Når ordene treffer presist nok, kan de stenge meg ute. Så – plutselig revner de og slipper meg inn. Slik var det for meg når jeg leste et av diktene til Jan I. Sørensen fra samlingen “Stige opp mot en tom himmel”.
“jeg hvisker sånn når jeg snakker” leste jeg på toppen av side 8, gjentatt på side 9. Øyeblikkelig kjente jeg halsen snørte seg til og min egen hvisken ble kvalt. Hjertet hamret og jeg var alene. Tittelen traff så presist at det var vanskelig å komme videre. Til forfatterens tekst, budskap, fortelling. Til hans savn.
Jeg prøvde. Første del av diktet skled unna, jeg ville fram til hviskingen, ensomheten, hugget. Hvorfor vil vi det, egentlig? Hva er det vi leter etter i sårene? Livet? Oss selv? Kjenner vi ikke nok når det ikke smerter?
Deretter kom ordene til meg. Jeg blir alltid fasinert når en forfatter klarer å få fram så mye med så få ord. Noen av dem fortsetter å sirkle inne i hodet mitt. Blir mine. Til sist ble jeg nysgjerrig. Hvem skriver han om og hvem er han?
Det tror jeg ikke at jeg får svar på ved å lese ferdig boka, men det er mulig jeg blir mer kjent med meg selv. Derfor har jeg “Stige opp mot en tom himmel” i veska denne uka. Uten å vite hva som skjer når jeg blar opp et nytt dikt.
jeg hvisker sånn når jeg snakker av Jan I . Sørensen i når med hjem som helst kunne være hvor som helst når den eneste du var ikke lenger er det eneste aldri si aldri kunne du stå og si i min første drøm tar jeg deg i mot holder deg med alle mine dager men sånn blir det alltid ikke i den andre ii jeg hvisker sånn når jeg snakker så mye alene jeg har huden full av vegger tapetsert med ord og bilder, papegøyer som bare gjentar dette vi ikke skal snakke høyt om jeg kan alle linjene i diktet om hånda di utenat foldet, krysser alle fingrene fingre “Stige opp mot en tom himmel” av Jan I Sørensen er gitt ut på LIV Forlag