ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

Vaimovoima - kvinnekraft

KJØKKENKUNST ER IKKE EN NYMOTENS GREIE

av

Et luftig surdeigsbrød kan tas ut av stekeovnen. Duften sprer seg i hele huset og jeg er passe fornøyd. Etter utallige forsøk kan jeg endelig bake brød av surdeig. Kjøkkenkunst er ikke en nymotens greie. Jeg gjør det meste slik mamma lærte meg.

Surdeigsbrød

Hjembakte brød var en selvfølge i heimen da jeg vokste opp på sekstitallet. Tanken på at man kunne kjøpe brød på butikken var ikke født den gangen i småbygdene i Nord Troms. Hjemme hos oss var det mamma som lærte bort all kjøkkenkunst, deriblant brødbaking. Når jeg ser tilbake har jeg lært utrolig mye av henne, mesteparten har vært nyttig.

Brødbakerkunsten tok jeg med meg da jeg flyttet. I mange år bakte jeg. Årene gikk. Brød fra butikken snek seg inn i huset, og det gikk som det måtte: Kjøpbrødet overtok. For en tid siden dukket det opp oppskrifter på surdeigsbrød overalt. Argumentene for å bake selv er mange. Jeg måte begynne helt på bunnen, og satte i gang med å lage en surdeigstarter etter en oppskrift jeg fant på nettet. Den glemte jeg å følge opp, så den døde ut. Etter en tid fikk en ferdig surdeigstarter av søstra mi. Jeg feilet på nytt. Fikk oppskriften hennes, råd og veiledning. Mislykkes igjen, flere ganger.

Her om dagen bestemte jeg meg til å prøve igjen, og endelig lykkes jeg! Det ble tre bakedager med kort mellomrom, litt forbedringer hver gang. Endelig kunne jeg ta ut det mest fantastiske brødet ut av ovnen. Skorpen var sprø, men ikke så tykk og hard at en risikerer å brekke brødkniven slik det ble gangen før. Det var rett og slett passe stekt og luftig, til og med vakkert. Så fornøyd var jeg at jeg delte bilder på Facebook. Da kom et par spørsmål om hvordan jeg gjorde det, så derfor lager jeg dette blogginnlegget. Min måte å gjøre det på er omstendelig. Det passer meg utmerket, for denne langsomme prosessen er beroligende samtidig som den gir fine avbrekk fra arbeidet ved skrivebordet.

Jeg må bare innrømme med en gang at jeg nesten aldri følger en oppskrift til punkt og prikke når jeg lager mat. Mye går etter hvert på erfaring, øyemål om du vil. Og erfaring får man ved å feile og feile igjen. Grunnen til at jeg har fått det til denne gangen tror jeg er at jeg har tatt med meg det jeg husker fra mamma sin brødbakst i tillegg til de gode rådene jeg fikk fra min søster. Mamma sin miks av mel var enkel: Mye siktet hvetemel, en god del grovt hvetemel og en nokså bra del rugmel. Og vann, gjær og salt. Min vri er at jeg bruke speltmel og surdeig i stedet for fersk gjær, og hever deigen i en bakekurv. Når det gjelder mengdeforhold er omtrent to tredjedeler av melet i brødet mitt spelt. Den siste tredelen består av mest grovt hvetemel og noe mindre del fint rugmel. Så har jeg brukt siktet hvetemel til utbakingen, inklusive det påfyllet jeg har i helt på slutten.

SLIK GJØR JEG

Hevebolle surdeigsbrød

Dag 1

Jeg tar ut surdeigen som står i et glass i kjøleskapet så tidlig som mulig om morgenen. Den står i fred en stund på benken før jeg trenger å gjøre noe. Etter et par timer får surdeigstarteren litt påfyll av mel, et par gode spiseskjeer. Det kan være hvilket som helst mel, gjerne speltmel. Dersom surdeigen er for fast tar jeg i litt vann, rett fra springen. Det skal varmes opp av seg selv i deigen. Mye av poenget med denne prosessen er den langsomme hevingen. Etter en tid begynner det å “boble” i glasset. På tide med mer påfyll av mel, eventuelt vann. Litt utpå dagen får surdeigstarteren påfyll nok en gang.

På ettermiddagen er det god fart på surdeigen. Jeg tar en bit av den, kanskje på størrelse med en neve til et brød, og legger den i bakebollen. Så tar jeg omtrent en tredjedel av melet jeg tenker å bruke sammen med starteren, gjerne speltmel. Ta i en passe mengde vann, deigen skal nå være løs. Rør til alt er blandet sammen. Dekk til og sett til side. Glasset med resten av surdeigen blir satt tilbake i kjøleskapet.

Utpå kvelden tar jeg fram deigen igjen. Nå er det tid for å ta i salt og resten av melet. Deigen skal eltes til den henger godt sammen. På nytt settes den til side. Før jeg legger meg gjør jeg ferdig til heving. Tilpass med mel slik at deigen blir smidig og slipper taket på benkeplata. Litt og litt så den ikke blir for hard. Nå skal det eltes kraftig og lenge. I noen oppskrifter står det at en skal “brette deigen” fra bunnen og opp. For min del kjente jeg at jeg gled over til å kna på den måten mamma lærte meg.

Ha litt mel i hevekurven. Form deigen og press den passe forsiktig/passe hardt ned i kurven. Legg et bakepapir over, og en snudd tallerken oppå der. Sett kurven inn i kjøleskapet. Prøv deg fram med mengde. Det første brødet jeg lagde var lite. Det neste var veldig stort, og hevet seg langt over bollen. For meg ble det passe å fylle litt over halve kurven. Da hadde tallerkenen som lå over kurven om natta løftet seg litt opp.

Dag 2

På morgen setter jeg ovnen på 250 grader. Bakerista setter jeg i nest nederste rille. Oppå den setter jeg en pizzastein. I nederste rille setter jeg en langpanne. Når ovnen er varm tar jeg hevekurven ut av kjøleskapet, og hvelver den ferdig hevede deigen over på en fjel sammen med bakepapiret. Snitt litt her og der på toppen med en skarp kniv så brødet ikke sprekker når det hever. Dryss eventuelt over litt mel til pynt.

Overfør deigen og bakepapiret til den varme pizzasteinen. Hell i 1-2 dl vann i langpanna. (Du kan pensle deigen før du setter den inn i ovnen i stedet). Lukk ovnsdøra raskt så dampen ikke slipper ut, og skru ned temperaturen til 240 grader. Etter ca fem minutter: Skru temperaturen ned til 220 grader, og ta ut langpannen så den ikke stenger for bunnvarmen. Stek brødet i cirka 45 minutter totalt. Alle ovner er forskjellige, så steketid kan variere. Avkjøl på rist.

Tips 1: Mål temperaturen i brødet med et steketermometer. Når temperaturen er rundt 96 grader er brødet ferdig.

Tips 2: Dersom brødet blir litt for brunt på toppen før det er ferdig kan du dekke det med litt stekepapir.

RUNDSTYKKER

Surdeigsbrød

Fikk du litt deig til overs? Det går fint an å sette rundstykker til heving over natten også. Legg et bakepapir på et brett. Bak ut rundstykkene og sette dem på brettet. Dekk til og sett inn i kjøleskapet.

Morgenen etter:

Sett stekeovnen på 250 grader. Når den er varm setter du inn rundstykkene, og skrur ned temperaturen til 220 grader. Stek rundstykkene i 15-20 minutter, avkjøl på rist.

Nydelig frokost!

Les også

VINDEN OG VANNET ER EVIG
SELVGJORT ER VELGJORT

JEG VIL HEDRE MIN OLDEMOR

av

Jeg fant min kvenske identitet

Derfor tok jeg etternavnet Huru

Bak hvert ord finnes en forklaring, bak et navn er det en fortelling. Bak mitt navneskifte fra et typisk norsk etternavn til et kvensk ligger begge deler.

BESTEFARS HUS PÅ NYGAARD

Da jeg endelig skjønte at jeg var kven begynte jeg å nøste i min flerkulturelle, mangfoldige, spennende og unike slektshistorie.

Jeg kan ikke gjøre noe med at det kvenske språket ble tatt fra meg ved fødsel. Jeg kan heller ikke føle den finske mytologien, gjenskape bilder fra folkefortellingene, kjenne på de fysiske kulturmarkørene. Det er ingenting i veien med navnet jeg har bært i snart førti år, men det kjentes veldig riktig å hente oldemors navn tilbake.

Regelverket sier at man må oppgi en begrunnelse når det gjelder navneendringer. I mitt tilfelle måtte jeg dokumentere at senest mine tippoldeforeldre brukte navnet Huru. Det var en interessant øvelse, og med hjelp fra de to slektsforskerforeningene jeg er medlem av i Tornedalen fant jeg ut av det innen fristen på fjorten dager. Der er navnet Huru er å finne flere steder.

Min slekt kommer fra Karungi-området, like nord for Haparanda. Min tippoldefar, Johan Pehrsson Huru, kom til Kvænangen med familien sin i 1834. Deretter ble min oldemors navn smadret. Hun ble døpt Lisa Johansdotter Huru, begravet som Elisabeth Johannesen.

Det er mange ting som viser hvem jeg egentlig er, blant annet alle de finske slektsnavnene jeg har funnet i mitt slektstre:

Hetta
Huru
Kaltari
Koski
Kyrö
Lauri
Mattila
Niva

Ollkkuri
Oravainen
Pietälä
Rahtu
Rautila
Touhea
Sakari

Sakari
Saujokka
Saukkola
Seittula
Törma
Yrjänä
Vähä

Huru er et tavastisk ord og betyr noe sånt som et område som oversvømmes hver vår og etterlater seg fruktbar jord. Er det ikke fantastisk! Så mye, og så konkret beskrivelse med bare et ord! Ordet har oppstått sørvest i Finland, nærmere bestemt i et område man i dag utenfra kaller Tavastland og Satakunta. Selv kalte de området de bodde i for Hämä, og de som bodde der var hämäläiset, tavastere. De var sammen med suomalaiset de første bosetterne i Finland. Slektsnavnet Huru forbinder meg dermed, gjennom utallige slektsledd, til Finlands tidlige historie slik jeg skrev i avsnittet Kvenenes vugge. Språk er en av hjelpemidlene forskere har tatt i bruk for å forstå den tidlige historien i Tornedalen, og nettopp tavasterne var med å bosette området langs Torne elv. Det betyr at jeg og min slekt kommer fra en folkegruppe som har satt dype og tydelige spor store deler av Nordkalotten (se avsnittet om birkarlen).

Denne rike kulturarven vil jeg være med på å bygge fram. Skrivingen fortsetter, og nå vil jeg bidra til at andre kan oppleve det samme som jeg har gjort: Stå støtt i sin identitet som kven. Våren 2023 starter studiesirkelen Med litteratur som identitetsbygger opp. Først som et prøveprosjekt. Lykkes jeg, er målet å kunne tilby et nettbasert kurs fra høsten.

MED LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER
MINE KVENSKE RØTTER – FRA BLOGG TIL BOK

SKRIVER FRAM MIN KVENSKE ARV

av

Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg.

Fysisk arbeid og fellesdugnad i heimen er noe jeg forbinder med min barndom. Min kvenske barndom.

Så lenge jeg kan huske har jeg formet setninger inne i hodet. Slik er det fortsatt. Ordene tegner fram bilder, trekker opp linjer, finner veien mellom det usagte. Lager samtaler, fortellinger. For meg går det ikke noe skille mellom å tenke og å skrive. Behovet for å uttrykke meg er der hele tiden, og skriving er et fristed der jeg kan gjøre det i ro og fred.

Skriving er det en vil at det skal være. Noen ganger kan det være å lete etter svar. Jeg kan skrive inn det jeg lurer på i teksten, formulere det som et spørsmål. Da begynner hjernen å koble seg opp mot å finne et svar. Det kan ligge lagret et sted i minnet, men det kan like gjerne hende at jeg må lete andre steder, i en bok kanskje. Når det gjelder min kvenske bakgrunn var det ingenting å hente i minnet. Min kvenske oppvekst har gått tapt, den er tatt fra meg. Jeg var på vippen til bebreide mine avdøde foreldre for at de ikke fortalte meg noe, men så gikk det opp for meg at det var myndighetene jeg burde rette min vrede mot. Den Norske Stat har faktisk bestemt at jeg ikke skulle vite.

Ekskludering og hemmeligholding i moderne tid

Å utslette den kvenske kulturen har vært politisk motivert, målrettet og langvarig. Kvener skulle assimileres, forsvinne inn i det norske. Mange grep ble tatt, blant annet ble kvenene gjort til annenrangs borgere gjennom å definere dem som innvandrere. Noen som kom utenfra, som ikke hørte til. Kvener ble konsekvent benevnt som innvandrere av myndighetspersoner helt fram til så sent som 1994 (Bruntlandregjeringen). En annen og veldig virkningsfull metode var å påføre folk skam. Kvener ble over svært lang tid undertrykt, fortalt at de ikke var gode nok. Man var underlegne, av en annen rase. Til slutt ville folk ikke innrømme at de var kvener, hverken overfor andre eller seg selv. Skam er en av de mest ødeleggende følelsene vi har dersom det blir for mye av den. Den får en til å ville gjemme seg. Man blir alene, man kan ikke utfolde seg. Man binder seg, snur seg mot seg selv i avsky.

Fornorskningspolitikken har fratatt meg mye, blant annet muligheten til å snakke språket som hadde levd i slekten i hundrevis av år. Jeg var uvitende om min slekts bakgrunn, min kulturelle arv burde vært en helt annen enn den er. Da jeg skjønte det ble jeg forbanna. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at regjeringen så sent som i desember 2016 ville holde sannheten tilbake. (Solbergregjeringen). På den tiden var det tatt til orde for å granske urett som var begått mot samene. Dette synes ikke Same- og minoritetspolitisk avdeling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet var noe lurt. – Det er gjort mye på det samepolitiske feltet, sa Statssekretær Anne Karin Olli den gang. Blant annet etter samerettsutvalget kom med sine utredninger, så har det ført til opprettelse av Sametinget, sameloven og en egen Grunnlovsbestemmelse. I stedet ville man at Sametinget selv satte ned en kommisjon “uten at staten blander seg inn”.

Det pussige er at dette var hemmeligstemplet, internt. Man ville dysse ned spørsmålet og advarte, blant annet fordi det kunne komme til å skape sterke forventninger om et tilsvarende kartleggingsarbeid for den kvenske minoriteten. Så skjedde nettopp det: Kvener lot seg ikke lenger avfeie, og det ville heller ikke skogfinnene gjøre og nå granskes også deres skjebne i en Stortingsoppnevnt Sannhets- og forsoningskommisjon. Et mørkt og skyggelagt kapittel i Norges historie skal skrives fram. Den kvenske våren er her, og snart går det mot sommer.

Jeg skriver for å gjenskape min kvenske oppvekst

Det kribler når jeg tenker på at selv ikke de som kjempet for å få fram sannheten om fornorskningspolitikken tenkte på kvenene og norskfinnene helt fra start. Å skrive er å bestemme hva neste ord skal være, neste setning, hva fortellingen skal handle om. Jeg kunne velge å skrive at jeg er et offer fornorskningspolitikken. “Nei takk!” siger og skriver jeg til det. Å være et offer er ikke noe å trakte etter. Man kan klage, bråke, sutre, bli lei seg og håpe aldri så mye uten å oppnå noe som helst. Det passer meg dårlig å vente på hva andre skal foreta seg. Jeg lærte ikke kvensk, jeg fikk ikke vite om mine kvenske røtter. Blodig urettferdig, men det som har skjedd kan ikke gjøres om, og selvmedlidenhet tapper krefter. Derfor velger jeg å skrive meg bort fra skammen, skuffelsen, sorgen og sinnet. Jeg vil skrive fram gleden over å ha funnet noe jeg ikke visste at jeg eide. En skatt! Et skattekammer av mennesker, opplevelser, farger og lyder.

Jeg hører en elv. To kvinner snakker lavmælt ved vannkanten mens den yngste av dem ammer barnet. Hun klør seg på den nakne leggen. Et myggstikk. Min tippoldemor? Jeg velger å bli kjent med de tidligere generasjonene i min slekt. Lar dem fortelle om det jeg ikke fikk vite. Litt etter litt. Lag etter lag. Jeg skriver meg inn i en tid der språket levde, var i bruk. Det kunne brukes både vidt og bredt, ja, nettopp språket kan hjelpe meg til å forstå hvor og hvordan mine forfedre og -mødre levde.

Jeg bestemmer at min kvenske arv ikke er fratatt meg for alltid, jeg gjenskaper den. Skrivingen fører tanker sammen, skaper en sammenheng der det ikke ser ut til å være noen, men jeg dikter ikke. Det jeg skriver om har skjedd. Kunnskapen kan leses ut av historiebøkene, professorene kan sine fag. Man kan også finne mye mellom linjene, i kunsten, diktningen og musikken. Det spiller ingen rolle om ikke historien kan gjengis akkurat slik den var, men jeg kan tegne nyansene fram. “Jeg er ingen viking” kan jeg skrive. “Min slektsarv kommer fra øst”.

Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg. Jeg kan velge å skrive at det kvenske språket er mitt, bestemme at det er mitt, selv om jeg aldri kommer til å snakke det. “Kvensk er mitt språk”, skriver jeg. Da skriver jeg fram følelsen av rettmessig å eie det kvenske språket.

Min kvenske oppvekst var gått tapt, nå skriver jeg den til live igjen.

Les også:

KVENSK FOLKEFORTELLING OG EUROPAS KULTURHISTORIE
MED LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER