Selvledelse

Selvgjort er velgjort

25. mars 2015 av Unni

Mammas hverdagsråd

«Selvgjort er velgjort», sa mora mi. Det er ikke lite hun har gjort – og lært bort, og det er ikke få som har nytt godt av hennes lærdom. Ikke bare lærte hun bort hvordan man strikket sokker, festet tråden når det var gjort og hvordan man stopper når sokkene har sett bedre dager. Mamma ga. Vi kan bare ane hvor mange sokkepar hun har pakket inn i gråpapir hun hadde tatt vare på fra en annen gang, vi som har fått. Jul og bursdager. Når man trengte og når hun ville gi.

Hun ga mye mer. Jeg ryddet i kjelleren for litt siden, og du verden hva som dukker opp fra sine gjemmer når man har bodd på samme sted i bortimot tretti år! Jeg fant et påskekort. Mamma tok seg tid til å skrive brev og sende kort. Med snirklete skrift som vanskelig å tyde, så ungene lyttet spent mens jeg leste. Noen ganger var det ord som nå er gått ut på dato, men som de verdsatte fordi de kom fra bestemor. De satte dypt og inderlig pris på hennes gaver, brev, kort og klemmer, for ikke bare ga hun av det hun hadde og det hun kunne gi, hun ga av godt hjerte og hun ga med verdighet. Hun hadde ryggen reist.

Og hun ga det hun selv hadde skapt. Maske for maske. Hun hadde stor glede av å kombinere farger, mønstre. Det kan jeg også se når jeg vandrer rundt på hytta. Der ligger matter mamma har vevd. Når jeg ser dem, hører jeg de jevne slagene av veven. Lukten av ull framkaller synet av rokken. Jeg kan se mamma bake brød, og da kommer følelsen av den sprøe skorpa bare hennes nystekte brød hadde.

Mamma hadde glede av dette. Hun måtte, det er klart. Sånn var hennes liv. Likevel – hun fant mye glede i å skape med hendene sine. Jeg kan huske den freden som lå rundt henne når hun satt med småarbeid i godstolen de siste årene, og jeg husker smilet hennes når hun var ferdig.

Enhver dag har nok med sin egen plage

TA DEG EN BLUND PÅ ØYET

18. september 2014 av Unni

«Ta deg en blund på øyet»

– sa mora mi .

Min mor visste hva det ville si å ha lange arbeidsdager. Det første hun gjorde om morgenen var å stilne rautingen fra dyra som sto i båsen med sprengte jur. Så sto oppgavene i kø utover dagen. Da hun trakk dyna over oss ungene om kvelden var det ennå lenge igjen av arbeidsdagen.

Min mor var en klok kvinne. Hun visste betydningen av å slappe helt av 2-3 minutter av gangen. Henne kan vi lære mye av.

Daglige utfordringer

Vi skal ikke kimse av den fortvilelsen mange uttrykker rundt et utmattende arbeidsliv, underbemanning, omstillingskrav, utfordringer i heimen og dårlig samvittighet. Summen av dette er betydelig. Halvparten av langtidsfraværet er stressrelatert og mange ender arbeidslivet med et smell.

Utbrenthet

Utbrenthet er en sekkebetegnelse som kan inneholde mye, det har vi jo sett etter at det ene unge idrettsmennesket etter det andre ved hjelp av eksperter gradvis klatrer til topps igjen. Det er ikke mange som får så kvalifisert og nitidig hjelp. Det kan vel også hende at veien blir ekstra lang om man ser for seg en ny runde med arbeidskrav som synes uoverkommelige, og at følelsen over å ha kontroll i eget liv mangler.

Kontroll over eget liv

Sånn sett kan du si at min mor var heldig. Til tross for at dagene var lange og harde, visste hun hva hun gikk til. Dessuten var hun sin egen arbeidsgiver. Hun hadde påtatt seg et ansvar og sto for det, og hun kunne legge opp arbeidsdagen i stor grad slik hun selv ville. Unntatt at med dyr og mennesker som uavlatelig trengte hennes innstas og omsorg her og nå.

Innflytelse over eget liv

Det fantes altså noen ytre begrensninger, men det som avgjorde om hun kunne stå løpet ut var hvordan hun reagerte på presset. Hun visste at vi alle har innflytelse på vårt eget liv. Til tross for at mange kan ha vanskelige omstendigheter både på jobben og hjemme, er det mye vi selv kan gjøre for å mestre hverdagen. Det er ikke presskildene som avgjør stressnivå, men hvordan vi reagerer på dem. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det som teller. Det er vanskelig, men mulig.

Stressmestring

Å endre handling, krever endring av holdning og lang øvelse. Det finnes mange veier for å komme dit at vi mestrer det negative stresset i hverdagen. Jeg skriver med vilje det negative, for stress er en fysiologisk reaksjon knyttet til vår evne til overlevelse og nødvendig tilpasning. En positiv kraft som gjør oss i stand til å yte mer og være utholdende i mange situasjoner. Det er når stress tar overhånd det er fare på ferde.

Power nap

Power Napping er et amerikansk begrep som fokuserer på betydningen og nødvendigheten av effektiv hvile. Googler man begrepet finnes det utallige råd og tips å få. Mange av dem passer ikke inn i det arbeidslivet vi har, men det bør kanskje være noe å jobbe for? Det finnes effektive mindfulnessteknikker å ta i bruk for å koble av og finne hvile der du ikke spiser av arbeidsdagen, der du samler krefter og jobber mer effektivt etterpå. Har du en anledning og kjenner søvnen komme så ikke kjemp imot. Ta de få minuttene du kan, og gi hjernen hvile.

Middagskvil

Hvor har det blitt av middagsluren? Er det bare for sveklinger? Er den spist opp av at vi skal rekke så mye? Hva skal vi rekke, egentlig? Toget? Livet? Dersom du kjenner trykket av et utmattende arbeidsliv der underbemanning og omstillingskrav florerer, har du i tillegg utfordringer hjemme og er plaget av dårlig samvittighet, er det på tide å gjøre noe.

«Ta deg en blund på øyet» sa mora mi. Det synes jeg også du burde gjøre.

Enhver dag har nok med sin egen plage

20. august 2014 av Unni

Mammas hverdagsråd

– sa mora mi. Med det mente hun at det var bortkastet tid og krefter å bekymre seg over hva morgendagen kom til å bringe. Det gjaldt å holde fokus på dagens oppgaver og gjøremål. De krevde sitt, det skal gudene vite. Mamma hadde nok å gjøre fra hun sto opp om morgenen til hun gikk og la seg om kvelden. Titt og ofte hadde hun mer enn nok å gjøre om nettene også.

Min mor fødte elleve barn. Ti av dem vokste opp, med alt hva det krever. Helt i begynnelsen av 50-årene var kikhoste et vanlig problem. Jeg vet ikke om de to eldste søsknene mine fikk kikhoste, men jeg vet at de to neste gjorde det. De var ganske tett i alder og mamma hadde ikke avlastning de døgnene dette sto på. Da hadde hun mer enn nok med å komme seg gjennom det, både dag og natt.

Det var ikke alltid sånn, selvfølgelig, men også disse beinharde øktene måtte hun komme seg gjennom. I dag ville dette alene vært utenkelig for en ung far eller mor. Tar en med at de to andre barna måtte ha mat og stell, og at kyrne i fjøsen måtte ha det samme, ser en lett at hun ikke kunne tenke så mye på morgendagen.

Et så hardt liv er ingenting å romantisere, men det spørs om vi hadde trengt kurs i mindfulness om vi hadde mindre tid til grubling. Jeg vet sannelig ikke hva som er verst. Eller best.

Mamma ga aldri opp

2. januar 2013 av Unni

Mammas hverdagsråd

Hva er det som gjør at noen blant oss aldri gir opp selv om problemene tårner seg opp og kan synes endeløse? De leter etter en utvei og finner den, mens andre sukker, stønner og går seg vill i egen hage. Det er optimistene blant oss som ser et halvfullt glass der andre ser det halvtomme.

Min mor var slik. Om det var gener eller om hun lærte det hos sin bestemor under oppveksten aner jeg ikke, men et uttrykk hun ofte brukte var «Å, det blir vel ei rå». Og det ble det. Som regel fant hun en utvei, en måte å få ting til på.

Livsmot

Gudene skal vite at hun hadde bruk for dette livsmotet. Hun ble født utenfor ekteskap i begynnelsen av tjue-tallet, med alt det innebar i en bygd der læstadianismens klør hogg til både titt og ofte. Blant annet ble fikk hun ikke vokse opp sammen med sine yngre søsken.

Et par og tjue år var mamma vitne til at huset hun og pappa med møye og strev brant opp. Ombord i en overfylt båt holdt hun spedbarnet sitt varsomt mot brystet og tørket bort tårene til den knapt to år gamle sønnen. Under bringen bar hun barn nummer tre. Mamma snudde seg mot land da hun hørte lydene fra de oppskremte kuene som ble dratt ut av båsen av fremmede menn. Dette ble etset fast i minnet sammen med lukten og synet av husene som forsvant. Hun var offer for den brente jords taktikk. Tretti år senere hadde hun født elleve barn, begravd to av dem og hjemmet var nok en gang fortært av flammer. Årene i mellom der var rike, men det skortet ikke på utfrdringer.

Da hun feiret sin nitti års dag bodde hun på et sykehjem i utkanten av verden. Der var det ikke sykepleier på hver vakt, og slett ikke en lege. Hjemmet hennes var brent ned for tredje gang. Selv da fant hun ting å være takknemlig for og omsorgen hennes var grenseløs. En måned før hun døde var jeg hos henne et par uker. Jeg kommer aldri til å glemme noe hun sa: «Det var da synd jeg skulle være så dårlig når du hadde reist den lange veien.»

Takknemlighet

Takknemlighet forsterker nytelsen og vedsettingen av gode hendelser ~ Martin Seligman ~

Hun hadde en vilje av stål, var omsorgsfull, viste takknemlighet og var en ukuelig optimist. I forbindelse med begravelsen snakket jeg litt med presten som sammenliknet henne med andre kystkvinner han hadde møtt. Det var ikke fordi livet hadde vært lett de hadde vært optimistiske. Det var fordi det var en måte å leve på. En holdning til hvordan man lever et liv. Han hadde nok rett, for disse tingene henger sammen og det kan læres. Før jul skrev jeg om tilgivelse som en del av veien mot økt optimisme og tilfredshet i livet. I dag har jeg startet vandringen på en ny etappe. Stien går gjennom takknemlighet og leder i retning av samme mål.

Takken for at jeg kan gjøre dette går til flere. En av dem er Irmelin Drake, min veileder på studiet Coaching og ledelse. Hun ledet meg til boka «Ekte lykke» av Martin Seligman. Jeg takker forfatteren. Jeg takker andre ledestjerner som har gitt meg ballast i livet, og jeg takker de som har stått last og brast med meg i år etter år.

Mest av alt takker jeg mamma.