ORDSPINNERIET

Bakom ordene

Kvenske røtter

KVEN PÅ RADIO

av

Telefonen ringte. Klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret. Stor var forundringen når jeg lyttet til talemeldingen som ble lagt igjen på svareren. Det var fra NRK P2. De ville ha meg på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag.

Kvenflkets dag nrk

En av de som skulle delta var Einar Niemi, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Hans kunnskaper og formidlingsevne er forbilledlige. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der.

Det var programlederen, Per Kristian Olsen, som kontaktet meg. Han hadde vært inne på nettsiden min. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham. Det stemte. Laila Lanes skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø. Hun er journalist, og har sammen med Anne Mari Rahkonen Berg ansvar for sendingene på NRK Kvensk. Jeg har flere ganger vært i kontakt med dem begge, første gang i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg lykkeligvis vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på. Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø var Hilja Huru, leder for Norske Kveners Forbund.

Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Noen dager senere satt jeg alene i et studio i Tønsberg. Glad og spent. Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur kan du høre de ved å trykke på knappen under.

Hør programmet her

VEIENE TIL TORNEDALEN

av

veier til Tornedalen

Uttrykket Alle veier fører til Rom skriver seg fra byggingen av et omfattende veinett over større deler av Europa som skule lede folk inn til hovedstaden i Romerriket. I overført betydning brukes det i dag for å beskrive at den ene framgangsmåten kan være like god som en annen. For meg fører alle veier til Tornedalen.

På jakten etter egne røtter har jeg gravd meg dypt inn i historien. Først leste jeg Tornedalens historia I og II. Den første starter ved istiden, og tro det eller ei; jeg synes det er fascinerende å starte der. En gang lå hele Norden gjemt under isen, og det skulle gå lang tid før det var mulig for folk å bosette seg der. De store trekkene over hvem som kom først og hvilke veier de tok har jeg fart over med harelabb. Når det gjelder bosettingen i langs Torneelv er det sikkert mye jeg ikke har forstått ennå, men det er helt greit. Veien blir til mens man går. Det jeg i alle fall har heftet meg ved er at man finner ut mye gjennom språket, og felles for de som har bosatt området er det finsk-urgiske språket. Videre har jeg forstått et det særlig er tre folkegrupper som har formet og navngitt steder i Tornedalen: Tavastere, savolaxere og karelere. De kom fra øst, og tok med seg sine ferdigheter og tradisjoner.

Den første bosettingen i dalen skjedde et stykke oppe i dalen, rundt det som i dag er Övertorneo og Pello. For meg er det kjempeinteressant, for etter å ha investert i et slektsforskningsprogram er det nettopp til disse områdene jeg blir ført. Den grenen som tar meg lengst tilbake fører meg ut av Tornedalen, langs kysten av Østerbotten, forbi Oulo og til et lite sted som heter Lumijoki. Der skal det på 1400 tallet ha bodd en birkarl ved navn Lauri Rahtu. Det sies at han var områdets rikeste mann. Noe særlig mer finner jeg ikke, verken om ham, hans sønn Niilo Laurinpoika Rahtu eller sønnesønnen Lauri Niilopoika Rahtu, Men så dukker Henrich, med etternavnet Larsson Rahtu, opp. Han fører meg tilbake til Tornedalen.

Henrich Rahtu (ca. 1520 – 1590) var birkarl, og bodde på en gård som hadde vært i slektas eie i generasjoner. Av en eller annen grunn forlater han denne gården for å bosette seg i Matarengi, i Övertorneo. Også der blir han en betydelig mann. Så langt jeg har klart å finne ut av, tyder alt på at han er en av forfedrene mine.

For meg er det interessant å gå så langt tilbake det er mulig for å forstå hva det vil si at jeg er kven. Hvem er vi? Hva har formet oss. Er det særtrekk, ferdigheter og kanskje til og med væremåter som oppsto allerede i de tidlige folkegruppene? Derfor dveler jeg ved Rahtuslekten, den som jeg kan følge lengst tilbake, og den som starter så langt øst som mulig. Dersom jeg får det til er det nettopp i Lumijoki jeg starter min neste reise gjennom Tornedalen. Hva jeg finner vet jeg ikke. Hvem jeg skal snakke med for å finne ut av ting vet jeg heller ikke, men siden alle veier fører til Tornedalen tenker jeg at det skal gå bra.

Mer om samme tema

KVENSKE RØTTER

av

Som jentunge hørte jeg ikke ofte ordet kven, og når jeg gjorde det var det stort sett i negative ordelag.

Kvenene er en norsk minoritet med finsk språk- og kulturbakgrunn som har kommet til Nord-Norge før 1945, og deres etterfølgere. Definisjon baseres på folkets selvidentifikasjon, altså hvordan de oppfatter seg selv.

Det finnes fortellinger om qvæner som har tatt seg fram til kysten av Troms og Finnmark allerede på 800-tallet. De kom i stor grad for å drive handel. På hvilket tidspunkt de første slo seg ned og begynte å sette preg på landskapet, er ikke lett å finne ut av, men på 1500-tallet har myndighetene innført skattelister, og kvenene registreres som egen befolkningsgruppe. Jakten på områder som kunne utvikles til jordbruk og rikt fiske lokket. Kvenene hadde med seg tradisjoner om å rydde land og holde bufe. Det gjorde de på samme måte som deres forfedre hadde gjort, da de bosatte seg i det som i dag er nordlige deler av Finland og Sverige. Kvenene som innvandret til Norge på 1700-tallet kom hovedsakelig fra Tornedalen, og vandringens mål var å bryte opp jord. På 1800-tallet var det anneledes, da var det i større grad snakk om å skaffe seg arbeid. Nødsår, krig og uro får folk til å pakke sammen for å dra mot Ruija; Havlandet.

Kvenene i Nord Troms og Finmark vært med på å bygge landet med egne hender. Det har de gjort med kunnskap, styrke og utholdenhet, men på et tidspunkt i historien går de fra å være en viktig ressurs til å bli en trussel. Redselen for et Finland i framvekst gjorde Finnmark og Nord Troms til en sikkerhetspolitisk arena, der alt fra gratis ukeblad til gruvedrift var en del av strategien. Kvenene ble utsatt for en beinhard fornorskningspolitikk, enda hardere enn den var for samene. Spede forsøk på mobilisering for å bevare kultur og rettigheter ble motarbeidet av myndighetene, og kvenene ble overvåket. Fornorskingspolitikken var også et spørsmål om rase. Fra slutten av 1800-tallet ble assimilering av de som var annerledes et viktig ledd i konstruksjonen av nasjonalstaten – ett land, ett folk og ett språk. Jordsalgsloven av 1902 var et viktig verktøy. I den het det at salg av jord bare kunne forekomme til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. På et tidspunkt i historien ble de tvunget til å bøye nakken. De ble definert som mindreverdig og påført utenforskap. Den eneste muligheten var å la seg assimilere. Egenoppfatningen blant kvenene ble at de ikke hadde rett til å kreve noe som kunne bidra til bevaring av deres kulturelle integritet. Betegnelsen kven går ut av folketellingregisteret, og språket forsvinner.

Alt dette har formet oppveksten og identiteten til de som i dag kan kalle seg kvener. Det var i fjor sommer at jeg plutselig skjønte det: Jeg er en av dem. Jeg kommer fra et folk som systematisk har blitt undertrykt av myndighetene. Et folk som har blitt sugd opp i underlaget og blitt borte. Usynlige. Resultatet for min del er at jeg ikke har hørt noe som helst om min bakgrunn. Ikke før jeg dro til Tornedalen sommeren 2018.

Fra Arnøya til Tornedalen

kvenske røtter

Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 tar jeg ferga fra Arnøya til Kågen i Nord Troms, akkurat i tide til å komme meg gjennom tunellen til fastlandet før den stenger i forbindelse med vedlikeholdsarbeid. Gudene skal vite at det trengs. Jeg kjører til Olderdalen og parkerer nede ved fergekaia. Rundt fem om morgenen våkner jeg. Det er kaldt. Jeg starter bilen og begynner å kjøre. Lengre inn i fjorden er det et nytt stopp. Også her blir natta brukt til å jobbe for sliterne langs E6. Det blir ikke så lenge å vente. Snart blir jeg geleidet gjennom tunellen av en følgebil, og så kan reisen starte på ordentlig. Rundt åtte om morgenen passerer jeg riksgrensen, og snart er jeg ved Kilpisjärvi. Kafeen er åpen. Jeg går inn og bestiller frokost. Rundt meg snakkes finsk, et språk min tippoldemor sikkert forsto. Hun snakket antakeligvis meänkieli – våres språk. Hun var på vei mot framtida i Nord Troms. Jeg skulle i motsatt retning – mot fortida i Tornedalen. Det jeg fant forandret livet mitt.