ORDSPINNERIET

Finn ut mer om kvensk identitet, kulturarv og slekt

Blogg

Endelig er bokdrømmen innen rekkevidde

av

kvinne skriver i en bok

Bokdrømmen har fulgt meg gjennom livet, og selv om tidligere forsøk har strandet, har jeg aldri gitt opp. Nå er jeg klar til å satse fullt ut – med en klar plan, en dedikert skriveplass og nye rutiner.

Drømmen om å skrive en bok

Bokdrømmen har fulgt meg siden jeg var ung. Jeg har til og med prøvd meg på et bokmanus tidligere. Det ligger nå i den berømmelige skrivebordsskuffen – og der blir det liggende. Livet har gått videre, og i dag har jeg helt andre historier jeg vil fortelle enn det jeg hadde for ti år siden.

Drømmer gir oss en følelse av glede og letthet, men de gir oss også retning. Det er viktig å drømme, men dagdrømming alene er ikke nok. Hovedgrunnen til at jeg ikke fikk det til sist gang var at jeg siktet for høyt. Jeg ville for mye, for raskt.

Denne gangen har jeg satt meg et mer overkommelig mål. Jeg vil skrive en bok som kan være nyttig for andre, og som jeg kan være stolt av. Samtidig skal den være enklere å gjennomføre enn forrige forsøk. Den store forskjellen nå er at jeg har valgt å satse fullt ut – på en måte jeg aldri har gjort før.

En plass til å skrive

Vi har et lite anneks på hytta som stort sett står ubrukt. Nå har jeg innredet det som mitt eget skriveverksted. Senga som sto der, måtte ut, og en liten sovesofa har tatt plassen. Skrivebordet, stolen og hyllen jeg har fått på plass, gir akkurat nok rom til skriving – og ingenting annet. Det er et sted som lar meg fokusere.

Et tips jeg har fulgt, er å ikke fylle rommet med ting som kan ta oppmerksomheten min. Derfor har jeg unngått å fylle hyllene med bøker som kan friste meg bort fra skrivingen. Over skrivebordet har jeg hengt opp en enkel påminnelse: Husk å jobbe med å jobbe.

Kanskje høres det rart ut, men for meg fungerer det. Når tankene begynner å flyte bort, stopper jeg opp og leser setningen. Jeg tar den inn, bit for bit.

Rutiner for skrivedagene

De første dagene har jeg gitt meg selv rom til å finne rytmen. Det betyr en god frokost, en liten tur, og så rett til skrivebordet. Regelmessige måltider, pauser og fokus på arbeidet er avgjørende for å holde energien og arbeidslysten oppe.

Om fire uker reiser jeg hjem. Der venter flere forstyrrelser, men nå vet jeg at jeg har verktøyene som skal til for å holde fokus – og fortsette å skrive.

Hva med deg? Har du en drøm om å skrive? Jeg vil gjerne høre om den – og kanskje vi kan inspirere hverandre på vei mot drømmen. Legg gjerne igjen en kommentar under!

Alle kan bli trygge i sin kvenske identitet

av

Hendene til en håndverker som kutter små glassbiter med verktøy for å lage mosaikk

En som nylig har oppdaget sine kvenske røtter må på mange måter pusle sammen livet sitt på nytt. For mange er dette krevende, ja til og med skummelt. Det trenger det ikke å være. Her kommer noen tips som kan gjøre det lettere.

Finn din egen vei

Det er stadig flere som oppdager sin kvenske bakgrunn. Har man ingen å snakke med om dette, blir mange litt usikre. Man surfer rundt på nettet. Der finner ting som øker forvirringen, men ikke minst finner man mye å gripe fatt i. Det viktigste er at man fortetter å lete etter svar på spørsmålene som dukker opp.

Jeg var helt blank, visste ikke hva en kven var engang. I dag finnes det heldigvis mye god litteratur om kvener, men i 2018 var det lite å finne på biblioteket. Ingen i familien snakket om vår kvenske bakgrunn, og tanken på at det kunne være andre kvener i mils omkrets var fjern. Derfor var det opp til meg hvordan jeg skulle takle dette. Finne ut hva jeg var blitt, og hva jeg ville være. Stake ut en kurs og komme meg i mål.

Min vei er ikke den samme som andres. Mens jeg er et typisk organisasjonsmenneske er andre veldig private. Mens jeg ikke er ikke redd for å bli synlig, andre synes det er skummelt å ta ordet i en offentlig sammenheng. Vi har ulik bakgrunn og oppfatninger, og leter ikke etter samme løsninger. Likevel har vi de samme følelsene som styrer både tankene våre og der vi gjør enten vi er klar over det eller ikke.

Hent fram positive tanker

Vi blir redde – om ikke av det samme. Vi kan bli usikre og sinte, men vi kan også bli glade, opprømt og full av energi. Det er de gode følelsene som er mest hjelpsomme, følgelig er det viktig å hente dem fram. Man har valget: Enten lar man seg styre av negative følelser, eller så velger man de gode. Det høres kanskje litt for lettvint ut, men det virker.

Det heter seg at det skal tre til fem positive tanker for å overvinne en enkelt negativ følelse. Prøv. Det virker. Tenk på noe du liker, enten det er noe å spise eller du liker å gjøre. Tenk på et hyggelig minne, folk du liker og er glad i. Det du drømmer om. Når det gjelder det å lete etter sin kvenske identitet, er det noe man må velge å finne ut av. Det kommer ikke av seg selv. Følgelig må man ta tak i en tråd og nøste seg derfra.

Jeg kaller meg selv en nykven, og tenker da at jeg er en av mange som ikke kjente til min bakgrunn. En nykven må på mange måter pusle sammen livet sitt på nytt livet. Plukke litt herfra og derfra, og smette bitene inn der man kjenner at de passer. Kanskje må man til og med lage noen nye. Alle som skal falle til ro i en ny identitet må gjøre det samme.

Et liv er det som har hendt et menneske

Vi mennesker er preget av alt vi har opplevd gjennom livet, endringer av ulike slag. Av naturen vi har vært vant med, vanskelige valg vi har tatt og uventede hendelser. Når vi ser oss tilbake, har det det oftest gått greit selv om det til tider har ført til har ført til ting vi ikke ønsket. Disse erfaringen kan vi bruke i letingen av ny identitet. Det viktigste er at man finner sin egen måte og sin egen vei.

Om man vil endre identitet må man fylle opp det tomme rommet som har oppstått. Det gjelder å gjelde å ta erfaringene i bruk og det er smart å hente opp gode følelser. Det er også lurt å snakke med andre støtte på veien, men identitet er personlig. Derfor er det viktig å være bevisst på at man må gjøre mye av jobben selv.

Mange trenger andre kvener å snakke med

av

Et par går langs en skogssti ved vannet, omgitt av grønt løvverk og rolig natur. Bildet formidler fellesskap, samtale og ro.

Flere og flere oppdager sin kvenske bakgrunn, og med det følger både glede og sårbarhet. For mange vekker oppdagelsen et sterkt behov for fellesskap – for rom der erfaringer kan deles og en felles identitet kan bygges. Teksten reflekterer over taushet, tilhørighet og hvordan kvenske fellesskap kan skapes – gjennom mot, deling og gjensidig lytting.

Når taushet blir svar

Stadig flere oppdager i dag sin kvenske bakgrunn. For noen vekker det nysgjerrighet, for andre en stille uro. I begynnelsen kan det kjennes som å bære på noe skjørt – som en liten glasskule. Hvis man slipper den, kan den gå i stykker.

Oppdagelsen setter i gang mye. Glede, lettelse, forvirring og sorg. For mange kommer alt på en gang. Det kan være vanskelig å finne ordene, og enda vanskeligere å finne noen å snakke med.

Når man prøver å dele med familien, møter noen stillhet. Andre opplever manglende interesse fra dem som står nærmest. Stillheten kan kjennes tung. For den handler ikke bare om temaet, men om å bli møtt – eller ikke møtt – som menneske.

Tap som ikke kan måles

Tapet mange kjenner på handler ikke bare om språk, men om fraværet av noe å kjenne seg igjen i. Mangelen på minner, på små kulturelle koder som forteller hvem man er. Likevel kan en lyd, et uttrykk, et tonefall eller en matrett vekke gjenkjennelse. Små glimt som viser at noe likevel finnes der inne et sted.

Alle mennesker har behov for å høre til. For mange kvener er det en lengsel som sitter dypt. Når man søker fellesskap og møter stillhet, kan det kjennes som å stå ute i kulden. Derfor trengs flere rom – både fysiske og digitale – der erfaringer kan deles, og identitet bygges sammen.

Rom vi skaper sammen

Det krever mot å starte noe nytt. Det kan føles usikkert. Men fellesskap oppstår ikke av seg selv – de skapes. Av mange små initiativ, av mennesker som deler erfaringer og lytter til hverandre.

Et kvensk fellesskap i dag handler ikke bare om røtter, men om å være til stede her og nå. Om å våge å bidra, stille spørsmål, fortelle sin historie og lytte til andres.

Når flere stemmer møtes, vokser noe nytt fram – et levende fellesskap vi former – sammen.

Å leve sant

Å finne sin plass handler ikke bare om å bli sett, men om å våge å ta plass. Å leve sant, og å gi seg selv tillatelse til å høre til.

Jeg tror mange kjenner på det samme behovet – å være et sted der man kan være seg selv fullt ut, uten forklaring. Når kvener finner hverandre, skjer det noe. Kanskje er det begynnelsen på en felles identitet – og noe større.

Les mer om samme tema: Blogginnlegg om kvensk identitet

Veien til kvensk identitet skal bli lettere å gå

av

kvensk identitetsreise

Å oppdage at man er kven et stykke ut i livet kan utløse sterke følelser. Et kurs kan gjøre det lettere å finne veien til sin kvenske identitet.

Prosjektet Med litteratur som identitetsbygger – Anerkjenn din kvenske identitet er et resultat av en frustrasjonen jeg kjente på selv da jeg oppdaget min kvenske identitet, og de mange tilbakemeldingene jeg har fått om at andre har opplevd det samme. Nå er jeg i gang med et kurs jeg selv gjerne skulle hatt den gangen. Det er seks personer som har meldt seg på. Kurset skal vare i tre måneder, og vi møtes en gang i uka. Oppgaven jeg tar på meg er å bidra til at andre får en noe enklere vei å gå enn jeg selv hadde, og målet er at deltakerne skal oppleve økt trygghet og tilhørighet til den kvenske folkegruppen.

Et samfunnsnyttig prosjekt

Før jeg satte i gang sjekket jeg ut på flere måter om dette kunne være noe å prøve ut. Før jeg gikk i gang med å bygge opp kurset, testet jeg det ut på en venninne. Hun tinget umiddelbart plass på vårens kurs. Dette kunne hun absolutt ha bruk for. Vadsø bibliotek har viktig kompetanse på det kvenske, og det var naturlig å kontakte dem. Svaret var oppløftende: «Prosjektet ditt ser veldig spennende ut og litteraturformidling ligger jo bibliotekets hjerte nært. Litteratur om kvener og av kvener øker i omfang, og å finne sin kvenske identitet blir mer og mer viktig for mange». De så på prosjektet som samfunnsnyttig, og også viktig for de som vil lære mer om det kvenske og finne sin kvenske identitet. Kainuun Institutti-Kvensk institutt som nasjonalt senter for kvensk språk og kultur ville gi prosjektet moralsk støtte. Nordnorsk forfatterlag med sine mange kvenske medlemmer stiller seg også bak. Alt dette var utrolig motiverende, og nå er et prøveprosjekt i gang.

Kainuun Institutti-Kvensk institutt har lyst til at vi skal samarbeide om et seminar basert på dette i nord til høsten. Veldig motiverende. Jeg har også lyst til å utvikle et nettkurs som kan nå fram til alle. Det er jo først og fremst de som sitter alene rundt omkring i landet som kan ha bruk for et slikt kurs. Om det skal la seg gjøre må jeg få positivt svar på søknaden jeg sendte til Kulturdirektoratet. Det er de som deler ut offentlige midler til kvenske formål. Heldigvis for meg og andre som bor sør i landet er det mulig å søke nå. Tidligere var det Troms og Finnmark fylkeskommune som sto for utdelingen. Det er bare å krysse fingrene. Dommen faller i løpet av våren.

Les også

Laila Lanes bidrar til økt kunnskap om kvener

Laila Lanes jakter på sannheten om kvenene

av

Laila Lanes står med kamera utenfor Øvertorneå kirke i Matarengi under en slektsforskningstur i 2019.
Laila Lanes utenfor Øvertorneå kirke i Matarengi i forbindelse med en slektsforskertur i 2019.

For mange som leter etter kvensk tilhørighet, blir Laila Lanes sitt arbeid et godt holdepunkt. I To prosent norsk kombinerer hun slektsforskning, feltarbeid og personlig undring – og gjør den kvenske historien tilgjengelig for alle som ønsker å forstå mer av hvem vi er.

Laila Lanes har som journalist alltid jobbet for å formidle sannheten. Det merkes i hennes nyeste bok, To prosent norsk, som raskt har blitt en sentral bok for alle som ønsker å lære mer om sin kvenske bakgrunn.

En bok som skaper forståelse

Like før jul i 2022 satt jeg med To prosent norsk av Laila Lanes. Hun er journalist, og det bærer boka preg av. Gjennom sin lange karriere har hun trent seg opp til å skille sant fra usant, og til å skrive på en måte som gjør at folk forstår.

Boka hennes gjør det enklere å forstå den kvenske historien. Den skulle jeg gjerne hatt da jeg oppdaget at jeg var kven i 2018. Det hadde gjort alt så mye lettere.
Nettopp derfor har bøker som denne fått så stor betydning for oss som oppdager vår kvenske bakgrunn sent i livet. Vi trenger kunnskap som kan bære oss i starten.

Det var ikke bare jeg som ventet spent. Boka ble tatt imot med åpne armer i de kvenske miljøene.

Jakten på kvensk identitet

Laila er fra Furuflaten i Lyngen, ikke så fryktelig langt fra der jeg vokste opp. Jeg blar i boka og finner mitt eget landskap. Kjenner meg igjen. Den kvenske kulturhistorien hun skriver om, er også min.

Slik tenker man når man famler etter holdepunkter i letingen etter kvensk tilhørighet. Man trenger å forstå, og man trenger noen og noe å identifisere seg med.
De første årene handler ofte om å finne språk for det man aner, men ikke helt forstår. Laila setter ord på mange av de erfaringene som går igjen i kvensk oppvåkning, uansett hvor i landet man bor.

I forordet forteller hun at boka er blitt til etter mange år med slektsforskning, lesing av bokverk om blant annet Nordkalottens historie, og etter utallige besøk i Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland. Hun har også reist mye rundt i Troms og Finnmark og hatt mange samtaler med slekt og venner.

«Slik har jeg fått ny kunnskap om vår egen historie, min slekts bakgrunn og historien om ‘det tause folket’, kvenene.»
Denne stillheten er gjenkjennelig for mange av oss. Når en historie ikke blir fortalt i generasjoner, blir den også vanskelig å finne tilbake til – og nettopp derfor er Lailas arbeid så viktig.

Når slektslinjer våkner til liv

Da Laila begynte med slektsforskning, hadde hun bare en rød ringperm med lange lister av navn å bygge på. Den kom fra moren hennes, som igjen hadde fått den av en slektning. De fleste navnene betydde ingenting for henne. I familien hadde de ikke snakket særlig om disse menneskene – egentlig hadde de ikke snakket mye om fortiden i det hele tatt.

Nå tok hun fram listene og begynte å føre dem inn i slektsforskningsprogrammet hun hadde skaffet seg. Det som i utgangspunktet var tørre navnelister, ble gradvis til begynnelsen på en større forståelse av egen historie.
Mange av oss starter nettopp her – med navn som ikke sier oss noe, før de gradvis får ansikt og liv. Det er slik kvensk identitet ofte bygges opp igjen, bit for bit.

Fortellingen starter med et barndomsminne som vekkes til live mens hun hører på et opptak fra kvenfestivalen Paaskiviikko i Nord-Troms i 2020. Det snakkes om en gammel regle. Ordene er fremmede og blir sagt med en bestemt rytme: Isike, disike, dougan, lougan… Laila lytter. Langsomt går det opp for henne at hun har hørt regla før. Hun og venninnene brukte den for å elle om hvem som skulle stå når de lekte gjemsel.

Det fremmede språket var kvensk. Hun hadde kunnet en kvensk regle.
Det er slike små glimt som kan åpne en dør: et minne, en lyd, et ord man ikke visste vondt eller godt om. Mange kvenske historier starter akkurat slik – i det hverdagslige, nesten usynlige.

Stillheten som skjuler det flerkulturelle i nord

Laila vokste opp med norsk, og i tenårene forsto hun at det var samisk hennes mormor og andre eldre i bygda snakket seg imellom. Det kvenske hadde ingen snakket om. Regla satte i gang en prosess som ikke lot seg stoppe.

Til å begynne med var det få som lyttet eller ville snakke om det. Denne erfaringen er typisk for kyststrøkene i Nord-Troms. For mange sitter det langt inne å erkjenne sin flerkulturelle bakgrunn, enten den er kvensk eller samisk. Motstanden mot åpenhet ble en drivkraft.

Denne motstanden er en del av den større historien i nord, og den påvirker fortsatt hvordan vi snakker om – og forstår – det kvenske i dag. Lailas arbeid bidrar til å bryte denne stillheten.

Derfor vi må løfte fram kvensk historie

To prosent norsk er sakprosa, det vil si at den bygger på faktiske forhold. Den er ikke oppdiktet, slik en roman er. Bakerst i boka finner man en lang liste over kilder, slik at hvem som helst kan sjekke om Laila har belegg for det hun skriver. Samtidig får man mange gode tips til litteratur man selv kan ha nytte av.

Det har også vært viktig for henne å skrive boka for å synliggjøre kvener.

Boka til Laila fyller et hull i den norske historien, og den er med på å synliggjøre at kvener finnes. Det trengs både for kvenene selv og for samfunnet rundt. Vi trenger mange flere bøker som kan løfte fram det kvenske.

Kvener over hele landet trykket den til sitt bryst, og Laila har siden turnert land og strand for å prate om boka. Folk har strømmet til. Interessen bekrefter behovet for kunnskapslitteratur om kvener – og boka bidrar til at flere kvener kan forstå mer om seg selv.

Det er nettopp denne typen kunnskap som gjør det mulig å bygge en tryggere identitet – både for dem som vokser opp med kvenske røtter i dag, og for oss som finner dem senere i livet.

MINE SJØSAMISKE RØTTER

av

– Det er vel grunn til å gratulere deg med dagen? spurte en tidligere kollega meg om i dag. Og ja, det er det. Samefolkets dag kan være en god anledning til å slippe til mine sjøsamiske formødre og forfedre. La dem gro ved siden av mine kvenske, slik det engang var. Det samiske er nærmere enn jeg har vært klar over.

Mine samiske roetter
Etableringen av min kvenske identitet tok tid. Nå er jeg trygg på min plass i dette bildet. Det samiske har hele tiden gått ved siden av meg, men et sted der inne ligger det en spire som venter på å gro.

Min fortelling er ikke unik. Den handler om menneskene i nord, det flerkulturelle livet på Nordkalotten.

Tidlig på attenhundretallet tallet slo en enslig familie seg ned på den plassen jeg er vokst opp på. Hendrich og Karin het de to som brøt opp jorda, og etablerte den første gården. Annerledes er det vanskelig å lese folketellingen fra 1801. Gården ble med tiden kalt Nygaard. Naturlig nok. Her bygde man en ny gård der det ingenting var fra før. Unger grodde opp, giftet seg og stiftet familie. Innmark, utmark og fiskeplasser ble stykkevis delt opp ettersom folketallet økte. Etnisitet var ikke tema blant bygdefolket, men det var på leppene til myndighetene. Norge var på vei inn i nasjonalismens tid. Klinten skulle skilles fra hveten.

Mine samiske røtter

År 1865 var det min tippoldefar Johanes som eide hovedgården. Han ble kalt «Nygaardskallen». Både han og tippoldemor «snakket norsk og til dels finsk», står det i registret. Etnisiteten er litt vanskeligere å forstå. Hvis jeg skulle våge meg på å tippe, tyder etternavnet Mattesdatter på at hun var samisk. Når det gjelder oldefar kan man ikke utelukke at han var sønnesønn av Hendrich Larsen, nybyggeren som brøt den første jorda i bygda og sannsynligvis kven. På denne tiden er et levende fiskebruk knyttet til gården. Lauksundfisket var viden kjent. Det krydde av båter i sundet, myndighetene strevde med å holde styr på den værharde befolkningen i nord.

År 1900 var hovedgården på Nygaard tilfalt min oldemor Ragnhild, den nest-eldste datteren av Nygaardskallen. Husholdningen som besto av tjueto personer, var fortsatt den desidert største i bygda. Oldemor og oldefar Johan, tilflytter fra Kvænangen, blir begge registrert med betegnelsen lf – fastboende lapp. De snakket visstnok «tildels finsk og norsk», men det kan bety så mye. Mange feil er blitt gjort når det gjelder registreringer i området jeg kommer fra. Jeg slår i hvert fall fast at jeg har samiske røtter så vel som kvenske og norske, og de er ikke mer enn tre generasjoner unna. Så langt.

Jeg finner Besta på neste side i registret. Hun har giftet seg med min kvenske bestefar Isak og blitt fiskerkone. De har to barn, men den som fører pennen var tydeligvis usikker når etnisitet skulle klargjøres. «De er ikke kvenske, slik faren er» tenker han kanskje. «Ikke samiske heller. Hvor mange prosent norske er dem?» Han lar det ligge. Det pussige er at heller ikke Besta er registrert etter etnisitet. Hennes samiske bakgrunn er visket ut i skriftene, men herkomsten kan ikke skrives ut av historien.

Ti år senere kommer myndighetens forlengede arm på nytt i samme ærende. Folketallet har eksplodert, og gården som ble etablert mer enn hundre år tidligere er sprukket opp i ikke mindre enn nitten enheter. Ut fra gårdsnummeret kan vi forstå at den har har strukket seg over hele området vi i dag kjenner som heimbygda. Det er bestemor Stina og bestefar Isak som eier hovedgården, da registrert som Gammelheim. Den eldste heimen i bygda. I huset bor hans mor, kvenen Lisa Johansdotter Huru. Det var navnet hennes selv om registrene påstår noe annet. Ungeflokken har vokst, de er til sammen sju. Alle er regstrert som b – blanding av kven og same.

De tre stammers møte

Pappa, som var født året første verdenskrig brøt ut, ble ikke innskrevet i registrene med dette etniske klistremerket i panna, men det er åpenbart at det ville stått en b i boka dersom han var fire år eldre. Han har samtidig sterke røtter som strekker seg til Tornedalen og videre nedover til Vest Finland. Det vil si at mine kvenske og samiske røtter er så tydelige som det går an i generasjonen over meg. Min mors slekt har jeg ikke undersøkt ennå, men hennes far kom fra Helgeland, så sannsynligheten for at jeg også har røtter i den norrøne folkegruppa er stor.

Jeg må innstille meg på at dette blogginnlegget om mine samiske røtter vil vekke reaksjoner. Mange vil synes det er flott. Andre vil knapt merke seg det. Atter andre – og det er her kraften må settes inn – vil sette spørsmålstegn ved at jeg «står fram». Det har jeg tenkt å legge på deres kappe, men jeg kjenner at jeg må poste dette før jeg feiger ut. Såpass utrygt føles det når man snakker om tilhørighet til det kvenske og/eller samiske, og ikke minst til begge deler.

Min fortelling er ikke unik. Den handler om menneskene i nord, det flerkulturelle livet på Nordkalotten. Jeg er kvensk, norsk og samisk. Prosenter er jeg totalt uinteressert i.

Lihhku beivviin! Onnee päiväle! Gratulerer med dagen!