Dersom det jeg har funnet ut om mine slektsrøtter stemmer, strekker de seg bakover til en av de tidlige folkegruppene i Finland. De er forfedrene til mange av de som de som etablerte seg som faste bosettere i Tornedalen, og til mange av dagens kvener.
Mine kvenske røtter – Del 4
En av røttene mine peker mot Lauri Niilonpojka Rahtu, født på slutten av 1400-tallet i Lumijoki på nordvestkysten av Finland.
Det finnes svært lite dokumentasjon fra den tiden, men jeg hadde meldt meg inn i i en svensk slektsforskerforening, og fikk tilgang på omfattende materiale som språkforskeren Erik Wahlberg hadde publisert. Han knyttet Rahtu-navnet til Tornedalen.
Håpet ble tent hos meg, men stemte opplysningene jeg satt med rundt mitt slektstre? I tilfelle hadde jeg funnet en linje som strakk seg over tretten generasjoner. Det er mange feilkilder som dukker opp alle veier når man driver med slektsforskning, men sannsynligheten for at Lauri Rahtu var min forfar var stor nok til at jeg ville legge turen innom Lumijoki. Han skulle ha vært en av de rikeste i området på sin tid.
Målet mitt med den tre uker lange reisen jeg hadde foran meg, var å besøke de stedene som hadde kommet fram langs mitt slektstre. Jeg trengte bilder for å klare å sette meg inn i den uendelige kjeden av mennesker og i levd liv, ikke bare ord. Lumijoki ligger like sør for Oulo i landskapet Nord-Østerbotten (på finsk: Pohjois-Pohjanmaa), to timers kjøring fra Haparanda. En dråpe i havet sammenliknet med den totale distansen jeg hadde tenkt å reise.
Kanskje det var mulig å finne mer? Fantes det kart eller noe annet historisk materiale som kunne sette meg på sporet? Det var som å lete etter nåla i høystakken. Den ene finske nettsiden etter den andre stirret taust mot meg, bortsett fra en som fortalte meg at Lumijoki var bortimot hundre prosent finskspråklig. Småprat med lokalbefolkningen kunne jeg derfor bare glemme. I et desperat øyeblikk prøvde jeg å sette meg i forbindelse med en lokalhistorisk forening, men hørte aldri noe fra dem. I august 2019 var jeg på vei tilbake til Tornedalen, men først skulle jeg til Lumijoki.
Jeg siktet meg først inn på universitetsbyen Oulo som ligger like nord for Lumijoki, i håp om å finne informasjon på museer eller bibliotek. Det måtte da være noe jeg kunne finne ut der? Alle jeg snakket med var hjelpsomme, men det lille de fant fram ga meg ingen ledetråder. Språket var en av barrierene. Jeg befant meg også bak språkgrensen. Det fikk meg for første gang til å lure på hvordan det hadde vært om jeg hadde lært å snakke kvensk som barn. Da jeg dro videre dagen etter hadde jeg ingen holdepunkter utover det gps’en kunne hjelpe meg med.
Kort tid etter stirret jeg utover evige flater dekket av gyllent korn. Jeg var 150 mil hjemmefra på et sted ingen forsto hva jeg sa, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Tårnet til kirken dukket opp. En interessant bygning, men den sa meg ingenting, så jeg dro videre. Veien jeg valgte trengte seg lenger og lenger inn i en skog. Det ene treet, det andre likt. Hadde jeg flaks kom jeg til den vakre kysten jeg hadde sett så mange bilder av, men flaks var det siste jeg kunne basere meg på. Mest sannsynlig ville jeg rote meg bort.
Jeg snudde, parkerte ved kirken igjen og bladde litt i kart. Et navn jeg kjente fra slektstreet fanget blikket mitt: Kyrö. Siden jeg ikke hadde noe annet å gripe fatt i snirklet jeg meg dit. De røde bygningene sto plassert slik at de dannet et gårdstun mellom seg. Det var det. De bølgende åkrene, furuskogen, det flate landskapet gjennomskåret av elver, kirken og de karakteristiske bygningene på Kyrögården var det eneste jeg fant.
Da jeg dro fra Lumijoki trodde jeg at jeg ville slå meg til ro med at jeg hadde kommet så langt bakover i min egen historie det lot seg gjøre, men det stikk motsatte var tilfelle. Jeg ville vite mer. Til tross for at språket skilte meg tydelig fra folk jeg hadde hatt innpå meg de få dagene jeg oppholdt meg i Oulotraktene, og de bølgende åkrene var fjernt fra mitt indre fjellandskap, hadde en identifikasjon med det finske begynt å vokse fram i meg.
Jeg klarte heller ikke å fri meg fra tanken om at Lumijoki var den eneste forbindelsen jeg hadde til Finland sør for Torneo. Uke etter uke kretset tankene rundt Rahtuslekten. Var det mulig å komme forbi Lauri og lenger bak enn 1490?
I HJERTET AV SATAKUNTA
Jeg søkte videre, og så åpnet det seg en dør til en svunnen tid.
Erik Kouksu henviser i et sammendrag av boken Birkarlsläkter i Övre Tornedalen til Erik Wahlbergs forskning: «I nyare tid har namnet Rahtu förekommit i Siikajoki og Saloinen i Morra Österbotten, samt i Kumo i Satakunta».
I Tornedalens historia I skriver Jouko Vahtola i «I norr finns en gammel gård med navnet Rahtula även i Lumijoki. Nybyggere med det namnet har kommet norrut från Kumo (Kokemäki) i Kumo äldal».
Det var i Sør-Vest Finland de første bosetterne slo seg ned, og Kumo ligger nettopp der.
Man kan ikke stole blindt på slektsforskningsprogrammet MyHerritage, men dersom det stemmer at Lauri Rahtu er min stamfar, strekker min historie seg tilbake til området der de første bosetterne slo seg ned.
Alt jeg hadde grublet på i ukevis falt plass, og ved å nøste meg bakover langs en av mine slektstråder fant jeg kvenenes vugge.
Satakunta og områdene rundt har hatt en sentral betydning langt tilbake i tid. Det var hit finsk-ugriske folkegrupper innvandret. Akkurat når dette skjedde er omdiskutert blant forskere, men det alle er enige om er at det i tidlig jernalder (250–400 e.Kr) var etablert tre hovedsentre for bebyggelse sør i dagens Finland: Bygdene i Satakunta og Tavastland, kystområdet i det sørlige Østerbotten og de sørvestlige kyststrøkene. Kumo ble grunnlagt allerede på 200-tallet eller tidligere.
Brukbar jord og skog gjorde det mulig å slå seg ned. Åkrene nær bebyggelsen sto for bare en liten del av produksjonen. De største avlingene ble hentet fra svedjeland. Svedjebruk krevde store områder, men til gjengjeld var jorda veldig produktiv da den ble tatt i bruk, fire år etter den ble svidd fram. Jordbruket krevde stor arbeidskraft mens det sto på om sommeren, men vår og høst dro mennene ut på lange tokt inn i villmarken for å jakte og fiske. Sjø- og elvesystemet i indre deler av Finland gjorde slike ekspedisjoner enkle å foreta, ettersom man kunne ro milevidt langs sjøene. Båtene kunne dras over smale odder når de skulle ta seg videre via nye vannveier. Villmarken ga et godt tilskudd av kjøtt og fisk, men framfor alt pelsskinn som kunne brukes som byttevarer.
Under tidlig jernalder var de faste boplassene konsentrert hovedsakelig til den sørlige vestkysten, men på 800-tallet skjedde en forandring. Finskebukta ble en en hovedled for vikinger (varjagere) på vei til Svartehavet, Konstantinopel og de arabiske landene. Den tynt befolkede kysten ble sårbar for plyndringer, og lite sto i veien for at vikingene kunne supplere lasten med den mest innbringende varen, nemlig slaver: «Det var ett flertal varer som skeppades söderut, men den viktigste av alla var slavar. Det fanns pengar att tjene på menniskohandel» (Sidenvägarna av Peter Frankopan). Da var det tryggere å bo lenger innover i landet. Der lå vannene i uendelige kjeder og sørget for en relativt trygg handelsvei. I Birkala (Pirkkala), like øst for Kumo, ble det dannet et handelsselskap for å skaffe pelsverk. Disse lokale handelsmennene kunne jamføres med vikingene når det gjaldt handel. Ved munningen av Kumo elv (Kokemäenjoki), Finlands fjerde største elv, utviklet det seg en havneby som ble et knutepunkt for handel.
FINSK-UGRISKE FOLKEGRUPPER
Mot slutten av den førkristne tiden hadde det utviklet seg tre bosetningsområder der folk snakket finsk-ugrisk. I sørvest bodde finnene (suomalaiset) og ved Ladogasjøen i øst var karelerne. Tavasternes område (Hämelaiset) strakk seg «fra saltvann til saltvann», det vil si fra Finskebukten til Bottenviken. Ved kysten av Finskebukten hadde de utmark og markedsplasser, og mot nord hadde de sine jaktområder (erämaa). Til sammen rådde de tre gruppene over ressurser de ledende handelsmaktene Novgorod og Sverige ville ha tilgang på, og beliggenheten var sentral for handel mellom øst og vest. Med kirken som pilspiss la Sverige under seg område etter område. Først var det maktpåliggende å få kontroll over Finlands sørvestkyst. Finnene ble pålagt å skaffe mat til kirkens representanter og avsette arbeidskraft til oppføring av kirkebygg.
Neste mål var å tvinge Tavastland til å underkaste seg såvel kirke som stat. Nybyggere som bodde i Egentlige Finland ble overført lengre mot øst for å få kontroll over tavastenes utmark. Området ble raskt omtalt som Nyland. Svenskekongens utsending, Birger jarl (1210-1266), fikk bygget en festning i indre deler av Tavastland. Dette til tross, de finske bøndene var ikke så stedbundne at lett lot seg kue. «Den finne som fått nog av de anspråk det organiserade samhället ställde på honom och av vad den härskande klassen ytterligare kunne lägga dertil hade alltie möjlighet att söka sig ut i de jungfruliga vildmarkerna». Ifølge Kauko Pirunen tok det lang tid å finne rømlingene. Noen hadde kanskje forlatt Tavastland, men den svenske kirke og krone lot seg ikke lett stoppe. Deretter sto karelerne for tur. Decennier med krig endte i 1323 med en deling av Karelen. Fredsavtalen som ble undertegnet mellom Sverige og Novgorod skapte en viss ro, men kampen om de store ødemarksområdene var ikke over. Samtidig ble de finsk-ugriske folkegruppene splittet.
TIL MATARENGI I TORNEDALEN
På et tidspunkt flyttet minst en Rahtu fra Kumo. Kysten av Nord-Østerbotten der Lumijoki ligger kan ha vært et område som var kjent fra erämarksferdene og dermed et naturlig valg. Ifølge Juko Vahtula ble Bottenvikens østre kyst kolonisert på midten av 1300-tallet. I kapitlet «Folkets mangfold» (Tornedalens historia I) mener han forøvrig at man bør se på kolonialiseringen av Tornedalen og Nord Østerbotten i sammenheng. Denne opplysningen gjør det naturlig å tenke at uroligheter rundt grenseoppgangen mellom Novgorod og Sverige påvirket flyttemønsteret. Dette var også en tid der folketallet var oppadgående. I første omgang ble Lumijoki liggende innenfor Novgorods grenser. Dette likte svenskene dårlig, og ettersom århundrene gikk ble også dette området innlemmet i Sverige.
Lauri Niilonpojka Rahtu ble født i en fredsperiode, men den kom ikke til å vare. Finland var preget av krig resten av århundret. Rundt 1520 ble Lauris sønn Henrik født. Kort tid etter måtte familien ha flyttet, for rundt 1525 er de registrert i Matarengi i Tornedalen, mitt neste stoppested.
LITTERATURLISTE
- Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
- Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
- Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
- Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
- Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
- Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
- Erik Wahlberg –