Ved bredden av Ounasjärvi, helt nord i Finland, ligger det lille tettstedet Hetta. Det er oppkalt etter min stamfar Henrik Rahtu Hetta. Dit reiste jeg for å forstå mer av livet folk levde på 1500 tallet i Tornedalen. Samtidig fikk jeg mulighet til å introdusere to av barna mine for deres kvenske røtter.
Mine kvenske røtter – Del 7
Arven etter forfedrene er mye mer enn det man kan se med det blotte øye.
I jakten på mine kvenske røtter har jeg ved hjelp av navnet Rahtu funnet ut at min slekt har røtter helt bakover til de første bosetterne i Finland, tavasterne. På slutten av 1400-tallet kan slektsnavnet knyttes til Lauri Niilopojka Rahtu fra Lumijoki, like sør for Oulo i Nordøsterbotten. Han fikk en sønn rundt 1520, og kort tid etter det flyttet han med familien sin til Matarengi i Tornedalen. I forrige avsnitt skrev jeg om min reise i Lauris fotspor, fra Lumijoki til Matarengi. I dette avsnittet følger jeg sønnen hans, Henrik Laurinpojka Rahtu, som senere fikk slektsnavnet Hetta. Han hadde sine jakt- og fiskeområder i finsk Lappland, helt nord i dagens Finland.
Innsjøfisket – träskfisket – hadde avgjørende betydning for livet i Tornedalen. Jeg fulgte Henrik, som i skatteregistrene ble kalt Henrik Larsson Hetta, fra Matarengi og opp til hans erämarksområder. Målet var å forstå litt mer av det krevende livet til folk i Tornedalen på den tiden. Samtidig, ved bredden av Ounasjärvi i Enontekiö kommune, fikk jeg muligheten til å introdusere to av barna mine for deres ukjente kulturelle bakgrunn.
Kongemaktens innflytelse på dagliglivet
Henrik Larsson Hetta vokste opp i Vasatiden. Den startet med at Gustav Vasa ledet et bondeopprør mot Kalmarunionen og den danske kong Kristan II. Danskene slo tilbake på flere hold, men gjennom sine forbindelser til Lübeck skaffet Gustav Vasa seg en flåte på ti orlogsfartøy, hadde dermed overmakten. I 1523 ble han valgt til konge i Sverige og Finland, og i 1528 ble han kronet. Han arbeidet målrettet med å styrke den svenske kongemakten, og gjennomførte med stø hånd reformer som førte til et effektivt sentralstyre. Ved hans død i 1560 hadde Sverige blitt et stabilt kongerike og en sterk statsmakt.
En slik bragd er ikke gratis. Gustav Vasa hadde satt seg i dyp gjeld til Lübek, og det gjaldt å finne løsninger på det. Kirkens jord og eiendeler ble overdratt til staten, og både økonomi og kongemakt ble ytterligere styrket gjennom et effektivt skattesystem. En grundig kartlegging av hvilke områder der det kunne kreves skatt ble gjennomført, og også hvilken skatteevne folk hadde. De måtte gjøre rede for alle innkomster. I neste omgang ble dette underlag for økt skattetrykk. Fogder og tjenestemenn fikk sterk inngripen i dagliglivet, og den økende kontrollen resulterte i at misnøyen bredte seg i deler av bondebefolkningen. Det ulmet, og til tross for at det var farlig å kritisere myndighetspersoner, oppsto flere opprør. For å knuse de største opprørene ble leiesoldater fra Tyskland hyret inn. Opprørslederne ble avrettet, og leiesoldatene herjet i bygdene.
Storpolitikken ble avgjort andre steder, men virkningene av den nådde inn i alle hus og hjem i Tornedalen
Fødsel og død på Hettagården i Matarengi
De ulike skatteregistrene førte til at forholdene rundt omkring i Sverige ble dokumentert. I sin tur har dette gitt nåtidens forskere tilgang på viktig kildemateriale for å forstå levesettet langt tilbake i tid. Bågaskattelängden er en av disse registreringene. Den henviser til at når en mann er voksen nok til å spenne en armbrøst (båga) kan han også jakte for å skaffe inntekter til husholdet. Når man hadde fylt femten var man gammel nok til det. I 1539 var Henrik registrert som husbonde på Hetta-gården, bare nitten år gammel. Den noe yngre broren Nils var over femten samme år. Gjennom bågaskatten fra 1546 får vi vite om nok en bror: «Höns Larsson i mat’enge er Död bleffwenn». Jöns var ikke registrert i -39, og må derfor ha vært mellom femten og tjueto år da han døde.
Henrik giftet seg og fikk barn. Det første barnet, Nils, ble født rundt 1550. Han ble boende i farens hus for senere å overta gården slik tradisjonen var. Navnene Nils og Henrik går igjen i slekten, og har ført til forviklinger for mange slektsforskere. Jeg er nokså sikker på at jeg har funnet fram til riktig Henrik, men veien har vært kronglete. I avsnittet om Hetta- og Rahtugårdene i Matarengi kan du lese resonnementet mitt.
Erämaa – de store villmarkene
Livet på Hetta-gården var tradisjonelt. Som gårdene rundt hadde de jordlapper i nærheten av hjemmet, og i utmarka lå engene der de kunne berge høy til husdyrene. Torneelven rant like nedenfor gården, rik på laks og en viktig grunn til at folk hadde slått seg ned nettopp der. Fiske og fangst var hovednæringen, for de de små gårdene ga ikke grunnlag for å brødfø familien. Jakt og innsjøfisket foregikk i «Lappmarken», en tidligere betegnelse for nordlige områder i Sverige, Finland og Norge. Det henviser til at landskapet var brukt av samer til å livnære seg. Først som nomader, senere som bofaste.
Mennene i Tornedalen jaktet og fisket i områder som lå langt fra hjemmet, en tradisjon de hadde med seg fra Satakunta sørvest i Finland. Via vannveiene hadde man i generasjoner tatt seg opptil 250–300 kilometer fra hjembygda. De hadde et gammelt ord for disse områdene – erämaa. Ordet er satt sammen av erä som betyr andel eller lott, og maa som betyr land. Erämarkene var avgrensede fangstområder, og omfattet vanligvis også fiskevann. Erämarkshusholdningen bestod av et lite jordbruk kombinert med kyr, geiter, rein, jakt og fiske. Dette pågikk lenge, i isolerte områder helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.
Ifølge Sture Torikka skal Henrik ha vært «en van lappmarksfarare och sysslade med sedvanlige näringar som jakt, fiske och kjøpslagen». Han hadde sine erämarksområder ved vannet Ounasjärvi helt nord i dagens finske Lappland, eller som Torikka har skrevet i sin bok: «I den nordväst-sockens handlingar står det att till Hettas hemman hörde Ounasjärvi och Vuontisjärvi med kringliggande områden, för vilka de betalat skatt åtminstone från 1553. Från det året börjar nordväst-sockens jordeböker och handlingar föras. De allra äldsta äganderätthandlingarna verkar ha tecknats om jaktmarker och fiskevatten».
Henrik var registrert som rettighetshaver, men innsjøfisket var ikke bare et familieforetak. Det var en kollektiv virksomhet for hele samfunnet. Innsjøfisket krevde store investeringer i tid, arbeidskraft og materiell. Å komme seg fram var heller ikke noe man kunne gjøre alene. Tidvis skulle båten bukseres motstrøms, og der det ikke var vann måtte den bæres. Til dette trengtes flere sterke hender. Forskningsprogrammet Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr er et resultat av et seksårig arbeid der mange ulike fagmiljøer har bidratt. Sluttrapporten er ført i penn av Ingela Bergman. I den heter det at «Den samlade strukturen berätter (–) att insjöfisket varit knutet til byarna som kollektiv och att rättigheterna inte kunde upprättholdas av enskilda individer.»
Lappmarksfarerne måtte reise over 300 kilometer for å komme til Ounasjärvi, og hadde dermed lengst vei av alle i Tornedalen til sine erämarker. Mer, faktisk, for de måtte følge elvens krumspring. Reisen tok flere dager. I Torikkas bok kan man på side 431 finne en måte å regne ut hvor lang tid «en färd i håp uppströms» kunne ta. «Allt ifrån två och en halv till tre och en halv mil på omkring tolv timmar brukar uppfattas som en vanlig dagsresa.» Fra Matarengi til Ounasjärvi tok turen grovt regnet mellom ni og elleve dager. Det kom an på så mye. «Vissa starka och flitiga båtkarler kan resa natt och dag och då förflyttas de längre sträckor, förstås». Jeg skulle reise omtrent samme vei med bil, og måtte regne med å bruke rundt tre timer.
Naturbruket hjemme på Arnøya
Erämarkskulturen fascinerer meg veldig. Kombinasjonen av en liten jordlapp, utmark, noen kuer, fangst og fiske minner om min egen oppvekst. Vi hadde fjøsen noen skritt fra huset. Der sto et par kyr og noen sauer som årvisst fikk lam, og det trippet alltid høner rundt beina på oss. Rundt huset og fjøsen dyrket vi gras til dyrefor. Når tiden var inne slo pappa graset. Med jevne mellomrom stoppet han opp og heina ljåen, som fra mitt ståsted var himmelhøy. Og livsfarlig. Mamma og de eldre søstrene mine rakte det sammen, og la det klart foran hesja som pappa og brødrene mine satt opp på forhånd. Etter hvert grodde jeg også til, lærte å rake høy og henge det opp. Helt uten knuter måtte det være, og samtidig måtte det ligge støtt på strengen. Og like tjukke lag hele veien fra ende til annen. Delmålet var fra stolpe til stolpe, noe som gjorde det overkommelig.
På seinsommeren var graset tørt og ble båret inn på høylaen. Hele husholdningen var med under høya også, sesongen for å få inn tørt høy. Midt på dagen var det nons. Da tok mamma et avbrekk for å koke kaffe og smøre på brødskiver. Så satt vi der i lag en stund. På jordstykket hadde vi to potetåkrer, eller potetland som vi kalte det. Nærmest huset hentet vi små nypoteter til daglig bruk. Det største potetlandet lå nesten nede ved fjæra. Etter hvert som vi ungene ble store nok, ble vi satt til å hyppe poteter. Det måtte til så ikke poteten ble liggende over jorda. Under vårknipa skar vi seljekvister for å drøye maten for sauene, og det samme var det med tangen i fjæra. Helst blæretang. Sommerstid hentet man hønsesand. Da måtte man over sundet og et stykke sørover. Det gjorde mannfolka.
Alt som ikke var inngjerdet var felleseie for bygda når det gjaldt å høste av naturens goder. Det strakk seg kilometer etter kilometer, først mellom fjellet og husene, så videre til det ikke gikk an å gå lenger. Her gikk sauer og lam på sommerbeite. Kyrne var på dagbeite på sommeren, og det var vi ungene som hadde i oppgave å få dem ut i marka på formiddagen. Hjem kom de selv når jurene var sprengte. Det var også mye bær å finne. Blåbær, tyttebær og multer. Særlig var blåbærturene trivelige. Jeg husker godt stemningen i disse pausene, og brødskiver overstrødd med sukker, klare for nyplukkede bær.
I fjæra lå båten til pappa. All fisk ga mat på bordet, men det var laksen som ga klingende mynt. Pappa hadde en fast plass til laksegarnene nord for bygda. S-62. Det var pappa sitt merke. Utmarka fra fjæra ved lakseplassen og opp til fjellet hørte til eiendommen vår. Jeg kan også huske at det i mine tidligste år ble satt ut snarer oppå bakken like overfor huset vårt. Når det var sesong for det, dro pappa og de største brødrene mine på Finnmarka eller på Lofoten. De var borte lenge av gangen. Som barn var det ikke så nøye med dager og uker, «lenge» var en god nok beskrivelse. Hjemme var «kjerringene». De greide seg sjøl, styrte hus og heim, gikk i fjøsen, fødte barn og tok i et tak i nabohuset om det var påkrevd. Slik hadde folk levd i bygda i lang tid.
Når man først lar minnene strømme på, flyter det opp mer og mer. Områdene mellom bosetningen og fjellet var myrlendt. Her og der sto torvesjåene. Der ble torvlomper stablet og oppbevart fram til vinteren. Da ble de hentet på kjelke og brukt til brensel. Kutting av torv var hardt arbeid, men stabling kunne mange være med på. De kvadratiske torvlompene ble stilt på skrå mot hverandre, to og to. Å snu torva så den tørket på begge sider var en naturlig oppgave for ungene. Lette på foten, sterke i kroppen og med så korte bein at ryggen knapt måtte bøyes. Når lompene var halvtørre ble de muet oppå hverandre i en sirkelformet pyramide. Til sist ble de stablet lagvis inne i torvesjåen.
Under torvinga var flere familier samlet. Jo flere sterke armer, jo raskere. Det gjaldt å få unna både våronna og torvinga før mannfolka skulle på skreifiske i Finnmark, og været kunne fort sette en stopper for slikt arbeid. Samtidig ble arbeidskraft og redskap brukt på en fornuftig måte. Det man ikke hadde nok av kunne man låne hos hverandre. Også disse arbeidsøktene bydde på de beste stundene. I matpausene satte de voksne seg ned, lo og tøyset. Vi ungene fikk duppe en sukkerbit i kaffen.
Levemåten til Henrik og hans familie, og også den tavasterne hadde i Satakunta i tidlig middelalder, er i bunn og grunn nokså lik den vi hadde. Befolkningen levde i tett pakt med naturen, og høstet av det den hadde å by på. Kvinnene og barna holdt seg i nærheten av hjem og buskap, mennene var tidvis av gårde. Jeg kan derfor forstå mye av hvordan folk i Tornedalen levde, men det er vanskelig å forestille seg hvordan man tok seg fram til erämarkene. Derfor ville jeg reise fra Matarengi til Ounasjärvi.
Rusletur i Matarengi
Det gikk fort å raske sammen det jeg hadde inne i hytta på Norsken Lodge. Pakkingen av bilen var blitt rutine, så det gikk også greit. Alt fant sin plass, men jeg var ikke helt klar for å reise. På et merkelig vis hadde Matarengis sjel krøpet inn under huden. Forhistorien til stedet var også min, og jeg hadde tid til å ta en rusletur.
Øvertorneå ligger like sør for polarsirkelen, og Matarengi er et lite tettsted i kommunen. Herfra er det førti mil fra grenseovergangen til Norge, og syv mil til Torneå innerst i Bottenviken. Jeg falt pladask for landskapet da jeg i august 2018 kom kjørende nordfra. I motlyset skimtet jeg en bro holdt oppe av en dobbeltbue i stål, et bånd mellom elvebreddene som tidligere var uatskillelige. Fra den finske siden av elven kunne jeg se over mot Sverige. Lite visste jeg at jeg hvor kjent og kjært dette landskapet skulle bli et år senere.
I turistbrosjyrer lokker Øvertorneå med det gode liv, nærhet til naturen og elvens muligheter. Dette kan jeg skrive under på. Jeg ruslet flere ganger langs elva de dagene jeg var der, og fikk meg også et bad. Bare det å sitte ved elvebredden var magisk. Eleven betyr mye for folk her, og spor etter båter som ble trukket opp og ned over plenen var tydelig.
Elven hadde stoppet opp i en bakevje nedenfor hytta der jeg bodde. Sandmudderet lå stille under et teppe av tåke når jeg gikk forbi, men vitnet likevel om krefter. Vårflommen kan gjøre store ødeleggelser. På den andre siden har den lagt igjen store mengder organisk materiale, grunnlaget for gårdsdrift da de første bosetterne kom til dalen.
Denne siste rusleturen gikk fra campingplassen, forbi Hetta gård og videre sørover mot sentrum. Jeg prøvde å mane fram et bilde av hvordan det kunne ha sett ut på 1500 tallet, men det var ikke lett. Krattskogen har vokst vilt, og det er vanskelig å fantasere seg forbi industribygninger. Et gammelt, laftet bygg som lå litt trukket opp fra elven ga likevel en følelse av å vandre i historien. En skakk pipe stakk opp av taket. Har dette vært en badstue?
Årstidene bestemmer farta på vannet, og sandbankene har flyttet noe på seg gjennom tidene, men når vi sammenlikner nye og gamle kart er landskapet i all hovedsak det samme. Torneelven har satt sine avtrykk over tusenvis av år, og her i Matarengi har forutsetningen vært gode for å bygge og bo. Landskapet rundt er kupert, og stedet er bygd mellom elven og berget Särkivaara.
Hetta gård ble anlagt inntil en forgrening av elven, og tomten strakk seg hele veien fra foten av Särkivaara og ned til elvebredden. I 1734-36 ble det satt opp en kirke på grunn som tilhørte Hettagården, og muligens er det også er avstått noe areal fra det som en gang var Rahtugården.
Övertorneå-boerne blir omtalt som gjestfrie, rettskafne og liketil. Det stemmer. Da jeg kom inn på biblioteket første gang ble jeg straks tilbudt en kopp kaffe, og fikk en hyggelig prat. Hjelpen til å finne litteratur og andre kilder har det heller ikke stått på. Det er også der jeg fikk kjøpt den fantastiske boken til Sture Torikka.
Som medlem av Matarengi forskarförening har jeg tilgang på mye interessant materiale. I Matarengi-Posten No 4 år 2007 finner vi en beskrivelse jeg kjenner meg mer og mer igjen i etter hvert som min egen historie sakte men sikkert trer fram: «Nordkalotten er et spennende flerkulturelt område som tross sine ulikheter, tre nasjoner og ulike folkeslag har en felles fortid. Man har levd i symbiose og utviklet seg parallelt i flerkulturelle møter. Kulturen på Nordkalotten har ikke vært avhengig av riksgrenser, det som utmerker seg for Nordkalotten er møtene over grensene». For oss helt nord i Norge, og særlig i Finnmark, må vi også inkludere Russland som en del av dette fellesskapet.
Folk er glade i hjemstedet sitt, og stolte over den rike kulturhistorien. Med meg snakker de svensk. Seg imellom snakker de gjerne det lokale språket meänkieli, i hvert fall de som er litt eldre. Den yngre generasjonen har ikke hatt samme mulighet til å lære det. Forsvenskingspolitikken har satt sitt preg på livet i dalen, men har heldigvis ikke klart å fjerne sporene fra fortiden helt.
Kirken, som ligger bare noe skritt fra biblioteket, har en særegen arkitektur. Det første man møter et klokketårn, en såkalt stapel. Den ble oppført på 1700 tallet, og har klar innflytelse fra Østerbotten i Finland. Stapelen er, ifølge finsk tradisjon, dekorert både inn- og utvendig. Tanken var å hedre de døde som ved bisettelsen ble ledet inn i kirkegården gjennom stapelen. Selve kirken er også oppført på samme tid.
Like innenfor steingjerdet ligger en familiegrav for Hetta-slekten. Det kan tyde på at man fikk noe igjen for å fradele en bit av tomta til kirken, og at bruken av dette gravstedet har fulgt slekters gang. Dagen før hadde jeg stått ved denne graven sammen med Odvar Betten fra Nesseby i Finnmark. Vi møttes dagen før på biblioteket i forbindelse med at Norske kveners forbund hadde arrangert en rundtur i Tornedalen. Odvar og jeg er begge etterkommere av Henrik Larsson Hetta.
De fine naturopplevelsene, menneskemøtene og funderingene rundt felles skjebne ble med da jeg satte meg bak rattet for å dra videre.
Mot Lappmarkene
Jeg startet turen nordover på vestsiden av Torneelven. Langs det første strekket rant vannet lett bedagelig forbi. Et blikk på kartet viste at jeg kjørte langs en forgreining. Oppover elven er det flere slike, og mange av småstedene ligger nettopp langs disse mer rolige strekkene. Det var nok naturlig å velge seg en plass der elven rant stille og næringsrike sedimenter hopet seg opp. Jeg vil tro at Henrik valgte å følge slike forgreininger der han kunne i stedet for hovedløpet der motstrømmen er mye sterkere.
Like nord for Matarengi stoppet jeg ved Särkilax kirke. Et enkelt bygg, alene i landskapet. Litt trukket opp fra elven og med en helt særegen historie. Den opprinnelige kirken var bygget i siste halvdel av 1400-tallet. På den tiden var ikke hensikten i første rekke å kristne dalens folk, men å øke erkebispens territorium og inntekter. I Tornedalen levde kristendom og hedenske tradisjoner ved siden av hverandre et stykke inn på 1600-tallet.
Plasseringen ved Torneelvens strand var bevisst valgt for at folk lett skulle komme seg til kirken med båt, og nettopp beliggenheten skulle bli dens skjebne. Vinteren 1617 var uvanlig snørik, og våren kom tidlig. Vårflommen ble derfor ekstra kraftig det året. Vann og tunge isblokker knuste alt som kom i dens vei, og kirken gikk med i dragsuget. Fortvilet våknet folk opp av kaoset som oppsto, og så den forsvinne før den noen mil lengre ned ble brutt sønder og sammen av ismassene. Sjokket ble ikke mindre av at kister og likrester fløt omkring.
Kirken som står der i dag er bygget opp av en gjeng med lokale ildsjeler.
To kilometer nord for Särkilax kirke ligger Kuivakangas. På 1500 tallet strakte byen seg over elven, oppover østre bredd og inn i nåværende Finland. Der hadde Henriks bror, Nils, sine utmarksområder. Disse gikk i arv, og senere ble det også en gård der. Fortsatt heter det stedet Rahtula. Ødemarksfisket som tilhørte var i Kiruna og Mounio, og også de finner man slektsnavnet: Rahtulankenttä og Rahdunsaari.
Det er store områder, lange distanser og mange detaljer, men siden jeg åpnet den første boken om Tornedalens historie har sammenhengene mellom stedene, hendelser og folks liv gradvis trådt mer fram. Alt dette peker fram mot min egen skjebne.
Snart var jeg på høyde med Pello. Der har elven gjort en krapp sving, delt seg i to og dannet en større øy. Derfra og opp er vannet stort sett samlet i et løp. Etter en drøy halvtimes kjøring mistet jeg elven ut av syne, men visste at det var nettopp der den møtte en annen mektig og vannrik elv: Mounioelven. Det er også der man holder mot vest om man skal følge elven videre. Torneelven har sitt utspring i Tornetäsk som ligger i vannskillet mellom Sverige og Norge, ikke langt fra Narvik.
Jeg skulle mot nord. Det er Mounioelven man møter når man kommer kjørende nedover dalen fra Kilpisjärvi, en mye brukt fjellovergang av folk som farter mellom Nord Troms og Østlandet. På meänkieli heter den Muonionväylä. Den viktigste forleden i området på Henriks tid, grenseelv mellom Sverige og Finland i dag.
Ved Kaunisjoensuu, like sør for Kolari gikk jeg ut av bilen. Himmelen og skyene speilet seg i vannet. Skogen strakk seg helt ned til elvebredden. Her og der fikk jeg glimt av bygninger og frodige enger. Kanskje lappmarksfarerne stoppet omtrent her for en hvil? Elven smalte inn der jeg sto. Vannet skjøt fart, og forsvant under broen. Enorme mengder. Minutt for minutt, dag etter dag. Slik det gjorde for fem hundre år siden. Da innlandsisen trakk seg tilbake lå dette området under vann. Kystlinjen gikk rundt to mil lengre nord.
Jeg kunne ikke bli stående. Litt etter var jeg inne i Finland.
Et navn er ikke bare et navn
Ved Palojoensuu dreide jeg av fra E8 og kjørte i østlig retning. Navnet på stedet forteller at det ligger ved en elvemunning. Palojoen, også kalt Palojoki, er en av mange elver som renner ut i Mounioelven. Ved slike elvemunninger var det naturlig å slå seg ned, og for flere århundrer siden vokste det opp et tettsted nettopp der. Ved siden av at stedsnavnene forteller noe om de geografiske forholdene, kan de også vise til en hendelse. Palo kan bety «brann», noe som kan tyde på at det en gang i tiden har vært en brann et sted i området. På kartet over Nordkalotten fant jeg fjell, myr, elv og vann som har fått navnet sitt fra samme hendelse: Palovaara (vaara=fjell), Palovouma (vuoma= treløs myr), Palojärvi (järvi=sjø/vann, Palojoki (joki=elv), Palojoen (joen=elven) og altså Palojoensuu (joensuu=elvemunnning).
Like før Hetta sentrum stoppet jeg opp. Nedenfor veien lå Ounasjärvi, målet for Henrik og hans følge – og meg. Jeg hadde ikke kjent på kroppen hvordan det var å buksere motstrøms i flere dager, men jeg hadde likevel fått en opplevelse av distansen fra Matarengi og opp dit.
Fra Tromsø til Finland
Hytta jeg hadde bestilt lå ved vannet Palojärvi, to mil lenger mot nord og litt høyere i terrenget. Den åpne vidda er den rake motsetningen til de ruvende fjellene jeg er vokst opp med på Arnøya, og jordsmonnet er ganske så mye skrinnere enn den næringsrike jorda i Vestfold. I dette stillfarne landskapet skulle jeg møte Sigurd og Rikke – min eneste sønn og den yngste av tre døtre. Med bakgrunn av vår felles historie skulle vi være sammen i dette grenseområdet mellom tre land. En opplevelse på tvers av tid og generasjoner.
Hverken Sigurd eller Rikke hadde vært i Finland før, og synes dette var en fin anledning til å oppleve nye steder. De bodde begge på selve Tromsøya, så første delen av turen gikk over broa mot Ishavskatedralen og fastlandet. Derfra hadde de stort sett Balsfjorden på høyre hånd den første timen. Det neste strekket går gjennom en dal. Der velter fjellene ned fra begge sider og gjør deg bitteliten. Vel ute av dalen kommer man til Oteren, og blir møtt av Lyngensfjorden som nærmest ingen ende vil ta. Bortimot ti mil er det fra odden i nord til bunnen av fjorden. Her renner Signadalselva ut i havet. Den er på mange måter motsatsen til Mounioelva. De har begge sitt utspring ved vannskillet i Goldajävri. På samisk heter elva Čiekŋaleatnu, og på kvensk heter den Singalanjoki.
Etter fire og en halv times kjøring var Sigurd og Rikke også framme ved Palojärvi, klare for det meget enkle liv. Under det lave skråtaket i hytta var fire senger plassert langs veggene. Et lite kjøleskap sukket ujevnt i det ene hjørnet, og foran vinduet sto et bord mellom to langsgående krakker. Skulle man lage varm mat, måtte man opp til bygningen der resepsjonen lå. Vi satset på stormkjøkken til kaffekos, og bål til matlaging. Mellom krokete fjellbjørker og parkerte biler ruslet tre-fire rein. I det ene øyeblikket nysgjerrig, i det neste strakte de hals så gevirene flagret, og hastet av gårde.
Jeg hadde kjøpt en sekk med ved før de kom, og satt den klar nede ved bålplassen. Der rigget vi oss til. Det suste svakt i fjellbjørkene som sto langs vannkanten, men vi satt lunt. Over oss var det et halvtak, og på tre sider var det vegger. Innimellom hørte vi reinbjellene. Ingenting hastet. Vi satt ved bålet til vedsekken var tom.
Hetta i Enontekiö
Neste dag kjørte vi ned til Hetta, kommunens administrasjonssenter, og gikk inn i den eneste matbutikken vi kunne finne. Rundt oss ble det snakket finsk og samisk. All informasjon i lokalet og navn på varer var på finsk. Jeg hadde oppholdt meg bak språkgrensene flere ganger på turen, men for Sigurd og Rikke var dette merkbart. Engelsk var til liten nytte, og norsk var helt uforståelig. Man blir heller ikke så lett anonym på et slikt sted. I Hetta bor det 800 personer, mot drøye 25 000 i Horten.
Det er i det hele tatt langt mellom folk der oppe, og avstandene er enorme. Det bor 1900 mennesker i hele Enontekiö kommune fordelt på drøye 8000 kvadratkilometer, et areal som er mer enn tre ganger så stort som Luxemburg. Finsk Lappland dekker 100 000 kvadratkilometer, og har 180 000 innbyggere. Til sammenlikning er over 250 000 mennesker trykt sammen på 2 225 kvadratkilometer i det som var Vestfold før fylkessammenslåingen.
Man kan få kjøpt sølv, gull og fritidsutstyr i Hetta, og man kan være med på hundesafari langt innover i vidda. Det man derimot har vanskeligheter med å få tak i er rødsprit. Den hadde jeg ikke rasjonert godt nok, så videre måtte det bli kaffe fra resepsjonen på campingplassen.
Nordkalottfolket
Hetta tettsted har vokst ut fra en gård som ble anlagt av en etterkommer etter Henrik, og herfra dro han som kom til å bli forfar til Hættaslekten i Kautokeino rundt 150 år senere. Når jeg kikket nærmere på den historien ble jeg nok en gang minnet på hvor tette forbindelser det er mellom folk i nord. Ikke bare har våre slekter samme forfar, men vi har møttes gang på gang opp gjennom århundrene
Den første jeg vet om i vår felles slektslinje er Lauri Niilonpojka Rahtu, født rundt 1490 i Lumijoki, Nordøsterbotten i Finland. Neste i rekka er den Henrik vi har fulgt i dette avsnittet. Han ble født i Lumijoki rundt 1520, men vokste opp i Matarengi i Tornedalen. Gården han var husbond på ble senere hetende Hetta, og det har den gjort helt fram til i dag. Henriks eldste sønn ble oppkalt etter Lauris far, og fikk navnet Nils Henriksson Hetta. I følge Sture Torrika «jagede och fiskade Nils på gårdens fångstmarker», det vil si områdene rundt Ounasjärvi i Enontekiö. Nils overtok altså farens rettigheter i erämarkene, og klarte seg ellers også bra. «Jordbruket räntade gott i början av 1590-talet då han bärgade byen största skjörd».
Navnetradisjonen på Hetta gård opprettholdes. Sønnen til Nils fikk navnet Henrik Nilsson Hetta (f.1577). Han ble husbond på Hetta gård i Matarengi i 1611 «efter att ha efterträtt sin sjuklige fader som avtynade». Samme år er det registrert at denne Henrik’en var gift og hadde to døtre og en sønn. Den ene av sønnene ble hetende Henrik Henriksson Hetta (f.1615). Fram til da hadde alle bodd i Matarengi til sin død.
I neste generasjon skjer det en endring. Henrik Henriksson Hetta jr. (f.1662) blir født i Matarengi, men flytter til Enontekiö og slår seg ned der. Han fikk ifølge Erik Wahlberg «år 1697 lov av Utsjoki tingrett att bosetta seg på sina forfedres jakt och fiskeområden som hemmansegäre vid Ounasjärvi fiskesjø. Från år 1740 blev platsen kallad Hetta». Henrik Henriksson Hetta får flere barn. Sønnen Mathis (Matz) Henriksson Hetta (f.1725) flytter til Kautokeino (Både Utsjoki og Kautokeino lå for øvrig under svensk herredømme fram til 1751). Mathis giftet seg med Brita Olofsdotter Torenensis, og ble stamfar for Hættaslekten i Norge.
Fire generasjoner senere finner vi Aslak Jacobsen Hætta (f.1824). Som en av flere samer reiste han seg opp under en gudstjeneste i Skjervøy kirke i 1851, og la fram protester mot presteskapets inngripen i måten de ønsket å leve på. Han og min oldemor Elisabeth (f.1832) var av samme generasjon, og muligheten er stor for at hun var i kirken den dagen. Oldemor bodde på den tiden enten i Kvænangen sammen med sin mor, eller på Arnøya med sin bror. Skjervøy menighet omfattet norske kystboere, samer og kvener innover i Kvænangen, Nordreisa, Lyngen, Kåfjord og øyene rundt Skjervøy, deriblant Arnøya. Å delta i gudstjenester var påbudt. Fravær ble straffet med bøter.
Prester og tjenestemenn slo hardt ned på protestene, og i løpet av kort tid utviklet situasjonen seg til et opprør – Kautokeinoopprøret. Det er i ettertid forklart gjennom både religiøse, sosiale, økonomiske og personlige faktorer. Aslak Jacobsen Hætta ble henrettet ved halshugging i Alta, og ble på denne tragiske måten en av de mest kjente personene i slekten.
I 1980 ble Mattis Hætta en offentlig person gjennom låten «Joik har større kraft enn krutt». Vi møttes i Alta fire-fem år før det. Han gikk på lærerskolen den gangen, jeg på gymnaset. Rundt den tiden han ble rikskjendis deltok vi begge i aksjonen Nei til utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, riktignok uten å møte hverandre. Han var samerettsforkjemper, jeg var naturverner.
Denne lille fortellingen viser hvor tett sammenvevd livene på Nordkalotten er og har vært. Tar jeg også med at Hættaslekten hadde rein på sommerbeite i Kvænangen rundt 1850, blir veven ennå tettere. Og sannsynligvis er etterkommere etter Henrik inngiftet i de familiene som har sommerbeite for reinen sin på Arnøya den dag i dag.
Nok en ring er sluttet
Ved bredden av Ounasjärvi ble mine barn vevd inn i dette fargerike teppet av folk, språk, landskap, lys, vann og fjell. Vi hadde gått inn i skogen like nord for Hetta sentrum. Det var langt mellom trestammene for tregrensen for furu går akkurat der, og skogbunnen var dominert av reinlav og rypebærlyng. Somrene er korte og kjølige, og vegetasjonen er sparsom. Plantene har bare hundre sommerdager å boltre seg på, men heldigvis bidrar midnattssolen til at disse døgnene kan utnyttes maksimalt.
Vi tente opp et bål. Det holdt myggen unna, og ga en helt egen stemning. Bortenfor vannet kunne vi se myrer og atter myrer, og ved enden av dem ligger Ounastunturi, den høyeste fjelltoppen i mils omkrets. Bak fjellet renner Ounasjoki, som før vassdragsreguleringen var en av Finlands beste lakseelver. Den skal en sving innom Rovaniemi før den slutter seg til Kemijoki, elven jeg stoppet ved på vei fra Lumijoki til Matarengi.
Nok en ring er sluttet, men bak hver sirkel dukker det opp en ny. Jeg skal snart slippe taket på Henrik, men har skjønt hvor viktig fisket var for hele samfunnet, så det må jeg se litt nærmere på først.
Litteraturliste
- De rettferdiges strid – Kautokeino 1852, Nellejet Zorgdrager
- Erik Wahlbergs slektforskningsmateriale
- Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1550 e. Kr – Slutrapport från ett forskningsprogram, Ingela Bergman (2018)
- Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
- Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
- Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
- 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)
Annet
- Uppslagsverket Finland
- Katolskt magasin
- Wikipedia
- MyHerritage
Takk
Takk til de i Facebookgruppa Kveenin Sanat og spesielt Tore Høybakken som har hjulpet meg med å forstå noen finske ord.
Tar imot tips
I prosjektet «Mine kvenske røtter» prøver jeg å binde sammen det jeg opplevde på reisen i Tornedalen med historisk materiale, men jeg er ingen historiker. Derfor håper jeg at lesere som finner feil og mangler tar kontakt så jeg kan få rettet opp. Det samme gjelder utfyllende informasjon om personene og slektene jeg skriver om.
