ORDSPINNERIET

Bakom ordene

tidløshet

LYDEN AV ET KVENSK HJERTE

av

Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige.

Musikken åpnet opp for rommet bak tiden. Jeg kunne gått inn, men valgte å bli. I stedet kom det, det gamle språket.

I dette avsnittet skal jeg ikke prøve forstå for å formidle videre. Det eneste jeg skal gjøre er å gjengi opplevelsen av podcasten «Lyden av kvensk. Støv og stjerner» fra november 2016. Kari Slaatsveen var programleder, og jazzmusikeren Arve Henriksen var invitert til å framføre en improvisasjon, en sammensmelting av egen musikk og gamle lydopptak fra Nordreisa, stedet min oldefar Peder kom fra. 

Ifølge nettstedet Alkunne er Arve Henriksen en allsidig trompetist og komponist med stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Er du nysgjerrig på å vite mer om ham er det rimelig lett å finne mye informasjon både her og der på nettet. Det jeg skal ta med er kun at han ble født på Vestlandet i mars -68, er ni år yngre enn meg, at vi har begge kvenske røtter og at dette er noe vi begge har blitt klar over i voksen alder. Han har utforsket dette videre gjennom musikken, jeg skriver meg inn i min kvenske identitet.

Pappa spilte trekkspill.

—

Klangen er en reise i tid

De første tonene fra trompeten kunne like gjerne kommet fra et trekkspill, så kommer bølgene. Duvende. I en ujevn rytme slik havet snakker.

Bølgene har ingen tid, de har alltid vært der. Rolig drar de med seg glatte steiner ut, og rolig, men ufravikelig, skyver de dem inn igjen. Steinene får liv, de tumler omkring, under og over hverandre. Glinsende. Fargene blir klarere når de er omgitt av vann. 

Et fremmed språk er i rommet. Det snakker til meg fra et sepiafalmet fotografi innerst i kroken. «Kjenner du meg ikke?» spør det. «Nei, men jeg vet hvem du er» lyver jeg, for jeg kjenner det språket, det er jo mitt folks språk. Hvis det ikke var slik, ville det ikke snakket til meg slik en gammel onkel gjør. Språket vet hvem jeg er. «Hva vil du meg?» spør jeg ut i luften. Det er for sent å få svar, men i grunnen trenger jeg det ikke. Jeg har forstått hva oppgaven min er. 

Vedkjenne. Akseptere. 

Vedkjennes. Bli akseptert. 

Respektere, bli respektert.

Forstå, bli forstått.

—

Trompeten blir trompet, gjentar tonene fra den kvenske sangen, beveger seg i en bue foran meg, fra venstre mot høyre. Klangen er en reise i tid. 

Bølger. Steinene som dras ut, og dras inn. 

Den kvenske tonen henger seg opp, et ekko fra en tid som var, et uforståelig språk, som toner fra en munnharpe.

Det spraker i lydbåndet og en kvinne i en brodert kjole trår fram. Hun kommer langveis fra, hun også. Fra øst. Langt fra øst. Stemmen stemmer ikke, den er flat. Nasal. Kinnene hennes er farget av sol og vind, formet av tid, rom og evigheten. Øynene forsvinner i furene over de høye kinnbenene. 

Jeg trodde jeg var liten.

—

Joiken flater ut landskapet, jeg hadde ikke sett det, men nå var det der. Uendelig, bølgende. Det ligger mellom meg og kvinnene jeg leter etter. En bro over tiden.

Salmen avløser mannen, kvinnen, trompeten og tankene mine, uforståelig i sin språkdrakt, men likevel litt for kjent.

Beklager. Salmer vekker ingen gode minner. Læstadianerpredikanten dukker opp – og forsvinner. En sju år gammel jente sitter ennå en gang alene på en kjøkkenkrakk som for anledningen er plassert i den iskalde finstua, like ved døren. Det er alvorlig i rommet. Farlig. Man kan brenne i …

Men jeg skal lytte, jeg skal det. Jeg vil. Jeg vil forstå hva det er man klamrer seg til.

—

Så er lyden av vann der igjen. Er det Reisaelva? Min oldefar Peder hørte nok den mer enn en gang. Før han traff oldemor og de flyttet mot nord og mot øst. Han døde der. Det er det eneste jeg vet om ham foreløpig, men jeg tenker at det skal nok gå seg til etter hvert.  

En mørk, mekanisk lyd trenger gjennom den melodiøse jazztonen fra trompeten, skjærer i øret, men så skjærer jo også den kvenske historien som ti kniver i hjertet. Man gjorde som makta sa, ellers …

Veien fra smerte til sinne er kort, man blir våken.

Tralalalala, rallalallala, lallallallallala.

Stemmen kommer mot meg med fortiden. Jeg forstår ikke. Jeg fikk ikke vite. Jeg kjenner historiens gang, jeg har lest den, men likevel er jeg trist. Jeg kunne forstått. Jeg burde forstått.

—

Kan man tralle seg inn og ut av alt?
Ja, det kan hende. Et trallalla er ikke noe å forstå. Det kan forene, men det kan irritere også.

Stemmen fra tiden bortenfor, språket jeg ikke når. Språket jeg ikke kan savne, for det har aldri vært mitt. Bak det trenger lyden av stramme strenger seg fram. Strenge toner, en insisterende røst. 

Magen min fylles av en ny stemme, den kommer fra hvorsomhelst, det er ingen grenser. Musikken slipper inn luft og løfter meg bort. En stund er tankene borte. Skiftningene er nå bare overganger, fela er framme igjen, kvenen fra Vestlandet og jeg møtes.

— «Eg er kven er eg» —

Fortid og framtid sklir vekk. Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige. Det som renner gjennom Tornedalen og Reisadalen, fra fjellene på kysten av Vestlandet og Arnøya, det som fyller Oslofjorden. Vi er overalt, vi kvener.

Hennes hjerteslag og hans.
Mine og dine.

—

Her kan du oppleve «Lyden av kvensk» og Arve Henriksen

VINDEN OG VANNET ER EVIG

av

Det er når ordene kommer av seg selv de har noe å fortelle. 

Mellom Karin Rahtu Hetta og Elisabeth Johannesdotter Huru står kvinnene i en usynlig kø. Jeg vil skrive dem fram, men man skal ikke lete for hardt. Da finner man ingenting.

Hva er tid?

Er det stillheten mellom klokkeslagene? Er det avstanden mellom min oldemor Elisabeth, som kanskje hadde både sine verste og beste dager her på Nygård omtrent her jeg sitter nå, og meg? Hva består i så fall denne avstanden av? Utenfra sett ble våre liv ganske så forskjellig, innenfra vil jeg tro hun og jeg har mye felles. Samme vinder som farget kinnene hennes røde blåser ennå. De har ingen start, ingen slutt, ingen tid. Vi har begge kjent smerten av fødsel. Vektløsheten i det øyeblikket barnet møter verden utenfor og ennå ikke vet hvem det er. Tilfredsheten i å vite at barnets iver og strev får melken til å flomme. Hun og barnet. Jeg og mitt. Men lengtet hun også hjem? Hun var jo så liten da de dro. Visste hun at det var elven, ikke havet hun lengtet etter? Ikke fjellet, men bølgene i gresset? 

Slik var det også med Karin, birkarlens datter. Hun dro ikke så langt som Elisabeth og meg, men kjente de samme vindene. De har har svalet eller pisket i århundre etter århundre, alt ettersom. Vannet som slipper fri ved Goldajärvi kan likegodt renne nordover som sørover. Det kan like gjerne havne i havet utenfor Nord Troms som i bukta innerst i Bottenvika, og det vannet som fyller opp sjøene på fjellet har kommet med regnet. Slik var det den gangen også. Vinden og vannet er evig. Og barnefødslene.  Vi er alle født inn i en tid, men ikke nødvendigvis en annen tid. Ikke når vi ser innover mot gjenkjennelse. Jeg tror jeg kan kjenne meg igjen i oldemor Elisabeth, og også i Karin. Jeg vil det. Hvordan kan jeg ellers finne dem? Kvinnelivet var bortenfor ord og tall når Karin var i tiden. Det var nytt for mennene også den gangen å bli så veid og målt, å være så synlig for en verden der ute, for folk som ikke kjente tyngden av fangsten under vinterhimmelen. 

Historien er skrevet av menn, for menn og om menn. Kvinnene finnes mellom linjer og tall. Vi kan så vidt skimte ryggen på dem.

Jeg vil skrive fram hendene til Karin. Skautet hun brukte i fjøsen. Smilet når hun la barnet til brystet. Mellom Karin og Elisabeth står kvinnene i en usynlig kø. De deler en litt forkommen latter fordi de først ser hverandre utenfra, men så faller det en ro. Det er innenfra vi må se hverandre om det skal gå opp, regnestykket. 

Jeg er hjemme. Livskraften siver inn. Syregraset har blitt stivt, men det finnes alltids noe man kan spise om man vet hva man ser etter. I natt slapp havtåka taket, så nå kan jeg se Flufjellet stupe rett i havet. Ser man østover lener blikket seg mot fjellet på Laukøya. Sørover strekker veien seg bort herfra og hjem igjen. Går jeg ut av døra hører jeg aller først Halselva stupe over kanten før jeg ser den. Foten av Lillefjellet ligger omtrent femten minutters gange herfra, opp en bakke der vi en gang slo høy, forbi myrene. Langs dyretråkk følger man så en rygg til man er over de vridde fjellbjørkene. Der møter man fjellmarikåpe, hestespreng, grepplyng, lusegras, fjellsyre og spor etter hare, rein og sau. Spor av forskjellige slag. Fjellrypa tar over for lirypa. Derfra kan man se så langt man vil og trenger. Ørna er lengre ut, men man vet hun er der. Videre er det lett å gå, ingen og ingenting står i veien. Oppe på Lilledalen møter man først draget fra Blåisen, så ser man den. Innskrumpet, men gammel og derfor hel. Til venstre reiser den siste bakken seg, her må man holde en smule mot øst. Jeg bare nevner noe som alle vet. Aller innerst mot Andreafjellet ligger Lillefjellvannet, og det er i enden av det Halselva finner veien mot stupet. Det går an å gå opp den veien også. Bakenfor ser jeg toppen av Arnøyhøgda, 1170 meter over bakken. Fra den ser man ennå lengre, så langt at du ikke vet hva du ser. 

Den lille gården min bestefar drev og der min oldemor hadde sine siste levedager ligger bare noen skritt unna her jeg er nå, og her jeg var før. Fetteren min bor der, og når de siste sommergjestene har reist, blir det kaffe. Det var faren hans som var eldst. Han fikk det meste av jorda, den beste lakseplassen og torvemyra. Det var bare sånn det var. Han hadde hest, og han hadde traktor. Sauebonden i bygda, fetteren min og jeg deler tippoldeforeldre, og overalt der jeg går er det tegn som minner meg på hvem jeg er.

Da jeg sist så ut av vinduet sto sola over Kvænangen. Nå faller skyggene i motsatt retning. Jeg har ikke tenkt å skynde meg likevel. Man skal ikke lete for hardt, da finner man ingenting. Det er når ordene kommer av seg selv de har noe å fortelle.