I kveld møtes to anerkjente forfattere med sterke bånd til Nord-Norge på Litteraturhuset i Oslo – Ingeborg Arvola og Kathrine Nedrejord. Begge knytter sin identitet til flere kulturer.
Arrangementet er i regi av Riksteateret, og bakgrunnen er den forestående urpremieren på teaterstykket Kniven i ilden, basert på Arvolas prisbelønte roman med samme navn. Nedrejord er også en prisbelønt forfatter.
Usynliggjøring og sterke historier
I invitasjonen står det at forfatterne skal snakke rundt usynliggjøring av en vesentlig del av historien. Kathrine Nedrejord har samiske røtter, Ingeborg Arvola har kvenske. Begge bærer dermed med seg erfaringer knyttet til fornorskningspolitikken og konsekvensene av den. Kommer de til å snakke om det?
«Hva er det med denne litteraturen som treffer oss så sterkt?» spør Riksteateret også. Det synes jeg er et interessant spørsmål, fordi det rommer så mye.
Jeg skulle gjerne vært der, men det lar seg ikke gjøre. I stedet får jeg nøye meg med å reflektere litt – og kanskje også gjette litt – om hva de kommer til å snakke om.
Annerledeslandet
Bøkene til Arvola har jeg etter hvert blitt godt kjent med, men når det gjelder Nedrejord, visste jeg lite før i går. Da kom jeg på at jeg hadde en bok hun har skrevet stående i bokhylla: Flukta til Finnmark. Jeg kjøpte den for et par–tre år siden som støttelitteratur til arbeidet mitt med slektshistorie og identitet, og fant noen avsnitt her og der som jeg hadde nytte av.
Så la jeg boka til side, med en tanke om å lese den senere. Jeg har så langt bare lest de innledende kapitlene, og de bekrefter at hun og Ingeborg Arvola har mange fellestrekk.
Begge beskriver Finnmark gjennom landskapet. De ser, lukter og føler – og de dras mot nord. Nedrejord beskriver Finnmark nærmest som et annerledes land sett fra Østlandet, og jeg kan skrive under på at Troms oppleves på samme måte.
Slekt og migrasjon
Så dukker det opp enda et moment i boka som viser at de to forfatterne har mye å snakke om.
I Kniven i ilden tar Arvola utgangspunkt i slekt og historie, først og fremst gjennom sin tippoldemor Brita Caisa Seipajærvi, som kom til Norge fra indre deler av finsk Lappland i 1859. Med seg hadde hun to barn, og hun ville til Bugøynes som senere har blitt kalt Pikko Suomi – Lille Finland. Brita Caisa kom til sine egne.
Nedrejord skriver også ut fra egen slektshistorie, og hennes tippoldefar Isak Martimo Gaski kom også fra Finland. Det skjedde i den samme tidsepoken som Brita Caisa kom. Det som skiller dem er at Isak ble fulgt til Norge som åtteåring og gitt til en samisk familie. Han var altså alene, og vokste opp hos fosterforeldre.
Sterke fortellinger
For en arrangør fra Østlandet er nok både omstendigheter, landskap og omgivelser eksotiske. Og det er ingen tvil om at historiene til Nedrejord og Arvola er sterke.
Dermed kan migrasjon – og mulige årsaker til den i egen slekt – bli en naturlig del av samtalen.
Det er et tema jeg er svært opptatt av, all den tid min kvenske slektshistorie handler nettopp om dette. Mine tippoldeforeldre var også emigranter til Norge; de kom i 1834. Ikke til Finnmark, men til Kvænangen – et område preget av både kvensk og samisk kultur.
Mens jeg skriver dette, blir jeg minnet på at hver og en som bærer på en slik historie har noe å fortelle, og at det er noen som vil høre dem.
Navn som identitetsbærer
Videre i boka drøfter Nedrejord familienavn. Tippoldefaren hennes var oppkalt etter sin far, Isak Kaski. Hun tror han ble kalt Isko, som er den finske formen av Isak. Kanskje ble han også kalt Issát ettersom han vokste opp i et samisk miljø.
Er Kathrine Nedrejord både kvensk og samisk? Det kan virke slik, så langt i boka.
Etternavnet har hun også kommentarer til. I Norge ble skrivemåten endret fra Kaski til Gaski. Dette knytter Nedrejord til fornorskningspolitikken.
Kathrine Nedrejord og jeg har mye til felles, ser det ut som. Min bestefar het Isak og ble antakeligvis kalt Isko de første leveårene. Da bodde han i Bugøynes i Finnmark, også kalt Pikko Suomi, på norsk «Lille Finland».
Fornorskning av navn finner jeg også i min egen slekt. Min oldemor ble døpt Lisa, men i Norge ble hun registrert som Elisabeth. Hun hadde slektsnavnet Huru – det ble fornorsket bort.
Det flerkulturelle nord
Jeg har fått en ny indre driv når det gjelder å lese boka ferdig, dels fordi historiene om slekt, tilhørighet og identitet ligner min egen historie.
Jeg aner også at jeg får en god leseropplevelse, og ikke minst kommer jeg til å bli litt klokere. Nedrejord har lagt arbeid i researchen og formidler stoffet på en måte som gjør det lett å forstå.
Og så er jeg spent på hva som kan komme ut av møtet på Litteraturhuset i kveld. At dette løftes inn mot teateroppsetningen av Kniven i ilden, er bra. Det kan inspirere til at flere får øynene opp for det flerkulturelle nord.
