ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

Mot nord

MOT NORD – ALLTID MOT NORD

av

Ved bredden av denne slitne og utmagrede elva jeg la meg til den første natta på vei mot mitt eget forjettede rike med rennende vann, grønne enger og evig bølgende hav

elvebredd

Med i overkant mye last om bord har jeg og min lille Polo har kjempet oss opp Dovrefjellet via Gudbrandsdalen. Kriblingen i nakken over hva det er jeg har begitt meg ut på hadde avtatt, men magen var fortsatt like sammensnørt.  

Endelig bikker vi over fra Østlandet til Trøndelag og puster lettet ut. Vi greide det! Nå kan vi bare rulle nedover elvedalen som ligger utstrakt foran oss, og stoppe når vi finner det for godt. 

Tankene vandrer sine egne veier og jeg blir med. Plutselig er det som om jeg befinner meg i Sigrid Undsets landskap. Hun hadde latt Kristin Lavransdatter starte sin siste pilegrimsreise mot Nidaros ved Sel kirke, ikke så langt fra Ringebu i Oppland. Der holdt jeg nylig rast og spiste lunsjen jeg pakket ned i kjølebagen før jeg dro hjemmefra. Nå skal jeg verken innom Nidaros eller andre kirker på min reise, ikke skal jeg stå overfor noen gud og bekjenne mine synder heller, men som Kristin har jeg et og annet å tenke over. Det skal jeg saktens gjøre, men jeg har god tid. Reisen har knapt startet. Jeg kan koste på meg å la de steile fjellene og den mektige elva lede meg enda lenger tilbake. 

Gaula ville bli dronning fra det øyeblikket hun ble født. Utsultet slukte hun alt som sildret mot henne og synes aldri å få nok. Hun brølte i sinne og kastet seg mot fjellet, gang på gang. Envis og ensom kløyvde hun til slutt fjellet i to. Stupbratte vegger ingen kunne beseire endte i en gold dal. Selv etter å ha knust alt og landskapet lå igjen som krater, lå hun aldri i ro. Bare den mektige isen som la seg over landet temmet henne for en stund. Den skrapte vekk av store flak fjellveggene og grov seg dypt ned i bunnen av dalen. Da isen trakk seg tilbake hadde elvedronningen ligget stille og ventet, nå var det igjen hennes tur. Hun fortsatte sin kamp med å forme landskapet for den tiden som skulle komme. I overmot dro hun med seg stein som trillet lystig av gårde. Litt etter litt fylte hun opp den enorme skåla isen hadde skapt fram, presset seg tilslutt over steinmassene som lå ytterst mot fjorden og slapp laksen inn. Lykkelige jumpet de opp til de nådde rolige kulper der yngelen kunne klare seg. Elva fortsatte å brøle, men ikke lenger i sinne, snarere i stolthet over å kunne bringe fram så rik en grøde. 

I hundretusener av år har Gaula regjert. I ti tusen av dem har også mennesket livnært seg på henne bredder. Hun trodde kanskje dette skulle vare evig, men da jeg og Polo nådde ned til bunnen av elvedalen så jeg at hun hadde tapt mye krefter.  Mer enn halvparten av elvesteinene lå avkledt i sola. Skamfull og stille rant den tidligere så stolte dronningen ned gjennom dalføret. Vannet hennes betvinges og stenges inne, har fått oppgaver det ikke har bestemt selv. Ved bredden av denne slitne og utmagrede elva jeg la meg til den første natta på vei mot mitt eget forjettede rike med rennende vann, grønne enger og evig bølgende hav. I hvert fall ville jeg at det skulle være slik den kvelden. Jeg trengte det, for ennå var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på  

Innlegg med samme tema

JEG HADDE HJEMLENGSEL

av

For å stille den bunnløse hungeren etter det som var meg måtte jeg dra alene.

mot nord arnoey

Jeg hadde følt meg utilpass. Lenge. På grensen til motløs. Å snakke med noen gikk ikke. Jeg orket ikke, for jeg visste ikke hva jeg ville si. Kommunikasjon kan føre til misforståelser, og jeg hadde ikke krefter til å forklare noe jeg ikke selv visste hva var. Det kom til et punkt. Så skjønte jeg det. Jeg hadde hjemlengsel. Skikkelig hjemlengsel.

Det betyr ikke at jeg ikke ville være der jeg var, sammen med mine. Jeg har bodd på Østlandet mesteparten av livet mitt, og har tenkt å fortsette med det til jeg takker av. De jeg vil være sammen med er her. Familien. Samtidig savner jeg tonen nordpå. Det er ikke nødvendigvis den ramsalte banningen jeg savner, selv om den er en del av det. Det er noe annet. Bak ordene som kan forklare. Det kan bare forstås, og da er man innenfor. Hos sitt eget folk.

Så er det naturen. Jeg setter pris på det milde, varsomme og frodige landskapet her jeg bor, men det er ikke mitt. Sus i høye trær. Gresshoppespill. Glitret i vannet. Solen som varmer. I mitt indre landskap fosser det en elv ned fra fjellet. Like ved roten av Andreafjellet stuper Halselva over kanten fra Lillefjellet. Jeg hører den straks, den evige lyden. Den smaker av myr. I et søkk bakenfor Lillefjellet ligger Blåisen. Det kjølige draget får huden til å nuppe seg, den grå veggen bak ligner på et bergtroll, og bortenfor ligger Arnøyhøgda, på 28. plass over landets primærfjell, det vil si fjell som rager mer enn tusen meter fra foten sin. 1168 meter over havet. Jeg har vært der. I nord stuper Flutind i havet, nihundreogtrettitre meter rett ned. Mitt barndomsrike sluttet der, det gikk ikke an å gå forbi, da måtte man ut i båt, og det var ikke hver dag det var såpass til vær.

Det blåser som regel fra nord, det drar seg til over Arnøybåen. Såpass skjønte jeg når pappa satt klistret foran radioen og hørte på Fiskerimeldinga. Værvarsel for strekningen Lindesnes – Stavern var ikke så viktig, men så skulle det være stilt: “Nordbanken, Kildinbanken, Hjelmsøybanken, Nordkappbanken, Tromsøflaket og Bankene utenfor Troms.” Værmeldinga var ikke underholdning, det var spørsmål om liv eller død. Noe man stort sett ikke snakket om. Hvis man ikke hørte noe var alt bra, når folk kom heim fra fiske var alt som det skulle. Gjorde de ikke det, var det galt fatt, men ikke før. Å gå rundt å bekymre seg var ikke noe til hjelp, og ikke hadde man tid heller. Det var nok å ta seg til. I dag har stemmen på radioen stilnet. Alt foregår på nett.

på nett.

Arnøya ligger nesten helt på toppen av landet, på 70 grader nordlig bredde. Når jeg står i hagen hjemme på Luaksletta og ser i retning nord er det bare hav fram til Svalbard, om lag 960 km unna. Noen grader østover ligger fylkesgrensa mot Finnmark, en usynlig og ubetydelig grenselinje. I praksis er det samme natur og samme folk som har befolket det karrige landskapet der også. Jeg kan skimte Loppkalven i det fjerne.

Rett øst ligger Laukøy. Det skulle være godvær før en kunne ro over sundet, og det hendte det at det var. Når man gjorde det alene for første gang var man kry. Det var langt den gangen. I dag vet jeg at det er cirka en kilometer i åpen sjø, og jeg tror ikke mine barn hadde fått lov til det samme. Jeg fikk lov fordi jeg kunne ro. Jeg visste når det var lite vind, jeg kjente mot- og medstrøm i åretakene, jeg kunne lande båten og få den så langt opp at den ikke rak av. Og jeg visste når jeg måtte dra hjem. Alt dette visste jeg og greide jeg. Man var ikke så redd for alt mulig, og ting gikk jo som regel bra. Det var mulig. Man kunne klare det. Veien hjem var ikke vanskelig å finne, for ingenting sto i veien, man ser bare havet og himmelen. Det er ingenting som stenger, alt er åpent. Man rammes inn av fjellene uten at de klemmer pusten ut av deg, de holder seg i bakgrunnen. Stødige. Man kan puste på Arnøya. Rå havluft, nyslått høy, lyng og myr. Tro det den som kan, men lukt av nysløyd fisk er også en lise for sjelen.

Det er ikke folk over alt. Man prater når man vil og folk forstår stort sett hva man sier. Særlig søsknene mine skjønner hva jeg sier. Sånn er det jo. Og de tåler det. Måker og terner kauker og skriker, båra buldrer og Halselva skramler nedover fjellsiden. Ellers er det stille. Den slags stillhet man har der finnes ingen andre steder. Tankene finner ro, og det var det jeg lengtet etter. Man lever et liv sammen med de man er aller gladest i, og plutselig en dag skjønner man blir nærmest syk av lengsel etter å dra hjem. Det var dette jeg måtte finne ut av. De som er rundt tenker jo at man er hjemme. Slik er det å leve i eksil, selvvalgt eller ikke. Og jeg kjente også at for å stille denne bunnløse lengselen, hungeren, måtte jeg dra alene.