• Hopp til hovedinnhold
  • Skip to secondary navigation
  • Hopp til bunntekst

ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

  • HJEM
  • MINE KVENSKE RØTTER
    • IDENTITETSREISEN
    • SLIK FANT JEG RØTTENE
  • LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER
    • ANERKJENN DIN KVENSKE IDENTITET
  • BLOGG

formødre

LYDEN AV ET KVENSK HJERTE

18. oktober 2020 av Unni

Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige.

Musikken åpnet opp for rommet bak tiden. Jeg kunne gått inn, men valgte å bli. I stedet kom det, det gamle språket.

I dette avsnittet skal jeg ikke prøve forstå for å formidle videre. Det eneste jeg skal gjøre er å gjengi opplevelsen av podcasten «Lyden av kvensk. Støv og stjerner» fra november 2016. Kari Slaatsveen var programleder, og jazzmusikeren Arve Henriksen var invitert til å framføre en improvisasjon, en sammensmelting av egen musikk og gamle lydopptak fra Nordreisa, stedet min oldefar Peder kom fra. 

Ifølge nettstedet Alkunne er Arve Henriksen en allsidig trompetist og komponist med stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Er du nysgjerrig på å vite mer om ham er det rimelig lett å finne mye informasjon både her og der på nettet. Det jeg skal ta med er kun at han ble født på Vestlandet i mars -68, er ni år yngre enn meg, at vi har begge kvenske røtter og at dette er noe vi begge har blitt klar over i voksen alder. Han har utforsket dette videre gjennom musikken, jeg skriver meg inn i min kvenske identitet.

Pappa spilte trekkspill.

—

Klangen er en reise i tid

De første tonene fra trompeten kunne like gjerne kommet fra et trekkspill, så kommer bølgene. Duvende. I en ujevn rytme slik havet snakker.

Bølgene har ingen tid, de har alltid vært der. Rolig drar de med seg glatte steiner ut, og rolig, men ufravikelig, skyver de dem inn igjen. Steinene får liv, de tumler omkring, under og over hverandre. Glinsende. Fargene blir klarere når de er omgitt av vann. 

Et fremmed språk er i rommet. Det snakker til meg fra et sepiafalmet fotografi innerst i kroken. «Kjenner du meg ikke?» spør det. «Nei, men jeg vet hvem du er» lyver jeg, for jeg kjenner det språket, det er jo mitt folks språk. Hvis det ikke var slik, ville det ikke snakket til meg slik en gammel onkel gjør. Språket vet hvem jeg er. «Hva vil du meg?» spør jeg ut i luften. Det er for sent å få svar, men i grunnen trenger jeg det ikke. Jeg har forstått hva oppgaven min er. 

Vedkjenne. Akseptere. 

Vedkjennes. Bli akseptert. 

Respektere, bli respektert.

Forstå, bli forstått.

—

Trompeten blir trompet, gjentar tonene fra den kvenske sangen, beveger seg i en bue foran meg, fra venstre mot høyre. Klangen er en reise i tid. 

Bølger. Steinene som dras ut, og dras inn. 

Den kvenske tonen henger seg opp, et ekko fra en tid som var, et uforståelig språk, som toner fra en munnharpe.

Det spraker i lydbåndet og en kvinne i en brodert kjole trår fram. Hun kommer langveis fra, hun også. Fra øst. Langt fra øst. Stemmen stemmer ikke, den er flat. Nasal. Kinnene hennes er farget av sol og vind, formet av tid, rom og evigheten. Øynene forsvinner i furene over de høye kinnbenene. 

Jeg trodde jeg var liten.

—

Joiken flater ut landskapet, jeg hadde ikke sett det, men nå var det der. Uendelig, bølgende. Det ligger mellom meg og kvinnene jeg leter etter. En bro over tiden.

Salmen avløser mannen, kvinnen, trompeten og tankene mine, uforståelig i sin språkdrakt, men likevel litt for kjent.

Beklager. Salmer vekker ingen gode minner. Læstadianerpredikanten dukker opp – og forsvinner. En sju år gammel jente sitter ennå en gang alene på en kjøkkenkrakk som for anledningen er plassert i den iskalde finstua, like ved døren. Det er alvorlig i rommet. Farlig. Man kan brenne i …

Men jeg skal lytte, jeg skal det. Jeg vil. Jeg vil forstå hva det er man klamrer seg til.

—

Så er lyden av vann der igjen. Er det Reisaelva? Min oldefar Peder hørte nok den mer enn en gang. Før han traff oldemor og de flyttet mot nord og mot øst. Han døde der. Det er det eneste jeg vet om ham foreløpig, men jeg tenker at det skal nok gå seg til etter hvert.  

En mørk, mekanisk lyd trenger gjennom den melodiøse jazztonen fra trompeten, skjærer i øret, men så skjærer jo også den kvenske historien som ti kniver i hjertet. Man gjorde som makta sa, ellers …

Veien fra smerte til sinne er kort, man blir våken.

Tralalalala, rallalallala, lallallallallala.

Stemmen kommer mot meg med fortiden. Jeg forstår ikke. Jeg fikk ikke vite. Jeg kjenner historiens gang, jeg har lest den, men likevel er jeg trist. Jeg kunne forstått. Jeg burde forstått.

—

Kan man tralle seg inn og ut av alt?
Ja, det kan hende. Et trallalla er ikke noe å forstå. Det kan forene, men det kan irritere også.

Stemmen fra tiden bortenfor, språket jeg ikke når. Språket jeg ikke kan savne, for det har aldri vært mitt. Bak det trenger lyden av stramme strenger seg fram. Strenge toner, en insisterende røst. 

Magen min fylles av en ny stemme, den kommer fra hvorsomhelst, det er ingen grenser. Musikken slipper inn luft og løfter meg bort. En stund er tankene borte. Skiftningene er nå bare overganger, fela er framme igjen, kvenen fra Vestlandet og jeg møtes.

— «Eg er kven er eg» —

Fortid og framtid sklir vekk. Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige. Det som renner gjennom Tornedalen og Reisadalen, fra fjellene på kysten av Vestlandet og Arnøya, det som fyller Oslofjorden. Vi er overalt, vi kvener.

Hennes hjerteslag og hans.
Mine og dine.

—

Her kan du oppleve “Lyden av kvensk” og Arve Henriksen

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: formødre, kvensk språk, tidløshet

VINDEN OG VANNET ER EVIG

3. august 2020 av Unni

Det er når ordene kommer av seg selv de har noe å fortelle. 

Mellom birkarlen datter og oldemor står kvinnene i en usynlig kø. Jeg vil skrive dem fram, men man skal ikke prøve for hardt. Da finner man ingenting.

Lomvannet ligger vakkert til i marka nord for Lauksletta, Arnøy i Nord Troms.

Hva er tid?

Er det stillheten mellom klokkeslagene? Er det avstanden mellom min oldemor Lisa og meg? Hva består i så fall denne avstanden av? Utenfra sett ble våre liv ganske så forskjellig, innenfra vil jeg tro hun og jeg har mye felles. Samme vinder som farget kinnene hennes røde blåser ennå. De har ingen start, ingen slutt, ingen tid. Vi har begge kjent smerten av fødsel. Vektløsheten i det øyeblikket barnet møter verden utenfor og ennå ikke vet hvem det er. Tilfredsheten i å vite at barnets iver og strev får melken til å flomme. Hun og barnet. Jeg og mitt.

Men lengtet hun også hjem? Hun var jo så liten da hun kom til Kvænangen. Var det elven, ikke havet hun lengtet etter? Ikke fjellet, men bølgene i gresset? 

Birkarlens datter Karin dro ikke så langt som Lisa og meg, men hun kjente de samme vindene. De har har svalet eller pisket i århundre etter århundre, alt ettersom. Vannet som slipper fri ved Treriksrøysa kunne likegodt renne nordover som sørover. Det kunne like gjerne havnet i havet utenfor Nord Troms som i bukta innerst i Bottenvika. Og det vannet som fyller opp sjøene på fjellet har kommet med regnet. Slik var det den gangen også.

Vinden og vannet er evig. Og barnefødslene.  Vi er alle født inn i en tid, men ikke nødvendigvis en annen tid. Ikke når vi ser innover mot gjenkjennelse. Jeg tror jeg kan kjenne meg igjen i oldemor Lisa, og også Karin som levde tidlig på 1500 tallet. Jeg vil det. Hvordan kan jeg ellers finne dem? Historien er skrevet av menn, for menn og om menn. Kvinnene finnes mellom linjer og tall. Vi kan så vidt skimte ryggen på dem.

Jeg vil skrive fram hendene til Karin. Skautet hun brukte i fjøsen. Smilet når hun la barnet til brystet. Mellom Karin og Lisa står kvinnene i en usynlig kø. De deler en litt forkommen latter fordi de først ser hverandre utenfra, men så faller det en ro. Det er innenfra vi må se hverandre om det skal gå opp, regnestykket. 

Jeg er hjemme. Livskraften siver inn. Syregraset har blitt stivt, men det finnes alltids noe man kan spise om man vet hva man ser etter. I natt slapp havtåka taket, så nå kan jeg se Flufjellet stupe rett i havet. Ser man østover lener blikket seg mot fjellet på Laukøya. Sørover strekker veien seg bort herfra og hjem igjen. Går jeg ut av døra hører jeg aller først Halselva stupe over kanten før jeg ser den. Foten av Lillefjellet ligger omtrent femten minutters gange herfra, opp en bakke der vi en gang slo høy, forbi myrene. Langs dyretråkk følger man så en rygg til man er over de vridde fjellbjørkene. Der møter man fjellmarikåpe, hestespreng, grepplyng, lusegras, fjellsyre og spor etter hare, rein og sau. Spor av forskjellige slag. Fjellrypa tar over for lirypa.

Derfra kan man se så langt man vil og trenger. Ørna er lengre ut, men man vet hun er der. Videre oppover er det lett å gå, ingen og ingenting står i veien. Oppe på Lilledalen møter man først draget fra Blåisen, så ser man den. Innskrumpet, men gammel og derfor hel. Bakenfor rager Arnøyhøgda, 1170 meter over havet. Nå ligger den siste bakken og venter. Skritt for skritt til man bikker over kanten på Lillefjellet. Aller innerst mot Andreafjellet ligger Lillefjellvannet, og det er i enden av det Halselva finner veien mot stupet. Det går an å gå opp den veien også. Brattere. Kanskje i morgen.

Den lille gårdentil bestefar drev, der min oldemor hadde sine siste levedager, ligger bare noen skritt unna. Fetteren min bor der fortsatt. Når de siste sommergjestene har reist, blir det kaffe nede hos ham. Det var faren hans som var eldst i flokken. Han fikk det meste av jorda, den beste lakseplassen og torvemyra. Det var bare sånn det var. Han hadde hest, og han hadde traktor. Sauebonden i bygda, fetteren min og jeg deler tippoldeforeldre, og overalt der jeg går er det tegn som minner meg på hvem jeg er.

Da jeg sist så ut av vinduet sto sola over Kvænangen. Nå faller skyggene i motsatt retning. Jeg har ikke tenkt å skynde meg likevel. Man skal ikke lete for hardt, da finner man ingenting. Det er når ordene kommer av seg selv de har noe å fortelle. 

JEG VIL HEDRE MIN OLDEMOR
SKRIVER FRAM MIN KVENSKE ARV

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: Aartnassaari, Arnøya, formødre, tidløshet

Footer

Siste blogginnlegg

  • Litteratur som identitetsbygger
  • Laila Lanes jakter på sannheten om kvener
  • Det samiske gror fram i meg
  • Kjøkkenkunst er ikke en nymotens greie
  • Postbudet og Lovikkavanten
  • Beskyttet: Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie
  • Jeg vil hedre min oldemor
  • Hva vil politikerene i Horten si?
  • Beskyttet: Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
  • Beskyttet: Birkarlhandelen var basert på tillit

Facebook

Facebook Pagelike Widget

INSTAGRAM

kvenskeroetter

Underholdende og interessant. Handlingen foregår Underholdende og interessant. Handlingen foregår i Enontekis/Enontekiö på slutten av 1600 tallet i forbindelse med det årlige handelsmarkedet. Ved siden av å møte noen artige karakterer får en med seg både historiske detaljer og en billedlig opplevelse av datidens liv. Forfatteren levde riktignok på 1800 tallet, men har selv levd i det aktuelle miljøet. Artig og nyttig.
***
#litteratur 
#tornedalen 
#kvenskeroetter
#identitetsbygger
Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en utstilling på Kvenfolkets dag 16. mars.
***
#takknemlig❤️
#kven
#litteratur
#identitetsbygger
Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i livet utløser sterke følelser. Når det første sjokket har lagt seg, åpnes det opp for suget etter å være det man er født til. Med litt støtte kan veien bli lettere å gå.
***
Les på ordspinneriet.no 
***
#kvensk
#idenitet
#identitetsbygger
Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. m Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Gleder meg til å holde appell om sterke, kvenske kvinner hos Flerkulturell kvinnegruppe i kveld
*
#vaimovoima
#kvinnekraft
Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og ti Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og til å lære. Les på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#litteratur 
#kvääni
#identitetsbygger
Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk lit Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk litteratur og litteratur om kvener. Les mer på ordspinneriet.no 
*

#kvensk
#kvensklitteratur
#identitetsbygger
takk til lyset himmelen over vannet skogen og fjel takk til lyset
himmelen over
vannet
skogen
og fjellet som holder alt på plass
*
#takknemlighet
#lillastugan
#sverige
#nature
Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfa Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfattere. Og om kvener og vår historie
***
#kvensk
#kvensklitteratur 
#identitetsbygger
På farta mot nord igjen med lesestoff om sør *** På farta mot nord igjen
med lesestoff om sør
***
#torpflyplass
#tromssa
#kierua
#kvääni
#reisekven
#motnord
Det begynner å ligne en vott. *** #lovikkavantar Det begynner å ligne en vott.
*** 
#lovikkavantar
#votter
#käsityö
#håndarbeid
#kvensk
#kvääni
KLARA ❤️ Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke t KLARA ❤️
Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke til med premieren og alle de andre forestillingene utover høsten. 

Fullt hus i Oslo så jeg. Hurra! ... men da er det jo ikke plass til meg ... før neste gang :-)

#detsupersynligefolket 
#baresidet
#jegerkven
#mieolenkvääni
Mye av det beste er i nord, blant annet min unge k Mye av det beste er i nord, blant annet min unge kvendatter @kvenungdommen #kven #kvensk #tromssa
Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kve Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kven #kvensk #motnord
Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvo Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvordan ta vare på den

#kulturskatt
#kvinnekultur
#mor
#mamma
#matte
#mattefiller
I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Førs I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Første gang feiret i 1909. Året etter ble en internasjonal kvinnedag vedtatt. I 1977 ble den gjort til en FN-dag. Kvinner over hele verden står overfor utfordringer. I dag er dagen for å tenke på andre. 
---
#hyväävaimoittenpäivää
#gratulerermedkvinnedagen
#vaimoittenpäivää
#kvinnedagen
#vaimovoima
#kvinnestyrke
#solidaritet 
#solidarity
#vaimo 
#kvääni 
#kvääni
#kven
Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og m Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og mor, søster og bror. Gradvis åpner verden seg. Slektninger kommer inn i rommet. Tanter, onkler, fettere og kusiner. Sambygdinger. Naboer. På skolen og gjennom bøker slipper nye bilder inn. Andre tanker tar plass. Etter som man gror til utvides forståelsen av verden, men det man lærte aller først er grunnmuren, det man bygger livet sitt på. Det er slik man forstår hvem man er. Men hva når det du har lært viser seg å være løgn?
--- Les mer på ordspinneriet.no---
#ordspinneriet 
#minekvenskeroetter 
#kvener
#kvensk 
#mytologi
#kalevala
Ønsker alle følgere et riktig godt nytt år! Hyv Ønsker alle følgere et riktig godt nytt år! Hyvvää uutta vuotta!

#kven
# kvensk
#hyvääuutavuotta 
#2022 
#godtnyttår
Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var kven støtte jeg på uttrykket "birkarl" for første gang. Fortellingene om deres grusomheter overfor samene i middelalderen har kastet skygge over en viktig og interessant del av historien. I 2016 stakk et forskningsteam hull på myten. Fakta viser det motsatte. Birkarlene nøt stor grad av tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en lukrativ handel alle involverte tjente på. Fram til kongemakten knuste et system som hadde fungert godt i flere hundre år. 
---
#minekvenskerøtter #kvenskerøtter #kven #kvensk #kvääni #nordkalotten #gränslandet #tornedalen #birkarl #birkarlarna #myteknusing
#slektsforskning
Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram forne Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg. 
---
#minekvenskeroetter 
#kvenskerøtter
#kven
#kvensk
#kvääni
#aartnasaari
#arnøya
#skjervøy
#kieran
#nordtroms
#nordkalotten
#tornedalen
#grenselandet
#gränslandet
#ordspinneriet
#torneälv
#torniojoki
#tornionväylä
#skriving
#selvledelse
#minekvenskeroetter #kvenskeroetter #kven #kvensk #minekvenskeroetter #kvenskeroetter #kven #kvensk #kvääni #nordtroms #nordkalotten #tornedalen #grenselandet #gränslandet #ordspinneriet #torneälv #slektsforskning #birkarl #erämaa
Load More Follow on Instagram
Copyright © 2023 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Eriksen · Skrivekurs - Kom i gang · Få mot til å skrive