seg runosangen til Skjervøy? Eller Morten Kven var poet? I alle fall hadde de språket med seg. Elias Lönnrot levendegjorde sang- og fortellertradisjonen til et Finland underernært på egen historie, og den ble sugd inn i de fleste finske hjerter. Kalevalas rytme kunne også ha vært en del av min rytme. Kvensk kunne ha vært mitt hjertespråk om noen hadde brydd seg om det. Kantele kunne vært min runebomme, mine barn kunne ha sovnet til Nuku Nuku.

Min mangfoldige og rike slektshistorie er et mysterium for meg. For å bøte på det er det noen grep jeg velger å ta. Det ene er å lytte bortenfor tiden. Lauri Honko, lærer i tolkning av Kalevala, har sagt det slik: «Det blir lettere å forstå fortellingen om vi ikke prøver å tvinge den inn i en historisk tid og hverdagslige erfaringer. Vi må lytte etter stemmen av myten». Jeg behøver ikke tro på fortellingen om Hognatar, bjørnenes amme, eller Ilmatar, vinden og luftens gudinne. Hun som ble trett av å telle regnbuer og begynte å lengte etter en sønn. Det jeg vil gjøre er å la meg duve med.

I begynnelsen var bare vann og himmel, men også Ilmatar, himmelens datter, naturen, luftens og vindens gudinne. Trett av det store tomrommet fant hun til slutt hvile i vannet. Der fløt hun rundt i syv hundre år, til en fugl landet på kneet hennes. Varmen fra eggene fikk Ilmatar til å flytte beinet, og eggene som sprakk ble til himmel og jord. Eggehviten ble til måne og stjerner, plommen ble til sol. Ilmatar fløt rundt i syv hundre år til, og beundret alt hun hadde skapt. Endelig fødte hun Väinämöinen, vannets sønn. Väinämöinen svømte til han nådde land, men jorden var karrig, så han ba Store Bjørn på himmelen om hjelp. En liten gutt ble sendt til ham med frø, og slik fikk de første plantene liv.

Slik fortsetter den gamle fortellingen om østersjøfinnene, deriblant kvenene. Naturfolket. De som kjenner skogene, vinden, fjellene, elvene, vannene og også havet. Som vet hvordan man skaper. Som holder ut, som vil og kan. 

Mine kvenske røtter – Del 10 –

Birkarlene, middelalderens handelsmenn på Nordkalotten, har hatt et ufortjent dårlig rykte opp gjennom århundrene. Sannheten er at forholdet mellom birkarlene og samene var gjensidig, og basert på tillit. Birkarlene var også avhengig av tillit fra sitt eget lokalsamfunn.

AV BIRKARLSLEKT

9. august 2018 oppdaget at jeg hadde kvensk bakgrunn. Allerede samme kveld ble jeg introdusert for birkarlene i mitt slektstre. Snart skulle de bli flere. Parallelt med at jeg undersøkte min egen slektshistorie, lappet jeg sammen en forståelse for hvem birkarlene var. En kompleks og spennende tidsperiode har kommet til syne. Den holder meg fast i levd liv på 1500-tallet i Tornedalen.

For å holde orden på det, kan det være greit å plassere birkarlene i sitt hjemmemiljø først. Birkarlene i Tornedalen var fastboende bønder, med rett til å drive handel inn i daværende lappmarker (et historisk begrep som er brukt i kildemateriale). De var altså bønder og handelsmenn. Handelen fant sted i vinterhalvåret, og kom dermed ikke i konkurranse med ansvar som fulgte med gårdsdrift, slakt, fiske, jakt og sanking. Handelen foregikk etter et fast system, der en birkarl handlet med et visst antall siida-ledere. Dette systemet må anses å ha vært sentral for organiseringen av både lokalsamfunn og samspill på Nordkalotten over flere hundre år. Birkarlene i Tornedalen sine handelsområder strakk seg ut til kysten av Nord-Norge, fra Ofoten til Varanger. De øvrige handelsdistriktene var knyttet til Lule- Pite- og Kemi elv. I området knyttet til Ume elv var det kongen selv som kontrollerte handelen.

Tornedalen lå på den tiden sentralt til for handel i alle himmelretninger, og man kan lett anta at handelsmennene var språkmektige. Til historien hører at de måtte kjempe for å beholde sine rettigheter, og dermed var de også talspersoner for levemåten i regionen. De var toppskiktet i bondesamfunnet, og flere av dem hadde også andre nøkkelroller. De hadde privilegier, solid økonomi og et omfattende ansvar. Som husbønder gikk de inn i et kollektivt system der alle var avhengige av alle. Rollefordelingen i gårdsdriften var klar, og den foregikk etter et tydelig mønster som ble bært fram gjennom århundrer. Til drift av gård og grunn var mange andre ferdigheter nødvendig. De var gode håndverkere, og hadde utviklet et jordbruk tilpasset de nordlige strøk.

Det er så langt jeg har klart å finne ut av ikke blitt stadfestet når selve handelssystemet oppsto, men sedvaneretten ble stadfestet allerede under Magnus Ladulås tid (1275-1290). Fra den tid av, brukte svenske konger mye ressurser på å få makt over landområdene opp mot dagens Norge. Slikt går aldri pent for seg. Alle knep ble tatt i bruk. Vi kjenner dem igjen i nåtidens maktbruk. Sentrale personer ble fjernet, tillitsforhold ble brutt ned og vanlige folks liv ble gjort vanskeligere. Birkarlenes handel ble utsatt for stadige restriksjoner. Grensetvister, endring av lover og økt skattetrykk satte store begrensninger. Dette var til ulempe for både handelsfolk og samfunn i begge endre av kjeden. Å skape intriger sto også sentralt. Nøkkelpersoner som utøvet vold, ble benådet gang på gang. Etableringer at stader (på norsk: byer) var en del av strategien

Det er så langt jeg har klart å finne ut av ikke blitt stadfestet når selve handelssystemet oppsto, men sedvaneretten ble stadfestet allerede under Magnus Ladulås tid (1275-1290). Fra den tid av, brukte svenske konger mye ressurser på å få makt over landområdene opp mot dagens Norge. Slikt går aldri pent for seg. Alle knep ble tatt i bruk. Vi kjenner dem igjen i nåtidens maktbruk. Sentrale personer ble fjernet, tillitsforhold ble brutt ned og Birkarlenes handel ble utsatt for stadige restriksjoner. Grensetvister, endring av lover og økt skattetrykk satte store begrensninger. Dette var til ulempe for både handelsfolk og samfunn i begge endrer av kjeden. Å skape intriger sto også sentralt. Stadig flere ble lokket av personlig, kortsiktig gevinst. Nøkkelpersoner som utøvet vold, ble benådet gang på gang. Etableringer av stader (på norsk: byer) var en del av strategien over hele landet for å bygge fram Sverige som en stat og en stormakt. Torneå var en viktig markedsplass og ble en stad i 1621. Birkarlsystemet ble pulverisert, den organiske flyten på Nordkalotten skrumpet sammen, og vanlige folks liv på vidda og i bondesamfunnene ble vanskeligere. Det frie folket i nord var helt og holdent underlagt den svenske kronen.

NY FORSKNING STIKKER HULL PÅ MYTENE OM BIRLKARLENE

Noen har tjent på at historier om birkarlenes grusomme framferd har fått vokse og gro fra århundre til århundre.

I 2016 sprakk en boble. Et forskerteam stakk hull på myter rundt birkarlene som hensynsløse overgripere, myter som hadde vært en kollektiv sannhet gjennom hundrevis av år. Spørsmålet de hadde stilt seg var: Hvorfor skulle birkarlene utsette samene for overgrep? Forskerteamet, som hadde sju år på seg til å komme framtid en konklusjon, hadde til sammen kompetanse innen arkeologi, paleoøkologi, språkvitenskap, økologi, religionshistorie og jus. Teamet ble ledet av Ingela Bergman, dosent i arkeologi (tilsvarende professor i Norge). Hun har gjennom førti år forsket på nordlige kulturlandskap, med fokus på samfunnsprosesser, landskapsutnyttelse og økosystemprosesser. I perioden 1987-2020 var hun leder for Silvermuseet i Ajeplog og Institutet för arktisk landskapsforskning, og har fått Gustav Adolfs medalje for sitt arbeide. Det skal mye til for å velte til side rapporten som kom i 2018

Da bobla sprakk hadde teamet to år igjen av arbeidet, men kunne allerede slå fast at det ikke var historisk belegg i de grufulle påstandene som verserte. Tvert imot. Birkarlene var ombudsmenn. De var mellomledd i handel, og hadde tillit både i samebefolkningen i innlandet og blant bondebefolkningen nærmere kysten. I hånden holdt hver og en av dem nøkler til et vellykket handelssystem som bandt Nordkalotten sammen i en tidsperiode på flere hundre år. Et system som provoserte kongemakten så til de grader at de brukte store ressurser over lang tid for å knuse det. I 2018 avsluttet forskningsteamet sitt arbeid, og leverte rapporten Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr. Denne kjøpte jeg for flere år siden, og har jeg lest nesten i filler. Forskningen vendte opp-ned på gamle sannheter.

Ingela Bergman holder forelesninger, og det finnes videoer som kan gi et raskt innblikk. Det skal likevel mye til for at den inngrodde oppfatningen skal forsvinne. Foreløpig må man ha ønske om å finne denne informasjonen. I 2020 fulgte jeg en av hennes forelesninger via zoom. Seminarlederen tok en av de groveste mytene fram. Den handlet om birkarler som hadde drevet samer inn i en kirke og tent fyr. Ingela Bergman avviste kontant historien. Et indre bilde fra 2019 dukket umiddelbart opp, og det gjør det hver gang jeg leser og hører slike fortellinger:

I dag ser jeg det ganske så tydelig. Han representerer nettopp det bildet Ingela Bergmann tar et oppgjør med, og jeg tenker at museet er med på å opprettholde en myte. De bærer aktivt fram en negativ forestilling om mine forfedre og det samfunnet de var en del av. Det har konsekvenser for hvordan man kan forstå historien.

TO SIDER AV SAMME MYNT

Ingela Bergman mener at alt for mye av det forskere har presentert opp gjennom tidene er udokumenterte påstander.  «De flesta forskare har också beskrivit birkarlarna som hårdföra och giriga, och understrukit deras grymma behandling av samerna. I dag är den ensidigt negativa bilden närmast orubbligt förankrad hos allmänheten och inom historisk och arkeologisk forskning upprepas ofta gamla argument utan att skärskådas. Fakta får tala for sig själva» sier hun. Hun mener den grundige forskningen og rapporten som nå er tilgjenelig for oss alle, blåser vekk enhver tvil. At birkarlene, middeltidens handelsmenn, skulle være grusomme er en misoppfatning. Birkarlenes historie forteller tvert imot om nære relasjoner mellom samfunnene på innlandet og langs kysten i middelalderen. De nøt stor grad av tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en lukrativ handel alle involverte tjente på.

I foredraget beskrev Bergman forholdet mellom birkarlene og samene som «två sider av samme mynt» – uadskillelige og avhengig av hverandre. Ordningen var basert på tillit begge veier, og hadde en syklus på tre år fra avtalen var inngått til den var avsluttet. En handel som førte med seg økt levestandard for alle de involverte. Birkarlen var ombud og bank, han holdt orden på debet og kredit. Han var et helt avgjørende ledd i handel mellom samer og omverden. Det innebar også et internasjonalt marked. Å være birkarlar var ikke en jobb, det var en rolle, en tillitserklæring. Han var riktignok langt rikere enn andre i lokalsamfunnet, men også en helt vanlig bonde som deltok i gårdsdrift og fiske. Det er fra 1300-tallet begrepet birkarler dukker opp i historiske kilder. I sitt foredrag kom Bergman også inn på at hun i sin forskning har funnet arkeologiske bevis for at handelen har pågått mye tidligere enn det. 

Det er merkelig hvordan denne gravingen i egen historie henter opp følelser. I og med at det er birkarler knyttet til minst åtte av slektslinjene som går ut fra min kvenske oldemor, kjente jeg meg trist når disse grove historiene dukket opp. Ingela Bergmans fortelling, forskning og oppriktige interesse for den fortsatt så altfor ukjente historien min skjebne er knyttet til, ga meg trøst. Hun forsterker også mitt ønske om å forstå mer. På skrivebordet, sofaen bak meg og i systemet mitt på Mac’en er det rot, men i kaoset vet jeg at det er ufattelig mye spennende informasjon. Nå har jeg begynt å skrive fram et persongalleri og fortellingene knyttet til dem. Det gir en ny slags innsikt, og ikke minst utrolig mye glede. 

KILDER

Litteratur
Bergman, Ingela (2018) – Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr
Torrika, Sture (2017) – 1617 Övertorneå storsocken under en dramatisk tid
Vahtola, Jouko (1991) – Tornedalens historia I

Artikler
Bergman,Ingela & Edlund, Lars-Erik (2016) – Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies
Kalberg, Torbjørn (2017)- Svenskehandelen som tok slutt

Videoer
Birkarlar och samer – myt och verklighet ved Ingela Bergman (kortversjon 15 minutter)
Birkarlar och samer – myt och verklighet ved Ingela Bergman (forelesning 40 minutter)

Slektsforskingsmateriale
Bessesen, Solaug – slektsforskingsnotater
Kuoksu Erik (2010) – Birkarlsläkter i Övre Tornedalen
Snell, Per-Olof – Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä
MyHerritage

Historisk materiale som kan lastes ned:

Dette er «Medeltidsbrev 1 og medelstidsbrev 2

LES OGSÅ:

Mine kvenske røtter – Del 12 –

I dette avsnittet skriver jeg om hvordan jeg tenker når jeg velger litteratur for å forstå historien. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå ting, og huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling. Artikkelen er en oppdatering av et innlegg fra januar 2021.

Kilder og litteratur

Mine kvenske røtter handler om tre reiser. Først er det er selve bilturen fra sted til sted, møtene med folk og opplevelsene seinsommeren 2019. Den andre reisen er i tid fra 1490 og fram mot vår tid. Til sist er det den kanskje viktigste reisen for meg, en indre reise mot å forstå og erkjenne min kvenske tilhørighet. Den har jeg gjennomført og står nå støtt i min nye identitet.

Selve bilturen og reisen rundt omkring i Tornedalstraktene varte 21 dager. Budsjettet var magert, så billigst mulig overnatting var nødvendig. Reiseruta var planlagt ut fra slektstreet mitt. Det hadde jeg bygget opp via nettprogrammet MyHerritage, og ikke minst de opplysningene vår slektning Sollaug Bessesen hadde samlet sammen. Jeg hadde meldt meg inn i en slektsforskerforening i Øvertorneå, og slik fått kontakter som gjorde at jeg hadde konkrete avtaler med folk der. Resten av turen måtte jeg bare ta som det kom. En viktig del av prosjektet baserer seg på kontakt med folk via sosiale medier. Jeg har fulgt med på kvenske medier, lyttet til foredrag og sett filmer. Det viktigste for meg har likevel vært historiebøker, og også forskningsmateriale jeg har funnet på internett.

I min leting har jeg kommet i kontakt med ganske mange som kaller seg kvener. Felles for oss er at vi vil vite mer om vår felles kvenske bakgrunn. Noen finner svar i sine nære omgivelser. I språk og badstukultur, elvebåter og byggeskikker. Det kan ikke jeg. Det finnes så vidt jeg vet ingen spor etter kvensk kultur i bygda jeg kommer fra, og ingen snakker om dette. Min vei går gjennom historien.

Lettfattelig om Finlands historie

Jeg prøver å forstå dannelsen av den kvenske kulturen. Det finske språket forteller meg noe om hvor jeg bør lete. Samtidig er det nettopp språket som gjør at det er en utfordring å finne gode kilder. Det var bare flaks at jeg fant fram til  Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter  av Henrik Meiander, historieprofessor ved Helsingfors universitet. I hvert fall jobbet han der da han skrev boka i 2006. Den er lettlest og gjorde det mulig for meg å løfte blikket opp fra detaljene, og den ga en viss oversikt over finsk historie. En annen årsak til at jeg ønsket å lese finsk historie var at jeg ønsket å bytte perspektiv fra et norsk ståsted til å se min historie fra området den finske kulturen utviklet seg i. Det høres kanskje merkelig ut, men for å skrive meg inn i historien til min slekt tenkte jeg: «Jeg står ved Ladogasjøen, og jeg ser nord og vestover». Så «dro jeg fra» Tavastland til Lumijoki like sør for Oulo, og videre derfra til Tornedalen. Til Norge har jeg ikke kommet ennå i min tankegang.

Meianders bok tar for seg det historikere vet fram til 2006. Etter det har mye skjedd, ikke minst når det gjelder forskning rundt kulturhistorien i Tornedalen. I forordet til boka skriver han nettopp det jeg er så opptatt av: «Alle historieverk bygger videre på tidligere forskning, men forfatteren gjør stadig en utsiling av fakta og konkurrerende tolkninger, noe som fører til at sluttresultatet blir en ny historie med egne vektlegginger og perspektiver.» Forfatteren gjør et utvalg, og dette påvirker oss som leser.

Han skriver også at «til slutt vil jeg vise at mange vendepunkter i Finlands historie ha vært tilfeldige resultat av merkelige kjedereaksjoner». Man kan ikke ta det for gitt at alt som har skjedd kan forklares gjennom valg folk har tatt bevisst. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå grunnen til at ting er som det er, og man må huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling.

Nettopp dette har jeg forsøkt å holde høyt gjennom de tre årene jeg har arbeidet med Mine kvenske røtter. Alle gjør sine valg. Det har selvfølgelig jeg også gjort, og er klar over at det påvirker både det jeg tenker og det jeg skriver. Meiander hjalp meg til å forstå noe om de første bosetterne i Finland, de som tok med seg sin kultur til Sverige og videre til Norge. I Tornedalsområdet har jeg kunnet støtte meg til svensk litteratur og forskning. Forvirringen har vært stor omkring deler av historien, så det er ikke rart at vi lekfolk sliter med å holde ting fra hverandre.

Jeg skal ikke rangere det jeg har lest, for alt har hatt sin betydning. Til og med den historiske romanen Margrethe – Nordens dronning av Ove Røsbak, men det er særlig forskningsrapporten Kulturarv, landskap ich identitetsprocesser i Norra Fennoskandien som har løsnet opp i de største utfordringene jeg har hatt. Den skrev jeg om i forrige artikkel, Birkarlhandelen var basert på tillit.

LITTERATUR JEG HAR LEST

• Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
• Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
• De rettferdiges strid, Nelljet Zorgdrager, 1997
• Erik Wahlbergs slektforskningsmateriale
• Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
• Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
• Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
• Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
• Historisk atlas, Geoffrey Wawro m.fl. (2008)
• Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä, Per-Olof Snell
• Jordbruket i Tornedalen genom seklen, Ragnar Jirlow og Erik Wahlberg (1961)
• Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1550 e. Kr – Slutrapport från ett forskningsprogram, Ingela Bergman (2018)
• Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsene og ingermanlandsfinner – Jo visst finnes vi! Bente Imerslund (2021)
• Margrethe – Nordens dronning, Ove Røsbak (2002)
• Matarengi Posten Del 1 og 2, medlemsblad No. 1- 23 (2005-2019)
• Sidenvägarna – En ny värdshistoria, Peter frankoman (2015)
• Sverige och Nordlanden – Förvaltning och nordlig expansion 1250-1550, Gunilla Tegengren, Gøteborg universitet (2015)
• Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
• Sveriges historie 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg
• Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
• Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
• Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
• Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
• Tredveårskrigen – En Europeisk katastrofe 1618-1648, Dick Harrison (2016)
• 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)

Les også:

PÅ REISE I DET HISTORISKE LAPPLAND