ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

Kvenske røtter

POSTBUDET OG DEN FØRSTE LOVIKKAVANTEN

av

Vi tenker kanskje ikke så ofte på det, men bak hverdagslige ting kan det ligge en historie. Om Lovikkavantene kunne snakke ville de tatt oss nesten to hundre år bakover i tid. Da ble det aller første paret strikket. Men historien om vottene starter lenge før det, for de har fått navnet etter Nils Ludvigsson Lodvijg som levde på 1600 tallet. Han og jeg har noe felles. Begge har vi røtter i den gamle Olkkurislekten i Tornedalen.

Lovikkavanten
Bildet av Lovikkavantene tok jeg på Tornedalens museum i 2019. De har fått navnet etter bygda der de første votteparene ble strikket, et sted som på sett og vis er knyttet til min slektshistorie.

Mine kvenske røtter – del 8

Jo mer jeg leter langs mine slektsrøtter desto flere forbindelser finner jeg. De går på kryss og tvers, bryr seg fint lite om dagens grenseskiller og heller ikke tid. “I Tornedalen är vi alla i släkt” var det ei som sa til meg i 2019. Siden den gang har Tornedalen for meg utvidet seg fra å være et geografisk område til å bli et symbol for den kraften som ligger i å tilhøre den østersjøfinske folkegruppen, i Norge kalt kvener. Her om dagen fikk jeg et eksempel på det. Gjennom et par votter kom jeg i kontakt med nok en tornedaling, Markus Lantto, nå bosatt i Norge. Han delte sin versjon av hvordan den kjente Lovikkavanten ble til. For min del har denne votten dukket opp jevnt og trutt i forbindelse med Olkkurislekten, en av de tallrike tornedalsslektene jeg har på mitt slektstre.

“Lovikkavanten kom til på grunn av en tilfeldighet” står det skrevet i en av artiklene jeg har lest om Lovikkavanten. Jeg vil heller si det den ble til av nødvendighet. En mann trengte votter fordi han hadde et arbeid å utføre i all slags vær. En kvinne måtte av ren nød strikke for andre. I historien om Lovikkavanten skjuler det seg et bilde av en tid som var en gang. Om nøysomhet, hardt arbeid og bitende kulde. Navnet på stedet Lovikka ble også til av nødvendighet fordi en mann måtte forlate hus og hjem for å finne et trygt sted til familien. Min historie om Lovikkavanten starter med slekten Olkkuri på 1400 tallet.

OLKKURISLEKTEN I KAINUUNKYLÄ

1400 til 1600 tallet

På 1400 tallet bodde en mann ved navn Joen i Kainuunkylä på østsiden av Torneelven, om lag fem mil nord for Torneå. Man finner ingen dokumenter om ham, men sønnene bar farsnavnet videre. Lokale slektsforskere tror at Joens slektsnavn var Pajari, et navn som var vanlig fra 1300 tallet i Finland, særlig blant karelere. På finsk talemål kan fornavnet ha vært Junnti. Joen Pajaris gård var en av de største i Øvertorneå sogn i sin tid. Han hadde minst tre sønner: Olof, Anders og Erik. Guttene var av finsk avstamming, så de ble antakeligvis omtalt som Ollku, Annti og Erkki. Joen Pajari er min forfar, en av flere jeg kan spore tilbake til 1400 tallet.

Olof Joensson Pajari var Joens eldste sønn. Han arvet halvparten av gården slik sedvanen var. Det var sannsynligvis etter ham gården ble kalt Olkkuri. Akkurat når det skjedde er ikke lett å få tak i og gården omtales med flere navn opp gjennom tidene. De to andre brødrene delte resten av jorda. Denne måten å stykke opp jord til etterkommere var vanlig tradisjon. Vanlig var det også å legge bygningene til de ulike familiene i slekten relativt nær hverandre. Etter hvert som oppdelingene ble flere dannet det seg klynger av hus. Jorda ble brukt etter et skiftesystem. Et år var det beiteland, på det neste kunne man så. Dette var en fornuftig form for gjødsling. Muligens gikk bølingen fra flere husholdninger på samme jorde. Det var flere grunner til at det var praktisk å bo nær hverandre. Husbøndene jaktet og fisket langt unna hjemmet, og var av gårde store deler av året. I mellomtiden drev kvinnene gården og kunne samarbeide når det trengtes. Olof fikk flere sønner. De man anser som sikre er Nils, Joen og Mickel.

Gården gikk videre til sønnen Joen Olofsson Olkkuri. Og som vi forstår: I det tradisjonsbundne samfunnet gikk navn igjen fra generasjon til generasjon. Joen Olofsson var husbonde på Pajari eventuelt Olkkuri gård i hele førtito år. Han var registrert i det såkalte birkarlregisteret. Å være birkarl fulgte slekten fra ledd til ledd, så det er sannsynlig at faren og bestefaren hadde vært birkarler før ham. Birkarlhandelen var et avansert og velfungerende handelssystem som pågikk over flere hundre år. Hvor langt tilbake i tid finnes det ikke dokumentasjon på, men i en dom avsagt av drotsen Knut Jonsson allerede i 1328 het det at såvel lapparnas som birkarlarnarnas ärftliga rettigheter skulle beskyttes i forbindelse med kolonialiseringen av de nordlige delene av Sverige. Det betyr at denne tradisjonen hadde pågått en tid, sannsynligvis i hvert fall fra 1200 tallet. Drots tilsvarer justisminister i dag. Området var rikt på naturressurser og utbyttet av handelen med omverdenen var stor. Dette førte til velstand for den enkelte birkarlen og kom også samene som tok del i handelen til gode. I sum dro det med seg fordeler for både bondesamfunnet og siidaene innover i landet. Birkarlene i Kainuunkylä var ikke blant de mest innflytelsesrike, men hadde det likevel bedre enn gjennomsnittet av befolkningen.

Året etter Joens død fikk sønnen Ludvig Joensson Olkkuri tildelt sin del av farsarven. Etter ham fikk gården hans navnet Lovikka. I neste slektsledd ble Lovikkagården overtatt av Nils Ludvigsson Lodvijg. I løpet av de fire generasjonene vi har fulgt Olkkurislekten skjedde det mye som påvirket folks levevilkår. En lengre kuldeperiode inntraff rundt 1570 og førte mye elendighet med seg. Høsten kom tidlig, somrene var kalde og våte. Avlingen slo feil, år etter år. De som absolutt ingenting hadde falt ut av skattelistene, men alle andre måte avstå hardt tiltrengte midler til kongemakten som hadde sine kriger å føre. Våpenføre menn ble utkalt. Mange døde på slagmarken, ennå flere døde av feltsykdommer. I kjølvannet av alt dette sank mange familier ned i dypeste fattigdom og elendighet. Hele slekter i alle samfunnsklasser døde ut. I 1639 var turen kommet til Nils. Da han ble innkalt var han 44 år gammel. Sjansen for at han skulle vende tilbake var liten. Han valgte derfor å flykte. Gården ble overdratt til Ludvigs kusine, Karin Henriksdotter Olkkuri, min formor. Hennes gener vandret gjennom ni generasjoner før de kom fram til meg.

MOTSTRØMS I TORIONVÄYLÄ

Gjennom birkarlenes landskap

I sitt hefte om Olkkurislekten lar Erik Kuokso oss få lese en fortelling – en sagen – om den reisen Nils tok oppover elven: Tidigt på våren, strax efter islossningen, gjorde han sin älvbåt klar och tog med sig de nödvändigaste verktygen och sina jakt- och fiskeredskap och begav sig uppåt älven.” En strabasiøs tur, men som alle andre menn må Nils ha fått grundig opplæring i å bruke båt, ta seg motstrøms dag ut og dag inn, skaffe mat fra naturen rundt seg, lage ly mot været og beskytte familien mot rovdyr om natten. Det het seg at mens man i andre dalfører trengte tre mann for å buksere en evebåt greide tornedalingene seg med to. Jeg har ikke funnet noe som bekrefter at Nils hadde voksne sønner med seg nordover, men det er sannsynlig. Hans kone var nok også vant til å ta i et tak og å klare seg med det man hadde til rådighet. Livet på gårdene i Tornedalen var på sett og vis fritt, men hardt. Mens familien Lodvijg legger bebyggelsen bak seg, nikker jeg stolt til mine forfedre som dukker opp langs bredden. Sted etter sted, slekt etter slekt: Kalttari og Yrjänä i Alkkula, Rahtu og Hetta i Matarengi, Rautio i Jouksengi og Kyrö i Pello. Alle var de birkarler.

Muonioelven Tornedalen
Jeg visste ikke hva “väylä” betød da jeg tok dette bildet i 2019, men synes det var et vakkert ord. Ennå bedre klinger det i dag, for nå vet det på meänkieli betyr “farled”. Den fører deg fram, dit du vil.

På den tiden Nils flyktet fra krigen var ikke Torne elv et grenseskille. Den var en forbindelse mellom sambygdinger på begge sider av elven, og en viktig ferdselsåre mellom kysten og erämarkene for folk i dalen – en väylä. Den dag i dag blir elven kalt Tornionväylä på meänkieli. Femti kilometer nord for Pello møtes Torneelven og Muonioelven. Vannet fra Muonionväylä fosser inn fra høyre. Torneelven kom mot Nils fra venstre. Det var den veien de skulle. Da de kom til Pajala hadde de lagt bak seg 130 kilometer. Det var ikke nok, Nils ville videre. Bestefaren hans hadde hatt fiskerettigheter i området lengre innover. Kanskje hadde Nils arvet disse rettighetene gjennom sin far, men uansett er det sannsynlig at han var godt kjent oppover langs elven og inn i forfedrenes erämarker.

Etter en lang og strevsom ferd der de mange ganger hadde måttet dra båten forbi fossene kom de til en plass det kunne være fint å slå seg ned. Like ved bredden hadde noen fiskere reist en nili, en forrådsbod på høye stolper der de tørket og oppbevarte både fisk og kjøtt. Plassen blir fortsatt i dag kalt Nilimaa. Det var blitt kveld og de lagde seg en seng av bjørkeris for å hvile fram til neste dag. For Nils ble det en urolig natt. En skikkelse kom til han om natten og sa: Bosätt dig inte här, utan fortsätt över viken där längre upp, tills du kommer till en plats, där vatten rinner från tre håll och bildar en vårbäck, som flyter ut i älven! Men på den här platsen kommer ingen att leva i överflöd, men ingen kommer heller att dö av svält. Neste morgen brøt familien opp og dro videre. De kom fram til stedet han hadde hørt om i drømmen og staket seg inn mot land. En orm lå på stranden akkurat der båten støtte imot. Det tok de som et godt tegn. Der skulle de bygge og bo. Nybygget fikk samme navn som gården i Kainuunkylä; Lovikka. Det ble også navnet på stedet som vokste opp rundt gården.

POSTBUDET OG DEN FATTIGE KONA

250 år senere

1800 tallet bragte med seg flere store endringer, på vondt og på godt. I 1809 tapte Sverige Finlandskrigen og måtte avstå sin østre riksdel til Russland, en tredjedel av landets areal. Finland kom inn under russisk styre. For folk i Tornedalen var dette en katastrofe. Elva som til da hadde vært en fredelig ferdselsåre – en helt nødvendig kilde til mat og ikke minst forbindelseslinje mellom slekt i århundrer – ble et grenseskille. De aller fleste i landet kunne lese og skrive fra før, men nå kom folkeskolen. Koppvaksinen ble innført. I de store byene bygde man ut vann- og avløpsnett. Ulike bevegelser var satt i sving: Kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, avholdenhetsbevegelsen og ikke minst hadde det blitt en frihet til å velge religiøs tilhørighet. I nord spredte en helt særegen vekkelse seg: Læstadianismen. På samme tid skjøt kommunikasjon på tvers av landet fart. Telegrafen, jernbanen og postvesenet ble bygget ut parallellt. Postverket hadde fungert siden 1600 tallet, men innføringen av frimerker i 1855 flerdoblet antall forsendelser. Prisen var den samme uansett hvor langt man skulle sende et brev. Blant dem som sørget for at posten kom fram var Herman Eustachius Lantto fra Junosuando. Hans far Erik Johansson Pessa hadde flyttet ned dit fra Vittangijärvi og bosatte seg på en plass som het Lantto.

Erika Aittamaa som bodde i Lovikka var fem år yngre enn Herman. Fortjenesten av mannens arbeid i skogen var dårlig, barneflokken vokste. For å få endene til å møtes strikket hun votter til de rike i byen. “En gång ville någon ha riktigt tjocka slitstarka vantar. Jag spann då riktigt tjockt garn och stickade två par så tjocka vantar att de enligt min mening borde stoppa i flera vintrar” fortalte Erika til tidskriftet “Tornedalen” i 1936. Glad var Erika da hun skulle overlevere vottene, men kunden ble ikke fornøyd. Hun gjorde nye forsøk, vasket dem flerfoldige ganger og kardet dem omsorgsfullt. Den som hadde bestilt vottene var postbudet Herman Eustachius Lantto. Oldebarnet hans, Markus Lantto, forteller: “Herman var min farfars far och körde post med häst och släde mellan Pajala och Junosuando. Han var snickare som hans far, men körde uppenbarligen post också. Han stannade till i Lovikka och bad Erika göra ett par riktigt bra vantar. På informationsskylten om Lovikkavanten står det att Erika Aittamaa gjorde de första vantarna 1892, alltså när Herman var 31 år gammal. Pappa sa att det första paret vantar inte var stickade, men bestod av plater av kardad ull, möjligen filtad, som hon sydde ihop. De såg stygga ut så han ville att hon skulle repa upp dem och göra det bättre. Men när hon försökte, blev vantarna bara mer ihoptovade. Han tog dem som de såg ut och insåg snart att de var de bästa vantar han någonsin haft. Ungefär så gick historien.”

Vottene ble etterspurt, særlig av forbøndene som kjørte lass fra Haparanda, en reise på tjue mil hver vei. Snart kom det bestillinger fra ulike byer i Tornedalen og fra samene. “Jag hade börjat pryda dem med flerfärgade garner, varför lapparna gillade dem skarpt” sa Erika om det. Kundekretsen vokste og etterhvert strikket hun på fulltid. I dag er Lovikkavantene et sterkt symbol for bygda til Nils Ludvigsson Lodvijg og Erika Aittamaa, og blir gjenkjent av mange av oss med røtter fra Tornedalen.

Les mer om erämarksferdene her:
PÅ REISE I DET HISTORISKE LAPPLAND

KILDER

  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika
  • Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
  • Birkarlsläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuokso
  • Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
  • Historien om Lovikkavanten – Maries broderier, nettartikkel
  • Lovikkavanten, från misstag till succé – Norrbotten museum, nettartikkel
  • Marcus Lantto
  • MyHerritage, eget slektsregister
  • Släkten Olkkuri, Erik Kuokso
  • Sveriges historia, Peter Olausson (2018)
  • Tornedalens historia I og II, Tornedalskommunernas historiebokskommité (1991 og 1993)

KVENSK FOLKEFORTELLING OG EUROPAS KULTURHISTORIE

av

Kvenenes historie strekker seg tilbake til mytologisk tid og rommer en unik del av Europas kulturhistorie. Men hva kan de aller eldste fortellingene lære oss?

FORMET AV FORTELLINGEN

Vi må lytte etter stemmen av myte
– Lauri Honko

Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og mor, søster og bror. Gradvis åpner verden seg. Slektninger kommer inn i rommet. Tanter, onkler, fettere og kusiner. Sambygdinger. Naboer. På skolen og gjennom bøker slipper nye bilder inn. Andre tanker tar plass. Etter som man gror til utvides forståelsen av verden, men det man lærte aller først er grunnmuren, det man bygger livet sitt på. Det er slik man forstår hvem man er.

Minnet endrer seg over tid, men jeg mener å huske at jeg allerede i andre klasse sto ved siden av pulten min og siterte Den lille katekisme, altså Luthers lærebok om de ti bud, trosbekjennelsen, fadervår, dåpen, nattverden og skriftemålet. På den tiden hadde jeg allerede hørt de læstadianske predikantenes inntrengende budskap om rett og særlig galt. Med intenst blikk betraktet jeg omgivelsene og gjennomskuet de fromme. De var i min indre verden selvrettferdige, nysgjerrige og til dels skadefro, og det gikk ut over andre. En gud som kunne finne på å brenne folk i helvete fikk jeg mindre og mindre til overs for. Rettferdighetssansen var sterkt utviklet, og med en harme som bare en fjortenåring kan produsere, avskrev jeg kristendommen og særlig læstadianismen. Likefullt har denne delen av oppveksten preget meg gjennom livet. 

Jeg ble også tidlig kjent med draugen på havet, og med de som lusket bak steiner og fjøsvegger når det var blitt mørkt. Om dem ble det selvfølgelig fortalt slik at man ikke skulle tro på det samtidig som en aldri kunne vite. Selv i dag kan jeg kjenne hvordan det var å løpe hjem fra kusinen min om kvelden. Femti meter kan være mye for korte bein. Draugen var av en eller annen grunn alltid på vei inn mot støa nedenfor huset til min onkel. Hvem og hva som gjemte seg oppi bakken på andre siden av veien var alltid like uvisst. Selv nordlyset skulle man være aktsom med. Man kan si hva man vil om det, følelsene forteller sitt. Etter hvert som jeg grodde til ble jeg godt kjent med vikingene, stavkirken og rosemaling. Bunader. Fortellingen om Norge. Mitt land, min historie. Min palisander mot omverden, og min tilhørighet til andre.

FORTELLINGEN OM NORGE

Den yngre Edda, en lærebok i dikterkunst, ble skrevet på 1200 tallet av Snorre Sturlasson. Tekstene hans fanget opp det folk trodde på den tiden, religionen de nordiske folk bygget opp sin selvforståelse rundt. Da trodde man at verden og de levende vesenene ble til i et gapende tomrom. Et kaldt tåkeland der giftdampen fra elvene frøs til rim. Rimen smeltet senere i en verden av ild, og av de giftige dråpene oppsto jotnen Yme og ur-kua Audhumbla. Guden Odin var etterkommer av disse to, trodde folk. Etter hvert som tiden gikk ønsket Odin en endring, og overtalte brødrene sine til å bli med på å ta livet av Yme. Av beina lagde de fjell, kjøttet ble til jord, blodet til vann, elver og sjøer. Hodeskallen ble himmelhvelving, og øyenbrynene tunge skyer. Gnister fra ildverdenen ble til stjerner på himmelen. Alle jotnene druknet i Ymes blod, unntatt et par som gjemte seg i tåkeheimen. De skulle senere true verden. Bare en fortelling, men det var det folk trodde på. Ifølge norrøn mytologi ble verden grunnlagt på drap, konflikt, vold og hevntanker. Disse tankene skulle støtes opp mot den kristne lære, og sammen skulle de vandre mot lysere tider.

Fortellingen om Norge bygger på landets vikinghistorie, der heltene våre er krigere, røvere, konger og eventyrere, alt i en salig blanding. Ikke helt ulikt de mytologiske fortellingene. Videre har vi stavkirkene, også de er bygget på blod. Så har vi bonderomantikken, budeia og stabburene. Den norske fellestanken.  Bevisstheten om hvem vi er, hvordan vi ser på oss selv og hverandre. Dette har dannet grunnlaget og forutsetningene for samhandling. Det vi forteller om oss selv som gruppe og nasjon. Jeg har riktignok stusset over at nasjonalsymbolene er hentet fra kun en liten del av landet. Hvor er fiskehjellene? Den store landsdelen jeg kommer fra er usynlig. Jeg kan ikke komme på en eneste ting av det «heilnorske» som kommer fra nord. Lettere irritert over dette har jeg vært, men jeg har likevel aldri satt spørsmålstegn ved min ensidige norskhet. 

Ikke før 9. august 2018. 

MITT MØTE MED SANNHETEN

På en ombygd låve på svensk side av elva nederst i Tornedalen, over en kopp kaffe servert av folk jeg aldri hadde sett før, fikk jeg fikk vite sannheten om meg selv. Jeg er kven. For noen ville kanskje en sånn opplysning skli på plass mellom alt man har lagret og forlagt opp gjennom livet. For meg raste grunnfjellet sammen. I løpet av noen sekunder ble forestillingen om meg knust. Hele mitt liv var bygget på en løgn. Jeg var ikke det man hadde fortalt meg, og der satt jeg med to tomme hender og visste at ingen kunne fortelle meg hvem jeg nå kom til å bli. Det var jeg nødt til å finne ut av selv.

Kaffen ble byttet ut med vin, fra å være fremmede ble vi slektninger. Det var vår slekt som hadde bygget opp gården på 1500 tallet. Mine forfedre- og mødre så vel som deres. Mine ukjente slektninger snakket svensk, men også meänkieli. Uforståelig for meg, men det var det språket min oldemor lærte av sine foreldre, og kanskje ga hun det videre til sine barn. Til min bestefar. Kvensk hadde vært mitt førstespråk dersom rett hadde fått lov til å være rett.

Å forstå hva som har gått tapt har vært vanskelig. Det er så mange dører som har vært stengt, nøklene var borte. Historien om oss kvener er bevisst skrevet om. På øya jeg kommer fra ble fysiske kulturminner utslettet under krigen. De som kunne fortalt er borte, de som fortsatt lever er lært opp til å tie. Ingen i nær slekt har klare holdepunkter. Tradisjonene folk fra andre steder i Troms og Finnmark hegner om er ukjente for meg. Derfor begynte jeg å lete bak kulturminnene, ordene og folks vandring. Det tok sin tid å se gjennom det som hadde formet meg til meg, og å riste av meg min falske identitet. Nå begynner det å demre. Jeg ser inn i det det som egentlig er min fortid.

Hva formet mine formødres tankegang? Det skulle jeg gjerne visst. Et spørsmål det selvfølgelig er vanskelig å finne fullgodt svar på, men det betyr ikke at man skal la det ligge så lenge letingen i seg selv gir mening. Mine slektninger i Tornedalen hadde kalt seg tornedalinger, men vi kom fra samme folkegruppe. Splittet av statsgrenser og maktpolitikk. Min slektsrøtter trenger ennå dypere. De strekker seg nedover til Vest Finland, og til de to aller første folkegruppene som bosatte seg der. Det finske språket har fått navn ut fra de som bodde lengst vest; suomalaiset – finnene. Litt lengre øst og litt innover i landet bosatte tavasterne seg. Hämäläiset sa de om seg selv. Senere flyttet folk ennå lengre mot øst, en ny folkegruppe vokste fram; karelerne. Så kom savolaxerne. Alle disse hadde det samme språklige utgangspunktet, og de samme fortellingene om seg selv.

EN UNIK OG UNDERVURDERT SKATT

Jeg er norsk fordi jeg er født og oppvokst i Norge, og det finnes antakelig nordiske folk i min slekt. Dette har jeg ikke undersøkt. Jeg er også samisk fordi folketellingen viser at generasjoner svært nær min tid ble nedtenget som lf (fastboende lapp) og b (blandingsrase, det vil si en blanding av kven og same). Jeg er også kven, og det er denne delen av min identitet og historie jeg for tiden undersøker.

Den levende betegnelsen brukt om sånne som meg er kven. Selve ordet er skapt av norrøne folk, antakelig på 800 tallet. Et ord de hadde bruk for. Det beskrev en gruppe finskspråklige folk de møtte «i øst», på andre siden av fjellene. Det var altså norrøne folk som levde vest for kjølen som “fant opp” begrepet. Akkurat hvor de kom fra er ikke dokumentert, men kanskje fra trøndelagstraktene, kanskje fra Nordland. Topografiske forhold og gamle handelsruter kan tyde på det. Norrøne folk vest for kjølen var nordmenn, forøvrig også et begrep som kom utenfra. Det er ikke slått helt fast akkurat hvor nordmennene støtte på den finskspråklige gruppen, men det forskning har dokumentert er at deres kjerneområde var langs Torneelven, og at de hadde innflytelse langs andre elver i Nord Sverige og på livet langs Bottenhavet. De utviklet en rik kultur, basert på jordbruk, fiske, jakt, sanking og ikke minst handel som strakk seg i vifteform fra de store elvene i Nord Sverige og Nord Finland over hele Nordkalotten, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst.

Ordet kven ble altså ble brukt om vårt folk et stykke oppover i historien. Så kom det i bakgrunnen en lengre tidsperiode, men helt borte kan det ikke ha vært. Begrepet kven dukker opp her og der i tidlige nedtegnelser i Nord Troms, og viser at folk med finskspråklig bakgrunn slo seg ned ved Ishavskysten. På side 14 i Kvenenes historie og kultur, en rapport etter et seminar avholdt i Nordreisa i 1997, skriver Helge Guttormsen følgende: “I Nord Troms finnes spor etter kvener i de “norske” kildene allerede på 1500 tallet. I ei skatteliste over tiendpenningskatten av 1522 betalte “Nielss q’wenn” (Nils Kven) i Skjervøy sogn 3,5 daler i tiendepenningskatt. Vel 40 år senere (1567) er en Morthenn Quem (Morten Kven) nevnt som betaler av 1/2 våg fisk i leidangsskatt på Haukøya i Skjervøy sogn. Dette er de to eldste beleggene om kvener i Nord-Troms”. Av alle steder er denne registreringen gjort i kommunen jeg kommer fra!

Hjernen vår er et forutsigbart redskap. Ut fra det vi har fått vite om Nils og Morten tenker vi kanskje først at disse to var alene siden det kun er dokumentert to navn. Tenker vi oss om er det mer sannsynlig at de hadde familie. Det stusselig å bo helt alene. Kanskje var det flere familier. Fravær av navn opp gjennom historien skyldes mest sannsynlig manglende forskning. Videre tenker vi muligens at årstallene representerer året de slo seg ned. Slik trenger det ikke å være. De kan like gjerne ha bodd i Skjervøy sogn før disse opplysningene ble skrevet ned.

Kven er absolutt et brukanes ord. Slik kan jeg fortelle både meg selv og andre hvem jeg er. Det beskriver min tilhørighet, det gjør at jeg ikke er alene. Samtidig føler jeg at jeg inngår i en ennå større sammenheng. Kvenene kom ikke ut av løse lufta. Ser vi riktig stort på det starter vår historie ved Uralfjellene i dagens Russland. Der levde det en gang i tiden en gruppe mennesker som snakket ugrisk. Vandringsveiene de har brukt derfra fra kan antydes, men ikke fastslås. Landskap og klima har vært avgjørende for bevegelse og muligheter til å skaffe mat, ly og klær. De ugrisktalende vandret uansett mot vest. Folk splittet lag, og ut fra urspråket utviklet det seg flere undergrupper av språk, deriblant finsk ugrisk. Tusener av år senere snakkes det østersjøfinsk i nærområdene til Finskebukta og det baltiske hav, omkranset av indoeuropeiske språk. Østersjøfinsk er samlebetegnelsen over språkene finsk, karelsk, vepsisk, ingermanlandsfinsk, meänkieli og kvensk. Alle språkene i Europa, bortsett fra østersjøfinsk og ungarsk, er indoeuropeiske.

Noen steder har språket mistet sin kraft, men det er et sammenhengende belte av østersjøfinske folk fra nordre del av de baltiske land, gjennom hele Finland og vestlige deler av Russland, videre gjennom Tornedalen og opp til Ruija – det gamle Finnmarken som strakte seg fra Lofoten til Kolahalvøya. Som en skog bredte folk folk seg i et grenseløst landskap. Videre har østersjøfinske folk preget de områdene vi i dag kaller skogfinske sørøst i Norge og sørvest i Sverige. Det er visstnok spor etter denne språk- og kulturgruppa i Småland også. Det østersjøfinske folket har felles røtter, og bærer i seg en unik og undervurdert skatt.

Men hva har røttene fått næring fra?

LA MYTENE FORTELLE

Kalevala, det store finske helteeposet, er skrevet av folkelivsforskeren og legen Elias Lönnrot. Han var naturlig nok opptatt av fortellingene om helse og helbredelse. Dette bærer Kalavala preg av. Lönnrot brukte år av sitt liv på å samle inn materiale, og videre på å gjenskape dette i en helt spesiell form; runodiktningen. Forenklet sagt er det en mellomting mellom sang og fortelling. Versemålene er bygget opp på en helt spesiell måte, svært ulikt det man kjenner fra Snorres Edda og det norrøne språket. Innholdet er også ulikt det man finner i episk diktning ellers i Europa. I Skottland, England og Tyskland var hovedpersonene konger og aristokratiske krigere. De finske episke sangene handlet om bønder, jegere og fiskere i en verden fylt av magi og trolldom. Ikke ulikt den verden jeg vokste opp i under nordlyset ved kysten av Ishavet.

Runosangen er en gammel folkemusikalsk sangstil mange forbinder med Finland, Russland, Estland, og også skogfinnene i Sverige og Norge. Det som kanskje ikke er like kjent er at det på slutten av 1600 tallet eller tidlig på 1700 tallet levde en poet i Tornedalen som behersket runosang; Antti Keksi. Det er derfor tenkelig at denne tradisjonen var levende på 1500 tallet også, kanskje på 1400 tallet. Kanskje tok Nils Kven med seg runosangen til Skjervøy? Eller Morten Kven var poet? I alle fall hadde de språket med seg. Elias Lönnrot levendegjorde sang- og fortellertradisjonen til et Finland underernært på egen historie, og den ble sugd inn i de fleste finske hjerter. Kalevalas rytme kunne også ha vært en del av min rytme. Kvensk kunne ha vært mitt hjertespråk om noen hadde brydd seg om det. Kantele kunne vært min runebomme, mine barn kunne ha sovnet til Nuku Nuku.

Min mangfoldige og rike slektshistorie er et mysterium for meg. For å bøte på det er det noen grep jeg velger å ta. Det ene er å lytte bortenfor tiden. Lauri Honko, lærer i tolkning av Kalevala, har sagt det slik: «Det blir lettere å forstå fortellingen om vi ikke prøver å tvinge den inn i en historisk tid og hverdagslige erfaringer. Vi må lytte etter stemmen av myten». Jeg behøver ikke tro på fortellingen om Hognatar, bjørnenes amme, eller Ilmatar, vinden og luftens gudinne. Hun som ble trett av å telle regnbuer og begynte å lengte etter en sønn. Det jeg vil gjøre er å la meg duve med.


I begynnelsen var bare vann og himmel, men også Ilmatar, himmelens datter, naturen, luftens og vindens gudinne. Trett av det store tomrommet fant hun til slutt hvile i vannet. Der fløt hun rundt i syv hundre år, til en fugl landet på kneet hennes. Varmen fra eggene fikk Ilmatar til å flytte beinet, og eggene som sprakk ble til himmel og jord. Eggehviten ble til måne og stjerner, plommen ble til sol. Ilmatar fløt rundt i syv hundre år til, og beundret alt hun hadde skapt. Endelig fødte hun Väinämöinen, vannets sønn. Väinämöinen svømte til han nådde land, men jorden var karrig, så han ba Store Bjørn på himmelen om hjelp. En liten gutt ble sendt til ham med frø, og slik fikk de første plantene liv.

Slik fortsetter den gamle fortellingen om østersjøfinnene, deriblant kvenene. Naturfolket. De som kjenner skogene, vinden, fjellene, elvene, vannene og også havet. Som vet hvordan man skaper. Som holder ut, som vil og kan. 

MITT NAVN ER UNNI ELISABETH HURU

av

Bak hvert ord finnes en forklaring, bak et navn er det en fortelling. Bak mitt navneskifte fra et typisk norsk etternavn til et kvensk ligger begge deler.

mitt navn er unni elisabeth huru

Da jeg endelig skjønte at jeg var kven begynte jeg å nøste i min flerkulturelle, mangfoldige, spennende og unike slektshistorie. Det er mange ting som viser hvem jeg egentlig er, blant annet alle de finske slektsnavnene: Hetta, Huru, Kaltari, Koski, Kyrö, Lauri, Mattila, Niva, Ollkkuri, Oravainen, Pietälä, Rahtu, Rautila, Touhea, Sakari, Saujokka , Saukkola, Seittula, Törma, Yrjänä og Vähä. 

Regelverket sier at man må oppgi en begrunnelse når det gjelder navneendringer. I mitt tilfelle måtte jeg dokumentere at senest mine tippoldeforeldre brukte navnet Huru. Det var en interessant øvelse, og med hjelp fra de to slektsforskerforeningene jeg er medlem av i Tornedalen fant jeg ut av det innen fristen på fjorten dager. Der er navnet Huru er å finne flere steder. Min slekt kommer fra Karungi-området, like nord for Haparanda. Min tippoldefar, Johan Pehrsson Huru, kom til Kvænangen med familien sin i 1834. Deretter ble min oldemors navn smadret. Hun ble døpt Lisa Johansdotter Huru, begravet som Elisabeth Johannesen.

Huru betyr noe sånt som et område som oversvømmes hver vår og etterlater seg fruktbar jord. Er det ikke fantastisk! Så mye, og så konkret beskrivelse med bare et ord! Ordet har oppstått sørvest i Finland, nærmere bestemt i et område man i dag utenfra kaller Tavastland og Satakunta. Selv kalte de det Hämä, kanskje gjør de det ennå. Ordet huru har hjulpet språkforskere til å forstå vandringsveiene til de som flyttet derfra til Tornedalen, og det har hjulpet historikere til å kunne fastslå at tavasterne, hämäläiset, var blant de aller første bosetterne i Tornedalen. De var også – sammen med suomalaiset – de første bosetterne i Finland. Slektsnavnet Huru forbinder meg dermed, gjennom utallige slektsledd, til Finlands tidlige historie.

Jeg kan ikke gjøre noe med at det kvenske språket ble tatt fra meg ved fødsel. Jeg kan heller ikke føle den finske mytologien, gjenskape bilder fra folkefortellingene, kjenne på de fysiske kulturmarkørene. Det er ingenting i veien med navnet jeg har bært i snart førti år, men det kjennes veldig riktig å hente oldemors navn tilbake.