ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

Tornedalen

På reise i det historiske Lappland

av

Ved bredden av Ounasjärvi, helt nord i Finland, ligger det lille tettstedet Hetta. Det er oppkalt etter min stamfar Henrik Rahtu Hetta. Dit reiste jeg for å forstå mer av livet folk levde på 1500 tallet i Tornedalen. Samtidig fikk jeg mulighet til å introdusere to av barna mine for deres kvenske røtter.

Et lite bål holdt myggen unna de to yngste barna mine, Rikke og Sigurd. Ved bredden av Ounasjärvi i finsk Lappland kjente jeg for første gang at mine kvenske røtter strekker seg forbi meg og videre til dem.

Mine kvenske røtter – Del 6

Arven etter forfedrene er mye mer enn det man kan se med det blotte øye.

I jakten på mine kvenske røtter har jeg ved hjelp av navnet Rahtu funnet ut at min slekt har røtter helt bakover til de første bosetterne i Finland, tavasterne. På slutten av 1400-tallet kan slektsnavnet knyttes til Lauri Niilopojka Rahtu fra Lumijoki, like sør for Oulo i Nordøsterbotten. Han fikk en sønn rundt 1520, og kort tid etter det flyttet han med familien sin til Matarengi i Tornedalen. I forrige avsnitt skrev jeg om min reise i Lauris fotspor, fra Lumijoki til Matarengi. I dette avsnittet følger jeg sønnen hans, Henrik Laurinpojka Rahtu, som senere fikk slektsnavnet Hetta. Han hadde sine jakt- og fiskeområder i finsk Lappland, helt nord i dagens Finland.

Innsjøfisket – träskfisket – hadde avgjørende betydning for livet i Tornedalen. Jeg fulgte Henrik, som i skatteregistrene ble kalt Henrik Larsson Hetta, fra Matarengi og opp til hans erämarksområder. Målet var å forstå litt mer av det krevende livet til folk i Tornedalen på den tiden. Samtidig, ved bredden av Ounasjärvi i Enontekiö kommune, fikk jeg muligheten til å introdusere to av barna mine for deres ukjente kulturelle bakgrunn.

Kongemaktens innflytelse på dagliglivet

Henrik Larsson Hetta vokste opp i Vasatiden. Den startet med at Gustav Vasa ledet et bondeopprør mot Kalmarunionen og den danske kong Kristan II. Danskene slo tilbake på flere hold, men gjennom sine forbindelser til Lübeck skaffet Gustav Vasa seg en flåte på ti orlogsfartøy, hadde dermed overmakten. I 1523 ble han valgt til konge i Sverige og Finland, og i 1528 ble han kronet. Han arbeidet målrettet med å styrke den svenske kongemakten, og gjennomførte med stø hånd reformer som førte til et effektivt sentralstyre. Ved hans død i 1560 hadde Sverige blitt et stabilt kongerike og en sterk statsmakt. 

En slik bragd er ikke gratis. Gustav Vasa hadde satt seg i dyp gjeld til Lübek, og det gjaldt å finne løsninger på det. Kirkens jord og eiendeler ble overdratt til staten, og både økonomi og kongemakt ble ytterligere styrket gjennom et effektivt skattesystem. En grundig kartlegging av hvilke områder der det kunne kreves skatt ble gjennomført, og også hvilken skatteevne folk hadde. De måtte gjøre rede for alle innkomster. I neste omgang ble dette underlag for økt skattetrykk. Fogder og tjenestemenn fikk sterk inngripen i dagliglivet, og den økende kontrollen resulterte i at misnøyen bredte seg i deler av bondebefolkningen. Det ulmet, og til tross for at det var farlig å kritisere myndighetspersoner, oppsto flere opprør. For å knuse de største opprørene ble leiesoldater fra Tyskland hyret inn. Opprørslederne ble avrettet, og leiesoldatene herjet i bygdene. 

Storpolitikken ble avgjort andre steder, men virkningene av den nådde inn i alle hus og hjem i Tornedalen

Fødsel og død på Hettagården i Matarengi

Bildet, tatt på et museum i Oulo, viser en modell av en gård. Bygningene ligger vendt mot hverandre med et gårdstun mellom seg, en byggeskikk som var vanlig i lang tid i Tornedalen.

De ulike skatteregistrene førte til at forholdene rundt omkring i Sverige ble dokumentert. I sin tur har dette gitt nåtidens forskere tilgang på viktig kildemateriale for å forstå levesettet langt tilbake i tid. Bågaskattelängden er en av disse registreringene. Den henviser til at når en mann er voksen nok til å spenne en armbrøst (båga) kan han også jakte for å skaffe inntekter til husholdet. Når man hadde fylt femten var man gammel nok til det. I 1539 var Henrik registrert som husbonde på Hetta-gården, bare nitten år gammel. Den noe yngre broren Nils var over femten samme år. Gjennom bågaskatten fra 1546 får vi vite om nok en bror: “Höns Larsson i mat’enge er Död bleffwenn”. Jöns var ikke registrert i -39, og må derfor ha vært mellom femten og tjueto år da han døde. 

Henrik giftet seg og fikk barn. Det første barnet, Nils, ble født rundt 1550. Han ble boende i farens hus for senere å overta gården slik tradisjonen var. Navnene Nils og Henrik går igjen i slekten, og har ført til forviklinger for mange slektsforskere. Jeg er nokså sikker på at jeg har funnet fram til riktig Henrik, men veien har vært kronglete. I avsnittet om Hetta- og Rahtugårdene i Matarengi kan du lese resonnementet mitt.

Erämaa – de store villmarkene

Områdene som ble brukt til jakt og fiske kunne ligge langt unna gården. Et lite stabbur hevet over bakken ble brukt til oppbevaring av byttet. Det ble fraktet til markedsplasser på en ackja, en pulk.

Livet på Hetta-gården var tradisjonelt. Som gårdene rundt hadde de jordlapper i nærheten av hjemmet, og i utmarka lå engene der de kunne berge høy til husdyrene. Torneelven rant like nedenfor gården, rik på laks og en viktig grunn til at folk hadde slått seg ned nettopp der. Fiske og fangst var hovednæringen, for de de små gårdene ga ikke grunnlag for å brødfø familien. Jakt og innsjøfisket foregikk i “Lappmarken”, en tidligere betegnelse for nordlige områder i Sverige, Finland og Norge. Det henviser til at landskapet var brukt av samer til å livnære seg. Først som nomader, senere som bofaste. 

Mennene i Tornedalen jaktet og fisket i områder som lå langt fra hjemmet, en tradisjon de hadde med seg fra Satakunta sørvest i Finland. Via vannveiene hadde man i generasjoner tatt seg opptil 250–300 kilometer fra hjembygda. De hadde et gammelt ord for disse områdene – erämaa. Ordet er satt sammen av erä som betyr andel eller lott, og maa som betyr land. Erämarkene var avgrensede fangstområder, og omfattet vanligvis også fiskevann. Erämarkshusholdningen bestod av et lite jordbruk kombinert med kyr, geiter, rein, jakt og fiske. Dette pågikk lenge, i isolerte områder helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. 

Ifølge Sture Torikka skal Henrik ha vært “en van lappmarksfarare och sysslade med sedvanlige näringar som jakt, fiske och kjøpslagen”. Han hadde sine erämarksområder ved vannet Ounasjärvi helt nord i dagens finske Lappland, eller som Torikka har skrevet i sin bok: “I den nordväst-sockens handlingar står det att till Hettas hemman hörde Ounasjärvi och Vuontisjärvi med kringliggande områden, för vilka de betalat skatt åtminstone från 1553. Från det året börjar nordväst-sockens jordeböker och handlingar föras. De allra äldsta äganderätthandlingarna verkar ha tecknats om jaktmarker och fiskevatten”. 

Henrik var registrert som rettighetshaver, men innsjøfisket var ikke bare et familieforetak. Det var en kollektiv virksomhet for hele samfunnet. Innsjøfisket krevde store investeringer i tid, arbeidskraft og materiell. Å komme seg fram var heller ikke noe man kunne gjøre alene. Tidvis skulle båten bukseres motstrøms, og der det ikke var vann måtte den bæres. Til dette trengtes flere sterke hender. Forskningsprogrammet Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr er et resultat av et seksårig arbeid der mange ulike fagmiljøer har bidratt. Sluttrapporten er ført i penn av Ingela Bergman. I den heter det at “Den samlade strukturen berätter (–) att insjöfisket varit knutet til byarna som kollektiv och att rättigheterna inte kunde upprättholdas av enskilda individer.” 

Lappmarksfarerne måtte reise over 300 kilometer for å komme til Ounasjärvi, og hadde dermed lengst vei av alle i Tornedalen til sine erämarker. Mer, faktisk, for de måtte følge elvens krumspring. Reisen tok flere dager. I Torikkas bok kan man på side 431 finne en måte å regne ut hvor lang tid «en färd i håp uppströms» kunne ta. «Allt ifrån två och en halv till tre och en halv mil på omkring tolv timmar brukar uppfattas som en vanlig dagsresa.» Fra Matarengi til Ounasjärvi tok turen grovt regnet mellom ni og elleve dager. Det kom an på så mye. «Vissa starka och flitiga båtkarler kan resa natt och dag och då förflyttas de längre sträckor, förstås». Jeg skulle reise omtrent samme vei med bil, og måtte regne med å bruke rundt tre timer.

Naturbruket hjemme på Arnøya

Erämarkskulturen fascinerer meg veldig. Kombinasjonen av en liten jordlapp, utmark, noen kuer, fangst og fiske minner om min egen oppvekst. Vi hadde fjøsen noen skritt fra huset. Der sto et par kyr og noen sauer som årvisst fikk lam, og det trippet alltid høner rundt beina på oss. Rundt huset og fjøsen dyrket vi gras til dyrefor. Når tiden var inne slo pappa graset. Med jevne mellomrom stoppet han opp og heina ljåen, som fra mitt ståsted var himmelhøy. Og livsfarlig. Mamma og de eldre søstrene mine rakte det sammen, og la det klart foran hesja som pappa og brødrene mine satt opp på forhånd. Etter hvert grodde jeg også til, lærte å rake høy og henge det opp. Helt uten knuter måtte det være, og samtidig måtte det ligge støtt på strengen. Og like tjukke lag hele veien fra ende til annen. Delmålet var fra stolpe til stolpe, noe som gjorde det overkommelig. 

På seinsommeren var graset tørt og ble båret inn på høylaen. Hele husholdningen var med under høya også, sesongen for å få inn tørt høy. Midt på dagen var det nons. Da tok mamma et avbrekk for å koke kaffe og smøre på brødskiver. Så satt vi der i lag en stund. På jordstykket hadde vi to potetåkrer, eller potetland som vi kalte det. Nærmest huset hentet vi små nypoteter til daglig bruk. Det største potetlandet lå nesten nede ved fjæra. Etter hvert som vi ungene ble store nok, ble vi satt til å hyppe poteter. Det måtte til så ikke poteten ble liggende over jorda. Under vårknipa skar vi seljekvister for å drøye maten for sauene, og det samme var det med tangen i fjæra. Helst blæretang. Sommerstid hentet man hønsesand. Da måtte man over sundet og et stykke sørover. Det gjorde mannfolka. 

Alt som ikke var inngjerdet var felleseie for bygda når det gjaldt å høste av naturens goder. Det strakk seg kilometer etter kilometer, først mellom fjellet og husene, så videre til det ikke gikk an å gå lenger. Her gikk sauer og lam på sommerbeite. Kyrne var på dagbeite på sommeren, og det var vi ungene som hadde i oppgave å få dem ut i marka på formiddagen. Hjem kom de selv når jurene var sprengte. Det var også mye bær å finne. Blåbær, tyttebær og multer. Særlig var blåbærturene trivelige. Jeg husker godt stemningen i disse pausene, og brødskiver overstrødd med sukker, klare for nyplukkede bær. 

I fjæra lå båten til pappa. All fisk ga mat på bordet, men det var laksen som ga klingende mynt. Pappa hadde en fast plass til laksegarnene nord for bygda. S-62. Det var pappa sitt merke. Utmarka fra fjæra ved lakseplassen og opp til fjellet hørte til eiendommen vår. Jeg kan også huske at det i mine tidligste år ble satt ut snarer oppå bakken like overfor huset vårt. Når det var sesong for det, dro pappa og de største brødrene mine på Finnmarka eller på Lofoten. De var borte lenge av gangen. Som barn var det ikke så nøye med dager og uker, “lenge” var en god nok beskrivelse. Hjemme var “kjerringene”. De greide seg sjøl, styrte hus og heim, gikk i fjøsen, fødte barn og tok i et tak i nabohuset om det var påkrevd. Slik hadde folk levd i bygda i lang tid.

Når man først lar minnene strømme på, flyter det opp mer og mer. Områdene mellom bosetningen og fjellet var myrlendt. Her og der sto torvesjåene. Der ble torvlomper stablet og oppbevart fram til vinteren. Da ble de hentet på kjelke og brukt til brensel. Kutting av torv var hardt arbeid, men stabling kunne mange være med på. De kvadratiske torvlompene ble stilt på skrå mot hverandre, to og to. Å snu torva så den tørket på begge sider var en naturlig oppgave for ungene. Lette på foten, sterke i kroppen og med så korte bein at ryggen knapt måtte bøyes. Når lompene var halvtørre ble de muet oppå hverandre i en sirkelformet pyramide. Til sist ble de stablet lagvis inne i torvesjåen. 

Bildet er tatt av en tilfeldig bygning man kan se overalt på jordene i Tornedalen. Jeg er ikke helt sikker på om husken er helt god, men i mitt minne var det slik døra til min barndoms torvesjå så ut.

Under torvinga var flere familier samlet. Jo flere sterke armer, jo raskere. Det gjaldt å få unna både våronna og torvinga før mannfolka skulle på skreifiske i Finnmark, og været kunne fort sette en stopper for slikt arbeid. Samtidig ble arbeidskraft og redskap brukt på en fornuftig måte. Det man ikke hadde nok av kunne man låne hos hverandre. Også disse arbeidsøktene bydde på de beste stundene. I matpausene satte de voksne seg ned, lo og tøyset. Vi ungene fikk duppe en sukkerbit i kaffen.

Levemåten til Henrik og hans familie, og også den tavasterne hadde i Satakunta i tidlig middelalder, er i bunn og grunn nokså lik den vi hadde. Befolkningen levde i tett pakt med naturen, og høstet av det den hadde å by på. Kvinnene og barna holdt seg i nærheten av hjem og buskap, mennene var tidvis av gårde. Jeg kan derfor forstå mye av hvordan folk i Tornedalen levde, men det er vanskelig å forestille seg hvordan man tok seg fram til erämarkene. Derfor ville jeg reise fra Matarengi til Ounasjärvi.

Rusletur i Matarengi

Det gikk fort å raske sammen det jeg hadde inne i hytta på Norsken Lodge. Pakkingen av bilen var blitt rutine, så det gikk også greit. Alt fant sin plass, men jeg var ikke helt klar for å reise. På et merkelig vis hadde Matarengis sjel krøpet inn under huden. Forhistorien til stedet var også min, og jeg hadde tid til å ta en rusletur.

Øvertorneå ligger like sør for polarsirkelen, og Matarengi er et lite tettsted i kommunen. Herfra er det førti mil fra grenseovergangen til Norge, og syv mil til Torneå innerst i Bottenviken. Jeg falt pladask for landskapet da jeg i august 2018 kom kjørende nordfra. I motlyset skimtet jeg en bro holdt oppe av en dobbeltbue i stål, et bånd mellom elvebreddene som tidligere var uatskillelige. Fra den finske siden av elven kunne jeg se over mot Sverige. Lite visste jeg at jeg hvor kjent og kjært dette landskapet skulle bli et år senere. 

I turistbrosjyrer lokker Øvertorneå med det gode liv, nærhet til naturen og elvens muligheter. Dette kan jeg skrive under på. Jeg ruslet flere ganger langs elva de dagene jeg var der, og fikk meg også et bad. Bare det å sitte ved elvebredden var magisk. Eleven betyr mye for folk her, og spor etter båter som ble trukket opp og ned over plenen var tydelig. 

Elven hadde stoppet opp i en bakevje nedenfor hytta der jeg bodde. Sandmudderet lå stille under et teppe av tåke når jeg gikk forbi, men vitnet likevel om krefter. Vårflommen kan gjøre store ødeleggelser. På den andre siden har den lagt igjen store mengder organisk materiale, grunnlaget for gårdsdrift da de første bosetterne kom til dalen. 

Denne siste rusleturen gikk fra campingplassen, forbi Hetta gård og videre sørover mot sentrum. Jeg prøvde å mane fram et bilde av hvordan det kunne ha sett ut på 1500 tallet, men det var ikke lett. Krattskogen har vokst vilt, og det er vanskelig å fantasere seg forbi industribygninger. Et gammelt, laftet bygg som lå litt trukket opp fra elven ga likevel en følelse av å vandre i historien. En skakk pipe stakk opp av taket. Har dette vært en badstue?

Årstidene bestemmer farta på vannet, og sandbankene har flyttet noe på seg gjennom tidene, men når vi sammenlikner nye og gamle kart er landskapet i all hovedsak det samme. Torneelven har satt sine avtrykk over tusenvis av år, og her i Matarengi har forutsetningen vært gode for å bygge og bo. Landskapet rundt er kupert, og stedet er bygd mellom elven og berget Särkivaara. 

Hetta gård ble anlagt inntil en forgrening av elven, og tomten strakk seg hele veien fra foten av Särkivaara og ned til elvebredden. I 1734-36 ble det satt opp en kirke på grunn som tilhørte Hettagården, og muligens er det også er avstått noe areal fra det som en gang var Rahtugården. 

Övertorneå-boerne blir omtalt som gjestfrie, rettskafne og liketil. Det stemmer. Da jeg kom inn på biblioteket første gang ble jeg straks tilbudt en kopp kaffe, og fikk en hyggelig prat. Hjelpen til å finne litteratur og andre kilder har det heller ikke stått på. Det er også der jeg fikk kjøpt den fantastiske boken til Sture Torikka.

Som medlem av Matarengi forskarförening har jeg tilgang på mye interessant materiale. I Matarengi-Posten No 4 år 2007 finner vi en beskrivelse jeg kjenner meg mer og mer igjen i etter hvert som min egen historie sakte men sikkert trer fram: “Nordkalotten er et spennende flerkulturelt område som tross sine ulikheter, tre nasjoner og ulike folkeslag har en felles fortid. Man har levd i symbiose og utviklet seg parallelt i flerkulturelle møter. Kulturen på Nordkalotten har ikke vært avhengig av riksgrenser, det som utmerker seg for Nordkalotten er møtene over grensene”. For oss helt nord i Norge, og særlig i Finnmark, må vi også inkludere Russland som en del av dette fellesskapet. 

Folk er glade i hjemstedet sitt, og stolte over den rike kulturhistorien. Med meg snakker de svensk. Seg imellom snakker de gjerne det lokale språket meänkieli, i hvert fall de som er litt eldre. Den yngre generasjonen har ikke hatt samme mulighet til å lære det. Forsvenskingspolitikken har satt sitt preg på livet i dalen, men har heldigvis ikke klart å fjerne sporene fra fortiden helt.

overtornea kirke

Kirken, som ligger bare noe skritt fra biblioteket, har en særegen arkitektur. Det første man møter et klokketårn, en såkalt stapel. Den ble oppført på 1700 tallet, og har klar innflytelse fra Østerbotten i Finland. Stapelen er, ifølge finsk tradisjon, dekorert både inn- og utvendig. Tanken var å hedre de døde som ved bisettelsen ble ledet inn i kirkegården gjennom stapelen. Selve kirken er også oppført på samme tid.

Like innenfor steingjerdet ligger en familiegrav for Hetta-slekten. Det kan tyde på at man fikk noe igjen for å fradele en bit av tomta til kirken, og at bruken av dette gravstedet har fulgt slekters gang. Dagen før hadde jeg stått ved denne graven sammen med Odvar Betten fra Nesseby i Finnmark. Vi møttes dagen før på biblioteket i forbindelse med at Norske kveners forbund hadde arrangert en rundtur i Tornedalen. Odvar og jeg er begge etterkommere av Henrik Larsson Hetta.

De fine naturopplevelsene, menneskemøtene og funderingene rundt felles skjebne ble med da jeg satte meg bak rattet for å dra videre.

Mot Lappmarkene

Forberedelsene av reisen til Tornedalen krevde planlegging, og før jeg dro hjemmefra hadde jeg lagt opp en detaljert rute. I finsk Lappland, like ved grensen til Norge, skulle jeg overnatte ved et vann som heter Palojärvi. Bare en liten halvtimes kjøring unna ligger Ounasjärvi, vannet Henrik Larsson Hetta fikk stadfestet rett til å fiske i.

Jeg startet turen nordover på vestsiden av Torneelven. Langs det første strekket rant vannet lett bedagelig forbi. Et blikk på kartet viste at jeg kjørte langs en forgreining. Oppover elven er det flere slike, og mange av småstedene ligger nettopp langs disse mer rolige strekkene. Det var nok naturlig å velge seg en plass der elven rant stille og næringsrike sedimenter hopet seg opp. Jeg vil tro at Henrik valgte å følge slike forgreininger der han kunne i stedet for hovedløpet der motstrømmen er mye sterkere. 

sarkilaks kirke

Like nord for Matarengi stoppet jeg ved Särkilax kirke. Et enkelt bygg, alene i landskapet. Litt trukket opp fra elven og med en helt særegen historie. Den opprinnelige kirken var bygget i siste halvdel av 1400-tallet. På den tiden var ikke hensikten i første rekke å kristne dalens folk, men å øke erkebispens territorium og inntekter. I Tornedalen levde kristendom og hedenske tradisjoner ved siden av hverandre et stykke inn på 1600-tallet. 

Plasseringen ved Torneelvens strand var bevisst valgt for at folk lett skulle komme seg til kirken med båt, og nettopp beliggenheten skulle bli dens skjebne. Vinteren 1617 var uvanlig snørik, og våren kom tidlig. Vårflommen ble derfor ekstra kraftig det året. Vann og tunge isblokker knuste alt som kom i dens vei, og kirken gikk med i dragsuget. Fortvilet våknet folk opp av kaoset som oppsto, og så den forsvinne før den noen mil lengre ned ble brutt sønder og sammen av ismassene. Sjokket ble ikke mindre av at kister og likrester fløt omkring.

Kirken som står der i dag er bygget opp av en gjeng med lokale ildsjeler.

To kilometer nord for Särkilax kirke ligger Kuivakangas. På 1500 tallet strakte byen seg over elven, oppover østre bredd og inn i nåværende Finland. Der hadde Henriks bror, Nils, sine utmarksområder. Disse gikk i arv, og senere ble det også en gård der. Fortsatt heter det stedet Rahtula. Ødemarksfisket som tilhørte var i Kiruna og Mounio, og også de finner man slektsnavnet: Rahtulankenttä og Rahdunsaari. 

Det er store områder, lange distanser og mange detaljer, men siden jeg åpnet den første boken om Tornedalens historie har sammenhengene mellom stedene, hendelser og folks liv gradvis trådt mer fram. Alt dette peker fram mot min egen skjebne.

Snart var jeg på høyde med Pello. Der har elven gjort en krapp sving, delt seg i to og dannet en større øy. Derfra og opp er vannet stort sett samlet i et løp. Etter en drøy halvtimes kjøring mistet jeg elven ut av syne, men visste at det var nettopp der den møtte en annen mektig og vannrik elv: Mounioelven. Det er også der man holder mot vest om man skal følge elven videre. Torneelven har sitt utspring i Tornetäsk som ligger i vannskillet mellom Sverige og Norge, ikke langt fra Narvik.

Jeg skulle mot nord. Det er Mounioelven man møter når man kommer kjørende nedover dalen fra Kilpisjärvi, en mye brukt fjellovergang av folk som farter mellom Nord Troms og Østlandet. På meänkieli heter den Muonionväylä. Den viktigste forleden i området på Henriks tid, grenseelv mellom Sverige og Finland i dag. 

Ved Kaunisjoensuu, like sør for Kolari gikk jeg ut av bilen. Himmelen og skyene speilet seg i vannet. Skogen strakk seg helt ned til elvebredden. Her og der fikk jeg glimt av bygninger og frodige enger. Kanskje lappmarksfarerne stoppet omtrent her for en hvil? Elven smalte inn der jeg sto. Vannet skjøt fart, og forsvant under broen. Enorme mengder. Minutt for minutt, dag etter dag. Slik det gjorde for fem hundre år siden. Da innlandsisen trakk seg tilbake lå dette området under vann. Kystlinjen gikk rundt to mil lengre nord.

Jeg kunne ikke bli stående. Litt etter var jeg inne i Finland. 

Et navn er ikke bare et navn

Ved Palojoensuu dreide jeg av fra E8 og kjørte i østlig retning. Navnet på stedet forteller at det ligger ved en elvemunning. Palojoen, også kalt Palojoki, er en av mange elver som renner ut i Mounioelven. Ved slike elvemunninger var det naturlig å slå seg ned, og for flere århundrer siden vokste det opp et tettsted nettopp der. Ved siden av at stedsnavnene forteller noe om de geografiske forholdene, kan de også vise til en hendelse. Palo betyr “brann” og når det er brukt i et stedsnavn betyr det “sted etter skogbrann”. Om det er brent på grunn av et naturfenomen som for eksempel lyn eller om mennesker har tent på for eksempel i forbindelse med for eksempel svedjebrenning vet jeg ikke. På kartet over Nordkalotten fant jeg fjell, myr, elv og vann som har fått navnet sitt fra samme hendelse: Palovaara (vaara=fjell), Palovouma (vuoma= treløs myr), Palojärvi (järvi=sjø/vann, Palojoki (joki=elv), Palojoen (joen=elven) og altså Palojoensuu (joensuu=elvemunnning). 

Like før Hetta sentrum stoppet jeg opp. Nedenfor veien lå Ounasjärvi, målet for Henrik og hans følge – og meg. Jeg hadde ikke kjent på kroppen hvordan det var å buksere motstrøms i flere dager, men jeg hadde likevel fått en opplevelse av distansen fra Matarengi og opp dit.

Fra Tromsø til Finland

Hytta jeg hadde bestilt lå ved vannet Palojärvi, to mil lenger mot nord og litt høyere i terrenget. Den åpne vidda er den rake motsetningen til de ruvende fjellene jeg er vokst opp med på Arnøya, og jordsmonnet er ganske så mye skrinnere enn den næringsrike jorda i Vestfold. I dette stillfarne landskapet skulle jeg møte Sigurd og Rikke – min eneste sønn og den yngste av tre døtre. Med bakgrunn av vår felles historie skulle vi være sammen i dette grenseområdet mellom tre land. En opplevelse på tvers av tid og generasjoner. 

Hverken Sigurd eller Rikke hadde vært i Finland før, og synes dette var en fin anledning til å oppleve nye steder. De bodde begge på selve Tromsøya, så første delen av turen gikk over broa mot Ishavskatedralen og fastlandet. Derfra hadde de stort sett Balsfjorden på høyre hånd den første timen. Det neste strekket går gjennom en dal. Der velter fjellene ned fra begge sider og gjør deg bitteliten. Vel ute av dalen kommer man til Oteren, og blir møtt av Lyngensfjorden som nærmest ingen ende vil ta. Bortimot ti mil er det fra odden i nord til bunnen av fjorden. Her renner Signadalselva ut i havet. Den er på mange måter motsatsen til Mounioelva. De har begge sitt utspring ved vannskillet i Goldajävri. På samisk heter elva Čiekŋaleatnu, og på kvensk heter den Singalanjoki.

Etter fire og en halv times kjøring var Sigurd og Rikke også framme ved Palojärvi, klare for det meget enkle liv. Under det lave skråtaket i hytta var fire senger plassert langs veggene. Et lite kjøleskap sukket ujevnt i det ene hjørnet, og foran vinduet sto et bord mellom to langsgående krakker. Skulle man lage varm mat, måtte man opp til bygningen der resepsjonen lå. Vi satset på stormkjøkken til kaffekos, og bål til matlaging. Mellom krokete fjellbjørker og parkerte biler ruslet tre-fire rein. I det ene øyeblikket nysgjerrig, i det neste strakte de hals så gevirene flagret, og hastet av gårde.

Jeg hadde kjøpt en sekk med ved før de kom, og satt den klar nede ved bålplassen. Der rigget vi oss til. Det suste svakt i fjellbjørkene som sto langs vannkanten, men vi satt lunt. Over oss var det et halvtak, og på tre sider var det vegger. Innimellom hørte vi reinbjellene. Ingenting hastet. Vi satt ved bålet til vedsekken var tom. 

Hetta i Enontekiö

Hetta i Enontekiö

Neste dag kjørte vi ned til Hetta, kommunens administrasjonssenter, og gikk inn i den eneste matbutikken vi kunne finne. Rundt oss ble det snakket finsk og samisk. All informasjon i lokalet og navn på varer var på finsk. Jeg hadde oppholdt meg bak språkgrensene flere ganger på turen, men for Sigurd og Rikke var dette merkbart. Engelsk var til liten nytte, og norsk var helt uforståelig. Man blir heller ikke så lett anonym på et slikt sted. I Hetta bor det 800 personer, mot drøye 25 000 i Horten. 

Det er i det hele tatt langt mellom folk der oppe, og avstandene er enorme. Det bor 1900 mennesker i hele Enontekiö kommune fordelt på drøye 8000 kvadratkilometer, et areal som er mer enn tre ganger så stort som Luxemburg. Finsk Lappland dekker 100 000 kvadratkilometer, og har 180 000 innbyggere. Til sammenlikning er over 250 000 mennesker trykt sammen på 2 225 kvadratkilometer i det som var Vestfold før fylkessammenslåingen. 

Man kan få kjøpt sølv, gull og fritidsutstyr i Hetta, og man kan være med på hundesafari langt innover i vidda. Det man derimot har vanskeligheter med å få tak i er rødsprit. Den hadde jeg ikke rasjonert godt nok, så videre måtte det bli kaffe fra resepsjonen på campingplassen. 

Nordkalottfolket 

Ounasjärvi Hetta

Hetta tettsted har vokst ut fra en gård som ble anlagt av en etterkommer etter Henrik, og herfra dro han som kom til å bli forfar til Hættaslekten i Kautokeino rundt 150 år senere. Når jeg kikket nærmere på den historien ble jeg nok en gang minnet på hvor tette forbindelser det er mellom folk i nord. Ikke bare har våre slekter samme forfar, men vi har møttes gang på gang opp gjennom århundrene

Den første jeg vet om i vår felles slektslinje er Lauri Niilonpojka Rahtu, født rundt 1490 i Lumijoki, Nordøsterbotten i Finland. Neste i rekka er den Henrik vi har fulgt i dette avsnittet. Han ble født i Lumijoki rundt 1520, men vokste opp i Matarengi i Tornedalen. Gården han var husbond på ble senere hetende Hetta, og det har den gjort helt fram til i dag. Henriks eldste sønn ble oppkalt etter Lauris far, og fikk navnet Nils Henriksson Hetta. I følge Sture Torrika «jagede och fiskade Nils på gårdens fångstmarker», det vil si områdene rundt Ounasjärvi i Enontekiö. Nils overtok altså farens rettigheter i erämarkene, og klarte seg ellers også bra. «Jordbruket räntade gott i början av 1590-talet då han bärgade byen största skjörd».

Navnetradisjonen på Hetta gård opprettholdes. Sønnen til Nils fikk navnet Henrik Nilsson Hetta (f.1577). Han ble husbond på Hetta gård i Matarengi i 1611 «efter att ha efterträtt sin sjuklige fader som avtynade». Samme år er det registrert at denne Henrik’en var gift og hadde to døtre og en sønn. Den ene av sønnene ble hetende Henrik Henriksson Hetta (f.1615). Fram til da hadde alle bodd i Matarengi til sin død. 

I neste generasjon skjer det en endring. Henrik Henriksson Hetta jr. (f.1662) blir født i Matarengi, men flytter til Enontekiö og slår seg ned der. Han fikk ifølge Erik Wahlberg “år 1697 lov av Utsjoki tingrett att bosetta seg på sina forfedres jakt och fiskeområden som hemmansegäre vid Ounasjärvi fiskesjø. Från år 1740 blev platsen kallad Hetta”. Henrik Henriksson Hetta får flere barn. Sønnen Mathis (Matz) Henriksson Hetta (f.1725) flytter til Kautokeino (Både Utsjoki og Kautokeino lå for øvrig under svensk herredømme fram til 1751). Mathis giftet seg med Brita Olofsdotter Torenensis, og ble stamfar for Hættaslekten i Norge. 

Skjervøy kirkested før 1909

Fire generasjoner senere finner vi Aslak Jacobsen Hætta (f.1824). Som en av flere samer reiste han seg opp under en gudstjeneste i Skjervøy kirke i 1851, og la fram protester mot presteskapets inngripen i måten de ønsket å leve på. Han og min oldemor Elisabeth (f.1832) var av samme generasjon, og muligheten er stor for at hun var i kirken den dagen. Oldemor bodde på den tiden enten i Kvænangen sammen med sin mor, eller på Arnøya med sin bror. Skjervøy menighet omfattet norske kystboere, samer og kvener innover i Kvænangen, Nordreisa, Lyngen, Kåfjord og øyene rundt Skjervøy, deriblant Arnøya. Å delta i gudstjenester var påbudt. Fravær ble straffet med bøter. 

Prester og tjenestemenn slo hardt ned på protestene, og i løpet av kort tid utviklet situasjonen seg til et opprør – Kautokeinoopprøret. Det er i ettertid forklart gjennom både religiøse, sosiale, økonomiske og personlige faktorer. Aslak Jacobsen Hætta ble henrettet ved halshugging i Alta, og ble på denne tragiske måten en av de mest kjente personene i slekten.

I 1980 ble Mattis Hætta en offentlig person gjennom låten “Joik har større kraft enn krutt”. Vi møttes i Alta fire-fem år før det. Han gikk på lærerskolen den gangen, jeg på gymnaset. Rundt den tiden han ble rikskjendis deltok vi begge i aksjonen Nei til utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, riktignok uten å møte hverandre. Han var samerettsforkjemper, jeg var naturverner. 

Denne lille fortellingen viser hvor tett sammenvevd livene på Nordkalotten er og har vært. Tar jeg også med at Hættaslekten hadde rein på sommerbeite i Kvænangen rundt 1850, blir veven ennå tettere. Og sannsynligvis er etterkommere etter Henrik inngiftet i de familiene som har sommerbeite for reinen sin på Arnøya den dag i dag.

Nok en ring er sluttet

Ved bredden av Ounasjärvi ble mine barn vevd inn i dette fargerike teppet av folk, språk, landskap, lys, vann og fjell. Vi hadde gått inn i skogen like nord for Hetta sentrum. Det var langt mellom trestammene for tregrensen for furu går akkurat der, og skogbunnen var dominert av reinlav og rypebærlyng. Somrene er korte og kjølige, og vegetasjonen er sparsom. Plantene har bare hundre sommerdager å boltre seg på, men heldigvis bidrar midnattssolen til at disse døgnene kan utnyttes maksimalt.

Vi tente opp et bål. Det holdt myggen unna, og ga en helt egen stemning. Bortenfor vannet kunne vi se myrer og atter myrer, og ved enden av dem ligger Ounastunturi, den høyeste fjelltoppen i mils omkrets. Bak fjellet renner Ounasjoki, som før vassdragsreguleringen var en av Finlands beste lakseelver. Den skal en sving innom Rovaniemi før den slutter seg til Kemijoki, elven jeg stoppet ved på vei fra Lumijoki til Matarengi. 

Nok en ring er sluttet, men bak hver sirkel dukker det opp en ny. Jeg skal snart slippe taket på Henrik, men har skjønt hvor viktig fisket var for hele samfunnet, så det må jeg se litt nærmere på først.  

Litteraturliste

  • De rettferdiges strid – Kautokeino 1852, Nellejet Zorgdrager
  • Erik Wahlbergs slektforskningsmateriale
  • Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1550 e. Kr – Slutrapport från ett forskningsprogram, Ingela Bergman (2018)
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)

Annet

Takk

Takk til de i Facebookgruppa Kveenin Sanat og spesielt Tore Høybakken som har hjulpet meg med å forstå noen finske ord.

Tar imot tips

I prosjektet “Mine kvenske røtter” prøver jeg å binde sammen det jeg opplevde på reisen i Tornedalen med historisk materiale, men jeg er ingen historiker. Derfor håper jeg at lesere som finner feil og mangler tar kontakt så jeg kan få rettet opp. Det samme gjelder utfyllende informasjon om personene og slektene jeg skriver om.

Ta kontakt

Les også

RAHTU OG HETTA I MATARENGI

Rahtu og Hetta i Matarengi

av

Sporene etter Lauri Rahtu fra Lumijoki ledet meg nordover, mot Matarengi i Tornedalen. På veien dit ble jeg kjent med noen av de store elvene som har vært avgjørende for bosettingen nord i Sverige og Finland. Vel framme fant jeg Rahtu- og Hettagårdene. Dermed har jeg har kommet et skritt videre i jakten på min kvenske identitet.

kvenenes vugge
De røde bygningene på bildet står på det som en gang var Hetta-gården i Øvertorneå. I august i år, 500 år etter at Lauri Rahtu slo seg ned, vandret jeg rundt på mine forfedres marker.

Mine kvenske røtter – Del 6

“Har i Tornedalen är vi alla i släkt” – Monica Simu

I forrige avsnitt skrev jeg om Lauri Rahtu. Opplysningene om ham er usikre, men dersom jeg har funnet rett tråd var han en av mine forfedre, født på slutten av 1400-tallet. Han skal ha bodd på et sted som heter Lumijoki i Nordøsterbotten. Jeg dro dit i august i år for å prøve å finne noen ledetråder som kunne bekrefte eller avkrefte dette. Det var ikke så lett, men jeg fant ting som var veldig spennende. Dersom det stemmer at denne Lauri virkelig er i min slekt, har jeg røtter tilbake til de tidligste bosetterne i Finland, tavasterne.

Ingen fredelig tid

I 1520, samme år som Lauris første sønn Henrik ble født, krones den danske kongen Kristian II til konge over Sverige. Dette var omstridt, men den nye kongen samlet 100 viktige motstandere til møte i Stockholm. Målet var å kvitte seg med dem. Blodbadet sendte sjokkbølger utover i Europa, og innad i Sverige ble motstanden mot Kristian II ytterligere trappet opp. Den sørligste delen av Finland var kongens siste bastion, og når Viborg helt i øst falt i 1523, var slaget tapt. Kong Kristian måtte frasi seg makten. Opprørslederen Gustav Eriksen, for ettertiden kjent som Gustav Vasa, ble valgt til Sveriges konge, og Kalmarunionen ble oppløst. Uroen i landet var på langt nær over. Mot midten av sekelet trappes uvennskapet med Russland opp, og militært rustes det opp mot både indre og ytre trusler.

Krigene som raste var en påkjenning både for krigsmakt og samfunn. Befolkningen led. Det var kostbart å holde krigene gående, blant annet fordi soldater ble hyrt inn fra utlandet. Blant dem var det mange som forsynte seg av bøndenes lagre, og mishandlet folk som ville forsvare seg mot plyndringene. I tillegg til leiesoldatene ble bøndene tvangsutskrevet, noe som fratok gårdene hardt tiltrengt arbeidskraft. Gårdsdriften og fisket krevde mange hender, både for å skaffe mat og inntekter. Var man så heldig å slippe unna å delta direkte, måtte man uansett bidra gjennom økte skatter. I løpet av århundret utviklet landet seg til en nasjonalstat. Sentralmakten tok kontroll over handelen, og bygget opp et monopol på beskatning. Å sette seg opp mot dette ble møtt med sanksjoner. Straffemetodene var hardhendte, både for å stikke av fra slagmarken og andre lovbrudd. 

Det er i denne urolige tiden Lauri drar fra Nordøsterbotten med familien sin. Målet er Matarengi i Tornedalen. 

Elvene i Nordøsterbotten

Kemijoki er Finlands lengste elv. I uminnelige tider har den vært viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområder. I middelalderen lå det et marked ved utløpet, og forbindelsen derfra gikk både opp mot det som i dag er Norge og dagens Russland i øst.

Sporene etter Lauri går over flere store elver. Den første jeg passerte på vei nordover var Oulojoki. Elven har vært en viktig farled og forbindelseslinje mellom folk i uminnelige tider. Laksefisket som tidligere har mettet utallige munner er redusert til en friluftsaktivitet, mens elvedalen fortsatt er et viktig jordbruksområde takket være den næringsrike jorda og det gunstige mikroklimaet. I sin tid var elven kjent som den viktigste ruten for transport av tjære i Europa. Ved elvemunningen ligger Oulo, Finlands sjette største by. Selve byen ble grunnlagt i forbindelse med fredsforhandlinger mellom Russland og Sverige på 1600-tallet, men området hadde en sentral plass i samfunnet lenge før det.

Etter en halvtimes kjøring til passerer man til stedet Ijo som også har gitt navn til kommunen. Den gennomflytes av en av Østerbottens største elver – Iijoki. Også den har vært en viktig lakseelv og transportåre opp gjennom tidene. Ijo er i sin helhet ett slakt sletteland, der furumoer, myrer och lavtliggende enger gir sitt preg til landskapet. Kirkebyen med sine rundt fem tusen innbyggere har fått navnet fra den eldste bydelen, Iin hamina, en markedsplass som er kjent sidan 1300-talet. I følge Upplagsverket Finland ble traktene omkring Ijos elvemunning trolig befolket i tidlig middelalder av birkarler under tidlig middeltid. Veldig spennende! Jeg suger til meg alt som har med birkarler å gjøre! Et stort og vanskelig tema, men veldig interessant fordi det var så mange av dem i min slekt.

Ved den neste elven, Kemijoki, hadde jeg lagt inn et stopp, og der tok jeg inn på et enkelt motell. Stoppet var ikke tilfeldig. Jeg hadde lest et sted at Lauri kunne hatt en tilknyting til det som ble kalt Kemi-området, muligens som birkarl. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an for å prøve å finne ut noe om dette, men tenkte at jeg i hvert fall kunne sette meg litt inn i områdets geografi og historie. Kanskje det å være på stedet kunne gjøre det lettere å fokusere. Jeg fant meg et bord inne i spisesalen og rigget meg til med bøker, pc og en pizza fra en sjappe bare hundre meter oppe i gata. Der ble jeg fram til jeg tok kvelden. Personalet var bare der på dagtid, og de fåtallige gjestene, inklusive meg, smatt ut og inn uten å gjøre seg noe særlig bemerket.

Kemijoki er Finlands lengste elv, hele 550 kilometer lang fra utspring til utløp. Den starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi. Dette var for meg et spennede funn! Jeg hadde merket meg navnet på vannet i forbindelse med opplysninger jeg hadde om Henrik Rahtu Hetta, Lauris sønn. Han skal ha hatt fiskerettigheter der. Forbindelse mellom Ounasjärvi og Kemi var en overraskelse. Det satte i gang nye tanker. Mellom Lumijoki, der Lauri hadde bodd, og utløpet til Kemijoki var det rundt fjorten mil. Med tanke på de lange reisene tavasterne tradisjonelt hadde foretatt til fangstområdene sør i Finland var ikke distansen uoverkommelig. Kunne det være slik at Lauri Rahtu faktisk hadde drevet med fangst og handel nordover langs Kemijoki? Var det derfor Henrik hadde fiskerettigheter i Ounasjoki?

Kemijoki starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi

Kemielven var viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområdene på den tiden Lauri levde, men området ble tatt i bruk mye tidligere enn det. Allerede på 900-tallet ble det drevet jordbruk ved kysten innerst i Bottenviken. I middelalderen oppsto en handelsplass der byen Kemi ligger i dag. Ikke så rart, da den skaper en forbindelseslinje både mot nord og mot øst.

Omtrent der ga jeg meg med lesing for kvelden.

Neste dag våknet jeg til helt akseptabelt vær. Jeg hadde gruet meg litt, for da jeg kjørte motsatt vei høljet det ned, og filene på E8 er mange akkurat der. Tre mil vest for Kemi ligger tvillingbyene Tornio og Haparanda. Mellom dem renner Torneelven ut i Bottenviken. Elven som skiller Sverige og Finland, men som også binder dem sammen.

Den viktigste vannveien

Kjært barn har mange navn. Langs Torneelven snakker folk meänkieli, samisk svensk og finsk. Alle har de gitt elven navn på sitt språk.

Jeg kan ikke komme på noe sted i verden der navnet på en elv kan si så mye om mangfoldet i lokalbefolkningen som nettopp Torneelven kan. På svensk heter den Torne älv eller Torneälven, på finsk Tornionjoki og på samisk Duortneseatnu. Det aller fineste er likevel navnet på meänkieli. Da heter den Tornionväylä. Det er ikke bare klangen jeg liker. Ikke minst er jeg fascinert over at navnet beskriver hvilken funksjon elven har hatt. Väylä betyr noe sånt som vannvei, og ble særlig brukt om det som var den viktigste farleden. For mine forfedre var den en avgjørende forbindelseslinje mellom Bottenhavet og landet der nord, Ruija.

Jeg kunne dratt videre nordover på finsk side av elven, men valgte å kjøre over broen og videre oppover dalen på vestsiden. Skilt med stedsnavn hang som perler på en snor langs veien: Mattila, Nedre Vojakala og Kukkola. Så dukker Karungi opp. Det var visstnok der min tippoldefar og -oldemor bodde før de dro til Norge rundt 1830. Med seg hadde de to barn, den ene av dem var Elisabeth, min oldemor. Landskapet rundt meg virket like flatt som i Lumijoki, men det er en umerkelig helling. Etter Karungi kommer man til Korpikylä der jeg året før traff traff Hulkoff familien som kommer fra samme slekt som meg. Videre nordover var det ingen navn jeg festet meg ved før jeg kommer til Øvertorneå. Jeg fant fram til “Norsken Lodge” der jeg skulle bo i to netter. Den første kvelden tilbragte jeg stort sett helt nede ved elvebredden. Det var uvirkelig å tenke på at denne elven har flytt forbi ti generasjoner av min slekt.

Landskapet nederst i Tornedalen virket flatt, men det er en umerkelig helling.

Rahtugården

Campingplassen lå bare fem minutters spasertur unna Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum. Der har de et rikholdig digitalt arkivmateriale fra området, og også et bibliotek med lydfiler, bilder og papir- og skriftsamlingen. I det lokalet holder Matarengi forskarförening sine møter, og de tar også imot reisende. Nettopp det var planen for de nærmeste dagene. En busslast med slektsforskere fra Nord Troms og Finmark var på vei, og jeg skulle få være med på opplegget forskerforeningen hadde laget for dem. Timene før det var jeg på biblioteket, og der fant jeg boken 1617 – Övertorneå socken under en dramatisk tid av Sture Torikka. Den største boka jeg noen gang har eid, hele 800 sider. Den har en omfattende undertittel også: “Om folket, en kyrka och en vårflom. Ett fruset ögonblick i historien”. Det frosne øyeblikket er 1617, men Torikka har bygget inn historiske hendelser som ligger lengre tilbake tid også. Verket tar for seg tettstedene (byene) som lå langs elven på den tiden, og for hvert sted har han skrevet om slekt etter slekt

1617
I boka “1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid” fant jeg mye spennende, blant annet informasjonen som gjør meg sikker på at min fortelling skal fortsette nettopp i Matarengi.

I Torikkas bok fant jeg de opplysningene om Rahtu-slekten jeg lette etter. Lauris navn er ikke nevnt, men blir omtalt som “faren”. Så blir han borte. Det er sønnene Henrik og Nils jeg fant, og gjennom dem fikk jeg stadfestet at Lauri faktisk kom fram til Matarengi. Ifølge Torikka overtok Henrik, min forfar, en gård gård etter faren i 1539, men det viste seg at det ikke var Rahtu-gården han arvet. Nils Larsson var den første fra slekten som eide det som for ettertiden ble kjent som Rahtugården. Det skjedde da bonden Per Persson døde rundt 1550. For meg var det overraskende at den aldri har vært i Lauris’ eie.

Det er nabogården Henrik arvet: “Vidare åt norr (—) ligger Hetta gårdstun”, og “Den Nils Larsson som samme tid var var bonde på Rahtula var synbarligen Henriks broder”. Dermed hadde jeg funnet både Rahtu- og Hettagården, og de lå gjerde mot gjerde. Et merkelig øyeblikk etter så lang tids leting. Den omstendelige reisen i Lauris fotspor tok sin tid, men jeg kom fram til slutt. Det som gjensto var å besøke tomten.

Hettagården

rahtula-hetta i matarengi
De gule feltene tilhørte tidligere Hetta-gårder (E og F). Ut fra opplysningene i boka til Sture Torikka var Rahtugården nærmeste nabo i sør.

På forsommeren i år gjorde Thomas Wahlberg, ordførande i Matarengi forskarförening, noen undersøkelser angående Rahtu-Hetta slekten for meg. Han sendte det eldste kartet han kunne finne over Matarengi fra 1811 med en forklaring:

“Nu har jag fått en karta över Matarengi från år 1811. Där finns kyrkan och klockstapeln markerade och ligger ovanför nuvarande NKFC och Tornedalens Folkhögskola, på övre sidan om nuvarande Matarengivägen. Gårdarna är inritade med byggnader i fyrkant, som var relativt vanligt kring 1800. Varje gård har en bokstav. Gården markerad med bokstaven E är Mäki-Hetta och gården F är Ranta-Hetta, enligt uppgift av Sture Torikka. Hettahemmnet delades/klövs under 1700-talets mitt då ovanstående gårdar bildades. Ranta-Hetta anses vara moderhemmanet och Hetta finns omnämnd i olika längder redan under 1500-talet. Numera ligger pensionatet The Friendly Moose (Prästgatan 8) troligen på det ställe eller alldes i närheten av där den den ursprungliga Hettagården låg.”

Wahlberg skulle reise bort i den tidsperioden jeg var i Øvertorneå, men satte meg i forbindelse med en annen som kunne hjelpe meg, og dagen etter fikk jeg en ny mail: “Hej Unni, nu er det Monica som skriver. Jag bor bredvid den gamla Hettagården och kan visa dig den. Till saken hör att i min slekt finns Rahtu med. Rahtuslekten kommer från mellarsta Finland under 1500-talet och de bosatte sig i Matarengi.” Monica som kan vise meg rundt på Hettagården er altså i samme slekt som meg! Vennligheten Thomas utviste og den påfølgende mailen fra Monica var veldig motiverende, og det ble en spesiell opplevelse å rusle rundt sammen med henne på jorder våre felles forfedre hadde skaffet sitt levebrød fra. Endelig var jeg framme ved Henrik Laurinpojka Rahtu Hetta, og dermed en generasjon nærmere vår tid.

Monica simu og Laila lanes
Monica Simu, som bor like ved Hetta-gården i Matarengi, kommer fra samme slekt som meg. Her er hun avbildet hjemme hos seg selv sammen med Laila Lanes som også har aner fra Matarengi.

– Her i Tornedalen er vi alle i slekt om vi går langt nok tilbake i tid, mente hun. Det har hun nok rett i, og samme dag som jeg møtte Monica kom det en busslast med kvenske slektsforskere til Øvertorneo. Da møtte jeg to andre som har samme røtter som meg. Den ene fra Hetta-slekten, den andre fra Kyrö. I denne bussen var også Laila Lanes fra Lyngen. Hun har fulgt prosjektet mitt fra start, og formidlet det videre via NRK Kvääni. Endelig møttes vi. Reportasjene har videre blitt delt via sosiale medier og på den måten nådd fram til ulike kvenske miljøer. Etter det har flere tatt kontakt for å dele informasjon, og også fordi de har samme slektslinjer som meg.

ounasjarvi
Ounasjärvi med fjellet Ounastunturi i bakgrunnen

I neste avsnitt skal jeg sammenfatte det jeg har funnet ut så langt om Henrik. Han var birkarl og bonde, med fiskerettigheter i Ounasjärvi helt i nord i Finland, like ved grensen til Norge. Der lå han erämaa.

Takk til

Thomas Wahlberg og Monica Simu, begge fra Matarengi forskarförening, og til Laila Lanes som har fulgt arbeidet mitt og formidlet dette ut via NRK Kvääni. Dere har bidratt til at jeg har kommet et godt stykke lengre på veien i jakten på mine kvenske røtter.

Forklaringer

  • Joki – elv
  • Järvi – vann, sjø, innsjø
  • Väylä – farled, vannvei
  • Niemi – odde, nes, halvøy
  • Birkarl – handelsmann med rettigheter til handel med samene
  • NKFC – Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum
  • Meänkieli – et av fem nasjonale minoritetsspråk i Sverige. Tidligere ble det ofte kalt tornedalsfinska. Ordet betyr ’vårt språk’.
  • Tavastere – sør-østfinsk stamme som bosatte seg i områdene Satakunta og Tavastland. I Tornedalen finnes det flere språklige spor som viser at de bosatte området tidlig

Litteraturliste:

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sveriges historia 1350-1600, Dick Harrison og Bo Eriksson (2010)
  • Sveriges historia 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg (1985)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)
Annet
  • Store norske leksikon
  • Wikipedia

Tar imot tips

I prosjektet “Mine kvenske røtter” prøver jeg å binde sammen det jeg opplevde på reisen i Tornedalen med historisk materiale, men jeg er ingen historiker. Derfor håper jeg at lesere som finner feil og mangler tar kontakt så jeg kan få rettet opp. Det samme gjelder utfyllende informasjon om personene og slektene jeg skriver om.

Ta kontakt

LES OGSÅ

Kvenenes vugge
På reise i det historiske Lappland

Jeg fant mine kvenske røtter i Tornedalen

av

Det finnes noen øyeblikk i livet du umiddelbart vet kommer til å forandre deg for alltid. I august 2018 hadde jeg en slik opplevelse. Et møte med fjerne slektninger i Tornedalen endret livet mitt.

pello_tornedalen_kvenske_slektsroetter
Tidlig morgen i Pello, Tornedalen i august 2019

Høsten 2018 var en forvirrende tid. Jeg hadde nylig oppdaget min kvenske bakgrunn og tilhørigheten til Tornedalen. Mye av tiden ble brukt til å lete etter bøker og artikler som kunne hjelpe meg til å forstå, og jeg gjorde hyppige søk på Internett. I september kom jeg helt tilfeldig over en skrivekonkurranse utlyst av NRK Kvensk som etterlyste tekster om folks personlige opplevelse av å være kven. “Hvorfor ikke?” tenkte jeg, og sendte inn en tekst. En stund senere ble jeg kontaktet Anne Mari Rahkonen Berg som jobbet i redaksjonen den gang. De ville gjerne publisere teksten min. Litt senere var det Laila Lanes som tok kontakt. Vi hadde en dialog att og fram for å få på plass bilder og bildetekster.

Interessen fra disse to journalisten ga energi. Min opplevelse hadde en verdi for andre enn meg selv. Min fortelling hadde en plass i et større bilde. Denne oppmuntringen var på mange måter starten på prosjektet Mine kvenske røtter og veien ut av det kaoset jeg var i. Teksten ble publisert 31. oktober samme høst under tittelen “Hvorfor dro Elisabeth?”.

HVORFOR DRO ELISABETH?

kvensk hus på arnoy i nord troms
Bestefar sitt hus på Lauksletta, Arnøy i Nord Troms.

Vi møtes i Haparanda

Jeg er født inn i en søskenflokk på ti. Under oppveksten tumlet vi rundt hverandre i et lite hus på Lauksletta, på Arnøya i Nord-Troms. Som voksne er vi spredt for alle vinder. To av dem, Mary Lise Winge Jenssen og Kjell Einar Winge bor nordpå. De hadde planlagt en rundtur gjennom nordre del av Nordland, inn i Sverige og over til Finland sammen med partnerne sine. Et av stedene de ville besøke lå like nord for Haparanda i Tornedalen. Der ligger det en gård vi hadde hørt familien vår på farssiden kom fra. Vår oldemor Elisabeth skulle etter det vi forsto være født på den gården. Selv bor jeg på Østlandet, men var nordpå da de tok løs. Jeg hadde planlagt å kjøre over Kilpisjärvi, og vi tilpasset det slik at vi kunne møtes i Haparanda.

For meg var det viktigste å møte søsknene mine, men det var selvsagt spennende å kunne være med når de skulle lete etter gården. Hva det skulle sette i gang inne i meg hadde jeg ingen idé om. Den lange kjøreturen alene – fra Arnøya, opp Skibotndalen, over riksgrensen til Finland ved Kilpisjärvi, nedover Tornedalen, inn i Sverige og helt til jeg nådde kysten ga rom for å tenke. Oppvåkningen blant kvener om egen identitet hadde nådd meg. Jeg hadde skjønt at det ikke bare var sannsynlig at jeg var kven selv, det var etter hvert blitt opplagt. Det seg innover meg at vi ikke bare skulle finne en tråd tilbake til slektas røtter, vi skulle nøste i vår kvenske identitet. Mary hadde skaffet til veie dokumenter som følger en slektsgren helt tilbake til midten av 1500-tallet. 

Det hun hadde fått vite var at vår oldemor var født på en gård i Korpikylä i Nedre Tornedalen, på svensk side av elven. For lang tid tilbake skulle gården ha blitt skilt ut til to gårder: Hullkoff- og Nivagården, en drøy mil nord for Haparanda. Noen ledetråder og opplysninger fra en fjern slektning skulle gjøre det mulig å finne fram, og aller helst finne selve gården. Det var tilfeldig at vi valgte å stoppe ved Hulkoffgården og ikke Nivagården.

Min oldemor var kvensk før hun kom over til Norge

Hulkoffgården er drevet som spisested og gårdsbutikk, og dermed lett å finne. Nølende kjørte vi innpå gårdstunet, usikre gikk vi ut av bilen og mot døra til spisestedet. Vertinnen tok oss høflig imot. Kjell forklarte hva slags ærend vi hadde. Den profesjonelle mottakelsen gikk over i hjertelighet da vertinnen fikk tak i hvorfor vi kom. Da hun hørte at vi var av kvensk herkomst, slo hun over fra tornedalsvensk til meänkieli, et språk vi overhodet ikke forsto. Der og da ble en ny tanke vekket hos meg. Jeg hadde alltid hørt at kvener er finsktalende som har kommet over til Norge, og forstått det som at det først var når de kom over grensa de ble kalt for kvener. Her møtte vi en familie som var seg fullt bevisst sin kvenske identitet. Så da var altså min oldemor kven før hun dro.

Kort tid etter satt vi i et bibliotek sammen med våre slektninger Kurt og Inger Hulkhoff, og Kurts kone Eva. Søkende fant vi tonen over språkbarrieren. Litt etter litt gikk det opp for oss at vi hadde felles røtter og var av samme blod. De var fortsatt på den gården våre forfedre- og mødre slo seg ned for flere hundre år siden. Det skulle senere vise seg at gården hadde vært i slektas eie gjennom tolv generasjoner, kanskje enda lenger. Kurt, Inger, Kjell, Mary og jeg hadde aner som hadde bodd i dette området siden midten av 1500-tallet. På et tidspunkt hadde vår oldemors familie forlatt dalen og begitt seg nordover. 

Kurt, Inger og Pia hadde ingen idé om at de hadde slektninger i Nord-Norge. De hadde ikke hørt om noen Elisabeth som hadde reist til Norge. Vi visste litt mer enn dem, men ikke nok til at det ble en sammenheng. Likevel. Vi satt der i samme rom og var slektninger. Den gode, familiære tonen, som om vi hadde samme humor. Historien om kveners liv i Tornedalen ble veldig nær, den angikk oss på en måte. Det var helt surrealistisk. Jeg var helt uforberedt på at dette skulle «ta» meg så kraftig. Jeg kan ennå kjenne hvordan det var å sitte ved siden av Inger og holde henne i armen.

Opplevelsen ga flere spørsmål enn svar

Denne opplevelsen ga flere spørsmål enn svar og satte i gang en seig strøm av tanker. En lyst ble tent. Jeg ville vite mer om forbindelsen mellom oss og familien på Hulkoffgården. Jeg ville vite mer om min oldemor. Hva var grunnen til at akkurat min oldemor slo seg ned på den værharde kysten i Finnmark? Hvordan har det seg at jeg ikke vokste opp der, men ute i havgapet i Nord -Troms? 

Dagen etter dro de andre nordover. Jeg oppsøkte Tornedalsmuseet i Torneå, Haparandas tvillingby på finsk side av elven. Der fant jeg «Tornedalens historie» i to bind og kjørte hjemover. Nå har jeg lest og lest i disse bøkene, gjort utallige søk på nettet og har de aller siste dagene hatt mulighet til å gå gjennom det materialet vår slektning hadde samlet. Det har ryddet opp i en del ting, men også utløst mange nye tanker. Det ene faktumet er at det ikke var vår oldemor Elisabeth som var født på gården, det var hennes bestemor, vår tipp-tipp-oldemor Eva, som ble gift og flyttet ut av området.

Å lete etter svar på hvor Eva ble av var i seg selv et puslespill, men ved å sette sammen bruddstykker fant jeg ut litt. Eva Olofsdotter Pipping kom fra en såkalt «birkarlslekt», en privilegert gruppe i samfunnet. Denne sosiale statusen beholdt hun også da hun giftet seg med Erik Eriksson Koski. Han kom også kom fra samme nivå i samfunnet. I neste generasjon brytes denne historien. Deres datter Brita Kaisa, gifter seg riktignok med en mann som også er fra bonde- og birkarlslekt, Johan Pärson Huru, men rundt 1830 registreres familien som «torpare» og befinner seg dermed på et langt lavere samfunnsnivå. Hva hadde skjedd? Året etter begir de seg nordover, mot kysten av Nord-Norge. Med seg har de sønnen Johanes og datteren Elisabeth. De slår seg ned i Storbukt i Kvænangenen. Der blir sønnen Isak født. Sommeren 1835 omkom Johan, og Brita Kaisa ble enke med tre små barn.

Reisen tilbake til oldemor

I den videre historien er det mange huller, men de fylles ut litt etter litt. Elisabeth Johanesdotter gifter seg med Peder Nielsen. De stiftet familie i Bugøynes, også gjerne kalt «Lille-Finland» på grunn av den store innvandringen på 1800-tallet. Det var der bestefar Isak ble født.

Han tok seg senere til Lauksletta, giftet seg med Kirstine, eller Besta som vi kalte henne. De fikk femten barn, hvorav et av dem er min far, Sigurd Martin Aas Pedersen. Jeg har funnet spor av slekt tilbake til midten av 1500-tallet på vestsiden av Torneälv. På østsiden kan vi nå følge en linje tilbake til 1485 dersom detaljene holder vann. I en så lang rekke av mennesker kan man gå seg bort.

Nå har jeg startet min reise mot oldemor Elisabeths bakgrunn. Med meg i sekken har jeg bruddstykker av historier, masse ubesvarte spørsmål og en helt ny identitet. Jeg har også et sterkt ønske om å bli kjent med de slektningene vi møtte, og kanskje flere til. Inger og jeg kjente på et bånd. Hva har vi felles? Hva følger med fra ledd til ledd, fra kvinne til kvinne? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det, men jeg har en sterk trang til å finne ut mer, særlig om kvinnenes liv. De som dro. For å finne ut av det må man lese bak og mellom linjene i materiale. Det er menns historier som er nedtegnet. Så langt er jeg bekvem med det jeg har funnet. Ja, mer enn det. Jeg har funnet inn til en kjerne i meg selv jeg ikke visste at jeg savnet.

Kvenenes vugge

av

Dersom det jeg har funnet ut om mine slektsrøtter stemmer, strekker de seg bakover til de første bosetterne i Finland, tavasterne, et folk som bevegde seg over enorme avstander og fant en utvei for alt. De er forfedrene til de som bebygde Tornedalen og til dagens kvener.

kvenenes arnested

Mine kvenske røtter – Del 4

Oppdraget jeg har gitt meg selv – å forstå kvenenes skjebne – gjennom å bruke min egen slekt som utgangspunkt, har flere usikre punkter. Foreløpig kan jeg nemlig ikke slå fast at det slektstreet jeg har bygget opp faktisk stemmer, men sannsynligheten er stor. Jeg valgte å starte med Lauri Rahtu, født rundt 1490. Han kan være en av mine stamfedre, hele tretten generasjoner unna.

Det finnes svært lite dokumentasjon fra den tiden, men ifølge språkforskeren Erik Wahlberg (1918-2012) kan Rahtu-navnet knyttes til Lumijoki ved kysten av Nord Østerbotten i Finland. De skal ha vært en av de rikeste slektene i området på den tiden. Et håp ble tent hos meg da jeg fant denne informasjonen. Kanskje det var mulig å finne mer? Fantes det kart eller noe annet historisk materiale som kunne sette meg på sporet? Det var som å lete etter nåla i høystakken. Den ene finske nettsiden etter den andre stirret taust mot meg, borsett fra en som fortalte meg at Lumijoki var bortimot hundre prosent finskspråklig. Småprat med lokalbefolkningen kunne jeg derfor bare glemme. I et desperat øyeblikk prøvde jeg å sette meg i forbindelse med en lokalhistorisk forening, men hørte aldri noe fra dem. I august 2019 var jeg på vei tilbake til Tornedalen, men først skulle jeg til Lumijoki.

Jeg siktet meg inn på universitetsbyen Oulo som ligger like nord for Lumijoki i håp om å finne noe på museer eller bibliotek. Det måtte da være noe jeg kunne finne ut der? Slik gikk det ikke. Alle jeg snakket med var hjelpsomme, men det lille de fant fram ga meg ingen ledetråder. Jeg befant meg bak språkgrensen. Det fikk meg for første gang til å lure på hvordan det hadde vært om jeg hadde lært å snakke kvensk som barn. Da jeg dro videre dagen etter hadde jeg ingen holdepunkter utover det gps’en kunne hjelpe meg med.

lumijoki
Da jeg kom fram til Lumijoki ble jeg møtt av evige flater dekket av gyllent korn.

Kort tid etter stirret jeg utover evige flater dekket av gyllent korn. Jeg var 150 mil hjemmefra på et sted ingen forsto hva jeg sa, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Tårnet til kirken dukket opp. En interessant bygning, men den sa meg ingenting så jeg dro videre. Veien jeg valgte trengte seg lenger og lenger inn i en skog. Det ene treet det andre likt. Hadde jeg flaks kom jeg til den vakre kysten jeg hadde sett så mange bilder av, men flaks var det siste jeg kunne basere meg på. Mest sannsynlig ville jeg rote meg bort. Jeg snudde, parkerte ved kirken igjen og bladde litt i kart. Et navn jeg kjente fra slektstreet fanget blikket mitt: Kyrö. Siden jeg ikke hadde noe annet å gripe fatt i snirklet jeg meg dit. De røde bygningene sto plassert slik at de dannet et gårdstun mellom seg. Det var det. De bølgende åkrene, furuskogen, det flate landskapet gjennomskåret av elver, kirken og de karakteristiske bygningene på Kyrögården var det eneste jeg fant.

Da jeg dro fra Lumijoki trodde jeg ville slå meg til ro med at jeg hadde kommet så langt bakover i min egen historie det lot seg gjøre, men det stikk motsatte var tilfelle. Jeg ville vite mer. Til tross for at språket skilte meg tydelig fra folk jeg hadde hatt innpå meg de få dagene jeg oppholdt meg i Oulotraktene, og de bølgende åkrene var fjernt fra mitt indre fjellandskap, hadde en identifikasjon med det finske begynt å vokse fram i meg. Jeg klarte heller ikke å fri meg fra tanken om at Lumijoki var den eneste forbindelsen jeg hadde til Finland sør for Torneo. Uke etter uke kretset tankene rundt Rahtuslekten. Var det mulig å komme forbi Lauri og lenger bak enn 1490?

I hjertet av Satakunta

Så åpnet porten til Satakunta sørvest i Finland seg. Erik Kouksu henviser i et sammendrag av boken Birkarlsläkter i Övre Tornedalen til Erik Wahlbergs forskning: “I nyare tid har namnet Rahtu förekommit i Siikajoki og Saloinen, samt i Kumo i Satakunta”. Dette bekreftes av Jouko Vahtola i Tornedalens historia I: “I norr finns en gammel gård med navnet Rahtula även i Lumijoki. Nybyggere med det namnet har kommet norrut från Kumo (Kokemäki) i Kumo äldal”. Det er fra Satakunta de første bosetterne i Tornedalen kom, Kumo ligger i hjertet av dette området og Rahtu navnet kommer derfra. Alt jeg hadde grublet på i ukevis falt plass, og ved å nøste meg bakover langs en av mine slektstråder fant jeg kvenenes vugge. Man kan ikke stole blindt på slektsforskningsprogrammet MyHerritage, men dersom det stemmer at Lauri Rahtu er min stamfar, strekker min historie seg tilbake til da Finland oppsto som nasjon.

Kvenenes vugge
På 1600 tallet dukker Kyrönavnet opp i mitt slektstre. Kanskje det har tilknytning til denne gården?

Satakunta og områdene rundt har hatt en sentral betydning langt tilbake i tid. Det var hit finsk-ugriske folkegrupper innvandret. Akkurat når dette skjedde er omdiskutert blant forskere, men det alle er enige om er at det i tidlig jernalder (250–400 e.Kr) var etablert tre hovedsentre for bebyggelse sør i dagens Finland: Bygdene i Satakunta og Tavastland, kystområdet i det sørlige Østerbotten og de sørvestlige kyststrøkene. Kumo ble grunnlagt allerede på 200 tallet eller tidligere.

Brukbar jord og skog gjorde det mulig å slå seg ned. Åkrene nær bebyggelsen sto for bare en liten del av produksjonen. De største avlingene ble hentet fra svedjeland. Svedjebruk krevde store områder, men til gjengjeld var jorda veldig produktiv når den ble tatt i bruk fire år etter den ble svidd fram. Jordbruket krevde stor arbeidskraft mens det sto på om sommeren, men vår og høst dro mennene ut på lange tokt inn i villmarken for å jakte og fiske. Sjø- og elvesystemet i indre deler av Finland gjorde slike ekspedisjoner enkle å foreta, ettersom man kunne ro milevidt langs sjøene. Båtene kunne dras over smale odder når de skulle ta seg videre via nye vannveier. Villmarken ga et godt tilskudd av kjøtt og fisk, men framfor alt pelsskinn som kunne brukes som byttevarer.

Under tidlig jernalder var de faste boplassene konsentrert hovedsakelig til den sørlige vestkysten, men på 800-tallet skjedde en forandring. Finskebukta ble en en hovedled for vikinger (varjagere) på vei til Svartehavet, Konstantinopel og de arabiske landene. Den tynt befolkede kysten ble sårbar for plyndringer, og lite sto i veien for at vikingene kunne supplere lasten med den mest innbringende varen, nemlig slaver: “Det var ett flertal varer som skeppades söderut, men den viktigste av alla var slavar. Det fanns pengar att tjene på menniskohandel” (Sidenvägarna av Peter Frankopan). Da var det tryggere å bo lenger innover i landet. Der lå vannene i uendelige kjeder og sørget for en relativ trygg handelsvei. I Birkala (Pirkkala), like øst for Kumo, ble det dannet et handelsselskap for å skaffe pelsverk. Disse lokale handelsmennene, omtalt som kvener i Alfred den stores geografi fra 800-tallet (Kauko Pirinen, Finlands historia – Natur og kultur), kunne jamføres med vikingene når det gjaldt handel. Ved munningen av Kumo elv (Kokemäenjoki), Finlands fjerde største elv, utviklet det seg en havneby som ble et knutepunkt for handel.

De finsk-ugriske folkegruppene splittes

Mot slutten av den førkristne tiden hadde det utviklet seg tre bosetningsområder der folk snakket finsk-ugrisk. I sørvest bodde finnene (suomalaiset) og ved Ladogasjøen i øst var karelerne. Tavasternes område (Hämelaiset) strakk seg “fra saltvann til saltvann”, det vil si fra Finskebukten til Bottenviken. Ved kysten av Finskebukten hadde de utmark og markedsplasser, og mot nord hadde de sine jaktområder (erämaa). Til sammen rådde de tre gruppene over ressurser de ledende handelsmaktene Novgorod og Sverige ville ha tilgang på, og beliggenheten var sentral for handel mellom øst og vest. Med kirken som pilspiss la Sverige under seg område etter område. Først var det maktpåliggende å få kontroll over Finlands sørvestkyst. Finnene ble pålagt å skaffe mat til kirkens representanter og avsette arbeidskraft til oppføring av kirkebygg.

Vannveiene i Finland
Sjø- og elvesystemet i indre deler av Finland gjorde det mulig å ro milevidt langs sjøene. Slik kunne man få tak i kjøtt og fisk, men framfor alt pelsskinn som kunne brukes som byttevare.

Neste mål var å tvinge Tavastland til å underkaste seg såvel kirke som stat. Nybyggere som bodde i Egentlige Finland ble overført lengre mot øst for å få kontroll over tavastenes utmark. Området ble raskt omtalt som Nyland. Svenskekongens utsending, Birger jarl (1210-1266), fikk bygget en festning i indre deler av Tavastland. Dette til tross, de finske bøndene var ikke så stedbundne at lett lot seg kue. “Den finne som fått nog av de anspråk det organiserade samhället ställde på honom och av vad den härskande klassen ytterligare kunne lägga dertil hade alltie möjlighet att söka sig ut i de jungfruliga vildmarkerna” (Kauko Pirinen, Finlands historia – Natur og kultur). Det tok lang tid å finne rømlingene og noen hadde kanskje forlatt Tavastland for godt, men den svenske kirke og krone lot seg ikke stoppe. Deretter sto karelerne for tur. Decennier med krig endte i 1323 med en deling av Karelen. Fredsavtalen som ble undertegnet mellom Sverige og Novgorod skapte en viss ro, men kampen om de store ødemarksområdene var ikke over. Samtidig ble de finsk-ugriske folkegruppene splittet.

Til Matarengi i Tornedalen

På et tidspunkt flyttet minst en Rahtu fra Kumo. Kysten av Nord Østerbotten der Lumijoki ligger kan ha vært et område som var kjent fra erämarksferdene og dermed et naturlig valg. Ifølge Juko Vahtula ble Bottenvikens østre kyst kolonialisert på midten av 1300 tallet. I kapitlet “Folkets mangfold” (Tornedalens historia I) mener han forøvrig at man bør se på kolonialiseringen av Tornedalen og Nord Østerbotten i sammenheng. Denne opplysningen gjør det naturlig å tenke at uroligheter rundt grenseoppgangen mellom Novgorod og Sverige påvirket flyttemønsteret. Dette var også en tid der folketallet var oppadgående. I første omgang ble Lumijoki liggende innenfor Novgorods grenser. Dette likte svenskene dårlig, og ettersom århundrene gikk ble også dette området innlemmet i Sverige.

Lauri Niilonpojka Rahtu ble født i en fredsperiode, men den kom ikke til å vare. Finlands preges av krig resten av århundret. Rundt 1520 ble Lauris sønn Henrik født. Kort tid etter må familien ha flyttet, for rundt 1525 er de registrert i Matarengi i Tornedalen, mitt neste stoppested.

NESTE AVSNITT

Rahtu og Hetta i Matarengi

Litteraturliste

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
  • Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)

Les også

En stemme til kvener og kvensk kultur

Reisen til Tornedalen

av

Etter et års forberedelser satte jeg meg inn bak rattet i min lille Polo. Spent, men klar. Foran meg lå eventyret, like bak meg truet et massivt regnvær.

9. august 2019, nøyaktig et år etter jeg oppdaget at jeg er kven, satte jeg meg bak rattet i min lille Polo. Målet var Tornedalen, jeg skulle på jakt etter mine kulturelle røtter. Bilen var fullastet med det jeg trodde jeg måtte trenge, og sikkert litt til. I setet ved siden av meg lå et bilkart over Sverige der en flik av Østlandet kom med, akkurat nok til at jeg kunne tegne inn det første strekket fra Horten til Sundsvall. En tur på 70 mil fra kyst til kyst. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å reise grytidlig neste morgen, men ifølge værmeldingen var et voldsomt regnvær på vei. Det ville treffe Vestfold omtrent på det tidspunktet jeg hadde tenkt å dra. Jeg fikk bare komme i gang, kjøre så langt jeg orket og fortsett neste dag.

Turen startet ved firetiden på ettermiddagen. Spenningen som hadde bygget seg opp fra jeg for alvor begynte å planlegge denne reisen slapp taket, litt etter litt. Etter rundt fire timer gikk piffen ut av meg, så jeg tok inn på en campingplass i utkanten av Elverum og fant et sted å slå opp teltet.

Det viste seg at jeg hadde lagt meg til like ved en gjeng hundefolk. Fredelige, men svært lystige. Noen av hundene lå ved siden av dem, sto utenfor campingvogner og telt litt unna. Når først en av dem sa ifra om at dette ikke var greit, utløste det ras av bjeffing og uling. Ungene hadde det artig, noe jeg bestemte meg for å være en fornøyelse varte fram til jeg hadde lagt meg og ennå litt til. Jeg vred meg på det litt uvante underlaget mens de fortsatte å snuble i teltbardunene. Etterhvert ble ungene sendt til sengs mens de voksne fortsatte skravlingen. Å overnatte ved Glomma var likevel alt i alt en god idé. Lyden av elva og praten som gikk på alle sider av teltet var beroligende.

Alarmen på mobilen gikk fem neste dag. Rundt meg var det dørgende stille. Elven skimret i duse lilla toner, og trærne som speilet seg i vannet sto i skarp kontrast til himmelen over. Lyset vant, men skylaget hadde en gråtone som sa meg at jeg hadde valgt rett i å stå opp selv om søvnen hadde vært kort. Det kraftige regnværet som hadde fått meg av gårde et halvt døgn før planen lå fortsatt bak meg, men kom stadig nærmere. Grøten ble kokt og fortært som planlagt, men kaffe fikk jeg koke på veien et sted.

Da jeg dro på min eventyrlige reise var det for å lære om min egen bakgrunn. På forhånd hadde jeg kartlagt slekten så godt det lot seg gjøre. Flere slektsgrener strakk seg helt tilbake til 1400-tallet. Samtidig prøve å forstå kvenenes forhistorie, og jeg hadde gravd meg ned i historisk materiale så langt bakover det lot seg gjøre. Jo lengre tilbake, desto mer vag blir historien. Det er språket som har satt grensen for hvor langt tilbake en kan gå for å finne opprinnelsen til den kvenske kulturen. Den starter et sted ved Uralfjellene i daværende Russland. På et eller annet tidspunkt begynte folk å bevege seg vestover. Noen av dem slo seg ned i Sørvest Finland, og gjennom språket kan man spore at noen av mine forfedre kom derfra. Det er gjort gjennom slektsnavn. Derfra har de beveget seg nordover mot Tornedalen, og videre derfra mot kysten av Nord Troms.

En av de tingene jeg bestemte meg for tidlig da jeg begynte å grave etter mine kvenske røtter, var være åpen. Jeg ville se hva som skjedde etter hvert som jeg oppdaget nye ting, flyte med. Det dukket stadig dukket det opp årstall og hendelser som ikke slapp taket. Noen av dem handlet om en mulig avgrensning for utbredelsen av meänkieli, språket de fortsatt snakker i Tornedalen. I øst henger det naturlig sammen med resten av den språkgruppen som i dag kalles Østersjøfinsk. Det som er uvisst er hvor langt nedover i Sverige språket var utbredt. Jeg hadde ikke klart å finne klare sammenhenger mellom disse hendelsene og dermed ikke noe klart bilde før jeg dro, men et punkt stakk seg ut – Bygde sten. Det ligger fire mil nord for Umeå. Dit ville jeg.

Turforberedelser

av

Sommeren er en fin tid å være sammen med familie og venner, men jeg må innrømme at tankene stadig kretser rundt den forestående reisen. 10. august nærmer seg med stormskritt, og jeg kjenner at det kribler mer og mer for hver dag. En detaljert plan over overnatting på plass. Dag 1 blir en ren transportetappe på 70 mil. Planen er å nå fram til Skjellefteå og overnatte der.

Neste dag skal jeg ut i terrenget for å prøve å finne en grensestein. Den hadde, fra en østlig synsvinkelstor betydning etter en fredsavtale, mens svenske dokumenter fra samme tid viser noe annet. For meg vil den symbolisere inngangsporten til det som den gang ble betegnet som Kvänland på svensk, Kvenland på norsk og Kainuun på finsk.

Jeg har laget en skisse over hva jeg vil se etter på disse stedene. Den må jeg jobbe mer med for ikke å falle for fristelser til å følge tråder som leder meg på villspor. Som et avbrekk prøver jeg å lese meg opp på finsk historie mens jeg venter. Bruddstykker her og der. Ulike bøker. Forskjellige tidsepoker. For eksempel om svedjebruk:

Som en del av den svenske stormakten på 1600- og 1700-tallet var de østre deler av riket (nåværende Finland) viktig både militært, politisk og økonomisk. De dype finske skogene ga klingene mynt i alle deler av samfunnet. Arbeidstakere fikk i tillegg til lønn visse rettigheter, mellomsjiktet i samfunnet tok sin del av overskuddet, og fra toppen i samfunnet ble utvinningen av særlig tjære mer og mer regulert slik at adel og kongemakt fikk styrket sin posisjon internasjonalt. 

(…) tre former av skogbruk existerades (…) i Finlands näringsliv redan under 1600-talet. I sydvästra Finland och langs den österbotniska kusten bedrevs jordbruk och boskapsskötsel parallellt med tjärbränning och virkesproduktion. I de indre delarna av landet var kombinasjonen snarast svedjebruk och tjärbränning, medan norra Finland lämpade sig bäst för boskapsskötsel (Finlands historia, Henrik Meiander s.76).

Foreløpig svever dette rundt i hodet av seg seg og for seg selv. Jeg regner med at det finner sin plass når tiden er inne.

Til uka som skal det praktiske på plass. Telt. Stormkjøkken. Slike ting.