kven
Å vandre er å forandre
Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro akkurat de?
Mine kvenske røtter – Del 3
De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden.
For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk: ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.
Fra Tavastland til Tornedalen
En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. På et tidspunkt fant mennesker veien dit. Forskere har funnet ledetråder langt bakover i tid, men det meste vil for alltid være en hemmelighet. Når man kommer fram til tiden mellom 500 og 800 tallet er det mer å finne og mer å forstå om enn ikke nok til å danne seg et helt bilde. I vår tid har det vært klare kulturelle og etniske grenser mellom kyst- og innlandsbefolkningen, men Ingela Bergmans forskningsmateriale fra 2018 tyder på at de sannsynligvis levde på omtrent samme måte: Av jakt, fangst og fiske. Endringene framover mot vår tid skjedde langsomt. De begynte med småskalig, temporær dyrking som var tilpasset et liv i bevegelse og avhengig av sesongene. Kystbefolkningen var i større grad hadde kontakt med omverdenen. De imøtekom mennesker, ideer og innovasjoner og den forankret det nye i sin egen kulturhistorie. Fra 800 tallet intensiveres handelen, noe som noe som også ble inkludert i dagliglivet innover i landet. Tamreinhold kom inn som en del av økonomien, også det foregikk både på innlandet og ved kysten.
Det var hit mine tavastiske fra Sørvest Finland dro. Med seg hadde de sine skikker. Kanskje var de de som tok med seg det systemet som utviklet seg til å bli noe helt unikt: Birkarlhandelen. Det var innenfor denne tidsperioden dette selvstendige handelsnettverket utviklet seg. De hadde også med seg språket. Dette skulle leve fram mot vår tid.
Mot Ruija – havlandet
Flere århundrer senere dro tippoldefar og tippoldemor fra Tornedalen. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.
Lauri i Lumijoki
Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt i historien.
Tanken på å reise tilbake ble bare sterkere å sterkere. Kunne jeg klare å komme meg til Lumijoki, og hva kunne jeg finne der?
Oppvåkningen
Et tilfeldig møte med fjerne slektninger forandret livet mitt. Som sekstiåring gikk det opp for meg at jeg var kven, og at min forhistorie lå begravet i Tornedalen, i grenselandet mellom Sverige, Finland og Norge. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det?
Det var på en reise dette skjedde. Jeg hadde vært på en ferietur i mitt barndoms rike, Arnøya i Nord Troms, og la veien om Finland og Sverige når jeg skulle kjøre sørover igjen. En grei reiserute, og jeg skulle møte to av søsknene mine på veien.
Mine kvenske røtter – Del 1
Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 satt jeg på ferga over Kågsund. Jeg skulle hjem til Horten i Vestfold og hadde en lang reise foran meg. Den enkleste rute går via Finland og Sverige, en tur på drøye atten hundre kilometer. Når man kjører den veien slipper man stort sett unna tuneller, ferger, bratte fjelloverganger og svingete veier. Det vil si når man legger Troms bak seg, for det første strekket er nettopp preget av ferger og tuneller, og veien slynger seg rundt de stupbratte fjellene. Akkurat denne natta var det vedlikeholdsarbeid flere steder skulle det vise seg.
En time etter at jeg kjørte ut av ferga var jeg framme ved fastlandstunellen, akkurat tidsnok til å komme gjennom før den ble stengt. Også i Kåfjorden var tunellene stengt fram til seks om morgenen, men det var i grunnen greit. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å starte morgenen etter, og lå derfor foran skjema. Planen var å møte to av søsknene mine i Haparanda innerst i Bottenviken i Sverige. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men synes det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem.
Norge
Jeg stoppet i Olderdalen, senket setet så langt det lot seg gjøre og dro soveposen over meg. Den lyse natta og tanken på at det var lenge til jeg ville se fjellene igjen holdt meg våken, men jeg sovnet til slutt. Rundt fem om morgenen våknet av at jeg frøs, og kjørte fram til den første tunellen. Rett før seks ble jeg vinket videre. De mørke tunellveggene klemte til, og under meg var veien ustø. Takk og lov for følgebilen som humpet lystig foran meg. Og takk og lov for at noen tar ansvar for å holde hovedveien i nord i nogenlunde stand. Vel ute i lyset igjen kjente jeg på at veien åpen.
Ved Skibotn kjørte jeg av E6. Nå var det havet jeg skulle forlate. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland. Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Jeg kjente meg fri, men sulten og urven etter å ha sovet lite. Heldigvis var kafeen ved Kilpisjärvi åpen. Jeg parkerte ved siden av en trailer med svenske skilter, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk. Lite visste jeg om at jeg et år senere skulle oppsøke nettopp det å ikke forstå det finske språket. Kjenne på barrieren. Lure på hvordan det hadde vært om jeg kunne kvensk.
Finland
Frokosten gjorde underverker. Fire timer inklusive et par beinstrekk senere nærmet jeg meg Pello. En litt for sen kveld og dårlig med nattesøvn gjorde det fristende å finne et sted å overnatte, og like nord for byen fant jeg et sted som så trivelig ut. Bygningene lå i en slak skråning ned mot Torneelven. Høye furutrær kastet skygge over parkeringsplassen. Vertinnen snakket engelsk, og viste meg inn til et svalt rom. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. En hund bjeffet. Ellers var det stille. De få andre gjestene som hadde meldt sin ankomst var ventet utpå kvelden. Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser fra en gammel trillebår, plassert ved en grusvei som sikkert førte ned til elven.
Om kvelden satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Vannet tok tak i båten og snart var båten nedenfor der jeg satt igjen. Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.
Sverige
Dagen etter kjørte jeg over broa ved Øvertorneå og inn i Sverige. Landskapet flatet seg mer og mer ut jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Tankene gikk sine egen veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året? Jeg nærmet meg Haparanda. Byen viste seg å være mye mer beskjeden enn jeg hadde forestilt meg, og jeg fant lett fram til Svefi vandrarhem der jeg skulle overnatte.
Noen timer senere møtte jeg de andre som hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Det er noe helt eget ved å møtes når man bor så langt fra hverandre. Kjell hentet en kopp kaffe og satte fram en stol, og så var vi i gang. For meg ble det som å ta en forfriskende dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom likevel raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Mary hadde skaffet til veie dokumenter som følger en slektsgren helt tilbake til midten av 1500-tallet. Det hun hadde fått vite var at vår oldemor var født på en gård i Korpikylä i Nedre Tornedalen, på svensk side av elven. For lang tid tilbake skulle gården ha blitt skilt ut til to gårder: Hullkoff- og Nivagården, en drøy mil nord for Haparanda. Noen ledetråder og opplysninger fra en fjern slektning skulle gjøre det mulig å finne fram, og aller helst finne selve gården.
Møtet som skulle endre alt
Der og da skjedde forvandlingen
Hulkoffgården ligger en mils vei nord for Haparanda. Vi svingte inn på tunet og så oss rundt. En av bygningene viste seg å være et serveringssted. Kjell gikk bort og tok i døra. Den var åpen. Alle ble stille et øyeblikk, så bestemte vi oss for å gå inn. En kvinne møtte oss i gangen, smilende, men litt avventende. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet. Vi var fra Norge, sa han. Vår oldemor hadde kanskje bodd der. Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt og helt. – Vi er kvener, sa Kjell. Jeg skvatt litt. Vi hadde visstnok noe slekt som kom fra Rovaniemi i Finland, så jeg hadde skjønt at vi sannsynligvis hadde noe kvenblod i årene, men tanken hadde aldri kommet helt opp i dagen. Og hva det hadde å gjøre med den svenske kvinnen som sto foran meg skjønte jeg ikke. Plutselig skjedde det en masse. Kvinnen i døra slo om på et annet språk, Kjell fikk forklart at vi ikke snakket kvensk, Mary fikk skutt inn at det skulle være en Kurt som eide gården, kvinnen i døren presenterte seg som hans kone Pia, og inviterte oss inn.
Pia snakket språket meänkieli. Jeg visste ingenting om det da, men det er søsterspråket til kvensk, og snakkes i store deler av Nord Sverige. Hele familien Hulkoff var tospråklige, og svensk var egentlig språk nummer to.
Lokalet var flott. Massivt. Rolig. En gruppe mennesker satt inne i det som sikkert var spisesalen. Et sluttet selskap. Dette var ikke et sted man bare droppet innom for å ta en matbit. Litt etter satt vi inne i et bibliotek, og en annen kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, Kurts søster. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til gjestene. Italienere. De hadde et tett samarbeid med italienere. Vinsmakingskvelder og italiensk mat. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Husets beste. Vi måtte skåle på dette møtet. Jeg havnet i sofaen ved siden av Inger og skravla gikk. Der og da skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården eller en annen like ved.
Inger fortalte om en oppvekst der de som barn ikke fikk snakke språket sitt, meänkieli, på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Jenta sluttet å snakke, og forsto ikke hva som ble sagt i det klasserommet på fire år. Inger, Kurt og Pia kom fra minoritetsgruppen tornedalingar, og de identifiserte seg med det kvenske. Det var fra denne folkegruppen min oldemor kom. Hvordan hadde det vært for min henne å komme til Norge, og ble hun behandlet på samme måte som den lille jenta i klassen til Inger?
Samme kveld satt jeg med dokumentet til Mary i hendene igjen. Denne gangen var det helt annerledes. De som ble omtalt i heftet hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist ned gjennom det siste halvannet døgnet. Og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Bare jeg tenkte på det var jeg tilbake i sofaen ved siden av Inger. Holdt henne i armen. Lyttet til fortellingen hennes.
Dagen etter dro jeg på Tornedalsmuseet som ligger på den finske siden av elven, i Haparandas tvillingby Torneå. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter, men følte at jeg kunne like gjerne bare gå i gang med et eller annet. Noe i meg hadde bråvåknet. Jeg ville vite hva det var. På vei ut fra museet ble jeg stående litt på trappa utenfor. I hånda hadde jeg to nye bøker, Tornedalens historia I og II. Fra da av overskygget to tanker alle de andre som kvernet i hodet: Jeg skal tilbake til Tornedalen, og jeg skal finne sammenhengen mellom de som lever der og meg. Møtet med våre fjerne slektninger forandret livet mitt.
