Birkarlene, middelalderens handelsmenn på Nordkalotten, har hatt et ufortjent dårlig rykte opp gjennom århundrene. Nå har et forskerteam stukket hull på mytene om deres grusomme framferd overfor samer. Sannheten er at forholdet mellom birkarlene og samene var gjensidig, og basert på tillit. Historien må skrives om.
Mine kvenske røtter – del 7
I min søken etter svar på hva kvensk kultur er og hvordan den oppsto, dukket begreper det var vanskelig å forstå tidlig opp. Et av dem er birkarl. Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var kven støtte jeg på det første gang. Jeg hadde fått tilgang på to hefter som til sammen dokumenterte en direkte slektslinje fra meg til forfedre som levde i Tornedalen på 1500 tallet. Flere av dem var birkarler. Det var skrevet av slektsforskeren Per Olof Snell, og handlet om historien til gården jeg nettopp hadde besøkt i Korpikylä, et lite sted like nord for Haparanda der jeg satt og leste meg gjennom natten. Det andre var notatene til en slektning av meg, Sollaug Bessesen. Hun har gjort en formidabel jobb i å kartlegge våre felles slektsrøtter, og jeg er henne evig takknemlig. Uten henne har jeg sannsynligvis fortsatt levd i uvitenhet om min sanne bakgrunn.
FRA BIRKARLSLEKT
Fortellingen til Per Olof Snell starter på slutten av 1500 tallet i Jouksengi. For de som har et forhold til Tornedalen er det sånn cirka midtveis mellom Pello og Øvertorneå. På norsk side av grensen ville man vært et sted mellom Bodø og Mo i Rana for å være like langt mot nord.
Det er ikke godt å gi et helt klart bilde av hvordan det ser ut i Jouksengi, men det hjelper kanskje å si at stedet ligger i en svak helling, vest for Torne elv. Der bodde Mickel Henriksson Rautia i 1599. Han var bonde og smed, og alt tyder på at gården strakk seg ned til elvebredden. Det var slik gårdene lå den gangen. Bygningene dannet et tun. Snell hadde listet opp hva denne mannen var god for: En hest, en avlsokse, en stut, fjorten kyr og ni sauer. Om det var mye eller lite i forhold til andre sto det ikke noe om, men teksten antydet at han hørte til det øvre skiktet i samfunnet. Et ord som dukket opp ga ingen mening på det tidspunktet: Birkarl.
I notatene til Sollaug Bessesen dukket det opp på nytt: “Den første vi kjenner til i denne slekta var Joen Pajari, født før 1465. Han var birkarl og bonde på Olkkuri gård”. Videre skriver hun at Olkkurigården tilfalt en av slektens kvinner, Karin Henriksdatter Olkkuri, da hun giftet seg seg med Michel Michelsson Kyrö som “også var av birkarlslekt”. “Birkarl” var et begrep som sa noe om en manns posisjon i samfunnet, og det så ut til å gjelde hele slekter.
Dagen etter dro jeg innom et museum. Det ligger i Torneå, Haparandas finske tvillingby. Like innenfor døren i foajeen sto det et stativ med bøker til salgs. Den ene boka, Tornedalens historia 1, tok for seg områdets historie fra istid fram til 1600 tallet. I kapittelet Älvdalens byar och samhälle var småstedene langs elva listet opp. Et av dem var nettopp Jouksengi, og i teksten dukket forbløffende nok navnet Mickel Henriksson Rautio opp. Min forfar! “Trots att hemmanen Jouksengi år 1543 nästan hade den minsta arealen åker och äng, bevarade de rätt väl sin skattbetalarformåge. Dette berodde delvis på att det fantes birkarlarsläkter i byn” hadde historiker og språkforsker Juoko Vahtola skrevet. Birkarlene dro opp gjennomsnittstallet for hvor mye skatt det ble betalt i lokalsamfunnet. De var rikere enn andre. Det viste seg at ennå flere av mine forfedre har vært nettopp birkarler, blant dem Henrik Larsson Hetta – eller Heikki Laurinpojka Rahtu Hetta som han muligens ble kalt av sine egne. I 2019 fikk jeg en uforglemmelig omvisning på tomta hans i Matarengi, Øvertorneå.
Litt etter litt fikk jeg tak på det. En birkarl var en handelsmann. Birkarlordningen var et handelssystem og knyttet seg i særlig grad til handel med samene. Handelen strakk seg fra Tornedalen og de omkringliggende dalene til kysten av Nord Norge, hele veien fra Lofoten til Varanger, og videre til Kolahalvøya i dagens Russland. Handelen var viktig for deres eget samfunn, for samene og langt inn i de riktig fornemme kretsene.
En ting som gikk igjen var beskrivelser av deres brutale adferd, særlig overfor samer. Fortellinger om grådighet og vold dukket stadig opp, den ene grimmere enn den andre. Noen av historiene handlet også om seksuell utnyttelse av samiske kvinner.
Etter hvert la jeg merke til at forskere var langt fra enige om birkarlenes historie, og selv klarte jeg ikke å forstå hvordan de kunne dra innover viddene på Nordkalotten vinterstid for å bo under samme tak som samene i lengre perioder av gangen dersom de var fiender. For det var en av de naturgitte forutsetningen for denne samhandelen. Det var også vanskelig å se for seg at så mange menn over flere hundre år oppførte seg slik i sin alminnelighet.
Ny forskning stikker hull på mytene om birkarlene
I 2016 sprakk en boble. Et forskerteam ledet av Ingela Bergman, dosent i arkeologi og forsknings- og utviklingssjef ved Silvermuseet i Ajeplog, hadde stilt seg spørsmålet Hvorfor skulle birkarlene utsette samene for overgrep? De hadde fortsatt to år igjen av arbeidet, men kunne allerede på det tidspunktet slå fast at det ikke var historisk belegg i de grufulle påstandene. Tvert imot, birkarlene var ombudsmenn. De var mellomledd i handel, og hadde tillit både i samebefolkningen i innlandet og blant bondebefolkningen nærmere kysten. De holdt i nøkkelen til et vellykket handelssystemet som bandt Nordkalotten sammen i en tidsperiode på flere hundre år. Et system som provoserte kongemakten så til de grader at de brukte store ressurser for å knuse det. Det var den listige og utholdne Gustav Vasa som lykkes med det, og det var hans menn som førte pennen da de første historiene om birkarlene ble skrevet.
I 2018 avsluttet forskerne sitt arbeid og leverte rapporten Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr, og for et par dager siden fulgte jeg foredraget “Birkarlar och samer” Ingela Bergman holdt for 70 deltakere på zoom. Utrolig interessant og lærerikt. Seminarlederen tak i en av de aller groveste historiene som verserer. Den går ut på at birkarler på 1400 tallet stengte samer inne i en kirke og satte fyr. Ingela Berman avviser dette. Det finnes ikke historisk belegg hverken for denne eller andre liknende historier. Hun mener at alt for mye av det forskere har presentert opp gjennom tidene er udokumenterte påstander. Det har gitt, og fortsetter å gi, konsekvenser for hvordan man kan forstå historien. “De flesta forskare har också beskrivit birkarlarna som hårdföra och giriga, och understrukit deras grymma behandling av samerna. I dag är den ensidigt negativa bilden närmast orubbligt förankrad hos allmänheten och inom historisk och arkeologisk forskning upprepas ofta gamla argument utan att skärskådas”. Hennes forskerteam har gått tilbake til grunnkildene. “Fakta får tala for sig själva” sier hun.
Ingela Bergman har fått Gustav Adolfs medalje for sitt arbeide. Hennes forskning har vendt opp-ned på gamle sannheter. At birkarlene, middeltidens handelsmenn, skulle være grusomme er en misoppfatning. Birkarlenes historie forteller tvert imot om nære relasjoner mellom samfunnene på innlandet og langs kysten i middelalderen. De nøt stor grad av tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en lukrativ handel alle involverte tjente på.
Bergman beskrev forholdet mellom birkarlene og samene som “två sider av samme mynt” – uadskillelige og avhengig av hverandre. Ordningen var basert på tillit begge veier, og hadde en syklus på tre år fra avtalen var inngått til den var avsluttet. En handel som førte med seg økt levestandard for alle de involverte. Birkarlen var ombud og bank, han holdt orden på debet og kredit. Han var et helt avgjørende ledd i handel mellom samer og omverden, det vil også si et internasjonalt marked. Å være birkarlar var ikke en jobb, det var en rolle, en tillitserklæring. Han var riktignok langt rikere enn andre i lokalsamfunnet, men også en helt vanlig bonde som deltok i gårdsdrift og fiske.
Birkarlhandelen pågikk lenge. Første gang begrepet birkarl er funnet brukt er i 1328. Da anerkjente kong Magnus birkarlernes rett till byttehandel med samene. Privilegiet gjaldt i et område som omfattet Torne, Lule och Pite lappmarker. Mange har tolket det som at ordningen startet da. Det som er riktig er at kildene viser at kongen stadfestet noe som allerede eksisterte. Til fortellingen hører at birkarlene måtte kjempe for å beholde sine rettigheter, og dermed var de også talspersoner for levemåten i regionen, og at språket de snakket var finsk. I sitt foredrag kom Bergman også inn på at hun i sin forskning har funnet arkeologiske bevis for at handelen har pågått mye tidligere enn det.
Da jeg besøkte Tornedalsmuseet i 2019 fanget en mannsfigur i utstillingsrommet blikket mitt. Han var rak i ryggen, og hadde blikket vendt ut i rommet. Klærne var av ull. Mellomgrå frakk, buksene var lysere. På bena hadde han knehøye lapikas. Han sto med ryggen til en utstoppet rein. Merkelig nok hadde han et krus i hånden, noe som understreket det sikre kroppsspråket. Den andre mannen var langt mer uanselig, med lett bøyd nakke. På bena hadde han skaller, på overkroppen en grå luhkka. En same. Kontrastbåndene var duse, jordfarget. Styrkeforholdet mellom de to var til å føle på. Hvem var denne selvsikre mannen? Senere var det ham jeg tenkte på når jeg leste om birkarlene. Han passet til de negative fortellingene som dukket opp både her og der. Nå tenker jeg at museet er med på å opprettholde myter og negative ideer om en samfunnsordning som tvert om gavnet både bondebefolkningen nederst i Tornedalen og samene som bodde innover i landet, ja faktisk hele Nordkalotten.