Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie

Kvenenes historie strekker seg tilbake til mytologisk tid og rommer en unik del av Europas kulturhistorie. Men hva kan de aller eldste fortellingene lære oss?

FORMET AV FORTELLINGEN

Vi må lytte etter stemmen av myte
– Lauri Honko

Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og mor, søster og bror. Gradvis åpner verden seg. Slektninger kommer inn i rommet. Tanter, onkler, fettere og kusiner. Sambygdinger. Naboer. På skolen og gjennom bøker slipper nye bilder inn. Andre tanker tar plass. Etter som man gror til utvides forståelsen av verden, men det man lærte aller først er grunnmuren, det man bygger livet sitt på. Det er slik man forstår hvem man er.

Minnet endrer seg over tid, men jeg mener å huske at jeg allerede i andre klasse sto ved siden av pulten min og siterte Den lille katekisme, altså Luthers lærebok om de ti bud, trosbekjennelsen, fadervår, dåpen, nattverden og skriftemålet. På den tiden hadde jeg allerede hørt de læstadianske predikantenes inntrengende budskap om rett og særlig galt. Med intenst blikk betraktet jeg omgivelsene og gjennomskuet de fromme. De var i min indre verden selvrettferdige, nysgjerrige og til dels skadefro, og det gikk ut over andre. En gud som kunne finne på å brenne folk i helvete fikk jeg mindre og mindre til overs for. Rettferdighetssansen var sterkt utviklet, og med en harme som bare en fjortenåring kan produsere, avskrev jeg kristendommen og særlig læstadianismen. Likefullt har denne delen av oppveksten preget meg gjennom livet. 

Jeg ble også tidlig kjent med draugen på havet, og med de som lusket bak steiner og fjøsvegger når det var blitt mørkt. Om dem ble det selvfølgelig fortalt slik at man ikke skulle tro på det samtidig som en aldri kunne vite. Selv i dag kan jeg kjenne hvordan det var å løpe hjem fra kusinen min om kvelden. Femti meter kan være mye for korte bein. Draugen var av en eller annen grunn alltid på vei inn mot støa nedenfor huset til min onkel. Hvem og hva som gjemte seg oppi bakken på andre siden av veien var alltid like uvisst. Selv nordlyset skulle man være aktsom med. Man kan si hva man vil om det, følelsene forteller sitt. Etter hvert som jeg grodde til ble jeg godt kjent med vikingene, stavkirken og rosemaling. Bunader. Fortellingen om Norge. Mitt land, min historie. Min palisander mot omverden, og min tilhørighet til andre.

FORTELLINGEN OM NORGE

Den yngre Edda, en lærebok i dikterkunst, ble skrevet på 1200 tallet av Snorre Sturlasson. Tekstene hans fanget opp det folk trodde på den tiden, religionen de nordiske folk bygget opp sin selvforståelse rundt. Da trodde man at verden og de levende vesenene ble til i et gapende tomrom. Et kaldt tåkeland der giftdampen fra elvene frøs til rim. Rimen smeltet senere i en verden av ild, og av de giftige dråpene oppsto jotnen Yme og ur-kua Audhumbla. Guden Odin var etterkommer av disse to, trodde folk. Etter hvert som tiden gikk ønsket Odin en endring, og overtalte brødrene sine til å bli med på å ta livet av Yme. Av beina lagde de fjell, kjøttet ble til jord, blodet til vann, elver og sjøer. Hodeskallen ble himmelhvelving, og øyenbrynene tunge skyer. Gnister fra ildverdenen ble til stjerner på himmelen. Alle jotnene druknet i Ymes blod, unntatt et par som gjemte seg i tåkeheimen. De skulle senere true verden. Bare en fortelling, men det var det folk trodde på. Ifølge norrøn mytologi ble verden grunnlagt på drap, konflikt, vold og hevntanker. Disse tankene skulle støtes opp mot den kristne lære, og sammen skulle de vandre mot lysere tider.

Fortellingen om Norge bygger på landets vikinghistorie, der heltene våre er krigere, røvere, konger og eventyrere, alt i en salig blanding. Ikke helt ulikt de mytologiske fortellingene. Videre har vi stavkirkene, også de er bygget på blod. Så har vi bonderomantikken, budeia og stabburene. Den norske fellestanken.  Bevisstheten om hvem vi er, hvordan vi ser på oss selv og hverandre. Dette har dannet grunnlaget og forutsetningene for samhandling. Det vi forteller om oss selv som gruppe og nasjon. Jeg har riktignok stusset over at nasjonalsymbolene er hentet fra kun en liten del av landet. Hvor er fiskehjellene? Den store landsdelen jeg kommer fra er usynlig. Jeg kan ikke komme på en eneste ting av det «heilnorske» som kommer fra nord. Lettere irritert over dette har jeg vært, men jeg har likevel aldri satt spørsmålstegn ved min ensidige norskhet. 

Ikke før 9. august 2018. 

MITT MØTE MED SANNHETEN

På en ombygd låve på svensk side av elva nederst i Tornedalen, over en kopp kaffe servert av folk jeg aldri hadde sett før, fikk jeg fikk vite sannheten om meg selv. Jeg er kven. For noen ville kanskje en sånn opplysning skli på plass mellom alt man har lagret og forlagt opp gjennom livet. For meg raste grunnfjellet sammen. I løpet av noen sekunder ble forestillingen om meg knust. Hele mitt liv var bygget på en løgn. Jeg var ikke det man hadde fortalt meg, og der satt jeg med to tomme hender og visste at ingen kunne fortelle meg hvem jeg nå kom til å bli. Det var jeg nødt til å finne ut av selv.

Kaffen ble byttet ut med vin, fra å være fremmede ble vi slektninger. Det var vår slekt som hadde bygget opp gården på 1500 tallet. Mine forfedre- og mødre så vel som deres. Mine ukjente slektninger snakket svensk, men også meänkieli. Uforståelig for meg, men det var det språket min oldemor lærte av sine foreldre, og kanskje ga hun det videre til sine barn. Til min bestefar. Kvensk hadde vært mitt førstespråk dersom rett hadde fått lov til å være rett.

Å forstå hva som har gått tapt har vært vanskelig. Det er så mange dører som har vært stengt, nøklene var borte. Historien om oss kvener er bevisst skrevet om. På øya jeg kommer fra ble fysiske kulturminner utslettet under krigen. De som kunne fortalt er borte, de som fortsatt lever er lært opp til å tie. Ingen i nær slekt har klare holdepunkter. Tradisjonene folk fra andre steder i Troms og Finnmark hegner om er ukjente for meg. Derfor begynte jeg å lete bak kulturminnene, ordene og folks vandring. Det tok sin tid å se gjennom det som hadde formet meg til meg, og å riste av meg min falske identitet. Nå begynner det å demre. Jeg ser inn i det det som egentlig er min fortid.

Hva formet mine formødres tankegang? Det skulle jeg gjerne visst. Et spørsmål det selvfølgelig er vanskelig å finne fullgodt svar på, men det betyr ikke at man skal la det ligge så lenge letingen i seg selv gir mening. Mine slektninger i Tornedalen hadde kalt seg tornedalinger, men vi kom fra samme folkegruppe. Splittet av statsgrenser og maktpolitikk. Min slektsrøtter trenger ennå dypere. De strekker seg nedover til Vest Finland, og til de to aller første folkegruppene som bosatte seg der. Det finske språket har fått navn ut fra de som bodde lengst vest; suomalaiset – finnene. Litt lengre øst og litt innover i landet bosatte tavasterne seg. Hämäläiset sa de om seg selv. Senere flyttet folk ennå lengre mot øst, en ny folkegruppe vokste fram; karelerne. Så kom savolaxerne. Alle disse hadde det samme språklige utgangspunktet, og de samme fortellingene om seg selv.

EN UNIK OG UNDERVURDERT SKATT

Jeg er norsk fordi jeg er født og oppvokst i Norge, og det finnes antakelig nordiske folk i min slekt. Dette har jeg ikke undersøkt. Jeg er også samisk fordi folketellingen viser at generasjoner svært nær min tid ble nedtenget som lf (fastboende lapp) og b (blandingsrase, det vil si en blanding av kven og same). Jeg er også kven, og det er denne delen av min identitet og historie jeg for tiden undersøker.

Den levende betegnelsen brukt om sånne som meg er kven. Selve ordet er skapt av norrøne folk, antakelig på 800 tallet. Et ord de hadde bruk for. Det beskrev en gruppe finskspråklige folk de møtte «i øst», på andre siden av fjellene. Det var altså norrøne folk som levde vest for kjølen som “fant opp” begrepet. Akkurat hvor de kom fra er ikke dokumentert, men kanskje fra trøndelagstraktene, kanskje fra Nordland. Topografiske forhold og gamle handelsruter kan tyde på det. Norrøne folk vest for kjølen var nordmenn, forøvrig også et begrep som kom utenfra. Det er ikke slått helt fast akkurat hvor nordmennene støtte på den finskspråklige gruppen, men det forskning har dokumentert er at deres kjerneområde var langs Torneelven, og at de hadde innflytelse langs andre elver i Nord Sverige og på livet langs Bottenhavet. De utviklet en rik kultur, basert på jordbruk, fiske, jakt, sanking og ikke minst handel som strakk seg i vifteform fra de store elvene i Nord Sverige og Nord Finland over hele Nordkalotten, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst.

Ordet kven ble altså ble brukt om vårt folk et stykke oppover i historien. Så kom det i bakgrunnen en lengre tidsperiode, men helt borte kan det ikke ha vært. Begrepet kven dukker opp her og der i tidlige nedtegnelser i Nord Troms, og viser at folk med finskspråklig bakgrunn slo seg ned ved Ishavskysten. På side 14 i Kvenenes historie og kultur, en rapport etter et seminar avholdt i Nordreisa i 1997, skriver Helge Guttormsen følgende: “I Nord Troms finnes spor etter kvener i de “norske” kildene allerede på 1500 tallet. I ei skatteliste over tiendpenningskatten av 1522 betalte “Nielss q’wenn” (Nils Kven) i Skjervøy sogn 3,5 daler i tiendepenningskatt. Vel 40 år senere (1567) er en Morthenn Quem (Morten Kven) nevnt som betaler av 1/2 våg fisk i leidangsskatt på Haukøya i Skjervøy sogn. Dette er de to eldste beleggene om kvener i Nord-Troms”. Av alle steder er denne registreringen gjort i kommunen jeg kommer fra!

Hjernen vår er et forutsigbart redskap. Ut fra det vi har fått vite om Nils og Morten tenker vi kanskje først at disse to var alene siden det kun er dokumentert to navn. Tenker vi oss om er det mer sannsynlig at de hadde familie. Det stusselig å bo helt alene. Kanskje var det flere familier. Fravær av navn opp gjennom historien skyldes mest sannsynlig manglende forskning. Videre tenker vi muligens at årstallene representerer året de slo seg ned. Slik trenger det ikke å være. De kan like gjerne ha bodd i Skjervøy sogn før disse opplysningene ble skrevet ned.

Kven er absolutt et brukanes ord. Slik kan jeg fortelle både meg selv og andre hvem jeg er. Det beskriver min tilhørighet, det gjør at jeg ikke er alene. Samtidig føler jeg at jeg inngår i en ennå større sammenheng. Kvenene kom ikke ut av løse lufta. Ser vi riktig stort på det starter vår historie ved Uralfjellene i dagens Russland. Der levde det en gang i tiden en gruppe mennesker som snakket ugrisk. Vandringsveiene de har brukt derfra fra kan antydes, men ikke fastslås. Landskap og klima har vært avgjørende for bevegelse og muligheter til å skaffe mat, ly og klær. De ugrisktalende vandret uansett mot vest. Folk splittet lag, og ut fra urspråket utviklet det seg flere undergrupper av språk, deriblant finsk ugrisk. Tusener av år senere snakkes det østersjøfinsk i nærområdene til Finskebukta og det baltiske hav, omkranset av indoeuropeiske språk. Østersjøfinsk er samlebetegnelsen over språkene finsk, karelsk, vepsisk, ingermanlandsfinsk, meänkieli og kvensk. Alle språkene i Europa, bortsett fra østersjøfinsk og ungarsk, er indoeuropeiske.

Noen steder har språket mistet sin kraft, men det er et sammenhengende belte av østersjøfinske folk fra nordre del av de baltiske land, gjennom hele Finland og vestlige deler av Russland, videre gjennom Tornedalen og opp til Ruija – det gamle Finnmarken som strakte seg fra Lofoten til Kolahalvøya. Som en skog bredte folk folk seg i et grenseløst landskap. Videre har østersjøfinske folk preget de områdene vi i dag kaller skogfinske sørøst i Norge og sørvest i Sverige. Det er visstnok spor etter denne språk- og kulturgruppa i Småland også. Det østersjøfinske folket har felles røtter, og bærer i seg en unik og undervurdert skatt.

Men hva har røttene fått næring fra?

LA MYTENE FORTELLE

Kalevala, det store finske helteeposet, er skrevet av folkelivsforskeren og legen Elias Lönnrot. Han var naturlig nok opptatt av fortellingene om helse og helbredelse. Dette bærer Kalavala preg av. Lönnrot brukte år av sitt liv på å samle inn materiale, og videre på å gjenskape dette i en helt spesiell form; runodiktningen. Forenklet sagt er det en mellomting mellom sang og fortelling. Versemålene er bygget opp på en helt spesiell måte, svært ulikt det man kjenner fra Snorres Edda og det norrøne språket. Innholdet er også ulikt det man finner i episk diktning ellers i Europa. I Skottland, England og Tyskland var hovedpersonene konger og aristokratiske krigere. De finske episke sangene handlet om bønder, jegere og fiskere i en verden fylt av magi og trolldom. Ikke ulikt den verden jeg vokste opp i under nordlyset ved kysten av Ishavet.

Runosangen er en gammel folkemusikalsk sangstil mange forbinder med Finland, Russland, Estland, og også skogfinnene i Sverige og Norge. Det som kanskje ikke er like kjent er at det på slutten av 1600 tallet eller tidlig på 1700 tallet levde en poet i Tornedalen som behersket runosang; Antti Keksi. Det er derfor tenkelig at denne tradisjonen var levende på 1500 tallet også, kanskje på 1400 tallet. Kanskje tok Nils Kven med seg runosangen til Skjervøy? Eller Morten Kven var poet? I alle fall hadde de språket med seg. Elias Lönnrot levendegjorde sang- og fortellertradisjonen til et Finland underernært på egen historie, og den ble sugd inn i de fleste finske hjerter. Kalevalas rytme kunne også ha vært en del av min rytme. Kvensk kunne ha vært mitt hjertespråk om noen hadde brydd seg om det. Kantele kunne vært min runebomme, mine barn kunne ha sovnet til Nuku Nuku.

Min mangfoldige og rike slektshistorie er et mysterium for meg. For å bøte på det er det noen grep jeg velger å ta. Det ene er å lytte bortenfor tiden. Lauri Honko, lærer i tolkning av Kalevala, har sagt det slik: «Det blir lettere å forstå fortellingen om vi ikke prøver å tvinge den inn i en historisk tid og hverdagslige erfaringer. Vi må lytte etter stemmen av myten». Jeg behøver ikke tro på fortellingen om Hognatar, bjørnenes amme, eller Ilmatar, vinden og luftens gudinne. Hun som ble trett av å telle regnbuer og begynte å lengte etter en sønn. Det jeg vil gjøre er å la meg duve med.

I begynnelsen var bare vann og himmel, men også Ilmatar, himmelens datter, naturen, luftens og vindens gudinne. Trett av det store tomrommet fant hun til slutt hvile i vannet. Der fløt hun rundt i syv hundre år, til en fugl landet på kneet hennes. Varmen fra eggene fikk Ilmatar til å flytte beinet, og eggene som sprakk ble til himmel og jord. Eggehviten ble til måne og stjerner, plommen ble til sol. Ilmatar fløt rundt i syv hundre år til, og beundret alt hun hadde skapt. Endelig fødte hun Väinämöinen, vannets sønn. Väinämöinen svømte til han nådde land, men jorden var karrig, så han ba Store Bjørn på himmelen om hjelp. En liten gutt ble sendt til ham med frø, og slik fikk de første plantene liv.

Slik fortsetter den gamle fortellingen om østersjøfinnene, deriblant kvenene. Naturfolket. De som kjenner skogene, vinden, fjellene, elvene, vannene og også havet. Som vet hvordan man skaper. Som holder ut, som vil og kan.