kven

Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro de? Hvorfor flytter folk på seg? Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner.

Folk som flytter

De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden. For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk; finsk ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.

Fra Tavastland til Tornedalen

En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. Samene fant veien dit, og levde i pakt med naturen. De flyttet reinene etter beiteforholdene, og var stadig på vandring. På et eller annet tidspunkt i historien begynte de første bosetterne å sette sitt preg på landskapet. I boken Tornedalens historia I finner man interessante opplysninger om dette i kapittelet Förutsättningar för fast bebyggelse. Arkeologen Kjell Lundholm skriver om tavastkulturen som vokste fram i søndre del av Finlands innland (Satakunda) under bronse- og jernalderen. Tavasterne drev med jakt, fiske, svedjebruk og buskapsskjøtsel. Ifølge Lundholm var de framgangsrike og bidro til utvikling i andre folkegrupper også. Karelerne fikk en sterk oppgang, og også den savolaxiske stammen vokste fram. På et tidspunkt ble tavasterne trengt mot nord-øst, og var etter alt å dømme blant de første bosetterne i Tornedalen. Senere (eller samtidig) kom også karelere og savolaxere. Med seg hadde de alle kunnskap som var en forutsetning for å lykkes på det nye stedet.

Mot Ruija – havlandet

Disse ferdighetene tok min tippoldefar og tippoldemor med seg da de dro flere århundrer senere. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.

Lauri i Lumijoki

Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt på en reise gjennom 15 generasjoner fram mot i dag. Hva jeg sitter igjen med når jeg er ved reisens mål vet jeg ikke. Mest sannsynlig er jeg forandret, og forhåpentligvis finner jeg noe som kan bringe noe nytt inn i fortellingen om kvenene.

---

En liten rast på veien

Det er ikke til å komme utenom at tankene vandrer sine egne veier mens jeg leter på kryss og tvers av historie, tid og landegrenser. Den ene tanken flettes i den andre og skaper nye sammenhenger. På min reise gjennom Tornedalen i august i fjor gjorde jeg et stopp like nord for Pello. Jeg hadde på forhånd plukket meg ut et gjestgiveri som så trivelig ut. Det var et godt valg. Om kvelden satte jeg meg på plattingen ved elvebredden. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. En påhengsmotor surret. I motlyset kunne jeg se et par karer med fiskestang. Straks de skrudde av motoren ble de ført nedover elva igjen. Så gjentok det samme seg. Den smale elvebåten ble manøvrert motstrøms, motoren stilnet, det blinket i fiskestengene, og snart var båten nok en gang nedenfor der jeg satt. Det var det hele som skjedde denne timen. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som kom til å sette masse i bevegelse inne i meg. I dag er jeg en helt annen enn da jeg satt ved elven. Heldigvis tok jeg bilde fra der jeg satt. Det gjør det lettere å kjenne på denne forskjellen. Det var også der jeg tok bilde av kartet på toppen av siden. Kartet som viser møtet mellom tre land og enda flere folk. Norge, Sverige og Finland. Nordmenn, svensker, finner, kvener og samer.

Jeg har vært kven siden jeg var født, men visste det ikke. Det var først i fjor sommer det gikk opp for meg. I min oppvekst ble dette aldri snakket om.

Det kan være tilfeldig, for det var mye det ikke ble snakket om, men jeg tror ikke det. Det tar seg ikke ut å skrive i klartekst hvilke ord som ble brukt om kvener, men de var til forveksling lik de som ble brukt om samer. Ingen med vett i behold snakket høyt om at de var kvener. Det var om å gjøre å legge lag på lag med heimevevde matter over for å skjule de sprekkene som var i underlaget. En historie bygget på innvandring fra nord i Finland og Sverige var ikke noe man fikk aktelse for.

Kvenene har finsk språk- og kulturbakgrunn, og etterfølgere av de som kom til Nord-Norge før 1945 kan definere seg som kven. Definisjonen baseres på folkets selvidentifikasjon, altså hvordan de oppfatter seg selv. Min slekt passerte grenseovergangen mellom Finland og Norge i 1832.

I 1998 fikk kvenene anerkjennelse som en nasjonal minoritet, på lik linje med jøder, rom, romanifolket og skogfinner. I 2005 ble kvensk anerkjent som eget språk. Det finnes flere dialekter avhengig av hvor i landet innvandringen skjedde. Den dialekten som snakkes i Nord Troms likner visstnok mye på meänkieli, språket som snakkes av de opprinnelige beboerne i grenseområdene mellom Finland og Sverige. Et forsiktig anslag tilsier at det finnes mellom 10 000-15 000 kvener i Norge. Forskere og kvenene selv mener at tallet er langt høyere.

Jeg inngår altså i en gruppe jeg ikke vet mye om, og som for store deler av majoritetsbefolkningen er totalt ukjent. Kvenene er en skjult minoritet. Fra i fjor sommer og fram til i dag har det ene spørsmålet utløst det neste. Å identifisere seg med en gruppe det har vært snakket nedsettende om så systematisk og så lenge er ikke gjort i en handevending. Ei heller å forstå hva dette innebærer. Meningene om hva det vil si å være kven er både et spørsmål om identitet, kultur, språk og politikk. Ingen vet alt, mange vet noe, enda flere vet ingenting. Jeg tror det er dette som trigger meg aller mest. Den upløyde marken. Jeg vil være med å pløye, så og høste.

Kvenenes etterkommere vet lite om seg selv, majoritetsbefolkningen enda mindre. Jeg vil bruke min historie til å synliggjøre kvenene og gi dem en klarere stemme. Det kan jeg gjøre på mange måter, og jeg starter med å dele tanker og observasjoner via denne bloggen. Forhåpentligvis vil mange ikke bare følge med på dette, men også bidra der jeg står fast.

Til sommeren drar jeg tilbake til Tornedalen for å fortsette der jeg slapp. Jeg ble så perpleks av denne oppdagelsen at jeg ikke har landet ennå. Svevende mellom ord, bilder, mennesker og land, er jeg på jakt etter et nytt ståsted. Det handler også om at jeg vil at mine barn og barnebarn skal få vite. De kan selv ta valget om de vil ha en identitet som kven eller ikke. Å skrive ned noe av det jeg finner er med på å gjøre dette mer forståelig for meg. Siden mange andre er i samme situasjon, tenker jeg å dele det jeg skriver med den som vil lese. Gjerne med dem som er i samme situasjon som meg. Kanskje vi kan hjelpe hverandre med å finne fotfeste?