ORDSPINNERIET

Bakom ordene

BLOGG

FORANDRET FOR ALLTID

av

Vi kom til å nøste i vår kvenske identitet.

I mine forfedres fotspor

Det finnes noen øyeblikk i livet du umiddelbart vet kommer til å forandre deg for alltid. I sommer hadde jeg en slik opplevelse. Gjennom et møte med fjerne slektninger ble min identitet endret. 

Under oppveksten tumlet jeg rundt sammen med ni søsken i et lite hus på Lauksletta i Nord Troms. Som voksne er vi spredt for alle vinder. I fjor sommer hadde to av søsknene mine planlagt en rundtur gjennom nordre del av Nordland, inn i Sverige og over til Finland. I Tornedalen ligger det en gård de hadde hørt familien vår på farssiden kom fra. Vår oldemor Elisabeth skulle visstnok være født der. Den gården ville de finne.

Jeg bor på Østlandet, men var nordpå og hadde planer om å kjøre sørover omtrent samtidig som de skulle dit. Vi tilpasset det slik at vi kunne møtes på veien. Været var helt nydelig, det var lite trafikk og jeg var alene i bilen. Den lange kjøreturen ga rom for å tenke. En gang i tiden hadde min oldemor Elisabeth bodd i dette landskapet som fløt forbi. På et tidspunkt ble det bestemt at hun skulle flytte til Norge. Hvorfor? Hvor gammel var hun da? Hvem dro hun sammen med?

Den ene tanken avløste den andre. I samtalene med søsknene mine hadde vi snakket om at oldemor var kven. Heller ikke det tenkte jeg noe særlig over da jeg satte meg i bilen samme morgen, men litt etter litt gikk det opp for meg. Hvis vi fant fram til den gården de snakket om var det ikke bare slektas røtter vi ville finne. Vi kom til å nøste i vår kvenske identitet.

Les mer på NRKs nettside om denne turen.

Flere innlegg om samme tema

TUREN MOT NORD HAR AKKURAT STARTET

av

For meg ble løsningen å sette meg i bilen og kjøre nordover, og nå er jeg på tur.

Det er langt til Lauksletta på Arnøya i Nord Troms, nesten uansett hvor man reiser fra. Man reiser ikke dit bare på en svipptur, man har en grunn for å dra dit.

Jeg hadde en veldig sterk trang til å dra, men likevel satt det langt inne å bestemme seg for å gjøre det. Nå er jeg endelig på vei. Jeg har tatt meg over fylkesgrensa mellom Vestfold og Buskerud. Den går et sted mellom Sande og Drammen. Den første av mange grenser jeg skal passere, de fleste av dem ligger inne i meg. 

En stund senere kjører jeg langs riksvei 285 og er på vei mot Sylling, like sør for Tyrifjorden, på høyde med Sandvika i Bærum og cirka en og trekvarts kjøring hjemmefra, som er i Horten. Det er ikke noe spesielt med Sylling. For meg. For dem som bor der er det jo annerledes. Alt er annerledes for andre. Hva kan man aldri vite. Straks det er to i et rom blir kommunikasjon nødvendig. Noen ganger lykkes man, i hvert fall nok til at det går. Bra. Andre ganger gjør det ikke det. Er det noe som er helt sikkert er det at kommunikasjon kan gå rett vest. Det er mye som kan surre ting til, jeg er ekspert på å surre ting til. Verst er det når tankene mine snakker med seg selv inne i hodet mitt. Et gnag uten like. Det er faktisk slik at vi i våken tilstand produserer et sted mellom seksti og åtti tusen tanker hver dag. I tillegg går det litt for seg om natta også, hvis du sover. Er du våken øker det på, det vet vi alle. Noen av de tankene tar i følelsene mine og forsøker å ordne opp. I noe. Andre tanker motarbeider det. Et salig rot.

Det foregår en masse inni hodet. Av alle tankene som farer forbi har jeg, som de fleste, for ikke å si alle, en lei tendens til å plukke ned de verst tenkelige eller i hvert fall negative tanker. Jeg ser på meg selv som en person som klarer å finne vei i vellinga, en som leter etter noe positivt og som finner det. Det kommer fra mamma. Hun var en kløpper. «Det blir vel ei råd», sa hun. Og hun hadde saktens sitt å stri med. Hvorsom allting er, jeg klarer stort sett å finne en løsning, noe som drar meg opp. Ofte virker disse triksene, men ikke alltid. Livet tærer på, man ser bort fra behov som melder seg, setter dem på vent. Til slutt, og det er ingen vakker dag, har det hopet seg opp. Da må man gjøre noe. For meg ble løsningen å sette meg i bilen og kjøre nordover, og nå er jeg på tur.

Innlegg med samme tema

MOT NORD – ALLTID MOT NORD

av

Ved bredden av denne slitne og utmagrede elva jeg la meg til den første natta på vei mot mitt eget forjettede rike med rennende vann, grønne enger og evig bølgende hav

elvebredd

Med i overkant mye last om bord har jeg og min lille Polo har kjempet oss opp Dovrefjellet via Gudbrandsdalen. Kriblingen i nakken over hva det er jeg har begitt med ut på hadde avtatt, men magen var fortsatt like sammensnørt.  

Endelig bikker vi over fra Østlandet til Trøndelag og puster lettet ut. Vi greide det! Nå kan vi bare rulle nedover elvedalen som ligger utstrakt foran oss, og stoppe når vi finner det for godt. 

Tankene vandrer sine egne veier og jeg blir med. Plutselig er det som om jeg befinner meg i Sigrid Undsets landskap. Hun hadde latt Kristin Lavransdatter starte sin siste pilegrimsreise mot Nidaros ved Sel kirke, ikke så langt fra Ringebu i Oppland. Der holdt jeg nylig rast og spiste lunsjen jeg pakket ned i kjølebagen før jeg dro hjemmefra. Nå skal jeg verken innom Nidaros eller andre kirker på min reise, ikke skal jeg stå overfor noen gud og bekjenne mine synder heller, men som Kristin har jeg et og annet å tenke over. Det skal jeg saktens gjøre, men jeg har god tid. Reisen har knapt startet. Jeg kan koste på meg å la de steile fjellene og den mektige elva lede meg enda lenger tilbake. 

Gaula ville bli dronning fra det øyeblikket hun ble født. Utsultet slukte hun alt som sildret mot henne og synes aldri å få nok. Hun brølte i sinne og kastet seg mot fjellet, gang på gang. Envis og ensom kløyvde hun til slutt fjellet i to. Stupbratte vegger ingen kunne beseire endte i en gold dal. Selv etter å ha knust alt og landskapet lå igjen som krater, lå hun i ro. Bare den mektige isen som la seg over landet temmet henne for en stund. Den skrapte vekk av store flak fjellveggene og grov seg dypt ned i bunnen av dalen. Da isen trakk seg tilbake hadde elvedronningen ligget stille og ventet, nå var det igjen hennes tur. Hun fortsatte sin kamp med å forme landskapet for den tiden som skulle komme. I overmot dro hun med seg stein som trillet lystig av gårde. Litt etter litt fylte hun opp den enorme skåla isen hadde skapt fram, presset seg tilslutt over steinmassene som lå ytterst mot fjorden og slapp laksen inn. Lykkelige jumpet de opp til de nådde rolige kulper der yngelen kunne klare seg. Elva fortsatte å brøle, men ikke lenger i sinne, snarere i stolthet over å kunne bringe fram så rik en grøde. 

I hundretusener av år har Gaula regjert. I ti tusen av dem har også mennesket livnært seg på henne bredder. Hun trodde kanskje dette skulle vare evig, men da jeg og Polo nådde ned til bunnen av elvedalen så jeg at hun hadde tapt mye krefter.  Mer enn halvparten av elvesteinene lå avkledt i sola. Skamfull og stille rant den tidligere så stolte dronningen ned gjennom dalføret. Vannet hennes betvinges og stenges inne, har fått oppgaver det ikke har bestemt selv. Ved bredden av denne slitne og utmagrede elva jeg la meg til den første natta på vei mot mitt eget forjettede rike med rennende vann, grønne enger og evig bølgende hav. I hvert fall ville jeg at det skulle være slik den kvelden. Jeg trengte det, for ennå var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på  

Innlegg med samme tema