Nesten seksti gammel oppdaget jeg at jeg var kven, og at mine slektsrøtter strakk seg til Tornedalen. Det var på en gård like nord for Haparanda jeg fikk vite det. Dette førte til at jeg startet på en lang reise for å finne ut hvem jeg egentlig var.
Mine kvenske røtter – Del 1
Jeg var på vei sørover etter et opphold på Arnøya, mitt barndomsrike i Nord-Troms, da dette skjedde. Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 la jeg hjembygda Lauksletta bak meg. Havet lå flatt og lyset var mildt da ferga nådde fram til Kågen, og jeg kom akkurat fram til fastlandstunnelen før den ble stengt. Natta ble brukt til tunnelarbeid i Kåfjorden også, så jeg stoppet i Olderdalen for å duppe av i bilen. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte morgenen etter og lå derfor foran skjema. Planen var å møte to av søsknene mine i Haparanda innerst i Bottenviken i Sverige. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem.
FINLAND
Ved Skibotn kjørte jeg av E6 og inn på E8, som går strake veien til Helsinki og videre ut i verden. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland. Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Sulten og urven etter å ha sovet lite, stoppet jeg ved kafeen på Kilpisjärvi, parkerte mellom to trailere, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk. Lite visste jeg da om at jeg et år senere skulle sitte i en kafé ved østkysten av Finland og kjenne på den samme språkbarrieren. Lure på hvordan det hadde vært om jeg kunne kvensk.
Like nord Pello lå et overnattingssted i den slake skråningen ned mot Torneelv. De høye furutrærne kastet skygge over parkeringsplassen. Det hadde ikke vært så nøye, kjente jeg når jeg kom ut av bilen. Luften var i ferd med å svalne og den alt for varme sommeren var på hell. Vertinnen som tok meg imot snakket heldigvis engelsk. Hun viste meg meg rundt i bygget. Langs veggen i gangen som førte bort til dusjene var det utrolig mye på veggene. Det var vanskelig å mene noe om det. Ikke da. Et stort rom som blant annet ble utleid til selskaper, et felleskjøkken og et mindre kjøkken like utenfor rommet jeg skulle dele med gjester i tre andre rom. Hvis det kom noen. Hun låste meg inn. Perfekt. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. Her kunne jeg godt ha vært omså flere dager. En hund bjeffet. Ellers var det stille. Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser over kantene på en gammel trillebår av tre, plassert ved en grusvei som førte ned til elven.
Litt senere satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet som fløt forbi åpnet meg gradvis opp for det mine søsken hadde invitert til – et gløtt inn i vår ukjente fortid. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Strømmen tok tak i båten og snart var båten nedenfor der jeg satt igjen. Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.
SVERIGE
Dagen etter kjørte jeg over brua ved Øvertorneå og inn i Sverige. Jeg slått av hvor vakkert det var, og stoppet for å kikke på kirken og en liten butikk som lå på nedsiden av veien. Lite visste jeg den gangen om at jeg året etter skulle bli budt på «fika» akkurat der. Landskapet flatet seg mer og mer ut, jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Tankene gikk sine egne veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året? Jeg nærmet meg Haparanda. Byen viste seg å være mye mer beskjeden enn jeg hadde forestilt meg, og jeg fant lett fram til Svefi vandrarhem der jeg skulle overnatte.
Noen timer senere møtte jeg de andre som hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Det er noe helt eget ved å møtes når man bor så langt fra hverandre. Kjell hentet en kopp kaffe og satte fram en stol, og så var vi i gang. For meg ble det som å ta en forfriskende dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom likevel raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Mary hadde fått tilsendt noen notater og et hefte fra en slektning av oss, som hadde skaffet til veie navn helt tilbake til midten av 1500-tallet. Mary og Kjell hadde forstått det som at oldemor var født på gården Hulkoff, en drøy mil nord for Haparanda.
MØTET SOM SKULLE ENDRE ALT
En stund senere kjørte Kjell litt ut av veibanen og stoppet. Hulkoffgården lå like foran oss, på venstre side av veien. Butiken på landet sto det på skiltet. Vi svingte inn på tunet og så oss rundt. Det var nokså sent på kvelden, så vi regnet ikke med at den var åpen. Overraskelsen var derfor stor da en kvinne dukket opp. Smilende, men avventende. Alle ble stille et øyeblikk. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet, og forklarte at vi hadde fått høre at vår oldemor kanskje hadde bodd på gården og at vi kom fra Norge. Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt. – Vi er kvener, fortsatte Kjell. Jeg skvatt litt. Tanken hadde såvidt streifet meg, å høre at det ble sagt var noe helt annet. Og hva hadde det å gjøre med den svenske kvinnen som sto foran meg? Hun slo om på et annet språk. – Vi snakker ikke kvensk, sa Kjell. Jeg visste ingenting om det da, men det var meänkieli hun snakket. Mary fikk skutt inn at det visstnok skulle være en Kurt som eide gården. Kvinnen i døren presenterte seg som Pia, Kurts kone.
Litt etter satt vi inne i et salong, og en kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, søsteren til han Mary snakket. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til arbeidet. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Vi måtte skåle på dette møtet, mente han. De synes tydeligvis at det var hyggelig at vi kom med et slikt ærende. Praten gikk att og fram. Gradvis kom det fram at vi faktisk hadde en forbindelse med gården et godt stykke ut i slekta. Det var ikke vår oldemor det gjaldt, men hennes bestemor.
Jeg hadde havnet i sofaen ved siden av Inger. Hun fortalte at de tilhørte en egen minoritetsgruppe, og snakket et eget språk i meänkieli, og at de under oppveksten ikke fikk snakke språket sitt på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Jenta snakket ikke i klasserommet på fire år. Kjell hadde akkurat snakket om fornorskningspolitikken, noe som i seg selv var overraskende. Jeg visste ikke så mye om den, og ante ikke at Kjell var så velinformert. Det Inger snakket om skjedde parallelt i Norge. Kvenene var en minoritetsgruppe i Norge, språket var kvensk. Det var derfor hun som åpnet for oss hadde identifisert seg med det med det kvenske. Inger la hånden på armen min. Jeg snudde meg og møtte blikket hennes. Der og da skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården eller en annen like ved, og jeg var kven.
Samme kveld satt jeg med notatene og heftet til Mary i hendene. De som ble omtalt hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist gjennom, og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Øyeblikket med Inger. Trykket fra hånden hennes på armen min. Lunheten i rommet. Smilene og anerkjennelsen av at vi kom fra samme slekt. Noe i meg hadde bråvåknet.