• Hopp til hovedinnhold
  • Skip to secondary navigation
  • Hopp til bunntekst

ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

  • HJEM
  • MINE KVENSKE RØTTER
    • IDENTITETSREISEN
    • SLIK FANT JEG RØTTENE
  • LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER
    • ANERKJENN DIN KVENSKE IDENTITET
  • BLOGG

oppvåkningen

En stemme til kvener og kvensk kultur

20. mars 2019 av Unni

Statens usynliggjøring av kvener har vært effektiv. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. For meg ble det etter hvert naturlig å bidra med det lille jeg kunne for å rette opp i urettferdigheten kvener har blitt påført.

Kvenflkets dag nrk

I august 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? En av de veiene jeg prøvde var å melde meg inn i kvenske Facebookgrupper. Det inspirerte til å ta i et tak selv.

Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.

Det tause folket

Det er i stillheten sannheten kommer for en dag

Hilja Lisa Huru

I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.

Hva er sannheten om folk i nord?

Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige?

Nye spørsmål som krever svar dukket stadig opp, men gradvis kjente jeg på at jeg godt kunne tenke meg å bidra til synliggjøring av kvenene. Og at jeg selv var kven.

Markering av kvenfolkets dag på biblioteket

I begynnelsen av mars 2019 kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg; et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg gikk rett til biblioteket. Var de bevisst på at Kvenfolkets dag var like rundt hjørnet? Det var de ikke, men de var absolutt positive til tanken på en markering når de først ble gjort oppmerksom på dagen. Jeg ble koblet på Lise Skogli Selnes. Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men synes det ville være spennende å få på plass en utstilling.

Vi gikk sammen om å få dette til. Det viktigste bidraget kom fra Larvik. Gjennom medlemskap i en Facebookgruppe fikk jeg kontakt med Kjell Håkestad som raust lånte bort sine skatter. Han leverte bøkene sine til biblioteket i Larvik. Derfra ble de fraktet til Horten, og Lise tok hånd om resten. Utstillingen ble fantastisk takket være godvilje og samarbeid. Og nå vet i hvert fall noen flere om kvenene, en til nå gjemt og glemt minoritet.

En stemme til kvener og kvensk kultur
Takket være Lise Skogli Selnes fikk bibliotekets brukere vite at kvenene finnes
Kvenfolkets dag 16. mars
Biblioteket i Horten markerer Kvenfolkets dag for første gang

Kven på radio

Telefonen ringte. Klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret, alt for ofte er det noen som vil selge meg noe jeg ikke vil ha. Stor var forundringen når jeg lyttet til talemeldingen som var lagt igjen på svareren. Det var fra NRK P2. De ville ha meg på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag. 

En av de som skulle delta var Einar Niemi, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Hans kunnskaper og formidlingsevne er forbilledlige. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der. 

Det var programlederen, Per Kristian Olsen, som kontaktet meg. Han hadde vært inne på nettsiden min. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham. Det stemte. Laila Lanes skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø. Hun er journalist, og har sammen med Anne Mari Rahkonen Berg ansvar for sendingene på NRK Kvensk. Jeg har flere ganger vært i kontakt med dem begge, første gang i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg lykkeligvis vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på. Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø var Hilja Huru, leder for Norske Kveners Forbund.

Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Noen dager senere satt jeg alene i et studio i Tønsberg. Glad og spent. Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur kan du trykke på knappen under. 

Lytt på radio

Les også

Å vandre er å forandre
Kvenske røtter

Filed Under: Kvensk vind, Kvenske røtter Tagged With: Einar Niemi, kvenfolkets dag, oppvåkningen, Tornedalen

Å vandre er å forandre

30. september 2018 av Unni

ruija havlandet
På 1800 – tallet utvandret min tippoldemor og tippoldefar fra Tornedalen med to små barn. Målet var Ruija – havlandet og en ny framtid.

Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro akkurat de?

Mine kvenske røtter – Del 3

De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden.

For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk: ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.

Fra Tavastland til Tornedalen

En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. På et tidspunkt fant mennesker veien dit. Forskere har funnet ledetråder langt bakover i tid, men det meste vil for alltid være en hemmelighet. Når man kommer fram til tiden mellom 500 og 800 tallet er det mer å finne og mer å forstå om enn ikke nok til å danne seg et helt bilde. I vår tid har det vært klare kulturelle og etniske grenser mellom kyst- og innlandsbefolkningen, men Ingela Bergmans forskningsmateriale fra 2018 tyder på at de sannsynligvis levde på omtrent samme måte: Av jakt, fangst og fiske. Endringene framover mot vår tid skjedde langsomt. De begynte med småskalig, temporær dyrking som var tilpasset et liv i bevegelse og avhengig av sesongene. Kystbefolkningen var i større grad hadde kontakt med omverdenen. De imøtekom mennesker, ideer og innovasjoner og den forankret det nye i sin egen kulturhistorie. Fra 800 tallet intensiveres handelen, noe som noe som også ble inkludert i dagliglivet innover i landet. Tamreinhold kom inn som en del av økonomien, også det foregikk både på innlandet og ved kysten.

Det var hit mine tavastiske fra Sørvest Finland dro. Med seg hadde de sine skikker. Kanskje var de de som tok med seg det systemet som utviklet seg til å bli noe helt unikt: Birkarlhandelen. Det var innenfor denne tidsperioden dette selvstendige handelsnettverket utviklet seg. De hadde også med seg språket. Dette skulle leve fram mot vår tid.

Mot Ruija – havlandet

Flere århundrer senere dro tippoldefar og tippoldemor fra Tornedalen. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.

Lauri i Lumijoki

Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt i historien.

Tanken på å reise tilbake ble bare sterkere å sterkere. Kunne jeg klare å komme meg til Lumijoki, og hva kunne jeg finne der?

Les også

Kvenske røtter
Oppvåkningen

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: oppvåkningen, Tornedalen

Kvenske røtter

15. september 2018 av Unni

kvenske retter

Den norske stat har ikke bare drevet en systematisk utrensking av kvensk språk og kultur. Myndighetene har mistenkt store deler av befolkningen i nord for å være en fare for rikets sikkerhet. Dette ligger bak fortielsen, dette er grunnen til at jeg ikke kjenner mine kvenske røtter.

Mine kvenske røtter – Del 2

I august 2018 reiste jeg gjennom Tornedalen i Sverige og oppdaget ved en tilfeldighet at jeg er kven. Spørsmålene svirret. Hvem og hva er kvenene? Hva er deres historie? Hva med kvenene som lever i dag? Hvordan lever de? Hva betyr dette for meg?

Hva er definisjonen på en kven?

Det første jeg jeg ville finne var en definisjon. På Wikipedia står det at «alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant» er kvener, og så henvises det til Kenneth Hyltenstam. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg klarte heller ikke helt å få tak på hva dette betydde.

Store norske leksikon er eid av blant annet de norske universitetene. Det burde borge for kvalitet, men jeg synes artikkelen de har skrevet om kvener er til dels rotete, så jeg var litt i villrede etter å ha lest den også. Hva betyr det for eksempel at “Betegnelsen «kvener» er etablert som en offisiell gruppebetegnelse som brukes i forskningsmiljøer og av norske myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner”? Det er heller ikke lett å forstå hva som ligger bak formuleringen: “Gruppenavnet «kvener» er også i utstrakt bruk i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppa”.

Det var ikke bare enkelt å finne en klar definisjon, men hos Kvensk institutt fant jeg noe som ga litt mer mening: Kvenene er en norsk minoritet med finsk språk- og kulturbakgrunn som har kommet til Nord-Norge før 1945, og deres etterfølgere. Definisjon baseres på folkets selvidentifikasjon, altså hvordan de oppfatter seg selv. Mine tippoldeforeldre kom til Norge rundt 1830, og jeg er dermed “etterkommer av folk med finsk språk- og kulturbakgrunn”. Men hva som ligger i at “definisjon baseres på folkets selvidentifikasjon” og “hvordan de oppfatter seg selv” tok meg lang tid å få et forhold til.

Nasjonale minoriteter

Kvensk institutt kaller kvenene en norsk minoritet. Store norske leksikon og Regjeringen bruker begrepet nasjonal minoritet: På nettsiden til Regjeringen heter det at “Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere. Utdanningsdirektoratet skriver det slik: “Norge har, i tillegg til samene, flere folkegrupper som har århundrelang tilknytning til landet. Disse folkegruppene har bidratt til å forme den kulturarven vi har i Norge, og vi kaller dem nasjonale minoriteter.” Felles for de som får status som nasjonal minoritet er at de har vært diskriminert og/eller forfulgt.

Det er Europarådet, en sammenslutning av 47 medlemsland, som har myndighet til å fatte en slik beslutning. De jobber for ytringsfrihet og pressefrihet, forsamlingsfrihet, likhet og minoritetsvern, og er ifølge dem selv den ledende menneskerettighetsorganisasjonen på det europeiske kontinentet. Vernet skal sikre at kvenene og andre nasjonale minoriteter ikke skal nektes retten til å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Det var i 1995 Europarådet anerkjente kvener, skogfinner, jøder rom og romanifolket som minoriteter. Tre år senere ble rammekonvensjonen ratifisert i Norge.

Makt og avmakt

Men hva har kvenene blitt utsatt for i Norge? Ifølge Forskningsrådet har det norske samfunnet siden begynnelsen av 1700-tallet og inntil nylig jobbet aktivt med å “fornorske” samene og andre nasjonale minoriteter, altså også kvenene. Jeg søkte videre. Plukket opp tråder her og der, lot det ligge, tok det opp igjen. Inne i meg vokste det fram følelser. Kvenene har vært utsatt for mistenksomhet, nedverdigelse, tvang, eksklusjon og isolasjon. De hadde opplevd redsel og fortvilelse. Ut fra dette grodde det en ødeleggende følelse av skam. Det er ikke rart folk har fornektet sin opprinnelse, sitt opphav. Gitt avkall på sin identitet og dermed bygget sine liv på feil premisser.

Norsk forsvarspolitikk

Norske myndigheter har gjennom flere tidsepoker hatt en oppfatning om at Finland kunne være en militær trussel i nord. Dette gjorde Finnmark og Nord Troms til en sikkerhetspolitisk arena, og kvenene med sin finskspråklige tilhørighet ble mistenkt for å kunne sette rikets sikkerhet i fare. De som hadde kvensk som hjemmespråk senket stemmen. Barna måtte ikke lære språket, og kvener helt ned i trettenårsalder har blitt overvåket som mulig spion eller overløper.

Sent på 1800 tallet og tidlig på 1900 tallet var myndighetene bekymret for et russisk kontrollert Finland, og i 1932 ble artikkelserien Den finske fare publisert. Bak den sto journalisten Arthur Johan Ratche fra Helgeland. Han ble fem år senere belønnet for “sitt virke for landsdelens utvikling” gjennom utmerkelsen Petter Dass-medaljen. Finland løsrev seg fra Russland i 1917, og i mellomkrigstida var frykten for at en idé om et “Stor-Finland” skulle føre til invasjon. Under den kalde krigen (etter 1945) var Norge tro mot USA, og Finlands nære relasjon til Sovjetunionen ble sett på som en trussel.

Store deler av befolkningen i Finnmark og Nord Troms har vært under mistanke fra slutten av 1800 tallet fram til noe vi må kunne kalle ganske nylig. Fornorskingspolitikken overfor kvenene har vært beinhard, om mulig enda hardere enn den var for samene. En nærmest endeløs kjede av statsministre, forsvarsministre og utenriksministre har hatt dette som en villet politikk, det er ikke noe som bare har skjedd. Både gulrot og pisk ble brukt. Gratis ukeblad på norsk ville kunne stimulere læring, å gjøre det vanskelig å passere grensen mot Finland for å besøke slekt var en måte å kutte bånd til kulturen. Kirke, skole og næringsliv ble mobilisert. Spede forsøk på å bevare kultur og rettigheter ble motarbeidet av myndighetene.

Det har også vært et spørsmål om rase. På slutten av 1800 tallet var den framherskende politikken å konstruere en sterk nasjonalstat. Assimilering av de som var annerledes var et viktig ledd i dette – ett land, ett folk og ett språk. Et annet viktig verktøy var Jordsalgsloven av 1902. I den het det at salg av jord bare kunne forekomme til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. Det var også diskriminering på arbeidsmarkedet. Folk sa fra seg navn og språk, fornektet og fortiet sin identitet. Å være kven ble etter hvert forbundet med skam.

Politisk uvilje

Norges første regjering i 1814 ble opprettet uten representasjon fra nord. I de første årene lå regjeringens hovedsete i Stockholm, og ble ledet av norske adelsmenn, det svenske kongehuset, dansk-norske embedsmenn, godseiere, jurister og offiserer. Mot slutten av århundret ble den norske parlamentarismen født, og med det dannelsen av politiske partier. Først Venstre, så Høyre senere samme år. De hadde vekselsvis statsministeren helt opp til slutten av 1920. Da kom Arbeiderpartiet i posisjon, og litt senere også Senterpartiet. Fra krigen og fram til langt etter jeg var født i 1959 dominerte Arbeiderpartiet, og etter den tid har partiene til dels vekslet på å sitte med makten.

Kong Harald V, som den første representant for norske myndigheter, beklaget fornorskingspolitikken offentlig i 1997. Det skjedde to år etter at Europarådet anerkjente våre nasjonale minoriteter, men dessverre gjaldt beklagelsen kun for samene. Uttalelsen “Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer” var vel ment, men av dette kan vi lese hvor usynlig den kvenske og også den skogfinske befolkningen var.

Norske myndigheter var med på å grunnlegge Europarådet i 1949. Det var nok ingen som den gangen tenkte at rådet kom til å sette søkelys på Norges forhold til egen minoritetsbefolkning noen tiår senere. I 2017 ble det etter lang tids arbeid besluttet å granske uretten som har pågått. Ikke uten motstand, men nå setter mange sin lit til arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den ble opprettet av Stortinget i 2018 for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. At kommisjonen ikke hadde med skogfinner i sitt mandat er verdt å merke seg. De ble inkludert senere.

Min ukjente historie hvisker meg i øret

Kvenene har vært med på å bygge landet med egne hender. Det har de gjort med kunnskap, styrke og utholdenhet. På et tidspunkt i historien ble de tvunget til å bøye nakken. De ble definert som mindreverdig og påført utenforskap. Den eneste muligheten var å la seg assimilere. Egenoppfatningen blant kvenene ble at de ikke hadde rett til å kreve noe som kunne bidra til bevaring av deres kulturelle integritet. Betegnelsen kven går ut av folketellingsregisteret, og språket forsvinner. Alt dette har formet oppveksten og identiteten til de som i dag kan kalle seg kvener.

Inger, som jeg møtte i Tornedalen i 2018, fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli i skolen og om en klassevenninne som ble slått. Det samme hadde skjedd i Norge. Jeg visste ikke om noen i min slekt eller omgangskrets som kalte seg kven, men likevel kjente jeg det: Jeg er en av dem. Jeg kommer fra et folk som systematisk har blitt undertrykt av myndighetene. Et folk som har blitt sugd opp i underlaget og blitt borte. Usynlige. Resultatet for min del var at jeg ikke hadde hørt noe som helst om min bakgrunn før.

Jeg kom over filmen “Det tause folkets stille død” av Anstein Mikkelsen. Den er produsert i 2005, sju år etter at Norge godkjente kvenene som en nasjonal minoritet. Mikkelsen lagde filmen til minne om sin bestemor. Samtidig nøstet han seg bakover sin egen historie. I filmen viser han eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark, reiser til Tornedalen der jeg nylig hadde vært og tar også en tur til Karelen. Han intervjuer flere med kvensk bakgrunn, deriblant Gunnar Stålsett, biskopen som nådde mange hjerter, uavhengig av om de var kristne eller ikke. Filmen beveget meg dypt og jeg ble klokere av å se den. Samtidig ble jeg litt vemodig. Ikke hadde jeg hatt en bestemor som kunne det kvenske språket, ikke var det noen bastukultur ute på den forblåste øya jeg kom fra. Der kan knapt den krokete fjellbjørka gro, og den lille veden som var ble ikke brukt til det. På filmen snakket de om å gjenopprette kontakten med den tapte kulturen. Jeg hadde aldri vært i kontakt med den, og jeg hadde ingen tro på at det var noen hjemme på øya som visste noe særlig. Eller ville vite. Hvordan kunne dette da gjelde meg?

Uroen sto ikke på så lenge. Opplevelsen fra turen i Tornedalen satt i. Jeg hadde delt opplevelsen med en av brødrene og ei av søstrene mine. Jeg hadde dokumenter som viste at vi hadde røtter i Tornedalen, historiebøker fra området, og jeg hadde begynt å kikke inn i ulike Facebookgrupper knyttet til kvenske miljøer.

Min egen ukjente historie hvisker meg stadig sterkere i øret. Jeg vil vite hvem jeg er. Jeg har rett til å vite hvem jeg er.

LES OGSÅ DEL 1 – OPPVÅKNINGEN

OPPVÅKNINGEN

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: fornorskingspolitikk, oppvåkningen, Tornedalen

  • Gå til side 1
  • Gå til side 2
  • Go to Next Page »

Footer

Siste blogginnlegg

  • Vil bidra til at andre får en lettere vei å gå
  • Laila Lanes jakter på sannheten om kvener
  • Mine sjøsamiske røtter
  • Kjøkkenkunst og arven fra mamma
  • Postbudet og Lovikkavanten
  • Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie
  • Jeg vil hedre min oldemor
  • Hva vil politikerene i Horten si?
  • Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
  • Birkarlhandelen var basert på tillit

Facebook

Facebook Pagelike Widget

INSTAGRAM

kvenskeroetter

Det er stadig flere kreative og innovative folk so Det er stadig flere kreative og innovative folk som produserer smykker og annet fint, med kvenskinspirerte motiver og tema. Som disse naturlige og vakre brosjene fra Jan Erik Laiti. Blir stas å pynte seg med dem. 
***
#kven
#kvenstas
#kvenskidentitet
Det tyter fram innovatører og kreative kvener ove Det tyter fram innovatører og kreative kvener overalt. Og jeg kan pynte meg med kvenstas. Dette smykket er jeg veldig glad i, og kommer fra Reisa Skinnprodukter. 
#kven
#kvenstas
#kvenskidentitet
På vei mot nord, med mine gamle og slitte følges På vei mot nord, med mine gamle og slitte følgesvenner, anskaffet i en annen tid. Med relativt ny markering, av relativt nytt ståsted. Både Røde Kors, en tidligere arbeidsgiver, og Norske kveners forbund, min nåværende viktige havn, finner plass side om side i mitt ❤️
--
#motnord
#mieolenkvääni
#kvensk
Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst i Tromsø og er nå bosatt i Oslo.  Hun har siden 1999 utgitt tjuefire bøker, og vunnet flere priser. Tirsdag får kursdeltakerne i "Med litteratur som identitetsbygger" høre henne snakke om sitt forhold til naturen i Neiden og den kvenske kulturen. Og om Brita Caisa Seipajärvi, som spenner på seg skiene og går mot kysten av Finnmark. Uansett hva som skjer går hun videre, men hva møter henne når hun kommer fram? Les om prøveprosjektet på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#kvääni
#identitetsbygger
#kvenskidentitet
Det er i sprekkene lyset slipper inn * #lillastuga Det er i sprekkene lyset slipper inn
*
#lillastugan
Underholdende og interessant. Handlingen foregår Underholdende og interessant. Handlingen foregår i Enontekis/Enontekiö på slutten av 1600 tallet i forbindelse med det årlige handelsmarkedet. Ved siden av å møte noen artige karakterer får en med seg både historiske detaljer og en billedlig opplevelse av datidens liv. Forfatteren levde riktignok på 1800 tallet, men har selv levd i det aktuelle miljøet. Artig og nyttig.
***
#litteratur 
#tornedalen 
#kvenskeroetter
#identitetsbygger
Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en utstilling på Kvenfolkets dag 16. mars.
***
#takknemlig❤️
#kven
#litteratur
#identitetsbygger
Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i livet utløser sterke følelser. Når det første sjokket har lagt seg, åpnes det opp for suget etter å være det man er født til. Med litt støtte kan veien bli lettere å gå.
***
Les på ordspinneriet.no 
***
#kvensk
#idenitet
#identitetsbygger
Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. m Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Gleder meg til å holde appell om sterke, kvenske kvinner hos Flerkulturell kvinnegruppe i kveld
*
#vaimovoima
#kvinnekraft
Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og ti Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og til å lære. Les på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#litteratur 
#kvääni
#identitetsbygger
Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk lit Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk litteratur og litteratur om kvener. Les mer på ordspinneriet.no 
*

#kvensk
#kvensklitteratur
#identitetsbygger
takk til lyset himmelen over vannet skogen og fjel takk til lyset
himmelen over
vannet
skogen
og fjellet som holder alt på plass
*
#takknemlighet
#lillastugan
#sverige
#nature
Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfa Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfattere. Og om kvener og vår historie
***
#kvensk
#kvensklitteratur 
#identitetsbygger
På farta mot nord igjen med lesestoff om sør *** På farta mot nord igjen
med lesestoff om sør
***
#torpflyplass
#tromssa
#kierua
#kvääni
#reisekven
#motnord
Det begynner å ligne en vott. *** #lovikkavantar Det begynner å ligne en vott.
*** 
#lovikkavantar
#votter
#käsityö
#håndarbeid
#kvensk
#kvääni
KLARA ❤️ Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke t KLARA ❤️
Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke til med premieren og alle de andre forestillingene utover høsten. 

Fullt hus i Oslo så jeg. Hurra! ... men da er det jo ikke plass til meg ... før neste gang :-)

#detsupersynligefolket 
#baresidet
#jegerkven
#mieolenkvääni
Mye av det beste er i nord, blant annet min unge k Mye av det beste er i nord, blant annet min unge kvendatter @kvenungdommen #kven #kvensk #tromssa
Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kve Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kven #kvensk #motnord
Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvo Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvordan ta vare på den

#kulturskatt
#kvinnekultur
#mor
#mamma
#matte
#mattefiller
I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Førs I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Første gang feiret i 1909. Året etter ble en internasjonal kvinnedag vedtatt. I 1977 ble den gjort til en FN-dag. Kvinner over hele verden står overfor utfordringer. I dag er dagen for å tenke på andre. 
---
#hyväävaimoittenpäivää
#gratulerermedkvinnedagen
#vaimoittenpäivää
#kvinnedagen
#vaimovoima
#kvinnestyrke
#solidaritet 
#solidarity
#vaimo 
#kvääni 
#kvääni
#kven
Load More Follow on Instagram
Copyright © 2023 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Eriksen · Skrivekurs - Kom i gang · Få mot til å skrive