ORDSPINNERIET

Bakom ordene

BLOGG

KVEN PÅ RADIO

av

Telefonen ringte. Klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret. Stor var forundringen når jeg lyttet til talemeldingen som ble lagt igjen på svareren. Det var fra NRK P2. De ville ha meg på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag.

Kvenflkets dag nrk

En av de som skulle delta var Einar Niemi, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Hans kunnskaper og formidlingsevne er forbilledlige. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der.

Det var programlederen, Per Kristian Olsen, som kontaktet meg. Han hadde vært inne på nettsiden min. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham. Det stemte. Laila Lanes skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø. Hun er journalist, og har sammen med Anne Mari Rahkonen Berg ansvar for sendingene på NRK Kvensk. Jeg har flere ganger vært i kontakt med dem begge, første gang i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg lykkeligvis vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på. Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø var Hilja Huru, leder for Norske Kveners Forbund.

Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Noen dager senere satt jeg alene i et studio i Tønsberg. Glad og spent. Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur kan du høre de ved å trykke på knappen under.

Hør programmet her

VEIENE TIL TORNEDALEN

av

veier til Tornedalen

Uttrykket Alle veier fører til Rom skriver seg fra byggingen av et omfattende veinett over større deler av Europa som skule lede folk inn til hovedstaden i Romerriket. I overført betydning brukes det i dag for å beskrive at den ene framgangsmåten kan være like god som en annen. For meg fører alle veier til Tornedalen.

På jakten etter egne røtter har jeg gravd meg dypt inn i historien. Først leste jeg Tornedalens historia I og II. Den første starter ved istiden, og tro det eller ei; jeg synes det er fascinerende å starte der. En gang lå hele Norden gjemt under isen, og det skulle gå lang tid før det var mulig for folk å bosette seg der. De store trekkene over hvem som kom først og hvilke veier de tok har jeg fart over med harelabb. Når det gjelder bosettingen i langs Torneelv er det sikkert mye jeg ikke har forstått ennå, men det er helt greit. Veien blir til mens man går. Det jeg i alle fall har heftet meg ved er at man finner ut mye gjennom språket, og felles for de som har bosatt området er det finsk-urgiske språket. Videre har jeg forstått et det særlig er tre folkegrupper som har formet og navngitt steder i Tornedalen: Tavastere, savolaxere og karelere. De kom fra øst, og tok med seg sine ferdigheter og tradisjoner.

Den første bosettingen i dalen skjedde et stykke oppe i dalen, rundt det som i dag er Övertorneo og Pello. For meg er det kjempeinteressant, for etter å ha investert i et slektsforskningsprogram er det nettopp til disse områdene jeg blir ført. Den grenen som tar meg lengst tilbake fører meg ut av Tornedalen, langs kysten av Østerbotten, forbi Oulo og til et lite sted som heter Lumijoki. Der skal det på 1400 tallet ha bodd en birkarl ved navn Lauri Rahtu. Det sies at han var områdets rikeste mann. Noe særlig mer finner jeg ikke, verken om ham, hans sønn Niilo Laurinpoika Rahtu eller sønnesønnen Lauri Niilopoika Rahtu, Men så dukker Henrich, med etternavnet Larsson Rahtu, opp. Han fører meg tilbake til Tornedalen.

Henrich Rahtu (ca. 1520 – 1590) var birkarl, og bodde på en gård som hadde vært i slektas eie i generasjoner. Av en eller annen grunn forlater han denne gården for å bosette seg i Matarengi, i Övertorneo. Også der blir han en betydelig mann. Så langt jeg har klart å finne ut av, tyder alt på at han er en av forfedrene mine.

For meg er det interessant å gå så langt tilbake det er mulig for å forstå hva det vil si at jeg er kven. Hvem er vi? Hva har formet oss. Er det særtrekk, ferdigheter og kanskje til og med væremåter som oppsto allerede i de tidlige folkegruppene? Derfor dveler jeg ved Rahtuslekten, den som jeg kan følge lengst tilbake, og den som starter så langt øst som mulig. Dersom jeg får det til er det nettopp i Lumijoki jeg starter min neste reise gjennom Tornedalen. Hva jeg finner vet jeg ikke. Hvem jeg skal snakke med for å finne ut av ting vet jeg heller ikke, men siden alle veier fører til Tornedalen tenker jeg at det skal gå bra.

Mer om samme tema

KVEN UTEN FOTFESTE

av

kven uten fotfeste

Jeg har vært kven siden jeg var født, men visste det ikke. Det var først i fjor sommer det gikk opp for meg. I min oppvekst ble dette aldri snakket om.

Det kan være tilfeldig, for det var mye det ikke ble snakket om, men jeg tror ikke det. Det tar seg ikke ut å skrive i klartekst hvilke ord som ble brukt om kvener, men de var til forveksling lik de som ble brukt om samer. Ingen med vett i behold snakket høyt om at de var kvener. Det var om å gjøre å legge lag på lag med heimevevde matter over for å skjule de sprekkene som var i underlaget. En historie bygget på innvandring fra nord i Finland og Sverige var ikke noe man fikk aktelse for.

Kvenene har finsk språk- og kulturbakgrunn, og etterfølgere av de som kom til Nord-Norge før 1945 kan definere seg som kven. Definisjonen baseres på folkets selvidentifikasjon, altså hvordan de oppfatter seg selv. Min slekt passerte grenseovergangen mellom Finland og Norge i 1832.

I 1998 fikk kvenene anerkjennelse som en nasjonal minoritet, på lik linje med jøder, rom, romanifolket og skogfinner. I 2005 ble kvensk anerkjent som eget språk. Det finnes flere dialekter avhengig av hvor i landet innvandringen skjedde. Den dialekten som snakkes i Nord Troms likner visstnok mye på meänkieli, språket som snakkes av de opprinnelige beboerne i grenseområdene mellom Finland og Sverige. Et forsiktig anslag tilsier at det finnes mellom 10 000-15 000 kvener i Norge. Forskere og kvenene selv mener at tallet er langt høyere.

Jeg inngår altså i en gruppe jeg ikke vet mye om, og som for store deler av majoritetsbefolkningen er totalt ukjent. Kvenene er en skjult minoritet. Fra i fjor sommer og fram til i dag har det ene spørsmålet utløst det neste. Å identifisere seg med en gruppe det har vært snakket nedsettende om så systematisk og så lenge er ikke gjort i en handevending. Ei heller å forstå hva dette innebærer. Meningene om hva det vil si å være kven er både et spørsmål om identitet, kultur, språk og politikk. Ingen vet alt, mange vet noe, enda flere vet ingenting. Jeg tror det er dette som trigger meg aller mest. Den upløyde marken. Jeg vil være med å pløye, så og høste.

Kvenenes etterkommere vet lite om seg selv, majoritetsbefolkningen enda mindre. Jeg vil bruke min historie til å synliggjøre kvenene og gi dem en klarere stemme. Det kan jeg gjøre på mange måter, og jeg starter med å dele tanker og observasjoner via denne bloggen. Forhåpentligvis vil mange ikke bare følge med på dette, men også bidra der jeg står fast.

Til sommeren drar jeg tilbake til Tornedalen for å fortsette der jeg slapp. Jeg ble så perpleks av denne oppdagelsen at jeg ikke har landet ennå. Svevende mellom ord, bilder, mennesker og land, er jeg på jakt etter et nytt ståsted. Det handler også om at jeg vil at mine barn og barnebarn skal få vite. De kan selv ta valget om de vil ha en identitet som kven eller ikke. Å skrive ned noe av det jeg finner er med på å gjøre dette mer forståelig for meg. Siden mange andre er i samme situasjon, tenker jeg å dele det jeg skriver med den som vil lese. Gjerne med dem som er i samme situasjon som meg. Kanskje vi kan hjelpe hverandre med å finne fotfeste?

Mer om samme tema