det var blikket oss imellom språket du ville gi meg
BROEN OVER
Kvenske røtter
ARNØYVÆRING PÅ REISE I NORD TROMS
Halti Kvenkultursenter i Nordreisa har invitert meg nordover for å holde foredrag i forbindelse med den kvenske kulturuka i Nord Troms – Paaskiviiko. Det var lett å si ja. Ingen steder i verden er vakrere enn kysten av Nord Troms, og jeg får møte folk jeg kjenner meg igjen i. Jeg skal farte fra sted til sted med foredraget “Ingen sa at jeg var kven – Arnøyværing på leit etter slektsrøtter i Tornedalen”.
Tippoldefar og tippoldemor
Det var nettopp i Tornedalen det helt uventet gikk opp for meg at jeg var kven. Etter at sjokket hadde lagt seg begynte jeg å nøste. Først langs slektsgrenen som førte fra Tornedalen i grensetraktene mellom Sverige og Finland til Arnøya, der jeg opprinnelig kommer fra. Det var mine tippoldeforeldre som reiste derfra til Norge, og ble registrert som kvener i folketellinger og kirkebøker da de kom hit. Med seg hadde de to små barn og det de kunne få med seg. Akkurat hvordan de reiste vet jeg ikke, og heller ikke hvilken vei. Mest sannsynlig mot Skibotn, den samme veien man i århundrer hadde dratt for å drive handel med de som bodde ute ved Ishavet. Derfra kan de ha tatt seg oppover kysten i båt før de kom fram til bestemmelsesstedet Kvænangen. Der vil jeg tro de hadde slekt, eller i hvert fall noen de kjente – eller visste om. Det var ingen grunn til å dra på måfå. Såpass mange hadde tatt veien før, og ryktet om beiteland, rikt fiske og plass til alle hadde for lengst nådd elvedalen. I Kvænangen har det bodd folk med røtter i Tornedalen siden 1500 tallet, kanskje ennå lengre. Dessverre skulle lykken ikke vare alt for lenge. Allerede året etter at de kom druknet tippoldefar Johan under fløting i Kvænanselva. Mon tro om elva oppførte seg annerledes enn Torneelven som rant gjennom et adskillig mildere landskap? Igjen satt min tippoldemor Brita Caisa. Nå hadde hun en munn til å mette, kanskje diet hun fortsatt lille Isak, min bestefar Isaks onkel..
Oldemor, bestefar, pappa og meg
Det er noen svake spor etter tippoldemor. Hun bodde resten av livet i Kvænangen. Den eldste sønnen hennes, Johannes, tok seg ut til Arnøya. Oldemor Elisabeth ble gift med Peder fra Nordreisa og havnet i Bugøynes. Heller ikke hun skulle ha mannen sin med seg inn i alderdommen. Hun endte sine dager på Arnøya, nærmere bestemt på Nygård, ytterst på Lauksletta. Oldemor bodde da hos sin sønn, min bestefar. Han ble født i Bugøynes, registrert som finsktalende og kven. Det var på Nygaard pappa ble født – som tredje generasjons innvandrer. Den kvenske identiteten levde antakelig fortsatt i hjemmet, men etterhvert skulle den blekne. Når min tur kom snakket ingen lengre om den. Jeg får aldri vite hva jeg har gått glipp av. Samfunnet rundt meg hadde glattet over både det kvenske og det samiske. Igjen sto det norske alene. Usant og nakent.
Samtidig som jeg bladde meg fram til dette glimtet av tid – fra 1832 til 1959 – grodde det fram en interesse for det kvenske inne i meg. Hva er kvener, egentlig? Hva er kvensk kultur. Det var ikke helt enkelt å få tak i. Det var lite jeg kunne identifisere meg med, sånn uten videre. Ute på øya var det ingen spor, ikke et ord. Her jeg bor nå, i Horten, har nesten ingen hørt om kvener. Jeg bladde i bøker, leste på nett. Nye spørsmål ble født: Hvor kommer kvenene fra? Hva har de tatt med seg til Norge? Er det et særpreg i det hele tatt? Og har dette noe med meg å gjøre, egentlig?
Møtet med en kvinne i Tornedalen ville ikke slippe taket. Jeg måtte tilbake. Jeg ville vite, ville forstå. I august 2019 pakket jeg bilen og dro. Det ble en uforglemmelig reise.
Nå vet jeg langt mer, og er invitert oppover til fire kommuner i Nord Troms for å fortelle om dette. Først til min egen hjemkommune Skjervøy. Så skal jeg videre til Kåfjord, Lyngen, Storfjord og Kvænangen. Nordreisa skal jeg besøke som gjest. Små steder under mektige fjell. Steder med en historie alt for få kjenner til. Fortellingene om den kvenske bosettingen er for stillferdig, for lite kjent. Mitt ønske er at det mangfoldige, flerkulturelle og fargerike livet i nord skal males med bredere pensel. Det er på tide å ta den tapte historien tilbake.
Skjervøy
For min egen del skal jeg benytte anledningen til å lære mer om de stedene jeg skal besøke i Nord Troms (Pohjais-Tromssa), og starter med Skjervøy kommune – på kvensk Kieruan komuuni. Selv min egen hjemkommune vet jeg alt for lite om. Skjervøy kommune ligger i sin helhet på øyer, hvorav de største er Arnøya (Artnansaari), Kågen, Uløya, Laukøya og Skjervøy. Langt de fleste av kommunens drøye 2500 innbyggere bor på Skjervøy, rundt 85 %. Elleve prosent bor på Arnøya, resten er fordelt på de andre øyene.
Av historie vil jeg ta med noen få ting for ikke å rote meg langt bort fra det som er tema for reisen min. Kommunesenteret Skjervøy er et gammelt handelssted med røtter minst tilbake til 1500-tallet. Kanskje noen av dem hadde handelsvarer fra Tornedalen med seg i bytte med tørrfisk.
Skjervøy ble opprettet som kommune 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. Den gangen var kommunen større i omfang, og omfattet store deler av fastlandet, muligens de samme områdene som lå under Schiervøe prestegjeld. På slutten av århundret ble Nordreisa skilt ut som egen kommune. Fastlandet på østsiden av Reisafjorden ble overført til Kvænangen, og ytterligere ble fastlandet på vestsiden samt søndre del av Uløya også overført til Nordreisa.
Skjervøy var hjemstedet til Leonhard Seppala, en mann jeg ikke hørte om før Disneyfilmen Togo kom ut. Han var hovedmannen bak frakten av medisin til avsidesliggende samfunn i Alaska vinteren 1925/26. Der var det brutt ut difteri, og innsatsen reddet mange liv. I 2000 ble Seppala kåret til «århundrets hundekjører» av det internasjonale hundekjørerforbundet for bragden. En usedvanlig mann. Nå vet jeg at han var kven, født i Skibotn i 1877, og at det er etablert et tun til minne om ham på Skjervøy. Det vil jeg besøke.
Og så skal jeg jo på biblioteket på Skjervøy mandag 7. juni. Derfra skal jeg videre til Kåfjord, Lyngen og Storfjord. Alle stedene er for så vidt kjente, men når jeg tenker etter vet jeg i grunnen ikke så mye om dem. Gleder meg til å lære mer. Å ta en titt på kvenske stedsnavn er jo en start.
Paaskiviikko 2021 – Kvenske kulturdager i Nord Troms
Halti Kvenkultursenter i Nordreisa (Haltii Kväänisentteri) har som oppgave å styrke og revitalisere kvensk språk, kultur, næringstradisjoner og rettigheter for den kvenske befolkningen i Nord-Troms (Pohjais-Tromssa) – og i hele Troms og Finnmark fylke. Et viktig mål for kvenkultursenteret er å synliggjøre den kvenske kulturen i alle sammenhenger. Paaskiviiku, de kvenske kulturdagene i Nord Troms, er en del av dette arbeidet. Ulike arrangementer er spredt ut over kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy (Kierua), Nordreisa og Kvænangen. Til tross for pandemien har Halti Kvenkultursenter klart å få på plass et ukelangt program der skoler og biblioteker har arrangementer i ukedagene. Fredag er det en forestilling i Manndalen og lørdag er det foredrag i Nordreisa . Det har jeg tenkt å være med på, og gleder meg stort.
LYDEN AV ET KVENSK HJERTE
Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige.
Musikken åpnet opp for rommet bak tiden. Jeg kunne gått inn, men valgte å bli. I stedet kom det, det gamle språket.
I dette avsnittet skal jeg ikke prøve forstå for å formidle videre. Det eneste jeg skal gjøre er å gjengi opplevelsen av podcasten «Lyden av kvensk. Støv og stjerner» fra november 2016. Kari Slaatsveen var programleder, og jazzmusikeren Arve Henriksen var invitert til å framføre en improvisasjon, en sammensmelting av egen musikk og gamle lydopptak fra Nordreisa, stedet min oldefar Peder kom fra.
Ifølge nettstedet Alkunne er Arve Henriksen en allsidig trompetist og komponist med stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Er du nysgjerrig på å vite mer om ham er det rimelig lett å finne mye informasjon både her og der på nettet. Det jeg skal ta med er kun at han ble født på Vestlandet i mars -68, er ni år yngre enn meg, at vi har begge kvenske røtter og at dette er noe vi begge har blitt klar over i voksen alder. Han har utforsket dette videre gjennom musikken, jeg skriver meg inn i min kvenske identitet.
Pappa spilte trekkspill.
—
Klangen er en reise i tid
De første tonene fra trompeten kunne like gjerne kommet fra et trekkspill, så kommer bølgene. Duvende. I en ujevn rytme slik havet snakker.
Bølgene har ingen tid, de har alltid vært der. Rolig drar de med seg glatte steiner ut, og rolig, men ufravikelig, skyver de dem inn igjen. Steinene får liv, de tumler omkring, under og over hverandre. Glinsende. Fargene blir klarere når de er omgitt av vann.
Et fremmed språk er i rommet. Det snakker til meg fra et sepiafalmet fotografi innerst i kroken. «Kjenner du meg ikke?» spør det. «Nei, men jeg vet hvem du er» lyver jeg, for jeg kjenner det språket, det er jo mitt folks språk. Hvis det ikke var slik, ville det ikke snakket til meg slik en gammel onkel gjør. Språket vet hvem jeg er. «Hva vil du meg?» spør jeg ut i luften. Det er for sent å få svar, men i grunnen trenger jeg det ikke. Jeg har forstått hva oppgaven min er.
Vedkjenne. Akseptere.
Vedkjennes. Bli akseptert.
Respektere, bli respektert.
Forstå, bli forstått.
—
Trompeten blir trompet, gjentar tonene fra den kvenske sangen, beveger seg i en bue foran meg, fra venstre mot høyre. Klangen er en reise i tid.
Bølger. Steinene som dras ut, og dras inn.
Den kvenske tonen henger seg opp, et ekko fra en tid som var, et uforståelig språk, som toner fra en munnharpe.
Det spraker i lydbåndet og en kvinne i en brodert kjole trår fram. Hun kommer langveis fra, hun også. Fra øst. Langt fra øst. Stemmen stemmer ikke, den er flat. Nasal. Kinnene hennes er farget av sol og vind, formet av tid, rom og evigheten. Øynene forsvinner i furene over de høye kinnbenene.
Jeg trodde jeg var liten.
—
Joiken flater ut landskapet, jeg hadde ikke sett det, men nå var det der. Uendelig, bølgende. Det ligger mellom meg og kvinnene jeg leter etter. En bro over tiden.
Salmen avløser mannen, kvinnen, trompeten og tankene mine, uforståelig i sin språkdrakt, men likevel litt for kjent.
Beklager. Salmer vekker ingen gode minner. Læstadianerpredikanten dukker opp – og forsvinner. En sju år gammel jente sitter ennå en gang alene på en kjøkkenkrakk som for anledningen er plassert i den iskalde finstua, like ved døren. Det er alvorlig i rommet. Farlig. Man kan brenne i …
Men jeg skal lytte, jeg skal det. Jeg vil. Jeg vil forstå hva det er man klamrer seg til.
—
Så er lyden av vann der igjen. Er det Reisaelva? Min oldefar Peder hørte nok den mer enn en gang. Før han traff oldemor og de flyttet mot nord og mot øst. Han døde der. Det er det eneste jeg vet om ham foreløpig, men jeg tenker at det skal nok gå seg til etter hvert.
En mørk, mekanisk lyd trenger gjennom den melodiøse jazztonen fra trompeten, skjærer i øret, men så skjærer jo også den kvenske historien som ti kniver i hjertet. Man gjorde som makta sa, ellers …
Veien fra smerte til sinne er kort, man blir våken.
Tralalalala, rallalallala, lallallallallala.
Stemmen kommer mot meg med fortiden. Jeg forstår ikke. Jeg fikk ikke vite. Jeg kjenner historiens gang, jeg har lest den, men likevel er jeg trist. Jeg kunne forstått. Jeg burde forstått.
—
Kan man tralle seg inn og ut av alt?
Ja, det kan hende. Et trallalla er ikke noe å forstå. Det kan forene, men det kan irritere også.
Stemmen fra tiden bortenfor, språket jeg ikke når. Språket jeg ikke kan savne, for det har aldri vært mitt. Bak det trenger lyden av stramme strenger seg fram. Strenge toner, en insisterende røst.
Magen min fylles av en ny stemme, den kommer fra hvorsomhelst, det er ingen grenser. Musikken slipper inn luft og løfter meg bort. En stund er tankene borte. Skiftningene er nå bare overganger, fela er framme igjen, kvenen fra Vestlandet og jeg møtes.
— «Eg er kven er eg» —
Fortid og framtid sklir vekk. Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige. Det som renner gjennom Tornedalen og Reisadalen, fra fjellene på kysten av Vestlandet og Arnøya, det som fyller Oslofjorden. Vi er overalt, vi kvener.
Hennes hjerteslag og hans.
Mine og dine.
—
