BLOGG

Uttrykket Alle veier fører til Rom skriver seg fra byggingen av et omfattende veinett over større deler av Europa som skule lede folk inn til hovedstaden i Romerriket. I overført betydning brukes det i dag for å beskrive at den ene framgangsmåten kan være like god som en annen. For meg fører alle veier til Tornedalen.

---

På jakten etter egne røtter har jeg gravd meg dypt inn i historien. Først leste jeg Tornedalens historia I og II. Den første starter ved istiden, og tro det eller ei; jeg synes det er fascinerende å starte der. En gang lå hele Norden gjemt under isen, og det skulle gå lang tid før det var mulig for folk å bosette seg der. De store trekkene over hvem som kom først og hvilke veier de tok har jeg fart over med harelabb. Når det gjelder bosettingen i langs Torneelv er det sikkert mye jeg ikke har forstått ennå, men det er helt greit. Veien blir til mens man går. Det jeg i alle fall har heftet meg ved er at man finner ut mye gjennom språket, og felles for de som har bosatt området er det finsk-urgiske språket. Videre har jeg forstått et det særlig er tre folkegrupper som har formet og navngitt steder i Tornedalen: Tavastere, savolaxere og karelere. De kom fra øst, og tok med seg sine ferdigheter og tradisjoner.

Den første bosettingen i dalen skjedde et stykke oppe i dalen, rundt det som i dag er Övertorneo og Pello. For meg er det kjempeinteressant, for etter å ha investert i et slektsforskningsprogram er det nettopp til disse områdene jeg blir ført. Den grenen som tar meg lengst tilbake fører meg ut av Tornedalen, langs kysten av Østerbotten, forbi Oulo og til et lite sted som heter Lumijoki. Der skal det på 1400 tallet ha bodd en birkarl ved navn Lauri Rahtu. Det sies at han var områdets rikeste mann. Noe særlig mer finner jeg ikke, verken om ham, hans sønn Niilo Laurinpoika Rahtu eller sønnesønnen Lauri Niilopoika Rahtu, Men så dukker Henrich, med etternavnet Larsson Rahtu, opp. Han fører meg tilbake til Tornedalen.

Henrich Rahtu (ca. 1520 – 1590) var birkarl, og bodde på en gård som hadde vært i slektas eie i generasjoner. Av en eller annen grunn forlater han denne gården for å bosette seg i Matarengi, i Övertorneo. Også der blir han en betydelig mann. Så langt jeg har klart å finne ut av, tyder alt på at han er en av forfedrene mine.

For meg er det interessant å gå så langt tilbake det er mulig for å forstå hva det vil si at jeg er kven. Hvem er vi? Hva har formet oss. Er det særtrekk, ferdigheter og kanskje til og med væremåter som oppsto allerede i de tidlige folkegruppene? Derfor dveler jeg ved Rahtuslekten, den som jeg kan følge lengst tilbake, og den som starter så langt øst som mulig. Dersom jeg får det til er det nettopp i Lumijoki jeg starter min neste reise gjennom Tornedalen. Hva jeg finner vet jeg ikke. Hvem jeg skal snakke med for å finne ut av ting vet jeg heller ikke, men siden alle veier fører til Tornedalen tenker jeg at det skal gå bra.