ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

BLOGG

Jeg vil hedre min oldemor

av

Jeg fant min kvenske identitet

Derfor tar jeg etternavnet Huru

Bak hvert ord finnes en forklaring, bak et navn er det en fortelling. Bak mitt navneskifte fra et typisk norsk etternavn til et kvensk ligger begge deler.

Slektsnavnene forteller mye om den kvenske kulturen

Det er ingenting i veien med navnene Pedersen og Eriksen, jeg har levd godt med dem begge. Det første fikk jeg da jeg ble døpt, det andre tok jeg da jeg ble gift. Likevel føles det godt å skifte til Huru. Jeg gjør det for å hedre min oldemor som mistet det på veien mellom vugge og grav. Hun ble døpt Lisa Johansdotter Huru, men ble begravet som Elisabeth Johannesen. En konsekvens av statens fornorskingspolitikk.

Huru er et gammelt ord. Det vil si at det har oppstått for svært lenge siden i Sør-vest Finland, nærmere bestemt i et område man i dag utenfra kaller Tavastland og Satakunta. De som bodde der ble kalt tavastere, selv betraktet de seg som hämäläiset. Området de bodde i kalte de hämä. Gjennom utallige slektsledd binder slektsnavnet Huru meg til Finlands tidlige historie.

Også de andre finske slektsnavnene jeg har funnet i mitt slektstre bærer med seg mange fortellinger. Ord som viser hvor folk har bodd. Om håndverk, kultur og natur. Denne rike kulturarven vil jeg være med på å bygge opp og fram.

Hetta
Huru
Kaltari
Koski
Kyrö
Lauri
Mattila
Niva

Ollkkuri
Oravainen
Pietälä
Rahtu
Rautila
Touhea
Sakari

Sakari
Saujokka
Saukkola
Seittula
Törma
Yrjänä
Vähä

Hva vil politikerene i Horten si?

av

16. februar avgjør Hortens politikere hva slags forhold de vil ha til landets nasjonale minoriteter. Vil de si ja til flagging på Kvenfolkets dag, og dermed også løfte skogfinner, jøder, rom og romanifolket inn i sirkelen av lys.

Administrasjonen innstiller på et «nei» til flagging for kvenene i kommende kommunestyremøte. Norske kvener Ytre Oslofjord er skuffet, men velger å tro at dette skyldes mangel på kunnskap, ikke et ønske om å videreføre den assimileringspolitikken kvenene har blitt utsatt for siden 1700 tallet. I tilfelle ville det være å motarbeide både Europarådet og Norges forpliktelser overfor egne nasjonale minoriteter. Administrasjon og politikere har mottatt utfyllende informasjon, og lokalavisa Gjengangeren har publisert en kommentar. Dette kan kanskje bidra til en oppklaring.

Kvenene ble anerkjent som nasjonal minoritet sammen med jødene, skogfinnene, rom og romani/taterne da Norge ratifiserte Rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoriteter i 1998. Det kvenske folket er ikke innvandrere til Norge, og heller ikke «en slags samer» slik mange tror. Vi er ett av de opprinnelige folkeslagene på Nordkalotten. Leveområdet strakk seg fra Bottenhavet og nordover til Ishavet, i vestlig og østlig retning, fra Lofoten til Kolahalvøya. De tradisjonelle leveområdene for kvenene i Norge var tidligere helt nord i landet, men i dag bor kvenene overalt, også i Horten. 

Tønsberg kommune har sagt ja. Der er flagget allerede innkjøpt. Nå blir det spennende å se om Kvenflagget – Kvääninflaku – vaier ved Rådhuset i Horten også på Kvenfolkets dag 16. mars. Ordfører Are Karlsen er opptatt av at dette ikke kan bli en sær-sak for kvenene. Det må bli et prinsipp som skal gjelde alle nasjonale minoriteter, ikke bare en.

Nå blir det spennende å se hva resten av kommunestyret mener. Vi de si ja eller nei til alle nasjonale minoriteter på en gang?

—

KOMMUNESTYRESAK 16. FEBRUAR 2022

Her finner du kommuneadministrasjonenes innstilling til sak 005/22 kalt “Flagging for ulike grupper av befolkninger”.

Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen

av

I dette avsnittet skriver jeg om hvordan jeg tenker når jeg velger litteratur for å forstå historien. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå ting, og huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling. Artikkelen er en oppdatering av et innlegg fra januar 2021.

mine kvenske røtter
Det er ikke alltid like lett å finne svar på det jeg leter etter. Noen ganger blar jeg fram og tilbake i flere bøker uten å bli klokere, men plutselig kan jeg oppdage en liten detalj som forklarer alt. Det er de virkelig store øyeblikkene.

Kilder og litteratur

Mine kvenske røtter handler om tre reiser. Først er det er selve bilturen fra sted til sted, møtene med folk og opplevelsene seinsommeren 2019. Den andre reisen er i tid fra 1490 og fram mot vår tid. Til sist er det den kanskje viktigste reisen for meg, en indre reise mot å forstå og erkjenne min kvenske tilhørighet. Den har jeg gjennomført og står nå støtt i min nye identitet.

Selve bilturen og reisen rundt omkring i Tornedalstraktene varte 21 dager. Budsjettet var magert, så billigst mulig overnatting var nødvendig. Reiseruta var planlagt ut fra slektstreet mitt. Det hadde jeg bygget opp via nettprogrammet MyHerritage, og ikke minst de opplysningene vår slektning Sollaug Bessesen hadde samlet sammen. Jeg hadde meldt meg inn i en slektsforskerforening i Øvertorneå, og slik fått kontakter som gjorde at jeg hadde konkrete avtaler med folk der. Resten av turen måtte jeg bare ta som det kom. En viktig del av prosjektet baserer seg på kontakt med folk via sosiale medier. Jeg har fulgt med på kvenske medier, lyttet til foredrag og sett filmer. Det viktigste for meg har likevel vært historiebøker, og også forskningsmateriale jeg har funnet på internett.

I min leting har jeg kommet i kontakt med ganske mange som kaller seg kvener. Felles for oss er at vi vil vite mer om vår felles kvenske bakgrunn. Noen finner svar i sine nære omgivelser. I språk og badstukultur, elvebåter og byggeskikker. Det kan ikke jeg. Det finnes så vidt jeg vet ingen spor etter kvensk kultur i bygda jeg kommer fra, og ingen snakker om dette. Min vei går gjennom historien.

Lettfattelig om Finlands historie

Finlands historia henrik meiander

Jeg prøver å forstå dannelsen av den kvenske kulturen. Det finske språket forteller meg noe om hvor jeg bør lete. Samtidig er det nettopp språket som gjør at det er en utfordring å finne gode kilder. Det var bare flaks at jeg fant fram til  Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter  av Henrik Meiander, historieprofessor ved Helsingfors universitet. I hvert fall jobbet han der da han skrev boka i 2006. Den er lettlest og gjorde det mulig for meg å løfte blikket opp fra detaljene, og den ga en viss oversikt over finsk historie. En annen årsak til at jeg ønsket å lese finsk historie var at jeg ønsket å bytte perspektiv fra et norsk ståsted til å se min historie fra området den finske kulturen utviklet seg i. Det høres kanskje merkelig ut, men for å skrive meg inn i historien til min slekt tenkte jeg: “Jeg står ved Ladogasjøen, og jeg ser nord og vestover”. Så “dro jeg fra” Tavastland til Lumijoki like sør for Oulo, og videre derfra til Tornedalen. Til Norge har jeg ikke kommet ennå i min tankegang.

Meianders bok tar for seg det historikere vet fram til 2006. Etter det har mye skjedd, ikke minst når det gjelder forskning rundt kulturhistorien i Tornedalen. I forordet til boka skriver han nettopp det jeg er så opptatt av: “Alle historieverk bygger videre på tidligere forskning, men forfatteren gjør stadig en utsiling av fakta og konkurrerende tolkninger, noe som fører til at sluttresultatet blir en ny historie med egne vektlegginger og perspektiver.” Forfatteren gjør et utvalg, og dette påvirker oss som leser.

Han skriver også at “til slutt vil jeg vise at mange vendepunkter i Finlands historie ha vært tilfeldige resultat av merkelige kjedereaksjoner”. Man kan ikke ta det for gitt at alt som har skjedd kan forklares gjennom valg folk har tatt bevisst. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå grunnen til at ting er som det er, og man må huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling.

Nettopp dette har jeg forsøkt å holde høyt gjennom de tre årene jeg har arbeidet med Mine kvenske røtter. Alle gjør sine valg. Det har selvfølgelig jeg også gjort, og er klar over at det påvirker både det jeg tenker og det jeg skriver. Meiander hjalp meg til å forstå noe om de første bosetterne i Finland, de som tok med seg sin kultur til Sverige og videre til Norge. I Tornedalsområdet har jeg kunnet støtte meg til svensk litteratur og forskning. Forvirringen har vært stor omkring deler av historien, så det er ikke rart at vi lekfolk sliter med å holde ting fra hverandre.

Jeg skal ikke rangere det jeg har lest, for alt har hatt sin betydning. Til og med den historiske romanen Margrethe – Nordens dronning av Ove Røsbak, men det er særlig forskningsrapporten Kulturarv, landskap ich identitetsprocesser i Norra Fennoskandien som har løsnet opp i de største utfordringene jeg har hatt. Den skrev jeg om i forrige artikkel, Birkarlhandelen var basert på tillit.

LITTERATUR JEG HAR LEST

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
  • De rettferdiges strid, Nelljet Zorgdrager, 1997
  • Erik Wahlbergs slektforskningsmateriale
  • Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
  • Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
  • Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
  • Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
  • Historisk atlas, Geoffrey Wawro m.fl. (2008)
  • Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä, Per-Olof Snell
  • Jordbruket i Tornedalen genom seklen, Ragnar Jirlow og Erik Wahlberg (1961)
  • Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1550 e. Kr – Slutrapport från ett forskningsprogram, Ingela Bergman (2018)
  • Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsene og ingermanlandsfinner – Jo visst finnes vi! Bente Imerslund (2021)
  • Margrethe – Nordens dronning, Ove Røsbak (2002)
  • Matarengi Posten Del 1 og 2, medlemsblad No. 1- 23 (2005-2019)
  • Sidenvägarna – En ny värdshistoria, Peter frankoman (2015)
  • Sverige och Nordlanden – Förvaltning och nordlig expansion 1250-1550, Gunilla Tegengren, Gøteborg universitet (2015)
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sveriges historie 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg
  • Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Tredveårskrigen – En Europeisk katastrofe 1618-1648, Dick Harrison (2016)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)

Les også:

PÅ REISE I DET HISTORISKE LAPPLAND

Birkarlhandelen var basert på tillit

av

Birkarlene, middelalderens handelsmenn på Nordkalotten, har hatt et ufortjent dårlig rykte opp gjennom århundrene. Nå har et forskerteam stukket hull på mytene om deres grusomme framferd overfor samer. Sannheten er at forholdet mellom birkarlene og samene var gjensidig, og basert på tillit. Historien må skrives om.

Mine kvenske røtter – del 7

I min søken etter svar på hva kvensk kultur er og hvordan den oppsto, dukket begreper det var vanskelig å forstå tidlig opp. Et av dem er birkarl. Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var kven støtte jeg på det første gang. Jeg hadde fått tilgang på to hefter som til sammen dokumenterte en direkte slektslinje fra meg til forfedre som levde i Tornedalen på 1500 tallet. Flere av dem var birkarler. Det var skrevet av slektsforskeren Per Olof Snell, og handlet om historien til gården jeg nettopp hadde besøkt i Korpikylä, et lite sted like nord for Haparanda der jeg satt og leste meg gjennom natten. Det andre var notatene til en slektning av meg, Sollaug Bessesen. Hun har gjort en formidabel jobb i å kartlegge våre felles slektsrøtter, og jeg er henne evig takknemlig. Uten henne har jeg sannsynligvis fortsatt levd i uvitenhet om min sanne bakgrunn.

FRA BIRKARLSLEKT

Fortellingen til Per Olof Snell starter på slutten av 1500 tallet i Jouksengi. For de som har et forhold til Tornedalen er det sånn cirka midtveis mellom Pello og Øvertorneå. På norsk side av grensen ville man vært et sted mellom Bodø og Mo i Rana for å være like langt mot nord.

Det er ikke godt å gi et helt klart bilde av hvordan det ser ut i Jouksengi, men det hjelper kanskje å si at stedet ligger i en svak helling, vest for Torne elv. Der bodde Mickel Henriksson Rautia i 1599. Han var bonde og smed, og alt tyder på at gården strakk seg ned til elvebredden. Det var slik gårdene lå den gangen. Bygningene dannet et tun. Snell hadde listet opp hva denne mannen var god for: En hest, en avlsokse, en stut, fjorten kyr og ni sauer. Om det var mye eller lite i forhold til andre sto det ikke noe om, men teksten antydet at han hørte til det øvre skiktet i samfunnet. Et ord som dukket opp ga ingen mening på det tidspunktet: Birkarl.

I notatene til Sollaug Bessesen dukket det opp på nytt: “Den første vi kjenner til i denne slekta var Joen Pajari, født før 1465. Han var birkarl og bonde på Olkkuri gård”. Videre skriver hun at Olkkurigården tilfalt en av slektens kvinner, Karin Henriksdatter Olkkuri, da hun giftet seg seg med Michel Michelsson Kyrö som “også var av birkarlslekt”. “Birkarl” var et begrep som sa noe om en manns posisjon i samfunnet, og det så ut til å gjelde hele slekter.

Dagen etter dro jeg innom et museum. Det ligger i Torneå, Haparandas finske tvillingby. Like innenfor døren i foajeen sto det et stativ med bøker til salgs. Den ene boka, Tornedalens historia 1, tok for seg områdets historie fra istid fram til 1600 tallet. I kapittelet Älvdalens byar och samhälle var småstedene langs elva listet opp. Et av dem var nettopp Jouksengi, og i teksten dukket forbløffende nok navnet Mickel Henriksson Rautio opp. Min forfar! “Trots att hemmanen Jouksengi år 1543 nästan hade den minsta arealen åker och äng, bevarade de rätt väl sin skattbetalarformåge. Dette berodde delvis på att det fantes birkarlarsläkter i byn” hadde historiker og språkforsker Juoko Vahtola skrevet. Birkarlene dro opp gjennomsnittstallet for hvor mye skatt det ble betalt i lokalsamfunnet. De var rikere enn andre. Det viste seg at ennå flere av mine forfedre har vært nettopp birkarler, blant dem Henrik Larsson Hetta – eller Heikki Laurinpojka Rahtu Hetta som han muligens ble kalt av sine egne. I 2019 fikk jeg en uforglemmelig omvisning på tomta hans i Matarengi, Øvertorneå.

Litt etter litt fikk jeg tak på det. En birkarl var en handelsmann. Birkarlordningen var et handelssystem og knyttet seg i særlig grad til handel med samene. Handelen strakk seg fra Tornedalen og de omkringliggende dalene til kysten av Nord Norge, hele veien fra Lofoten til Varanger, og videre til Kolahalvøya i dagens Russland. Handelen var viktig for deres eget samfunn, for samene og langt inn i de riktig fornemme kretsene.

En ting som gikk igjen var beskrivelser av deres brutale adferd, særlig overfor samer. Fortellinger om grådighet og vold dukket stadig opp, den ene grimmere enn den andre. Noen av historiene handlet også om seksuell utnyttelse av samiske kvinner.

Etter hvert la jeg merke til at forskere var langt fra enige om birkarlenes historie, og selv klarte jeg ikke å forstå hvordan de kunne dra innover viddene på Nordkalotten vinterstid for å bo under samme tak som samene i lengre perioder av gangen dersom de var fiender. For det var en av de naturgitte forutsetningen for denne samhandelen. Det var også vanskelig å se for seg at så mange menn over flere hundre år oppførte seg slik i sin alminnelighet.

Ny forskning stikker hull på mytene om birkarlene

I 2016 sprakk en boble. Et forskerteam ledet av Ingela Bergman, dosent i arkeologi og forsknings- og utviklingssjef ved Silvermuseet i Ajeplog, hadde stilt seg spørsmålet Hvorfor skulle birkarlene utsette samene for overgrep? De hadde fortsatt to år igjen av arbeidet, men kunne allerede på det tidspunktet slå fast at det ikke var historisk belegg i de grufulle påstandene. Tvert imot, birkarlene var ombudsmenn. De var mellomledd i handel, og hadde tillit både i samebefolkningen i innlandet og blant bondebefolkningen nærmere kysten. De holdt i nøkkelen til et vellykket handelssystemet som bandt Nordkalotten sammen i en tidsperiode på flere hundre år. Et system som provoserte kongemakten så til de grader at de brukte store ressurser for å knuse det. Det var den listige og utholdne Gustav Vasa som lykkes med det, og det var hans menn som førte pennen da de første historiene om birkarlene ble skrevet.

I 2018 avsluttet forskerne sitt arbeid og leverte rapporten Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr, og for et par dager siden fulgte jeg foredraget “Birkarlar och samer” Ingela Bergman holdt for 70 deltakere på zoom. Utrolig interessant og lærerikt. Seminarlederen tak i en av de aller groveste historiene som verserer. Den går ut på at birkarler på 1400 tallet stengte samer inne i en kirke og satte fyr. Ingela Berman avviser dette. Det finnes ikke historisk belegg hverken for denne eller andre liknende historier. Hun mener at alt for mye av det forskere har presentert opp gjennom tidene er udokumenterte påstander. Det har gitt, og fortsetter å gi, konsekvenser for hvordan man kan forstå historien. “De flesta forskare har också beskrivit birkarlarna som hårdföra och giriga, och understrukit deras grymma behandling av samerna. I dag är den ensidigt negativa bilden närmast orubbligt förankrad hos allmänheten och inom historisk och arkeologisk forskning upprepas ofta gamla argument utan att skärskådas”. Hennes forskerteam har gått tilbake til grunnkildene. “Fakta får tala for sig själva” sier hun.

Ingela Bergman har fått Gustav Adolfs medalje for sitt arbeide. Hennes forskning har vendt opp-ned på gamle sannheter. At birkarlene, middeltidens handelsmenn, skulle være grusomme er en misoppfatning. Birkarlenes historie forteller tvert imot om nære relasjoner mellom samfunnene på innlandet og langs kysten i middelalderen. De nøt stor grad av tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en lukrativ handel alle involverte tjente på.

Bergman beskrev forholdet mellom birkarlene og samene som “två sider av samme mynt” – uadskillelige og avhengig av hverandre. Ordningen var basert på tillit begge veier, og hadde en syklus på tre år fra avtalen var inngått til den var avsluttet. En handel som førte med seg økt levestandard for alle de involverte. Birkarlen var ombud og bank, han holdt orden på debet og kredit. Han var et helt avgjørende ledd i handel mellom samer og omverden, det vil også si et internasjonalt marked. Å være birkarlar var ikke en jobb, det var en rolle, en tillitserklæring. Han var riktignok langt rikere enn andre i lokalsamfunnet, men også en helt vanlig bonde som deltok i gårdsdrift og fiske.

Birkarlhandelen pågikk lenge. Første gang begrepet birkarl er funnet brukt er i 1328. Da anerkjente kong Magnus birkarlernes rett till byttehandel med samene. Privilegiet gjaldt i et område som omfattet Torne, Lule och Pite lappmarker. Mange har tolket det som at ordningen startet da. Det som er riktig er at kildene viser at kongen stadfestet noe som allerede eksisterte. Til fortellingen hører at birkarlene måtte kjempe for å beholde sine rettigheter, og dermed var de også talspersoner for levemåten i regionen, og at språket de snakket var finsk. I sitt foredrag kom Bergman også inn på at hun i sin forskning har funnet arkeologiske bevis for at handelen har pågått mye tidligere enn det.

Da jeg besøkte Tornedalsmuseet i 2019 fanget en mannsfigur i utstillingsrommet blikket mitt. Han var rak i ryggen, og hadde blikket vendt ut i rommet. Klærne var av ull. Mellomgrå frakk, buksene var lysere. På bena hadde han knehøye lapikas. Han sto med ryggen til en utstoppet rein. Merkelig nok hadde han et krus i hånden, noe som understreket det sikre kroppsspråket. Den andre mannen var langt mer uanselig, med lett bøyd nakke. På bena hadde han skaller, på overkroppen en grå luhkka. En same. Kontrastbåndene var duse, jordfarget. Styrkeforholdet mellom de to var til å føle på. Hvem var denne selvsikre mannen? Senere var det ham jeg tenkte på når jeg leste om birkarlene. Han passet til de negative fortellingene som dukket opp både her og der. Nå tenker jeg at museet er med på å opprettholde myter og negative ideer om en samfunnsordning som tvert om gavnet både bondebefolkningen nederst i Tornedalen og samene som bodde innover i landet, ja faktisk hele Nordkalotten.

LES OGSÅ:

Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
Endelig tøvær for kvenene

Skriver fram min kvenske arv

av

Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg.

Fysisk arbeid og fellesdugnad i heimen er noe jeg forbinder med min barndom. Min kvenske barndom.

Så lenge jeg kan huske har jeg formet setninger inne i hodet. Slik er det fortsatt. Ordene tegner fram bilder, trekker opp linjer, finner veien mellom det usagte. Lager samtaler, fortellinger. For meg går det ikke noe skille mellom å tenke og å skrive. Behovet for å uttrykke meg er der hele tiden, og skriving er et fristed der jeg kan gjøre det i ro og fred.

Skriving er det en vil at det skal være. Noen ganger kan det være å lete etter svar. Jeg kan skrive inn det jeg lurer på i teksten, formulere det som et spørsmål. Da begynner hjernen å koble seg opp mot å finne et svar. Det kan ligge lagret et sted i minnet, men det kan like gjerne hende at jeg må lete andre steder, i en bok kanskje. Når det gjelder min kvenske bakgrunn var det ingenting å hente i minnet. Min kvenske oppvekst har gått tapt, den er tatt fra meg. Jeg var på vippen til bebreide mine avdøde foreldre for at de ikke fortalte meg noe, men så gikk det opp for meg at det var myndighetene jeg burde rette min vrede mot. Den Norske Stat har faktisk bestemt at jeg ikke skulle vite.

Ekskludering og hemmeligholding i moderne tid

Å utslette den kvenske kulturen har vært politisk motivert, målrettet og langvarig. Kvener skulle assimileres, forsvinne inn i det norske. Mange grep ble tatt, blant annet ble kvenene gjort til annenrangs borgere gjennom å definere dem som innvandrere. Noen som kom utenfra, som ikke hørte til. Kvener ble konsekvent benevnt som innvandrere av myndighetspersoner helt fram til så sent som 1994 (Bruntlandregjeringen). En annen og veldig virkningsfull metode var å påføre folk skam. Kvener ble over svært lang tid undertrykt, fortalt at de ikke var gode nok. Man var underlegne, av en annen rase. Til slutt ville folk ikke innrømme at de var kvener, hverken overfor andre eller seg selv. Skam er en av de mest ødeleggende følelsene vi har dersom det blir for mye av den. Den får en til å ville gjemme seg. Man blir alene, man kan ikke utfolde seg. Man binder seg, snur seg mot seg selv i avsky.

Fornorskningspolitikken har fratatt meg mye, blant annet muligheten til å snakke språket som hadde levd i slekten i hundrevis av år. Jeg var uvitende om min slekts bakgrunn, min kulturelle arv burde vært en helt annen enn den er. Da jeg skjønte det ble jeg forbanna. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at regjeringen så sent som i desember 2016 ville holde sannheten tilbake. (Solbergregjeringen). På den tiden var det tatt til orde for å granske urett som var begått mot samene. Dette synes ikke Same- og minoritetspolitisk avdeling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet var noe lurt. – Det er gjort mye på det samepolitiske feltet, sa Statssekretær Anne Karin Olli den gang. Blant annet etter samerettsutvalget kom med sine utredninger, så har det ført til opprettelse av Sametinget, sameloven og en egen Grunnlovsbestemmelse. I stedet ville man at Sametinget selv satte ned en kommisjon “uten at staten blander seg inn”.

Det pussige er at dette var hemmeligstemplet, internt. Man ville dysse ned spørsmålet og advarte, blant annet fordi det kunne komme til å skape sterke forventninger om et tilsvarende kartleggingsarbeid for den kvenske minoriteten. Så skjedde nettopp det: Kvener lot seg ikke lenger avfeie, og det ville heller ikke skogfinnene gjøre og nå granskes også deres skjebne i en Stortingsoppnevnt Sannhets- og forsoningskommisjon. Et mørkt og skyggelagt kapittel i Norges historie skal skrives fram. Den kvenske våren er her, og snart går det mot sommer.

Jeg skriver for å gjenskape min kvenske oppvekst

Det kribler når jeg tenker på at selv ikke de som kjempet for å få fram sannheten om fornorskningspolitikken tenkte på kvenene og norskfinnene helt fra start. Å skrive er å bestemme hva neste ord skal være, neste setning, hva fortellingen skal handle om. Jeg kunne velge å skrive at jeg er et offer fornorskningspolitikken. “Nei takk!” siger og skriver jeg til det. Å være et offer er ikke noe å trakte etter. Man kan klage, bråke, sutre, bli lei seg og håpe aldri så mye uten å oppnå noe som helst. Det passer meg dårlig å vente på hva andre skal foreta seg. Jeg lærte ikke kvensk, jeg fikk ikke vite om mine kvenske røtter. Blodig urettferdig, men det som har skjedd kan ikke gjøres om, og selvmedlidenhet tapper krefter. Derfor velger jeg å skrive meg bort fra skammen, skuffelsen, sorgen og sinnet. Jeg vil skrive fram gleden over å ha funnet noe jeg ikke visste at jeg eide. En skatt! Et skattekammer av mennesker, opplevelser, farger og lyder.

Jeg hører en elv. To kvinner snakker lavmælt ved vannkanten mens den yngste av dem ammer barnet. Hun klør seg på den nakne leggen. Et myggstikk. Min tippoldemor? Jeg velger å bli kjent med de tidligere generasjonene i min slekt. Lar dem fortelle om det jeg ikke fikk vite. Litt etter litt. Lag etter lag. Jeg skriver meg inn i en tid der språket levde, var i bruk. Det kunne brukes både vidt og bredt, ja, nettopp språket kan hjelpe meg til å forstå hvor og hvordan mine forfedre og -mødre levde.

Jeg bestemmer at min kvenske arv ikke er fratatt meg for alltid, jeg gjenskaper den. Skrivingen fører tanker sammen, skaper en sammenheng der det ikke ser ut til å være noen, men jeg dikter ikke. Det jeg skriver om har skjedd. Kunnskapen kan leses ut av historiebøkene, professorene kan sine fag. Man kan også finne mye mellom linjene, i kunsten, diktningen og musikken. Det spiller ingen rolle om ikke historien kan gjengis akkurat slik den var, men jeg kan tegne nyansene fram. “Jeg er ingen viking” kan jeg skrive. “Min slektsarv kommer fra øst”.

Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg. Jeg kan velge å skrive at det kvenske språket er mitt, bestemme at det er mitt, selv om jeg aldri kommer til å snakke det. “Kvensk er mitt språk”, skriver jeg. Da skriver jeg fram følelsen av rettmessig å eie det kvenske språket.

Min kvenske oppvekst var gått tapt, nå skriver jeg den til live igjen.

Les også:

KVENSK FOLKEFORTELLING OG EUROPAS KULTURHISTORIE
MED LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER

Endelig tøvær for kvenene

av

Foredrag med Niemi

Under tittelen “Kvenene – fra innvandrere til nasjonal minoritet. En tornefull vei?” tok historieprofessor Einar Niemi oss som hørte foredraget hans med på en tidsreise. Heldigvis førte den oss til et godt sted å være.

Einar Niemi, professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet kom reisende ens ærend fra Tromsø til Horten for å holde foredrag for en lokal kvenforening. Norske Kvener Ytre Oslofjord er en lokalforening innen Norske Kveners Forbund. Basen ligger i Horten, men som navnet tilsier har foreningen et stort nedslagsfelt. Lokalet i Frivillighuset i Horten var fylt med forventningsfulle deltakere som hadde kommet fra fjern og nær for å høre. Niemi hadde lovet å ta oss med på en tidsreise som strekker seg fra mytologisk tid fram til i dag. Og han innfridde. Kunnskapene hans rekker langt, men møtet var alt for kort til å få med alt en kunne ha hatt lyst til å lære om. Foredraget ble en lynreise i kvenenes historie med masse konkrete input og informasjon som satte i gang et ras av tanker jeg trenger å rydde opp i. I det følgende reflekterer jeg rundt foredraget. Det jeg skriver er på ingen måte et referat.

FRA MYTOLOGISK TID FRAM TIL 1800 TALLET

Innledningsvis kom Niemi med en humoristisk kommentar: “Dere skal vite at myndighetene har vært mer opptatt av kvenene enn kvenene har vært opptatt av myndighetene. Så mye at det er vanskelig å forstå”. Deretter presenterte han raskt punkter fra vår forhistorie, men gikk naturlig nok over noe med harelabb.

Tiden mellom fra 800 tallet til ut 1200 tallet knyttet Niemi til begrepet Kvenland og brukte også uttrykket “urhjem”, og viste til fortellingene om Ottars reiser. En spennende tidsepoke jeg har brukt mye tid på å finne ut av, blant annet bragte denne letingen meg tilbake til de første bosettingene i Finland. Tiden fra 1300-1600 tallet kalte han birkarlenes tid. Nettopp denne tiden har jeg boret meg dypt inn i fordi det på min slektslinje har dukket opp en rekke birkarler. Dette er for øvrig et begrep og en “tittel” historikere har hatt vondt for å forstå fullt ut. Perioden 1500-1800 tallet ekspanderte bondebefolkningen, og samer som hadde bodd langs kysten trakk innover i landet. Niemi spesifiserte ikke dette, men ut fra det jeg har lest meg fram til gjaldt dette i hvert fall for deler av dagens Västerbotten og Norrbotten i Sverige, men også nedover kysten i Finland. Det var en utstrakt samhandel mellom samer og handelsmenn tidlig i disse områdene, og ut fra dette skjedde det en utveksling på kryss og tvers over hele Nordkalotten. Tidlig kvensk bosetting i Norge er et resultat av denne handelsvirksomheten.

MINORITETSPOLITIKKENS ANSIKTER

I resten av foredraget gikk Niemi dypere og publikum lot seg rive med. Han konsentrerte seg om tidsrommet fra 1800 tallet og fram til i dag. Særlig vektla han hvordan norsk nasjonsbygging og minoritetspolitikk rammet kvenene, og hvordan kvenske forsøk på motstand og organisering ble møtt. I den sammenheng synes han det var særlig interessant å se hvordan og hvorfor betegnelsen «innvandrere» svært lenge ble brukt som legitimering av den særskilt strenge fornorskingspolitikken kvenene ble utsatt for. Kvenene ble i praksis betraktet som «evige innvandrere» helt fram til på nittitallet. Det var Europarådets rammekonvensjon til beskyttelse av nasjonale minoriteter som endret på dette, en konvensjon Norge ratifiserte i 1999. 

På 1800 og 1900 tallet utformet norske myndigheter en minoritetspolitikk vi ennå i dag kan merke på kroppen. De hadde flere muligheter:

Skal vi sørge for at kvener og andre minoritetsgrupper segregeres, holdes adskilt fra resten av befolkningen?

Et annet valg var akkulturasjon, altså gjøre ingenting og la ting bli som det blir? Store norsk leksikon forklarer begrepet slik: Akkulturasjon er en type kulturell endring som skjer i møtet mellom to kulturer som tidligere var separate og selvstendige. Gjennom nær og vedvarende kontakt oppstår gjensidig utveksling og omtolkning av elementer som språk, klesdrakt, ritualer, organisering og så videre. Begrepet brukes ofte synonymt med kulturkontakt. Dette lyder kjent. Det er vel det som har skjedd til alle tider, før nasjonalstatene var en realitet og “noen” kunne gjøre politikk av det? Eller så ble kanskje “inntrengerne” avvist eller utslettet?

Multikulturalisme hadde også vært en mulighet, altså at samfunnet verdsatte og ivaretok mangfoldet. Da ville ikke Norge stått overfor valget om å bli en multikulturell nasjon når de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan kom, da hadde vi vært det. Vi ville hatt et språklig mangfold, et visuelt mangfold, musikken ville vært mer mangfoldig. Kanskje hadde alle barn lært om kvenene på skolen? Jeg hadde definitivt visst hvem jeg var.

Staten valgte assimilasjon. Gjennom mine ører og i mitt hode oversettes dette til: Kvenene og andre minoriteter skulle suges opp og forsvinne, bli usynlig. Og nettopp dette er hovedgrunnen til at vi var samlet i Horten. Det er også min motivasjon til å gå aktivt inn som forkjemper for kveners rett til å bli sett, hørt, verdsatt og lyttet til. Til å få ressurser til å utvikle seg som folkegruppe, med sin egenart. Kvenene har blitt kalt det usynlige folket. Det må det bli en slutt på.

DE UTSATTE

Videre satte Niemi kvenene inn i et større bilde. Vi er en grenseminoritet. Vår folkegruppe har historisk en tilhørighet til Sverige og Finland også, ikke bare Norge. Overalt i verden har folk nær grensen til en annen nasjonalstat vært under mistanke, men historien har gjentatte ganger vist at folk har vært lojale mot sitt hjemland. For Norges del har befolkningen i Nord Troms og Finnmark kommet i et særlig press på grunn av dette. Området ble definert som et “utsatt grenseområde”. Et eget lovverk kom på plass, en egen instruks og en egen proposisjon. Kvenene og også samene, måtte for enhver pris fornorskes. Niemi kalte det “en ekstrem variant av nasjonsbygging gjennom fornorsking.” Virkemidlene var mange, og talspersonene kom fra ulike deler av samfunnet. Biskop Eivind Berggrav fra Stavanger er betraktet som en av 1900-tallets mest betydningsfulle kirkeledere, både nasjonalt og internasjonalt. En mann å lytte til. Han mente at man måtte vinne det han kalte “en psykologisk dragkamp om samenes og kvenenes sjel.” Det er sterke ord om man ser det i lys av de religiøse overhodenes plass i samfunnet, og også som symbol for enkeltindividet. Man ser ikke nødvendigvis at det kan være sammenheng mellom en kirkeleder og politikk. Og dessuten: Hvordan kan en biskop ta feil?

Lovverk, stortingsproposisjoner, instrukser og kirkelederens utsagn er eksempler på hvordan myndighetspersoner med klar hensikt har jobbet hardt, langsiktig og effektivt for å fornorske kvenene. Det vil si: Ta fra dem språk, navn, identitet, tilhørighet, verdighet, stolthet og egenvilje. Denne listen kan forlenges. Folk måtte slippe taket på den og det de var. Det er vanskelig å forstå dette fullt ut, men konsekvensen for kvener i dag er at språket er nesten utryddet, kulturminnene er skrevet ut av deres historie, gruppetilknytningen er skjør. På et tidspunkt ble det skammelig å være kven. Dette tok meg ganske hardt da jeg leste om det for første gang. Jeg kommer fra et folk som systematisk har blitt undertrykt av myndighetene. Jeg kommer også fra et område i Norge som systematisk har blitt mistenkeliggjort av myndighetene fra 1814 fram til vår tid. Nord Troms og Finnmark har av statsapparatet blitt sett på som et utsatt område, et grenseområde, et område der det kan finnes overløpere.

Niemi tok to sterke begreper i bruk for å tydeliggjøre hvordan dette har fungert: “Et belief-system” og “doktrine”. Det vil si at man gjennom ordbruk kan skape oppfatninger hos andre. Man trenger ikke engang tro på det selv. Min oldemor Elisabeth ble født i dagens Finland i 1834 og kom til Norge som barn. Hva sa de om henne? Hva sa de om bestefar Isak, sønn av to kvener, født i Øst-Finnmark?

Niemi gikk ikke dypt inn på begrepet Finsk fare, men tok det opp i forbindelse med etterkrigstiden. Det ble første gang brukt i 1935 av journalisten Arthur Ratche. Niemi har skrevet en bok om dette, men den har jeg ikke fått lest ennå. Begrepet er etter mitt skjønn, et eksempel på en doktrine, en grunnleggende teori eller lære innenfor et bestemt område som gir grunnlag for hvordan noen bør handle eller noe burde være. «Den finske fare» var en norsk forsvarspolitisk oppfatning gjennom første del av 1900-tallet. Da Morgenbladet publiserte artiklene var pappa, sønn av en finsktalende kven, 21 år. Året etter kom artiklene ut i bokform. Der advarte Rachte mot at deler av landet – altså Nord Troms og Finnmark – i framtiden kunne bli en del av et storfinsk rike, siden kvenene holdt på det kvenske språket og i liten grad gikk opp i norsk kultur. Han mente samene var mer nøytrale i denne spenningen, men advarte om at de i tilfelle en folkeavstemming om tilslutning til Norge eller Finland ville stemme slik de selv fant det mest fordelaktig. Han var altså usikker på samenes posisjon i dette, men overbevist om at kvenene var farlige for rikets sikkerhet.

Både Ratche og Berggrav var født i 1884, og døde med tre års mellomrom på slutten av femtitallet. Begge var hedersmenn, det vil si aktverdige, moralsk uangripelige og bra menn. Det de sa og mente ble vektlagt. Racthe fikk i 1937 Petter Dass-medaljen for aktivt arbeid i Nordlændingers Forening og for Nord Norge. Berggrav sto sent i livet landets høyeste makter nært. I 1953 konfirmerte han daværende prins Harald, og bare noen dager senere viet han prinsesse Ragnhild, kong Haralds søster.

Året før Ratche skrev artiklene fikk Norge sin første radiostasjon utenfor hovedstaden. Varanger museum oppsummerer hendelsen slik: “NRK etablerte sitt første distriktskontor i Vadsø, 17. mai 1934. Å etablere landets første distriktskontor her som var særlig av politiske; innenriks-, utenriks- og militære årsaker. Vadsø var og er i et viktig grenseområde. I tillegg var det også et ledd i fornorskingspolitikken, å assimilere samer og kvener, og gjøre de kjent med det norske språket, historien og samfunnslivet”. En radiostasjon ble strategisk plassert i en by sterkt preget av kvensk bebyggelse, språk og kultur. Befolkningen fikk gratis radioapparat og kurs i radiolytting.

Flere eksempler: I 1950 skriver Skoledirektøren i Finnmark om kvenske karakteregenskaper: “Kvener viser mindre elastisitet enn samene i samfunnstilpasningen.” Og etter 2. verdenskrig dukker altså “den finske fare” opp på nytt. Når de hemmelige arkivene ble åpnet ble det oppdaget at mellom 2000 og 3000 personer var registrert som mistenkelige, blant dem er tretten år gammel gutt. Myndighetene har ikke spart på kruttet.

VEIEN TIL ANERKJENNELSE

60 tallet

6. desember 1963 skjer det noe som skal få betydning for dagens kvenske befolkning. Da ble Vadsø Norsk-Finsk Forening stiftet. I en arkivkatalog for Finnmark Fylkesbibliotek fra 2010 finner man en begrunnelse for opprettelsen av foreningen: “Av større saker som foreningen arbeidet med var å få i gang finsk som valgfag ved gymnaset i Vadsø, bevaring av radioens finsksendinger, finsk litteratur ved biblioteket og ikke minst, den aller største saken, reisingen av innvandrermonumentet i Vadsø.” Det var daværende finsk visekonsul i Vadsø som var initiativtaker, og nærmere 100 medlemmer sluttet seg til foreningen.

70 tallet

Ti år senere, i 1973, kommer det et nytt vendepunkt: Kvenskættede Hans Kristian Eriksen fra Indre Kiberg, Varanger, får publisert boka “Vandrere i grenseland” der han beskriver kvenenes migrasjon og bosetning.

18. juni 1977 avdukes innvandrermonumentet/kvenmonumentet i Vadsø. Kvenene bruker selv begrepet “innvandrer”. Naturlig nok. Det er jo den offentlige betegnelsen på dem. Til stede under seremonien er det tre statsoverhoder: Kong Olav, kong Carl Gustav og president Uro Kekkonen fra Finland. Sistnevnte tok seg tid til reise litt rundt siden han først var i området,

80 tallet

Med inspirasjon fra samepolitikk og Tornedalen tok pioneren Terje Aronsen fra Børselv i 1984 initiativ til å stifte den første kvenske foreningen i landet. I 1987 blir han den første lederen for Norske kveners forbund. Begrepet kven blir tatt i bruk som politisk begrep på vei mot anerkjennelse. Men hvorfor? Begrunnelsen var at de ville sende et tydelig, politisk signal. De mente det ville vært umulig om de representerte “finlendere”.

90 tallet

Kvener ble konsekvent benevnt som innvandrere av myndighetspersoner helt fram til så sent som 1994 (Bruntlandregjeringen). Man hadde bare to kategorier for minoritetsbefolkningen i Norge; urfolk og innvandrere. Rangeringen av folkegrupper i Norge er ikke tilfeldig, de er resultat av politiske prosesser og valg. Dette bestemmer om man er deltaker eller tilskuer, om man er i dialog eller ikke har en stemme. Meldingen fra myndighetene var tydelig: Urfolk skal løftes, innvandrere har ingen status, de er utenfra.

Ikke alle kvener ser seg tjent med Norske Kveners Forbund, og i ble 1999 Kvenlandsforbundet opprettet. Videre finnes det en forening som ønsker å ivareta interessene for de som ønsker å kalle seg norskfinner. Atter andre ønsker å kalle seg kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere.

Minoritetsspråkpakten

I 1998 trådte Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk i kraft, og Norge er blant de 25 land som har ratifisert den. Den skal beskytte og promotere språk som brukes av tradisjonelle minoriteter, deriblant det kvenske språket. Minoritetsspråkpakten framhever at minoritetsspråk bidrar til å opprettholde og utvikle Europas tradisjoner og kulturelle rikdom. Den pålegger statene å iverksette tiltak for å beskytte, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene, og å legge forholdene til rette for undervisning og læring. Sammen med Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter utgjør den Europarådets forpliktelse til å beskytte nasjonale minoriteter.

Nasjonal minoritet

Nærmest “over natta” ble kvenene anerkjent i Norge. Dette skjedde i 1999. Som medlemsland i Europarådet var det ingen vei utenom: Kvenene måtte anerkjennes, ikke støtes ut. De fikk, sammen med skogfinner, jøder, romer og romanifolk/tatere status som nasjonal minoritet. Utgangspunktet for Europarådets vedtak var en historisk bevissthet om at minoriteter ofte har vært diskriminert og forfulgt, og et ønske om å styrke menneskerettighetsarbeidet overfor disse gruppene. Med nasjonale minoriteter mener man grupper med lang tilknytning til landet. Gjennom denne anerkjennelsen forpliktet statene seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil for kvenens del si språk, tradisjoner og kulturarv.

Det var Kommunal- og moderniseringsdepartementet som fikk ansvaret for å samordne den statlige politikken som gjelder de aktuelle minoritetsgruppene. Fra departementshold heter det at man “ønsker å ha en tett dialog med organisasjonene som har basis i nasjonale minoriteter, for å sikre at synspunktene deres blir hørte. De vil også være et kontaktpunkt inn i sentralforvaltninga for disse gruppene”. 

Vern av minoriteter er også en viktig del av FNs menneskerettigheter.

2000 tallet

I 2007 ble et eget flagg for kvenene utviklet, og ble først tatt i bruk av Kvenlandsforbundet i 2009.

Det ble anerkjent av Norske Kveners Forbund i 2017, og siden det har kvenene samlet seg rundt et flagg.

I 2018 avslo det norske Kommunal- og moderniseringsdepartementet en anmodning fra Norske Kveners Forbund om offentlig godkjennelse av Kvenflagget. Departementet uttalte samtidig at norske kommuner og andre stod fritt til å bruke flagget til å markere Kvenfolkets dag og andre begivenheter.

– DET ER BLITT TØVÆR OVERFOR DET KVENSKE

Niemis foredrag var faktabasert, men fylt med varme overfor det kvenske. Ved siden av Terje Aronsen framhevet han Alf Nilsen Børskog som var den første romanforfatteren som skrev på kvensk. Et imponerende arbeid, all den tid det ikke finnes et standardisert kvensk skriftspråk. “Han skaper det kvenske skriftspråket”, sa Niemi i foredraget. Selv etter hans død er arbeidet hans viktig for det truede språket.

Og nettopp språket er en av de aller viktigste kampsakene for kvenene. Myndighetene bestemte at språket skal dø, ildsjeler har stått på for å redde det. Om det står til å redde som bruksspråk er ikke gitt. De som kjenner språket ut fra hjertet er få. Likevel vil kvenforkjempere bevare og utvikle det, fordi det er en viktig kulturmarkør. Det forteller oss noe om hvem vi er. Jeg kommer aldri til å snakke kvensk selv, men har glede av å forstå et og annet ord. Navnet på øya der hjemme er Aartnansaari, Arnøya. Jeg kan si kiitos – takk. Jeg forstår en del naturbegreper ut fra det jeg har lest om Tornedalen. Saari = øy, koski = foss, niemi = odde eller nes. Palo viser til at det kan ha vært brann i området. Jeg vet at slektsnavnet Rautio peker på at den første i slekta var smed. Dette er gøy, men uviktig. Jeg skulle ønske jeg snakket kvensk og det er viktig for meg. Jeg fikk ikke valget.

Mye har skjedd i positiv retning siden kvenene ble anerkjent som nasjonal minoritet. Det finnes offentlige institusjoner som ivaretar kvenske interesser, du kan ta et års studium i kvensk på UiT, barnehagebarn i kvenske områder får seg en språkdusj, det finnes språksentre, brettspill som gir input nesten uten at man merker det, språk-kaféer, en egen Facebookgruppe der man kan få tips, og det finnes en kvensk-norsk ordbok på nett. Tre-språklige veiskilt er å se stadig lengre sør i landet. Det finnes litteratur på kvensk og om det kvenske, kvenske utøvere av musikk, dans og kunst. Noen jobber iherdig med å få fram den materielle kulturarven, så som kulturminner, byggeskikk, båtbygging og saunaer. Andre henter fram gamle håndverksteknikker, noen kombinerer gammelt og nytt. Kvenflagget skal vaie i flere byer på Kvenfolkets dag 16. mars. Det er optimisme i de kvenske miljøene.

Den kvenske våren

3. september i år inviterer Troms og Finnmark Fylkeskommune til Kvensaminaret 2021. På nettsiden skriver de: “De siste ti årene har det skjedd en stor blomstring i de kvenske og norskfinske miljøene. Nye organisasjoner og institusjoner vokser fram og stadig flere ønsker å vise og uttrykke sin kvenske/norskfinske tilhørighet. Mange kaller dette «Den kvenske våren». I årets seminar har vi lyst å ha et fokus på det positive som skjer akkurat nå – særlig blant unge. Hva har vært grunnlaget for denne blomstringen? Hvordan finner unge kvener/norskfinner sin identitet og tilhørighet i et landskap mellom fortid og framtid? Hvordan kan kvensk språk og kvensk/norskfinsk kultur være en ressurs for landsdelen? Vi ønsker å invitere de kvenske/norskfinske miljøene, de som jobber med kvensk språk og kvensk/norskfinsk kultur og alle andre interesserte til en felles dag i Tromsø”.

Eia var vi der! Men. Du verden så tungvint det var å lese de “slæsj-betegnelsene” så mange ganger i løpet av en tekst! Og hvor har det egentlig kommet fra, altså kvenske/norskfinske og kvensk/norskfinsk? Man finner begrepene i regjeringens dokumenter, men det er miljøene selv som har fortalt myndighetene hva de vil betegnes som. Dette har ført til at folkegruppen offentlig benevnes som kvener/norskfinner, mens språket er kvensk. Dette finner man igjen på ulike nettsteder man søker på om man for første gang skal prøve å finne ut hva en kven egentlig er. En inkonsekvens som for mange virker forvirrende. Jeg har ikke fått helt tak på hva dette bunner i, men kom et steg nærmere da jeg lyttet til Niemi. Han hadde observert at det går et geografisk skille når det gjelder bruken av begrepene. Øst for Tana bruker man gjerne kven/norskfinn, mens man vestover kun bruker kven. Hva man bruker ellers i landet er antakeligvis farget av dette. Niemi bemerket at Kvenungdommen – Kvääninuoret har valgt å ikke bruke “slæsj”-begrepet”. Og mon tro om ikke det hadde vært lurt? Kvenforening for kvener, norskfinsk forening for norskfinner, kven-finsk forening for kven-finner. Et fellesforum for finskættede ville kunne samle alle disse rundt et bord når det var formålstjenlig, og da kunne skogfinnene også vært invitert.

Tror Terje Aronsen hadde et poeng i 1984: Vil man sende et politisk signal, så bør det være entydig. Min erfaring er at når jeg sier for mye på en gang, velger den som hører på å plukke ut det som passer. Og det kan være det som ikke er sagt. Eller som Alice i Wonderland fikk høre da hun spurte om veien: “Det kommer an på hvor du skal.”

—

OM EINAR NIEMI

Einar Niemi er utdannet ved Universitetet i Oslo og har bygget opp en lang merittliste. Blant annet har han vært lektor i gymnas, universitetslektor i historie, fylkeskonservator i Finnmark, professor II og full tids professor ved Universitetet i Tromsø. Siden 2013 har han vært pensjonist og professor emeritus ved ved UiT Norges arktiske universitet. Han har blant annet arbeidet med minoritets- og urfolkshistorie, og vært engasjert av Europarådet i oppfølgnigen av rammekonvensjonen om nasjonale minoriteter. Niemi sitter i den stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Les også

KVENSKE RØTTER