Om lovikkavantene kunne snakke, ville de fortalt om arbeid i bitende kulde, nøysomhet og nødvendighet. De kunne også fortalt historiene om hun som strikket de første vottene, han som trengte dem og grenseløs kulturarv.
Erika Aittamaa og kulturarven på Nordkalotten
Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men hverdagslige ting kan bære med seg mange historier – om mennesker, arbeid og nødvendighet. En av dem handler om Erika Aittamaa, hun som på slutten av 1800-tallet strikket de vottene som senere skulle bli kjent som lovikkavantene.
Fortellingen om henne tar oss nesten to hundre år bakover i tid og til Lovikka, en liten bygd i svensk Lappland. Den ligger tolv mil nord for polarsirkelen og omtrent halvannen times kjøring fra kommunesenteret Pajala.
I en av artiklene på nett som forteller historien om Erika Aittamaa, står det at «Lovikkavanten kom til på grunn av en tilfeldighet». Jeg vil legge til at den også ble til av nødvendighet. En mann trengte votter fordi han hadde et arbeid å utføre i all slags vær; en kvinne måtte strikke for å få endene til å møtes.
Den fattige kona og postbudet
Mannen hennes arbeidet i skogen, men fortjenesten var dårlig, og barneflokken vokste. For å få mat på bordet strikket hun votter for folk som hadde råd til å betale, særlig i bygd og by langs handelsruten mot Haparanda.
Det var i dette arbeidet den avgjørende bestillingen kom.
«En gång ville någon ha riktigt tjocka slitstarka vantar», fortalte Erika til tidsskriftet Tornedalen i 1936. Hun strikket to par så tjukke at de etter hennes mening burde holde i flere år, men kunden var ikke fornøyd.
«Han sade att jag t.o.m. hade förstört ullen.»
Her om dagen fikk jeg høre historien om mannen som hadde bestilt vottene: postbudet Herman Eustachius Lantto. Det var hans oldebarn, Markus Lantto, som la dette inn som en kommentar i en Facebook-gruppe. Han har sin oppvekst i svensk Lappland og bor nå i Trøndelag.
Senere «snakket vi sammen» gjennom Messenger, og jeg fikk flere detaljer.
Lovikkavanten
Markus forteller:
«Pappa sa att det första paret vantar inte var stickade, men bestod av plater av kardad ull, möjligen filtad, som hon sydde ihop. De såg stygga ut så han ville att hon skulle repa upp dem och göra det bättre. Men när hon försökte, blev vantarna i stället bara mer ihoptovade. Han tog dem som de såg ut och insåg snart att de var de bästa vantar han någonsin haft. Ungefär så gick historien.»
Det begynte i det små, og så skjedde det som senere skulle gjøre Erika Aittamaa vidt kjent.
Vottene ble etterspurt, særlig av forbøndene som kjørte lass fra Haparanda, en reise på tjue mil hver vei. Snart kom det bestillinger fra ulike byer i Tornedalen og fra samene.
«Jag hade börjat pryda dem med flerfärgade garner, varför lapparna gillade dem skarpt», sa Erika om det. Kundekretsen vokste, og etter hvert strikket hun på fulltid.
I dag er lovikkavantene et sterkt symbol for bygda til Erika Aittamaa, og hun har fått en gate oppkalt etter seg i Lovikka – Erikas väg.
Ifølge lokalhistoriker Erik Kuoksu og genealogiske kilder ble stedet Lovikka etablert på 1600-tallet av Nils Ludvigsson Lodvijg, som var født og bosatt i Kainuunkylä på den finske siden av Torneelven. Da han i 1639 ble uttatt til soldattjeneste, forlot han hjemgården med sin familie. Han reiste langt oppover Torneelven og slo seg ned i det som i dag er Lovikka. Han gav det nye hjemmet samme navn som hjemgården, og dette ble etter hvert grunnlaget for dagens bygd.
Det var historien om hvordan bygda fikk akkurat det navnet som gjorde at jeg fattet interesse for historien bak lovikkavotten, for den er knyttet til min egen slektshistorie. Nils var onkel til min formor Karin Henriksdotter Olkkuri. Lovikkagården ble overdratt til henne og min forfar Mickel Jönson Kyrö.
Historiens mange lag
Fortellingen om Erika Aittamaa og postbudet Herman Eustachius Lantto forteller oss om mer enn votten.
Bak historien ligger lag på lag av kulturhistorie. Det ene er historien om hvordan stedet ble grunnlagt, og av hvem. Vi kan også se for oss en eldre kone med mange barn å skjøtte på 1800-tallet, som i ren nød strikket for å ha mat på bordet. Postbudet beveger seg gjennom et iskaldt vinterlandskap og binder folk i innlandet sammen med folk ved kysten.
Gjennom slektshistorien til Markus Lantto trer postbudet Herman Eustachius Lantto fram. Hvis ikke han hadde vært så kresen, er det ikke sikkert at vottene noen gang hadde blitt strikket. Det er heller ikke sikkert at de hadde blitt så vidt kjent uten ham. Som postbud var han på farten året rundt og fortalte nok mer enn én gang hvor fornøyd han var med vottene.
Historien er også symbolsk når det gjelder linjer som binder folk sammen på tvers av Nordkalotten i dag. Og den er en markør for Markus Lantto, meg og andre som i dag søker etter tilhørighet i Tornedalens kulturarv.
En kulturhistorisk perle
Historien som handler om Herman Eustachius Lantto er en perle i denne kulturhistoriske helheten. Derfor tenker jeg det er fint at Markus Lantto ville dele denne historien.
Jeg har forsøkt å finne historien om oldefaren hans i artikler på nettet, men fant ingen. Tvert imot: I en av kildene jeg fant – Hemslöjden – pekes det på at det var en «välbärgad man i byn» som bestilte de ekstra slitesterke vottene.
En annen ting som er verdt å ta med, er at både Lantto og Aittamaa vitner om språktilhørighet til meänkieli. For den som leter etter kvenske spor i terrenget, kan dette være verdt å vite.
Vil du vite mer om hvordan stedet Lovikka fikk sitt navn? I et tidligere innlegg går jeg gjennom Olkkurislekten i Tornedalen fra 1400- til 1600-tallet. Her forteller jeg mer om da Nils Ludvigsson Lodvijg forlot den store hjemgården i Kainuunkylä for å finne trygghet for seg selv og familien – en historie som rommer både sagn og dramatikk.
Kilder
- Kuoksu, Erik (2010): Birkarlssläkter i Övre Tornedalen.
- Lantto, Markus: Slektsopplysninger om postbudet Herman Eustachius Lantto, formidlet gjennom skriftlig kontakt.
- Tekniska museet: tekniskamuseet.se
- Tidsskriftet Tornedalen (1936): Intervju med Erika Aittamaa om arbeidet med lovikkavantene.
- Mariasbroderier.com: Nettartikkel om lovikkavanten og dens historie.
- Hemslöjdsguiden: Nettressurs om tradisjonelt håndverk, lovikkavotter og nordisk tekstiltradisjon.
- Egen slektsforskning (2018–2022) og studiereise i Tornedalen (2019).
