selvledelse

Når en dør åpner seg, bør man lukke en annen

1. september 2025 av Unni

*Min identitetsreise har ført meg hit: En dør åpnet seg – og jeg valgte å gå inn.*

Noen ganger føles det helt riktig å si ja. Likevel betyr det ofte at man samtidig må si nei. Slik var det for meg da jeg fikk tilbud om å skrive fast for en kvensk nettavis.

Balansen mellom ja og nei

På ettersommeren fikk jeg et tilbud det var lett å si ja til: å skrive fast for en kvensk nettavis. Fortsatt som frilanser, men likevel en stor forskjell. Det handlet om mer enn ordet fast – det handlet om forutsigbarhet, og det handlet om følelser.

Jeg kjente både glede og uro da spørsmålet kom. Glede – fordi det føltes som en tillitserklæring. Uro – fordi jeg visste at et ja også måtte bety et nei. For slik er det ofte. Vi kan ikke si ja til alt uten at det går ut over noe annet. Når vi åpner én dør, må en annen lukkes.

To roller som ikke lot seg forene

For meg handlet dilemmaet om troverdighet. Jeg var talsperson i en kvensk forening da tilbudet kom. Samtidig var det nettopp de kvenske miljøene jeg skulle skrive om og for. Spørsmålet jeg måtte stille meg selv, var: Kan jeg være begge deler?

Det som talte for å fortsette, var at min rolle i nettavisen kom til å være beskjeden. Dessuten er en frivillig forening sårbar når folk trekker seg ut, og jeg hadde selv vært med å starte denne foreningen. Den var tett knyttet til min egen, nyoppdagede identitet.

Lettelsen i å velge tydelig

Likevel svarte jeg umiddelbart ja til skrivingen. Beslutningen om å trekke meg fra vervene kom nesten automatisk. Jeg hadde allerede forsøkt i månedsvis å balansere begge rollene, men det føltes ikke riktig. Da jeg endelig tok valget, kjente jeg på en lettelse. Et klart skille mellom meg som journalist og de miljøene jeg skriver om, var nødvendig.

Men det lå noe mer under. I flere år har jeg hatt mye søkelys på min egen endringsreise – fra å være uvitende om min kvenske bakgrunn til å stå trygt i min kvenske identitet. Nå er den reisen over. Det er på tide å gå på land. Alt har sin tid.

En ny dør åpnet seg

Nå kan jeg gå enda tydeligere inn for å løfte fram andres fortellinger. Det er en befrielse å satse fullt på skrivingen, uten hele tiden å kjenne på dårlig samvittighet. Å si nei er nødvendigvis et tap. Noen ganger er det den eneste veien videre – mot en klarere retning og mer rom til å vokse.

Hva med deg? Har du opplevd å måtte lukke en dør for å åpne en annen? Legg gjerne igjen en kommentar – kanskje vi kan inspirere hverandre.

Endelig er bokdrømmen innen rekkevidde

19. september 2024 av Unni

Bokdrømmen har fulgt meg gjennom livet, og selv om tidligere forsøk har strandet, har jeg aldri gitt opp. Nå er jeg klar til å satse fullt ut – med en klar plan, en dedikert skriveplass og nye rutiner.

Drømmen om å skrive en bok

Bokdrømmen har fulgt meg siden jeg var ung. Jeg har til og med prøvd meg på et bokmanus tidligere. Det ligger nå i den berømmelige skrivebordsskuffen – og der blir det liggende. Livet har gått videre, og i dag har jeg helt andre historier jeg vil fortelle enn det jeg hadde for ti år siden.

Drømmer gir oss en følelse av glede og letthet, men de gir oss også retning. Det er viktig å drømme, men dagdrømming alene er ikke nok. Hovedgrunnen til at jeg ikke fikk det til sist gang var at jeg siktet for høyt. Jeg ville for mye, for raskt.

Denne gangen har jeg satt meg et mer overkommelig mål. Jeg vil skrive en bok som kan være nyttig for andre, og som jeg kan være stolt av. Samtidig skal den være enklere å gjennomføre enn forrige forsøk. Den store forskjellen nå er at jeg har valgt å satse fullt ut – på en måte jeg aldri har gjort før.

En plass til å skrive

Vi har et lite anneks på hytta som stort sett står ubrukt. Nå har jeg innredet det som mitt eget skriveverksted. Senga som sto der, måtte ut, og en liten sovesofa har tatt plassen. Skrivebordet, stolen og hyllen jeg har fått på plass, gir akkurat nok rom til skriving – og ingenting annet. Det er et sted som lar meg fokusere.

Et tips jeg har fulgt, er å ikke fylle rommet med ting som kan ta oppmerksomheten min. Derfor har jeg unngått å fylle hyllene med bøker som kan friste meg bort fra skrivingen. Over skrivebordet har jeg hengt opp en enkel påminnelse: Husk å jobbe med å jobbe.

Kanskje høres det rart ut, men for meg fungerer det. Når tankene begynner å flyte bort, stopper jeg opp og leser setningen. Jeg tar den inn, bit for bit.

Rutiner for skrivedagene

De første dagene har jeg gitt meg selv rom til å finne rytmen. Det betyr en god frokost, en liten tur, og så rett til skrivebordet. Regelmessige måltider, pauser og fokus på arbeidet er avgjørende for å holde energien og arbeidslysten oppe.

Om fire uker reiser jeg hjem. Der venter flere forstyrrelser, men nå vet jeg at jeg har verktøyene som skal til for å holde fokus – og fortsette å skrive.

Hva med deg? Har du en drøm om å skrive? Jeg vil gjerne høre om den – og kanskje vi kan inspirere hverandre på vei mot drømmen. Legg gjerne igjen en kommentar under!

Alle kan bli trygge i sin kvenske identitet

21. juni 2024 av Unni

Hendene til en håndverker som kutter små glassbiter med verktøy for å lage mosaikk

En som nylig har oppdaget sine kvenske røtter må på mange måter pusle sammen livet sitt på nytt. For mange er dette krevende, ja til og med skummelt. Det trenger det ikke å være. Her kommer noen tips som kan gjøre det lettere.

Finn din egen vei

Det er stadig flere som oppdager sin kvenske bakgrunn. Har man ingen å snakke med om dette, blir mange litt usikre. Man surfer rundt på nettet. Der finner ting som øker forvirringen, men ikke minst finner man mye å gripe fatt i. Det viktigste er at man fortetter å lete etter svar på spørsmålene som dukker opp.

Jeg var helt blank, visste ikke hva en kven var engang. I dag finnes det heldigvis mye god litteratur om kvener, men i 2018 var det lite å finne på biblioteket. Ingen i familien snakket om vår kvenske bakgrunn, og tanken på at det kunne være andre kvener i mils omkrets var fjern. Derfor var det opp til meg hvordan jeg skulle takle dette. Finne ut hva jeg var blitt, og hva jeg ville være. Stake ut en kurs og komme meg i mål.

Min vei er ikke den samme som andres. Mens jeg er et typisk organisasjonsmenneske er andre veldig private. Mens jeg ikke er ikke redd for å bli synlig, andre synes det er skummelt å ta ordet i en offentlig sammenheng. Vi har ulik bakgrunn og oppfatninger, og leter ikke etter samme løsninger. Likevel har vi de samme følelsene som styrer både tankene våre og der vi gjør enten vi er klar over det eller ikke.

Hent fram positive tanker

Vi blir redde – om ikke av det samme. Vi kan bli usikre og sinte, men vi kan også bli glade, opprømt og full av energi. Det er de gode følelsene som er mest hjelpsomme, følgelig er det viktig å hente dem fram. Man har valget: Enten lar man seg styre av negative følelser, eller så velger man de gode. Det høres kanskje litt for lettvint ut, men det virker.

Det heter seg at det skal tre til fem positive tanker for å overvinne en enkelt negativ følelse. Prøv. Det virker. Tenk på noe du liker, enten det er noe å spise eller du liker å gjøre. Tenk på et hyggelig minne, folk du liker og er glad i. Det du drømmer om. Når det gjelder det å lete etter sin kvenske identitet, er det noe man må velge å finne ut av. Det kommer ikke av seg selv. Følgelig må man ta tak i en tråd og nøste seg derfra.

Jeg kaller meg selv en nykven, og tenker da at jeg er en av mange som ikke kjente til min bakgrunn. En nykven må på mange måter pusle sammen livet sitt på nytt livet. Plukke litt herfra og derfra, og smette bitene inn der man kjenner at de passer. Kanskje må man til og med lage noen nye. Alle som skal falle til ro i en ny identitet må gjøre det samme.

Et liv er det som har hendt et menneske

Vi mennesker er preget av alt vi har opplevd gjennom livet, endringer av ulike slag. Av naturen vi har vært vant med, vanskelige valg vi har tatt og uventede hendelser. Når vi ser oss tilbake, har det det oftest gått greit selv om det til tider har ført til har ført til ting vi ikke ønsket. Disse erfaringen kan vi bruke i letingen av ny identitet. Det viktigste er at man finner sin egen måte og sin egen vei.

Om man vil endre identitet må man fylle opp det tomme rommet som har oppstått. Det gjelder å gjelde å ta erfaringene i bruk og det er smart å hente opp gode følelser. Det er også lurt å snakke med andre støtte på veien, men identitet er personlig. Derfor er det viktig å være bevisst på at man må gjøre mye av jobben selv.