ORDSPINNERIET

Bakom ordene

Tornedalen

RAHTU OG HETTA I MATARENGI

av

Sporene etter Lauri Rahtu fra Lumijoki ledet meg nordover, mot Matarengi i Tornedalen. På veien dit ble jeg kjent med noen av de store elvene som har vært avgjørende for bosettingen nord i Sverige og Finland. Vel framme fant jeg Rahtu- og Hettagårdene. Dermed har jeg har kommet et skritt videre i jakten på min kvenske identitet.

kvenenes vugge
De røde bygningene på bildet står på det som en gang var Hetta-gården i Øvertorneå. I august i år, 500 år etter at Lauri Rahtu slo seg ned, vandret jeg rundt på mine forfedres marker.

Mine kvenske røtter – Del 3

I forrige avsnitt skrev jeg om Lauri Rahtu. Opplysningene om ham er usikre, men dersom jeg har funnet rett tråd var han en av mine forfedre, født på slutten av 1400-tallet. Han skal ha bodd på et sted som heter Lumijoki i Nordøsterbotten. Jeg dro dit i august i år for å prøve å finne noen ledetråder som kunne bekrefte eller avkrefte dette. Det var ikke så lett, men jeg fant ting som var veldig spennende. Dersom det stemmer at denne Lauri virkelig er i min slekt, har jeg røtter tilbake til de tidligste bosetterne i Finland, tavasterne.

Ingen fredelig tid

I 1520, samme år som Lauris første sønn Henrik ble født, krones den danske kongen Kristian II til konge over Sverige. Dette var omstridt, men den nye kongen samlet 100 viktige motstandere til møte i Stockholm. Målet var å kvitte seg med dem. Blodbadet sendte sjokkbølger utover i Europa, og innad i Sverige ble motstanden mot Kristian II ytterligere trappet opp. Den sørligste delen av Finland var kongens siste bastion, og når Viborg helt i øst falt i 1523, var slaget tapt. Kong Kristian måtte frasi seg makten. Opprørslederen Gustav Eriksen, for ettertiden kjent som Gustav Vasa, ble valgt til Sveriges konge, og Kalmarunionen ble oppløst. Uroen i landet var på langt nær over. Mot midten av sekelet trappes uvennskapet med Russland opp, og militært rustes det opp mot både indre og ytre trusler.

Krigene som raste var en påkjenning både for krigsmakt og samfunn. Befolkningen led. Det var kostbart å holde krigene gående, blant annet fordi soldater ble hyrt inn fra utlandet. Blant dem var det mange som forsynte seg av bøndenes lagre, og mishandlet folk som ville forsvare seg mot plyndringene. I tillegg til leiesoldatene ble bøndene tvangsutskrevet, noe som fratok gårdene hardt tiltrengt arbeidskraft. Gårdsdriften og fisket krevde mange hender, både for å skaffe mat og inntekter. Var man så heldig å slippe unna å delta direkte, måtte man uansett bidra gjennom økte skatter. I løpet av århundret utviklet landet seg til en nasjonalstat. Sentralmakten tok kontroll over handelen, og bygget opp et monopol på beskatning. Å sette seg opp mot dette ble møtt med sanksjoner. Straffemetodene var hardhendte, både for å stikke av fra slagmarken og andre lovbrudd. 

Det er i denne urolige tiden Lauri drar fra Nordøsterbotten med familien sin. Målet er Matarengi i Tornedalen. 

Elvene i Nordøsterbotten

Kemijoki er Finlands lengste elv. I uminnelige tider har den vært viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområder. I middelalderen lå det et marked ved utløpet, og forbindelsen derfra gikk både opp mot det som i dag er Norge og dagens Russland i øst.

Sporene etter Lauri går over flere store elver. Den første jeg passerte på vei nordover var Oulojoki. Elven har vært en viktig farled og forbindelseslinje mellom folk i uminnelige tider. Laksefisket som tidligere har mettet utallige munner er redusert til en friluftsaktivitet, mens elvedalen fortsatt er et viktig jordbruksområde takket være den næringsrike jorda og det gunstige mikroklimaet. I sin tid var elven kjent som den viktigste ruten for transport av tjære i Europa. Ved elvemunningen ligger Oulo, Finlands sjette største by. Selve byen ble grunnlagt i forbindelse med fredsforhandlinger mellom Russland og Sverige på 1600-tallet, men området hadde en sentral plass i samfunnet lenge før det.

Etter en halvtimes kjøring til passerer man til stedet Ijo som også har gitt navn til kommunen. Den gennomflytes av en av Østerbottens største elver – Iijoki. Også den har vært en viktig lakseelv og transportåre opp gjennom tidene. Ijo er i sin helhet ett slakt sletteland, der furumoer, myrer och lavtliggende enger gir sitt preg til landskapet. Kirkebyen med sine rundt fem tusen innbyggere har fått navnet fra den eldste bydelen, Iin hamina, en markedsplass som er kjent sidan 1300-talet. I følge Upplagsverket Finland ble traktene omkring Ijos elvemunning trolig befolket i tidlig middelalder av birkarler under tidlig middeltid. Veldig spennende! Jeg suger til meg alt som har med birkarler å gjøre! Et stort og vanskelig tema, men veldig interessant fordi det var så mange av dem i min slekt.

Ved den neste elven, Kemijoki, hadde jeg lagt inn et stopp, og der tok jeg inn på et enkelt motell. Stoppet var ikke tilfeldig. Jeg hadde lest et sted at Lauri kunne hatt en tilknyting til det som ble kalt Kemi-området, muligens som birkarl. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an for å prøve å finne ut noe om dette, men tenkte at jeg i hvert fall kunne sette meg litt inn i områdets geografi og historie. Kanskje det å være på stedet kunne gjøre det lettere å fokusere. Jeg fant meg et bord inne i spisesalen og rigget meg til med bøker, pc og en pizza fra en sjappe bare hundre meter oppe i gata. Der ble jeg fram til jeg tok kvelden. Personalet var bare der på dagtid, og de fåtallige gjestene, inklusive meg, smatt ut og inn uten å gjøre seg noe særlig bemerket.

Kemijoki er Finlands lengste elv, hele 550 kilometer lang fra utspring til utløp. Den starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi. Dette var for meg et spennede funn! Jeg hadde merket meg navnet på vannet i forbindelse med opplysninger jeg hadde om Henrik Rahtu Hetta, Lauris sønn. Han skal ha hatt fiskerettigheter der. Forbindelse mellom Ounasjärvi og Kemi var en overraskelse. Det satte i gang nye tanker. Mellom Lumijoki, der Lauri hadde bodd, og utløpet til Kemijoki var det rundt fjorten mil. Med tanke på de lange reisene tavasterne tradisjonelt hadde foretatt til fangstområdene sør i Finland var ikke distansen uoverkommelig. Kunne det være slik at Lauri Rahtu faktisk hadde drevet med fangst og handel nordover langs Kemijoki? Var det derfor Henrik hadde fiskerettigheter i Ounasjoki?

Kemijoki starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi

Kemielven var viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområdene på den tiden Lauri levde, men området ble tatt i bruk mye tidligere enn det. Allerede på 900-tallet ble det drevet jordbruk ved kysten innerst i Bottenviken. I middelalderen oppsto en handelsplass der byen Kemi ligger i dag. Ikke så rart, da den skaper en forbindelseslinje både mot nord og mot øst.

Omtrent der ga jeg meg med lesing for kvelden.

Neste dag våknet jeg til helt akseptabelt vær. Jeg hadde gruet meg litt, for da jeg kjørte motsatt vei høljet det ned, og filene på E8 er mange akkurat der. Tre mil vest for Kemi ligger tvillingbyene Tornio og Haparanda. Mellom dem renner Torneelven ut i Bottenviken. Elven som skiller Sverige og Finland, men som også binder dem sammen.

Den viktigste vannveien

Kjært barn har mange navn. Langs Torneelven snakker folk meänkieli, samisk svensk og finsk. Alle har de gitt elven navn på sitt språk.

Jeg kan ikke komme på noe sted i verden der navnet på en elv kan si så mye om mangfoldet i lokalbefolkningen som nettopp Torneelven kan. På svensk heter den Torne älv eller Torneälven, på finsk Tornionjoki og på samisk Duortneseatnu. Det aller fineste er likevel navnet på meänkieli. Da heter den Tornionväylä. Det er ikke bare klangen jeg liker. Ikke minst er jeg fascinert over at navnet beskriver hvilken funksjon elven har hatt. Väylä betyr noe sånt som vannvei, og ble særlig brukt om det som var den viktigste farleden. For mine forfedre var den en avgjørende forbindelseslinje mellom Bottenhavet og landet der nord, Ruija.

Jeg kunne dratt videre nordover på finsk side av elven, men valgte å kjøre over broen og videre oppover dalen på vestsiden. Skilt med stedsnavn hang som perler på en snor langs veien: Mattila, Nedre Vojakala og Kukkola. Så dukker Karungi opp. Det var visstnok der min tippoldefar og -oldemor bodde før de dro til Norge rundt 1830. Med seg hadde de to barn, den ene av dem var Elisabeth, min oldemor. Landskapet rundt meg virket like flatt som i Lumijoki, men det er en umerkelig helling. Etter Karungi kommer man til Korpikylä der jeg året før traff traff Hulkoff familien som kommer fra samme slekt som meg. Videre nordover var det ingen navn jeg festet meg ved før jeg kommer til Øvertorneå. Jeg fant fram til «Norsken Lodge» der jeg skulle bo i to netter. Den første kvelden tilbragte jeg stort sett helt nede ved elvebredden. Det var uvirkelig å tenke på at denne elven har flytt forbi ti generasjoner av min slekt.

Landskapet nederst i Tornedalen virket flatt, men det er en umerkelig helling.

Rahtugården

Campingplassen lå bare fem minutters spasertur unna Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum. Der har de et rikholdig digitalt arkivmateriale fra området, og også et bibliotek med lydfiler, bilder og papir- og skriftsamlingen. I det lokalet holder Matarengi forskarförening sine møter, og de tar også imot reisende. Nettopp det var planen for de nærmeste dagene. En busslast med slektsforskere fra Nord Troms og Finmark var på vei, og jeg skulle få være med på opplegget forskerforeningen hadde laget for dem. Timene før det var jeg på biblioteket, og der fant jeg boken 1617 – Övertorneå socken under en dramatisk tid av Sture Torikka. Den største boka jeg noen gang har eid, hele 800 sider. Den har en omfattende undertittel også: «Om folket, en kirka och en vårflom. Ett fruset ögonblick i historien». Det frosne øyeblikket er 1617, men Torikka har bygget inn historiske hendelser som ligger lengre tilbake tid også. Verket tar for seg tettstedene (byene) som lå langs elven på den tiden, og for hvert sted har han skrevet om slekt etter slekt

1617
I boka «1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid» fant jeg mye spennende, blant annet informasjonen som gjør meg sikker på at min fortelling skal fortsette nettopp i Matarengi.

I Torikkas bok fant jeg de opplysningene om Rahtu-slekten jeg lette etter. Lauris navn er ikke nevnt, men blir omtalt som «faren». Så blir han borte. Det er sønnene Henrik og Nils jeg fant, og gjennom dem fikk jeg stadfestet at Lauri faktisk kom fram til Matarengi. Ifølge Torikka overtok Henrik, min forfar, en gård gård etter faren i 1539, men det viste seg at det ikke var Rahtu-gården han arvet. Nils Larsson var den første fra slekten som eide det som for ettertiden ble kjent som Rahtugården. Det skjedde da bonden Per Persson døde rundt 1550. For meg var det overraskende at den aldri har vært i Lauris’ eie.

Det er nabogården Henrik arvet: «Vidare åt norr (—) ligger Hetta gårdstun», og «Den Nils Larsson som samme tid var var bonde på Rahtula var synbarligen Henriks broder». Dermed hadde jeg funnet både Rahtu- og Hettagården, og de lå gjerde mot gjerde. Et merkelig øyeblikk etter så lang tids leting. Den omstendelige reisen i Lauris fotspor tok sin tid, men jeg kom fram til slutt. Det som gjensto var å besøke tomten.

Hettagården

rahtula-hetta i matarengi
De gule feltene tilhørte tidligere Hetta-gårder (E og F). Ut fra opplysningene i boka til Sture Torikka var Rahtugården nærmeste nabo i sør.

På forsommeren i år gjorde Thomas Wahlberg, ordførande i Matarengi forskarförening, noen undersøkelser angående Rahtu-Hetta slekten for meg. Han sendte det eldste kartet han kunne finne over Matarengi fra 1811 med en forklaring:

«Nu har jag fått en karta över Matarengi från år 1811. Där finns kyrkan och klockstapeln markerade och ligger ovanför nuvarande NKFC och Tornedalens Folkhögskola, på övre sidan om nuvarande Matarengivägen. Gårdarna är inritade med byggnader i fyrkant, som var relativt vanligt kring 1800. Varje gård har en bokstav. Gården markerad med bokstaven E är Mäki-Hetta och gården F är Ranta-Hetta, enligt uppgift av Sture Torikka. Hettahemmnet delades/klövs under 1700-talets mitt då ovanstående gårdar bildades. Ranta-Hetta anses vara moderhemmanet och Hetta finns omnämnd i olika längder redan under 1500-talet. Numera ligger pensionatet The Friendly Moose (Prästgatan 8) troligen på det ställe eller alldes i närheten av där den den ursprungliga Hettagården låg.»

Wahlberg skulle reise bort i den tidsperioden jeg var i Øvertorneå, men satte meg i forbindelse med en annen som kunne hjelpe meg, og dagen etter fikk jeg en ny mail: «Hej Unni, nu er det Monica som skriver. Jag bor bredvid den gamla Hettagården och kan visa dig den. Till saken hör att i min slekt finns Rahtu med. Rahtuslekten kommer från mellarsta Finland under 1500-talet och de bosatte sig i Matarengi.» Monica som kan vise meg rundt på Hettagården er altså i samme slekt som meg! Vennligheten Thomas utviste og den påfølgende mailen fra Monica var veldig motiverende, og det ble en spesiell opplevelse å rusle rundt sammen med henne på jorder våre felles forfedre hadde skaffet sitt levebrød fra. Endelig var jeg framme ved Henrik Laurinpojka Rahtu Hetta, og dermed en generasjon nærmere vår tid.

Monica simu og Laila lanes
Monica Simu, som bor like ved Hetta-gården i Matarengi, kommer fra samme slekt som meg. Her er hun avbildet hjemme hos seg selv sammen med Laila Lanes som også har aner fra Matarengi.

– Her i Tornedalen er vi alle i slekt om vi går langt nok tilbake i tid, fortalte hun. Det har hun nok rett i, for samme dag som jeg møtte Monica kom det en busslast med kvenske slektsforskere til Øvertorneo. Da møtte jeg to andre som har samme røtter som meg. Den ene fra Hetta-slekten, den andre fra Kyrö. I denne bussen var også Laila Lanes fra Lyngen. Hun har fulgt prosjektet mitt fra start, og formidlet det videre via NRK Kvääni. Endelig møttes vi. Reportasjene har videre blitt delt via sosiale medier og på den måten nådd fram til ulike kvenske miljøer. Etter det har flere tatt kontakt for å dele informasjon, og også fordi de har samme slektslinjer som meg.

ounasjarvi
Ounasjärvi med fjellet Ounastunturi i bakgrunnen

I neste avsnitt skal jeg sammenfatte det jeg har funnet ut så langt om Henrik. Han var birkarl og bonde, med fiskerettigheter i Ounasjärvi helt i nord i Finland, like ved grensen til Norge.

Takk til

Thomas Wahlberg og Monica Simu, begge fra Matarengi forskarförening, og til Laila Lanes som har fulgt arbeidet mitt og formidlet dette ut via NRK Kvääni. Dere har bidratt til at jeg har kommet et godt stykke lengre på veien i jakten på mine kvenske røtter.

Forklaringer

  • Joki – elv
  • Järvi – vann, sjø, innsjø
  • Väylä – farled, vannvei
  • Niemi – odde, nes, halvøy
  • Birkarl – handelsmann med rettigheter til handel med samene
  • NKFC – Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum
  • Meänkieli – et av fem nasjonale minoritetsspråk i Sverige. Tidligere ble det ofte kalt tornedalsfinska. Ordet betyr ’vårt språk’.
  • Tavastere – sør-østfinsk stamme som bosatte seg i områdene Satakunta og Tavastland. I Tornedalen finnes det flere språklige spor som viser at de bosatte området tidlig

Litteraturliste:

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sveriges historia 1350-1600, Dick Harrison og Bo Eriksson (2010)
  • Sveriges historia 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg (1985)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)
Annet
  • Store norske leksikon
  • Wikipedia

Tar imot tips

I prosjektet «Mine kvenske røtter» prøver jeg å binde sammen det jeg opplevde på reisen i Tornedalen med historisk materiale, men jeg er ingen historiker. Derfor håper jeg at lesere som finner feil og mangler tar kontakt så jeg kan få rettet opp. Det samme gjelder utfyllende informasjon om personene og slektene jeg skriver om.

Ta kontakt

Mine kvenske røtter del 2:

KVENENES VUGGE

PÅ REISEFOT I GRENSELAND

av

Et tilfeldig møte med fjerne slektninger forandret livet mitt. Som sekstiåring gikk det opp for meg at jeg var kven, og at min forhistorie lå begravet i Tornedalen, i grenselandet mellom Sverige, Finland og Norge. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det?

kven aa vandre er aa forandre
Oppdagelsen av at jeg var kven satte meg helt ut. Da sjokket hadde lagt seg startet kverningen. Hvordan kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det? Behovet for å forstå førte til at jeg satte i gang prosjektet «Mine kvenske røtter» der hensikten er å forstå kvenenes skjebne gjennom min egen slektshistorie.

Mine kvenske røtter – Del 1

Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 satt jeg på ferga mellom Arnøya og Kågen i Nord Troms etter en liten ferietur i mitt barndoms rike. Jeg skulle hjem til Horten i Vestfold og hadde en lang reise foran meg. Korteste rute går via Finland og Sverige, en tur på drøye atten hundre kilometer. Når man kjører den veien slipper man stort sett unna tuneller, ferger, bratte fjelloverganger og svingete veier. Det vil si når man legger Troms bak seg, for det første strekket er nettopp preget av ferger og tuneller, og veien slynger seg rundt de stupbratte fjellene. Akkurat denne natta var det vedlikeholdsarbeid flere steder skulle det vise seg.

En time etter at jeg kjørte ut av ferga var jeg framme ved fastlandstunellen, akkurat tidsnok til å komme gjennom før den ble stengt. Også i Kåfjorden var tunellene stengt fram til seks om morgenen, men det var i grunnen greit. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å starte morgenen etter, og lå derfor foran skjema. Planen var å møte to av søsknene mine i Haparanda innerst i Bottenviken i Sverige. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men synes det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem.

Norge

Den siste natten i nord kjente jeg allerede på lengselen tilbake. Til fjellene og havet, lyset og stillheten, men pussig nok også til fergene og de slitte landeveiene.

Jeg stoppet i Olderdalen, senket setet så langt det lot seg gjøre og dro soveposen over meg. Den lyse natta og tanken på at det var lenge til jeg ville se fjellene igjen holdt meg våken, men jeg sovnet til slutt. Rundt fem om morgenen våknet av at jeg frøs, og kjørte fram til den første tunellen. Rett før seks ble jeg vinket videre. De mørke tunellveggene klemte til, og under meg var veien ustø. Takk og lov for følgebilen som humpet lystig foran meg. Og takk og lov for at noen tar ansvar for å holde hovedveien i nord i nogenlunde stand. Vel ute i lyset igjen kjente jeg på at veien åpen.

Ved Skibotn kjørte jeg av E6. Nå var det havet jeg skulle forlate. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland. Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Jeg kjente meg fri, men sulten og urven etter å ha sovet lite. Heldigvis var kafeen ved Kilpisjärvi åpen. Jeg parkerte ved siden av en trailer med svenske skilter, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk. Lite visste jeg om at jeg et år senere skulle oppsøke nettopp det å ikke forstå det finske språket. Kjenne på barrieren. Lure på hvordan det hadde vært om jeg kunne kvensk.

Finland

Da jeg passerte riksgrensen drøye ni timer etter at jeg dro fra Arnøya, visste jeg lite om at jeg allerede året etter skulle tilbake til Finland med en helt ny og ukjent identitet i bagasjen.

Frokosten gjorde underverker. Fire timer inklusive et par beinstrekk senere nærmet jeg meg Pello. En litt for sen kveld og dårlig med nattesøvn gjorde det fristende å finne et sted å overnatte, og like nord for byen fant jeg et sted som så trivelig ut. Bygningene lå i en slak skråning ned mot Torneelven. Høye furutrær kastet skygge over parkeringsplassen. Vertinnen snakket engelsk, og viste meg inn til et svalt rom. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. En hund bjeffet. Ellers var det stille. De få andre gjestene som hadde meldt sin ankmomt var ventet utpå kvelden. Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser fra en gammel trillebår, plassert ved en grusvei som sikkert førte ned til elven.

I Pello møtte jeg Torneelven for første gang på ordentlig. Vannet som fløt forbi åpnet meg gradvis opp for det mine søsken hadde invitert til – et gløtt inn i vår ukjente fortid.

Om kvelden satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Vannet tok tak i båten og snart båten den nedenfor der jeg satt igjen. Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.

Sverige

I Øvertorneå ble jeg slått av hvor vakkert det var, og stoppet for å kikke. Lite visste jeg den gangen om at jeg året etter skulle bli budt på «fika» akkurat her. Innehaveren av Simu Nordic AB Butik kommer fra samme slekt som meg.

Dagen etter kjørte jeg over broa ved Øvertorneå og inn i Sverige. Landskapet flatet seg mer og mer ut jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Tankene gikk sine egen veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året? Jeg nærmet meg Haparanda. Byen viste seg å være mye mer beskjeden enn jeg hadde forestilt meg, og jeg fant lett fram til Svefi vandrarhem der jeg skulle overnatte.

Noen timer senere møtte jeg de andre som hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Det er noe helt eget ved å møte søsken når man bor så spredt. Kjell hentet en kopp kaffe og satte fram en stol, og så var vi i gang. For meg ble det som å ta en forfriskende dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom likevel raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Mary fant fram noen dokumenter hun hadde fått av en slektning jeg ikke kjente til. Vi hadde visstnok samme tipp oldeforeldre. Jeg bladde gjennom dem uten noen større interesse. Å dra opp dit vår oldemor kanskje hadde bodd hørtes derimot mye artigere ut. 

Møtet som skulle endre alt

Hulkoffgården like nord for Haparanda har vært i samme slekt i mer enn ti generasjoner. Vi dro dit for å finne ut om vår slekt faktisk kom derfra, men hadde ingen anelse om hva det skulle føre til.

Der og da skjedde forvandlingen

Hulkoffgården ligger en mils vei nord for Haparanda. Vi svingte inn på tunet og så oss rundt. En av bygningene viste seg å være et serveringssted. Kjell gikk bort og tok i døra. Den var åpen. Alle ble stille et øyeblikk, så bestemte vi oss for å gå inn. En kvinne møtte oss i gangen, smilende, men litt avventende. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet. Vi var fra Norge, sa han. Vår oldemor hadde kanskje bodd der. Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt og helt. – Vi er kvener, sa Kjell. -Hæ, tenkte jeg. I og for seg hadde tanken gradvis sneket seg inn på turen nedover dalen, men den hadde liksom ikke kommet helt opp i dagen. Plutselig skjedde det en masse. Kvinnen i døra slo om på et annet språk, Kjell fikk forklart at vi ikke snakket kvensk, Mary fikk skutt inn at det skulle være en Kurt som eide gården, kvinnen i døren presenterte seg som hans kone Eva, og inviterte oss inn.

Det ble et hjertelig, men også underlig møte med familien Hulkoff. Akkurat der, sammen med dem, gikk det opp for meg at jeg var kven. Fra venstre: Unni Elisabeth, Kurt, Mary, Eva, Inger og Kjell.

Lokalet var flott. Massivt. Rolig. En gruppe mennesker satt inne i det som sikkert var spisesalen. Et sluttet selskap. Dette var ikke et sted man bare droppet innom for å ta en matbit. Litt etter satt vi inne i et bibliotek, og en annen kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, Kurts søster. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til gjestene. Italienere. De hadde et tett samarbeid med italienere. Vinsmakingskvelder og italiensk mat. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Husets beste. Vi måtte skåle på dette møtet. Jeg havnet i sofaen ved siden av Inger og skravla gikk. Hun fortalte om en oppvekst der de som barn ikke fikk snakke språket sitt, meänkieli, på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Hun sluttet å snakke, og forsto ikke hva som ble sagt i det klasserommet på fire år. Inger, Kurt og Eva kom fra minoritetsgruppen Tornedalingar, og de identifiserte seg med det kvenske. Det var fra denne folkegruppen min oldemor kom.

Der og skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården eller en annen like ved.

I Tornedalen vaier flaggene side om side. Det svenske, finske, norske og dalens eget, et symbol for mennesker på begge sider av grensen. Fargene representer «den klargula solen», «den vintervita nejden» eller «en snövit älv» och «den sommarblå himlen» (dem «man inte kan dela»). Flagget har ikke kors, «ty inga korsfarare vi varit».

Samme kveld satt jeg med dokumentet til Mary i hendene igjen. Denne gangen var det helt annerledes. De som ble omtalt i heftet hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist ned gjennom det siste halvannet døgnet. Og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Bare jeg tenkte på det var jeg tilbake i sofaen ved siden av Inger. Holdt henne i armen. Lyttet til fortellingen hennes.

Om kvelden pløyde jeg gjennom dokumentet Mary hadde prøvd å vise meg, og dagen etter sto jeg med et par nye bøker i hendene, Tornedalens historia I og II. Møtet med våre fjerne slektninger i Tornedalen forandret livet mitt.

På vei tilbake

På ettermiddagen 9. august 2019, ganske nøyaktig et år etter at jeg hadde denne merkelige opplevelsen, var jeg derfor på vei tilbake til Tornedalen. Jeg måtte vite mer om mitt opphav, mine røtter. Reiseruten var klar. Både Pello, Øvertorneå og Korpkylä, der Hulkoffgården ligger, var på lista. Det samme var museet i Tornio. Men først skulle jeg et stykke nedover i Finland, til Nordøsterbotten. Jeg hadde ingen idé om hva den reisen skulle lede til. Desto større ble overraskelsen.

Å VANDRE ER Å FORANDRE

av

ruija havlandet
På 1800 – tallet utvandret min tippoldemor og tippoldefar fra Tornedalen med to små barn. Målet var Ruija – havlandet og en ny framtid.

Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro de? Hvorfor flytter folk på seg? Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner.

Folk som flytter

De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden. For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk; finsk ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.

Fra Tavastland til Tornedalen

En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. Samene fant veien dit, og levde i pakt med naturen. De flyttet reinene etter beiteforholdene, og var stadig på vandring. På et eller annet tidspunkt i historien begynte de første bosetterne å sette sitt preg på landskapet. I boken Tornedalens historia I finner man interessante opplysninger om dette i kapittelet Förutsättningar för fast bebyggelse. Arkeologen Kjell Lundholm skriver om tavastkulturen som vokste fram i søndre del av Finlands innland (Satakunda) under bronse- og jernalderen. Tavasterne drev med jakt, fiske, svedjebruk og buskapsskjøtsel. Ifølge Lundholm var de framgangsrike og bidro til utvikling i andre folkegrupper også. Karelerne fikk en sterk oppgang, og også den savolaxiske stammen vokste fram. På et tidspunkt ble tavasterne trengt mot nord-øst, og var etter alt å dømme blant de første bosetterne i Tornedalen. Senere (eller samtidig) kom også karelere og savolaxere. Med seg hadde de alle kunnskap som var en forutsetning for å lykkes på det nye stedet.

Mot Ruija – havlandet

Disse ferdighetene tok min tippoldefar og tippoldemor med seg da de dro flere århundrer senere. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.

Lauri i Lumijoki

Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt på en reise jeg skal ta gjennom 15 generasjoner fram mot i dag. Hva jeg sitter igjen med når jeg er ved reisens mål vet jeg ikke. Mest sannsynlig er jeg forandret, og forhåpentligvis finner jeg noe som kan bringe noe nytt inn i fortellingen om kvenene.

Mer om samme tema