Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro de? Hvorfor flytter folk på seg? Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner.
Folk som flytter
De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden. For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk; finsk ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.
Fra Tavastland til Tornedalen
En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. Samene fant veien dit, og levde i pakt med naturen. De flyttet reinene etter beiteforholdene, og var stadig på vandring. På et eller annet tidspunkt i historien begynte de første bosetterne å sette sitt preg på landskapet. I boken Tornedalens historia I finner man interessante opplysninger om dette i kapittelet Förutsättningar för fast bebyggelse. Arkeologen Kjell Lundholm skriver om tavastkulturen som vokste fram i søndre del av Finlands innland (Satakunda) under bronse- og jernalderen. Tavasterne drev med jakt, fiske, svedjebruk og buskapsskjøtsel. Ifølge Lundholm var de framgangsrike og bidro til utvikling i andre folkegrupper også. Karelerne fikk en sterk oppgang, og også den savolaxiske stammen vokste fram. På et tidspunkt ble tavasterne trengt mot nord-øst, og var etter alt å dømme blant de første bosetterne i Tornedalen. Senere (eller samtidig) kom også karelere og savolaxere. Med seg hadde de alle kunnskap som var en forutsetning for å lykkes på det nye stedet.
Mot Ruija – havlandet
Disse ferdighetene tok min tippoldefar og tippoldemor med seg da de dro flere århundrer senere. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.
Lauri i Lumijoki
Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt på en reise gjennom 15 generasjoner fram mot i dag. Hva jeg sitter igjen med når jeg er ved reisens mål vet jeg ikke. Mest sannsynlig er jeg forandret, og forhåpentligvis finner jeg noe som kan bringe noe nytt inn i fortellingen om kvenene.
En liten rast på veien
Det er ikke til å komme utenom at tankene vandrer sine egne veier mens jeg leter på kryss og tvers av historie, tid og landegrenser. Den ene tanken flettes i den andre og skaper nye sammenhenger. På min reise gjennom Tornedalen i august i fjor gjorde jeg et stopp like nord for Pello. Jeg hadde på forhånd plukket meg ut et gjestgiveri som så trivelig ut. Det var et godt valg. Om kvelden satte jeg meg på plattingen ved elvebredden. Vannet strømmet forbi, jevnt og trutt. En påhengsmotor surret. I motlyset kunne jeg se et par karer med fiskestang. Straks de skrudde av motoren ble de ført nedover elva igjen. Så gjentok det samme seg. Den smale elvebåten ble manøvrert motstrøms, motoren stilnet, det blinket i fiskestengene, og snart var båten nok en gang nedenfor der jeg satt. Det var det hele som skjedde denne timen. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som kom til å sette masse i bevegelse inne i meg. I dag er jeg en helt annen enn da jeg satt ved elven. Heldigvis tok jeg bilde fra der jeg satt. Det gjør det lettere å kjenne på denne forskjellen. Det var også der jeg tok bilde av kartet på toppen av siden. Kartet som viser møtet mellom tre land og enda flere folk. Norge, Sverige og Finland. Nordmenn, svensker, finner, kvener og samer.
