https://www.facebook.com/facebook

ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

BLOGG

ALLE KAN BLI TRYGGE I SIN KVENSKE IDENTITET

av

En som nylig har oppdaget sine kvenske røtter må på mange måter pusle sammen livet sitt på nytt For mange er dette krevende, ja til og med skummelt. Det trenger det ikke å være. Her kommer noen tips som kan gjøre det lettere.

Hendene til en håndverker som kutter små glassbiter med verktøy for å lage mosaikk

Finn din egen vei

Det er stadig flere som oppdager sin kvenske bakgrunn. Har man ingen å snakke med om dette, blir mange litt usikre. Man surfer rundt på nettet. Der finner ting som øker forvirringen, men ikke minst finner man mye å gripe fatt i. Det viktigste er at man fortetter å lete etter svar på spørsmålene som dukker opp.

Jeg var helt blank, visste ikke hva en kven var engang. I dag finnes det heldigvis mye god litteratur om kvener, men i 2018 var det lite å finne på biblioteket. Ingen i familien snakket om vår kvenske bakgrunn, og tanken på at det kunne være andre kvener i mils omkrets var fjern. Derfor var det opp til meg hvordan jeg skulle takle dette. Finne ut hva jeg var blitt, og hva jeg ville være. Stake ut en kurs og komme meg i mål.

Min vei er ikke den samme som andres. Mens jeg er et typisk organisasjonsmenneske er andre veldig private. Mens jeg ikke er ikke redd for å bli synlig, andre synes det er skummelt å ta ordet i en offentlig sammenheng. Vi har ulik bakgrunn og oppfatninger, og leter ikke etter samme løsninger. Likevel har vi de samme følelsene som styrer både tankene våre og der vi gjør enten vi er klar over det eller ikke.

Hent fram positive tanker

Vi blir redde – om ikke av det samme. Vi kan bli usikre og sinte, men vi kan også bli glade, opprømt og full av energi. Det er de gode følelsene som er mest hjelpsomme, følgelig er det viktig å hente dem fram. Man har valget: Enten lar man seg styre av negative følelser, eller så velger man de gode. Det høres kanskje litt for lettvint ut, men det virker.

Det heter seg at det skal tre til fem positive tanker for å overvinne en enkelt negativ følelse. Prøv. Det virker. Tenk på noe du liker, enten det er noe å spise eller du liker å gjøre. Tenk på et hyggelig minne, folk du liker og er glad i. Det du drømmer om. Når det gjelder det å lete etter sin kvenske identitet, er det noe man må velge å finne ut av. Det kommer ikke av seg selv. Følgelig må man ta tak i en tråd og nøste seg derfra.

Jeg kaller meg selv en nykven, og tenker da at jeg er en av mange som ikke kjente til min bakgrunn. En nykven må på mange måter pusle sammen livet sitt på nytt livet. Plukke litt herfra og derfra, og smette bitene inn der man kjenner at de passer. Kanskje må man til og med lage noen nye. Alle som skal falle til ro i en ny identitet må gjøre det samme.

Et liv er det som har hendt et menneske

Vi mennesker er preget av alt vi har opplevd gjennom livet, endringer av ulike slag. Av naturen vi har vært vant med, vanskelige valg vi har tatt og uventede hendelser. Når vi ser oss tilbake, har det det oftest gått greit selv om det til tider har ført til har ført til ting vi ikke ønsket. Disse erfaringen kan vi bruke i letingen av ny identitet. Det viktigste er at man finner sin egen måte og sin egen vei.

Om man vil endre identitet må man fylle opp det tomme rommet som har oppstått. Det gjelder å gjelde å ta erfaringene i bruk og det er smart å hente opp gode følelser. Det er også lurt å snakke med andre støtte på veien, men identitet er personlig. Derfor er det viktig å være bevisst på at man må gjøre mye av jobben selv.

MANGE TRENGER ANDRE KVENER Å SNAKKE MED

av

Da jeg for tre dager siden inviterte til et uformelt nettmøte for å snakke om kvensk identitet, var jeg spent på responsen. Det gikk som jeg håpet. Interessen er stor, og nå har mange nok meldt seg på til at det blir møte. Jeg gleder meg til å høre hva de som blir med har på hjertet.

Illustrasjonsfoto/iStock

BEHOVET FOR Å MØTE ANDRE KVENER ER STORT

Det er mange med meg som har kjent på hvordan det er å være helt alene med sin nyoppdagede kvenske identitet. For den som ikke selv har opplevd det samme, kan det kanskje være vanskelig å forstå hvor mye dette betyr. Hvor mye det påvirker hverdagen. Sårbarhetsfølelsen som melder seg, og det stadige stikket av ensomhet. De rotete tankene. Å oppdage at man er kven i voksen alder er for mange smertefullt. Man har levd et liv som ikke er sant, man vet ikke lengre hvem man er. Dette er utgangspunktet for nettmøtet jeg inviterer til 20. juni. Det har blitt min hjertesak å bidra til at andre får en lettere vei å gå enn jeg hadde.

Behovet for å ha steder å gå for å kunne snakke om kvensk identitet er stort. Heldigvis kan man møtes via internett, selv om det aldri kan erstatte det å være i samme rom fysisk og se hverandre i øynene på ordentlig. For egen del kjente jeg ofte etter til å begynne med om jeg virkelig var en kven. Etter en tid, jeg husker ikke når, oppdaget jeg at jeg ikke var så opptatt av akkurat dette lenger. Rett og slett fordi det føltes helt normalt, helt vanlig å være meg. Nå brenner jeg for at andre skal finne samme ro og trygghet som jeg opplever.

Interessen for nettmøtet jeg har invitert til er stor. De som har meldt seg på, har kommet med forskjellige temaer de ønsker å ta opp. En foreslår for eksempel «Kvener i dag, hvem er de?». En annen har lyst til å snakke om kvensk etnisitet. Hvorfor er identitet er så viktig for kvener, er det en som spør seg. Andre vil snakke om hvordan man man kan ta vare på historie, språk og gammel viten når livet skjer, og alle har nok med den daglige dont.

Jeg gleder meg veldig til å høre på hva deltakerne har å fortelle, og å se hvilken vei samtalen bærer. Ved siden av at det alltid er hyggelig å snakke med andre kvener, hjelper dette meg videre i utviklingen av bokmanuset jeg jobber med, og også kursene jeg skal holde til høsten. Så langt er det planlagt et på Østlandet og et i Finnmark.

TAKK FOR HJELPEN

Jeg setter umåtelig stor pris på at så mange har delt invitasjonen til møtet på sin Facebookside. Det har gjort det mulig å finne fram for dem som ønsker en slik møteplass, og for meg å nå ut til dem.

Les andre innlegg om kvensk identitet her

VEIER TIL KVENSK IDENTITET – FOREDRAG OG KURS

MARKERTE FEM HUNDRE ÅR MED KVENER I NORGE

av

Et bortgjemt skattedokument slår fast at det bodde kvener min hjemkommune Skjervøy allerede i 1522. Dette er den eldste kilden om kvensk bosetting i landet. Fem hundre år senere sørget en dugnadsgjeng for at denne historiske hendelsen fikk oppmerksomhet og blir husket for framtiden.

Drodling: Unni Elisabeth Huru

ET STED MAN MÅ STARTE

Dag ut og dag inn går en strøm av tanker gjennom hodet på oss alle. Enkelte av dem når fram til bevisstheten, og blant dem kan det være en som blir liggende å murre. Slik var det da jeg like før påske 2022 bladde gjennom materiale til skrivingen om min kvenske identitet.

I 1522 betalte en mann ved navn Nils Kven skatt i Skjervøy prestegjeld. Dette hadde jeg registrert, men, men ikke tenkt grundig over. Denne dagen koblet flere opplysninger seg sammen av seg selv, og jeg ble bevisst på at dette hadde skjedd for nøyaktig fem hundre år siden. Burde ikke dette markeres på det vis? Hvem burde eventuelt ta ansvar?

Alene kunne jeg ikke gjøre noe, og sendte derfor en melding til en kven som opprinnelig kommer fra samme kommune som meg. Hva hun synes om ideen om å feire at det har bodd kvener i fem hundre år akkurat i vår kommune? Jo, det mente hun var på sin plass. Vi tok kontakt med en tredje som også tente på ideen, og vi så fort at vi måtte handle raskt. Muligheten var i løpet av 2022, mens det året etter ville være for sent.

Vi kunne ikke lage en markering selv, men ville at det offentlige skulle ta ansvar. En måned senere sendte vi derfor brev til ordføreren i Skjervøy med en oppfordring om å ta ansvar. Fordi en slik sak lett kan havne i en skuff sendte vi samtidig en kommentar til Framtid i nord. Oppslag var over to hele sider, langt i overkant av det vi forventet.

DEN FØRSTE REGISTRERTE KVENEN I NORGE BODDE I SKJERVØY

Kort tid etter ville Ruijan Kaiku snakke med oss. De publiserte kommentaren på sin nettside og fulgte opp med flere redaksjonelle artikler. Blant annet kontaktet de ordføreren i Skjervøy før vi selv rakk å komme så langt. Ballen var begynt å rulle. Biblioteket i kommunen ble koblet på, og Halti kvenkultursenter takket ja til i bidra. Dette ble begynnelsen på en produktiv dugnad mellom en frivillig organisasjon og offentlige institusjoner. Når folk kommer sammen vokser samhørigheten fram, og alle brakte sitt til bordet. NRK Kvääni tok også tak i saken.

Jeg er stolt over at vi turte å tro at dette var mulig, og at fikk flere med på laget. Det ble en uforglemmelig happening. Festen gikk av stabelen i begynnelsen av november, med taler, sang og noe å bite i. Vi var litt skuffet over at Framtid i nord ikke fulgte saken utover det å låne en artikkel fra Ruijan Kaiku, men la det bak oss. Det viktigste var at den første registrerte kvenen i Norge for all tid ble nedtegnet i Skjervøy kommune sin historiebok.

LES GJERNE BREVET VI SENDTE TIL ORDFØREREN I SKJERVØY

Åpent brev: «NILS KVEN 500 ÅR – GI INNBYGGERNE I SKJERVØY SIN RETTMESSIGE IDENTITET TILBAKE»

Naturen i nord er her i kraft av seg selv

av

ET VIKTIG BUDSKAP

Dagene mine preges av et arbeid som på mange måter er tungt. Jeg har tatt på meg å utforme forslag til et høringsinnspill som Norske kveners forbund skal sende til stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det er en tillitserklæring, men også et stort ansvar.

Komiteen skal til høsten presenteres det de kommer fram til for Stortinget i plenum. Vedtak som deretter fattes, vil ha stor betydning for kvenenes skjebne i framtida. Derfor er det viktig å være sikker på at det som sendes er representativt for det organisasjonen mener.

Det er et arbeid utført av Sannhets- og forsoningskommisjonen Norske kveners forbund og mange andre skal mene noe om. Rapporten slår fast at staten har begått urett mot kvener, skogfinner og samer, og kommisjonen har kommet fram til en god del tiltak de mener myndighetene bør sette i verk.

STERKE FØLELSER

Jeg har lest meg gjennom de 700 sidene rapporten består av. Et mektig dokument som på alle måter har gjort inntrykk. Jeg leser om fornedrelse, tap, sorg og sinne. Heldigvis leser jeg også om håp og framtidstro, men det er de sterke opplevelsene jeg kjenner på her og nå.

Fornorskningspolitikken hadde som mål å frata alle tre gruppene språk og kultur, og den har ført fram. Mange, inklusive meg selv, er så fornorsket at vi ikke kjenner vår rettmessige identitet. Vi må gjennom mange faser før vi finner vår plass, både innvendig og utvendig.

Akkurat nå er det innspill fra tillitsvalgte i lokalforeningene rundt om landet på alle nivåer jeg jobber meg gjennom. Jeg leser om individuelle opplevelser av mindreverd. Om likegyldighet fra storsamfunn, politikere og myndigheter. Det er noen utsagn går igjen i nær sagt alle innspillene. «Vi blir ikke sett, ikke hørt, ikke respektert«.

KVENENE HAVNER I SKYGGEN

Mange legger vekt på at de opplever at myndigheter forskjellsbehandler samer og kvener. Det skjer gjennom praktisk handling som for eksempel feilregistrering av kulturminner, noe som er kritisk. Når et kulturminne først er registrert som samisk, kan det ikke omgjøres. Det oppleves som urettferdig, nærmest som en gjentakelse av fornorskningspolitikken. Fysiske bevis på kvenenes levesett og tilstedeværelse i nord er i ferd med å skrumpe inn.

Det kvenske språket framheves i liten grad i kvenske områder og i De tre stammers møte, områder kvener, samer og nordmenn har levd sammen. Også dette er en form for usynliggjøring, en fortsettelse av fornorskningspolitikken. Vanskeligst er det når det kommer til bruk av de felles områdene kvener, samer og nordmann har brukt i generasjoner. Naturen eier ingen, den er her i kraft av seg selv.

Mange er mer opptatt av det som ikke kommer fram i rapporten enn det som faktisk står i den. Kvenene blir gjennom utelatelsene skrevet ut av historien. Kommisjonsrapporten bærer preg av slagside når det gjelder dybdeforståelse og mengdebeskrivelse. Utelatelsene kan ha vel så stor innvirkning på kvenens nåtid og framtid som de konkrete tiltakene kommisjonen har foreslått som grunnlag for forsoning. 

ALLE MÅ SES PÅ SOM LIKEVERDIGE

Sorgen skinner gjennom tekstene jeg leser. Jeg forstår den. Usynliggjøring av alle de berørte minoritetene er stor, men det kan ikke herske tvil om at kvener – og ikke minst skogfinner – havner i skyggen av samer. Dette pågikk før kommisjonen startet sitt arbeid, og den er påtakelig også etter at rapporten ble offentliggjort. Alle arenaer der rapporten blir drøftet, preges av dette.

Mange av tiltakene Sannhets- og forsoningskommisjonen har foreslått er som sagt gode. Det folk er spente på er hva som kommer til å skje i praksis. Kvener er redde for å miste mer enn de allerede har gjort. De trenger å bli omfavnet i alle lag av samfunnet, over hele landet. Og de har krav på å bli sett på som likeverdige med alle, og behandles med respekt.

Norge blir målt på hvordan de behandler sine nasjonale minoriteter

av

Nylig hadde jeg et oppdrag som ikke liknet på noe annet jeg har vært med på. Jeg skulle i møte med The High Commissioner on National Minorities, Kairat Abdrakhmanov. Han hadde med seg en vekt av verden utenfor Norge. Norske myndigheter får ikke lov til å holde på som de vil. De blir målt utenfra på hvordan de behandler sine minoriteter.

Som talsperson for en organisasjon går man inn i en rolle. Man er noe mer enn seg selv. Det vet en selv, og det vet de man møter. Det gir et løft, men også et ansvar. Det er ikke nok å komme med noe en selv føler og tenker. Man må være forberedt på hva det måtte være, holde tunga rett i munnen og hodet kald. Samtidig er det verken ønskelig eller mulig å parkere seg selv utenfor, hvor nå enn de måtte være. Min historie og mine synspunkter er like viktige som andres, hverken mer eller mindre. Kombinasjonen av rolle og individ er det som trenges når man skal bære fram et budskap.

For meg er dette viktig. I arbeidet for kveners rettmessige plass i det norske samfunnet er det oftest «gruppa» som er sentralt. Kveners rett til å lære språket, ivareta kulturen, registrere kulturminner og mange andre temaer. Viktige, alle sammen. Det vi sjeldnere snakker om er den enkelte kvens rett til å leve ut sin identitet. For mange er dette en skjør ting. Dette håper jeg å bære fram, oftest mellom linjene når jeg inntar rollen som talsperson.

Nylig hadde jeg et oppdrag som ikke liknet på noe annet jeg har vært med på. Jeg skulle i møte med The High Commissioner on National Minorities. Det hadde nylig gått opp for meg at jeg skulle møte Høykommisærene i egen person, ikke en av hans forlengede armer. Det var med en viss følelse av ærbødighet jeg håndhilste på Kairat Abdrakhmanov. Han hadde med seg en vekt av verden utenfor Norge. Myndighetene får ikke lov til å holde på som de vil. De blir målt utenfra på hvordan de behandler sine minoriteter.

Høykommissæren for Nasjonale minoriteter er underlagt Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSCE). Det var derfor med en viss følelse av ærbødighet jeg i går gikk til nok en oppgave som talsperson for Norske kveners forbund. At vi blir ivaretatt av en slik institusjon viser meg selv, andre kvener og folk fra de andre nasjonale minoritetene at vi er verdt noe. Det vi jobber med er større enn oss selv. 

Inneværende periode er det Kairat Abdrakhmanov fra Azerbajdzjan som er High Commissioner on National Minorities, et tydelig tegn på at OSCE er et multilateralt forum for dialog og samarbeid mellom øst og vest. Møtet var uformelt, effektivt, men også med varme og dyp respekt, og Høykommissæren nikket gjenkjennende da han hørte at kvenenes språklige tilhørighet peker østover. På møtet var det også representanter for skogfinnene og romer. Vi har alle en annen historie enn den germanske. En av flere grunner til at norske myndigheter har stemplet de som kom før oss som uønsket, undermennesker. En arv som sitter igjen.

Jeg er utrolig stolt og glad over å være en del av dette. Det gjør meg rikere, det fester meg ennå sterkere til nettopp det å gjøre noe meningsfylt.

PÅ STORTINGET FOR KVENSAKEN

av

Å være talsperson for kvenenes sak har ført meg mange til steder og inn i mange saler. Denne uka fikk jeg anledning til å bidra med et innlegg på en åpen høring i forbindelse med neste års statsbudsjett. På tilhørerbenken satt Kommunal- og forvaltningskomiteen.

En fornøyd delegasjon fra Norske kveners forbund-Ruijan kväänilititto og Kvenungdommen-Kvääninuoret etter våre høringsinnspill. F.v: Jan Daleng, Unni E Huru og Henrik Madsen

En spennende dag ligger foran

En del av min hverdag og dermed også min identitet, er preget av at jeg er talsperson for Norske kveners forbund (Nkf-Rk). Forbundets oppgave er å bidra til bedre vilkår for de som ivaretar og videreutvikler kvensk språk, kultur og samfunnsliv. De siste månedene har blant annet vært preget av jobbing inn mot kommende statsbudsjett. I år fikk vi mulighet til å levere muntlig innspill på en åpen høring. Som nestleder er jeg klar for å stille opp når det trengs, og denne oppgaven var jeg klar for å ta.

Torsdag i forrige uke, nokså sent på dagen, var det klart: Nkf-Rk ved meg og Henrik Madsen fra Kvenungdommen, fikk lov til å delta på høringen. Jan Daleng (Nkf-Rk) fikk også plass, en viktig mental støtte. Innbakt i mailen var en opplysning jeg ikke hadde forventet: Vi kunne – og antakeligvis burde – sende inn et skriftlig innspill. Fristen var satt til kl. 09:00 morgenen etter. Jeg satt oppe i noe som måtte gjøres ferdig når beskjeden kom. Innen jeg kunne ta tak i denne uventede og litt skremmende oppgaven, var det blitt kveld. Jeg prøvde, tankene stokket seg. Uka som lå bak meg hadde krevd sitt, så å satse på å få det til tidlig på morgen ville ha slukt natta, var utelukket. Til det var fredagen for spekket av oppgaver. Jeg la det fra meg, og så jeg i stedet på to episoder av en Netflix serie, jeg husker ikke hvilken. Dette fikk stå sin prøve.

Neste morgen like før klokka ni, fant jeg en ny opplysning i innboksen: Fristen var utsatt til klokka 12:00! Jeg var morgenfrisk etter en god natt og den sedvanlige runden jeg tar før frokost, dette skulle gå. Et telefonmøte først, så var bare å hive seg rundt. Heldigvis er jeg medlem av et team. Forbundsleder hadde for lengst jobbet fram tall og knyttet dem opp mot gjeldende poster. Generalsekretæren har stålkontroll på arkiver og internkommunikasjon, og fant raskt det jeg spurte om. Min oppgave ble å plukke ut det som var essensielt, og gjøre innspillet lesbart og meningsfylt for andre. Klokka ti over halv tolv måtte jeg sette punktum for å rekke en ny avtale. Nå ligger innspillet på Stortingets nettside . I løpet av helgen ble det muntlige innspillet pusset opp, og jeg var nokså klar. Spent, så klart. Det hadde gått opp for meg at kvener kom til å følge høringen gjennom en direkte sending. Jeg ønsket å yte maksimalt for vår felles sak.

Inne i Stortingets høringssal 2

I god til før vi skulle presenterer våre innlegg, satt Henrik, Jan og jeg på venteplasser inne i Stortingets høringssal 2. Møtet startet presis 09:00. Sametingsråd Runar Myrnes Balto deltok digitalt, og hadde tjue minutter til rådighet. Vi andre, det vil si oss kvener, Geir Bakkevoll fra Universitetet i Tromsø og Liv Ramskjær fra Norges museumsforbund, hadde 25 minutter til sammen, inklusive spørsmål og svar. Jeg skjøv det fra meg der og da, men hva er det som ligger bak denne fordelingen av tid og oppmerksomhet, både i denne sammenhengen og ellers? Jeg vet at de som satt i rommet antakelig representerer gjennomsnittet av befolkningen. Det betyr at de ikke har lært om oss på skolen, og at det de har hørt om Sannhets- og forsoningskommisjones arbeid, stort sett ikke handler om oss. Hvor mye plass har de egentlig til læring om og refleksjon rundt våre saker når glimtene blir så korte og så få?

Å møte blikkene til politikerne i Kommunal- og forvaltningskomiteen, folk som sitter med så mye makt i sine hender, var en interessant opplevelse. De satt i hesteskoform med møteleder i midten, rett mot oss, nederst ved bordet. Mellom dem og oss i panelet sto et kamera. Hvert ord som ble sagt, hvert blunk og eventuelle feilskjær, ble sendt direkte ut. Antakeligvis var kamera koblet opp mot storskjermen bak oss. Politikerene så altså meg langt bedre enn jeg så dem. Det var et ansikt jeg kjente igjen. Kathrine Kleveland (SP). Hun har vært synlig blant annet som leder i Nei til EU, men også som leder for Vestfold Bygdekvinnelag, altså i mitt hjemmemiljø. Nærmest satt Tobias Drevland Lund (Rødt). Han hadde jeg hadde møtt under Arendalsuka. Det var et ansikt til jeg synes å dra kjensel på, men uten briller var det umulig å skjønne hvem det kunne være.

Jeg var først. Klokka på bordet foran meg ble skrudd på, og jeg begynte å snakke. Noen sekunder senere ble jeg gjort oppmerksom på at mikrofonen ikke sto på, så verdifulle sekunder av mine tildelte tre minutter forsvant. Jeg hadde timet innlegget til rett over 2 minutter, så det gikk bra. Henrik hadde tur rett etter meg, og gjorde en solid innsats. Etter fire innlegg ganger tre minutter, var det komitemedlemmenes tur. Spørsmålene vi fikk var fornuftige, og det var fint å få lov til å utdype. Så var det over, vi hadde gjort vårt. Det var pause i høringen da vi var ferdige. Et av komitémedlemmene kom bort. «Kjenner du meg ikke igjen?» Det var Anne Kristine Linnestad (H). Klart jeg kjente henne igjen når jeg bare fikk henne nærme nok. Jeg hadde møtt henne på en konferanse arrangert av Kulturrådet bare noen uker tidligere. Hun var en av de som stilte spørsmål, og viser genuin interesse for vår sak.

Men hva kommer ut av dette her? De fleste av komitémedlemmene hadde ingenting de lurte på, og regjeringens budsjettforslag viser ingen tegn til at de har skjønt alvoret i rapporten som kom 1. juni. Mest sannsynlig blir det ingen eller en marginal økning når forhandlingen er endelig avsluttet, men jeg er nødt til være optimistisk om enn med forbehold.

Vil du høre våre innspill og svar på spørsmål?

Opptaket av høringsinnspill og spørsmålsrunde er lagret på Stortingets nettside. Innlegget fra Nkf-Rk starter 22.20 inn i videoen, etterfulgt av innlegget til Kvenungdommen. Spørsmålsrunden starter etter 34:45 minutter.

Medieoppslag

Det er forståelig nok stor interesse blant kvenske medier om denne saken:
Ga høringsinnspill på statsbudsjettet: – Ber om en dobling
Ba Stortinget fordoble de kvenske postene
Vl ha egen post til ungdomsformål på Statsbudsjettet