Mine kvenske røtter – Del 1
Et tilfeldig møte med fjerne slektninger forandret livet mitt. Jeg var nesten seksti da jeg oppdaget at jeg var kven, og at min forhistorie lå begravet i Tornedalen. I grenseland mellom Sverige, Finland og Norge. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det?
Det var på en reise dette skjedde. Jeg hadde vært på en ferietur i mitt barndoms rike, Arnøya i Nord Troms, og la veien om Finland og Sverige når jeg skulle kjøre sørover igjen. En grei reiserute, og jeg skulle møte to av søsknene mine på veien.
Mine kvenske røtter – Del 1
Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 satt jeg på ferga over Kågsund. Jeg skulle hjem til Horten i Vestfold og hadde en lang reise foran meg. Den enkleste rute går via Finland og Sverige, en tur på drøye atten hundre kilometer. Når man kjører den veien slipper man stort sett unna tuneller, ferger, bratte fjelloverganger og svingete veier. Det vil si når man legger Troms bak seg, for det første strekket er nettopp preget av ferger og tuneller, og veien slynger seg rundt de stupbratte fjellene. Akkurat denne natta var det vedlikeholdsarbeid flere steder skulle det vise seg.
En time etter at jeg kjørte ut av ferga var jeg framme ved fastlandstunellen, akkurat tidsnok til å komme gjennom før den ble stengt. Også i Kåfjorden var tunellene stengt fram til seks om morgenen, men det var i grunnen greit.
Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å starte morgenen etter, og lå derfor foran skjema. Planen var å møte to av søsknene mine i Haparanda innerst i Bottenviken i Sverige. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men synes det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem.
Norge
Jeg stoppet i Olderdalen, senket setet så langt det lot seg gjøre og dro soveposen over meg. Den lyse natta og tanken på at det var lenge til jeg ville se fjellene igjen holdt meg våken, men jeg sovnet til slutt. Rundt fem om morgenen våknet av at jeg frøs, og kjørte fram til den første tunellen. Rett før seks ble jeg vinket videre. De mørke tunellveggene klemte til, og under meg var veien ustø. Takk og lov for følgebilen som humpet lystig foran meg. Og takk og lov for at noen tar ansvar for å holde hovedveien i nord i nogenlunde stand. Vel ute i lyset igjen kjente jeg på at veien åpen.
Ved Skibotn kjørte jeg av E6. Nå var det havet jeg skulle forlate. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland. Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Jeg kjente meg fri, men sulten og urven etter å ha sovet lite. Heldigvis var kafeen ved Kilpisjärvi åpen. Jeg parkerte ved siden av en trailer med svenske skilter, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk. Lite visste jeg om at jeg et år senere skulle oppsøke nettopp det å ikke forstå det finske språket. Kjenne på barrieren. Lure på hvordan det hadde vært om jeg kunne kvensk.
Finland
Frokosten gjorde underverker. Fire timer inklusive et par beinstrekk senere nærmet jeg meg Pello. En litt for sen kveld og dårlig med nattesøvn gjorde det fristende å finne et sted å overnatte, og like nord for byen fant jeg et sted som så trivelig ut. Bygningene lå i en slak skråning ned mot Torneelven. Høye furutrær kastet skygge over parkeringsplassen. Vertinnen snakket engelsk, og viste meg inn til et svalt rom. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. En hund bjeffet. Ellers var det stille. De få andre gjestene som hadde meldt sin ankomst var ventet utpå kvelden. Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser fra en gammel trillebår, plassert ved en grusvei som sikkert førte ned til elven.
Om kvelden satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Vannet tok tak i båten og snart var båten nedenfor der jeg satt igjen. Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.
Sverige
Dagen etter kjørte jeg over broa ved Øvertorneå og inn i Sverige. Landskapet flatet seg mer og mer ut jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Tankene gikk sine egen veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året? Jeg nærmet meg Haparanda. Byen viste seg å være mye mer beskjeden enn jeg hadde forestilt meg, og jeg fant lett fram til Svefi vandrarhem der jeg skulle overnatte.
Noen timer senere møtte jeg de andre som hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Det er noe helt eget ved å møtes når man bor så langt fra hverandre. Kjell hentet en kopp kaffe og satte fram en stol, og så var vi i gang. For meg ble det som å ta en forfriskende dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom likevel raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Mary hadde fått tilsendt noen notater og et hefte fra en slektning av oss, som hadde skaffet til veie navn helt tilbake til midten av 1500-tallet. Mary og Kjell hadde forstått det som at oldemor var født på gården Hulkoff, en drøy mil nord for Haparanda.
Møtet som skulle endre alt
En stund senere kjørte Kjell litt ut av veibanen og stoppet. Hulkoffgården lå like foran oss, på venstre side av veien. “Butiken på landet”, sto det på skiltet. En invitasjon til å komme. Vi svingte inn på tunet og så oss rundt. En av bygningene viste seg å være et serveringssted. Det var blitt nokså sent på kvelden, så vi regnet ikke med at den var åpen. Overraskelsen var derfor stor når en kvinne dukket opp. Smilende, men avventende. Alle ble stille et øyeblikk. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet, og forklarte at vi hadde fått høre at vår oldemor kanskje hadde bodd på gården og at vi kom fra Norge. Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt. – Vi er kvener, fortsatte Kjell. Jeg skvatt litt. På veien nedover hadde jeg tenkt på at vi antakeligvis var kvener, men det var noe annet å høre at det ble sagt. Og hva det hadde å gjøre med den svenske kvinnen som sto foran meg? Hun slo om på et annet språk. – Vi snakker ikke kvensk, sa Kjell. Jeg visste ingenting om det da, men det var meänkieli hun snakket. Det er i bruk i store deler av Nord Sverige, og er søsterspråket til kvensk. Hele familien Hulkoff er tospråklige. Mary fikk skutt inn at det visstnok skulle være en Kurt som eide gården. Kvinnen i døren presenterte seg som hans kone, sa navnet sitt og inviterte oss inn.
Lokalet var flott. Massivt. Rolig. En gruppe mennesker satt inne i det som sikkert var spisesalen. Et sluttet selskap. Dette var ikke et sted man bare droppet innom for å ta en matbit. Litt etter satt vi inne i et bibliotek, og en annen kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, Kurts søster. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til gjestene. Italienere. De hadde et tett samarbeid med italienere. Vinsmakingskvelder og italiensk mat. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Husets beste. Vi måtte skåle på dette møtet. Jeg havnet i sofaen ved siden av Inger og skravla gikk. Der og da skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården eller en annen like ved.
Inger fortalte om en oppvekst der de som barn ikke fikk snakke språket sitt, meänkieli, på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Jenta sluttet å snakke, og forsto ikke hva som ble sagt i det klasserommet på fire år. Inger, Kurt og Pia kom fra minoritetsgruppen tornedalingar. Det var fra denne folkegruppen min oldemor kom. Og de identifiserte seg av en eller annen grunn med det med det kvenske.
Samme kveld satt jeg med notatene og heftet til Mary i hendene. De som ble omtalt hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist gjennom, og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. På et øyeblikk var jeg tilbake i sofaen ved siden av Inger. Holdt henne i armen. Lyttet til fortellingen hennes.
Dagen følte jeg at jeg kunne like gjerne bare gå i gang med et eller annet. Noe i meg hadde bråvåknet. Jeg på Tornedalsmuseet som ligger på den finske siden av elven, i Haparandas tvillingby Torneå. Besøket var kort, for visste ikke helt hva jeg skulle se etter. På vei ut fra museet ble jeg stående litt på trappa utenfor. I hånda hadde jeg to nye bøker, Tornedalens historia I og II. Jeg hadde funnet et kart over Nord-Norge inne i det. Reiseveier fra 1500-tallet var inntegnet. Arnøya hadde vært lett å finne, og på hver side av den var Lyngenfjorden og Kvænangen nevnt. Fra da av overskygget to tanker alle de andre som kvernet i hodet:
Jeg skal og jeg må
Jeg skal tilbake til Tornedalen, og finne sammenhengen mellom de som lever der og meg. Og jeg må finne ut hva det vil si at jeg er kven.
