• Hopp til hovedinnhold
  • Skip to secondary navigation
  • Hopp til bunntekst

ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

  • HJEM
  • MINE KVENSKE RØTTER
    • IDENTITETSREISEN
    • SLIK FANT JEG RØTTENE
  • LITTERATUR SOM IDENTITETSBYGGER
    • ANERKJENN DIN KVENSKE IDENTITET
  • BLOGG

kven

Beskyttet: Skriver fram min kvenske arv

5. desember 2021 av Unni

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Filed Under: Kvenske røtter, Vaimovoima - kvinnekraft Tagged With: kven, mot til å skrive, selvledelse

Å vandre er å forandre

30. september 2018 av Unni

ruija havlandet
På 1800 – tallet utvandret min tippoldemor og tippoldefar fra Tornedalen med to små barn. Målet var Ruija – havlandet og en ny framtid.

Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro akkurat de?

Mine kvenske røtter – Del 3

De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden.

For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk: ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.

Fra Tavastland til Tornedalen

En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. På et tidspunkt fant mennesker veien dit. Forskere har funnet ledetråder langt bakover i tid, men det meste vil for alltid være en hemmelighet. Når man kommer fram til tiden mellom 500 og 800 tallet er det mer å finne og mer å forstå om enn ikke nok til å danne seg et helt bilde. I vår tid har det vært klare kulturelle og etniske grenser mellom kyst- og innlandsbefolkningen, men Ingela Bergmans forskningsmateriale fra 2018 tyder på at de sannsynligvis levde på omtrent samme måte: Av jakt, fangst og fiske. Endringene framover mot vår tid skjedde langsomt. De begynte med småskalig, temporær dyrking som var tilpasset et liv i bevegelse og avhengig av sesongene. Kystbefolkningen var i større grad hadde kontakt med omverdenen. De imøtekom mennesker, ideer og innovasjoner og den forankret det nye i sin egen kulturhistorie. Fra 800 tallet intensiveres handelen, noe som noe som også ble inkludert i dagliglivet innover i landet. Tamreinhold kom inn som en del av økonomien, også det foregikk både på innlandet og ved kysten.

Det var hit mine tavastiske fra Sørvest Finland dro. Med seg hadde de sine skikker. Kanskje var de de som tok med seg det systemet som utviklet seg til å bli noe helt unikt: Birkarlhandelen. Det var innenfor denne tidsperioden dette selvstendige handelsnettverket utviklet seg. De hadde også med seg språket. Dette skulle leve fram mot vår tid.

Mot Ruija – havlandet

Flere århundrer senere dro tippoldefar og tippoldemor fra Tornedalen. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.

Lauri i Lumijoki

Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt i historien.

Tanken på å reise tilbake ble bare sterkere å sterkere. Kunne jeg klare å komme meg til Lumijoki, og hva kunne jeg finne der?

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: kven, Tornedalen

Oppvåkningen

1. september 2018 av Unni

Et tilfeldig møte med fjerne slektninger forandret livet mitt. Som sekstiåring gikk det opp for meg at jeg var kven, og at min forhistorie lå begravet i Tornedalen, i grenselandet mellom Sverige, Finland og Norge. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd så lenge uten å vite det?

kven aa vandre er aa forandre

Det var på en reise dette skjedde. Jeg hadde vært på en ferietur i mitt barndoms rike, Arnøya i Nord Troms, og la veien om Finland og Sverige når jeg skulle kjøre sørover igjen. En grei reiserute, og jeg skulle møte to av søsknene mine på veien.

Mine kvenske røtter – Del 1

Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 satt jeg på ferga over Kågsund. Jeg skulle hjem til Horten i Vestfold og hadde en lang reise foran meg. Den enkleste rute går via Finland og Sverige, en tur på drøye atten hundre kilometer. Når man kjører den veien slipper man stort sett unna tuneller, ferger, bratte fjelloverganger og svingete veier. Det vil si når man legger Troms bak seg, for det første strekket er nettopp preget av ferger og tuneller, og veien slynger seg rundt de stupbratte fjellene. Akkurat denne natta var det vedlikeholdsarbeid flere steder skulle det vise seg.

En time etter at jeg kjørte ut av ferga var jeg framme ved fastlandstunellen, akkurat tidsnok til å komme gjennom før den ble stengt. Også i Kåfjorden var tunellene stengt fram til seks om morgenen, men det var i grunnen greit. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å starte morgenen etter, og lå derfor foran skjema. Planen var å møte to av søsknene mine i Haparanda innerst i Bottenviken i Sverige. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men synes det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem.

Norge

Den siste natten i nord kjente jeg allerede på lengselen tilbake. Til fjellene og havet, lyset og stillheten, men pussig nok også til fergene og de slitte landeveiene.

Jeg stoppet i Olderdalen, senket setet så langt det lot seg gjøre og dro soveposen over meg. Den lyse natta og tanken på at det var lenge til jeg ville se fjellene igjen holdt meg våken, men jeg sovnet til slutt. Rundt fem om morgenen våknet av at jeg frøs, og kjørte fram til den første tunellen. Rett før seks ble jeg vinket videre. De mørke tunellveggene klemte til, og under meg var veien ustø. Takk og lov for følgebilen som humpet lystig foran meg. Og takk og lov for at noen tar ansvar for å holde hovedveien i nord i nogenlunde stand. Vel ute i lyset igjen kjente jeg på at veien åpen.

Ved Skibotn kjørte jeg av E6. Nå var det havet jeg skulle forlate. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland. Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Jeg kjente meg fri, men sulten og urven etter å ha sovet lite. Heldigvis var kafeen ved Kilpisjärvi åpen. Jeg parkerte ved siden av en trailer med svenske skilter, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk. Lite visste jeg om at jeg et år senere skulle oppsøke nettopp det å ikke forstå det finske språket. Kjenne på barrieren. Lure på hvordan det hadde vært om jeg kunne kvensk.

Finland

Da jeg passerte riksgrensen drøye ni timer etter at jeg dro fra Arnøya, visste jeg lite om at jeg allerede året etter skulle tilbake til Finland med en helt ny og ukjent identitet i bagasjen.

Frokosten gjorde underverker. Fire timer inklusive et par beinstrekk senere nærmet jeg meg Pello. En litt for sen kveld og dårlig med nattesøvn gjorde det fristende å finne et sted å overnatte, og like nord for byen fant jeg et sted som så trivelig ut. Bygningene lå i en slak skråning ned mot Torneelven. Høye furutrær kastet skygge over parkeringsplassen. Vertinnen snakket engelsk, og viste meg inn til et svalt rom. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. En hund bjeffet. Ellers var det stille. De få andre gjestene som hadde meldt sin ankomst var ventet utpå kvelden. Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser fra en gammel trillebår, plassert ved en grusvei som sikkert førte ned til elven.

I Pello møtte jeg Torneelven for første gang på ordentlig. Vannet som fløt forbi åpnet meg gradvis opp for det mine søsken hadde invitert til – et gløtt inn i vår ukjente fortid.

Om kvelden satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Vannet tok tak i båten og snart var båten nedenfor der jeg satt igjen. Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.

Sverige

I Øvertorneå ble jeg slått av hvor vakkert det var, og stoppet for å kikke. Lite visste jeg den gangen om at jeg året etter skulle bli budt på “fika” akkurat her. Innehaveren av Simu Nordic AB Butik kommer fra samme slekt som meg.

Dagen etter kjørte jeg over broa ved Øvertorneå og inn i Sverige. Landskapet flatet seg mer og mer ut jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Tankene gikk sine egen veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året? Jeg nærmet meg Haparanda. Byen viste seg å være mye mer beskjeden enn jeg hadde forestilt meg, og jeg fant lett fram til Svefi vandrarhem der jeg skulle overnatte.

Noen timer senere møtte jeg de andre som hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Det er noe helt eget ved å møtes når man bor så langt fra hverandre. Kjell hentet en kopp kaffe og satte fram en stol, og så var vi i gang. For meg ble det som å ta en forfriskende dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom likevel raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Mary hadde skaffet til veie dokumenter som følger en slektsgren helt tilbake til midten av 1500-tallet. Det hun hadde fått vite var at vår oldemor var født på en gård i Korpikylä i Nedre Tornedalen, på svensk side av elven. For lang tid tilbake skulle gården ha blitt skilt ut til to gårder: Hullkoff- og Nivagården, en drøy mil nord for Haparanda. Noen ledetråder og opplysninger fra en fjern slektning skulle gjøre det mulig å finne fram, og aller helst finne selve gården.

Møtet som skulle endre alt

Hulkoffgården like nord for Haparanda har vært i samme slekt i mer enn ti generasjoner. Vi dro dit for å finne ut om vår slekt faktisk kom derfra, men hadde ingen anelse om hva det skulle føre til.

Der og da skjedde forvandlingen

Hulkoffgården ligger en mils vei nord for Haparanda. Vi svingte inn på tunet og så oss rundt. En av bygningene viste seg å være et serveringssted. Kjell gikk bort og tok i døra. Den var åpen. Alle ble stille et øyeblikk, så bestemte vi oss for å gå inn. En kvinne møtte oss i gangen, smilende, men litt avventende. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet. Vi var fra Norge, sa han. Vår oldemor hadde kanskje bodd der. Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt og helt. – Vi er kvener, sa Kjell. Jeg skvatt litt. Vi hadde visstnok noe slekt som kom fra Rovaniemi i Finland, så jeg hadde skjønt at vi sannsynligvis hadde noe kvenblod i årene, men tanken hadde aldri kommet helt opp i dagen. Og hva det hadde å gjøre med den svenske kvinnen som sto foran meg skjønte jeg ikke. Plutselig skjedde det en masse. Kvinnen i døra slo om på et annet språk, Kjell fikk forklart at vi ikke snakket kvensk, Mary fikk skutt inn at det skulle være en Kurt som eide gården, kvinnen i døren presenterte seg som hans kone Pia, og inviterte oss inn.

Pia snakket språket meänkieli. Jeg visste ingenting om det da, men det er søsterspråket til kvensk, og snakkes i store deler av Nord Sverige. Hele familien Hulkoff var tospråklige, og svensk var egentlig språk nummer to.

Det ble et hjertelig, men også underlig møte med familien Hulkoff. Akkurat der, sammen med dem, gikk det opp for meg at jeg var kven. Fra venstre: Unni Elisabeth, Kurt, Mary, Eva, Inger og Kjell.

Lokalet var flott. Massivt. Rolig. En gruppe mennesker satt inne i det som sikkert var spisesalen. Et sluttet selskap. Dette var ikke et sted man bare droppet innom for å ta en matbit. Litt etter satt vi inne i et bibliotek, og en annen kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, Kurts søster. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til gjestene. Italienere. De hadde et tett samarbeid med italienere. Vinsmakingskvelder og italiensk mat. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Husets beste. Vi måtte skåle på dette møtet. Jeg havnet i sofaen ved siden av Inger og skravla gikk. Der og da skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården eller en annen like ved.

Inger fortalte om en oppvekst der de som barn ikke fikk snakke språket sitt, meänkieli, på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Jenta sluttet å snakke, og forsto ikke hva som ble sagt i det klasserommet på fire år. Inger, Kurt og Pia kom fra minoritetsgruppen tornedalingar, og de identifiserte seg med det kvenske. Det var fra denne folkegruppen min oldemor kom. Hvordan hadde det vært for min henne å komme til Norge, og ble hun behandlet på samme måte som den lille jenta i klassen til Inger?

I Tornedalen vaier flaggene side om side. Det svenske, finske, norske og dalens eget, et symbol for mennesker på begge sider av grensen. Fargene representerer “den klargula solen”, “den vintervita nejden” eller “en snövit älv” och “den sommarblå himlen” (dem “man inte kan dela”). Flagget har ikke kors, “ty inga korsfarare vi varit”.

Samme kveld satt jeg med dokumentet til Mary i hendene igjen. Denne gangen var det helt annerledes. De som ble omtalt i heftet hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist ned gjennom det siste halvannet døgnet. Og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Bare jeg tenkte på det var jeg tilbake i sofaen ved siden av Inger. Holdt henne i armen. Lyttet til fortellingen hennes.

Dagen etter dro jeg på Tornedalsmuseet som ligger på den finske siden av elven, i Haparandas tvillingby Torneå. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter, men følte at jeg kunne like gjerne bare gå i gang med et eller annet. Noe i meg hadde bråvåknet. Jeg ville vite hva det var. På vei ut fra museet ble jeg stående litt på trappa utenfor. I hånda hadde jeg to nye bøker, Tornedalens historia I og II. Fra da av overskygget to tanker alle de andre som kvernet i hodet: Jeg skal tilbake til Tornedalen, og jeg skal finne sammenhengen mellom de som lever der og meg. Møtet med våre fjerne slektninger forandret livet mitt.

Filed Under: Kvenske røtter Tagged With: kven, slekt, Tornedalen

Footer

Siste blogginnlegg

  • Litteratur som identitetsbygger
  • Laila Lanes jakter på sannheten om kvener
  • Det samiske gror fram i meg
  • Kjøkkenkunst er ikke en nymotens greie
  • Postbudet og Lovikkavanten
  • Beskyttet: Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie
  • Jeg vil hedre min oldemor
  • Hva vil politikerene i Horten si?
  • Beskyttet: Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
  • Beskyttet: Birkarlhandelen var basert på tillit

Facebook

Facebook Pagelike Widget

INSTAGRAM

kvenskeroetter

Underholdende og interessant. Handlingen foregår Underholdende og interessant. Handlingen foregår i Enontekis/Enontekiö på slutten av 1600 tallet i forbindelse med det årlige handelsmarkedet. Ved siden av å møte noen artige karakterer får en med seg både historiske detaljer og en billedlig opplevelse av datidens liv. Forfatteren levde riktignok på 1800 tallet, men har selv levd i det aktuelle miljøet. Artig og nyttig.
***
#litteratur 
#tornedalen 
#kvenskeroetter
#identitetsbygger
Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en Heia Horten bibliotek! For tredje gang lagde de en utstilling på Kvenfolkets dag 16. mars.
***
#takknemlig❤️
#kven
#litteratur
#identitetsbygger
Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i Å oppdage sin kvenske tilhørighet et stykke ut i livet utløser sterke følelser. Når det første sjokket har lagt seg, åpnes det opp for suget etter å være det man er født til. Med litt støtte kan veien bli lettere å gå.
***
Les på ordspinneriet.no 
***
#kvensk
#idenitet
#identitetsbygger
Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. m Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Gleder meg til å holde appell om sterke, kvenske kvinner hos Flerkulturell kvinnegruppe i kveld
*
#vaimovoima
#kvinnekraft
Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og ti Nytt prosjekt. Nye muligheter. Til å lykkes og til å lære. Les på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#litteratur 
#kvääni
#identitetsbygger
Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk lit Nytt tilbud for kvener som vil lære om kvensk litteratur og litteratur om kvener. Les mer på ordspinneriet.no 
*

#kvensk
#kvensklitteratur
#identitetsbygger
takk til lyset himmelen over vannet skogen og fjel takk til lyset
himmelen over
vannet
skogen
og fjellet som holder alt på plass
*
#takknemlighet
#lillastugan
#sverige
#nature
Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfa Jo visst finnes kvensk litteratur og kvenske forfattere. Og om kvener og vår historie
***
#kvensk
#kvensklitteratur 
#identitetsbygger
På farta mot nord igjen med lesestoff om sør *** På farta mot nord igjen
med lesestoff om sør
***
#torpflyplass
#tromssa
#kierua
#kvääni
#reisekven
#motnord
Det begynner å ligne en vott. *** #lovikkavantar Det begynner å ligne en vott.
*** 
#lovikkavantar
#votter
#käsityö
#håndarbeid
#kvensk
#kvääni
KLARA ❤️ Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke t KLARA ❤️
Ønsker @kvaaniteatteri masse lykke til med premieren og alle de andre forestillingene utover høsten. 

Fullt hus i Oslo så jeg. Hurra! ... men da er det jo ikke plass til meg ... før neste gang :-)

#detsupersynligefolket 
#baresidet
#jegerkven
#mieolenkvääni
Mye av det beste er i nord, blant annet min unge k Mye av det beste er i nord, blant annet min unge kvendatter @kvenungdommen #kven #kvensk #tromssa
Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kve Så var man på reise i nord igjen #reisekven #kven #kvensk #motnord
Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvo Mammas gave - en lyseblå matte og kunnskap om hvordan ta vare på den

#kulturskatt
#kvinnekultur
#mor
#mamma
#matte
#mattefiller
I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Førs I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Første gang feiret i 1909. Året etter ble en internasjonal kvinnedag vedtatt. I 1977 ble den gjort til en FN-dag. Kvinner over hele verden står overfor utfordringer. I dag er dagen for å tenke på andre. 
---
#hyväävaimoittenpäivää
#gratulerermedkvinnedagen
#vaimoittenpäivää
#kvinnedagen
#vaimovoima
#kvinnestyrke
#solidaritet 
#solidarity
#vaimo 
#kvääni 
#kvääni
#kven
Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og m Som barn formes vi av de aller nærmeste. Far og mor, søster og bror. Gradvis åpner verden seg. Slektninger kommer inn i rommet. Tanter, onkler, fettere og kusiner. Sambygdinger. Naboer. På skolen og gjennom bøker slipper nye bilder inn. Andre tanker tar plass. Etter som man gror til utvides forståelsen av verden, men det man lærte aller først er grunnmuren, det man bygger livet sitt på. Det er slik man forstår hvem man er. Men hva når det du har lært viser seg å være løgn?
--- Les mer på ordspinneriet.no---
#ordspinneriet 
#minekvenskeroetter 
#kvener
#kvensk 
#mytologi
#kalevala
Ønsker alle følgere et riktig godt nytt år! Hyv Ønsker alle følgere et riktig godt nytt år! Hyvvää uutta vuotta!

#kven
# kvensk
#hyvääuutavuotta 
#2022 
#godtnyttår
Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var kven støtte jeg på uttrykket "birkarl" for første gang. Fortellingene om deres grusomheter overfor samene i middelalderen har kastet skygge over en viktig og interessant del av historien. I 2016 stakk et forskningsteam hull på myten. Fakta viser det motsatte. Birkarlene nøt stor grad av tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en lukrativ handel alle involverte tjente på. Fram til kongemakten knuste et system som hadde fungert godt i flere hundre år. 
---
#minekvenskerøtter #kvenskerøtter #kven #kvensk #kvääni #nordkalotten #gränslandet #tornedalen #birkarl #birkarlarna #myteknusing
#slektsforskning
Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram forne Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg. 
---
#minekvenskeroetter 
#kvenskerøtter
#kven
#kvensk
#kvääni
#aartnasaari
#arnøya
#skjervøy
#kieran
#nordtroms
#nordkalotten
#tornedalen
#grenselandet
#gränslandet
#ordspinneriet
#torneälv
#torniojoki
#tornionväylä
#skriving
#selvledelse
#minekvenskeroetter #kvenskeroetter #kven #kvensk #minekvenskeroetter #kvenskeroetter #kven #kvensk #kvääni #nordtroms #nordkalotten #tornedalen #grenselandet #gränslandet #ordspinneriet #torneälv #slektsforskning #birkarl #erämaa
Load More Follow on Instagram
Copyright © 2023 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Eriksen · Skrivekurs - Kom i gang · Få mot til å skrive