Artikler

Mot i blikket

Ekteparet Else Marie Larsen (77) og Hans Larsen (82) i Horten har i løpet av de fem siste årene gitt avkall på mye. Først var det utenlandsferiene. Det neste var båten. For to år siden ga Hans slipp på sertifikatet. Han orker ikke så mye mer. Else Marie må oftere og oftere gjøre ting på egenhånd, men en ting kjemper hun for med nebb og klør: Hun vil ikke miste hytta på Golsfjellet.

«Der har jeg hjertet mitt. Vi har hatt hytta i over ført i år og vi hatt det så fint der», sier Else Marie. «Jeg lengter så på hytta, men han sier at han er ferdig med det. Det synes jeg er leit.»

Regjeringen Stoltenberg setter i Stortingsmelding 25 fra 2006 fokus på aldersgruppen til Else Marie og Hans. Fram mot 2030 vil tallet på eldre over 80 år fordobles, og den politikken det styres etter har sterkt fokus på felleskapsløsninger ”som den beste grunnmur for den enkeltes personlige trygghet og individuelle livsutfoldelse”. Nå verken ønsker eller trenger Else Marie og Hans hjelp fra det offentlige for å klare hverdagen, men de er smertelig klar over at den dagen nærmer seg. Utfordringene de har nå knytter seg mye til at hun fortsatt er rask til beins mens han trenger å ta det mer med ro.

Else Maries øyne smiler under en hvit lugg. Mens mannen trenger en høyrygget stol for å støtte nakke og rygg, holder det med en vanlig lenestol til henne. Men vante bevegelser serverer hun kaffe og fruktkake hjemme hos seg selv. Tre stearinlys er tent på det runde bordet i kroken mellom stua og kjøkkenet i første etasje av huset de bygde i 1960. Hans sitter på sin faste plass ved vinduet. De rødrutete skjorteermene hviler på armlenene på en høyrygget stol. Gjennom brilleglassene kan han skue ut mot en Oslofjord som i dag gnistrer i blått omkranset av hvite isflak, presset inn mot land på grunna.

Vett i pannen

En vårdag i 1949 inviterte han Else Marie på dans på lokalet i Fyllinga. Han spanderte de 25 ørene det kostet å komme inn. Siden har det vært han som har tatt ansvaret for at han, Else Marie og de tre barna som kom, har hatt til det de trengte. Han var den som gikk i bresjen når noe skulle gjøres. Nå er det slutt.

Motvillig har Hans Larsen (82) innsett at livet for alltid har forandret seg med alderen

Når han skulle fornye sertifikatet for to år siden gikk det glatt hos legen. Det var han selv som innså at trafikkbildet blir mer og mer komplisert, mens hans reaksjonsevne svekkes. Dermed har han parkert bilen for siste gang.

«Jeg gjør omentrent ikke noe lenger», sier Hans. «Jeg følger med, og sier hva ho burde gjøre og ikke gjøre.»

Han tar en slurk av kaffekoppen. Selv om kroppen er begynt å skrante en smule, er stemmen fast og han har en mening med det han gjør.

«Men du går fortsatt i trappene».

Else Marie vil ikke være med på at han har gitt opp. Hans trimmer fortsatt ved å gå trappa opp og ned 15-20 ganger i slengen og måker snø. Han står også for mye av matlagingen og har en egen oppskrift på bacalao med ”gammelfisk”, det vil si sei på rundt to kilo som har ligget i salt i et års tid. Utover det vil han at Else Marie skal ta ansvar for økonomi, så vel som innkjøp og andre ting som må gjøres.

Else Marie har også vært rask inne hos legen de gangene hun har vært der for å fornye sertifikatet de syv årene det har vært aktuelt.

«Jeg er aldri hos legen ellers, så jeg tror nok at det spiller inn.»

For til tross for at hun for 30 år siden hadde en omfattende kreftoperasjon og har satt inn protese i det venstre kneet på grunn av slitasjegikt, er hun frisk som en fisk. Som forhenværende gymlærer og turntrener gjennom mange år vet hun hva som skal til for å holde seg i form. Nå i høst forlot hun posten som leder for ”Gøy og tøy”, en turngruppe ”for de over 40” som hun var med å starte for elleve år siden.

«Det var vanskelig, men jeg gjorde det for å få tid til å dra på hytta.»

Stål i ben og armer

Så ble det likevel ikke slik. Hans vil ikke på hytta likevel. Men Else Marie vet råd. I den påbygde andreetasjen har hun TV og DVD. Der kan hun i både motgang og medgang følge Kari Jaquessons instruksjoner. Minst to ganger i uka gjør hun det.

Psykolog Vera Børsum har bred erfaring med spørsmål knyttet til uønskede endringer.

«Selv om man er flink til å få fokuset vekk fra egne sorger og plager, vil livets skuffelser likevel slå inn av og til. For da å finne ro med seg selv, må man klare å la sorger og skuffelser ta den plassen det tar», mener hun

Dette har Else Marie kjent på. Savnet av treningskameratene har vært tungt å bære. Utover høsten har det vokst fram et ønske om å trene på en måte som både gir fleksibilitet og sosial kontakt. Hun har derfor hatt en prøvetime på et treningsstudio, og er klar for å starte opp.

Etter det skal hun til byen. Else Marie har bestemt seg for å ta vare på gleden i livet, selv om mye er forandret. Hun skal tilbake til parfymeriet der hun kjøpte leppestift for noen dager siden. Da fikk hun prøve et par parfymesorter, og hun har nå bestemt seg for hvilken hun vil kjøpe. I flere dager gikk hun med litt parfyme på hver arm, og fikk støtte fra datteren på hvilken hun burde velge.

Ryggen rak og blikket fritt

Else Marie tar med vante hender tak i garasjedørene, flytter sparken som sto bak bilen og rygger ut på veien. Hun kan godt klare både bilkjøring og handling. Det er ikke det. Men livet er ikke det samme lenger. Det de har vært to om, gjør hun i større og større grad alene.

Med bil i garasjen og sertifikat er det fortsatt greit å gjøre innkjøp. Det er bare så leit at Hans ikke lenger orker å være med.

Mens Hans for fem år siden bestemte seg for at turen til Egypt var den siste, lengter Else Marie ut. Mens Hans blir uvel når det er mye folk samlet, stråler Else Marie når hun er midt i en leende gruppe av mennesker. Båtlivet, som hadde vært en grunnpilar i samlivet deres ble det slutt på for to år siden.

«Han synes ikke det er greit lenger. Det må jeg respektere.»

På veien til treningssenteret stopper hun ved havna noen kvartaler borte. Her lå båtene de har hatt sammen, ti i tallet. Her bader hun fra tidlig vår til sen høst. Et tynt islag har lagt seg i havnebassenget, brutt opp av ei råk etter en stålbåt som er lagt til langs den innerste brygga.  Noen kråker maser i luften over Else Marie. Hun står ved badetrappa. Ved foten av den ligger steinen hun pleier å stå på etter morgenbadet og smøre seg inn med bodylotion. Blikket hennes går forbi dette. Forbi Bastøya og Åsgårdstrand. Else Marie ser mot våren.

«Jeg må ha våren på meg der oppe før jeg kan bestemme meg.»

Hytta betyr uendelig mye for Else Marie. Gjennom en dagmammajobb over flere år klarte hun å betale tilbake de pengene de hadde lånt av hennes foreldre. For noen dager siden hadde hun tenkt seg en tur oppover. Hun kunne sitte på med sønnen sin som skulle den veien. En forkjølelse gjorde at hun måtte innse at det ikke gikk. Da fant hun fram trimtøy og DVD’en med Kari Jaquesson.

Tåle slit og tåle sludd

«Har du sett så nydelig?»

Else Marie lengter etter våren. Da vil hun komme seg en tur på hytta på Golsfjellet

Else Marie skritter over de nedsnødde utriggerne på moloen med det gode beinet først. Alltid det gode beinet først. Og alltid noe fint å se. Akkurat nå er det formiddagssol mot snø og is.

Tilbake i bilen svinger hun forbi ”Tier’n”, den tiende båten de hadde. Snekka på 24 fot er pakket inn for vinteren i oppkjørselen til datterens nabo. Om sommeren dupper den på motsatt side av den piren Else Marie pleier å bade fra. Den første tiden var helt forferdelig, og tårene var ikke mulig å holde tilbake. Nå har det gått to år, og selv om smerten fortsatt sitter på samme plassen er det til å leve med.

«Men det tar tid, altså.»

Tåle frost og varme

Det er kaldt og det er glatt, men det biter ikke på Else Marie. Hun har vært ute en vinterdag før. Bilen blir parkert slik at det er lett å kjøre ut igjen etterpå. Nå går hun målrettet mot døra til Trimhuset Horten og peker til høyre og venstre.

«Er det ikke fint her? Se så flott!»

Ikke før døren har gått igjen bak Else Marie er hun gjenkjent av mannen bak skranken. Hun finner selv veien til damegarderoben og plasserer klærne sine i et skap. Det er fortsatt god tid til Seniortrimmen starter så hun vagler seg opp på en krakk tilpasset langbeinte folk på utsiden av døren til treningsrommet. Flere kommer til og praten går lett. Så dukker Sonja Ellefsen opp, ei treningsvenninne fra turnstevner. Gjensynet blir hjertelig. Else Marie har vært mer enn trener. Hun var en inspirasjonskilde og et samlingspunkt for mange og uten henne har mange falt fra.

«Det ble ikke det samme uten deg», sier Sonja og klemmer Else Marie hjertelig.

Aldri for sent. Else Marie har meldt seg inn i Trimhuset Horten og får hjelp av Silje Bekkevold til å finne riktig teknikk på step’en.

Flere kjente dukker opp. Til sammen tolv av rundt tretti har vært under Else Maries vinger på en eller annen måte. Klemmene sitter løst og Else Marie stråler. Hun er kommet inn i varmen igjen.  Latter og skrål fyller rommet. Mye grått hår og fargerike topper.

Den røde veggen bakerst i rommet speiler seg både foran og på siden. Det er ikke til å unngå å skubbe inntil noen når matte, step og vekter tas fram. Musikken lokker og instruktør Silje Bekkevolds bydende stemme får deltakerne til å gi litt ekstra. Else Marie har ikke deltatt på akkurat dette før, men rocker og hopper i takt med de andre som om dette var hverdagskost. Skøyting fra siden opp på step’en var eneste utfordring.

«Da må du helt innpå brettet Else Marie, ikke sant. Flott!»

Silje har ørneblikk. Hun kjenner alle i rommet ved navn. Nå tråkker hun mellom svette kropper og fokuserer på Else Marie. Med litt veiledning og litt tilpasning på grunn av kneprotesen gikk det også bra.

Else Maries plan

I følge magasinet ”Vi over 60” viser den moderne ”Lykkeforskningen” at godt voksne mennesker opplever den høyeste livskvaliteten. Selv om flere utrykker skepsis mot denne forskningen er tallene når det gjelder fysisk aktivitet og friluftsliv klare. De som trener med måte har et høyere lykkenivå enn andre, uansett alder.

«Jeg har en plan.»

Det er hytta på Gol igjen. Den ligger og lurer hvor enn Else Marie befinner seg.

«Jeg skal vente til utpå våren. Så skal jeg kjøre opp og være der et par dager.  Så skal jeg ta toget til Finse. Og gå en tur fra hytte til hytte. Jeg er så glad i fjellet, skjønner du. Men jeg blir ikke borte mer enn ei uke. Jeg vil ikke være borte fra han lenger enn det.»

Leppestift og parfyme. Else Marie vil ta vare på seg selv inn i den nye fasen livet har å by på.

Hans tror ikke Else Marie vil kjøre så langt. Men det vil hun, og hun skulle ønske at han ville bakke henne opp på det.

Nå har hun parkert bilen igjen, og er på vei til parfymeriet. Leppestiften hun hadde kjøpt sist hun var innom, svarte ikke helt til forventningene, men med litt råd fra eksperten sitter den som den skal. Med en feiende bevegelse dusjer Kate Klemmetsen parfyme fra en prøveflaske over en sterk og klar kvinne på 77 som har manøvrert seg inn i en ny fase i livet.

«Her er duften. Meget eksklusiv.»

«Ja, jeg tror det var den. Den var nydelig. Jeg skal rett og slett ha en sånn, jeg.»

Sier Else Marie. Og legger den elegante ”Trésor for alle voksne damer” i veska.

Trykket i Vestfold Blad uke 1 2011