• Hopp til hovedinnhold
  • Skip to secondary navigation
  • Hopp til bunntekst

ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

  • HJEM
  • MINE KVENSKE RØTTER
    • IDENTITETSREISEN
    • SLIK FANT JEG RØTTENE
  • LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER
    • ANERKJENN DIN KVENSKE IDENTITET
  • BLOGG

Kvenske røtter

Skriver fram min kvenske arv

5. desember 2021 av Unni

Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg.

Fysisk arbeid og fellesdugnad i heimen er noe jeg forbinder med min barndom. Min kvenske barndom.

Så lenge jeg kan huske har jeg formet setninger inne i hodet. Slik er det fortsatt. Ordene tegner fram bilder, trekker opp linjer, finner veien mellom det usagte. Lager samtaler, fortellinger. For meg går det ikke noe skille mellom å tenke og å skrive. Behovet for å uttrykke meg er der hele tiden, og skriving er et fristed der jeg kan gjøre det i ro og fred.

Skriving er det en vil at det skal være. Noen ganger kan det være å lete etter svar. Jeg kan skrive inn det jeg lurer på i teksten, formulere det som et spørsmål. Da begynner hjernen å koble seg opp mot å finne et svar. Det kan ligge lagret et sted i minnet, men det kan like gjerne hende at jeg må lete andre steder, i en bok kanskje. Når det gjelder min kvenske bakgrunn var det ingenting å hente i minnet. Min kvenske oppvekst har gått tapt, den er tatt fra meg. Jeg var på vippen til bebreide mine avdøde foreldre for at de ikke fortalte meg noe, men så gikk det opp for meg at det var myndighetene jeg burde rette min vrede mot. Den Norske Stat har faktisk bestemt at jeg ikke skulle vite.

Ekskludering og hemmeligholding i moderne tid

Å utslette den kvenske kulturen har vært politisk motivert, målrettet og langvarig. Kvener skulle assimileres, forsvinne inn i det norske. Mange grep ble tatt, blant annet ble kvenene gjort til annenrangs borgere gjennom å definere dem som innvandrere. Noen som kom utenfra, som ikke hørte til. Kvener ble konsekvent benevnt som innvandrere av myndighetspersoner helt fram til så sent som 1994 (Bruntlandregjeringen). En annen og veldig virkningsfull metode var å påføre folk skam. Kvener ble over svært lang tid undertrykt, fortalt at de ikke var gode nok. Man var underlegne, av en annen rase. Til slutt ville folk ikke innrømme at de var kvener, hverken overfor andre eller seg selv. Skam er en av de mest ødeleggende følelsene vi har dersom det blir for mye av den. Den får en til å ville gjemme seg. Man blir alene, man kan ikke utfolde seg. Man binder seg, snur seg mot seg selv i avsky.

Fornorskningspolitikken har fratatt meg mye, blant annet muligheten til å snakke språket som hadde levd i slekten i hundrevis av år. Jeg var uvitende om min slekts bakgrunn, min kulturelle arv burde vært en helt annen enn den er. Da jeg skjønte det ble jeg forbanna. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at regjeringen så sent som i desember 2016 ville holde sannheten tilbake. (Solbergregjeringen). På den tiden var det tatt til orde for å granske urett som var begått mot samene. Dette synes ikke Same- og minoritetspolitisk avdeling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet var noe lurt. – Det er gjort mye på det samepolitiske feltet, sa Statssekretær Anne Karin Olli den gang. Blant annet etter samerettsutvalget kom med sine utredninger, så har det ført til opprettelse av Sametinget, sameloven og en egen Grunnlovsbestemmelse. I stedet ville man at Sametinget selv satte ned en kommisjon “uten at staten blander seg inn”.

Det pussige er at dette var hemmeligstemplet, internt. Man ville dysse ned spørsmålet og advarte, blant annet fordi det kunne komme til å skape sterke forventninger om et tilsvarende kartleggingsarbeid for den kvenske minoriteten. Så skjedde nettopp det: Kvener lot seg ikke lenger avfeie, og det ville heller ikke skogfinnene gjøre og nå granskes også deres skjebne i en Stortingsoppnevnt Sannhets- og forsoningskommisjon. Et mørkt og skyggelagt kapittel i Norges historie skal skrives fram. Den kvenske våren er her, og snart går det mot sommer.

Jeg skriver for å gjenskape min kvenske oppvekst

Det kribler når jeg tenker på at selv ikke de som kjempet for å få fram sannheten om fornorskningspolitikken tenkte på kvenene og norskfinnene helt fra start. Å skrive er å bestemme hva neste ord skal være, neste setning, hva fortellingen skal handle om. Jeg kunne velge å skrive at jeg er et offer fornorskningspolitikken. “Nei takk!” siger og skriver jeg til det. Å være et offer er ikke noe å trakte etter. Man kan klage, bråke, sutre, bli lei seg og håpe aldri så mye uten å oppnå noe som helst. Det passer meg dårlig å vente på hva andre skal foreta seg. Jeg lærte ikke kvensk, jeg fikk ikke vite om mine kvenske røtter. Blodig urettferdig, men det som har skjedd kan ikke gjøres om, og selvmedlidenhet tapper krefter. Derfor velger jeg å skrive meg bort fra skammen, skuffelsen, sorgen og sinnet. Jeg vil skrive fram gleden over å ha funnet noe jeg ikke visste at jeg eide. En skatt! Et skattekammer av mennesker, opplevelser, farger og lyder.

Jeg hører en elv. To kvinner snakker lavmælt ved vannkanten mens den yngste av dem ammer barnet. Hun klør seg på den nakne leggen. Et myggstikk. Min tippoldemor? Jeg velger å bli kjent med de tidligere generasjonene i min slekt. Lar dem fortelle om det jeg ikke fikk vite. Litt etter litt. Lag etter lag. Jeg skriver meg inn i en tid der språket levde, var i bruk. Det kunne brukes både vidt og bredt, ja, nettopp språket kan hjelpe meg til å forstå hvor og hvordan mine forfedre og -mødre levde.

Jeg bestemmer at min kvenske arv ikke er fratatt meg for alltid, jeg gjenskaper den. Skrivingen fører tanker sammen, skaper en sammenheng der det ikke ser ut til å være noen, men jeg dikter ikke. Det jeg skriver om har skjedd. Kunnskapen kan leses ut av historiebøkene, professorene kan sine fag. Man kan også finne mye mellom linjene, i kunsten, diktningen og musikken. Det spiller ingen rolle om ikke historien kan gjengis akkurat slik den var, men jeg kan tegne nyansene fram. “Jeg er ingen viking” kan jeg skrive. “Min slektsarv kommer fra øst”.

Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg. Jeg kan velge å skrive at det kvenske språket er mitt, bestemme at det er mitt, selv om jeg aldri kommer til å snakke det. “Kvensk er mitt språk”, skriver jeg. Da skriver jeg fram følelsen av rettmessig å eie det kvenske språket.

Min kvenske oppvekst var gått tapt, nå skriver jeg den til live igjen.

Les også:

KVENSK FOLKEFORTELLING OG EUROPAS KULTURHISTORIE
MED LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER

Filed Under: Kvenske røtter, Vaimovoima - kvinnekraft Tagged With: kven, mot til å skrive, selvledelse

BROEN OVER

13. juli 2021 av Unni

kvenske roetter
det var blikket
oss imellom

språket 
du ville gi meg

Filed Under: Kvenske røtter, Lyrikk

Arnøyværing på reise i Nord-Troms

26. mai 2021 av Unni

Halti Kvenkultursenter i Nordreisa har invitert meg nordover for å holde foredrag i forbindelse med den kvenske kulturuka i Nord Troms – Paaskiviiko. Det var lett å si ja. Ingen steder i verden er vakrere enn kysten av Nord Troms, og jeg får møte folk jeg kjenner meg igjen i. Jeg skal farte fra sted til sted med foredraget “Ingen sa at jeg var kven – Arnøyværing på leit etter slektsrøtter i Tornedalen”.

Tippoldefar og tippoldemor

Det var nettopp i Tornedalen det helt uventet gikk opp for meg at jeg var kven. Etter at sjokket hadde lagt seg begynte jeg å nøste. Først langs slektsgrenen som førte fra Tornedalen i grensetraktene mellom Sverige og Finland til Arnøya, der jeg opprinnelig kommer fra. Det var mine tippoldeforeldre som reiste derfra til Norge, og ble registrert som kvener i folketellinger og kirkebøker da de kom hit. Med seg hadde de to små barn og det de kunne få med seg. Akkurat hvordan de reiste vet jeg ikke, og heller ikke hvilken vei. Mest sannsynlig mot Skibotn, den samme veien man i århundrer hadde dratt for å drive handel med de som bodde ute ved Ishavet. Derfra kan de ha tatt seg oppover kysten i båt før de kom fram til bestemmelsesstedet Kvænangen. Der vil jeg tro de hadde slekt, eller i hvert fall noen de kjente – eller visste om. Det var ingen grunn til å dra på måfå. Såpass mange hadde tatt veien før, og ryktet om beiteland, rikt fiske og plass til alle hadde for lengst nådd elvedalen. I Kvænangen har det bodd folk med røtter i Tornedalen siden 1500 tallet, kanskje ennå lengre. Dessverre skulle lykken ikke vare alt for lenge. Allerede året etter at de kom druknet tippoldefar Johan under fløting i Kvænanselva. Mon tro om elva oppførte seg annerledes enn Torneelven som rant gjennom et adskillig mildere landskap? Igjen satt min tippoldemor Brita Caisa. Nå hadde hun en munn til å mette, kanskje diet hun fortsatt lille Isak, min bestefar Isaks onkel..

Oldemor, bestefar, pappa og meg

Det er noen svake spor etter tippoldemor. Hun bodde resten av livet i Kvænangen. Den eldste sønnen hennes, Johannes, tok seg ut til Arnøya. Oldemor Elisabeth ble gift med Peder fra Nordreisa og havnet i Bugøynes. Heller ikke hun skulle ha mannen sin med seg inn i alderdommen. Hun endte sine dager på Arnøya, nærmere bestemt på Nygård, ytterst på Lauksletta. Oldemor bodde da hos sin sønn, min bestefar. Han ble født i Bugøynes, registrert som finsktalende og kven. Det var på Nygaard pappa ble født – som tredje generasjons innvandrer. Den kvenske identiteten levde antakelig fortsatt i hjemmet, men etterhvert skulle den blekne. Når min tur kom snakket ingen lengre om den. Jeg får aldri vite hva jeg har gått glipp av. Samfunnet rundt meg hadde glattet over både det kvenske og det samiske. Igjen sto det norske alene. Usant og nakent.

Samtidig som jeg bladde meg fram til dette glimtet av tid – fra 1832 til 1959 – grodde det fram en interesse for det kvenske inne i meg. Hva er kvener, egentlig? Hva er kvensk kultur. Det var ikke helt enkelt å få tak i. Det var lite jeg kunne identifisere meg med, sånn uten videre. Ute på øya var det ingen spor, ikke et ord. Her jeg bor nå, i Horten, har nesten ingen hørt om kvener. Jeg bladde i bøker, leste på nett. Nye spørsmål ble født: Hvor kommer kvenene fra? Hva har de tatt med seg til Norge? Er det et særpreg i det hele tatt? Og har dette noe med meg å gjøre, egentlig?

Møtet med en kvinne i Tornedalen ville ikke slippe taket. Jeg måtte tilbake. Jeg ville vite, ville forstå. I august 2019 pakket jeg bilen og dro. Det ble en uforglemmelig reise.

Nå vet jeg langt mer, og er invitert oppover til fire kommuner i Nord Troms for å fortelle om dette. Først til min egen hjemkommune Skjervøy. Så skal jeg videre til Kåfjord, Lyngen, Storfjord og Kvænangen. Nordreisa skal jeg besøke som gjest. Små steder under mektige fjell. Steder med en historie alt for få kjenner til. Fortellingene om den kvenske bosettingen er for stillferdig, for lite kjent. Mitt ønske er at det mangfoldige, flerkulturelle og fargerike livet i nord skal males med bredere pensel. Det er på tide å ta den tapte historien tilbake.

Skjervøy

For min egen del skal jeg benytte anledningen til å lære mer om de stedene jeg skal besøke i Nord Troms (Pohjais-Tromssa), og starter med Skjervøy kommune – på kvensk Kieruan komuuni. Selv min egen hjemkommune vet jeg alt for lite om. Skjervøy kommune ligger i sin helhet på øyer, hvorav de største er Arnøya (Artnansaari), Kågen, Uløya, Laukøya og Skjervøy. Langt de fleste av kommunens drøye 2500 innbyggere bor på Skjervøy, rundt 85 %. Elleve prosent bor på Arnøya, resten er fordelt på de andre øyene.

Av historie vil jeg ta med noen få ting for ikke å rote meg langt bort fra det som er tema for reisen min. Kommunesenteret Skjervøy er et gammelt handelssted med røtter minst tilbake til 1500-tallet. Kanskje noen av dem hadde handelsvarer fra Tornedalen med seg i bytte med tørrfisk.

Skjervøy ble opprettet som kommune 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. Den gangen var kommunen større i omfang, og omfattet store deler av fastlandet, muligens de samme områdene som lå under Schiervøe prestegjeld. På slutten av århundret ble Nordreisa skilt ut som egen kommune. Fastlandet på østsiden av Reisafjorden ble overført til Kvænangen, og ytterligere ble fastlandet på vestsiden samt søndre del av Uløya også overført til Nordreisa.

Skjervøy var hjemstedet til Leonhard Seppala, en mann jeg ikke hørte om før Disneyfilmen Togo kom ut. Han var hovedmannen bak frakten av medisin til avsidesliggende samfunn i Alaska vinteren 1925/26. Der var det brutt ut difteri, og innsatsen reddet mange liv. I 2000 ble Seppala kåret til «århundrets hundekjører» av det internasjonale hundekjørerforbundet for bragden. En usedvanlig mann. Nå vet jeg at han var kven, født i Skibotn i 1877, og at det er etablert et tun til minne om ham på Skjervøy. Det vil jeg besøke.

Og så skal jeg jo på biblioteket på Skjervøy mandag 7. juni. Derfra skal jeg videre til Kåfjord, Lyngen og Storfjord. Alle stedene er for så vidt kjente, men når jeg tenker etter vet jeg i grunnen ikke så mye om dem. Gleder meg til å lære mer. Å ta en titt på kvenske stedsnavn er jo en start.

Paaskiviikko 2021 – Kvenske kulturdager i Nord Troms

Halti Kvenkultursenter i Nordreisa (Haltii Kväänisentteri) har som oppgave å styrke og revitalisere kvensk språk, kultur, næringstradisjoner og rettigheter for den kvenske befolkningen i Nord-Troms (Pohjais-Tromssa) – og i hele Troms og Finnmark fylke. Et viktig mål for kvenkultursenteret er å synliggjøre den kvenske kulturen i alle sammenhenger. Paaskiviiku, de kvenske kulturdagene i Nord Troms, er en del av dette arbeidet. Ulike arrangementer er spredt ut over kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy (Kierua), Nordreisa og Kvænangen. Til tross for pandemien har Halti Kvenkultursenter klart å få på plass et ukelangt program der skoler og biblioteker har arrangementer i ukedagene. Fredag er det en forestilling i Manndalen og lørdag er det foredrag i Nordreisa . Det har jeg tenkt å være med på, og gleder meg stort.

Se programmet for hele uka her

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: Arnøya, mot nord

  • « Go to Previous Page
  • Gå til side 1
  • Gå til side 2
  • Gå til side 3
  • Gå til side 4
  • Gå til side 5
  • Interim pages omitted …
  • Gå til side 7
  • Go to Next Page »

Footer

Siste blogginnlegg

  • Vil bidra til at andre får en lettere vei å gå
  • Laila Lanes jakter på sannheten om kvener
  • Mine sjøsamiske røtter
  • Kjøkkenkunst og arven fra mamma
  • Postbudet og Lovikkavanten
  • Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie
  • Jeg vil hedre min oldemor
  • Hva vil politikerene i Horten si?
  • Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
  • Birkarlhandelen var basert på tillit

Facebook

Facebook Pagelike Widget

INSTAGRAM

kvenskeroetter

Det er stadig flere kreative og innovative folk so Det er stadig flere kreative og innovative folk som produserer smykker og annet fint, med kvenskinspirerte motiver og tema. Som disse naturlige og vakre brosjene fra Jan Erik Laiti. Blir stas å pynte seg med dem. 
***
#kven
#kvenstas
#kvenskidentitet
Det tyter fram innovatører og kreative kvener ove Det tyter fram innovatører og kreative kvener overalt. Og jeg kan pynte meg med kvenstas. Dette smykket er jeg veldig glad i, og kommer fra Reisa Skinnprodukter. 
#kven
#kvenstas
#kvenskidentitet
På vei mot nord, med mine gamle og slitte følges På vei mot nord, med mine gamle og slitte følgesvenner, anskaffet i en annen tid. Med relativt ny markering, av relativt nytt ståsted. Både Røde Kors, en tidligere arbeidsgiver, og Norske kveners forbund, min nåværende viktige havn, finner plass side om side i mitt ❤️
--
#motnord
#mieolenkvääni
#kvensk
Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst i Tromsø og er nå bosatt i Oslo.  Hun har siden 1999 utgitt tjuefire bøker, og vunnet flere priser. Tirsdag får kursdeltakerne i "Med litteratur som identitetsbygger" høre henne snakke om sitt forhold til naturen i Neiden og den kvenske kulturen. Og om Brita Caisa Seipajärvi, som spenner på seg skiene og går mot kysten av Finnmark. Uansett hva som skjer går hun videre, men hva møter henne når hun kommer fram? Les om prøveprosjektet på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#kvääni
#identitetsbygger
#kvenskidentitet
Det er i sprekkene lyset slipper inn * #lillastuga Det er i sprekkene lyset slipper inn
*
#lillastugan
Underholdende og interessant. Handlingen foregår Underholdende og interessant. Handlingen foregår i Enontekis/Enontekiö på slutten av 1600 tallet i forbindelse med det årlige handelsmarkedet. Ved siden av å møte noen artige karakterer får en med seg både historiske detaljer og en billedlig opplevelse av datidens liv. Forfatteren levde riktignok på 1800 tallet, men har selv levd i det aktuelle miljøet. Artig og nyttig.
***
#litteratur 
#tornedalen 
#kvenskeroetter
#identitetsbygger
Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en utstilling på Kvenfolkets dag 16. mars.
***
#takknemlig❤️
#kven
#litteratur
#identitetsbygger
Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i livet utløser sterke følelser. Når det første sjokket har lagt seg, åpnes det opp for suget etter å være det man er født til. Med litt støtte kan veien bli lettere å gå.
***
Les på ordspinneriet.no 
***
#kvensk
#idenitet
#identitetsbygger
Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. m Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Gleder meg til å holde appell om sterke, kvenske kvinner hos Flerkulturell kvinnegruppe i kveld
*
#vaimovoima
#kvinnekraft
Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og ti Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og til å lære. Les på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#litteratur 
#kvääni
#identitetsbygger
Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk lit Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk litteratur og litteratur om kvener. Les mer på ordspinneriet.no 
*

#kvensk
#kvensklitteratur
#identitetsbygger
takk til lyset himmelen over vannet skogen og fjel takk til lyset
himmelen over
vannet
skogen
og fjellet som holder alt på plass
*
#takknemlighet
#lillastugan
#sverige
#nature
Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfa Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfattere. Og om kvener og vår historie
***
#kvensk
#kvensklitteratur 
#identitetsbygger
På farta mot nord igjen med lesestoff om sør *** På farta mot nord igjen
med lesestoff om sør
***
#torpflyplass
#tromssa
#kierua
#kvääni
#reisekven
#motnord
Det begynner å ligne en vott. *** #lovikkavantar Det begynner å ligne en vott.
*** 
#lovikkavantar
#votter
#käsityö
#håndarbeid
#kvensk
#kvääni
KLARA ❤️ Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke t KLARA ❤️
Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke til med premieren og alle de andre forestillingene utover høsten. 

Fullt hus i Oslo så jeg. Hurra! ... men da er det jo ikke plass til meg ... før neste gang :-)

#detsupersynligefolket 
#baresidet
#jegerkven
#mieolenkvääni
Mye av det beste er i nord, blant annet min unge k Mye av det beste er i nord, blant annet min unge kvendatter @kvenungdommen #kven #kvensk #tromssa
Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kve Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kven #kvensk #motnord
Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvo Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvordan ta vare på den

#kulturskatt
#kvinnekultur
#mor
#mamma
#matte
#mattefiller
I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Førs I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Første gang feiret i 1909. Året etter ble en internasjonal kvinnedag vedtatt. I 1977 ble den gjort til en FN-dag. Kvinner over hele verden står overfor utfordringer. I dag er dagen for å tenke på andre. 
---
#hyväävaimoittenpäivää
#gratulerermedkvinnedagen
#vaimoittenpäivää
#kvinnedagen
#vaimovoima
#kvinnestyrke
#solidaritet 
#solidarity
#vaimo 
#kvääni 
#kvääni
#kven
Load More Follow on Instagram
Copyright © 2023 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Eriksen · Skrivekurs - Kom i gang · Få mot til å skrive