• Skip to main content
  • Skip to secondary navigation
  • Skip to footer

ORDSPINNERIET

Bakom ordene

  • HJEM
  • MINE KVENSKE RØTTER
  • BLOGG
  • PROSJEKTER
  • TA KONTAKT
  • MINE KVENSKE RØTTER
  • FORTELLINGEN TAR FORM
    • OPPVÅKNINGEN
    • KVENSKE RØTTER
    • KVENENES VUGGE
    • RAHTU OG HETTA I MATARENGI
    • PÅ REISE I LAPPLAND

OPPVÅKNINGEN

1. september 2018 av Unni

Et tilfeldig møte med fjerne slektninger forandret livet mitt. Som sekstiåring gikk det opp for meg at jeg var kven, og at min forhistorie lå begravet i Tornedalen, i grenselandet mellom Sverige, Finland og Norge. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det?

kven aa vandre er aa forandre
Oppdagelsen av at jeg var kven satte meg helt ut. Da sjokket hadde lagt seg startet kverningen. Hvordan kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det? Behovet for å forstå førte til at jeg satte i gang prosjektet «Mine kvenske røtter» der hensikten er å forstå kvenenes skjebne gjennom min egen slektshistorie.

Det var på en reise dette skjedde. Jeg hadde vært på en ferietur i mitt barndoms rike, Arnøya i Nord Troms, og la veien om Finland og Sverige når jeg skulle kjøre sørover igjen. En grei reiserute, og jeg skulle møte to av søsknene mine på veien.

Mine kvenske røtter – Del 1

Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 satt jeg på ferga over Kågsund. Jeg skulle hjem til Horten i Vestfold og hadde en lang reise foran meg. Den enkleste rute går via Finland og Sverige, en tur på drøye atten hundre kilometer. Når man kjører den veien slipper man stort sett unna tuneller, ferger, bratte fjelloverganger og svingete veier. Det vil si når man legger Troms bak seg, for det første strekket er nettopp preget av ferger og tuneller, og veien slynger seg rundt de stupbratte fjellene. Akkurat denne natta var det vedlikeholdsarbeid flere steder skulle det vise seg.

En time etter at jeg kjørte ut av ferga var jeg framme ved fastlandstunellen, akkurat tidsnok til å komme gjennom før den ble stengt. Også i Kåfjorden var tunellene stengt fram til seks om morgenen, men det var i grunnen greit. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å starte morgenen etter, og lå derfor foran skjema. Planen var å møte to av søsknene mine i Haparanda innerst i Bottenviken i Sverige. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men synes det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem.

Norge

Den siste natten i nord kjente jeg allerede på lengselen tilbake. Til fjellene og havet, lyset og stillheten, men pussig nok også til fergene og de slitte landeveiene.

Jeg stoppet i Olderdalen, senket setet så langt det lot seg gjøre og dro soveposen over meg. Den lyse natta og tanken på at det var lenge til jeg ville se fjellene igjen holdt meg våken, men jeg sovnet til slutt. Rundt fem om morgenen våknet av at jeg frøs, og kjørte fram til den første tunellen. Rett før seks ble jeg vinket videre. De mørke tunellveggene klemte til, og under meg var veien ustø. Takk og lov for følgebilen som humpet lystig foran meg. Og takk og lov for at noen tar ansvar for å holde hovedveien i nord i nogenlunde stand. Vel ute i lyset igjen kjente jeg på at veien åpen.

Ved Skibotn kjørte jeg av E6. Nå var det havet jeg skulle forlate. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland. Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Jeg kjente meg fri, men sulten og urven etter å ha sovet lite. Heldigvis var kafeen ved Kilpisjärvi åpen. Jeg parkerte ved siden av en trailer med svenske skilter, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk. Lite visste jeg om at jeg et år senere skulle oppsøke nettopp det å ikke forstå det finske språket. Kjenne på barrieren. Lure på hvordan det hadde vært om jeg kunne kvensk.

Finland

Da jeg passerte riksgrensen drøye ni timer etter at jeg dro fra Arnøya, visste jeg lite om at jeg allerede året etter skulle tilbake til Finland med en helt ny og ukjent identitet i bagasjen.

Frokosten gjorde underverker. Fire timer inklusive et par beinstrekk senere nærmet jeg meg Pello. En litt for sen kveld og dårlig med nattesøvn gjorde det fristende å finne et sted å overnatte, og like nord for byen fant jeg et sted som så trivelig ut. Bygningene lå i en slak skråning ned mot Torneelven. Høye furutrær kastet skygge over parkeringsplassen. Vertinnen snakket engelsk, og viste meg inn til et svalt rom. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. En hund bjeffet. Ellers var det stille. De få andre gjestene som hadde meldt sin ankomst var ventet utpå kvelden. Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser fra en gammel trillebår, plassert ved en grusvei som sikkert førte ned til elven.

I Pello møtte jeg Torneelven for første gang på ordentlig. Vannet som fløt forbi åpnet meg gradvis opp for det mine søsken hadde invitert til – et gløtt inn i vår ukjente fortid.

Om kvelden satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Vannet tok tak i båten og snart var båten nedenfor der jeg satt igjen. Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.

Sverige

I Øvertorneå ble jeg slått av hvor vakkert det var, og stoppet for å kikke. Lite visste jeg den gangen om at jeg året etter skulle bli budt på «fika» akkurat her. Innehaveren av Simu Nordic AB Butik kommer fra samme slekt som meg.

Dagen etter kjørte jeg over broa ved Øvertorneå og inn i Sverige. Landskapet flatet seg mer og mer ut jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Tankene gikk sine egen veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året? Jeg nærmet meg Haparanda. Byen viste seg å være mye mer beskjeden enn jeg hadde forestilt meg, og jeg fant lett fram til Svefi vandrarhem der jeg skulle overnatte.

Noen timer senere møtte jeg de andre som hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Det er noe helt eget ved å møte søsken når man bor så langt fra hverandre. Kjell hentet en kopp kaffe og satte fram en stol, og så var vi i gang. For meg ble det som å ta en forfriskende dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom likevel raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Mary hadde skaffet til veie dokumenter som følger en slektsgren helt tilbake til midten av 1500-tallet. Det hun hadde fått vite var at vår oldemor var født på en gård i Korpikylä i Nedre Tornedalen, på svensk side av elven. For lang tid tilbake skulle gården ha blitt skilt ut til to gårder: Hullkoff- og Nivagården, en drøy mil nord for Haparanda. Noen ledetråder og opplysninger fra en fjern slektning skulle gjøre det mulig å finne fram, og aller helst finne selve gården.

Møtet som skulle endre alt

Hulkoffgården like nord for Haparanda har vært i samme slekt i mer enn ti generasjoner. Vi dro dit for å finne ut om vår slekt faktisk kom derfra, men hadde ingen anelse om hva det skulle føre til.

Der og da skjedde forvandlingen

Hulkoffgården ligger en mils vei nord for Haparanda. Vi svingte inn på tunet og så oss rundt. En av bygningene viste seg å være et serveringssted. Kjell gikk bort og tok i døra. Den var åpen. Alle ble stille et øyeblikk, så bestemte vi oss for å gå inn. En kvinne møtte oss i gangen, smilende, men litt avventende. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet. Vi var fra Norge, sa han. Vår oldemor hadde kanskje bodd der. Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt og helt. – Vi er kvener, sa Kjell. Jeg skvatt litt. Vi hadde visstnok noe slekt som kom fra Rovaniemi i Finland, så jeg hadde skjønt at vi sannsynligvis hadde noe kvenblod i årene, men tanken hadde aldri kommet helt opp i dagen. Og hva det hadde å gjøre med den svenske kvinnen som sto foran meg skjønte jeg ikke. Plutselig skjedde det en masse. Kvinnen i døra slo om på et annet språk, Kjell fikk forklart at vi ikke snakket kvensk, Mary fikk skutt inn at det skulle være en Kurt som eide gården, kvinnen i døren presenterte seg som hans kone Eva, og inviterte oss inn.

Eva snakket språket meänkieli. Jeg visste ingenting om det da, men det er søsterspråket til kvensk, og snakkes i store deler av Nord Sverige. Hele familien Hulkoff var tospråklige, og svensk var egentlig språk nummer to.

Det ble et hjertelig, men også underlig møte med familien Hulkoff. Akkurat der, sammen med dem, gikk det opp for meg at jeg var kven. Fra venstre: Unni Elisabeth, Kurt, Mary, Eva, Inger og Kjell.

Lokalet var flott. Massivt. Rolig. En gruppe mennesker satt inne i det som sikkert var spisesalen. Et sluttet selskap. Dette var ikke et sted man bare droppet innom for å ta en matbit. Litt etter satt vi inne i et bibliotek, og en annen kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, Kurts søster. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til gjestene. Italienere. De hadde et tett samarbeid med italienere. Vinsmakingskvelder og italiensk mat. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Husets beste. Vi måtte skåle på dette møtet. Jeg havnet i sofaen ved siden av Inger og skravla gikk. Der og da skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården eller en annen like ved.

Inger fortalte om en oppvekst der de som barn ikke fikk snakke språket sitt, meänkieli, på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Jenta sluttet å snakke, og forsto ikke hva som ble sagt i det klasserommet på fire år. Inger, Kurt og Eva kom fra minoritetsgruppen Tornedalingar, og de identifiserte seg med det kvenske. Det var fra denne folkegruppen min oldemor kom. Hvordan hadde det vært for min henne å komme til Norge, og ble hun behandlet på samme måte som den lille jenta i klassen til Inger?

I Tornedalen vaier flaggene side om side. Det svenske, finske, norske og dalens eget, et symbol for mennesker på begge sider av grensen. Fargene representer «den klargula solen», «den vintervita nejden» eller «en snövit älv» och «den sommarblå himlen» (dem «man inte kan dela»). Flagget har ikke kors, «ty inga korsfarare vi varit».

Samme kveld satt jeg med dokumentet til Mary i hendene igjen. Denne gangen var det helt annerledes. De som ble omtalt i heftet hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist ned gjennom det siste halvannet døgnet. Og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Bare jeg tenkte på det var jeg tilbake i sofaen ved siden av Inger. Holdt henne i armen. Lyttet til fortellingen hennes.

Dagen etter dro jeg på Tornedalsmuseet som ligger på den finske siden av elven, i Haparandas tvillingby Torneå. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter, men følte at jeg kunne like gjerne bare gå i gang med et eller annet. Noe i meg hadde bråvåknet. Jeg ville vite hva det var. På vei ut fra museet ble jeg stående litt på trappa utenfor. I hånda hadde jeg to nye bøker, Tornedalens historia I og II. Fra da av overskygget to tanker alle de andre som kvernet i hodet: Jeg skal tilbake til Tornedalen, og jeg skal finne sammenhengen mellom de som lever der og meg. Møtet med våre fjerne slektninger forandret livet mitt.

LES OM PROSJEKTET HER

MINE KVENSKE RØTTER

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: kven, slekt, Tornedalen

Footer

Siste blogginnlegg

  • LYDEN AV ET KVENSK HJERTE
  • VINDEN OG VANNET ER EVIG
  • PÅ REISE I LAPPLAND
  • RAHTU OG HETTA I MATARENGI
  • KVENENES VUGGE
  • Å VANDRE ER Å FORANDRE
  • KVEN PÅ RADIO
  • EN STEMME TIL KVENER OG KVENSK KULTUR
  • KVENSKE RØTTER
  • OPPVÅKNINGEN

Facebook

Facebook Pagelike Widget

instagram

kvenskeroetter

kvenskeroetter
Det ryktes at Sommerbilen har fått kvenflagg også. Det heier vi på! God tur videre #nrksommer #kven #kvensk #kvääni #nordtroms #horten #godsommer #minekvenskeroetter #kvenskeroetter #sommerbilen
#jegbrennerforkysten #kystopprøret #jegbrennerforkysten #kystopprøret
Hyvää kväänikansan paivää - Gratulerer med K Hyvää kväänikansan paivää - Gratulerer med Kvenfolkets dag. Dagen markeres med flagg i ensom majestet. Kanskje er det flere flagg som vaier også her neste år. I kveld skulle jeg holdt et foredrag om prosjektet Mine kvenske røtter på biblioteket. Det er utsatt, men prøver i stedet å få til noe via bloggen min i løpet av dagen #kven #kvensk #kainulainen #horten #minekvenskeroetter #kvenskeroetter #kvensk #kvenfolketsdag #kväänikansanpäivä #kväänikansan @ruijankaiku
Hvor bor kvenene? Jeg er fra Nord Troms, men bor i Hvor bor kvenene? Jeg er fra Nord Troms, men bor i Horten #kven #horten #vestfold #kvensk #kveeni #kainulainen #troms #motnord #kvenskeroetter #kvenskerøtter
Sitter og skriver om reisen til Ounasjärvi #enont Sitter og skriver om reisen til Ounasjärvi #enontekio #hetta #rahtu #lappland #nordkalotten #finland #minekvenskeroetter #kvenskerøtter #ounasjärvi #kven #kveeni #kainulainen
I blogginnlegget Rahtu og Hetta i Matarengi skrive I blogginnlegget Rahtu og Hetta i Matarengi skriver jeg blant annet om elvenes betydning for folk nord i Sverige og Finland på 1500 tallet #tornionväylä #tornionjoki #duortneseatnu #torneelven #tornedalen #minekvenskeroetter #kvenskerøtter #kven #kvensk #kvääni #rahtu #hetta #nordkalotten
Jakten på mine kvenske røtter fortsetter. Reisin Jakten på mine kvenske røtter fortsetter. Reisingen ligger bak meg, men minnene har jeg med meg. Slåttekaren står på en plass ikke langt fra Lumijoki. Han minner meg om pappa. Legg merke til fottøyet. #minekvenskeroetter #kvenskerøtter #kven #kvensk #kvääni #finland #lumijoki #österbotten #rahtu #rahtula #lapikas #lapikkaat
Hettagården i Matarengi, Øvertorneå. Les blogge Hettagården i Matarengi, Øvertorneå. Les bloggen om Mine kvenske røtter på www.ordspinneriet.no #hetta #minekvenskeroetter #minekvenskerøtter #kvenskeroetter #kvenskerøtter #kven #kvensk #kvääni #tornedalen #torneälv #tornionjoki #tornionväylä #grenselandet #gränslandet #nordkalotten #matarengi
I blogginnlegget "Kvenenes vugge" skriver jeg om h I blogginnlegget "Kvenenes vugge" skriver jeg om hvordan jeg gjennom å følge en slektsgren fant kobling til Finland så langt tilbake i tid det lar seg gjøre. Les mer på www.ordspinneriet.no #minekvenskerøtter #kvenskerøtter #ordspinneriet #kven #kainulainen #finland #tavastere #satakunta #lumijoki #österbotten #rahtu #rahtula #kumo #kokemäki #kumoälv #kokemäenjoki #kvenenesvugge #kvensk #kvääni
Les blogginnlegget Kvenenes vugge " på www.ordspi Les blogginnlegget Kvenenes vugge " på www.ordspinneriet.no #ordspinneriet #kven #kainulainen #kvensk #kvääni #finland #lumijoki #tavastland #rahtu #rahtula #kumo #kokemäki #kumoälv #kokemäenjoki #satakunta #kvenenesvugge
Takk for i kveld, sa sola, på min nest siste dag. Takk for i kveld, sa sola, på min nest siste dag. Nå har jeg også tatt kvelden. Alt har en ende
Soloppgang over Torneelv. Takk for denne gang til Soloppgang over Torneelv. Takk for denne gang til alle jeg har møtt. På återseeande #takknemlig ##tornedalen #torneälv #tornionjoki #tornionväylä #grenselandet #gränslandet #nordkalotten #minekvenskeroetter #ordspinneriet #kven #kveeni #kainulainen #lantalainen
Last opp mer Følg meg på Instagram
This error message is only visible to WordPress admins

Error: API requests are being delayed for this account. New posts will not be retrieved.

Log in as an administrator and view the Instagram Feed settings page for more details.

Copyright © 2021 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Eriksen · Skrivekurs - Kom i gang · Få mot til å skrive