Som jentunge hørte jeg ikke ofte ordet kven, og når jeg gjorde det var det stort sett i negative ordelag.
Kvenene er en norsk minoritet med finsk språk- og kulturbakgrunn som har kommet til Nord-Norge før 1945, og deres etterfølgere. Definisjon baseres på folkets selvidentifikasjon, altså hvordan de oppfatter seg selv.
Det finnes fortellinger om qvæner som har tatt seg fram til kysten av Troms og Finnmark allerede på 800-tallet. De kom i stor grad for å drive handel. På hvilket tidspunkt de første slo seg ned og begynte å sette preg på landskapet, er ikke lett å finne ut av, men på 1500-tallet har myndighetene innført skattelister, og kvenene registreres som egen befolkningsgruppe. Jakten på områder som kunne utvikles til jordbruk og rikt fiske lokket. Kvenene hadde med seg tradisjoner om å rydde land og holde bufe. Det gjorde de på samme måte som deres forfedre hadde gjort, da de bosatte seg i det som i dag er nordlige deler av Finland og Sverige. Kvenene som innvandret til Norge på 1700-tallet kom hovedsakelig fra Tornedalen, og vandringens mål var å bryte opp jord. På 1800-tallet var det anneledes, da var det i større grad snakk om å skaffe seg arbeid. Nødsår, krig og uro får folk til å pakke sammen for å dra mot Ruija; Havlandet.
Kvenene i Nord Troms og Finmark vært med på å bygge landet med egne hender. Det har de gjort med kunnskap, styrke og utholdenhet, men på et tidspunkt i historien går de fra å være en viktig ressurs til å bli en trussel. Redselen for et Finland i framvekst gjorde Finnmark og Nord Troms til en sikkerhetspolitisk arena, der alt fra gratis ukeblad til gruvedrift var en del av strategien. Kvenene ble utsatt for en beinhard fornorskningspolitikk, enda hardere enn den var for samene. Spede forsøk på mobilisering for å bevare kultur og rettigheter ble motarbeidet av myndighetene, og kvenene ble overvåket. Fornorskingspolitikken var også et spørsmål om rase. Fra slutten av 1800-tallet ble assimilering av de som var annerledes et viktig ledd i konstruksjonen av nasjonalstaten – ett land, ett folk og ett språk. Jordsalgsloven av 1902 var et viktig verktøy. I den het det at salg av jord bare kunne forekomme til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. På et tidspunkt i historien ble de tvunget til å bøye nakken. De ble definert som mindreverdig og påført utenforskap. Den eneste muligheten var å la seg assimilere. Egenoppfatningen blant kvenene ble at de ikke hadde rett til å kreve noe som kunne bidra til bevaring av deres kulturelle integritet. Betegnelsen kven går ut av folketellingregisteret, og språket forsvinner.
Alt dette har formet oppveksten og identiteten til de som i dag kan kalle seg kvener. Det var i fjor sommer at jeg plutselig skjønte det: Jeg er en av dem. Jeg kommer fra et folk som systematisk har blitt undertrykt av myndighetene. Et folk som har blitt sugd opp i underlaget og blitt borte. Usynlige. Resultatet for min del er at jeg ikke har hørt noe som helst om min bakgrunn. Ikke før jeg dro til Tornedalen sommeren 2018.
Fra Arnøya til Tornedalen
Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 tar jeg ferga fra Arnøya til Kågen i Nord Troms, akkurat i tide til å komme meg gjennom tunellen til fastlandet før den stenger i forbindelse med vedlikeholdsarbeid. Gudene skal vite at det trengs. Jeg kjører til Olderdalen og parkerer nede ved fergekaia. Rundt fem om morgenen våkner jeg. Det er kaldt. Jeg starter bilen og begynner å kjøre. Lengre inn i fjorden er det et nytt stopp. Også her blir natta brukt til å jobbe for sliterne langs E6. Det blir ikke så lenge å vente. Snart blir jeg geleidet gjennom tunellen av en følgebil, og så kan reisen starte på ordentlig. Rundt åtte om morgenen passerer jeg riksgrensen, og snart er jeg ved Kilpisjärvi. Kafeen er åpen. Jeg går inn og bestiller frokost. Rundt meg snakkes finsk, et språk min tippoldemor sikkert forsto. Hun snakket antakeligvis meänkieli – våres språk. Hun var på vei mot framtida i Nord Troms. Jeg skulle i motsatt retning – mot fortida i Tornedalen. Det jeg fant forandret livet mitt.
