Statens usynliggjøring av kvener har vært effektiv. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. For meg ble det etter hvert naturlig å bidra med det lille jeg kunne for å rette opp i urettferdigheten kvener har blitt påført.
I august 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? En av de veiene jeg prøvde var å melde meg inn i kvenske Facebookgrupper. Det inspirerte til å ta i et tak selv.
Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.
Det tause folket
Det er i stillheten sannheten kommer for en dag – Hilja Lisa Huru
I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.
Hva er sannheten om folk i nord?
Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige?
Nye spørsmål som krever svar dukket stadig opp, men gradvis kjente jeg på at jeg godt kunne tenke meg å bidra til synliggjøring av kvenene. Og at jeg selv var kven.
Markering av kvenfolkets dag på biblioteket
I begynnelsen av mars 2019 kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg; et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg gikk rett til biblioteket. Var de bevisst på at Kvenfolkets dag var like rundt hjørnet? Det var de ikke, men de var absolutt positive til tanken på en markering når de først ble gjort oppmerksom på dagen. Jeg ble koblet på Lise Skogli Selnes. Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men synes det ville være spennende å få på plass en utstilling.
Vi gikk sammen om å få dette til. Det viktigste bidraget kom fra Larvik. Gjennom medlemskap i en Facebookgruppe fikk jeg kontakt med Kjell Håkestad som raust lånte bort sine skatter. Han leverte bøkene sine til biblioteket i Larvik. Derfra ble de fraktet til Horten, og Lise tok hånd om resten. Utstillingen ble fantastisk takket være godvilje og samarbeid. Og nå vet i hvert fall noen flere om kvenene, en til nå gjemt og glemt minoritet.
Kven på radio
Telefonen ringte. Klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret, alt for ofte er det noen som vil selge meg noe jeg ikke vil ha. Stor var forundringen når jeg lyttet til talemeldingen som var lagt igjen på svareren. Det var fra NRK P2. De ville ha meg på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag.
En av de som skulle delta var Einar Niemi, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Hans kunnskaper og formidlingsevne er forbilledlige. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der.
Det var programlederen, Per Kristian Olsen, som kontaktet meg. Han hadde vært inne på nettsiden min. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham. Det stemte. Laila Lanes skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø. Hun er journalist, og har sammen med Anne Mari Rahkonen Berg ansvar for sendingene på NRK Kvensk. Jeg har flere ganger vært i kontakt med dem begge, første gang i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg lykkeligvis vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på. Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø var Hilja Huru, leder for Norske Kveners Forbund.
Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Noen dager senere satt jeg alene i et studio i Tønsberg. Glad og spent. Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur kan du trykke på knappen under.
