ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

BLOGG

HVA VIL POLITIKERNE I HORTEN SI TIL SINE KVENSKE INNBYGGERE?

av

16. februar avgjør Hortens politikere hva slags forhold de vil ha til landets nasjonale minoriteter. Vil de si ja til flagging på Kvenfolkets dag, og dermed også løfte skogfinner, jøder, rom og romanifolket inn i sirkelen av lys.

Administrasjonen innstiller på et «nei» til flagging for kvenene i kommende kommunestyremøte. Norske kvener Ytre Oslofjord er skuffet, men velger å tro at dette skyldes mangel på kunnskap, ikke et ønske om å videreføre den assimileringspolitikken kvenene har blitt utsatt for siden 1700 tallet. I tilfelle ville det være å motarbeide både Europarådet og Norges forpliktelser overfor egne nasjonale minoriteter. Administrasjon og politikere har mottatt utfyllende informasjon, og lokalavisa Gjengangeren har publisert en kommentar. Dette kan kanskje bidra til en oppklaring.

Kvenene ble anerkjent som nasjonal minoritet sammen med jødene, skogfinnene, rom og romani/taterne da Norge ratifiserte Rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoriteter i 1998. Det kvenske folket er ikke innvandrere til Norge, og heller ikke «en slags samer» slik mange tror. Vi er ett av de opprinnelige folkeslagene på Nordkalotten. Leveområdet strakk seg fra Bottenhavet og nordover til Ishavet, i vestlig og østlig retning, fra Lofoten til Kolahalvøya. De tradisjonelle leveområdene for kvenene i Norge var tidligere helt nord i landet, men i dag bor kvenene overalt, også i Horten. 

Tønsberg kommune har sagt ja. Der er flagget allerede innkjøpt. Nå blir det spennende å se om Kvenflagget – Kvääninflaku – vaier ved Rådhuset i Horten også på Kvenfolkets dag 16. mars. Ordfører Are Karlsen er opptatt av at dette ikke kan bli en sær-sak for kvenene. Det må bli et prinsipp som skal gjelde alle nasjonale minoriteter, ikke bare en.

Nå blir det spennende å se hva resten av kommunestyret mener. Vi de si ja eller nei til alle nasjonale minoriteter på en gang?

—

KOMMUNESTYRESAK 16. FEBRUAR 2022

Her finner du kommuneadministrasjonenes innstilling til sak 005/22 kalt «Flagging for ulike grupper av befolkninger».

JA TIL FLAGGING PÅ KVENFOLKETS DAG I TØNSBERG

av

Tønsberg kommune vil flagge for kvenene på Kvenfolkets dag 16. mars. Ordfører i Tønsberg og tidligere statssekretær i Justisdepartementet Anne Rygh Pedersen sa uminnelbart «ja», og blir dermed en foregangskvinne for ordførere i hele Ytre Oslofjordområdet.

Det er Norske Kvener Ytre Oslofjord som tok initiativet. Først overfor Hortens ordfører Are Karlsen, som inviterte til møte i november. Han ville sette saken om flagging for kvenene på dagsorden i kommunestyret. Dette ga mot til å gå videre til neste kommune.

Tønsbergs ordfører Anne Rygh Pedersen sa umiddelbart ja til flagging, og inviterte til møte for å høre mer om kvenene. Hun har en lang merittliste i det offentlige rom, blant annet som fylkesordfører i tidligere Vestfold og politimester i Telemark, og ikke minst som statssekretær i Justisdepartementet. Ut fra det har hun blitt godt kjent med den generelle situasjonen for nasjonale minoriteter.

At også kommunalsjef Jan Eide deltok på møtet er et sterkt signal om at de tar denne saken seriøst. Han kunne fortelle at flagget allerede er bestilt.  De ønsker videre å legge ut informasjon om flaggingen på egne nettsider og også bidra til at lokalmedia tar tak i dette. Før møtet var over hadde Anne Rygh Pedersen takket ja til å være med på feiringen av dagen og blir kvenenes «spesielle gjest» under markeringen i Horten.

Det er utrolig inspirerende at en så kjent og respektert person som Anne Rygh Pedersen så selvfølgelig vil løfte fram kvenfolket. Et sterkt signal. Håper mange som er i posisjon til det følger etter henne.  

—

Bildet av Anne Rygh Pedersen er lastet ned fra kommunens hjemmeside

VEIEN TIL KVENENES FORHISTORIE GÅR GJENNOM LITTERATUREN

av

I dette avsnittet skriver jeg om hvordan jeg tenker når jeg velger litteratur for å forstå historien. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå ting, og huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling. Artikkelen er en oppdatering av et innlegg fra januar 2021.

mine kvenske røtter
Det er ikke alltid like lett å finne svar på det jeg leter etter. Noen ganger blar jeg fram og tilbake i flere bøker uten å bli klokere, men plutselig kan jeg oppdage en liten detalj som forklarer alt. Det er de virkelig store øyeblikkene.

Kilder og litteratur

Mine kvenske røtter handler om tre reiser. Først er det er selve bilturen fra sted til sted, møtene med folk og opplevelsene seinsommeren 2019. Den andre reisen er i tid fra 1490 og fram mot vår tid. Til sist er det den kanskje viktigste reisen for meg, en indre reise mot å forstå og erkjenne min kvenske tilhørighet. Den har jeg gjennomført og står nå støtt i min nye identitet.

Selve bilturen og reisen rundt omkring i Tornedalstraktene varte 21 dager. Budsjettet var magert, så billigst mulig overnatting var nødvendig. Reiseruta var planlagt ut fra slektstreet mitt. Det hadde jeg bygget opp via nettprogrammet MyHerritage, og ikke minst de opplysningene vår slektning Sollaug Bessesen hadde samlet sammen. Jeg hadde meldt meg inn i en slektsforskerforening i Øvertorneå, og slik fått kontakter som gjorde at jeg hadde konkrete avtaler med folk der. Resten av turen måtte jeg bare ta som det kom. En viktig del av prosjektet baserer seg på kontakt med folk via sosiale medier. Jeg har fulgt med på kvenske medier, lyttet til foredrag og sett filmer. Det viktigste for meg har likevel vært historiebøker, og også forskningsmateriale jeg har funnet på internett.

I min leting har jeg kommet i kontakt med ganske mange som kaller seg kvener. Felles for oss er at vi vil vite mer om vår felles kvenske bakgrunn. Noen finner svar i sine nære omgivelser. I språk og badstukultur, elvebåter og byggeskikker. Det kan ikke jeg. Det finnes så vidt jeg vet ingen spor etter kvensk kultur i bygda jeg kommer fra, og ingen snakker om dette. Min vei går gjennom historien.

Lettfattelig om Finlands historie

Finlands historia henrik meiander

Jeg prøver å forstå dannelsen av den kvenske kulturen. Det finske språket forteller meg noe om hvor jeg bør lete. Samtidig er det nettopp språket som gjør at det er en utfordring å finne gode kilder. Det var bare flaks at jeg fant fram til  Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter  av Henrik Meiander, historieprofessor ved Helsingfors universitet. I hvert fall jobbet han der da han skrev boka i 2006. Den er lettlest og gjorde det mulig for meg å løfte blikket opp fra detaljene, og den ga en viss oversikt over finsk historie. En annen årsak til at jeg ønsket å lese finsk historie var at jeg ønsket å bytte perspektiv fra et norsk ståsted til å se min historie fra området den finske kulturen utviklet seg i. Det høres kanskje merkelig ut, men for å skrive meg inn i historien til min slekt tenkte jeg: «Jeg står ved Ladogasjøen, og jeg ser nord og vestover». Så «dro jeg fra» Tavastland til Lumijoki like sør for Oulo, og videre derfra til Tornedalen. Til Norge har jeg ikke kommet ennå i min tankegang.

Meianders bok tar for seg det historikere vet fram til 2006. Etter det har mye skjedd, ikke minst når det gjelder forskning rundt kulturhistorien i Tornedalen. I forordet til boka skriver han nettopp det jeg er så opptatt av: «Alle historieverk bygger videre på tidligere forskning, men forfatteren gjør stadig en utsiling av fakta og konkurrerende tolkninger, noe som fører til at sluttresultatet blir en ny historie med egne vektlegginger og perspektiver.» Forfatteren gjør et utvalg, og dette påvirker oss som leser.

Han skriver også at «til slutt vil jeg vise at mange vendepunkter i Finlands historie ha vært tilfeldige resultat av merkelige kjedereaksjoner». Man kan ikke ta det for gitt at alt som har skjedd kan forklares gjennom valg folk har tatt bevisst. Man skal være uhyre forsiktig med å fastslå grunnen til at ting er som det er, og man må huske på at alle som skriver velger sin egen vinkling.

Nettopp dette har jeg forsøkt å holde høyt gjennom de tre årene jeg har arbeidet med Mine kvenske røtter. Alle gjør sine valg. Det har selvfølgelig jeg også gjort, og er klar over at det påvirker både det jeg tenker og det jeg skriver. Meiander hjalp meg til å forstå noe om de første bosetterne i Finland, de som tok med seg sin kultur til Sverige og videre til Norge. I Tornedalsområdet har jeg kunnet støtte meg til svensk litteratur og forskning. Forvirringen har vært stor omkring deler av historien, så det er ikke rart at vi lekfolk sliter med å holde ting fra hverandre.

Jeg skal ikke rangere det jeg har lest, for alt har hatt sin betydning. Til og med den historiske romanen Margrethe – Nordens dronning av Ove Røsbak, men det er særlig forskningsrapporten Kulturarv, landskap ich identitetsprocesser i Norra Fennoskandien som har løsnet opp i de største utfordringene jeg har hatt. Den skrev jeg om i forrige artikkel, Birkarlhandelen var basert på tillit.

LITTERATUR JEG HAR LEST

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies, Ingela Bergman & Lars-Erik Edlund (2016)
  • De rettferdiges strid, Nelljet Zorgdrager, 1997
  • Erik Wahlbergs slektforskningsmateriale
  • Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
  • Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
  • Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
  • Gårdsgärder och tegskifteåker – Resursutnyttjande och kulturellt inflytande i det gamla landskapet Västerbotten, Birgitta Roeck Hansen, Umeå universitet (2002)
  • Historisk atlas, Geoffrey Wawro m.fl. (2008)
  • Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä, Per-Olof Snell
  • Jordbruket i Tornedalen genom seklen, Ragnar Jirlow og Erik Wahlberg (1961)
  • Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1550 e. Kr – Slutrapport från ett forskningsprogram, Ingela Bergman (2018)
  • Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsene og ingermanlandsfinner – Jo visst finnes vi! Bente Imerslund (2021)
  • Margrethe – Nordens dronning, Ove Røsbak (2002)
  • Matarengi Posten Del 1 og 2, medlemsblad No. 1- 23 (2005-2019)
  • Sidenvägarna – En ny värdshistoria, Peter frankoman (2015)
  • Sverige och Nordlanden – Förvaltning och nordlig expansion 1250-1550, Gunilla Tegengren, Gøteborg universitet (2015)
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sveriges historie 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg
  • Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Tredveårskrigen – En Europeisk katastrofe 1618-1648, Dick Harrison (2016)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)

Les også:

PÅ REISE I DET HISTORISKE LAPPLAND