Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg.
Så lenge jeg kan huske har jeg formet setninger inne i hodet. Slik er det fortsatt. Ordene tegner fram bilder, trekker opp linjer, finner veien mellom det usagte. Lager samtaler, fortellinger. For meg går det ikke noe skille mellom å tenke og å skrive. Behovet for å uttrykke meg er der hele tiden, og skriving er et fristed der jeg kan gjøre det i ro og fred.
Skriving er det en vil at det skal være. Noen ganger kan det være å lete etter svar. Jeg kan skrive inn det jeg lurer på i teksten, formulere det som et spørsmål. Da begynner hjernen å koble seg opp mot å finne et svar. Det kan ligge lagret et sted i minnet, men det kan like gjerne hende at jeg må lete andre steder, i en bok kanskje. Når det gjelder min kvenske bakgrunn var det ingenting å hente i minnet. Min kvenske oppvekst har gått tapt, den er tatt fra meg. Jeg var på vippen til bebreide mine avdøde foreldre for at de ikke fortalte meg noe, men så gikk det opp for meg at det var myndighetene jeg burde rette min vrede mot. Den Norske Stat har faktisk bestemt at jeg ikke skulle vite.
Ekskludering og hemmeligholding i moderne tid
Å utslette den kvenske kulturen har vært politisk motivert, målrettet og langvarig. Kvener skulle assimileres, forsvinne inn i det norske. Mange grep ble tatt, blant annet ble kvenene gjort til annenrangs borgere gjennom å definere dem som innvandrere. Noen som kom utenfra, som ikke hørte til. Kvener ble konsekvent benevnt som innvandrere av myndighetspersoner helt fram til så sent som 1994 (Bruntlandregjeringen). En annen og veldig virkningsfull metode var å påføre folk skam. Kvener ble over svært lang tid undertrykt, fortalt at de ikke var gode nok. Man var underlegne, av en annen rase. Til slutt ville folk ikke innrømme at de var kvener, hverken overfor andre eller seg selv. Skam er en av de mest ødeleggende følelsene vi har dersom det blir for mye av den. Den får en til å ville gjemme seg. Man blir alene, man kan ikke utfolde seg. Man binder seg, snur seg mot seg selv i avsky.
Fornorskningspolitikken har fratatt meg mye, blant annet muligheten til å snakke språket som hadde levd i slekten i hundrevis av år. Jeg var uvitende om min slekts bakgrunn, min kulturelle arv burde vært en helt annen enn den er. Da jeg skjønte det ble jeg forbanna. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at regjeringen så sent som i desember 2016 ville holde sannheten tilbake. (Solbergregjeringen). På den tiden var det tatt til orde for å granske urett som var begått mot samene. Dette synes ikke Same- og minoritetspolitisk avdeling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet var noe lurt. – Det er gjort mye på det samepolitiske feltet, sa Statssekretær Anne Karin Olli den gang. Blant annet etter samerettsutvalget kom med sine utredninger, så har det ført til opprettelse av Sametinget, sameloven og en egen Grunnlovsbestemmelse. I stedet ville man at Sametinget selv satte ned en kommisjon “uten at staten blander seg inn”.
Det pussige er at dette var hemmeligstemplet, internt. Man ville dysse ned spørsmålet og advarte, blant annet fordi det kunne komme til å skape sterke forventninger om et tilsvarende kartleggingsarbeid for den kvenske minoriteten. Så skjedde nettopp det: Kvener lot seg ikke lenger avfeie, og det ville heller ikke skogfinnene gjøre og nå granskes også deres skjebne i en Stortingsoppnevnt Sannhets- og forsoningskommisjon. Et mørkt og skyggelagt kapittel i Norges historie skal skrives fram. Den kvenske våren er her, og snart går det mot sommer.
Jeg skriver for å gjenskape min kvenske oppvekst
Det kribler når jeg tenker på at selv ikke de som kjempet for å få fram sannheten om fornorskningspolitikken tenkte på kvenene og norskfinnene helt fra start. Å skrive er å bestemme hva neste ord skal være, neste setning, hva fortellingen skal handle om. Jeg kunne velge å skrive at jeg er et offer fornorskningspolitikken. “Nei takk!” siger og skriver jeg til det. Å være et offer er ikke noe å trakte etter. Man kan klage, bråke, sutre, bli lei seg og håpe aldri så mye uten å oppnå noe som helst. Det passer meg dårlig å vente på hva andre skal foreta seg. Jeg lærte ikke kvensk, jeg fikk ikke vite om mine kvenske røtter. Blodig urettferdig, men det som har skjedd kan ikke gjøres om, og selvmedlidenhet tapper krefter. Derfor velger jeg å skrive meg bort fra skammen, skuffelsen, sorgen og sinnet. Jeg vil skrive fram gleden over å ha funnet noe jeg ikke visste at jeg eide. En skatt! Et skattekammer av mennesker, opplevelser, farger og lyder.
Jeg hører en elv. To kvinner snakker lavmælt ved vannkanten mens den yngste av dem ammer barnet. Hun klør seg på den nakne leggen. Et myggstikk. Min tippoldemor? Jeg velger å bli kjent med de tidligere generasjonene i min slekt. Lar dem fortelle om det jeg ikke fikk vite. Litt etter litt. Lag etter lag. Jeg skriver meg inn i en tid der språket levde, var i bruk. Det kunne brukes både vidt og bredt, ja, nettopp språket kan hjelpe meg til å forstå hvor og hvordan mine forfedre og -mødre levde.
Jeg bestemmer at min kvenske arv ikke er fratatt meg for alltid, jeg gjenskaper den. Skrivingen fører tanker sammen, skaper en sammenheng der det ikke ser ut til å være noen, men jeg dikter ikke. Det jeg skriver om har skjedd. Kunnskapen kan leses ut av historiebøkene, professorene kan sine fag. Man kan også finne mye mellom linjene, i kunsten, diktningen og musikken. Det spiller ingen rolle om ikke historien kan gjengis akkurat slik den var, men jeg kan tegne nyansene fram. “Jeg er ingen viking” kan jeg skrive. “Min slektsarv kommer fra øst”.
Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg. Jeg kan velge å skrive at det kvenske språket er mitt, bestemme at det er mitt, selv om jeg aldri kommer til å snakke det. “Kvensk er mitt språk”, skriver jeg. Da skriver jeg fram følelsen av rettmessig å eie det kvenske språket.
Min kvenske oppvekst var gått tapt, nå skriver jeg den til live igjen.
