Kvenske røtter

Mine kvenske røtter – Del 1

Jeg er kven, men hvordan kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det? Dette spørsmålet kvernet uavbrutt i hodet mitt fra august i fjor til august i år. Da la jeg ut på en reise for å finne svar.

Det startet i fjor

Etter å ha kjørt Norge nesten på langs med alt det innebærer på vei nordover i fjor, valgte jeg å reise via Finland når jeg skulle hjem. Ruta går et stykke nedover Tornedalen før man dreier mot sørvest, tar indre vei gjennom Dalarna i Sverige, og så kjører man inn i Norge ikke langt fra Elverum. Den er lettkjørt, i den forstand at man slipper unna tuneller, ferger, bratte fjelloverganger og svingete veier. En annen grunn til at jeg valgte den veien var at to av søsknene mine var på ferie i nærheten av Haparanda. De hadde hørt at slekta vår kom fra en gård der nede, og hadde planer om å finne den. Jeg ble med.

Les om møtet med Hulkoff-gjengen her

På Hulkoffgården snakket de svensk med oss, men hjemmespråket var meänkieli viste det seg, et språk som fra gammelt av ble snakket blant Tornedalinger. I Norge tilsvarer dette kvensk. Plutselig gikk det opp for meg at dersom det var riktig at min oldemor kom fra den gården, hadde vi en felles historie, og det handlet ikke bare om at vi var i slekt. Min oldemor var kvensk før hun dro til Norge, og dermed hadde jeg kvenske aner. Det kom som et sjokk. Hvordan kunne jeg ha levd i nesten seksti år uten å vite at jeg hadde kvensk opphav?

Kvenenes skjebne satte hodet mitt i brann

Den enkle forklaringen er at det var ikke meningen at jeg skulle vite det. Den norske stat har, på lik linje som med samene, drevet en beinhard fornorskningspolitikk. Myndighetene tok kraftige virkemidler i bruk. Kvenene måtte stille seg bak nordmenn i køen på butikken. Det ble vanskelig å få jobb, navneskikken ble omgjort, og for å eie norsk jord måtte man snakke norsk. Enker måtte passe seg for ikke å bli fratatt barna, det ble ulovlig å besøke slektninger i Tornedalen. Kvenene ble fratatt språket, avsondret fra familie, nektet jobb og truet. De ble nedverdiget og bragt til taushet. Kvenene skulle opphøre som et folk. Det gjaldt min oldemor og min oldefar, min bestefar. I praksis også min far, han lærte ikke språket. Antakelig snakket de voksne sitt språk seg imellom, men ungene skulle ikke lære det. Det var ikke trygt, og det ville skape trøbbel. Til slutt var språket borte, jeg hørte det aldri.

Til da hadde jeg levd i troen om at det kun var samer som hadde blitt utsatt for denne uretten. Oppdagelsen om kvenenes skjebne satte hodet mitt i brann, og det ene spørsmålet avløste det andre. Hvordan kunne dette skje? Hva har det gjort med folk i nord, og hvorfor er ikke dette et selvfølgelig tema i historieundervisningen på skolen? Hvorfor er det så få som vet om denne folkegruppen, en av fem nasjonale minoriteter? Norge har mange skampletter i sin historie. Undertrykkingen og assimileringen av kvenene er en av dem. Dette skjedde i en brytningstid der Finland nylig var blitt en egen stat. Myndighetene var redde for at det blant kvenene skjulte seg finske og russiske spioner. Det kan forklare noe av årsaken, men hvorfor anerkjenner ikke den norske stat i dag uretten som ble gjort? Hvorfor er det fortsatt noen som synes det er skammelig å være kven. Hvordan har denne historien preget folk i nord? Hvem og hva har det gjort oss til? Mer personlige spørsmål dukket også opp. Hva er kvensk kultur, og vil jeg at den skal ha en plass i mitt liv? Resultatet av grublinga ble til prosjektet Mine kvenske røtter. Jeg måtte tilbake til Tornedalen for finne svar. For å forstå.

Til Tornedalen – igjen

På ettermiddagen 9. august, nøyaktig et år etter at jeg hadde denne merkelige opplevelsen, var jeg på vei tilbake. Den første dagen opptok de praktiske tingene meg mest. Har jeg fått med meg alt? Kom jeg til å jeg finne fram? Ville jeg klare å holde det tidsskjema jeg hadde lagt opp til? Egentlig hadde jeg tenkt å dra grytidlig dagen etter, men utsiktene til kraftig regn fikk meg av gårde. Heldigvis. Jeg var sliten etter fire timer, halvveis til Skjellefteå som var det opprinnelige målet. Etter hvert kom jeg inn i en rytme. Tankene fløt sammen med det jeg hadde forberedt, og dagene som fulgte gikk helt etter planen.

Jeg hadde valgt ut en slektslinje fra pappa og bakover så langt jeg kunne komme. Det ble en sammenhengende rekke av mennesker bakover til 1400-tallet. Meningen var å starte i enden av den, og så nøste meg framover mot i dag. Via enkeltpersoner ville jeg prøve å få et bilde av hvordan de levde, og hvilke historiske hendelser som kan ha virket inn på livene deres. Kanskje dette lappeteppet kunne bringe meg nærmere det jeg hadde grunnet så mye på? I setet ved siden av meg lå listen over personene jeg skulle holde tak i for ikke å gå meg bort. For hver person på lista hadde jeg notert meg steder de hadde levd. Men hadde jeg funnet rett tråd? Det var umulig å si.

Mitt møte med Finland

Det første stedet jeg skulle til var Lumijoki i Nord Österbotten – Pohjois-Pohjanmaa, en kommune med areal på 290 kvadratkilometer og rundt 2000 innbyggere. Tilsvarende har Horten, der jeg bor nå, et areal på 70 kvadratkilometer. Innbyggertallet nærmer seg 27 000. I Skjervøy kommune, der jeg opprinnelig kommer fra, bor det 2880 mennesker spredt over nesten 474 kvadratkilometer. På sett og vis kan en da tenke seg at oddsene for å finne folk som kunne hjelpe meg var omtrent som å komme til Skjervøy uten å kjenne en kjeft. Fordelen med Lumijoki i forhold til Skjervøy er at den ikke er en øykommune. Ulempen er at den er så flat at en ikke har noen holdepunkter i landskapet. Legger en til at alle der snakker kun finsk, begynner det å bli som å lete etter nåla i høystakken. Særlig med tanke på at hendelsene rundt denne familien fant sted for fem hundre år siden. Et stakkarslig forsøk på å komme i forbindelse med en lokalhistorisk forening førte ikke fram. De kunne ikke hjelpe meg med noe som helst i Oulo, hverken på biblioteket eller museet. Et gammelt kart over området jeg hadde funnet på nett, datert i forbindelse med en krig, tror det var på 1700-tallet, håndskrevet, var lagret på Mac’en hjemme. Likevel ville jeg dit, bak språkbarrieren, inn i det flate ukjente landskapet.

Det er jeg veldig glad for. Jeg kan nemlig se for meg Lauri Niilonpojka Rahtu, mannen jeg skal starte min fortelling med, en gang blant de rikeste i Österbotten. Stamfar til en uendelig rekke mennesker.

Lauri Niilonpojka fra Lumijoki

Rimfrosten satte seg fast rundt øynene til kjørereinen og frostrøyken sto da den ble spent fast. Lauri satte seg til rette, tok tak i skinntaumene og sleden satte seg i bevegelse. De hadde drøyd lenge nok nå.

Mannen jeg skal starte min fortelling med skal ha hett Lauri Niilonpojka Rahtu, visstnok født rundt 1490 på nordvestkysten av Finland, nærmere bestemt i en liten by som fortsatt heter Lumijoki. I utgangspunktet var det sønnen hans, Henrik, jeg hadde planlagt å starte med. Det var han jeg hadde noen holdepunkter jeg kunne bygge videre på. Lauri kunne jeg kun knytte til fire ting: Omtrentlig fødselsår, mulig fødested, at hans fars navn skulle ha vært Niilo, og at han hadde to sønner, Henrik og Nils – det vil si Niilo. Jeg kunne ikke engang være sikker på at han noen gang hadde eksistert…

Følg med på ordspinneriets Facebookside for å få med deg hele fortellingen om Lauri.

Innlegget om Lauri kommer når det kommer, og det kan hende det starter annerledes da enn jeg tenker nå. Og om noen har opplysninger om Rahtu Hetta familien ville jeg blitt kjempeglad. Alt kan være relevant, og bygges inn dersom det passer inn i fortellingen.

Utstilling om kvensk kultur

I begynnelsen av mars henvendte jeg meg til biblioteket i Horten. Jeg ville høre om de kunne tenke seg å markere Kvenfolkets dag, og ble straks koblet til Lise Skogli Selnes. Et lykketreff, for hun har virkelig øye for hvordan lage en innbydende utstilling. Den ble flott, med utlånte bøker fra en privatperson i Larvik, supplert med litteratur fra bibliotekets egne hyller og det splitter nye kvenflagget mitt. I dag fikk jeg en prat med Lise for å høre hvordan det hadde gått. Det var noen som hadde vist interesse for utstillingen, og noen lånte også bøker med seg hjem, kunne Lise fortelle.

Et sammensatt bilde

Høsten 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.

Det tause folket

Det er i stillheten sannheten kommer for en dag

Hilja Lisa Huru

I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.

Hva er sannheten om folk i nord?

Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige? Nye spørsmål som krever svar dukker stadig opp.

Mine kvenske røtter

Fra det øyeblikk det gikk opp for meg at jeg er kven har tankene mine kretset rundt dette. Det har resultert i at jeg har satt i gang prosjektet Mine kvenske røtter. Jeg er kven, men hva betyr det? For å finne ut av dette skal jeg foreta en reise i grenselandet mellom Finland, Sverige og Norge. Ideen er å tråkle seg gjennom tid, steder, folk og språk. Jeg håper også at det jeg finner kan være et bidrag til økt bevissthet om den kvenske kulturen.

Markering av kvenfolkets dag

Jeg har brettet opp ermene og begynt å grave. Gjennom prosjektet Mine kvenske røtter vil jeg gi en stemme til kvenene, folket myndighetene ville bringe til taushet. I mars 2020 skal flere i Horten få vite mer om kvener og kvensk kultur. Da skal jeg holde et foredrag i forbindelse med Kvenfolkets dag 16. mars om det jeg har funnet ut så langt.