9. august 2019, nøyaktig et år etter jeg oppdaget at jeg er kven, satte jeg meg bak rattet i min lille Polo. Målet var Tornedalen, jeg skulle på jakt etter mine kulturelle røtter. Bilen var fullastet med det jeg trodde jeg måtte trenge, og sikkert litt til. I setet ved siden av meg lå et bilkart over Sverige der en flik av Østlandet kom med, akkurat nok til at jeg kunne tegne inn det første strekket fra Horten til Sundsvall. En tur på 70 mil fra kyst til kyst. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å reise grytidlig neste morgen, men ifølge værmeldingen var et voldsomt regnvær på vei. Det ville treffe Vestfold omtrent på det tidspunktet jeg hadde tenkt å dra. Jeg fikk bare komme i gang, kjøre så langt jeg orket og fortsett neste dag.
Turen startet ved firetiden på ettermiddagen. Spenningen som hadde bygget seg opp fra jeg for alvor begynte å planlegge denne reisen slapp taket, litt etter litt. Etter rundt fire timer gikk piffen ut av meg, så jeg tok inn på en campingplass i utkanten av Elverum og fant et sted å slå opp teltet.
Det viste seg at jeg hadde lagt meg til like ved en gjeng hundefolk. Fredelige, men svært lystige. Noen av hundene lå ved siden av dem, sto utenfor campingvogner og telt litt unna. Når først en av dem sa ifra om at dette ikke var greit, utløste det ras av bjeffing og uling. Ungene hadde det artig, noe jeg bestemte meg for å være en fornøyelse varte fram til jeg hadde lagt meg og ennå litt til. Jeg vred meg på det litt uvante underlaget mens de fortsatte å snuble i teltbardunene. Etterhvert ble ungene sendt til sengs mens de voksne fortsatte skravlingen. Å overnatte ved Glomma var likevel alt i alt en god idé. Lyden av elva og praten som gikk på alle sider av teltet var beroligende.
Alarmen på mobilen gikk fem neste dag. Rundt meg var det dørgende stille. Elven skimret i duse lilla toner, og trærne som speilet seg i vannet sto i skarp kontrast til himmelen over. Lyset vant, men skylaget hadde en gråtone som sa meg at jeg hadde valgt rett i å stå opp selv om søvnen hadde vært kort. Det kraftige regnværet som hadde fått meg av gårde et halvt døgn før planen lå fortsatt bak meg, men kom stadig nærmere. Grøten ble kokt og fortært som planlagt, men kaffe fikk jeg koke på veien et sted.
Da jeg dro på min eventyrlige reise var det for å lære om min egen bakgrunn. På forhånd hadde jeg kartlagt slekten så godt det lot seg gjøre. Flere slektsgrener strakk seg helt tilbake til 1400-tallet. Samtidig prøve å forstå kvenenes forhistorie, og jeg hadde gravd meg ned i historisk materiale så langt bakover det lot seg gjøre. Jo lengre tilbake, desto mer vag blir historien. Det er språket som har satt grensen for hvor langt tilbake en kan gå for å finne opprinnelsen til den kvenske kulturen. Den starter et sted ved Uralfjellene i daværende Russland. På et eller annet tidspunkt begynte folk å bevege seg vestover. Noen av dem slo seg ned i Sørvest Finland, og gjennom språket kan man spore at noen av mine forfedre kom derfra. Det er gjort gjennom slektsnavn. Derfra har de beveget seg nordover mot Tornedalen, og videre derfra mot kysten av Nord Troms.
En av de tingene jeg bestemte meg for tidlig da jeg begynte å grave etter mine kvenske røtter, var være åpen. Jeg ville se hva som skjedde etter hvert som jeg oppdaget nye ting, flyte med. Det dukket stadig dukket det opp årstall og hendelser som ikke slapp taket. Noen av dem handlet om en mulig avgrensning for utbredelsen av meänkieli, språket de fortsatt snakker i Tornedalen. I øst henger det naturlig sammen med resten av den språkgruppen som i dag kalles Østersjøfinsk. Det som er uvisst er hvor langt nedover i Sverige språket var utbredt. Jeg hadde ikke klart å finne klare sammenhenger mellom disse hendelsene og dermed ikke noe klart bilde før jeg dro, men et punkt stakk seg ut – Bygde sten. Det ligger fire mil nord for Umeå. Dit ville jeg.
