Kvenene ble usynliggjort gjennom en langvarig fornorskningspolitikk. Da jeg endelig forsto dette, ble det naturlig å bidra med det lille jeg kunne for å rette opp i denne urettferdigheten.
Kvener ut av skapet
I august 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? En av veiene jeg prøvde, var å melde meg inn i diverse kvenske Facebook-grupper og lese det jeg kom over av informasjon. Slik begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer.
Det jeg fant, var et brokete og usammenhengende bilde. Som alle andre steder er de fleste stille, mens noen engasjerer seg sterkt. Så er det mye imellom der. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Det tenker jeg er ganske naturlig, siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i takt med tiden.
I denne fargerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig én ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. I dag er det få som vet at kvener finnes, og mange vet ikke at de selv er kven.
Felles for dem som engasjerer seg, er ønsket om å få kvenene fram i lyset, eller «ut av skapet», som noen har valgt å kalle Facebook-gruppa si. De inspirerte meg til å ta i et tak selv. Jo mer jeg forstår av fornorskningspolitikken, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og i samfunnet.
Det tause folket
Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne, er det få som kjenner til.
Myndighetenes frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var enda lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare, var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk, ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter.
Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakassert, uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og i samfunnet.
Hva er sannheten om folk i nord?
Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Dette gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant dem som har vokst opp som kvener.
En av dem som har engasjert seg sterkt, er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for.
I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, til dette i en aviskommentar. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige?
Nye spørsmål som krevde svar, dukket stadig opp, men gradvis kjente jeg på at jeg kunne tenke meg å bidra til synliggjøring av kvenene. Og at jeg selv var kven.
Markering av Kvenfolkets dag på biblioteket
I begynnelsen av mars 2019 kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg: et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg gikk rett til biblioteket. Var de bevisst på at Kvenfolkets dag var like rundt hjørnet? Det var de ikke, men de var absolutt positive til tanken på en markering når de først ble gjort oppmerksom på dagen. Jeg ble koblet på Lise Skogli Selnes. Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men syntes det ville være spennende å få på plass en utstilling.
Vi gikk sammen om å få dette til. Det viktigste bidraget kom fra Larvik. Gjennom medlemskap i en Facebook-gruppe fikk jeg kontakt med Kjell Håkestad, som raust lånte bort sine skatter. Han leverte bøkene sine til biblioteket i Larvik. Derfra ble de fraktet til Horten, og Lise tok hånd om resten. Utstillingen ble fantastisk takket være godvilje og samarbeid. Og nå vet i hvert fall noen flere om kvenene – en til nå gjemt og glemt minoritet.
Kven på radio
Telefonen ringte, men klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret – altfor ofte er det noen som vil selge meg noe jeg ikke vil ha. Da jeg lyttet til talemeldingen som var lagt igjen på svareren, ble jeg overrasket. Det var Per Kristian Olsen fra NRK P2. Han ville ha meg med på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag.
Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Jeg hadde bestemt meg for å bidra til synliggjøring av kvener med det jeg hadde. Det ville også være en helt unik mulighet til å komme tettere på det kvenske og å lære.
Noen dager senere satt jeg alene i NRK Vestfold sitt studio i Tønsberg. Nervøs, men glad.
Programleder var Per Kristian Olsen. Han hadde vært inne på nettsiden min og lest om prosjektet mitt. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham om det. Laila Lanes, som skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø, er journalist og har ansvar for nettsiden NRK Kvensk. Jeg hadde vært i kontakt med henne før. Den første gangen var i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg, lykkeligvis, vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på.
En annen som skulle delta, var Einar Niemi, historieprofessor ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der.
Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø, var Hilja Huru.
Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur, kan du trykke på knappen under.
Her finner du linker til: Det tause folkets stille død , Hilja Hurus aviskommentar og artikkelen Hvorfor dro Elisabeth.
Dette var sterk lesning. Jeg kjenner meg igjen. Mormor kom til hovedstaden og måtte skjule sin identitet helt. Først lenge etter hennes død fikk vi tilfeldigvis vite om hennes bakgrunn
Tusen takk for kommentar, Elisabeth. Ja, det er en litt absurd historie , at vi her til lands har slike ugjerninger liggende litt gjemt. Jeg tror det er viktig å få dette skikkelig belyst, for det er så mye usagt, mye som ikke er forstått. Det ligger bakom og ulmer, skaper avstand. Jeg er opptatt av å forstå hva som formet det sosiale klimaet jeg voskte opp i, om fortielsen har påvirket dette. Jeg har tenkt å gå denne veien litt sakte. Det haster ikke. Jeg trenger å tenke og la ting flyte opp inne i meg selv, og absorbere det som kommer utenfra i ro og mak. Takk igjen. Det gjør godt å vite at det jeg skriver blir lest, og veldig godt å vite at noen setter pris på det 🙂