Å skrive en bok er en følelsesmessig berg-og-dalbane. Noen dager flyter ordene, andre dager stjeler skrivingen selvtillit. Jeg har kjent på tvilen mange ganger, men nylig fikk jeg en påminnelse om hvorfor jeg ikke kan gi opp: Boken handler om alle de historiene som aldri ble fortalt.

Å skrive en bok er noe jeg alltid har drømt om, men aldri fått gjort. Denne gangen er jeg fast bestemt, men det hender at det stopper helt opp og gikk får til noe som helst. Da kommer de negative tankene krypende.
Når tvilen kommer snikende
Verst er det når jeg ikke stoler på meg selv. Tenker at fortellingen min ikke er interessant, at jeg skriver dårlig, ikke blir ferdig. Selvtilliten får en knekk.
Forrige uke delte jeg på Facebook hvordan skrivingen stjeler selvtillit, og hvordan jeg tidvis tviler på om historien min er viktig nok. Responsen var overveldende – så mange heiet på meg og delte egne erfaringer. Det minnet meg på hvor mange som opplever det samme.
Vendepunktet – å rydde i tankene og stole på manus
Noen dager senere hadde jeg møte med redaktøren min. Da var hodet mitt klarere, og jeg hadde ryddet både i tankene og i teksten. Ikke minst hadde rådene og støtten jeg fikk fra Facebook-innlegget gitt meg et løft. Da redaktøren min sa: ‘Stol på deg selv og stol på manus,’ visste jeg at hun hadde rett.
Når ordene treffer – og gjør vondt
Da jeg jobbet videre med intervjuene, ble det enda tydeligere for meg hvor viktig denne boken er. En av dem jeg snakket med sa noe som brente seg fast i meg: ‘Jeg visste ikke at jeg hadde mistet noe, før jeg forsto at jeg aldri ville få det tilbake.’ Jeg måtte ta en pause etter å ha hørt det på nytt.
En bok om fortid – og framtid
Boken min handler ikke bare om fortiden. Den handler om framtiden – om at barn og unge skal kunne lære, ikke bare om det som har gått tapt, men også om verdien i den kvenske kulturen. Men hvordan skal jeg nå fram til lærere og skoleledere? Hvordan kan jeg sikre at denne boken blir en ressurs i undervisningen?
Hvordan når jeg fram til dem som trenger denne boken?
Har du noen tanker om dette? Har du en lærer, rektor eller noen i skolen som kan sette meg på sporet? Del gjerne videre eller legg igjen en kommentar!