Identitetsreisen – Del 4 –
«Det nærmet seg Kvenfolkets dag, og jeg hadde fått to muligheter i fanget», skrev jeg på slutten av del 3. Det ene var en invitasjon til å delta i et radioprogram, det andre var at biblioteket i hjembyen ville lage en utstilling om kvener.
Kvenene ble usynliggjort gjennom en langvarig fornorskningspolitikk. Da jeg endelig forsto dette, ble det naturlig å bidra med det lille jeg kunne for å rette opp i denne urettferdigheten.
Kvener ut av skapet
Jeg var kven og visste det ikke før i august 2018. Jeg var da 59 år gammel. Hvordan kunne det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? En av veiene jeg prøvde, var å melde meg inn i diverse kvenske Facebook-grupper og lese det jeg kom over av informasjon. Den ene av dem var Kvener ut av skapet.
Jeg forsto først ikke hva som var poenget med akkurat det navnet, men så ble det innlysende. Navnet var et ordspill, og ga sterke assosiasjoner til homobevegelsen og kampen for at alle skal ha tørre å stå fram med hvem dem er.
Fornorskningspolitikken hadde ikke bare gjort kvenene usynlige, den hadde påført dem skam. Et usedvanlig sterkt virkemiddel for å få folk til å tie. Navnet på gruppa sa noe mer: Den skulle være et trygt sted å gjøre seg selv synlig.
At det var behov for en gruppe som skulle få folk til å stå fram inspirerte meg til å ta i et tak selv. Det ene jeg kunne gjøre var å bli synlig selv, det andre var å bidra til å synliggjøre andre.
Markering av Kvenfolkets dag på biblioteket
Takket være Lise Skogli Selnes på Horten bibliotek ble det en fin utstilling. Den var plassert slike at alle kom til å se den. Synliggjøring av at kvener finnes – også i Horten – var i gang.
I begynnelsen av mars 2019 kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg: et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg hadde nølt en stund før jeg kjente at dette var noe jeg ville gjøre, men straks bestillingen ble send var tvilen borte.
Verandaflagget hadde jeg en plan for, men det andre kjøpte jeg uten å tenke på hva jeg skulle bruke det til. I tiden fram til jeg fikk dem, hadde mye løsnet inn i meg. Jeg var klar for å utfordre samfunnet rundt meg. I det små. Biblioteket kunne være et fint sted å starte. De hadde så og si ingenting i hyllene om kvener.
Å utfordre dem på å stille ut bøker om kvenene hadde jeg lyst til. De kunne si ja eller de kunne si nei.
Hadde de hørt om kvener? Visste de at det fantes et kvenflagg og en dag der man feiret kvenene? En visste om kvenene, men ikke Kvenfolkets dag. Om de ville lage en utstilling? Det kunne hende. Jeg ble henvist til Lise Skogli Selnes.
Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men syntes det ville være spennende å få på plass en utstilling. Vi gikk sammen om å få dette til. Det ble starten på et samarbeid som skulle vare i år etter år.
Kven på radio
Det var en ære og en glede å bli spurt om å delta i NRK P2 radioprogram om kvener. Jeg kom tett på folk som var midt oppe i det folk var opptatt av, og lære mye.
Det ble også en kjærkommen sjanse til å hente opp gode minner fra sendinger jeg tidligere har deltatt i.
Telefonen ringte et par uker før Kvenfolkets dag 16. mars Det var Per Kristian Olsen fra NRK P2. Han hadde vært inne på nettsiden min og lest om prosjektet mitt, og ville ha meg med på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Det ville være en helt unik mulighet til å komme tettere på det kvenske.
Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham om meg. Laila Lanes, som skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø, var journalist og hadde ansvar for nettsiden NRK Kvensk. Det var henne som publiserte teksten jeg hadde skrevet om oldemor Elisabeth. Hun var også den jeg hadde fått napp hos da jeg trengte en å samarbeide med rundt prosjektet. Jeg følte at jeg kjente henne litt. Det var nok fordi jeg ikke kjente noen andre.
Noen dager senere satt jeg alene i NRK Vestfold sitt studio i Tønsberg. Nervøs, men glad.
En annen som skulle delta, var Einar Niemi, historieprofessor ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der.
Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø, var Hilja Huru.
Hvordan det gikk?
Det vil jeg skrive om ganske snart …
Del 5 er under bearbeidelse
