Å være talsperson for kvenenes sak har ført meg mange til steder og inn i mange saler. Denne uka fikk jeg anledning til å bidra med et innlegg på en åpen høring i forbindelse med neste års statsbudsjett. På tilhørerbenken satt Kommunal- og forvaltningskomiteen.
En spennende dag ligger foran
En del av min hverdag og dermed også min identitet, er preget av at jeg er talsperson for Norske kveners forbund (Nkf-Rk). Forbundets oppgave er å bidra til bedre vilkår for de som ivaretar og videreutvikler kvensk språk, kultur og samfunnsliv. De siste månedene har blant annet vært preget av jobbing inn mot kommende statsbudsjett. I år fikk vi mulighet til å levere muntlig innspill på en åpen høring. Som nestleder er jeg klar for å stille opp når det trengs, og denne oppgaven var jeg klar for å ta.
Torsdag i forrige uke, nokså sent på dagen, var det klart: Nkf-Rk ved meg og Henrik Madsen fra Kvenungdommen, fikk lov til å delta på høringen. Jan Daleng (Nkf-Rk) fikk også plass, en viktig mental støtte. Innbakt i mailen var en opplysning jeg ikke hadde forventet: Vi kunne – og antakeligvis burde – sende inn et skriftlig innspill. Fristen var satt til kl. 09:00 morgenen etter. Jeg satt oppe i noe som måtte gjøres ferdig når beskjeden kom. Innen jeg kunne ta tak i denne uventede og litt skremmende oppgaven, var det blitt kveld. Jeg prøvde, tankene stokket seg. Uka som lå bak meg hadde krevd sitt, så å satse på å få det til tidlig på morgen ville ha slukt natta, var utelukket. Til det var fredagen for spekket av oppgaver. Jeg la det fra meg, og så jeg i stedet på to episoder av en Netflix serie, jeg husker ikke hvilken. Dette fikk stå sin prøve.
Neste morgen like før klokka ni, fant jeg en ny opplysning i innboksen: Fristen var utsatt til klokka 12:00! Jeg var morgenfrisk etter en god natt og den sedvanlige runden jeg tar før frokost, dette skulle gå. Et telefonmøte først, så var bare å hive seg rundt. Heldigvis er jeg medlem av et team. Forbundsleder hadde for lengst jobbet fram tall og knyttet dem opp mot gjeldende poster. Generalsekretæren har stålkontroll på arkiver og internkommunikasjon, og fant raskt det jeg spurte om. Min oppgave ble å plukke ut det som var essensielt, og gjøre innspillet lesbart og meningsfylt for andre. Klokka ti over halv tolv måtte jeg sette punktum for å rekke en ny avtale. Nå ligger innspillet på Stortingets nettside . I løpet av helgen ble det muntlige innspillet pusset opp, og jeg var nokså klar. Spent, så klart. Det hadde gått opp for meg at kvener kom til å følge høringen gjennom en direkte sending. Jeg ønsket å yte maksimalt for vår felles sak.
Inne i Stortingets høringssal 2
I god til før vi skulle presenterer våre innlegg, satt Henrik, Jan og jeg på venteplasser inne i Stortingets høringssal 2. Møtet startet presis 09:00. Sametingsråd Runar Myrnes Balto deltok digitalt, og hadde tjue minutter til rådighet. Vi andre, det vil si oss kvener, Geir Bakkevoll fra Universitetet i Tromsø og Liv Ramskjær fra Norges museumsforbund, hadde 25 minutter til sammen, inklusive spørsmål og svar. Jeg skjøv det fra meg der og da, men hva er det som ligger bak denne fordelingen av tid og oppmerksomhet, både i denne sammenhengen og ellers? Jeg vet at de som satt i rommet antakelig representerer gjennomsnittet av befolkningen. Det betyr at de ikke har lært om oss på skolen, og at det de har hørt om Sannhets- og forsoningskommisjones arbeid, stort sett ikke handler om oss. Hvor mye plass har de egentlig til læring om og refleksjon rundt våre saker når glimtene blir så korte og så få?
Å møte blikkene til politikerne i Kommunal- og forvaltningskomiteen, folk som sitter med så mye makt i sine hender, var en interessant opplevelse. De satt i hesteskoform med møteleder i midten, rett mot oss, nederst ved bordet. Mellom dem og oss i panelet sto et kamera. Hvert ord som ble sagt, hvert blunk og eventuelle feilskjær, ble sendt direkte ut. Antakeligvis var kamera koblet opp mot storskjermen bak oss. Politikerene så altså meg langt bedre enn jeg så dem. Det var et ansikt jeg kjente igjen. Kathrine Kleveland (SP). Hun har vært synlig blant annet som leder i Nei til EU, men også som leder for Vestfold Bygdekvinnelag, altså i mitt hjemmemiljø. Nærmest satt Tobias Drevland Lund (Rødt). Han hadde jeg hadde møtt under Arendalsuka. Det var et ansikt til jeg synes å dra kjensel på, men uten briller var det umulig å skjønne hvem det kunne være.
Jeg var først. Klokka på bordet foran meg ble skrudd på, og jeg begynte å snakke. Noen sekunder senere ble jeg gjort oppmerksom på at mikrofonen ikke sto på, så verdifulle sekunder av mine tildelte tre minutter forsvant. Jeg hadde timet innlegget til rett over 2 minutter, så det gikk bra. Henrik hadde tur rett etter meg, og gjorde en solid innsats. Etter fire innlegg ganger tre minutter, var det komitemedlemmenes tur. Spørsmålene vi fikk var fornuftige, og det var fint å få lov til å utdype. Så var det over, vi hadde gjort vårt. Det var pause i høringen da vi var ferdige. Et av komitémedlemmene kom bort. «Kjenner du meg ikke igjen?» Det var Anne Kristine Linnestad (H). Klart jeg kjente henne igjen når jeg bare fikk henne nærme nok. Jeg hadde møtt henne på en konferanse arrangert av Kulturrådet bare noen uker tidligere. Hun var en av de som stilte spørsmål, og viser genuin interesse for vår sak.
Men hva kommer ut av dette her? De fleste av komitémedlemmene hadde ingenting de lurte på, og regjeringens budsjettforslag viser ingen tegn til at de har skjønt alvoret i rapporten som kom 1. juni. Mest sannsynlig blir det ingen eller en marginal økning når forhandlingen er endelig avsluttet, men jeg er nødt til være optimistisk om enn med forbehold.
Vil du høre våre innspill og svar på spørsmål?
Opptaket av høringsinnspill og spørsmålsrunde er lagret på Stortingets nettside. Innlegget fra Nkf-Rk starter 22.20 inn i videoen, etterfulgt av innlegget til Kvenungdommen. Spørsmålsrunden starter etter 34:45 minutter.
Medieoppslag
Det er forståelig nok stor interesse blant kvenske medier om denne saken:
Ga høringsinnspill på statsbudsjettet: – Ber om en dobling
Ba Stortinget fordoble de kvenske postene
Vl ha egen post til ungdomsformål på Statsbudsjettet