Sporene etter Lauri Rahtu fra Lumijoki ledet meg nordover, mot Matarengi i Tornedalen. På veien dit ble jeg kjent med noen av de store elvene som har vært avgjørende for bosettingen nord i Sverige og Finland. Vel framme fant jeg Rahtu- og Hettagårdene. Dermed har jeg har kommet et skritt videre i jakten på min kvenske identitet.
Mine kvenske røtter – Del 3
I forrige avsnitt skrev jeg om Lauri Rahtu. Opplysningene om ham er usikre, men dersom jeg har funnet rett tråd var han en av mine forfedre, født på slutten av 1400-tallet. Han skal ha bodd på et sted som heter Lumijoki i Nordøsterbotten. Jeg dro dit i august i år for å prøve å finne noen ledetråder som kunne bekrefte eller avkrefte dette. Det var ikke så lett, men jeg fant ting som var veldig spennende. Dersom det stemmer at denne Lauri virkelig er i min slekt, har jeg røtter tilbake til de tidligste bosetterne i Finland, tavasterne.
Ingen fredelig tid
I 1520, samme år som Lauris første sønn Henrik ble født, krones den danske kongen Kristian II til konge over Sverige. Dette var omstridt, men den nye kongen samlet 100 viktige motstandere til møte i Stockholm. Målet var å kvitte seg med dem. Blodbadet sendte sjokkbølger utover i Europa, og innad i Sverige ble motstanden mot Kristian II ytterligere trappet opp. Den sørligste delen av Finland var kongens siste bastion, og når Viborg helt i øst falt i 1523, var slaget tapt. Kong Kristian måtte frasi seg makten. Opprørslederen Gustav Eriksen, for ettertiden kjent som Gustav Vasa, ble valgt til Sveriges konge, og Kalmarunionen ble oppløst. Uroen i landet var på langt nær over. Mot midten av sekelet trappes uvennskapet med Russland opp, og militært rustes det opp mot både indre og ytre trusler.
Krigene som raste var en påkjenning både for krigsmakt og samfunn. Befolkningen led. Det var kostbart å holde krigene gående, blant annet fordi soldater ble hyrt inn fra utlandet. Blant dem var det mange som forsynte seg av bøndenes lagre, og mishandlet folk som ville forsvare seg mot plyndringene. I tillegg til leiesoldatene ble bøndene tvangsutskrevet, noe som fratok gårdene hardt tiltrengt arbeidskraft. Gårdsdriften og fisket krevde mange hender, både for å skaffe mat og inntekter. Var man så heldig å slippe unna å delta direkte, måtte man uansett bidra gjennom økte skatter. I løpet av århundret utviklet landet seg til en nasjonalstat. Sentralmakten tok kontroll over handelen, og bygget opp et monopol på beskatning. Å sette seg opp mot dette ble møtt med sanksjoner. Straffemetodene var hardhendte, både for å stikke av fra slagmarken og andre lovbrudd.
Det er i denne urolige tiden Lauri drar fra Nordøsterbotten med familien sin. Målet er Matarengi i Tornedalen.
Elvene i Nordøsterbotten
Sporene etter Lauri går over flere store elver. Den første jeg passerte på vei nordover var Oulojoki. Elven har vært en viktig farled og forbindelseslinje mellom folk i uminnelige tider. Laksefisket som tidligere har mettet utallige munner er redusert til en friluftsaktivitet, mens elvedalen fortsatt er et viktig jordbruksområde takket være den næringsrike jorda og det gunstige mikroklimaet. I sin tid var elven kjent som den viktigste ruten for transport av tjære i Europa. Ved elvemunningen ligger Oulo, Finlands sjette største by. Selve byen ble grunnlagt i forbindelse med fredsforhandlinger mellom Russland og Sverige på 1600-tallet, men området hadde en sentral plass i samfunnet lenge før det.
Etter en halvtimes kjøring til passerer man til stedet Ijo som også har gitt navn til kommunen. Den gennomflytes av en av Østerbottens største elver – Iijoki. Også den har vært en viktig lakseelv og transportåre opp gjennom tidene. Ijo er i sin helhet ett slakt sletteland, der furumoer, myrer och lavtliggende enger gir sitt preg til landskapet. Kirkebyen med sine rundt fem tusen innbyggere har fått navnet fra den eldste bydelen, Iin hamina, en markedsplass som er kjent sidan 1300-talet. I følge Upplagsverket Finland ble traktene omkring Ijos elvemunning trolig befolket i tidlig middelalder av birkarler under tidlig middeltid. Veldig spennende! Jeg suger til meg alt som har med birkarler å gjøre! Et stort og vanskelig tema, men veldig interessant fordi det var så mange av dem i min slekt.
Ved den neste elven, Kemijoki, hadde jeg lagt inn et stopp, og der tok jeg inn på et enkelt motell. Stoppet var ikke tilfeldig. Jeg hadde lest et sted at Lauri kunne hatt en tilknyting til det som ble kalt Kemi-området, muligens som birkarl. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an for å prøve å finne ut noe om dette, men tenkte at jeg i hvert fall kunne sette meg litt inn i områdets geografi og historie. Kanskje det å være på stedet kunne gjøre det lettere å fokusere. Jeg fant meg et bord inne i spisesalen og rigget meg til med bøker, pc og en pizza fra en sjappe bare hundre meter oppe i gata. Der ble jeg fram til jeg tok kvelden. Personalet var bare der på dagtid, og de fåtallige gjestene, inklusive meg, smatt ut og inn uten å gjøre seg noe særlig bemerket.
Kemijoki er Finlands lengste elv, hele 550 kilometer lang fra utspring til utløp. Den starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi. Dette var for meg et spennede funn! Jeg hadde merket meg navnet på vannet i forbindelse med opplysninger jeg hadde om Henrik Rahtu Hetta, Lauris sønn. Han skal ha hatt fiskerettigheter der. Forbindelse mellom Ounasjärvi og Kemi var en overraskelse. Det satte i gang nye tanker. Mellom Lumijoki, der Lauri hadde bodd, og utløpet til Kemijoki var det rundt fjorten mil. Med tanke på de lange reisene tavasterne tradisjonelt hadde foretatt til fangstområdene sør i Finland var ikke distansen uoverkommelig. Kunne det være slik at Lauri Rahtu faktisk hadde drevet med fangst og handel nordover langs Kemijoki? Var det derfor Henrik hadde fiskerettigheter i Ounasjoki?
Kemielven var viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområdene på den tiden Lauri levde, men området ble tatt i bruk mye tidligere enn det. Allerede på 900-tallet ble det drevet jordbruk ved kysten innerst i Bottenviken. I middelalderen oppsto en handelsplass der byen Kemi ligger i dag. Ikke så rart, da den skaper en forbindelseslinje både mot nord og mot øst.
Omtrent der ga jeg meg med lesing for kvelden.
Neste dag våknet jeg til helt akseptabelt vær. Jeg hadde gruet meg litt, for da jeg kjørte motsatt vei høljet det ned, og filene på E8 er mange akkurat der. Tre mil vest for Kemi ligger tvillingbyene Tornio og Haparanda. Mellom dem renner Torneelven ut i Bottenviken. Elven som skiller Sverige og Finland, men som også binder dem sammen.
Den viktigste vannveien
Jeg kan ikke komme på noe sted i verden der navnet på en elv kan si så mye om mangfoldet i lokalbefolkningen som nettopp Torneelven kan. På svensk heter den Torne älv eller Torneälven, på finsk Tornionjoki og på samisk Duortneseatnu. Det aller fineste er likevel navnet på meänkieli. Da heter den Tornionväylä. Det er ikke bare klangen jeg liker. Ikke minst er jeg fascinert over at navnet beskriver hvilken funksjon elven har hatt. Väylä betyr noe sånt som vannvei, og ble særlig brukt om det som var den viktigste farleden. For mine forfedre var den en avgjørende forbindelseslinje mellom Bottenhavet og landet der nord, Ruija.
Jeg kunne dratt videre nordover på finsk side av elven, men valgte å kjøre over broen og videre oppover dalen på vestsiden. Skilt med stedsnavn hang som perler på en snor langs veien: Mattila, Nedre Vojakala og Kukkola. Så dukker Karungi opp. Det var visstnok der min tippoldefar og -oldemor bodde før de dro til Norge rundt 1830. Med seg hadde de to barn, den ene av dem var Elisabeth, min oldemor. Landskapet rundt meg virket like flatt som i Lumijoki, men det er en umerkelig helling. Etter Karungi kommer man til Korpikylä der jeg året før traff traff Hulkoff familien som kommer fra samme slekt som meg. Videre nordover var det ingen navn jeg festet meg ved før jeg kommer til Øvertorneå. Jeg fant fram til «Norsken Lodge» der jeg skulle bo i to netter. Den første kvelden tilbragte jeg stort sett helt nede ved elvebredden. Det var uvirkelig å tenke på at denne elven har flytt forbi ti generasjoner av min slekt.
Rahtugården
Campingplassen lå bare fem minutters spasertur unna Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum. Der har de et rikholdig digitalt arkivmateriale fra området, og også et bibliotek med lydfiler, bilder og papir- og skriftsamlingen. I det lokalet holder Matarengi forskarförening sine møter, og de tar også imot reisende. Nettopp det var planen for de nærmeste dagene. En busslast med slektsforskere fra Nord Troms og Finmark var på vei, og jeg skulle få være med på opplegget forskerforeningen hadde laget for dem. Timene før det var jeg på biblioteket, og der fant jeg boken 1617 – Övertorneå socken under en dramatisk tid av Sture Torikka. Den største boka jeg noen gang har eid, hele 800 sider. Den har en omfattende undertittel også: «Om folket, en kyrka och en vårflom. Ett fruset ögonblick i historien». Det frosne øyeblikket er 1617, men Torikka har bygget inn historiske hendelser som ligger lengre tilbake tid også. Verket tar for seg tettstedene (byene) som lå langs elven på den tiden, og for hvert sted har han skrevet om slekt etter slekt
I Torikkas bok fant jeg de opplysningene om Rahtu-slekten jeg lette etter. Lauris navn er ikke nevnt, men blir omtalt som «faren». Så blir han borte. Det er sønnene Henrik og Nils jeg fant, og gjennom dem fikk jeg stadfestet at Lauri faktisk kom fram til Matarengi. Ifølge Torikka overtok Henrik, min forfar, en gård gård etter faren i 1539, men det viste seg at det ikke var Rahtu-gården han arvet. Nils Larsson var den første fra slekten som eide det som for ettertiden ble kjent som Rahtugården. Det skjedde da bonden Per Persson døde rundt 1550. For meg var det overraskende at den aldri har vært i Lauris’ eie.
Det er nabogården Henrik arvet: «Vidare åt norr (—) ligger Hetta gårdstun», og «Den Nils Larsson som samme tid var var bonde på Rahtula var synbarligen Henriks broder». Dermed hadde jeg funnet både Rahtu- og Hettagården, og de lå gjerde mot gjerde. Et merkelig øyeblikk etter så lang tids leting. Den omstendelige reisen i Lauris fotspor tok sin tid, men jeg kom fram til slutt. Det som gjensto var å besøke tomten.
Hettagården
På forsommeren i år gjorde Thomas Wahlberg, ordførande i Matarengi forskarförening, noen undersøkelser angående Rahtu-Hetta slekten for meg. Han sendte det eldste kartet han kunne finne over Matarengi fra 1811 med en forklaring:
«Nu har jag fått en karta över Matarengi från år 1811. Där finns kyrkan och klockstapeln markerade och ligger ovanför nuvarande NKFC och Tornedalens Folkhögskola, på övre sidan om nuvarande Matarengivägen. Gårdarna är inritade med byggnader i fyrkant, som var relativt vanligt kring 1800. Varje gård har en bokstav. Gården markerad med bokstaven E är Mäki-Hetta och gården F är Ranta-Hetta, enligt uppgift av Sture Torikka. Hettahemmnet delades/klövs under 1700-talets mitt då ovanstående gårdar bildades. Ranta-Hetta anses vara moderhemmanet och Hetta finns omnämnd i olika längder redan under 1500-talet. Numera ligger pensionatet The Friendly Moose (Prästgatan 8) troligen på det ställe eller alldes i närheten av där den den ursprungliga Hettagården låg.»
Wahlberg skulle reise bort i den tidsperioden jeg var i Øvertorneå, men satte meg i forbindelse med en annen som kunne hjelpe meg, og dagen etter fikk jeg en ny mail: «Hej Unni, nu er det Monica som skriver. Jag bor bredvid den gamla Hettagården och kan visa dig den. Till saken hör att i min slekt finns Rahtu med. Rahtuslekten kommer från mellarsta Finland under 1500-talet och de bosatte sig i Matarengi.» Monica som kan vise meg rundt på Hettagården er altså i samme slekt som meg! Vennligheten Thomas utviste og den påfølgende mailen fra Monica var veldig motiverende, og det ble en spesiell opplevelse å rusle rundt sammen med henne på jorder våre felles forfedre hadde skaffet sitt levebrød fra. Endelig var jeg framme ved Henrik Laurinpojka Rahtu Hetta, og dermed en generasjon nærmere vår tid.
– Her i Tornedalen er vi alle i slekt om vi går langt nok tilbake i tid, fortalte hun. Det har hun nok rett i, for samme dag som jeg møtte Monica kom det en busslast med kvenske slektsforskere til Øvertorneo. Da møtte jeg to andre som har samme røtter som meg. Den ene fra Hetta-slekten, den andre fra Kyrö. I denne bussen var også Laila Lanes fra Lyngen. Hun har fulgt prosjektet mitt fra start, og formidlet det videre via NRK Kvääni. Endelig møttes vi. Reportasjene har videre blitt delt via sosiale medier og på den måten nådd fram til ulike kvenske miljøer. Etter det har flere tatt kontakt for å dele informasjon, og også fordi de har samme slektslinjer som meg.
I neste avsnitt skal jeg sammenfatte det jeg har funnet ut så langt om Henrik. Han var birkarl og bonde, med fiskerettigheter i Ounasjärvi helt i nord i Finland, like ved grensen til Norge.
Takk til
Thomas Wahlberg og Monica Simu, begge fra Matarengi forskarförening, og til Laila Lanes som har fulgt arbeidet mitt og formidlet dette ut via NRK Kvääni. Dere har bidratt til at jeg har kommet et godt stykke lengre på veien i jakten på mine kvenske røtter.
Forklaringer
- Joki – elv
- Järvi – vann, sjø, innsjø
- Väylä – farled, vannvei
- Niemi – odde, nes, halvøy
- Birkarl – handelsmann med rettigheter til handel med samene
- NKFC – Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum
- Meänkieli – et av fem nasjonale minoritetsspråk i Sverige. Tidligere ble det ofte kalt tornedalsfinska. Ordet betyr ’vårt språk’.
- Tavastere – sør-østfinsk stamme som bosatte seg i områdene Satakunta og Tavastland. I Tornedalen finnes det flere språklige spor som viser at de bosatte området tidlig
Litteraturliste:
- Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
- Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
- Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
- Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
- Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
- Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
- Sveriges historia 1350-1600, Dick Harrison og Bo Eriksson (2010)
- Sveriges historia 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg (1985)
- 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)
Annet
- Store norske leksikon
- Wikipedia
Tar imot tips
I prosjektet «Mine kvenske røtter» prøver jeg å binde sammen det jeg opplevde på reisen i Tornedalen med historisk materiale, men jeg er ingen historiker. Derfor håper jeg at lesere som finner feil og mangler tar kontakt så jeg kan få rettet opp. Det samme gjelder utfyllende informasjon om personene og slektene jeg skriver om.
