det var blikket oss imellom språket du ville gi meg
BROEN OVER
Kvenske røtter
ARNØYVÆRING PÅ REISE I NORD TROMS
Halti Kvenkultursenter i Nordreisa har invitert meg nordover for å holde foredrag i forbindelse med den kvenske kulturuka i Nord Troms – Paaskiviiko. Det var lett å si ja. Ingen steder i verden er vakrere enn kysten av Nord Troms, og jeg får møte folk jeg kjenner meg igjen i. Jeg skal farte fra sted til sted med foredraget «Ingen sa at jeg var kven – Arnøyværing på leit etter slektsrøtter i Tornedalen».
Tippoldefar og tippoldemor
Det var nettopp i Tornedalen det helt uventet gikk opp for meg at jeg var kven. Etter at sjokket hadde lagt seg begynte jeg å nøste. Først langs slektsgrenen som førte fra Tornedalen i grensetraktene mellom Sverige og Finland til Arnøya, der jeg opprinnelig kommer fra. Det var mine tippoldeforeldre som reiste derfra til Norge, og ble registrert som kvener i folketellinger og kirkebøker da de kom hit. Med seg hadde de to små barn og det de kunne få med seg. Akkurat hvordan de reiste vet jeg ikke, og heller ikke hvilken vei. Mest sannsynlig mot Skibotn, den samme veien man i århundrer hadde dratt for å drive handel med de som bodde ute ved Ishavet. Derfra kan de ha tatt seg oppover kysten i båt før de kom fram til bestemmelsesstedet Kvænangen. Der vil jeg tro de hadde slekt, eller i hvert fall noen de kjente – eller visste om. Det var ingen grunn til å dra på måfå. Såpass mange hadde tatt veien før, og ryktet om beiteland, rikt fiske og plass til alle hadde for lengst nådd elvedalen. I Kvænangen har det bodd folk med røtter i Tornedalen siden 1500 tallet, kanskje ennå lengre. Dessverre skulle lykken ikke vare alt for lenge. Allerede året etter at de kom druknet tippoldefar Johan under fløting i Kvænanselva. Mon tro om elva oppførte seg annerledes enn Torneelven som rant gjennom et adskillig mildere landskap? Igjen satt min tippoldemor Brita Caisa. Nå hadde hun en munn til å mette, kanskje diet hun fortsatt lille Isak, min bestefar Isaks onkel..
Oldemor, bestefar, pappa og meg
Det er noen svake spor etter tippoldemor. Hun bodde resten av livet i Kvænangen. Den eldste sønnen hennes, Johannes, tok seg ut til Arnøya. Oldemor Elisabeth ble gift med Peder fra Nordreisa og havnet i Bugøynes. Heller ikke hun skulle ha mannen sin med seg inn i alderdommen. Hun endte sine dager på Arnøya, nærmere bestemt på Nygård, ytterst på Lauksletta. Oldemor bodde da hos sin sønn, min bestefar. Han ble født i Bugøynes, registrert som finsktalende og kven. Det var på Nygaard pappa ble født – som tredje generasjons innvandrer. Den kvenske identiteten levde antakelig fortsatt i hjemmet, men etterhvert skulle den blekne. Når min tur kom snakket ingen lengre om den. Jeg får aldri vite hva jeg har gått glipp av. Samfunnet rundt meg hadde glattet over både det kvenske og det samiske. Igjen sto det norske alene. Usant og nakent.
Samtidig som jeg bladde meg fram til dette glimtet av tid – fra 1832 til 1959 – grodde det fram en interesse for det kvenske inne i meg. Hva er kvener, egentlig? Hva er kvensk kultur. Det var ikke helt enkelt å få tak i. Det var lite jeg kunne identifisere meg med, sånn uten videre. Ute på øya var det ingen spor, ikke et ord. Her jeg bor nå, i Horten, har nesten ingen hørt om kvener. Jeg bladde i bøker, leste på nett. Nye spørsmål ble født: Hvor kommer kvenene fra? Hva har de tatt med seg til Norge? Er det et særpreg i det hele tatt? Og har dette noe med meg å gjøre, egentlig?
Møtet med en kvinne i Tornedalen ville ikke slippe taket. Jeg måtte tilbake. Jeg ville vite, ville forstå. I august 2019 pakket jeg bilen og dro. Det ble en uforglemmelig reise.
Nå vet jeg langt mer, og er invitert oppover til fire kommuner i Nord Troms for å fortelle om dette. Først til min egen hjemkommune Skjervøy. Så skal jeg videre til Kåfjord, Lyngen, Storfjord og Kvænangen. Nordreisa skal jeg besøke som gjest. Små steder under mektige fjell. Steder med en historie alt for få kjenner til. Fortellingene om den kvenske bosettingen er for stillferdig, for lite kjent. Mitt ønske er at det mangfoldige, flerkulturelle og fargerike livet i nord skal males med bredere pensel. Det er på tide å ta den tapte historien tilbake.
Skjervøy
For min egen del skal jeg benytte anledningen til å lære mer om de stedene jeg skal besøke i Nord Troms (Pohjais-Tromssa), og starter med Skjervøy kommune – på kvensk Kieruan komuuni. Selv min egen hjemkommune vet jeg alt for lite om. Skjervøy kommune ligger i sin helhet på øyer, hvorav de største er Arnøya (Artnansaari), Kågen, Uløya, Laukøya og Skjervøy. Langt de fleste av kommunens drøye 2500 innbyggere bor på Skjervøy, rundt 85 %. Elleve prosent bor på Arnøya, resten er fordelt på de andre øyene.
Av historie vil jeg ta med noen få ting for ikke å rote meg langt bort fra det som er tema for reisen min. Kommunesenteret Skjervøy er et gammelt handelssted med røtter minst tilbake til 1500-tallet. Kanskje noen av dem hadde handelsvarer fra Tornedalen med seg i bytte med tørrfisk.
Skjervøy ble opprettet som kommune 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. Den gangen var kommunen større i omfang, og omfattet store deler av fastlandet, muligens de samme områdene som lå under Schiervøe prestegjeld. På slutten av århundret ble Nordreisa skilt ut som egen kommune. Fastlandet på østsiden av Reisafjorden ble overført til Kvænangen, og ytterligere ble fastlandet på vestsiden samt søndre del av Uløya også overført til Nordreisa.
Skjervøy var hjemstedet til Leonhard Seppala, en mann jeg ikke hørte om før Disneyfilmen Togo kom ut. Han var hovedmannen bak frakten av medisin til avsidesliggende samfunn i Alaska vinteren 1925/26. Der var det brutt ut difteri, og innsatsen reddet mange liv. I 2000 ble Seppala kåret til «århundrets hundekjører» av det internasjonale hundekjørerforbundet for bragden. En usedvanlig mann. Nå vet jeg at han var kven, født i Skibotn i 1877, og at det er etablert et tun til minne om ham på Skjervøy. Det vil jeg besøke.
Og så skal jeg jo på biblioteket på Skjervøy mandag 7. juni. Derfra skal jeg videre til Kåfjord, Lyngen og Storfjord. Alle stedene er for så vidt kjente, men når jeg tenker etter vet jeg i grunnen ikke så mye om dem. Gleder meg til å lære mer. Å ta en titt på kvenske stedsnavn er jo en start.
Paaskiviikko 2021 – Kvenske kulturdager i Nord Troms
Halti Kvenkultursenter i Nordreisa (Haltii Kväänisentteri) har som oppgave å styrke og revitalisere kvensk språk, kultur, næringstradisjoner og rettigheter for den kvenske befolkningen i Nord-Troms (Pohjais-Tromssa) – og i hele Troms og Finnmark fylke. Et viktig mål for kvenkultursenteret er å synliggjøre den kvenske kulturen i alle sammenhenger. Paaskiviiku, de kvenske kulturdagene i Nord Troms, er en del av dette arbeidet. Ulike arrangementer er spredt ut over kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy (Kierua), Nordreisa og Kvænangen. Til tross for pandemien har Halti Kvenkultursenter klart å få på plass et ukelangt program der skoler og biblioteker har arrangementer i ukedagene. Fredag er det en forestilling i Manndalen og lørdag er det foredrag i Nordreisa . Det har jeg tenkt å være med på, og gleder meg stort.
KVENENES FORHISTORIE
I dette avsnittet skriver jeg om hvorfor jeg ble så glad for å finne boka «Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter» av Henrik Meiander i postkassen, og hvordan jeg tenker når jeg velger litteratur.
I min leting etter egen tilhørighet og historie har jeg etter hvert kommet i kontakt med ganske mange som kaller seg kvener. Felles for oss er at vi vil vite mer om vår felles kvenske bakgrunn. Noen finner svar i sine nære omgivelser. I språk og badstukultur, elvebåter og byggeskikker. Det kan ikke jeg. Min vei går gjennom historien.
Mine kvenske røtter – Del 8
På en måte handler Mine kvenske røtter om tre reiser. Først er det er selve bilturen fra sted til sted, møtene med folk og opplevelsene. Den turen varte i tre uker seinsommeren 2019. Den andre reisen er i tid fra 1490 og fram mot i dag, i første omgang fram til 1830. Det er hovedfortellingen, og foregår i det området mine forfedre og formødre levde i før de dro til Norge. Forhåpentligvis vil den «reisen» hjelpe meg til å forstå hva kvenenes kultur har vært og er. For det tredje er dette også en fortelling om en indre reise. Jeg vet begynnelsen på den, men ikke slutten.
Kilder og litteratur
Selve bilturen og reisen rundt omkring i Tornedalstraktene varte 21 dager, jeg har møtt folk og opplevd mye. For å kunne skrive om det jeg så og opplevde, de menneskene jeg møtte og hva jeg lærte, støtter jeg meg til notater, bildene jeg tok og kart, og så finner jeg mye på internett om de ulike stedene. For å finne fram til min slekt har jeg brukt programmet MyHerritage og informasjon fra enkeltpersoner.
Min indre reise startet med at jeg oppdaget at jeg var kven, og fortsetter med hvordan det gradvis endrer meg. Helt til å begynne med var dette uvirkelig. I dag føler jeg tilhørighet til det kvenske og andre kvener, men det gjenstår fortsatt mye. Det er så mye jeg ikke vet, og jeg er fortsatt på vei.
Den mest utfordrende delen er å skape en fortelling om kvenenes forhistorie. Jeg kjenner den ikke, men jeg har en sterk drivkraft til å prøve forstå og fortelle det videre. En av utfordringene er at jeg ikke vet nøyaktig avgrensningen av området mine forfedre levde i. Det er jeg ikke alene om. Det er faktisk mye diskusjon rundt dette, både i kvenske miljøer, men også blant vitenskapsfolk. Jeg vil likevel prøve å forstå dannelsen av kulturen og den videre utviklingen. 1400-tallet ligger langt tilbake i tid, og jeg har gravd ennå lengre bakover. Til alt dette trenger jeg historiebøker og andre former for forskningsmateriale for å kunne forstå.
Min journalistiske erfaring gjør at jeg instinktivt er kritisk, og gjennom studier har jeg lært meg å finne fram til vitenskapelig kildemateriale. En av de tingene jeg sitter igjen med etter to års arbeide med Mine kvenske røtter er at alle, også historikere, gjør sine valg. Det kan for eksempel spille en rolle om forfatterne kommer fra Sverige eller Finland, derfor prøver jeg så godt jeg kan å lese noe av det finske vitenskapsfolk har gitt ut. Heldigvis finnes det mye på svensk.
Lettfattelig oversikt over Finlands historie
Kort tid før jeg dro på reisen i august 2019 lånte jeg boka Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter på biblioteket. Den er skrevet av Henrik Meiander, historieprofessor ved Helsingfors universitet. I hvert fall jobbet han der da han skrev boka i 2006. Den er lettlest og gjorde det mulig for meg å løfte blikket opp fra detaljene. Så langt den beste boken jeg har lest når det gjelder få en viss oversikt over finsk historie.
Det var venteliste på boka, så den måtte jeg pent levere fra meg før jeg dro. Da jeg kom tilbake var den fortsatt på rundgang. Jeg bestemte meg for å kjøpe et eksemplar, men det var lettere sagt enn gjort. Den var utsolgt, utsolgt, utsolgt. Jeg holdt på å gi opp, men nå, et år og fire måneder senere, har jeg endelig fått tak i den på det svenske bruktbokmarkedet og jeg føler meg rik. Kan hende jeg ble distrahert av at omslaget hadde skiftet utseende fra det ene opplaget til det neste.
Meiander og forlagssjefens begrunnelse for å lage nettopp denne boken er: Varje historieverk bygger videre på tidligare forskning. Men författaren gör ständigt en utgallring av fakta och konkurrerande tolkningar, som leder till att slutresultatet blir en ny berättelse med egna betoningar och perspektiv. Syftet med detta översiktsverk är således att sammenfatta de senaste 10-15 årens viktigaste forsninggsrön till en kronologisk helhet, som samtidig är min syn på Finlands historia.
Meianders bok tar for seg det historikere vet fram til 2006. Etter det har mye skjedd, ikke minst når det gjelder forskning rundt kulturhistorien i Tornedalen. I forordet til boka skriver han nettopp det jeg er så opptatt av: Forfatteren gjør et utvalg. Han skriver også at slutligen vil jag visa att många vändpunkter i Finlands historia har varit slumpmässiga resultat av märkliga kjedereaktioner i historien.
Altså: Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå grunnen til at ting er som det er, og man må huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling.
