
Et sammensatt bilde
I august 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.
Det tause folket
Det er i stillheten sannheten kommer for en dag
Hilja Lisa Huru
I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.
Hva er sannheten om folk i nord?
Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige? Nye spørsmål som krever svar dukker stadig opp.
Markering av kvenfolkets dag
I begynnelsen av mars kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg; et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg gikk rett til biblioteket. Var de bevisst på at Kvenfolkets dag var like rundt hjørnet? Det var de ikke, men de var absolutt positive til tanken på en markering når de først ble gjort oppmerksom på dagen. Jeg ble koblet på Lise Skogli Selnes. Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men synes det ville være spennende å få på plass en utstilling.
Vi gikk sammen om å få dette til. Det viktigste bidraget kom fra Larvik. Gjennom medlemskap i Østlandet Kvenforening fikk jeg kontakt med Kjell Håkestad som raust lånte bort sine skatter. Han leverte bøkene sine til biblioteket i Larvik. Derfra ble de fraktet til Horten, og Lise tok hånd om resten. Utstillingen ble fantastisk takket være godvilje og samarbeid. Og nå vet i hvert fall noen flere om kvenene, en til nå gjemt og glemt minoritet.
Mine kvenske røtter

Fra det øyeblikk det gikk opp for meg at jeg er kven har tankene mine kretset rundt dette. Det har resultert i at jeg har satt i gang prosjektet Mine kvenske røtter. Jeg er kven, men hva betyr det? For å finne ut av dette skal jeg foreta en reise i grenselandet mellom Finland, Sverige og Norge. Ideen er å tråkle seg gjennom tid, steder, folk og språk. Jeg håper også at det jeg finner kan være et bidrag til økt bevissthet om den kvenske kulturen.
Dette var sterk lesning. Jeg kjenner meg igjen. Mormor kom til hovedstaden og måtte skjule sin identitet helt. Først lenge etter hennes død fikk vi tilfeldigvis vite om hennes bakgrunn
Tusen takk for kommentar, Elisabeth. Ja, det er en litt absurd historie , at vi her til lands har slike ugjerninger liggende litt gjemt. Jeg tror det er viktig å få dette skikkelig belyst, for det er så mye usagt, mye som ikke er forstått. Det ligger bakom og ulmer, skaper avstand. Jeg er opptatt av å forstå hva som formet det sosiale klimaet jeg voskte opp i, om fortielsen har påvirket dette. Jeg har tenkt å gå denne veien litt sakte. Det haster ikke. Jeg trenger å tenke og la ting flyte opp inne i meg selv, og absorbere det som kommer utenfra i ro og mak. Takk igjen. Det gjør godt å vite at det jeg skriver blir lest, og veldig godt å vite at noen setter pris på det 🙂