ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

birkarl

BIRKARLHANDELEN VAR BASERT PÅ TILLIT

av

Birkarlene, middelalderens handelsmenn på Nordkalotten, har hatt et ufortjent dårlig rykte opp gjennom århundrene. Nå har et forskerteam stukket hull på mytene om deres grusomme framferd overfor samer. Sannheten er at forholdet mellom birkarlene og samene var gjensidig, og basert på tillit. Historien må skrives om.

Mine kvenske røtter – del 7

I min søken etter svar på hva kvensk kultur er og hvordan den oppsto, dukket begreper det var vanskelig å forstå tidlig opp. Et av dem er birkarl. Allerede samme kveld som jeg fikk vite at jeg var kven støtte jeg på det første gang. Jeg hadde fått tilgang på to hefter som til sammen dokumenterte en direkte slektslinje fra meg til forfedre som levde i Tornedalen på 1500 tallet. Flere av dem var birkarler. Det var skrevet av slektsforskeren Per Olof Snell, og handlet om historien til gården jeg nettopp hadde besøkt i Korpikylä, et lite sted like nord for Haparanda der jeg satt og leste meg gjennom natten. Det andre var notatene til en slektning av meg, Sollaug Bessesen. Hun har gjort en formidabel jobb i å kartlegge våre felles slektsrøtter, og jeg er henne evig takknemlig. Uten henne har jeg sannsynligvis fortsatt levd i uvitenhet om min sanne bakgrunn.

FRA BIRKARLSLEKT

Fortellingen til Per Olof Snell starter på slutten av 1500 tallet i Jouksengi. For de som har et forhold til Tornedalen er det sånn cirka midtveis mellom Pello og Øvertorneå. På norsk side av grensen ville man vært et sted mellom Bodø og Mo i Rana for å være like langt mot nord.

Det er ikke godt å gi et helt klart bilde av hvordan det ser ut i Jouksengi, men det hjelper kanskje å si at stedet ligger i en svak helling, vest for Torne elv. Der bodde Mickel Henriksson Rautia i 1599. Han var bonde og smed, og alt tyder på at gården strakk seg ned til elvebredden. Det var slik gårdene lå den gangen. Bygningene dannet et tun. Snell hadde listet opp hva denne mannen var god for: En hest, en avlsokse, en stut, fjorten kyr og ni sauer. Om det var mye eller lite i forhold til andre sto det ikke noe om, men teksten antydet at han hørte til det øvre skiktet i samfunnet. Et ord som dukket opp ga ingen mening på det tidspunktet: Birkarl.

I notatene til Sollaug Bessesen dukket det opp på nytt: “Den første vi kjenner til i denne slekta var Joen Pajari, født før 1465. Han var birkarl og bonde på Olkkuri gård”. Videre skriver hun at Olkkurigården tilfalt en av slektens kvinner, Karin Henriksdatter Olkkuri, da hun giftet seg seg med Michel Michelsson Kyrö som “også var av birkarlslekt”. “Birkarl” var et begrep som sa noe om en manns posisjon i samfunnet, og det så ut til å gjelde hele slekter.

Dagen etter dro jeg innom et museum. Det ligger i Torneå, Haparandas finske tvillingby. Like innenfor døren i foajeen sto det et stativ med bøker til salgs. Den ene boka, Tornedalens historia 1, tok for seg områdets historie fra istid fram til 1600 tallet. I kapittelet Älvdalens byar och samhälle var småstedene langs elva listet opp. Et av dem var nettopp Jouksengi, og i teksten dukket forbløffende nok navnet Mickel Henriksson Rautio opp. Min forfar! “Trots att hemmanen Jouksengi år 1543 nästan hade den minsta arealen åker och äng, bevarade de rätt väl sin skattbetalarformåge. Dette berodde delvis på att det fantes birkarlarsläkter i byn” hadde historiker og språkforsker Juoko Vahtola skrevet. Birkarlene dro opp gjennomsnittstallet for hvor mye skatt det ble betalt i lokalsamfunnet. De var rikere enn andre. Det viste seg at ennå flere av mine forfedre har vært nettopp birkarler, blant dem Henrik Larsson Hetta – eller Heikki Laurinpojka Rahtu Hetta som han muligens ble kalt av sine egne. I 2019 fikk jeg en uforglemmelig omvisning på tomta hans i Matarengi, Øvertorneå.

Litt etter litt fikk jeg tak på det. En birkarl var en handelsmann. Birkarlordningen var et handelssystem og knyttet seg i særlig grad til handel med samene. Handelen strakk seg fra Tornedalen og de omkringliggende dalene til kysten av Nord Norge, hele veien fra Lofoten til Varanger, og videre til Kolahalvøya i dagens Russland. Handelen var viktig for deres eget samfunn, for samene og langt inn i de riktig fornemme kretsene.

En ting som gikk igjen var beskrivelser av deres brutale adferd, særlig overfor samer. Fortellinger om grådighet og vold dukket stadig opp, den ene grimmere enn den andre. Noen av historiene handlet også om seksuell utnyttelse av samiske kvinner.

Etter hvert la jeg merke til at forskere var langt fra enige om birkarlenes historie, og selv klarte jeg ikke å forstå hvordan de kunne dra innover viddene på Nordkalotten vinterstid for å bo under samme tak som samene i lengre perioder av gangen dersom de var fiender. For det var en av de naturgitte forutsetningen for denne samhandelen. Det var også vanskelig å se for seg at så mange menn over flere hundre år oppførte seg slik i sin alminnelighet.

Ny forskning stikker hull på mytene om birkarlene

I 2016 sprakk en boble. Et forskerteam ledet av Ingela Bergman, dosent i arkeologi og forsknings- og utviklingssjef ved Silvermuseet i Ajeplog, hadde stilt seg spørsmålet Hvorfor skulle birkarlene utsette samene for overgrep? De hadde fortsatt to år igjen av arbeidet, men kunne allerede på det tidspunktet slå fast at det ikke var historisk belegg i de grufulle påstandene. Tvert imot, birkarlene var ombudsmenn. De var mellomledd i handel, og hadde tillit både i samebefolkningen i innlandet og blant bondebefolkningen nærmere kysten. De holdt i nøkkelen til et vellykket handelssystemet som bandt Nordkalotten sammen i en tidsperiode på flere hundre år. Et system som provoserte kongemakten så til de grader at de brukte store ressurser for å knuse det. Det var den listige og utholdne Gustav Vasa som lykkes med det, og det var hans menn som førte pennen da de første historiene om birkarlene ble skrevet.

I 2018 avsluttet forskerne sitt arbeid og leverte rapporten Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500-1500 e.Kr, og for et par dager siden fulgte jeg foredraget “Birkarlar och samer” Ingela Bergman holdt for 70 deltakere på zoom. Utrolig interessant og lærerikt. Seminarlederen tak i en av de aller groveste historiene som verserer. Den går ut på at birkarler på 1400 tallet stengte samer inne i en kirke og satte fyr. Ingela Berman avviser dette. Det finnes ikke historisk belegg hverken for denne eller andre liknende historier. Hun mener at alt for mye av det forskere har presentert opp gjennom tidene er udokumenterte påstander. Det har gitt, og fortsetter å gi, konsekvenser for hvordan man kan forstå historien. “De flesta forskare har också beskrivit birkarlarna som hårdföra och giriga, och understrukit deras grymma behandling av samerna. I dag är den ensidigt negativa bilden närmast orubbligt förankrad hos allmänheten och inom historisk och arkeologisk forskning upprepas ofta gamla argument utan att skärskådas”. Hennes forskerteam har gått tilbake til grunnkildene. “Fakta får tala for sig själva” sier hun.

Ingela Bergman har fått Gustav Adolfs medalje for sitt arbeide. Hennes forskning har vendt opp-ned på gamle sannheter. At birkarlene, middeltidens handelsmenn, skulle være grusomme er en misoppfatning. Birkarlenes historie forteller tvert imot om nære relasjoner mellom samfunnene på innlandet og langs kysten i middelalderen. De nøt stor grad av tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en lukrativ handel alle involverte tjente på.

Bergman beskrev forholdet mellom birkarlene og samene som “två sider av samme mynt” – uadskillelige og avhengig av hverandre. Ordningen var basert på tillit begge veier, og hadde en syklus på tre år fra avtalen var inngått til den var avsluttet. En handel som førte med seg økt levestandard for alle de involverte. Birkarlen var ombud og bank, han holdt orden på debet og kredit. Han var et helt avgjørende ledd i handel mellom samer og omverden, det vil også si et internasjonalt marked. Å være birkarlar var ikke en jobb, det var en rolle, en tillitserklæring. Han var riktignok langt rikere enn andre i lokalsamfunnet, men også en helt vanlig bonde som deltok i gårdsdrift og fiske.

Birkarlhandelen pågikk lenge. Første gang begrepet birkarl er funnet brukt er i 1328. Da anerkjente kong Magnus birkarlernes rett till byttehandel med samene. Privilegiet gjaldt i et område som omfattet Torne, Lule och Pite lappmarker. Mange har tolket det som at ordningen startet da. Det som er riktig er at kildene viser at kongen stadfestet noe som allerede eksisterte. Til fortellingen hører at birkarlene måtte kjempe for å beholde sine rettigheter, og dermed var de også talspersoner for levemåten i regionen, og at språket de snakket var finsk. I sitt foredrag kom Bergman også inn på at hun i sin forskning har funnet arkeologiske bevis for at handelen har pågått mye tidligere enn det.

Da jeg besøkte Tornedalsmuseet i 2019 fanget en mannsfigur i utstillingsrommet blikket mitt. Han var rak i ryggen, og hadde blikket vendt ut i rommet. Klærne var av ull. Mellomgrå frakk, buksene var lysere. På bena hadde han knehøye lapikas. Han sto med ryggen til en utstoppet rein. Merkelig nok hadde han et krus i hånden, noe som understreket det sikre kroppsspråket. Den andre mannen var langt mer uanselig, med lett bøyd nakke. På bena hadde han skaller, på overkroppen en grå luhkka. En same. Kontrastbåndene var duse, jordfarget. Styrkeforholdet mellom de to var til å føle på. Hvem var denne selvsikre mannen? Senere var det ham jeg tenkte på når jeg leste om birkarlene. Han passet til de negative fortellingene som dukket opp både her og der. Nå tenker jeg at museet er med på å opprettholde myter og negative ideer om en samfunnsordning som tvert om gavnet både bondebefolkningen nederst i Tornedalen og samene som bodde innover i landet, ja faktisk hele Nordkalotten.

VALG AV LITTERATUR

Lurer du på hva jeg har brukt som grunnlag for artiklene? En oppdatert liste over kilder og annen litteratur jeg har lest finner du her:

VEIEN TIL KVENENES FORHISTORIE GÅR GJENNOM LITTERATUREN

PROSJEKTET

Dersom du ikke kjenner til prosjektet Mine kvenske røtter kan du finner du informasjon her:

MINE KVENSKE RØTTER – REISEN

RAHTU OG HETTA I MATARENGI

av

Sporene etter Lauri Rahtu fra Lumijoki ledet meg nordover, mot Matarengi i Tornedalen. På veien dit ble jeg kjent med noen av de store elvene som har vært avgjørende for bosettingen nord i Sverige og Finland. Vel framme fant jeg Rahtu- og Hettagårdene. Dermed har jeg har kommet et skritt videre i jakten på min kvenske identitet.

kvenenes vugge
De røde bygningene på bildet står på det som en gang var Hetta-gården i Øvertorneå. I august i år, 500 år etter at Lauri Rahtu slo seg ned, vandret jeg rundt på mine forfedres marker.

Mine kvenske røtter – Del 6

“Har i Tornedalen är vi alla i släkt” – Monica Simu

I forrige avsnitt skrev jeg om Lauri Rahtu. Opplysningene om ham er usikre, men dersom jeg har funnet rett tråd var han en av mine forfedre, født på slutten av 1400-tallet. Han skal ha bodd på et sted som heter Lumijoki i Nordøsterbotten. Jeg dro dit i august i år for å prøve å finne noen ledetråder som kunne bekrefte eller avkrefte dette. Det var ikke så lett, men jeg fant ting som var veldig spennende. Dersom det stemmer at denne Lauri virkelig er i min slekt, har jeg røtter tilbake til de tidligste bosetterne i Finland, tavasterne.

Ingen fredelig tid

I 1520, samme år som Lauris første sønn Henrik ble født, krones den danske kongen Kristian II til konge over Sverige. Dette var omstridt, men den nye kongen samlet 100 viktige motstandere til møte i Stockholm. Målet var å kvitte seg med dem. Blodbadet sendte sjokkbølger utover i Europa, og innad i Sverige ble motstanden mot Kristian II ytterligere trappet opp. Den sørligste delen av Finland var kongens siste bastion, og når Viborg helt i øst falt i 1523, var slaget tapt. Kong Kristian måtte frasi seg makten. Opprørslederen Gustav Eriksen, for ettertiden kjent som Gustav Vasa, ble valgt til Sveriges konge, og Kalmarunionen ble oppløst. Uroen i landet var på langt nær over. Mot midten av sekelet trappes uvennskapet med Russland opp, og militært rustes det opp mot både indre og ytre trusler.

Krigene som raste var en påkjenning både for krigsmakt og samfunn. Befolkningen led. Det var kostbart å holde krigene gående, blant annet fordi soldater ble hyrt inn fra utlandet. Blant dem var det mange som forsynte seg av bøndenes lagre, og mishandlet folk som ville forsvare seg mot plyndringene. I tillegg til leiesoldatene ble bøndene tvangsutskrevet, noe som fratok gårdene hardt tiltrengt arbeidskraft. Gårdsdriften og fisket krevde mange hender, både for å skaffe mat og inntekter. Var man så heldig å slippe unna å delta direkte, måtte man uansett bidra gjennom økte skatter. I løpet av århundret utviklet landet seg til en nasjonalstat. Sentralmakten tok kontroll over handelen, og bygget opp et monopol på beskatning. Å sette seg opp mot dette ble møtt med sanksjoner. Straffemetodene var hardhendte, både for å stikke av fra slagmarken og andre lovbrudd. 

Det er i denne urolige tiden Lauri drar fra Nordøsterbotten med familien sin. Målet er Matarengi i Tornedalen. 

Elvene i Nordøsterbotten

Kemijoki er Finlands lengste elv. I uminnelige tider har den vært viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområder. I middelalderen lå det et marked ved utløpet, og forbindelsen derfra gikk både opp mot det som i dag er Norge og dagens Russland i øst.

Sporene etter Lauri går over flere store elver. Den første jeg passerte på vei nordover var Oulojoki. Elven har vært en viktig farled og forbindelseslinje mellom folk i uminnelige tider. Laksefisket som tidligere har mettet utallige munner er redusert til en friluftsaktivitet, mens elvedalen fortsatt er et viktig jordbruksområde takket være den næringsrike jorda og det gunstige mikroklimaet. I sin tid var elven kjent som den viktigste ruten for transport av tjære i Europa. Ved elvemunningen ligger Oulo, Finlands sjette største by. Selve byen ble grunnlagt i forbindelse med fredsforhandlinger mellom Russland og Sverige på 1600-tallet, men området hadde en sentral plass i samfunnet lenge før det.

Etter en halvtimes kjøring til passerer man til stedet Ijo som også har gitt navn til kommunen. Den gennomflytes av en av Østerbottens største elver – Iijoki. Også den har vært en viktig lakseelv og transportåre opp gjennom tidene. Ijo er i sin helhet ett slakt sletteland, der furumoer, myrer och lavtliggende enger gir sitt preg til landskapet. Kirkebyen med sine rundt fem tusen innbyggere har fått navnet fra den eldste bydelen, Iin hamina, en markedsplass som er kjent sidan 1300-talet. I følge Upplagsverket Finland ble traktene omkring Ijos elvemunning trolig befolket i tidlig middelalder av birkarler under tidlig middeltid. Veldig spennende! Jeg suger til meg alt som har med birkarler å gjøre! Et stort og vanskelig tema, men veldig interessant fordi det var så mange av dem i min slekt.

Ved den neste elven, Kemijoki, hadde jeg lagt inn et stopp, og der tok jeg inn på et enkelt motell. Stoppet var ikke tilfeldig. Jeg hadde lest et sted at Lauri kunne hatt en tilknyting til det som ble kalt Kemi-området, muligens som birkarl. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an for å prøve å finne ut noe om dette, men tenkte at jeg i hvert fall kunne sette meg litt inn i områdets geografi og historie. Kanskje det å være på stedet kunne gjøre det lettere å fokusere. Jeg fant meg et bord inne i spisesalen og rigget meg til med bøker, pc og en pizza fra en sjappe bare hundre meter oppe i gata. Der ble jeg fram til jeg tok kvelden. Personalet var bare der på dagtid, og de fåtallige gjestene, inklusive meg, smatt ut og inn uten å gjøre seg noe særlig bemerket.

Kemijoki er Finlands lengste elv, hele 550 kilometer lang fra utspring til utløp. Den starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi. Dette var for meg et spennede funn! Jeg hadde merket meg navnet på vannet i forbindelse med opplysninger jeg hadde om Henrik Rahtu Hetta, Lauris sønn. Han skal ha hatt fiskerettigheter der. Forbindelse mellom Ounasjärvi og Kemi var en overraskelse. Det satte i gang nye tanker. Mellom Lumijoki, der Lauri hadde bodd, og utløpet til Kemijoki var det rundt fjorten mil. Med tanke på de lange reisene tavasterne tradisjonelt hadde foretatt til fangstområdene sør i Finland var ikke distansen uoverkommelig. Kunne det være slik at Lauri Rahtu faktisk hadde drevet med fangst og handel nordover langs Kemijoki? Var det derfor Henrik hadde fiskerettigheter i Ounasjoki?

Kemijoki starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi

Kemielven var viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområdene på den tiden Lauri levde, men området ble tatt i bruk mye tidligere enn det. Allerede på 900-tallet ble det drevet jordbruk ved kysten innerst i Bottenviken. I middelalderen oppsto en handelsplass der byen Kemi ligger i dag. Ikke så rart, da den skaper en forbindelseslinje både mot nord og mot øst.

Omtrent der ga jeg meg med lesing for kvelden.

Neste dag våknet jeg til helt akseptabelt vær. Jeg hadde gruet meg litt, for da jeg kjørte motsatt vei høljet det ned, og filene på E8 er mange akkurat der. Tre mil vest for Kemi ligger tvillingbyene Tornio og Haparanda. Mellom dem renner Torneelven ut i Bottenviken. Elven som skiller Sverige og Finland, men som også binder dem sammen.

Den viktigste vannveien

Kjært barn har mange navn. Langs Torneelven snakker folk meänkieli, samisk svensk og finsk. Alle har de gitt elven navn på sitt språk.

Jeg kan ikke komme på noe sted i verden der navnet på en elv kan si så mye om mangfoldet i lokalbefolkningen som nettopp Torneelven kan. På svensk heter den Torne älv eller Torneälven, på finsk Tornionjoki og på samisk Duortneseatnu. Det aller fineste er likevel navnet på meänkieli. Da heter den Tornionväylä. Det er ikke bare klangen jeg liker. Ikke minst er jeg fascinert over at navnet beskriver hvilken funksjon elven har hatt. Väylä betyr noe sånt som vannvei, og ble særlig brukt om det som var den viktigste farleden. For mine forfedre var den en avgjørende forbindelseslinje mellom Bottenhavet og landet der nord, Ruija.

Jeg kunne dratt videre nordover på finsk side av elven, men valgte å kjøre over broen og videre oppover dalen på vestsiden. Skilt med stedsnavn hang som perler på en snor langs veien: Mattila, Nedre Vojakala og Kukkola. Så dukker Karungi opp. Det var visstnok der min tippoldefar og -oldemor bodde før de dro til Norge rundt 1830. Med seg hadde de to barn, den ene av dem var Elisabeth, min oldemor. Landskapet rundt meg virket like flatt som i Lumijoki, men det er en umerkelig helling. Etter Karungi kommer man til Korpikylä der jeg året før traff traff Hulkoff familien som kommer fra samme slekt som meg. Videre nordover var det ingen navn jeg festet meg ved før jeg kommer til Øvertorneå. Jeg fant fram til “Norsken Lodge” der jeg skulle bo i to netter. Den første kvelden tilbragte jeg stort sett helt nede ved elvebredden. Det var uvirkelig å tenke på at denne elven har flytt forbi ti generasjoner av min slekt.

Landskapet nederst i Tornedalen virket flatt, men det er en umerkelig helling.

Rahtugården

Campingplassen lå bare fem minutters spasertur unna Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum. Der har de et rikholdig digitalt arkivmateriale fra området, og også et bibliotek med lydfiler, bilder og papir- og skriftsamlingen. I det lokalet holder Matarengi forskarförening sine møter, og de tar også imot reisende. Nettopp det var planen for de nærmeste dagene. En busslast med slektsforskere fra Nord Troms og Finmark var på vei, og jeg skulle få være med på opplegget forskerforeningen hadde laget for dem. Timene før det var jeg på biblioteket, og der fant jeg boken 1617 – Övertorneå socken under en dramatisk tid av Sture Torikka. Den største boka jeg noen gang har eid, hele 800 sider. Den har en omfattende undertittel også: “Om folket, en kyrka och en vårflom. Ett fruset ögonblick i historien”. Det frosne øyeblikket er 1617, men Torikka har bygget inn historiske hendelser som ligger lengre tilbake tid også. Verket tar for seg tettstedene (byene) som lå langs elven på den tiden, og for hvert sted har han skrevet om slekt etter slekt

1617
I boka “1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid” fant jeg mye spennende, blant annet informasjonen som gjør meg sikker på at min fortelling skal fortsette nettopp i Matarengi.

I Torikkas bok fant jeg de opplysningene om Rahtu-slekten jeg lette etter. Lauris navn er ikke nevnt, men blir omtalt som “faren”. Så blir han borte. Det er sønnene Henrik og Nils jeg fant, og gjennom dem fikk jeg stadfestet at Lauri faktisk kom fram til Matarengi. Ifølge Torikka overtok Henrik, min forfar, en gård gård etter faren i 1539, men det viste seg at det ikke var Rahtu-gården han arvet. Nils Larsson var den første fra slekten som eide det som for ettertiden ble kjent som Rahtugården. Det skjedde da bonden Per Persson døde rundt 1550. For meg var det overraskende at den aldri har vært i Lauris’ eie.

Det er nabogården Henrik arvet: “Vidare åt norr (—) ligger Hetta gårdstun”, og “Den Nils Larsson som samme tid var var bonde på Rahtula var synbarligen Henriks broder”. Dermed hadde jeg funnet både Rahtu- og Hettagården, og de lå gjerde mot gjerde. Et merkelig øyeblikk etter så lang tids leting. Den omstendelige reisen i Lauris fotspor tok sin tid, men jeg kom fram til slutt. Det som gjensto var å besøke tomten.

Hettagården

rahtula-hetta i matarengi
De gule feltene tilhørte tidligere Hetta-gårder (E og F). Ut fra opplysningene i boka til Sture Torikka var Rahtugården nærmeste nabo i sør.

På forsommeren i år gjorde Thomas Wahlberg, ordførande i Matarengi forskarförening, noen undersøkelser angående Rahtu-Hetta slekten for meg. Han sendte det eldste kartet han kunne finne over Matarengi fra 1811 med en forklaring:

“Nu har jag fått en karta över Matarengi från år 1811. Där finns kyrkan och klockstapeln markerade och ligger ovanför nuvarande NKFC och Tornedalens Folkhögskola, på övre sidan om nuvarande Matarengivägen. Gårdarna är inritade med byggnader i fyrkant, som var relativt vanligt kring 1800. Varje gård har en bokstav. Gården markerad med bokstaven E är Mäki-Hetta och gården F är Ranta-Hetta, enligt uppgift av Sture Torikka. Hettahemmnet delades/klövs under 1700-talets mitt då ovanstående gårdar bildades. Ranta-Hetta anses vara moderhemmanet och Hetta finns omnämnd i olika längder redan under 1500-talet. Numera ligger pensionatet The Friendly Moose (Prästgatan 8) troligen på det ställe eller alldes i närheten av där den den ursprungliga Hettagården låg.”

Wahlberg skulle reise bort i den tidsperioden jeg var i Øvertorneå, men satte meg i forbindelse med en annen som kunne hjelpe meg, og dagen etter fikk jeg en ny mail: “Hej Unni, nu er det Monica som skriver. Jag bor bredvid den gamla Hettagården och kan visa dig den. Till saken hör att i min slekt finns Rahtu med. Rahtuslekten kommer från mellarsta Finland under 1500-talet och de bosatte sig i Matarengi.” Monica som kan vise meg rundt på Hettagården er altså i samme slekt som meg! Vennligheten Thomas utviste og den påfølgende mailen fra Monica var veldig motiverende, og det ble en spesiell opplevelse å rusle rundt sammen med henne på jorder våre felles forfedre hadde skaffet sitt levebrød fra. Endelig var jeg framme ved Henrik Laurinpojka Rahtu Hetta, og dermed en generasjon nærmere vår tid.

Monica simu og Laila lanes
Monica Simu, som bor like ved Hetta-gården i Matarengi, kommer fra samme slekt som meg. Her er hun avbildet hjemme hos seg selv sammen med Laila Lanes som også har aner fra Matarengi.

– Her i Tornedalen er vi alle i slekt om vi går langt nok tilbake i tid, mente hun. Det har hun nok rett i, og samme dag som jeg møtte Monica kom det en busslast med kvenske slektsforskere til Øvertorneo. Da møtte jeg to andre som har samme røtter som meg. Den ene fra Hetta-slekten, den andre fra Kyrö. I denne bussen var også Laila Lanes fra Lyngen. Hun har fulgt prosjektet mitt fra start, og formidlet det videre via NRK Kvääni. Endelig møttes vi. Reportasjene har videre blitt delt via sosiale medier og på den måten nådd fram til ulike kvenske miljøer. Etter det har flere tatt kontakt for å dele informasjon, og også fordi de har samme slektslinjer som meg.

ounasjarvi
Ounasjärvi med fjellet Ounastunturi i bakgrunnen

I neste avsnitt skal jeg sammenfatte det jeg har funnet ut så langt om Henrik. Han var birkarl og bonde, med fiskerettigheter i Ounasjärvi helt i nord i Finland, like ved grensen til Norge.

Takk til

Thomas Wahlberg og Monica Simu, begge fra Matarengi forskarförening, og til Laila Lanes som har fulgt arbeidet mitt og formidlet dette ut via NRK Kvääni. Dere har bidratt til at jeg har kommet et godt stykke lengre på veien i jakten på mine kvenske røtter.

Forklaringer

  • Joki – elv
  • Järvi – vann, sjø, innsjø
  • Väylä – farled, vannvei
  • Niemi – odde, nes, halvøy
  • Birkarl – handelsmann med rettigheter til handel med samene
  • NKFC – Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum
  • Meänkieli – et av fem nasjonale minoritetsspråk i Sverige. Tidligere ble det ofte kalt tornedalsfinska. Ordet betyr ’vårt språk’.
  • Tavastere – sør-østfinsk stamme som bosatte seg i områdene Satakunta og Tavastland. I Tornedalen finnes det flere språklige spor som viser at de bosatte området tidlig

Litteraturliste:

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sveriges historia 1350-1600, Dick Harrison og Bo Eriksson (2010)
  • Sveriges historia 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg (1985)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)
Annet
  • Store norske leksikon
  • Wikipedia

Tar imot tips

I prosjektet “Mine kvenske røtter” prøver jeg å binde sammen det jeg opplevde på reisen i Tornedalen med historisk materiale, men jeg er ingen historiker. Derfor håper jeg at lesere som finner feil og mangler tar kontakt så jeg kan få rettet opp. Det samme gjelder utfyllende informasjon om personene og slektene jeg skriver om.

Ta kontakt

Les også

http://ordspinneriet.no/2019/11/kvenenes-vugge/