ORDSPINNERIET

Bakom ordene

Kvenske røtter

KVEN PÅ RADIO

av

Telefonen ringte. Klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret. Stor var forundringen når jeg lyttet til talemeldingen som ble lagt igjen på svareren. Det var fra NRK P2. De ville ha meg på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag.

Kvenflkets dag nrk

En av de som skulle delta var Einar Niemi, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Hans kunnskaper og formidlingsevne er forbilledlige. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der.

Det var programlederen, Per Kristian Olsen, som kontaktet meg. Han hadde vært inne på nettsiden min. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham. Det stemte. Laila Lanes skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø. Hun er journalist, og har sammen med Anne Mari Rahkonen Berg ansvar for sendingene på NRK Kvensk. Jeg har flere ganger vært i kontakt med dem begge, første gang i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg lykkeligvis vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på. Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø var Hilja Huru, leder for Norske Kveners Forbund.

Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Noen dager senere satt jeg alene i et studio i Tønsberg. Glad og spent. Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur kan du høre de ved å trykke på knappen under.

Hør programmet her

EN STEMME TIL KVENER OG KVENSK KULTUR

av

Kvenfolkets dag 16. mars

Et sammensatt bilde

I august 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.

Det tause folket

Det er i stillheten sannheten kommer for en dag

Hilja Lisa Huru

I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.

Hva er sannheten om folk i nord?

Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige? Nye spørsmål som krever svar dukker stadig opp.

Markering av kvenfolkets dag

I begynnelsen av mars kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg; et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg gikk rett til biblioteket. Var de bevisst på at Kvenfolkets dag var like rundt hjørnet? Det var de ikke, men de var absolutt positive til tanken på en markering når de først ble gjort oppmerksom på dagen. Jeg ble koblet på Lise Skogli Selnes. Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men synes det ville være spennende å få på plass en utstilling.

Vi gikk sammen om å få dette til. Det viktigste bidraget kom fra Larvik. Gjennom medlemskap i Østlandet Kvenforening fikk jeg kontakt med Kjell Håkestad som raust lånte bort sine skatter. Han leverte bøkene sine til biblioteket i Larvik. Derfra ble de fraktet til Horten, og Lise tok hånd om resten. Utstillingen ble fantastisk takket være godvilje og samarbeid. Og nå vet i hvert fall noen flere om kvenene, en til nå gjemt og glemt minoritet.

Mine kvenske røtter

sa mora mi
Nå skal jeg ta fram de redskapene jeg har for å grave i mine kvenske røtter og på den måte være med på å gi en stemme til kvener og kvensk kultur

Fra det øyeblikk det gikk opp for meg at jeg er kven har tankene mine kretset rundt dette. Det har resultert i at jeg har satt i gang prosjektet Mine kvenske røtter. Jeg er kven, men hva betyr det? For å finne ut av dette skal jeg foreta en reise i grenselandet mellom Finland, Sverige og Norge. Ideen er å tråkle seg gjennom tid, steder, folk og språk. Jeg håper også at det jeg finner kan være et bidrag til økt bevissthet om den kvenske kulturen.

KVENSKE RØTTER

av

Som jentunge hørte jeg ikke ofte ordet kven, og når jeg gjorde det var det stort sett i negative ordelag.

Kvenene er en norsk minoritet med finsk språk- og kulturbakgrunn som har kommet til Nord-Norge før 1945, og deres etterfølgere. Definisjon baseres på folkets selvidentifikasjon, altså hvordan de oppfatter seg selv.

Det finnes fortellinger om qvæner som har tatt seg fram til kysten av Troms og Finnmark allerede på 800-tallet. De kom i stor grad for å drive handel. På hvilket tidspunkt de første slo seg ned og begynte å sette preg på landskapet, er ikke lett å finne ut av, men på 1500-tallet har myndighetene innført skattelister, og kvenene registreres som egen befolkningsgruppe. Jakten på områder som kunne utvikles til jordbruk og rikt fiske lokket. Kvenene hadde med seg tradisjoner om å rydde land og holde bufe. Det gjorde de på samme måte som deres forfedre hadde gjort, da de bosatte seg i det som i dag er nordlige deler av Finland og Sverige. Kvenene som innvandret til Norge på 1700-tallet kom hovedsakelig fra Tornedalen, og vandringens mål var å bryte opp jord. På 1800-tallet var det anneledes, da var det i større grad snakk om å skaffe seg arbeid. Nødsår, krig og uro får folk til å pakke sammen for å dra mot Ruija; Havlandet.

Kvenene i Nord Troms og Finmark vært med på å bygge landet med egne hender. Det har de gjort med kunnskap, styrke og utholdenhet, men på et tidspunkt i historien går de fra å være en viktig ressurs til å bli en trussel. Redselen for et Finland i framvekst gjorde Finnmark og Nord Troms til en sikkerhetspolitisk arena, der alt fra gratis ukeblad til gruvedrift var en del av strategien. Kvenene ble utsatt for en beinhard fornorskningspolitikk, enda hardere enn den var for samene. Spede forsøk på mobilisering for å bevare kultur og rettigheter ble motarbeidet av myndighetene, og kvenene ble overvåket. Fornorskingspolitikken var også et spørsmål om rase. Fra slutten av 1800-tallet ble assimilering av de som var annerledes et viktig ledd i konstruksjonen av nasjonalstaten – ett land, ett folk og ett språk. Jordsalgsloven av 1902 var et viktig verktøy. I den het det at salg av jord bare kunne forekomme til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. På et tidspunkt i historien ble de tvunget til å bøye nakken. De ble definert som mindreverdig og påført utenforskap. Den eneste muligheten var å la seg assimilere. Egenoppfatningen blant kvenene ble at de ikke hadde rett til å kreve noe som kunne bidra til bevaring av deres kulturelle integritet. Betegnelsen kven går ut av folketellingregisteret, og språket forsvinner.

Alt dette har formet oppveksten og identiteten til de som i dag kan kalle seg kvener. Det var i fjor sommer at jeg plutselig skjønte det: Jeg er en av dem. Jeg kommer fra et folk som systematisk har blitt undertrykt av myndighetene. Et folk som har blitt sugd opp i underlaget og blitt borte. Usynlige. Resultatet for min del er at jeg ikke har hørt noe som helst om min bakgrunn. Ikke før jeg dro til Tornedalen sommeren 2018.