Mitt hjem, min kropp og min landsdel er preget av tre stammer. Av møtet mellom kvener, samer og nordmenn i en fruktbar symbiose, og i en og samme person.
Dagene mine preges av rapporten fra Sannhets og forsoningskommisjonen som ble offentliggjort 1. juni i fjor. Nå nærmer skjebnetimen seg. Om en knapp måned er tiden ute for å levere innspill til Kontroll- og konstitusjonskomiteen, og Stortinget skal i løpet av året felle dommen. Hva vil framtiden bringe for folk i nord, og folk fra nord som lever andre steder i landet?
Jeg har tatt på meg ansvaret for å sy sammen et innspill til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det gjør jeg som som tillitsvalgt for Norske kveners forbund, men jeg er ikke bare en talsperson. Jeg er et privatmenneske og en fornorsket kven, og har også mine egne prosjekter som berøres av det som står i rapporten. Uansett er jeg en og samme person, jeg skifter ikke ham så lett.
Nå har jeg lagt fra meg det arbeidet for en stund. Utenfor skinner endelig sola, og jeg tok meg nylig en kopp kaffe på trammen utenfor skrivestua. Som inntil forrige uke var et funksjonelt anneks. Her lar jeg hendene forme tekster som lever seg fram, uten at jeg holder igjen.
Jeg har tidligere lest vitnesbyrdene som står i Kommisjonsrapporten, og jeg har snakket med mange som har opplevd fornorskingspolitikken på kroppen. Og også med med folk som har vært holdt så langt utenfor at de ikke kjenner sin rettmessige identitet. Akkurat nå er det innspill fra tillitsvalgte på alle nivåer i organisasjonen jeg forholder meg til. Det er umulig å ikke bli berørt av dem. De gjenspeiler enkeltmenneskers tap av tilhørighet, selvforståelse og makt over eget liv. For det er grunnen til at vi kvener tyr sammen. Det, og at vi vil hjelpe hverandre med å bygge en langt mer trivelig framtid. Dette ligger i bakhodet når jeg jobber meg gjennom råmaterialet ord for ord, setning for setning. De aller fleste som har tatt til orde, er opptatt av det som ikke kommer fram i rapporten, mer enn det som faktisk står i den. Utelatelsene kan ha vel så stor innvirkning på kvenens nåtid og framtid som de konkrete tiltakene kommisjonen har foreslått som grunnlag for forsoning.
Jeg leser om individuelle opplevelser av mindreverd. Om likegyldighet fra storsamfunn, politikere og myndigheter. Flere utsagn går igjen. «Vi blir ikke hørt». Vi blir ikke respektert». «Vi blir ikke sett på som likeverdige». Det er storsamfunnets makt til å kategorisere mennesker som får folk til å reagere. Mediene gjenspeiler holdninger hos myndigheter, storsamfunn og politikere. De setter samene foran kvenene og andre nasjonale minoriteter. Det er det som tærer. Vi ser det i forbindelse med feilregistrering av kulturminner, satsing når det gjelder å redde språk, plass på den politiske, kulturelle og samfunnsmessige arenaen. Det skjer i forbindelse med etterarbeidet med rapporten, og dermed forberedelse til Stortingets behandling og beslutning. Vi så det tydelig samme dag som rapporten ble offentliggjort. Media befattet seg med en demonstrasjon utenfor Stortinget, politikerne ruslet dit i stedet for å vise storhet og delta på «Norge lytter» i Nationalteateret. Dette har pågått fra den dagen fram til i dag. Alle arenaer der Kommisjonsrapporten blir drøftet, preges av dette. Ennå verre har det vært, for skogfinnene. De synes nesten ikke i det hele tatt, og nå føler de andre nasjonale minoritetene på en avmakt fordi de ikke er en del av dette oppgjøret. Alle nasjonale minoriteter havner i skyggen av samene.
Jeg er midt inne i sorteringen av historieforståelse, eller heller den manglende forståelsen av kvenenes langvarige historie på Nordkalotten og dermed i Norge. Jeg skriver om underkjennelse av kvenenes betydning for det næringsliv og samfunnsliv som har utviklet seg for samer, nordmenn, kvener og andre folkegrupper i nord. Sorgen skinner gjennom tekstene jeg leser.
Jeg forstår den. Kommisjonsrapporten bærer preg av slagside når det gjelder dybdeforståelse og mengdebeskrivelse. Vitnesbyrd fra kvener mangler på grunn av engstelse for at deres fortellinger kan misoppfattes. Den offentlige samtalen preges av at det kvener sier om rettigheter til land og vann kan oppfattes så forferdelig feil. Dette smerter meg. Ytringsfrihet er en av de menneskerettighetene jeg holder svært høyt. Folk skal ikke være redd for si hvordan de har det. Som kommisjonsrapporten framhever: Det er den enkeltes virkelighetsforståelse man må ta utgangspunkt i. Og mange kveners virkelighetsforståelse preges av at de føler seg mindre verdt enn samer. Mange føler også på at de må velge side: Enten er de kven eller så er de same. Selv om de aller fleste av oss ei hvert fall i Nord Troms og Finnmark er begge deler. Eller rettere: Vi er kvener, samer og norske.
På svensk tv kan man glede seg over Kunnskapskanalen. I går kveld var det en veldig interessant dokumentar som etterlot en setning jeg ikke får ut av hodet. Den ble sagt av en som bor på nordøstsiden av Island. Bak ham lå et mektig landskap, preget av mennesker riktignok, men det var en overflod av liv der. «Dette stedet eier ingen» sa han, og fortsatte: «Det er her i seg selv». Jeg kunne ikke la være å tenke på innspillene jeg har en plikt til å ivareta. Folk er redde for å miste mer enn de allerede har gjort. De vil anerkjennes som et av de opprinnelige folkene i nord, og ha rettigheter som gjenspeiles av det.
Hvor lang tid tilbake er lenge nok? Kvener har beviselig bodd i Norge siden 1522. Det er ikke usannsynlig at kvener har bodd her lengre. Kanskje til og med mye lengre. De kvenske kulturminnene blir registrert som samiske, og selv om dette er offentlig bekreftet, kan de ikke registreres om. Det kvenske språket framheves i liten grad i kvenske områder og i områder for det tre stammers møte, møtet mellom kvener, samer og nordmenn, i en fruktbar symbiose og i en og samme person.
Jeg prøver å håndtere materialet med varsomhet, og det skal bearbeides av flere og godkjennes av mange. Ordlyden skal tilpasses, men budskapet må likevel være tydelig. Kvener håper å bli omfavnet i alle lag av samfunnet, over hele landet.
Men jeg synes det er så merkelig tyst. Har jeg havnet på feil klode?
Håp says
Jeg tenker også at det kan være lurt å se på det fra et samisk perspektiv.
Tidligere bodde det også samer mye lenger sør i Finland, men de har hele tiden blitt presset nordover av finnene. I dag står samisk ganske svakt i Finland i forhold til i Norge.
Fra et samisk perspektiv har altså nordmenn kommet og bosatt seg i deres områder fra sørvest, og tilsvarende har det kvenske/finske folket kommet fra sørøst.
Altså: Både nordmenn og finner/kvener har kolonialisert tidligere samiske områder. Det er årsaken til at samisk settes høyest nå.
Landegrensen mellom Norge og Finland gjorde at finnene ikke fikk like mye makt på norsk side. Derfor står samisk fortsatt ganske sterkt i indre Finnmark. Hadde Finland fått Finnmark, så ville nok samisk stått mye svakere i Kautokeino og Karasjok enn det gjør i dag, og finsk/kvensk ville vært majoritetsspråket (slik det er på finsk side av grensen i dag).
Det kvenske/finske folket har sin egen stat med sitt eget språk. Hvis man vil lære kvensk, kan man ta et opphold i Finland og bli god i språket.
En same har ikke samme mulighet. Det samiske folket har ingen egen stat. Derfor må samisk ha sterkere rettigheter enn kvensk/finsk i Norge i dag.
Unni says
Jeg er litt usikker på hvordan jeg best kan svare, men først: Et «samisk perspektiv» er mangfoldig. Mine samiske oldeforeldre og besteforeldre bodde langs kysten i Nord Troms, sammen med mine kvenske oldeforeldre og besteforeldre, ja, under samme tak, faktisk. Så: Det er jo en ganske dramatisk holdning å mene at kvener hører hjemme i stien Finland. Og: Jeg er nok veldig for at mennesker skal ha lik verdi.
Lilliann Høyvang Andreassen says
Særs viktig, takk for arbeidet du legg ned!
Unni says
Takk, Lillian. Nå er innspillet fra Kvenforbundet sendt til kontroll- og konstitusjonskomiten. I det har vi kommet med mange forslag til løsninger, og hva som må vektlegges. Siste ord om det er nok ikke sagt. For egen del kjenner jeg at det skal bli fint å kunne fokusere mer på «de nære ting». De man lettere kan se resultater av, og de som betyr noe for et og et individ. Å kunne skrive om det som faller seg inn. Og det vil nok være «det kvenske» i overskuelig tid framover. Veiene er fortsatt mange å gå 🙂