ORDSPINNERIET

Bakom ordene

BLOGG

RAHTU OG HETTA I MATARENGI

av

Sporene etter Lauri Rahtu fra Lumijoki ledet meg nordover, mot Matarengi i Tornedalen. På veien dit ble jeg kjent med noen av de store elvene som har vært avgjørende for bosettingen nord i Sverige og Finland. Vel framme fant jeg Rahtu- og Hettagårdene. Dermed har jeg har kommet et skritt videre i jakten på min kvenske identitet.

kvenenes vugge
De røde bygningene på bildet står på det som en gang var Hetta-gården i Øvertorneå. I august i år, 500 år etter at Lauri Rahtu slo seg ned, vandret jeg rundt på mine forfedres marker.

Mine kvenske røtter – Del 6

I forrige avsnitt skrev jeg om Lauri Rahtu. Opplysningene om ham er usikre, men dersom jeg har funnet rett tråd var han en av mine forfedre, født på slutten av 1400-tallet. Han skal ha bodd på et sted som heter Lumijoki i Nordøsterbotten. Jeg dro dit i august i år for å prøve å finne noen ledetråder som kunne bekrefte eller avkrefte dette. Det var ikke så lett, men jeg fant ting som var veldig spennende. Dersom det stemmer at denne Lauri virkelig er i min slekt, har jeg røtter tilbake til de tidligste bosetterne i Finland, tavasterne.

Ingen fredelig tid

I 1520, samme år som Lauris første sønn Henrik ble født, krones den danske kongen Kristian II til konge over Sverige. Dette var omstridt, men den nye kongen samlet 100 viktige motstandere til møte i Stockholm. Målet var å kvitte seg med dem. Blodbadet sendte sjokkbølger utover i Europa, og innad i Sverige ble motstanden mot Kristian II ytterligere trappet opp. Den sørligste delen av Finland var kongens siste bastion, og når Viborg helt i øst falt i 1523, var slaget tapt. Kong Kristian måtte frasi seg makten. Opprørslederen Gustav Eriksen, for ettertiden kjent som Gustav Vasa, ble valgt til Sveriges konge, og Kalmarunionen ble oppløst. Uroen i landet var på langt nær over. Mot midten av sekelet trappes uvennskapet med Russland opp, og militært rustes det opp mot både indre og ytre trusler.

Krigene som raste var en påkjenning både for krigsmakt og samfunn. Befolkningen led. Det var kostbart å holde krigene gående, blant annet fordi soldater ble hyrt inn fra utlandet. Blant dem var det mange som forsynte seg av bøndenes lagre, og mishandlet folk som ville forsvare seg mot plyndringene. I tillegg til leiesoldatene ble bøndene tvangsutskrevet, noe som fratok gårdene hardt tiltrengt arbeidskraft. Gårdsdriften og fisket krevde mange hender, både for å skaffe mat og inntekter. Var man så heldig å slippe unna å delta direkte, måtte man uansett bidra gjennom økte skatter. I løpet av århundret utviklet landet seg til en nasjonalstat. Sentralmakten tok kontroll over handelen, og bygget opp et monopol på beskatning. Å sette seg opp mot dette ble møtt med sanksjoner. Straffemetodene var hardhendte, både for å stikke av fra slagmarken og andre lovbrudd. 

Det er i denne urolige tiden Lauri drar fra Nordøsterbotten med familien sin. Målet er Matarengi i Tornedalen. 

Elvene i Nordøsterbotten

Kemijoki er Finlands lengste elv. I uminnelige tider har den vært viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområder. I middelalderen lå det et marked ved utløpet, og forbindelsen derfra gikk både opp mot det som i dag er Norge og dagens Russland i øst.

Sporene etter Lauri går over flere store elver. Den første jeg passerte på vei nordover var Oulojoki. Elven har vært en viktig farled og forbindelseslinje mellom folk i uminnelige tider. Laksefisket som tidligere har mettet utallige munner er redusert til en friluftsaktivitet, mens elvedalen fortsatt er et viktig jordbruksområde takket være den næringsrike jorda og det gunstige mikroklimaet. I sin tid var elven kjent som den viktigste ruten for transport av tjære i Europa. Ved elvemunningen ligger Oulo, Finlands sjette største by. Selve byen ble grunnlagt i forbindelse med fredsforhandlinger mellom Russland og Sverige på 1600-tallet, men området hadde en sentral plass i samfunnet lenge før det.

Etter en halvtimes kjøring til passerer man til stedet Ijo som også har gitt navn til kommunen. Den gennomflytes av en av Østerbottens største elver – Iijoki. Også den har vært en viktig lakseelv og transportåre opp gjennom tidene. Ijo er i sin helhet ett slakt sletteland, der furumoer, myrer och lavtliggende enger gir sitt preg til landskapet. Kirkebyen med sine rundt fem tusen innbyggere har fått navnet fra den eldste bydelen, Iin hamina, en markedsplass som er kjent sidan 1300-talet. I følge Upplagsverket Finland ble traktene omkring Ijos elvemunning trolig befolket i tidlig middelalder av birkarler under tidlig middeltid. Veldig spennende! Jeg suger til meg alt som har med birkarler å gjøre! Et stort og vanskelig tema, men veldig interessant fordi det var så mange av dem i min slekt.

Ved den neste elven, Kemijoki, hadde jeg lagt inn et stopp, og der tok jeg inn på et enkelt motell. Stoppet var ikke tilfeldig. Jeg hadde lest et sted at Lauri kunne hatt en tilknyting til det som ble kalt Kemi-området, muligens som birkarl. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an for å prøve å finne ut noe om dette, men tenkte at jeg i hvert fall kunne sette meg litt inn i områdets geografi og historie. Kanskje det å være på stedet kunne gjøre det lettere å fokusere. Jeg fant meg et bord inne i spisesalen og rigget meg til med bøker, pc og en pizza fra en sjappe bare hundre meter oppe i gata. Der ble jeg fram til jeg tok kvelden. Personalet var bare der på dagtid, og de fåtallige gjestene, inklusive meg, smatt ut og inn uten å gjøre seg noe særlig bemerket.

Kemijoki er Finlands lengste elv, hele 550 kilometer lang fra utspring til utløp. Den starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi. Dette var for meg et spennede funn! Jeg hadde merket meg navnet på vannet i forbindelse med opplysninger jeg hadde om Henrik Rahtu Hetta, Lauris sønn. Han skal ha hatt fiskerettigheter der. Forbindelse mellom Ounasjärvi og Kemi var en overraskelse. Det satte i gang nye tanker. Mellom Lumijoki, der Lauri hadde bodd, og utløpet til Kemijoki var det rundt fjorten mil. Med tanke på de lange reisene tavasterne tradisjonelt hadde foretatt til fangstområdene sør i Finland var ikke distansen uoverkommelig. Kunne det være slik at Lauri Rahtu faktisk hadde drevet med fangst og handel nordover langs Kemijoki? Var det derfor Henrik hadde fiskerettigheter i Ounasjoki?

Kemijoki starter i øst, ved Savukoski like ved grensen til Russland i Finsk Lappland. Ved byen Rovaniemi møter Kemijoki en annen stor elv; Ounasjoki. Den starter i nord, nesten ved grensen til Norge, i vannet Ounasjärvi

Kemielven var viktig på grunn av det rike laksefisket og som ferdselsåre til fangstområdene på den tiden Lauri levde, men området ble tatt i bruk mye tidligere enn det. Allerede på 900-tallet ble det drevet jordbruk ved kysten innerst i Bottenviken. I middelalderen oppsto en handelsplass der byen Kemi ligger i dag. Ikke så rart, da den skaper en forbindelseslinje både mot nord og mot øst.

Omtrent der ga jeg meg med lesing for kvelden.

Neste dag våknet jeg til helt akseptabelt vær. Jeg hadde gruet meg litt, for da jeg kjørte motsatt vei høljet det ned, og filene på E8 er mange akkurat der. Tre mil vest for Kemi ligger tvillingbyene Tornio og Haparanda. Mellom dem renner Torneelven ut i Bottenviken. Elven som skiller Sverige og Finland, men som også binder dem sammen.

Den viktigste vannveien

Kjært barn har mange navn. Langs Torneelven snakker folk meänkieli, samisk svensk og finsk. Alle har de gitt elven navn på sitt språk.

Jeg kan ikke komme på noe sted i verden der navnet på en elv kan si så mye om mangfoldet i lokalbefolkningen som nettopp Torneelven kan. På svensk heter den Torne älv eller Torneälven, på finsk Tornionjoki og på samisk Duortneseatnu. Det aller fineste er likevel navnet på meänkieli. Da heter den Tornionväylä. Det er ikke bare klangen jeg liker. Ikke minst er jeg fascinert over at navnet beskriver hvilken funksjon elven har hatt. Väylä betyr noe sånt som vannvei, og ble særlig brukt om det som var den viktigste farleden. For mine forfedre var den en avgjørende forbindelseslinje mellom Bottenhavet og landet der nord, Ruija.

Jeg kunne dratt videre nordover på finsk side av elven, men valgte å kjøre over broen og videre oppover dalen på vestsiden. Skilt med stedsnavn hang som perler på en snor langs veien: Mattila, Nedre Vojakala og Kukkola. Så dukker Karungi opp. Det var visstnok der min tippoldefar og -oldemor bodde før de dro til Norge rundt 1830. Med seg hadde de to barn, den ene av dem var Elisabeth, min oldemor. Landskapet rundt meg virket like flatt som i Lumijoki, men det er en umerkelig helling. Etter Karungi kommer man til Korpikylä der jeg året før traff traff Hulkoff familien som kommer fra samme slekt som meg. Videre nordover var det ingen navn jeg festet meg ved før jeg kommer til Øvertorneå. Jeg fant fram til «Norsken Lodge» der jeg skulle bo i to netter. Den første kvelden tilbragte jeg stort sett helt nede ved elvebredden. Det var uvirkelig å tenke på at denne elven har flytt forbi ti generasjoner av min slekt.

Landskapet nederst i Tornedalen virket flatt, men det er en umerkelig helling.

Rahtugården

Campingplassen lå bare fem minutters spasertur unna Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum. Der har de et rikholdig digitalt arkivmateriale fra området, og også et bibliotek med lydfiler, bilder og papir- og skriftsamlingen. I det lokalet holder Matarengi forskarförening sine møter, og de tar også imot reisende. Nettopp det var planen for de nærmeste dagene. En busslast med slektsforskere fra Nord Troms og Finmark var på vei, og jeg skulle få være med på opplegget forskerforeningen hadde laget for dem. Timene før det var jeg på biblioteket, og der fant jeg boken 1617 – Övertorneå socken under en dramatisk tid av Sture Torikka. Den største boka jeg noen gang har eid, hele 800 sider. Den har en omfattende undertittel også: «Om folket, en kyrka och en vårflom. Ett fruset ögonblick i historien». Det frosne øyeblikket er 1617, men Torikka har bygget inn historiske hendelser som ligger lengre tilbake tid også. Verket tar for seg tettstedene (byene) som lå langs elven på den tiden, og for hvert sted har han skrevet om slekt etter slekt

1617
I boka «1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid» fant jeg mye spennende, blant annet informasjonen som gjør meg sikker på at min fortelling skal fortsette nettopp i Matarengi.

I Torikkas bok fant jeg de opplysningene om Rahtu-slekten jeg lette etter. Lauris navn er ikke nevnt, men blir omtalt som «faren». Så blir han borte. Det er sønnene Henrik og Nils jeg fant, og gjennom dem fikk jeg stadfestet at Lauri faktisk kom fram til Matarengi. Ifølge Torikka overtok Henrik, min forfar, en gård gård etter faren i 1539, men det viste seg at det ikke var Rahtu-gården han arvet. Nils Larsson var den første fra slekten som eide det som for ettertiden ble kjent som Rahtugården. Det skjedde da bonden Per Persson døde rundt 1550. For meg var det overraskende at den aldri har vært i Lauris’ eie.

Det er nabogården Henrik arvet: «Vidare åt norr (—) ligger Hetta gårdstun», og «Den Nils Larsson som samme tid var var bonde på Rahtula var synbarligen Henriks broder». Dermed hadde jeg funnet både Rahtu- og Hettagården, og de lå gjerde mot gjerde. Et merkelig øyeblikk etter så lang tids leting. Den omstendelige reisen i Lauris fotspor tok sin tid, men jeg kom fram til slutt. Det som gjensto var å besøke tomten.

Hettagården

rahtula-hetta i matarengi
De gule feltene tilhørte tidligere Hetta-gårder (E og F). Ut fra opplysningene i boka til Sture Torikka var Rahtugården nærmeste nabo i sør.

På forsommeren i år gjorde Thomas Wahlberg, ordførande i Matarengi forskarförening, noen undersøkelser angående Rahtu-Hetta slekten for meg. Han sendte det eldste kartet han kunne finne over Matarengi fra 1811 med en forklaring:

«Nu har jag fått en karta över Matarengi från år 1811. Där finns kyrkan och klockstapeln markerade och ligger ovanför nuvarande NKFC och Tornedalens Folkhögskola, på övre sidan om nuvarande Matarengivägen. Gårdarna är inritade med byggnader i fyrkant, som var relativt vanligt kring 1800. Varje gård har en bokstav. Gården markerad med bokstaven E är Mäki-Hetta och gården F är Ranta-Hetta, enligt uppgift av Sture Torikka. Hettahemmnet delades/klövs under 1700-talets mitt då ovanstående gårdar bildades. Ranta-Hetta anses vara moderhemmanet och Hetta finns omnämnd i olika längder redan under 1500-talet. Numera ligger pensionatet The Friendly Moose (Prästgatan 8) troligen på det ställe eller alldes i närheten av där den den ursprungliga Hettagården låg.»

Wahlberg skulle reise bort i den tidsperioden jeg var i Øvertorneå, men satte meg i forbindelse med en annen som kunne hjelpe meg, og dagen etter fikk jeg en ny mail: «Hej Unni, nu er det Monica som skriver. Jag bor bredvid den gamla Hettagården och kan visa dig den. Till saken hör att i min slekt finns Rahtu med. Rahtuslekten kommer från mellarsta Finland under 1500-talet och de bosatte sig i Matarengi.» Monica som kan vise meg rundt på Hettagården er altså i samme slekt som meg! Vennligheten Thomas utviste og den påfølgende mailen fra Monica var veldig motiverende, og det ble en spesiell opplevelse å rusle rundt sammen med henne på jorder våre felles forfedre hadde skaffet sitt levebrød fra. Endelig var jeg framme ved Henrik Laurinpojka Rahtu Hetta, og dermed en generasjon nærmere vår tid.

Monica simu og Laila lanes
Monica Simu, som bor like ved Hetta-gården i Matarengi, kommer fra samme slekt som meg. Her er hun avbildet hjemme hos seg selv sammen med Laila Lanes som også har aner fra Matarengi.

– Her i Tornedalen er vi alle i slekt om vi går langt nok tilbake i tid, fortalte hun. Det har hun nok rett i, for samme dag som jeg møtte Monica kom det en busslast med kvenske slektsforskere til Øvertorneo. Da møtte jeg to andre som har samme røtter som meg. Den ene fra Hetta-slekten, den andre fra Kyrö. I denne bussen var også Laila Lanes fra Lyngen. Hun har fulgt prosjektet mitt fra start, og formidlet det videre via NRK Kvääni. Endelig møttes vi. Reportasjene har videre blitt delt via sosiale medier og på den måten nådd fram til ulike kvenske miljøer. Etter det har flere tatt kontakt for å dele informasjon, og også fordi de har samme slektslinjer som meg.

ounasjarvi
Ounasjärvi med fjellet Ounastunturi i bakgrunnen

I neste avsnitt skal jeg sammenfatte det jeg har funnet ut så langt om Henrik. Han var birkarl og bonde, med fiskerettigheter i Ounasjärvi helt i nord i Finland, like ved grensen til Norge.

Takk til

Thomas Wahlberg og Monica Simu, begge fra Matarengi forskarförening, og til Laila Lanes som har fulgt arbeidet mitt og formidlet dette ut via NRK Kvääni. Dere har bidratt til at jeg har kommet et godt stykke lengre på veien i jakten på mine kvenske røtter.

Forklaringer

  • Joki – elv
  • Järvi – vann, sjø, innsjø
  • Väylä – farled, vannvei
  • Niemi – odde, nes, halvøy
  • Birkarl – handelsmann med rettigheter til handel med samene
  • NKFC – Nordkalottens Kultur- och Forskningscentrum
  • Meänkieli – et av fem nasjonale minoritetsspråk i Sverige. Tidligere ble det ofte kalt tornedalsfinska. Ordet betyr ’vårt språk’.
  • Tavastere – sør-østfinsk stamme som bosatte seg i områdene Satakunta og Tavastland. I Tornedalen finnes det flere språklige spor som viser at de bosatte området tidlig

Litteraturliste:

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Finlands historia 1, Torsten Edgren og Lena Törnblom (1993)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)
  • Tornedalica nr. 1 Birkarlar, Erik Wahlberg
  • Tornedalska familje- och släktnamn, Erik Wahlberg
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sveriges historia 1350-1600, Dick Harrison og Bo Eriksson (2010)
  • Sveriges historia 1521-1909 -Stormaktsdrøm och småstatsrealiteter, Göran Behre, Lars-Olof Larsson og Eva Österberg (1985)
  • 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid, Sture Torrika (2018)
Annet
  • Store norske leksikon
  • Wikipedia

Tar imot tips

I prosjektet «Mine kvenske røtter» prøver jeg å binde sammen det jeg opplevde på reisen i Tornedalen med historisk materiale, men jeg er ingen historiker. Derfor håper jeg at lesere som finner feil og mangler tar kontakt så jeg kan få rettet opp. Det samme gjelder utfyllende informasjon om personene og slektene jeg skriver om.

Ta kontakt

Les også

KVENENES VUGGE

KVENENES VUGGE

av

Dersom det jeg har funnet ut om mine slektsrøtter stemmer, strekker de seg bakover til de første bosetterne i Finland, tavasterne, et folk som bevegde seg over enorme avstander og fant en utvei for alt. De er forfedrene til de som bebygde Tornedalen og til dagens kvener.

kvenenes arnested

Mine kvenske røtter – Del 5

Oppdraget jeg har gitt meg selv – å forstå kvenenes skjebne – gjennom å bruke min egen slekt som utgangspunkt, har flere usikre punkter. Foreløpig kan jeg nemlig ikke slå fast at det slektstreet jeg har bygget opp faktisk stemmer, men sannsynligheten er stor. Jeg valgte å starte med Lauri Rahtu, født rundt 1490. Han kan være en av mine stamfedre, hele tretten generasjoner unna.

Det finnes svært lite dokumentasjon fra den tiden, men ifølge språkforskeren Erik Wahlberg (1918-2012) kan Rahtu-navnet knyttes til Lumijoki ved kysten av Nord Østerbotten i Finland. De skal ha vært en av de rikeste slektene i området på den tiden. Et håp ble tent hos meg da jeg fant denne informasjonen. Kanskje det var mulig å finne mer? Fantes det kart eller noe annet historisk materiale som kunne sette meg på sporet? Det var som å lete etter nåla i høystakken. Den ene finske nettsiden etter den andre stirret taust mot meg, borsett fra en som fortalte meg at Lumijoki var bortimot hundre prosent finskspråklig. Småprat med lokalbefolkningen kunne jeg derfor bare glemme. I et desperat øyeblikk prøvde jeg å sette meg i forbindelse med en lokalhistorisk forening, men hørte aldri noe fra dem. I august 2019 var jeg på vei tilbake til Tornedalen, men først skulle jeg til Lumijoki.

Jeg siktet meg inn på universitetsbyen Oulo som ligger like nord for Lumijoki i håp om å finne noe på museer eller bibliotek. Det måtte da være noe jeg kunne finne ut der? Slik gikk det ikke. Alle jeg snakket med var hjelpsomme, men det lille de fant fram ga meg ingen ledetråder. Jeg befant meg bak språkgrensen. Det fikk meg for første gang til å lure på hvordan det hadde vært om jeg hadde lært å snakke kvensk som barn. Da jeg dro videre dagen etter hadde jeg ingen holdepunkter utover det gps’en kunne hjelpe meg med.

lumijoki
Da jeg kom fram til Lumijoki ble jeg møtt av evige flater dekket av gyllent korn.

Kort tid etter stirret jeg utover evige flater dekket av gyllent korn. Jeg var 150 mil hjemmefra på et sted ingen forsto hva jeg sa, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Tårnet til kirken dukket opp. En interessant bygning, men den sa meg ingenting så jeg dro videre. Veien jeg valgte trengte seg lenger og lenger inn i en skog. Det ene treet det andre likt. Hadde jeg flaks kom jeg til den vakre kysten jeg hadde sett så mange bilder av, men flaks var det siste jeg kunne basere meg på. Mest sannsynlig ville jeg rote meg bort. Jeg snudde, parkerte ved kirken igjen og bladde litt i kart. Et navn jeg kjente fra slektstreet fanget blikket mitt: Kyrö. Siden jeg ikke hadde noe annet å gripe fatt i snirklet jeg meg dit. De røde bygningene sto plassert slik at de dannet et gårdstun mellom seg. Det var det. De bølgende åkrene, furuskogen, det flate landskapet gjennomskåret av elver, kirken og de karakteristiske bygningene på Kyrögården var det eneste jeg fant.

Da jeg dro fra Lumijoki trodde jeg ville slå meg til ro med at jeg hadde kommet så langt bakover i min egen historie det lot seg gjøre, men det stikk motsatte var tilfelle. Jeg ville vite mer. Til tross for at språket skilte meg tydelig fra folk jeg hadde hatt innpå meg de få dagene jeg oppholdt meg i Oulotraktene, og de bølgende åkrene var fjernt fra mitt indre fjellandskap, hadde en identifikasjon med det finske begynt å vokse fram i meg. Jeg klarte heller ikke å fri meg fra tanken om at Lumijoki var den eneste forbindelsen jeg hadde til Finland sør for Torneo. Uke etter uke kretset tankene rundt Rahtuslekten. Var det mulig å komme forbi Lauri og lenger bak enn 1490?

I hjertet av Satakunta

Så åpnet porten til Satakunta sørvest i Finland seg. Erik Kouksu henviser i et sammendrag av boken Birkarlsläkter i Övre Tornedalen til Erik Wahlbergs forskning: «I nyare tid har namnet Rahtu förekommit i Siikajoki og Saloinen, samt i Kumo i Satakunta». Dette bekreftes av Jouko Vahtola i Tornedalens historia I: «I norr finns en gammel gård med navnet Rahtula även i Lumijoki. Nybyggere med det namnet har kommet norrut från Kumo (Kokemäki) i Kumo äldal». Det er fra Satakunta de første bosetterne i Tornedalen kom, Kumo ligger i hjertet av dette området og Rahtu navnet kommer derfra. Alt jeg hadde grublet på i ukevis falt plass, og ved å nøste meg bakover langs en av mine slektstråder fant jeg kvenenes vugge. Man kan ikke stole blindt på slektsforskningsprogrammet MyHerritage, men dersom det stemmer at Lauri Rahtu er min stamfar, strekker min historie seg tilbake til da Finland oppsto som nasjon.

Kvenenes vugge
På 1600 tallet dukker Kyrönavnet opp i mitt slektstre. Kanskje det har tilknytning til denne gården?

Satakunta og områdene rundt har hatt en sentral betydning langt tilbake i tid. Det var hit finsk-ugriske folkegrupper innvandret. Akkurat når dette skjedde er omdiskutert blant forskere, men det alle er enige om er at det i tidlig jernalder (250–400 e.Kr) var etablert tre hovedsentre for bebyggelse sør i dagens Finland: Bygdene i Satakunta og Tavastland, kystområdet i det sørlige Østerbotten og de sørvestlige kyststrøkene. Kumo ble grunnlagt allerede på 200 tallet eller tidligere.

Brukbar jord og skog gjorde det mulig å slå seg ned. Åkrene nær bebyggelsen sto for bare en liten del av produksjonen. De største avlingene ble hentet fra svedjeland. Svedjebruk krevde store områder, men til gjengjeld var jorda veldig produktiv når den ble tatt i bruk fire år etter den ble svidd fram. Jordbruket krevde stor arbeidskraft mens det sto på om sommeren, men vår og høst dro mennene ut på lange tokt inn i villmarken for å jakte og fiske. Sjø- og elvesystemet i indre deler av Finland gjorde slike ekspedisjoner enkle å foreta, ettersom man kunne ro milevidt langs sjøene. Båtene kunne dras over smale odder når de skulle ta seg videre via nye vannveier. Villmarken ga et godt tilskudd av kjøtt og fisk, men framfor alt pelsskinn som kunne brukes som byttevarer.

Under tidlig jernalder var de faste boplassene konsentrert hovedsakelig til den sørlige vestkysten, men på 800-tallet skjedde en forandring. Finskebukta ble en en hovedled for vikinger (varjagere) på vei til Svartehavet, Konstantinopel og de arabiske landene. Den tynt befolkede kysten ble sårbar for plyndringer, og lite sto i veien for at vikingene kunne supplere lasten med den mest innbringende varen, nemlig slaver: «Det var ett flertal varer som skeppades söderut, men den viktigste av alla var slavar. Det fanns pengar att tjene på menniskohandel» (Sidenvägarna av Peter Frankopan). Da var det tryggere å bo lenger innover i landet. Der lå vannene i uendelige kjeder og sørget for en relativ trygg handelsvei. I Birkala (Pirkkala), like øst for Kumo, ble det dannet et handelsselskap for å skaffe pelsverk. Disse lokale handelsmennene, omtalt som kvener i Alfred den stores geografi fra 800-tallet (Kauko Pirinen, Finlands historia – Natur og kultur), kunne jamføres med vikingene når det gjaldt handel. Ved munningen av Kumo elv (Kokemäenjoki), Finlands fjerde største elv, utviklet det seg en havneby som ble et knutepunkt for handel.

De finsk-ugriske folkegruppene splittes

Mot slutten av den førkristne tiden hadde det utviklet seg tre bosetningsområder der folk snakket finsk-ugrisk. I sørvest bodde finnene (suomalaiset) og ved Ladogasjøen i øst var karelerne. Tavasternes område (Hämelaiset) strakk seg «fra saltvann til saltvann», det vil si fra Finskebukten til Bottenviken. Ved kysten av Finskebukten hadde de utmark og markedsplasser, og mot nord hadde de sine jaktområder (erämaa). Til sammen rådde de tre gruppene over ressurser de ledende handelsmaktene Novgorod og Sverige ville ha tilgang på, og beliggenheten var sentral for handel mellom øst og vest. Med kirken som pilspiss la Sverige under seg område etter område. Først var det maktpåliggende å få kontroll over Finlands sørvestkyst. Finnene ble pålagt å skaffe mat til kirkens representanter og avsette arbeidskraft til oppføring av kirkebygg.

Vannveiene i Finland
Sjø- og elvesystemet i indre deler av Finland gjorde det mulig å ro milevidt langs sjøene. Slik kunne man få tak i kjøtt og fisk, men framfor alt pelsskinn som kunne brukes som byttevare.

Neste mål var å tvinge Tavastland til å underkaste seg såvel kirke som stat. Nybyggere som bodde i Egentlige Finland ble overført lengre mot øst for å få kontroll over tavastenes utmark. Området ble raskt omtalt som Nyland. Svenskekongens utsending, Birger jarl (1210-1266), fikk bygget en festning i indre deler av Tavastland. Dette til tross, de finske bøndene var ikke så stedbundne at lett lot seg kue. «Den finne som fått nog av de anspråk det organiserade samhället ställde på honom och av vad den härskande klassen ytterligare kunne lägga dertil hade alltie möjlighet att söka sig ut i de jungfruliga vildmarkerna» (Kauko Pirinen, Finlands historia – Natur og kultur). Det tok lang tid å finne rømlingene og noen hadde kanskje forlatt Tavastland for godt, men den svenske kirke og krone lot seg ikke stoppe. Deretter sto karelerne for tur. Decennier med krig endte i 1323 med en deling av Karelen. Fredsavtalen som ble undertegnet mellom Sverige og Novgorod skapte en viss ro, men kampen om de store ødemarksområdene var ikke over. Samtidig ble de finsk-ugriske folkegruppene splittet.

Til Matarengi i Tornedalen

På et tidspunkt flyttet minst en Rahtu fra Kumo. Kysten av Nord Østerbotten der Lumijoki ligger kan ha vært et område som var kjent fra erämarksferdene og dermed et naturlig valg. Ifølge Juko Vahtula ble Bottenvikens østre kyst kolonialisert på midten av 1300 tallet. I kapitlet «Folkets mangfold» (Tornedalens historia I) mener han forøvrig at man bør se på kolonialiseringen av Tornedalen og Nord Østerbotten i sammenheng. Denne opplysningen gjør det naturlig å tenke at uroligheter rundt grenseoppgangen mellom Novgorod og Sverige påvirket flyttemønsteret. Dette var også en tid der folketallet var oppadgående. I første omgang ble Lumijoki liggende innenfor Novgorods grenser. Dette likte svenskene dårlig, og ettersom århundrene gikk ble også dette området innlemmet i Sverige.

Lauri Niilonpojka Rahtu ble født i en fredsperiode, men den kom ikke til å vare. Finlands preges av krig resten av århundret. Rundt 1520 ble Lauris sønn Henrik født. Kort tid etter må familien ha flyttet, for rundt 1525 er de registrert i Matarengi i Tornedalen, mitt neste stoppested.

Artikkelen fra Matarengi fikk tittelen Rahtu og Hetta i Matarengi

Litteraturliste

  • Birkarlssläkter i Övre Tornedalen, Erik Kuoksu (2008)
  • Finlands historia – linjer, strukturer och vändpunkter, Henrik Meiander, Universitetet i Helsinki, (2006)
  • Finlands historia – natur og kultur kap. 1-3, Kauko Pirinen (1973)
  • Sveriges historia från forntid till nutid, Peter Olaussen (2018)
  • Sidenvägarna, Peter Frankopan (2017)
  • Tornedalens historia I, Pentti Koivunen, Jouko Vahtula, Kjell Lundholm og Matti Saarnisto, Tornedalskommunernas historiebokkommité (1991)

Les også

EN STEMME TIL KVENER OG KVENSK KULTUR

EN STEMME TIL KVENER OG KVENSK KULTUR

av

Kvenfolkets dag 16. mars

I august 2018 gjorde jeg en oppdagelse: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? En av de veiene jeg prøvde var å melde meg inn i kvenske Facebookgrupper. Det inspirerte til å ta i et tak selv.

Mine kvenske røtter – Del 4

Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.

Det tause folket

Det er i stillheten sannheten kommer for en dag

Hilja Lisa Huru

I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.

Hva er sannheten om folk i nord?

Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige?

Nye spørsmål som krever svar dukket stadig opp, men gradvis kjente jeg på at jeg godt kunne tenke meg å bidra til synliggjøring av kvenene. Og at jeg selv var kven.

Markering av kvenfolkets dag

I begynnelsen av mars 2019 kom en pakke jeg var veldig spent på. Den inneholdt to kvenflagg; et verandaflagg og et til å holde i hånden. Jeg gikk rett til biblioteket. Var de bevisst på at Kvenfolkets dag var like rundt hjørnet? Det var de ikke, men de var absolutt positive til tanken på en markering når de først ble gjort oppmerksom på dagen. Jeg ble koblet på Lise Skogli Selnes. Hun måtte medgi at hun aldri hadde hørt om kvener, men synes det ville være spennende å få på plass en utstilling.

Vi gikk sammen om å få dette til. Det viktigste bidraget kom fra Larvik. Gjennom medlemskap i Østlandet Kvenforening fikk jeg kontakt med Kjell Håkestad som raust lånte bort sine skatter. Han leverte bøkene sine til biblioteket i Larvik. Derfra ble de fraktet til Horten, og Lise tok hånd om resten. Utstillingen ble fantastisk takket være godvilje og samarbeid. Og nå vet i hvert fall noen flere om kvenene, en til nå gjemt og glemt minoritet.

KVEN PÅ RADIO

Telefonen ringte. Klok av skade lar jeg være å ta den når jeg ikke kjenner nummeret, alt for ofte er det noen som vil selge meg noe jeg ikke vil ha. Stor var forundringen når jeg lyttet til talemeldingen som var lagt igjen på svareren. Det var fra NRK P2. De ville ha meg på en sending i forbindelse med Kvenfolkets dag. 

Kvenflkets dag nrk

En av de som skulle delta var Einar Niemi, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø. Navnet hans hadde dukket opp i nær sagt enhver sammenheng mens jeg har forsøkt å trenge inn i kvenenes historie. Hans kunnskaper og formidlingsevne er forbilledlige. Niemi bor i Vadsø og skulle være med på sendingen fra et studio der. 

Det var programlederen, Per Kristian Olsen, som kontaktet meg. Han hadde vært inne på nettsiden min. Jeg hadde en anelse om hvem som hadde tipset ham. Det stemte. Laila Lanes skulle sitte i studio sammen med ham i Tromsø. Hun er journalist, og har sammen med Anne Mari Rahkonen Berg ansvar for sendingene på NRK Kvensk. Jeg har flere ganger vært i kontakt med dem begge, første gang i forbindelse med skrivekonkurransen der jeg lykkeligvis vant med teksten Hvorfor dro Elisabeth. Det ga meg kicket jeg ennå flyter på. Den tredje som skulle være med fra studio i Tromsø var Hilja Huru, leder for Norske Kveners Forbund.

Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Noen dager senere satt jeg alene i et studio i Tønsberg. Glad og spent. Hvordan det gikk? Om du har lyst til å ha en rolig time og samtidig lære om kvensk kultur kan du høre de ved å trykke på knappen under. 

Lytt på radio

MINE KVENSKE RØTTER