Mot nord

DU MÅ TRO AT DU KAN LYKKES

30. juli 2024 av Unni

Mange har fulgt den kvenske reisen min, men det var en kraftanstrengelse året før som la grunnlaget for den. En kjøretur Norge på langs sommeren 2018 flyttet grenser som hadde sperret meg inne i ni år.

Sommeren for seks år siden kjørte jeg fra Horten i Vestfold til Lauksletta på Arnøy. Motivasjonen var klar og sterk. Det sulteforede hjertet mitt lengtet hjem.

Etter å ha planlagt og spart og fikset og ordnet et år, var jeg endelig klar for å dra på langtur. For mange er dette ingen bragd, for meg førte det til en livsendring. Beslutningen om å dra og det at jeg kom i mål, åpnet flere dører for meg enn jeg kunne drømt om.

Ingenting å tape

Jeg hadde vært preget av sykdom i ni år da jeg satte meg bak rattet, usikker på om jeg kom til å nå fram. I bakhodet duvet en tanke om at turen kunne ende raskt. Sammen med den bodde en svimmelhet som hadde satt seg fast.

Det var absolutt ingenting å tape. Nederlagene hadde hopet seg opp helt siden fotfestet i arbeids- og sosialt liv glapp. Et til spilte ingen rolle. Det er alltid bedre å prøve, enn å gå ut fra at man ikke får ting til.

Anspent, spent og stolt satte jeg meg inn bak rattet. Den overskyggende utfordringen var at jeg aldri har kjørt distansen alene.

Å forsere det krevende trafikkbildet på Østlandet visste jeg kom til å bli slitsomt. Derfor hadde jeg lagt opp til å krongle meg gjennom indre veier. Når en så kommer ut på E6 er det strak vei.

Jeg klarte det!

Jeg kjørte inn og ut av fylker, la bak meg landskap og møtte nye. Hvert sted jeg stoppet var en opplevelse, og Nordland var et eventyr. Til slutt nådde jeg kysten av Nord-Troms. Jeg hadde klart det.

Seieren i seg selv ga et kick, men det aller viktigste er at jeg ble så frisk det er mulig for meg å bli. Svimmelheten som tåkela livet mitt er totalt borte. Om det er takket være seieren, turen i seg selv eller oppholdet i stillhet på Arnøya vet jeg ikke. Kanskje kombinasjonen av alt.

Drømmen om å komme hjem hadde vært en avgjørende drivkraft, men det var planleggingen som gjorde at jeg lyktes. Det handler om å komme i gang, sette mål, kartlegge utfordringer og legge dem bak seg en etter en.

Nettopp dette tok jeg i bruk da jeg reiste til Tornedalen året etter, og det bruker jeg også når jeg jobber med mine nåværende prosjekter.

MOT NORD – ALLTID MOT NORD

26. juli 2018 av Unni

Jeg var på vei nordover i bil og skulle overnatte der det falt meg inn . Den første natta lå jeg ved bredden av elva Gaula. Kroppen var i ferd med å finne en rytme etter ha vært anspent i lang tid, og en rolig strøm av tanker kom og gikk.

Dag 1 – Fra Vestfold til Trøndelag

Med i overkant mye last om bord har jeg og min lille Polo har kjempet oss opp Dovrefjellet via Gudbrandsdalen. Kriblingen i nakken over hva det er jeg har begitt meg ut på hadde avtatt, men magen var fortsatt like sammensnørt.

Endelig bikker vi over fra Østlandet til Trøndelag og puster lettet ut. Vi greide det! Nå kan vi bare rulle nedover elvedalen som ligger utstrakt foran oss, og stoppe når vi finner det for godt.

Tankene vandrer sine egne veier og jeg blir med. Plutselig er det som om jeg befinner meg i Sigrid Undsets landskap. Hun hadde latt Kristin Lavransdatter starte sin siste pilegrimsreise mot Nidaros ved Sel kirke, ikke så langt fra Ringebu i Oppland. Der holdt jeg nylig rast og spiste lunsjen jeg pakket ned i kjølebagen før jeg dro hjemmefra.

Nå skal jeg verken innom Nidaros eller andre kirker på min reise, ikke skal jeg stå overfor noen gud og bekjenne mine synder heller, men som Kristin har jeg et og annet å tenke over. Det skal jeg saktens gjøre, men jeg har god tid. Reisen har knapt startet. Jeg kan koste på meg å la de steile fjellene og den mektige elva lede meg enda lenger tilbake.

Fantasien forteller

Gaula ville bli dronning fra det øyeblikket hun ble født. Utsultet slukte hun alt som sildret mot henne og synes aldri å få nok. Hun brølte i sinne og kastet seg mot fjellet, gang på gang. Envis og ensom kløyvde hun til slutt fjellet i to. Stupbratte vegger ingen kunne beseire endte i en gold dal. Selv etter å ha knust alt og landskapet lå igjen som krater, lå hun aldri i ro.

Bare den mektige isen som la seg over landet temmet henne for en stund. Den skrapte vekk av store flak fjellveggene og grov seg dypt ned i bunnen av dalen. Da isen trakk seg tilbake hadde elvedronningen ligget stille og ventet, nå var det igjen hennes tur. Hun fortsatte sin kamp med å forme landskapet for den tiden som skulle komme.

I overmot dro hun med seg stein som trillet lystig av gårde. Litt etter litt fylte hun opp den enorme skåla isen hadde skapt fram, presset seg tilslutt over steinmassene som lå ytterst mot fjorden og slapp laksen inn. Lykkelige jumpet de opp til de nådde rolige kulper der yngelen kunne klare seg. Elva fortsatte å brøle, men ikke lenger i sinne, snarere i stolthet over å kunne bringe fram så rik en grøde.

Mennesket og naturen

I hundretusener av år har Gaula regjert. I ti tusen av dem har også mennesket livnært seg på henne bredder. Hun trodde kanskje dette skulle vare evig, men da jeg og Polo nådde ned til bunnen av elvedalen så jeg at hun hadde tapt mye krefter. Mer enn halvparten av elvesteinene lå avkledt i sola. Skamfull og stille rant den tidligere så stolte dronningen ned gjennom dalføret. Vannet hennes betvinges og stenges inne, har fått oppgaver det ikke har bestemt selv.

Ved bredden av denne slitne og utmagrede elva jeg la meg til den første natta på vei mot mitt eget forjettede rike med rennende vann, grønne enger og evig bølgende hav. I hvert fall ville jeg at det skulle være slik den kvelden. Jeg trengte det, for ennå var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på

Innlegg med samme tema

BUNNLØS LENGSEL ETTER STILLHET OG FOLK SOM FORSTÅR

20. juli 2018 av Unni

DET VARSOMME ER IKKE MITT

Jeg har bodd på Østlandet mesteparten av livet, og setter pris på det milde, varsomme og frodige landskapet. Her har jeg lyttet til sus i høye trær og gresshoppespill. Sett det myke glitret i vannet og kjent solen varme. Det viktigste for meg er familien min, og det er her jeg hører til nå. Samtidig er det noe som mangler.

For det første savner jeg tonen folk imellom i nord. Man forstår uten ord, er innenfor. Hos sitt eget folk. En annen ting jeg bare finner nordpå er stillheten. Det er ikke folk over alt, og man er en del av naturen.

I mitt indre landskap fosser Halselva. Jeg hører den straks, den evige lyden. Den smaker av myr. Måker og terner kauker og skriker. Ellers er det stille.

Halselva kommer ned fra Lillefjellet. I et søkk bakenfor ligger Blåisen. Det kjølige draget får huden til å nuppe seg. Den grå veggen bak ligner på et bergtroll, og bortenfor ligger Arnøyhøgda. Den er på 28. plass over landets primærfjell, det vil si fjell som rager mer enn tusen meter fra foten sin.

1168 meter over havet. Jeg har vært der.

SE MOT NORD

Arnøya ligger nesten helt på toppen av landet, på 70 grader nordlig bredde. Når jeg står i hagen hjemme og ser i retning nord, er det bare hav fram til Svalbard, om lag 960 km unna. Ved enden av øya stuper Flutind i havet, 933 meter rett ned. Mitt barndomsrike sluttet der. Det gikk ikke an å gå forbi, man måtte ut i båt, og det var ikke hver dag det var såpass til vær.

Det blåser som regel fra nord, det drar seg til over Arnøybåen. Såpass skjønte jeg når pappa satt klistret foran radioen og hørte på Fiskerimeldinga. Værvarsel for strekningen Lindesnes – Stavern var ikke så viktig, men så skulle det være stilt: «Nordbanken, Kildinbanken, Hjelmsøybanken, Nordkappbanken, Tromsøflaket og Bankene utenfor Troms».

Værmeldinga var ikke underholdning, det var spørsmål om liv eller død. Noe man stort sett ikke snakket om. Hvis man ikke hørte noe var alt bra. Når folk kom heim fra fiske var alt som det skulle. Gjorde de ikke det, var det galt fatt, men ikke før.

Å gå rundt å bekymre seg var ikke noe til hjelp, og ikke hadde man tid heller. Det var alltid nok ta seg til.

HJEMME I ET KARRIG LANDSKAP

Rett øst ligger Laukøy. Det skulle være godvær før en kunne ro over sundet, og det hendte. Når man gjorde det alene for første gang var man kry. Det var langt den gangen. I dag vet jeg at det er cirka en kilometer i åpen sjø, og jeg tror ikke mine barn hadde fått lov til det samme.

Jeg fikk lov fordi jeg kunne ro. Jeg visste når det var lite vind, jeg kjente mot- og medstrøm i åretakene, jeg kunne lande båten og få den så langt opp at den ikke rak av. Og jeg visste når jeg måtte dra hjem.

Alt dette visste jeg og greide jeg. Man var ikke så redd for alt mulig, og ting gikk jo som regel bra. Det var mulig. Man kunne klare det. Veien hjem er ikke vanskelig å finne, for ingenting står i veien, man ser bare havet og himmelen.

EN STILLHET MAN BARE FINNER HJEMME

Noen grader østover ligger fylkesgrensa mot Finnmark, en usynlig og ubetydelig grenselinje. I praksis er det samme natur, og også samme folk som har befolket det karrige landskapet der også. Når jeg lukker øynene kan kan jeg skimte Loppkalven i det fjerne.

Det er ingenting som stenger, alt er åpent. Man rammes inn av fjellene uten at de klemmer pusten ut av deg, de holder seg i bakgrunnen. Stødige. Man kan puste på Arnøya. Rå havluft, nyslått høy, lyng og myr.

Alt dette er et skattekammer jeg kan ta fram og gløtte ned i, men det er ikke alltid nok. Man lever et liv sammen med de man er aller gladest i, og plutselig en dag skjønner man blir nærmest syk av lengsel etter å dra hjem. Til dit tankene finner ro, til den stillheten man ikke finner andre steder.

Derfor måtte jeg dra, og for å stille den bunnløse hungeren måtte jeg dra alene. Motvasjonen og målet var på plass. Neste steg var planlegging.

LES OGSÅ

OM LIVET VAR EN ELV