• Hopp til hovedinnhold
  • Skip to secondary navigation
  • Hopp til bunntekst

ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

  • Hjem
  • Helgeseminar høst 2023
    • Påmelding
  • Prosjekt
    • Identitetsreisen
  • Blogg
  • Ta kontakt
    • Om meg
  • Handlekurv

Kvenske røtter

Veien til en kvensk identitet skal bli lettere å gå

21. mars 2023 av Unni

Å oppdage at man er kven et stykke ut i livet kan utløse sterke følelser. Et kurs kan gjøre det lettere å finne veien til sin kvenske identitet.

kvensk identitetsreise

Prosjektet Med litteratur som identitetsbygger – Anerkjenn din kvenske identitet er et resultat av en frustrasjonen jeg kjente på selv da jeg oppdaget min kvenske identitet, og de mange tilbakemeldingene jeg har fått om at andre har opplevd det samme. Nå er jeg i gang med et kurs jeg selv gjerne skulle hatt den gangen. Det er seks personer som har meldt seg på. Kurset skal vare i tre måneder, og vi møtes en gang i uka. Oppgaven jeg tar på meg er å bidra til at andre får en noe enklere vei å gå enn jeg selv hadde, og målet er at deltakerne skal oppleve økt trygghet og tilhørighet til den kvenske folkegruppen.

Et samfunnsnyttig prosjekt

Før jeg satte i gang sjekket jeg ut på flere måter om dette kunne være noe å prøve ut. Før jeg gikk i gang med å bygge opp kurset, testet jeg det ut på en venninne. Hun tinget umiddelbart plass på vårens kurs. Dette kunne hun absolutt ha bruk for. Vadsø bibliotek har viktig kompetanse på det kvenske, og det var naturlig å kontakte dem. Svaret var oppløftende: “Prosjektet ditt ser veldig spennende ut og litteraturformidling ligger jo bibliotekets hjerte nært. Litteratur om kvener og av kvener øker i omfang, og å finne sin kvenske identitet blir mer og mer viktig for mange”. De så på prosjektet som samfunnsnyttig, og også viktig for de som vil lære mer om det kvenske og finne sin kvenske identitet. Kainuun Institutti-Kvensk institutt som nasjonalt senter for kvensk språk og kultur ville gi prosjektet moralsk støtte. Nordnorsk forfatterlag med sine mange kvenske medlemmer stiller seg også bak. Alt dette var utrolig motiverende, og nå er et prøveprosjekt i gang.

Kainuun Institutti-Kvensk institutt har lyst til at vi skal samarbeide om et seminar basert på dette i nord til høsten. Veldig motiverende. Jeg har også lyst til å utvikle et nettkurs som kan nå fram til alle. Det er jo først og fremst de som sitter alene rundt omkring i landet som kan ha bruk for et slikt kurs. Om det skal la seg gjøre må jeg få positivt svar på søknaden jeg sendte til Kulturdirektoratet. Det er de som deler ut offentlige midler til kvenske formål. Heldigvis for meg og andre som bor sør i landet er det mulig å søke nå. Tidligere var det Troms og Finnmark fylkeskommune som sto for utdelingen. Det er bare å krysse fingrene. Dommen faller i løpet av våren.

Les også

Laila Lanes bidrar til økt kunnskap om kvener

Filed Under: Identitet, Kvenske røtter Tagged With: identitetsbygger, kurs, litteratur

Postbudet og Lovikkavanten

7. august 2022 av Unni

Vi tenker kanskje ikke så ofte på det, men bak hverdagslige ting kan det ligge en historie. Om Lovikkavantene kunne snakke ville de tatt oss nesten to hundre år bakover i tid. Da ble det aller første paret strikket. Men historien om vottene starter lenge før det, for de har fått navnet etter Nils Ludvigsson Lodvijg som levde på 1600 tallet. Han og jeg har noe felles. Begge har vi røtter i den gamle Olkkurislekten i Tornedalen.

lovikkavanter
Bildet av Lovikkavantene tok jeg på Tornedalens museum i 2019. De har fått navnet etter bygda der de første votteparene ble strikket, et sted som på sett og vis er knyttet til min slektshistorie.

Jo mer jeg leter langs mine slektsrøtter desto flere forbindelser finner jeg. De går på kryss og tvers, bryr seg fint lite om dagens grenseskiller og heller ikke tid. “I Tornedalen är vi alla i släkt” var det ei som sa til meg i 2019. Siden den gang har Tornedalen for meg utvidet seg fra å være et geografisk område til å bli et symbol for den kraften som ligger i å tilhøre den østersjøfinske folkegruppen, i Norge kalt kvener. Her om dagen fikk jeg et eksempel på det. Gjennom et par votter kom jeg i kontakt med nok en tornedaling, Markus Lantto, nå bosatt i Norge. Han delte sin versjon av hvordan den kjente Lovikkavanten ble til. For min del har denne votten dukket opp jevnt og trutt i forbindelse med Olkkurislekten, en av de tallrike tornedalsslektene jeg har på mitt slektstre.

“Lovikkavanten kom til på grunn av en tilfeldighet” står det skrevet i en av artiklene jeg har lest om Lovikkavanten. Jeg vil heller si det den ble til av nødvendighet. En mann trengte votter fordi han hadde et arbeid å utføre i all slags vær. En kvinne måtte av ren nød strikke for andre. I historien om Lovikkavanten skjuler det seg et bilde av en tid som var en gang. Om nøysomhet, hardt arbeid og bitende kulde. Navnet på stedet Lovikka ble også til av nødvendighet fordi en mann måtte forlate hus og hjem for å finne et trygt sted til familien. Min historie om Lovikkavanten starter med slekten Olkkuri på 1400 tallet.

OLKKURISLEKTEN I KAINUUNKYLÄ

1400 til 1600 tallet

På 1400 tallet bodde en mann ved navn Joen i Kainuunkylä på østsiden av Torneelven, om lag fem mil nord for Torneå. Man finner ingen dokumenter om ham, men sønnene bar farsnavnet videre. Lokale slektsforskere tror at Joens slektsnavn var Pajari, et navn som var vanlig fra 1300 tallet i Finland, særlig blant karelere. På finsk talemål kan fornavnet ha vært Junnti. Joen Pajaris gård var en av de største i Øvertorneå sogn i sin tid. Han hadde minst tre sønner: Olof, Anders og Erik. Guttene var av finsk avstamming, så de ble antakeligvis omtalt som Ollku, Annti og Erkki. Joen Pajari er min forfar, en av flere jeg kan spore tilbake til 1400 tallet.

Olof Joensson Pajari var Joens eldste sønn. Han arvet halvparten av gården slik sedvanen var. Det var sannsynligvis etter ham gården ble kalt Olkkuri. Akkurat når det skjedde er ikke lett å få tak i og gården omtales med flere navn opp gjennom tidene. De to andre brødrene delte resten av jorda. Denne måten å stykke opp jord til etterkommere var vanlig tradisjon. Vanlig var det også å legge bygningene til de ulike familiene i slekten relativt nær hverandre. Etter hvert som oppdelingene ble flere dannet det seg klynger av hus. Jorda ble brukt etter et skiftesystem. Et år var det beiteland, på det neste kunne man så. Dette var en fornuftig form for gjødsling. Muligens gikk bølingen fra flere husholdninger på samme jorde. Det var flere grunner til at det var praktisk å bo nær hverandre. Husbøndene jaktet og fisket langt unna hjemmet, og var av gårde store deler av året. I mellomtiden drev kvinnene gården og kunne samarbeide når det trengtes. Olof fikk flere sønner. De man anser som sikre er Nils, Joen og Mickel.

Gården gikk videre til sønnen Joen Olofsson Olkkuri. Og som vi forstår: I det tradisjonsbundne samfunnet gikk navn igjen fra generasjon til generasjon. Joen Olofsson var husbonde på Pajari eventuelt Olkkuri gård i hele førtito år. Han var registrert i det såkalte birkarlregisteret. Å være birkarl fulgte slekten fra ledd til ledd, så det er sannsynlig at faren og bestefaren hadde vært birkarler før ham. Birkarlhandelen var et avansert og velfungerende handelssystem som pågikk over flere hundre år. Hvor langt tilbake i tid finnes det ikke dokumentasjon på, men i en dom avsagt av drotsen Knut Jonsson allerede i 1328 het det at såvel lapparnas som birkarlarnarnas ärftliga rettigheter skulle beskyttes i forbindelse med kolonialiseringen av de nordlige delene av Sverige. Det betyr at denne tradisjonen hadde pågått en tid, sannsynligvis i hvert fall fra 1200 tallet. Drots tilsvarer justisminister i dag. Området var rikt på naturressurser og utbyttet av handelen med omverdenen var stor. Dette førte til velstand for den enkelte birkarlen og kom også samene som tok del i handelen til gode. I sum dro det med seg fordeler for både bondesamfunnet og siidaene innover i landet. Birkarlene i Kainuunkylä var ikke blant de mest innflytelsesrike, men hadde det likevel bedre enn gjennomsnittet av befolkningen.

Året etter Joens død fikk sønnen Ludvig Joensson Olkkuri tildelt sin del av farsarven. Etter ham fikk gården hans navnet Lovikka. I neste slektsledd ble Lovikkagården overtatt av Nils Ludvigsson Lodvijg. I løpet av de fire generasjonene vi har fulgt Olkkurislekten skjedde det mye som påvirket folks levevilkår. En lengre kuldeperiode inntraff rundt 1570 og førte mye elendighet med seg. Høsten kom tidlig, somrene var kalde og våte. Avlingen slo feil, år etter år. De som absolutt ingenting hadde falt ut av skattelistene, men alle andre måte avstå hardt tiltrengte midler til kongemakten som hadde sine kriger å føre. Våpenføre menn ble utkalt. Mange døde på slagmarken, ennå flere døde av feltsykdommer. I kjølvannet av alt dette sank mange familier ned i dypeste fattigdom og elendighet. Hele slekter i alle samfunnsklasser døde ut. I 1639 var turen kommet til Nils. Da han ble innkalt var han 44 år gammel. Sjansen for at han skulle vende tilbake var liten. Han valgte derfor å flykte. Gården ble overdratt til Ludvigs kusine, Karin Henriksdotter Olkkuri, min formor. Hennes gener vandret gjennom ni generasjoner før de kom fram til meg.

MOTSTRØMS I TORIONVÄYLÄ

Gjennom birkarlenes landskap

I sitt hefte om Olkkurislekten lar Erik Kuokso oss få lese en fortelling – en sagen – om den reisen Nils tok oppover elven: Tidigt på våren, strax efter islossningen, gjorde han sin älvbåt klar och tog med sig de nödvändigaste verktygen och sina jakt- och fiskeredskap och begav sig uppåt älven.” En strabasiøs tur, men som alle andre menn må Nils ha fått grundig opplæring i å bruke båt, ta seg motstrøms dag ut og dag inn, skaffe mat fra naturen rundt seg, lage ly mot været og beskytte familien mot rovdyr om natten. Det het seg at mens man i andre dalfører trengte tre mann for å buksere en evebåt greide tornedalingene seg med to. Jeg har ikke funnet noe som bekrefter at Nils hadde voksne sønner med seg nordover, men det er sannsynlig. Hans kone var nok også vant til å ta i et tak og å klare seg med det man hadde til rådighet. Livet på gårdene i Tornedalen var på sett og vis fritt, men hardt. Mens familien Lodvijg legger bebyggelsen bak seg, nikker jeg stolt til mine forfedre som dukker opp langs bredden. Sted etter sted, slekt etter slekt: Kalttari og Yrjänä i Alkkula, Rahtu og Hetta i Matarengi, Rautio i Jouksengi og Kyrö i Pello. Alle var de birkarler.

Muonioelven Tornedalen
Jeg visste ikke hva “väylä” betød da jeg tok dette bildet i 2019, men synes det var et vakkert ord. Ennå bedre klinger det i dag, for nå vet det på meänkieli betyr “farled”. Den fører deg fram, dit du vil.

På den tiden Nils flyktet fra krigen var ikke Torne elv et grenseskille. Den var en forbindelse mellom sambygdinger på begge sider av elven, og en viktig ferdselsåre mellom kysten og erämarkene for folk i dalen – en väylä. Den dag i dag blir elven kalt Tornionväylä på meänkieli. Femti kilometer nord for Pello møtes Torneelven og Muonioelven. Vannet fra Muonionväylä fosser inn fra høyre. Torneelven kom mot Nils fra venstre. Det var den veien de skulle. Da de kom til Pajala hadde de lagt bak seg 130 kilometer. Det var ikke nok, Nils ville videre. Bestefaren hans hadde hatt fiskerettigheter i området lengre innover. Kanskje hadde Nils arvet disse rettighetene gjennom sin far, men uansett er det sannsynlig at han var godt kjent oppover langs elven og inn i forfedrenes erämarker.

Etter en lang og strevsom ferd der de mange ganger hadde måttet dra båten forbi fossene kom de til en plass det kunne være fint å slå seg ned. Like ved bredden hadde noen fiskere reist en nili, en forrådsbod på høye stolper der de tørket og oppbevarte både fisk og kjøtt. Plassen blir fortsatt i dag kalt Nilimaa. Det var blitt kveld og de lagde seg en seng av bjørkeris for å hvile fram til neste dag. For Nils ble det en urolig natt. En skikkelse kom til han om natten og sa: Bosätt dig inte här, utan fortsätt över viken där längre upp, tills du kommer till en plats, där vatten rinner från tre håll och bildar en vårbäck, som flyter ut i älven! Men på den här platsen kommer ingen att leva i överflöd, men ingen kommer heller att dö av svält. Neste morgen brøt familien opp og dro videre. De kom fram til stedet han hadde hørt om i drømmen og staket seg inn mot land. En orm lå på stranden akkurat der båten støtte imot. Det tok de som et godt tegn. Der skulle de bygge og bo. Nybygget fikk samme navn som gården i Kainuunkylä; Lovikka. Det ble også navnet på stedet som vokste opp rundt gården.

POSTBUDET OG DEN FATTIGE KONA

250 år senere

1800 tallet bragte med seg flere store endringer, på vondt og på godt. I 1809 tapte Sverige Finlandskrigen og måtte avstå sin østre riksdel til Russland, en tredjedel av landets areal. Finland kom inn under russisk styre. For folk i Tornedalen var dette en katastrofe. Elva som til da hadde vært en fredelig ferdselsåre – en helt nødvendig kilde til mat og ikke minst forbindelseslinje mellom slekt i århundrer – ble et grenseskille. De aller fleste i landet kunne lese og skrive fra før, men nå kom folkeskolen. Koppvaksinen ble innført. I de store byene bygde man ut vann- og avløpsnett. Ulike bevegelser var satt i sving: Kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, avholdenhetsbevegelsen og ikke minst hadde det blitt en frihet til å velge religiøs tilhørighet. I nord spredte en helt særegen vekkelse seg: Læstadianismen. På samme tid skjøt kommunikasjon på tvers av landet fart. Telegrafen, jernbanen og postvesenet ble bygget ut parallellt. Postverket hadde fungert siden 1600 tallet, men innføringen av frimerker i 1855 flerdoblet antall forsendelser. Prisen var den samme uansett hvor langt man skulle sende et brev. Blant dem som sørget for at posten kom fram var Herman Eustachius Lantto fra Junosuando. Hans far Erik Johansson Pessa hadde flyttet ned dit fra Vittangijärvi og bosatte seg på en plass som het Lantto.

Erika Aittamaa som bodde i Lovikka var fem år yngre enn Herman. Fortjenesten av mannens arbeid i skogen var dårlig, barneflokken vokste. For å få endene til å møtes strikket hun votter til de rike i byen. “En gång ville någon ha riktigt tjocka slitstarka vantar. Jag spann då riktigt tjockt garn och stickade två par så tjocka vantar att de enligt min mening borde stoppa i flera vintrar” fortalte Erika til tidskriftet “Tornedalen” i 1936. Glad var Erika da hun skulle overlevere vottene, men kunden ble ikke fornøyd. Hun gjorde nye forsøk, vasket dem flerfoldige ganger og kardet dem omsorgsfullt. Den som hadde bestilt vottene var postbudet Herman Eustachius Lantto. Oldebarnet hans, Markus Lantto, forteller: “Herman var min farfars far och körde post med häst och släde mellan Pajala och Junosuando. Han var snickare som hans far, men körde uppenbarligen post också. Han stannade till i Lovikka och bad Erika göra ett par riktigt bra vantar. På informationsskylten om Lovikkavanten står det att Erika Aittamaa gjorde de första vantarna 1892, alltså när Herman var 31 år gammal. Pappa sa att det första paret vantar inte var stickade, men bestod av plater av kardad ull, möjligen filtad, som hon sydde ihop. De såg stygga ut så han ville att hon skulle repa upp dem och göra det bättre. Men när hon försökte, blev vantarna bara mer ihoptovade. Han tog dem som de såg ut och insåg snart att de var de bästa vantar han någonsin haft. Ungefär så gick historien.”

Vottene ble etterspurt, særlig av forbøndene som kjørte lass fra Haparanda, en reise på tjue mil hver vei. Snart kom det bestillinger fra ulike byer i Tornedalen og fra samene. “Jag hade börjat pryda dem med flerfärgade garner, varför lapparna gillade dem skarpt” sa Erika om det. Kundekretsen vokste og etterhvert strikket hun på fulltid. I dag er Lovikkavantene et sterkt symbol for bygda til Nils Ludvigsson Lodvijg og Erika Aittamaa, og blir gjenkjent av mange av oss med røtter fra Tornedalen.

Les mer om erämarksferdene her:
PÅ REISE I DET HISTORISKE LAPPLAND

KILDER

  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika
  • Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
  • Birkarlsläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuokso
  • Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
  • Historien om Lovikkavanten – Maries broderier, nettartikkel
  • Lovikkavanten, från misstag till succé – Norrbotten museum, nettartikkel
  • Marcus Lantto
  • MyHerritage, eget slektsregister
  • Släkten Olkkuri, Erik Kuokso
  • Sveriges historia, Peter Olausson (2018)
  • Tornedalens historia I og II, Tornedalskommunernas historiebokskommité (1991 og 1993)

Filed Under: Kvenske røtter

Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie

22. februar 2022 av Unni

Kvenenes historie strekker seg tilbake til mytologisk tid og rommer en unik del av Europas kulturhistorie. Men hva kan de aller eldste fortellingene lære oss?

FORMET AV FORTELLINGEN

Vi må lytte etter stemmen av myte
– Lauri Honko

Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og mor, søster og bror. Gradvis åpner verden seg. Slektninger kommer inn i rommet. Tanter, onkler, fettere og kusiner. Sambygdinger. Naboer. På skolen og gjennom bøker slipper nye bilder inn. Andre tanker tar plass. Etter som man gror til utvides forståelsen av verden, men det man lærte aller først er grunnmuren, det man bygger livet sitt på. Det er slik man forstår hvem man er.

Minnet endrer seg over tid, men jeg mener å huske at jeg allerede i andre klasse sto ved siden av pulten min og siterte Den lille katekisme, altså Luthers lærebok om de ti bud, trosbekjennelsen, fadervår, dåpen, nattverden og skriftemålet. På den tiden hadde jeg allerede hørt de læstadianske predikantenes inntrengende budskap om rett og særlig galt. Med intenst blikk betraktet jeg omgivelsene og gjennomskuet de fromme. De var i min indre verden selvrettferdige, nysgjerrige og til dels skadefro, og det gikk ut over andre. En gud som kunne finne på å brenne folk i helvete fikk jeg mindre og mindre til overs for. Rettferdighetssansen var sterkt utviklet, og med en harme som bare en fjortenåring kan produsere, avskrev jeg kristendommen og særlig læstadianismen. Likefullt har denne delen av oppveksten preget meg gjennom livet. 

Jeg ble også tidlig kjent med draugen på havet, og med de som lusket bak steiner og fjøsvegger når det var blitt mørkt. Om dem ble det selvfølgelig fortalt slik at man ikke skulle tro på det samtidig som en aldri kunne vite. Selv i dag kan jeg kjenne hvordan det var å løpe hjem fra kusinen min om kvelden. Femti meter kan være mye for korte bein. Draugen var av en eller annen grunn alltid på vei inn mot støa nedenfor huset til min onkel. Hvem og hva som gjemte seg oppi bakken på andre siden av veien var alltid like uvisst. Selv nordlyset skulle man være aktsom med. Man kan si hva man vil om det, følelsene forteller sitt. Etter hvert som jeg grodde til ble jeg godt kjent med vikingene, stavkirken og rosemaling. Bunader. Fortellingen om Norge. Mitt land, min historie. Min palisander mot omverden, og min tilhørighet til andre.

FORTELLINGEN OM NORGE

Den yngre Edda, en lærebok i dikterkunst, ble skrevet på 1200 tallet av Snorre Sturlasson. Tekstene hans fanget opp det folk trodde på den tiden, religionen de nordiske folk bygget opp sin selvforståelse rundt. Da trodde man at verden og de levende vesenene ble til i et gapende tomrom. Et kaldt tåkeland der giftdampen fra elvene frøs til rim. Rimen smeltet senere i en verden av ild, og av de giftige dråpene oppsto jotnen Yme og ur-kua Audhumbla. Guden Odin var etterkommer av disse to, trodde folk. Etter hvert som tiden gikk ønsket Odin en endring, og overtalte brødrene sine til å bli med på å ta livet av Yme. Av beina lagde de fjell, kjøttet ble til jord, blodet til vann, elver og sjøer. Hodeskallen ble himmelhvelving, og øyenbrynene tunge skyer. Gnister fra ildverdenen ble til stjerner på himmelen. Alle jotnene druknet i Ymes blod, unntatt et par som gjemte seg i tåkeheimen. De skulle senere true verden. Bare en fortelling, men det var det folk trodde på. Ifølge norrøn mytologi ble verden grunnlagt på drap, konflikt, vold og hevntanker. Disse tankene skulle støtes opp mot den kristne lære, og sammen skulle de vandre mot lysere tider.

Fortellingen om Norge bygger på landets vikinghistorie, der heltene våre er krigere, røvere, konger og eventyrere, alt i en salig blanding. Ikke helt ulikt de mytologiske fortellingene. Videre har vi stavkirkene, også de er bygget på blod. Så har vi bonderomantikken, budeia og stabburene. Den norske fellestanken.  Bevisstheten om hvem vi er, hvordan vi ser på oss selv og hverandre. Dette har dannet grunnlaget og forutsetningene for samhandling. Det vi forteller om oss selv som gruppe og nasjon. Jeg har riktignok stusset over at nasjonalsymbolene er hentet fra kun en liten del av landet. Hvor er fiskehjellene? Den store landsdelen jeg kommer fra er usynlig. Jeg kan ikke komme på en eneste ting av det «heilnorske» som kommer fra nord. Lettere irritert over dette har jeg vært, men jeg har likevel aldri satt spørsmålstegn ved min ensidige norskhet. 

Ikke før 9. august 2018. 

MITT MØTE MED SANNHETEN

På en ombygd låve på svensk side av elva nederst i Tornedalen, over en kopp kaffe servert av folk jeg aldri hadde sett før, fikk jeg fikk vite sannheten om meg selv. Jeg er kven. For noen ville kanskje en sånn opplysning skli på plass mellom alt man har lagret og forlagt opp gjennom livet. For meg raste grunnfjellet sammen. I løpet av noen sekunder ble forestillingen om meg knust. Hele mitt liv var bygget på en løgn. Jeg var ikke det man hadde fortalt meg, og der satt jeg med to tomme hender og visste at ingen kunne fortelle meg hvem jeg nå kom til å bli. Det var jeg nødt til å finne ut av selv.

Kaffen ble byttet ut med vin, fra å være fremmede ble vi slektninger. Det var vår slekt som hadde bygget opp gården på 1500 tallet. Mine forfedre- og mødre så vel som deres. Mine ukjente slektninger snakket svensk, men også meänkieli. Uforståelig for meg, men det var det språket min oldemor lærte av sine foreldre, og kanskje ga hun det videre til sine barn. Til min bestefar. Kvensk hadde vært mitt førstespråk dersom rett hadde fått lov til å være rett.

Å forstå hva som har gått tapt har vært vanskelig. Det er så mange dører som har vært stengt, nøklene var borte. Historien om oss kvener er bevisst skrevet om. På øya jeg kommer fra ble fysiske kulturminner utslettet under krigen. De som kunne fortalt er borte, de som fortsatt lever er lært opp til å tie. Ingen i nær slekt har klare holdepunkter. Tradisjonene folk fra andre steder i Troms og Finnmark hegner om er ukjente for meg. Derfor begynte jeg å lete bak kulturminnene, ordene og folks vandring. Det tok sin tid å se gjennom det som hadde formet meg til meg, og å riste av meg min falske identitet. Nå begynner det å demre. Jeg ser inn i det det som egentlig er min fortid.

Hva formet mine formødres tankegang? Det skulle jeg gjerne visst. Et spørsmål det selvfølgelig er vanskelig å finne fullgodt svar på, men det betyr ikke at man skal la det ligge så lenge letingen i seg selv gir mening. Mine slektninger i Tornedalen hadde kalt seg tornedalinger, men vi kom fra samme folkegruppe. Splittet av statsgrenser og maktpolitikk. Min slektsrøtter trenger ennå dypere. De strekker seg nedover til Vest Finland, og til de to aller første folkegruppene som bosatte seg der. Det finske språket har fått navn ut fra de som bodde lengst vest; suomalaiset – finnene. Litt lengre øst og litt innover i landet bosatte tavasterne seg. Hämäläiset sa de om seg selv. Senere flyttet folk ennå lengre mot øst, en ny folkegruppe vokste fram; karelerne. Så kom savolaxerne. Alle disse hadde det samme språklige utgangspunktet, og de samme fortellingene om seg selv.

EN UNIK OG UNDERVURDERT SKATT

Jeg er norsk fordi jeg er født og oppvokst i Norge, og det finnes antakelig nordiske folk i min slekt. Dette har jeg ikke undersøkt. Jeg er også samisk fordi folketellingen viser at generasjoner svært nær min tid ble nedtenget som lf (fastboende lapp) og b (blandingsrase, det vil si en blanding av kven og same). Jeg er også kven, og det er denne delen av min identitet og historie jeg for tiden undersøker.

Den levende betegnelsen brukt om sånne som meg er kven. Selve ordet er skapt av norrøne folk, antakelig på 800 tallet. Et ord de hadde bruk for. Det beskrev en gruppe finskspråklige folk de møtte «i øst», på andre siden av fjellene. Det var altså norrøne folk som levde vest for kjølen som “fant opp” begrepet. Akkurat hvor de kom fra er ikke dokumentert, men kanskje fra trøndelagstraktene, kanskje fra Nordland. Topografiske forhold og gamle handelsruter kan tyde på det. Norrøne folk vest for kjølen var nordmenn, forøvrig også et begrep som kom utenfra. Det er ikke slått helt fast akkurat hvor nordmennene støtte på den finskspråklige gruppen, men det forskning har dokumentert er at deres kjerneområde var langs Torneelven, og at de hadde innflytelse langs andre elver i Nord Sverige og på livet langs Bottenhavet. De utviklet en rik kultur, basert på jordbruk, fiske, jakt, sanking og ikke minst handel som strakk seg i vifteform fra de store elvene i Nord Sverige og Nord Finland over hele Nordkalotten, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst.

Ordet kven ble altså ble brukt om vårt folk et stykke oppover i historien. Så kom det i bakgrunnen en lengre tidsperiode, men helt borte kan det ikke ha vært. Begrepet kven dukker opp her og der i tidlige nedtegnelser i Nord Troms, og viser at folk med finskspråklig bakgrunn slo seg ned ved Ishavskysten. På side 14 i Kvenenes historie og kultur, en rapport etter et seminar avholdt i Nordreisa i 1997, skriver Helge Guttormsen følgende: “I Nord Troms finnes spor etter kvener i de “norske” kildene allerede på 1500 tallet. I ei skatteliste over tiendpenningskatten av 1522 betalte “Nielss q’wenn” (Nils Kven) i Skjervøy sogn 3,5 daler i tiendepenningskatt. Vel 40 år senere (1567) er en Morthenn Quem (Morten Kven) nevnt som betaler av 1/2 våg fisk i leidangsskatt på Haukøya i Skjervøy sogn. Dette er de to eldste beleggene om kvener i Nord-Troms”. Av alle steder er denne registreringen gjort i kommunen jeg kommer fra!

Hjernen vår er et forutsigbart redskap. Ut fra det vi har fått vite om Nils og Morten tenker vi kanskje først at disse to var alene siden det kun er dokumentert to navn. Tenker vi oss om er det mer sannsynlig at de hadde familie. Det stusselig å bo helt alene. Kanskje var det flere familier. Fravær av navn opp gjennom historien skyldes mest sannsynlig manglende forskning. Videre tenker vi muligens at årstallene representerer året de slo seg ned. Slik trenger det ikke å være. De kan like gjerne ha bodd i Skjervøy sogn før disse opplysningene ble skrevet ned.

Kven er absolutt et brukanes ord. Slik kan jeg fortelle både meg selv og andre hvem jeg er. Det beskriver min tilhørighet, det gjør at jeg ikke er alene. Samtidig føler jeg at jeg inngår i en ennå større sammenheng. Kvenene kom ikke ut av løse lufta. Ser vi riktig stort på det starter vår historie ved Uralfjellene i dagens Russland. Der levde det en gang i tiden en gruppe mennesker som snakket ugrisk. Vandringsveiene de har brukt derfra fra kan antydes, men ikke fastslås. Landskap og klima har vært avgjørende for bevegelse og muligheter til å skaffe mat, ly og klær. De ugrisktalende vandret uansett mot vest. Folk splittet lag, og ut fra urspråket utviklet det seg flere undergrupper av språk, deriblant finsk ugrisk. Tusener av år senere snakkes det østersjøfinsk i nærområdene til Finskebukta og det baltiske hav, omkranset av indoeuropeiske språk. Østersjøfinsk er samlebetegnelsen over språkene finsk, karelsk, vepsisk, ingermanlandsfinsk, meänkieli og kvensk. Alle språkene i Europa, bortsett fra østersjøfinsk og ungarsk, er indoeuropeiske.

Noen steder har språket mistet sin kraft, men det er et sammenhengende belte av østersjøfinske folk fra nordre del av de baltiske land, gjennom hele Finland og vestlige deler av Russland, videre gjennom Tornedalen og opp til Ruija – det gamle Finnmarken som strakte seg fra Lofoten til Kolahalvøya. Som en skog bredte folk folk seg i et grenseløst landskap. Videre har østersjøfinske folk preget de områdene vi i dag kaller skogfinske sørøst i Norge og sørvest i Sverige. Det er visstnok spor etter denne språk- og kulturgruppa i Småland også. Det østersjøfinske folket har felles røtter, og bærer i seg en unik og undervurdert skatt.

Men hva har røttene fått næring fra?

LA MYTENE FORTELLE

Kalevala, det store finske helteeposet, er skrevet av folkelivsforskeren og legen Elias Lönnrot. Han var naturlig nok opptatt av fortellingene om helse og helbredelse. Dette bærer Kalavala preg av. Lönnrot brukte år av sitt liv på å samle inn materiale, og videre på å gjenskape dette i en helt spesiell form; runodiktningen. Forenklet sagt er det en mellomting mellom sang og fortelling. Versemålene er bygget opp på en helt spesiell måte, svært ulikt det man kjenner fra Snorres Edda og det norrøne språket. Innholdet er også ulikt det man finner i episk diktning ellers i Europa. I Skottland, England og Tyskland var hovedpersonene konger og aristokratiske krigere. De finske episke sangene handlet om bønder, jegere og fiskere i en verden fylt av magi og trolldom. Ikke ulikt den verden jeg vokste opp i under nordlyset ved kysten av Ishavet.

Runosangen er en gammel folkemusikalsk sangstil mange forbinder med Finland, Russland, Estland, og også skogfinnene i Sverige og Norge. Det som kanskje ikke er like kjent er at det på slutten av 1600 tallet eller tidlig på 1700 tallet levde en poet i Tornedalen som behersket runosang; Antti Keksi. Det er derfor tenkelig at denne tradisjonen var levende på 1500 tallet også, kanskje på 1400 tallet. Kanskje tok Nils Kven med seg runosangen til Skjervøy? Eller Morten Kven var poet? I alle fall hadde de språket med seg. Elias Lönnrot levendegjorde sang- og fortellertradisjonen til et Finland underernært på egen historie, og den ble sugd inn i de fleste finske hjerter. Kalevalas rytme kunne også ha vært en del av min rytme. Kvensk kunne ha vært mitt hjertespråk om noen hadde brydd seg om det. Kantele kunne vært min runebomme, mine barn kunne ha sovnet til Nuku Nuku.

Min mangfoldige og rike slektshistorie er et mysterium for meg. For å bøte på det er det noen grep jeg velger å ta. Det ene er å lytte bortenfor tiden. Lauri Honko, lærer i tolkning av Kalevala, har sagt det slik: «Det blir lettere å forstå fortellingen om vi ikke prøver å tvinge den inn i en historisk tid og hverdagslige erfaringer. Vi må lytte etter stemmen av myten». Jeg behøver ikke tro på fortellingen om Hognatar, bjørnenes amme, eller Ilmatar, vinden og luftens gudinne. Hun som ble trett av å telle regnbuer og begynte å lengte etter en sønn. Det jeg vil gjøre er å la meg duve med.


I begynnelsen var bare vann og himmel, men også Ilmatar, himmelens datter, naturen, luftens og vindens gudinne. Trett av det store tomrommet fant hun til slutt hvile i vannet. Der fløt hun rundt i syv hundre år, til en fugl landet på kneet hennes. Varmen fra eggene fikk Ilmatar til å flytte beinet, og eggene som sprakk ble til himmel og jord. Eggehviten ble til måne og stjerner, plommen ble til sol. Ilmatar fløt rundt i syv hundre år til, og beundret alt hun hadde skapt. Endelig fødte hun Väinämöinen, vannets sønn. Väinämöinen svømte til han nådde land, men jorden var karrig, så han ba Store Bjørn på himmelen om hjelp. En liten gutt ble sendt til ham med frø, og slik fikk de første plantene liv.

Slik fortsetter den gamle fortellingen om østersjøfinnene, deriblant kvenene. Naturfolket. De som kjenner skogene, vinden, fjellene, elvene, vannene og også havet. Som vet hvordan man skaper. Som holder ut, som vil og kan. 

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: Kalevala, østersjøfinsk

Jeg vil hedre min oldemor

11. februar 2022 av Unni

Jeg fant min kvenske identitet

Derfor tar jeg etternavnet Huru

Bak hvert ord finnes en forklaring, bak et navn er det en fortelling. Bak mitt navneskifte fra et typisk norsk etternavn til et kvensk ligger begge deler.

Slektsnavnene forteller mye om den kvenske kulturen

Det er ingenting i veien med navnene Pedersen og Eriksen, jeg har levd godt med dem begge. Det første fikk jeg da jeg ble døpt, det andre tok jeg da jeg ble gift. Likevel føles det godt å skifte til Huru. Jeg gjør det for å hedre min oldemor som mistet det på veien mellom vugge og grav. Hun ble døpt Lisa Johansdotter Huru, men ble begravet som Elisabeth Johannesen. En konsekvens av statens fornorskingspolitikk.

Huru er et gammelt ord. Det vil si at det har oppstått for svært lenge siden i Sør-vest Finland, nærmere bestemt i et område man i dag utenfra kaller Tavastland og Satakunta. De som bodde der ble kalt tavastere, selv betraktet de seg som hämäläiset. Området de bodde i kalte de hämä. Gjennom utallige slektsledd binder slektsnavnet Huru meg til Finlands tidlige historie.

Også de andre finske slektsnavnene jeg har funnet i mitt slektstre bærer med seg mange fortellinger. Ord som viser hvor folk har bodd. Om håndverk, kultur og natur. Denne rike kulturarven vil jeg være med på å bygge opp og fram.

Hetta
Huru
Kaltari
Koski
Kyrö
Lauri
Mattila
Niva

Ollkkuri
Oravainen
Pietälä
Rahtu
Rautila
Touhea
Sakari

Sakari
Saujokka
Saukkola
Seittula
Törma
Yrjänä
Vähä

Filed Under: Kvenske røtter, Vaimovoima - kvinnekraft

Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen

15. desember 2021 av Unni

I dette avsnittet skriver jeg om hvordan jeg tenker når jeg velger litteratur for å forstå historien. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå ting, og huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling. Artikkelen er en oppdatering av et innlegg fra januar 2021.

mine kvenske røtter
Det er ikke alltid like lett å finne svar på det jeg leter etter. Noen ganger blar jeg fram og tilbake i flere bøker uten å bli klokere, men plutselig kan jeg oppdage en liten detalj som forklarer alt. Det er de virkelig store øyeblikkene.

Kilder og litteratur

Mine kvenske røtter handler om tre reiser. Først er det er selve bilturen fra sted til sted, møtene med folk og opplevelsene seinsommeren 2019. Den andre reisen er i tid fra 1490 og fram mot vår tid. Til sist er det den kanskje viktigste reisen for meg, en indre reise mot å forstå og erkjenne min kvenske tilhørighet. Den har jeg gjennomført og står nå støtt i min nye identitet.

Selve bilturen og reisen rundt omkring i Tornedalstraktene varte 21 dager. Budsjettet var magert, så billigst mulig overnatting var nødvendig. Reiseruta var planlagt ut fra slektstreet mitt. Det hadde jeg bygget opp via nettprogrammet MyHerritage, og ikke minst de opplysningene vår slektning Sollaug Bessesen hadde samlet sammen. Jeg hadde meldt meg inn i en slektsforskerforening i Øvertorneå, og slik fått kontakter som gjorde at jeg hadde konkrete avtaler med folk der. Resten av turen måtte jeg bare ta som det kom. En viktig del av prosjektet baserer seg på kontakt med folk via sosiale medier. Jeg har fulgt med på kvenske medier, lyttet til foredrag og sett filmer. Det viktigste for meg har likevel vært historiebøker, og også forskningsmateriale jeg har funnet på internett.

I min leting har jeg kommet i kontakt med ganske mange som kaller seg kvener. Felles for oss er at vi vil vite mer om vår felles kvenske bakgrunn. Noen finner svar i sine nære omgivelser. I språk og badstukultur, elvebåter og byggeskikker. Det kan ikke jeg. Det finnes så vidt jeg vet ingen spor etter kvensk kultur i bygda jeg kommer fra, og ingen snakker om dette. Min vei går gjennom historien.

Lettfattelig om Finlands historie

Finlands historia henrik meiander

Jeg prøver å forstå dannelsen av den kvenske kulturen. Det finske språket forteller meg noe om hvor jeg bør lete. Samtidig er det nettopp språket som gjør at det er en utfordring å finne gode kilder. Det var bare flaks at jeg fant fram til  Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter  av Henrik Meiander, historieprofessor ved Helsingfors universitet. I hvert fall jobbet han der da han skrev boka i 2006. Den er lettlest og gjorde det mulig for meg å løfte blikket opp fra detaljene, og den ga en viss oversikt over finsk historie. En annen årsak til at jeg ønsket å lese finsk historie var at jeg ønsket å bytte perspektiv fra et norsk ståsted til å se min historie fra området den finske kulturen utviklet seg i. Det høres kanskje merkelig ut, men for å skrive meg inn i historien til min slekt tenkte jeg: “Jeg står ved Ladogasjøen, og jeg ser nord og vestover”. Så “dro jeg fra” Tavastland til Lumijoki like sør for Oulo, og videre derfra til Tornedalen. Til Norge har jeg ikke kommet ennå i min tankegang.

Meianders bok tar for seg det historikere vet fram til 2006. Etter det har mye skjedd, ikke minst når det gjelder forskning rundt kulturhistorien i Tornedalen. I forordet til boka skriver han nettopp det jeg er så opptatt av: “Alle historieverk bygger videre på tidligere forskning, men forfatteren gjør stadig en utsiling av fakta og konkurrerende tolkninger, noe som fører til at sluttresultatet blir en ny historie med egne vektlegginger og perspektiver.” Forfatteren gjør et utvalg, og dette påvirker oss som leser.

Han skriver også at “til slutt vil jeg vise at mange vendepunkter i Finlands historie ha vært tilfeldige resultat av merkelige kjedereaksjoner”. Man kan ikke ta det for gitt at alt som har skjedd kan forklares gjennom valg folk har tatt bevisst. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå grunnen til at ting er som det er, og man må huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling.

Nettopp dette har jeg forsøkt å holde høyt gjennom de tre årene jeg har arbeidet med Mine kvenske røtter. Alle gjør sine valg. Det har selvfølgelig jeg også gjort, og er klar over at det påvirker både det jeg tenker og det jeg skriver. Meiander hjalp meg til å forstå noe om de første bosetterne i Finland, de som tok med seg sin kultur til Sverige og videre til Norge. I Tornedalsområdet har jeg kunnet støtte meg til svensk litteratur og forskning. Forvirringen har vært stor omkring deler av historien, så det er ikke rart at vi lekfolk sliter med å holde ting fra hverandre.

Jeg skal ikke rangere det jeg har lest, for alt har hatt sin betydning. Til og med den historiske romanen Margrethe – Nordens dronning av Ove Røsbak, men det er særlig forskningsrapporten Kulturarv, landskap ich identitetsprocesser i Norra Fennoskandien som har løsnet opp i de største utfordringene jeg har hatt. Den skrev jeg om i forrige artikkel, Birkarlhandelen var basert på tillit.

LITTERATUR JEG HAR LEST

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
  • De rettferdiges strid, Nelljet Zorgdrager, 1997
  • Erik Wahlbergs slektforskningsmateriale
  • Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
  • Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
  • Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
  • Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
  • Historisk atlas, Geoffrey Wawro m.fl. (2008)
  • Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä, Per-Olof Snell
  • Jordbruket i Tornedalen genom seklen, Ragnar Jirlow og Erik Wahlberg (1961)
  • Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1550 e. Kr – Slutrapport från ett forskningsprogram, Ingela Bergman (2018)
  • Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsene og ingermanlandsfinner – Jo visst finnes vi! Bente Imerslund (2021)
  • Margrethe – Nordens dronning, Ove Røsbak (2002)
  • Matarengi Posten Del 1 og 2, medlemsblad No. 1- 23 (2005-2019)
  • Sidenvägarna – En ny värdshistoria, Peter frankoman (2015)
  • Sverige och Nordlanden – Förvaltning och nordlig expansion 1250-1550, Gunilla Tegengren, Gøteborg universitet (2015)
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sveriges historie 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg
  • Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Tredveårskrigen – En Europeisk katastrofe 1618-1648, Dick Harrison (2016)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)

Les også:

PÅ REISE I DET HISTORISKE LAPPLAND

Filed Under: Kvenske røtter, Litteratur Tagged With: finsk historie, litteratur

Birkarlhandelen var basert på tillit

9. desember 2021 av Unni

Birkarlene, middelalderens handelsmenn på Nordkalotten, har hatt et ufortjent dårlig rykte opp gjennom århundrene. Nå har et forskerteam stukket hull på mytene om deres grusomme framferd overfor samer. Sannheten er at forholdet mellom birkarlene og samene var gjensidig, og basert på tillit. Historien må skrives om.

Mine kvenske røtter – del 7

I min søken etter svar på hva kvensk kultur er og hvordan den oppsto, dukket begreper det var vanskelig å forstå tidlig opp. Et av dem er birkarl. Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var kven støtte jeg på det første gang. Jeg hadde fått tilgang på to hefter som til sammen dokumenterte en direkte slektslinje fra meg til forfedre som levde i Tornedalen på 1500 tallet. Flere av dem var birkarler. Det var skrevet av slektsforskeren Per Olof Snell, og handlet om historien til gården jeg nettopp hadde besøkt i Korpikylä, et lite sted like nord for Haparanda der jeg satt og leste meg gjennom natten. Det andre var notatene til en slektning av meg, Sollaug Bessesen. Hun har gjort en formidabel jobb i å kartlegge våre felles slektsrøtter, og jeg er henne evig takknemlig. Uten henne har jeg sannsynligvis fortsatt levd i uvitenhet om min sanne bakgrunn.

FRA BIRKARLSLEKT

Fortellingen til Per Olof Snell starter på slutten av 1500 tallet i Jouksengi. For de som har et forhold til Tornedalen er det sånn cirka midtveis mellom Pello og Øvertorneå. På norsk side av grensen ville man vært et sted mellom Bodø og Mo i Rana for å være like langt mot nord.

Det er ikke godt å gi et helt klart bilde av hvordan det ser ut i Jouksengi, men det hjelper kanskje å si at stedet ligger i en svak helling, vest for Torne elv. Der bodde Mickel Henriksson Rautia i 1599. Han var bonde og smed, og alt tyder på at gården strakk seg ned til elvebredden. Det var slik gårdene lå den gangen. Bygningene dannet et tun. Snell hadde listet opp hva denne mannen var god for: En hest, en avlsokse, en stut, fjorten kyr og ni sauer. Om det var mye eller lite i forhold til andre sto det ikke noe om, men teksten antydet at han hørte til det øvre skiktet i samfunnet. Et ord som dukket opp ga ingen mening på det tidspunktet: Birkarl.

I notatene til Sollaug Bessesen dukket det opp på nytt: “Den første vi kjenner til i denne slekta var Joen Pajari, født før 1465. Han var birkarl og bonde på Olkkuri gård”. Videre skriver hun at Olkkurigården tilfalt en av slektens kvinner, Karin Henriksdatter Olkkuri, da hun giftet seg seg med Michel Michelsson Kyrö som “også var av birkarlslekt”. “Birkarl” var et begrep som sa noe om en manns posisjon i samfunnet, og det så ut til å gjelde hele slekter.

Dagen etter dro jeg innom et museum. Det ligger i Torneå, Haparandas finske tvillingby. Like innenfor døren i foajeen sto det et stativ med bøker til salgs. Den ene boka, Tornedalens historia 1, tok for seg områdets historie fra istid fram til 1600 tallet. I kapittelet Älvdalens byar och samhälle var småstedene langs elva listet opp. Et av dem var nettopp Jouksengi, og i teksten dukket forbløffende nok navnet Mickel Henriksson Rautio opp. Min forfar! “Trots att hemmanen Jouksengi år 1543 nästan hade den minsta arealen åker och äng, bevarade de rätt väl sin skattbetalarformåge. Dette berodde delvis på att det fantes birkarlarsläkter i byn” hadde historiker og språkforsker Juoko Vahtola skrevet. Birkarlene dro opp gjennomsnittstallet for hvor mye skatt det ble betalt i lokalsamfunnet. De var rikere enn andre. Det viste seg at ennå flere av mine forfedre har vært nettopp birkarler, blant dem Henrik Larsson Hetta – eller Heikki Laurinpojka Rahtu Hetta som han muligens ble kalt av sine egne. I 2019 fikk jeg en uforglemmelig omvisning på tomta hans i Matarengi, Øvertorneå.

Litt etter litt fikk jeg tak på det. En birkarl var en handelsmann. Birkarlordningen var et handelssystem og knyttet seg i særlig grad til handel med samene. Handelen strakk seg fra Tornedalen og de omkringliggende dalene til kysten av Nord Norge, hele veien fra Lofoten til Varanger, og videre til Kolahalvøya i dagens Russland. Handelen var viktig for deres eget samfunn, for samene og langt inn i de riktig fornemme kretsene.

En ting som gikk igjen var beskrivelser av deres brutale adferd, særlig overfor samer. Fortellinger om grådighet og vold dukket stadig opp, den ene grimmere enn den andre. Noen av historiene handlet også om seksuell utnyttelse av samiske kvinner.

Etter hvert la jeg merke til at forskere var langt fra enige om birkarlenes historie, og selv klarte jeg ikke å forstå hvordan de kunne dra innover viddene på Nordkalotten vinterstid for å bo under samme tak som samene i lengre perioder av gangen dersom de var fiender. For det var en av de naturgitte forutsetningen for denne samhandelen. Det var også vanskelig å se for seg at så mange menn over flere hundre år oppførte seg slik i sin alminnelighet.

Ny forskning stikker hull på mytene om birkarlene

I 2016 sprakk en boble. Et forskerteam ledet av Ingela Bergman, dosent i arkeologi og forsknings- og utviklingssjef ved Silvermuseet i Ajeplog, hadde stilt seg spørsmålet Hvorfor skulle birkarlene utsette samene for overgrep? De hadde fortsatt to år igjen av arbeidet, men kunne allerede på det tidspunktet slå fast at det ikke var historisk belegg i de grufulle påstandene. Tvert imot, birkarlene var ombudsmenn. De var mellomledd i handel, og hadde tillit både i samebefolkningen i innlandet og blant bondebefolkningen nærmere kysten. De holdt i nøkkelen til et vellykket handelssystemet som bandt Nordkalotten sammen i en tidsperiode på flere hundre år. Et system som provoserte kongemakten så til de grader at de brukte store ressurser for å knuse det. Det var den listige og utholdne Gustav Vasa som lykkes med det, og det var hans menn som førte pennen da de første historiene om birkarlene ble skrevet.

I 2018 avsluttet forskerne sitt arbeid og leverte rapporten Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr, og for et par dager siden fulgte jeg foredraget “Birkarlar och samer” Ingela Bergman holdt for 70 deltakere på zoom. Utrolig interessant og lærerikt. Seminarlederen tak i en av de aller groveste historiene som verserer. Den går ut på at birkarler på 1400 tallet stengte samer inne i en kirke og satte fyr. Ingela Berman avviser dette. Det finnes ikke historisk belegg hverken for denne eller andre liknende historier. Hun mener at alt for mye av det forskere har presentert opp gjennom tidene er udokumenterte påstander. Det har gitt, og fortsetter å gi, konsekvenser for hvordan man kan forstå historien. “De flesta forskare har också beskrivit birkarlarna som hårdföra och giriga, och understrukit deras grymma behandling av samerna. I dag är den ensidigt negativa bilden närmast orubbligt förankrad hos allmänheten och inom historisk och arkeologisk forskning upprepas ofta gamla argument utan att skärskådas”. Hennes forskerteam har gått tilbake til grunnkildene. “Fakta får tala for sig själva” sier hun.

Ingela Bergman har fått Gustav Adolfs medalje for sitt arbeide. Hennes forskning har vendt opp-ned på gamle sannheter. At birkarlene, middeltidens handelsmenn, skulle være grusomme er en misoppfatning. Birkarlenes historie forteller tvert imot om nære relasjoner mellom samfunnene på innlandet og langs kysten i middelalderen. De nøt stor grad av tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en lukrativ handel alle involverte tjente på.

Bergman beskrev forholdet mellom birkarlene og samene som “två sider av samme mynt” – uadskillelige og avhengig av hverandre. Ordningen var basert på tillit begge veier, og hadde en syklus på tre år fra avtalen var inngått til den var avsluttet. En handel som førte med seg økt levestandard for alle de involverte. Birkarlen var ombud og bank, han holdt orden på debet og kredit. Han var et helt avgjørende ledd i handel mellom samer og omverden, det vil også si et internasjonalt marked. Å være birkarlar var ikke en jobb, det var en rolle, en tillitserklæring. Han var riktignok langt rikere enn andre i lokalsamfunnet, men også en helt vanlig bonde som deltok i gårdsdrift og fiske.

Birkarlhandelen pågikk lenge. Første gang begrepet birkarl er funnet brukt er i 1328. Da anerkjente kong Magnus birkarlernes rett till byttehandel med samene. Privilegiet gjaldt i et område som omfattet Torne, Lule och Pite lappmarker. Mange har tolket det som at ordningen startet da. Det som er riktig er at kildene viser at kongen stadfestet noe som allerede eksisterte. Til fortellingen hører at birkarlene måtte kjempe for å beholde sine rettigheter, og dermed var de også talspersoner for levemåten i regionen, og at språket de snakket var finsk. I sitt foredrag kom Bergman også inn på at hun i sin forskning har funnet arkeologiske bevis for at handelen har pågått mye tidligere enn det.

Da jeg besøkte Tornedalsmuseet i 2019 fanget en mannsfigur i utstillingsrommet blikket mitt. Han var rak i ryggen, og hadde blikket vendt ut i rommet. Klærne var av ull. Mellomgrå frakk, buksene var lysere. På bena hadde han knehøye lapikas. Han sto med ryggen til en utstoppet rein. Merkelig nok hadde han et krus i hånden, noe som understreket det sikre kroppsspråket. Den andre mannen var langt mer uanselig, med lett bøyd nakke. På bena hadde han skaller, på overkroppen en grå luhkka. En same. Kontrastbåndene var duse, jordfarget. Styrkeforholdet mellom de to var til å føle på. Hvem var denne selvsikre mannen? Senere var det ham jeg tenkte på når jeg leste om birkarlene. Han passet til de negative fortellingene som dukket opp både her og der. Nå tenker jeg at museet er med på å opprettholde myter og negative ideer om en samfunnsordning som tvert om gavnet både bondebefolkningen nederst i Tornedalen og samene som bodde innover i landet, ja faktisk hele Nordkalotten.

LES OGSÅ:

Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
Endelig tøvær for kvenene

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: birkarl, birkarler, handel, samer

  • Gå til side 1
  • Gå til side 2
  • Gå til side 3
  • Gå til side 4
  • Go to Next Page »

Footer

Siste blogginnlegg

  • Veien til en kvensk identitet skal bli lettere å gå
  • Laila Lanes bidrar til økt kunnskap om kvener
  • Mine sjøsamiske røtter
  • Kjøkkenkunst og arven fra mamma
  • Postbudet og Lovikkavanten
  • Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie
  • Jeg vil hedre min oldemor
  • Hva vil politikerene i Horten si?
  • Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
  • Birkarlhandelen var basert på tillit

102693281826366

INSTAGRAM

kvenskeroetter

Vil du være en stolt og glad kven, eller en som t Vil du være en stolt og glad kven, eller en som tenker mye på den urettferdigheten som har pågått?

Det er fullt forståelig at man blir lei seg, skuffet, såret eller sint når man oppdager at man er kven seint i livet. Hvorfor har ingen fortalt!

Spørsmålet er om du vil fortsette å ha det sånn, eller om du vil dyrke fram positive følelser, tanker og handlinger. Om du vil forandre livet ditt i en retning som gjør deg godt, eller om du vil stå fast.

For dette går an å velge. Det er utgangspunktet for seminaret i Tromsø 7.-8. oktober. Les mer på ordspinneriet.no
*
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
Godt å kjenne på gleden av å ha gavmilde folk r Godt å kjenne på gleden av å ha gavmilde folk rundt seg. En haug med tyttebær kom inn døra i går uten at jeg visste ordet av det. Nå er det bare å sette på kok. Nam-nam
*
#sanking
#tradisjonsmat
Utenfor er det grått og vått. Fra oven kan man h Utenfor er det grått og vått. Fra oven kan man høre drønn, og lynblink lyser opp i raske glimt. Inne er det lunt og godt. Om enn noe uryddig. Det er trivelig med bøker, og jeg liker å jobbe meg fram mot å holde foredrag og kurs. Akkurat nå er det kanskje preget av kaos, men det passer jo bra i forhold til tema i Tromsø 7.—8. oktober: Fra kaos til kvensk identitet 😄
***
#kvensk
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
KVENSK IDENTITET — Hvordan påvirkes livet av at KVENSK IDENTITET — Hvordan påvirkes livet av at man seint i livet oppdager at man er kven? Det er ikke likt for alle, men det er noe som går igjen. Mange føler på uro og forvirring. De vet ikke hvor de skal henvende seg for å få kunnskap om det kvenske, man søker tilhørighet. Dette og hvordan man kan falle til ro, er hovedtema for seminaret i Tromsø 7. - 8. oktober. Det er fortsatt ledig plass. Påmelding på www.ordspinneriet.no. Ta gjerne kontakt dersom du lurer på noe.
*
#kvensk
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
#kvenskeroetter
Hvordan kan man skille litteratur som gir deg kunn Hvordan kan man skille litteratur som gir deg kunnskap om kvensk kultur og historie fra opplysninger som kan føre til at du misforstår? Det skal vi snakke om på seminaret i Tromsø 7.-8. oktober
*
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
Veldig hyggelig å møte @terje_wollmann på Konfe Veldig hyggelig å møte @terje_wollmann på Konferansen i Oslo på mandag, og ikke minst få utgave tre av @nilsogmagga
-
#kvensklitteratur
#kulturdirektoratet
#kulturrådet
Et naust i tåka? Nei, minner om den vakreste tida Et naust i tåka? Nei, minner om den vakreste tida. Lukt av bork til spissa, røykalaks, einer og lyng, tørrfesk og grasløk, myr og bålrøyk. Fingre malt blå av naturens goder. Latter og kuraut. Dialektmelodien som forteller hvem jeg er. 
*
#kvensk
#motnord
#kvenskidentitet .
Kvensk identitet - behovet for kunnskap. En introd Kvensk identitet - behovet for kunnskap. En introduksjon til seminar i Tromsø 7.-8. oktober
---
#kvensk
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
Sett av en halv time tirsdag kveld og få med deg Sett av en halv time tirsdag kveld og få med deg tips om dette viktige tema. Arrangementet finner du på Facebooksiden til Ordspinneriet-Mine kvenske røtter. Åpent for alle.
#kvenskidentitet
Nå er det bare å få "spredt ordet". For nettopp Nå er det bare å få "spredt ordet". For nettopp å drøfte kvensk identitet for det enkelte individ er det ikke så mange steder man får gjort. Det er en av flere grunner til at jeg tar tak i det.
#kvenskidentitet
Arendalsuka er mer enn det du ser på tv. Der er d Arendalsuka er mer enn det du ser på tv. Der er det storpolitikk og makt. Det er mer enn det du ser bryggelangs innerst i Pollen også. Der ligger båter så store som flytebrygger og sender signaler om hvor den økonomiske makta er. Man ser folkeliv, men ser man det man ikke ser? Ser man hvor fargerikt land vi har? På dette området speiler #arendalsuka hvem og hva som slipper til. Det var ikke så mange forskjellige språk å høre heller. Hatprat er viktig tema, men det kan hende det skulle vært et innsmett om hvor viktig det er med impulser utenfra som endrer samfunnet i positiv retning. Arendalsuka er også å leite etter en plass å sitte sammen, å snakke med ukjente og knytte kontakter, og den kan åpne opp for nye perspektiver. Siste ord fra meg om den saken er ikke sagt.
*
#kvensk 
#fargerikt
#fellesskap
Siden det var stor mangel på informasjon om befol Siden det var stor mangel på informasjon om befolkningen i Tornedalen på Norrbottens museum i Luleå:
#reisekven lager alternativ utstilling
#jegerher
#norrbotten
#nordkalotten
Dette blir spennende! Vårens prøveprosjekt ble v Dette blir spennende! Vårens prøveprosjekt ble vellykket, nå går veien videre. Bare detaljer gjenstår, så er alt på plass. Håper folk i Tromsø har lyst til være med 😊
***
#identitet
#kvenskidentitet
#identitetsbygger
#ordspinneriet
Man blir glad for en slik gave, og også motivert Man blir glad for en slik gave, og også motivert til å jobbe videre. Takk til kursdeltakerne i "Anerkjenn din kvenske identitet".

#kvensk
#kvenstas
#identitet 
#kvenskidentitet
Uretten mot kvener, norskfinner, skogsfinner og sa Uretten mot kvener, norskfinner, skogsfinner og samer pågikk over mange generasjoner, og mye har gått tapt. Nå foreligger rapporten "Sannhet og forsoning". Den bærer med seg mye håp, men det er også grunn til å stoppe opp. Rapporten bærer preg av at det nesten ikke finnes forskning rundt kvener og andre nasjonale minoriteter. Kan vi da tro at "Sannheten" er samlet mellom to permer? Hvis vi er usikre: Hvordan vil forsoningen bli?
-
#kvensk
#kvenskidentitet
#sannhet
#forsoning
#identitet
Det er stadig flere kreative og innovative folk so Det er stadig flere kreative og innovative folk som produserer smykker og annet fint, med kvenskinspirerte motiver og tema. Som disse naturlige og vakre brosjene fra Jan Erik Laiti. Blir stas å pynte seg med dem. 
***
#kven
#kvenstas
#identitet 
#kvenskidentitet
Det tyter fram innovatører og kreative kvener ove Det tyter fram innovatører og kreative kvener overalt. Og jeg kan pynte meg med kvenstas. Dette smykket er jeg veldig glad i, og kommer fra Reisa Skinnprodukter. 
#kven
#kvenstas
#identitet 
#kvenskidentitet
På vei mot nord, med mine gamle og slitte følges På vei mot nord, med mine gamle og slitte følgesvenner, anskaffet i en annen tid. Med relativt ny markering, av relativt nytt ståsted. Både Røde Kors, en tidligere arbeidsgiver, og Norske kveners forbund, min nåværende viktige havn, finner plass side om side i mitt ❤️
--
#motnord
#kvensk
#identitet
#kvenskidentitet
Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst i Tromsø og er nå bosatt i Oslo.  Hun har siden 1999 utgitt tjuefire bøker, og vunnet flere priser. Tirsdag får kursdeltakerne i "Med litteratur som identitetsbygger" høre henne snakke om sitt forhold til naturen i Neiden og den kvenske kulturen. Og om Brita Caisa Seipajärvi, som spenner på seg skiene og går mot kysten av Finnmark. Uansett hva som skjer går hun videre, men hva møter henne når hun kommer fram? Les om prøveprosjektet på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#kvääni
#identitet 
#identitetsbygger
#kvenskidentitet
Det er i sprekkene lyset slipper inn * #lillastuga Det er i sprekkene lyset slipper inn
*
#lillastugan
Load More Follow on Instagram
Copyright © 2023 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Huru · Kurs og foredrag · Prosessledelse ·