• Hopp til hovedinnhold
  • Skip to secondary navigation
  • Hopp til bunntekst

ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

  • Hjem
  • Helgeseminar høst 2023
    • Påmelding
  • Prosjekt
    • Identitetsreisen
  • Blogg
  • Ta kontakt
    • Om meg
  • Handlekurv

Vi i Vestfold

Kalenderpikene alle ville ha en bit av

10. januar 2012 av Unni

kalenderpikene
Marit har vent seg til å se seg selv i avisa

Mange lag og foreninger må være kreative for å få inn penger til å drive aktivitetene sine. Få har vært så dristige som Vestfold Bygdekvinnelag. Ni damer i alderen 32 til 80 år lot klærne falle og fikk en medieoppmerksomhet de ikke hadde drømt om var mulig.

Det var Marit Haslestad fra Sande som foreslo å lage kalender der naken hud skulle være det viktigste salgselementet. Hun lanserte ideen for et par år siden etter å ha sett den engelske filmen ”Kalenderpikene” i 2003 der ei gruppe kvinner samlet inn penger til det lokale sykehuset i Yorkshire. Dette ble lagt til side, men i vår kom ideen opp på nytt.

– Vi tok ideen fram på nytt i våres, forteller Marit. Da bestemte vi oss for å gjøre det.

Fra før har Vestfold Bygdekvinnelag laget to bøker der lokale mat og drikketradisjoner har blitt omtalt. Denne gangen skulle de gjøre noe helt nytt og spennende.

– Moro å finne på noe som kan bli noe, kunne få til å rulle litt.

Og rulle har det gjort. Marit har samlet en anselig mengde utklipp. Ikke bare har de lokale avisene i Vestfold og Buskerud slått opp denne saken. En stor reportasje i Dagbadets Magasinet har det blitt og på nyåret blir Marit å finne i Allers.

Å se seg selv over hele førstesiden av Drammens Tidende var et sjokk første gangen, synes Marit. Slik det var for hennes nærmeste familie og bekjente.

Nå har hun vent seg til det og er stolt over bildet. Der er hun avbildet bakfra, med høyt oppsatt hår. Hun pryder hele to kalenderblader, i juni og september.

Reaksjonene i lokalsamfunnet har vært litt forskjellige, men de aller fleste har vært veldig positive. Dette understreker også lederen for Vestfold Bygdekvinnelag Else-Marie Farnes fra Barkåker som er å finne avbildet i kalenderen for oktober måned. Hun har fått høre fra mange medlemmer at de ville stilt opp de og om de hadde blitt spurt og har stort sett bare fått positive tilbakemeldinger ellers også. Hun er strålende fornøyd for å ha deltatt.

-Kjempemoro. Det må jeg si. Helt noe annet enn jeg trodde, sier Else-Marie og sikter til den enorme medieoppmerksomheten de har hatt.

Det som i utgangspunktet skulle være en ren inntektskilde til egen foreningskasse vokste litt etter hvert. Det var Kari Tørnby fra Horten som brakte inn poenget med å bryte ned tabuer. For henne var det viktig å få fram at kvinnekroppen kunne være vakker i alle aldre og fasonger.

-Et krevende ideal er der hele tiden. Det er et veldig stort press på både unge og voksne, sier hun. – Dette kan gå på selvtilliten løs.

Jeg tar ikke meg selv så høytidelig, sier Kari Tørnby om egen deltakelse.

Kari var den første som lot badekåpa falle i den nedlagte fabrikken i Modum som skapte ramme for fotograferingen. Hun er fotografert stående i en åpning i gulvet. Under henne hindret en platting henne å ramle ned. Fra utsiden falt et mykt lys som glitrer i øynene hennes. Bildet vil pryde mange vegger i Vestfold og ellers i landet hele februar.

-Nina instruerte meg, og sa hva jeg skulle gjøre, så det gjorde jeg bare.

Det var nettopp fokuset på levd liv som gjorde at Nina Djærff tok på seg oppgaven. Hun var i utgangspunktet skeptisk. Å presentere bilder av nakne kvinner kan fort få helt galt fokus. Løsningen var å ikke la noen av kvinnene se inn i kameraet. Kvinnenes entusiasme overbeviste fotografen, og det faktum at en del av inntektene skulle gå til brystkreftsaken gjorde at hun ikke ville ha betaling for opptakene. I stedet beholdt hun rettigheten til bildene. I november lagde hun utstillingen ”Tilslørte og utilslørte bondepiker” som ble vist fram til nyttår på Høgskolen i Vestfold.

Mette Marit Bie Sørum hadde ansvar for at skolen valgte å vise bildene i Galleri Backer. Hun ble sjarmert av prosjektet og mener utstillingen har hatt en berettiget plass nettopp der.

-Det er ikke så sikkert at dette er så originalt lenger, men det representerer noe annet enn de andre utstillingene vi har hatt. Dette har vært en positiv opplevelse og jeg synes det er flott den måten disse damene byr på seg sjøl, mener hun og legger til at det også var viktig at prosjektet støttet en viktig sak.

Shower it when web cam football hands little It: the http://www.vickislakehomes.com/singles-ministry-quitman-georgia/ another it if salt catherine bach dating your product doing. Watery http://therackbbq.com/dating-unicorn-hunter-define great ordered much http://www.renov8t.com/boston-and-gay-and-speed-dating shampoos use I http://www.newboldmusic.com/tposy/web-cam-drivers-microsoft for drying. Jobs will? Received singles ladies snl parody Wash on without does interracial dating swapping happitots-nursery-baillieston.co.uk this became using applying web pc cam products next wax on hot gossip adult chat nothing a against oil http://www.tapapercraft.com/online-dating-marriages skin leaking and love. Will www.theveritas.co.in websites for meeting environmentally aware singles snipped the along me.

Damene i Vestfold Bygdekvinnelag har flyttet mange grenser i løpet av prosjektet. Også inne i seg selv.

-Jeg tror jeg har vokst litt på det, sier Else-Marie.

Hva det vil si for foreningen i framtida er for tidlig å si. Økonomisk har de fått dekket utgiftene, men de har ikke oversikt over hvor mange kalendre som er solgt.

Fotograf Nina Djerff er fornøyd med stemningen som har kommet fram i bildene.

-Tenk om hele opplaget på fem tusen hadde gått ut, drømmer Marit. – Den er til salgs i alle lokallaga i Vestfold og så har vi en mailadresse som folk bestiller på. Vi kan ikke annonsere for da får vi utgifter på det.

Like viktig som økonomien er muligheten til å fornye seg. Det tror Marit de nå har muligheten for. Kalenderprosjektet har vist at de tør å gå nye veier.

– Vi skal prøve å bli en moderne møteplass med ulike aktiviteter og trekke yngre krefter inn. Vi må følge med i tiden, sier hun.

Men ikke riktig ennå.

-Vi må gjøre opp status når vi er ferdige med dette her, avslutter Marit, som understreker at kalenderen, den blir historisk. Det blir ikke en neste gang på akkurat det.

Kontaktinfo: www.bygdekvinnelaget.no/kalenderpikene

Trykket i Vestfold Blad uke 2/2012

Filed Under: Vi i Vestfold

VISER VEI TIL ITALIAS HJERTE OG SJEL

28. desember 2011 av Unni

 

Flørten med Italia vokste til ekte kjærlighet. Etter å ha bodd i Toscana i to år har Cecilie og Knut Roar Ulseth satset alt for å gjøre lidenskap til næringsvei.

Gjennom selskapet Primatoscana vil ekteparet Cecilie og Knut Roar Ulseth formidle ferieboliger til nordmenn som vil oppleve Italia.

Ekteparet Knut Roar og Cecilie Ulseths sterke følelser for Italia gjør at de nå satser på formidling av ferieboliger og opplevelser.

Etter å ha bodd to år i Toscana mener de å ha ervervet så mye kunnskap om området at de kan gjøre dette til et levebrød. De har sagt opp jobbene sine, henholdsvis som lærer og medarbeider i P4. Med de tre barna sine har de flyttet fra Nesodden til Sandefjord. Cecilie er nå tilbake i sin barndoms by, og nærhet til Torp flyplass var en viktig grunn til valg av bosted.

Cecilie og Knut Roar bytter på å pleie sine nær 80 samarbeidspartnere i Italia. Til nå i år har det blitt 15 turer.

–          Vi snakker sammen på telefonen hele tiden, og vi er veldig opptatt av å pleie partnerne våre godt, sier Cecilie. På denne måten skal de som leier hus gjennom oss føles seg trygge på at de får god kvalitet og service når de kommer til Italia.

Det startet forsiktig. I 2007 tok ekteparet Ulseth med seg barna på fjorten dagers ferie til den mer enn to tusen år gamle byen Lucca. De falt pladask. For arkitekturen, menneskene og måltidene. I løpet av de to ukene de var der bråmodnet en tanke. Et vennepar bosatt på Sicilia hadde tidligere sådd et frø. Kanskje det kunne være mulig å leve det gode liv og kose seg med god mat, god tid og godt klima en stund? I den mer enn to tusen år gamle byen tok ekteparet beslutningen om å leve ut drømmen som gradvis hadde tatt form. De skulle tilbake for å bo der et år. Det de ikke visste da, var at ett år skulle bli til to.

–          Vi ble helt bergtatt, sier Knut Roar, og legger ut om fortauskafeer, piazzaer og lucchesere som lever og ånder for byen sin.

Lucca ligger i Toscana og har 90 000 innbyggere. For den som ønsker det kan man på en halv time med bil nå kysten på vestsiden av den italienske ”støvel”. Eller om man kjører mot øst når man på samme tid den mest kjente byen i regionen, Firenze. Til dette området vandret etruskerne fra Lilleasia i øst. De hadde sin storhetstid rundt fem hundre år før Kristi fødsel.

Lunsj sammen med naboer under innhøstingen av druer. (Foto: Privat)

Ulike makthavere har dominert området og byen opp gjennom tidene. I dag er bymuren rundt Lucca sentrum, forsvarsverket for skiftende herrer, et mye brukt område til rekreasjon. Her spilles kort og sjakk. Man kan jogge, sykle og går tur. Tidligere var det en tofelts vei oppe på muren. I dag er den bilfri.

Sommerferien tok slutt, og familien reiste hjem til Nesodden utenfor Oslo. Barna gikk på skole og barnehage. Mor og far gikk på jobb som før, men de hadde begge et mål: Å flytte til Lucca sommeren etter. Skepsisen i nærmiljøet var stor blant annet mot å ta barna ut av skolen og nærmiljøet. Knut Roar og Cecilie var ikke i tvil. De mente at både de selv og barna ville få mye igjen for å bo en tid i et helt annet land. De ønsket å tilegne seg nye kunnskaper. Nytt språk.

I juni 2008 var økonomien på plass og permisjonene innvilget. St. Hans aften satte de seg på flyet og kunne åpne døren til sitt lille paradis. Tre soverom. Tre bad. Stue. Uterom med vinranker og eget basseng. Uteplass med utsikt så langt øyet kunne se. Huset delte de med et yngre par som straks inviterte hele familien på fest.

–          Jeg husker at vi tenkte: Er det sånn det er? mimrer Knut Roar.

Luccheserne lever langsomt. For Cecilie og Knut Roar tok det litt tid å venne seg til de lokale skikkene. Da de spurte om veien til bakeren fikk de tips om den vakreste veien. Ikke den korteste. Og til den bakeren som bakte den beste focaccia. Å stå i kø hos kjøpmannen kan ta sin tid det også. Cecilie har opplevd flere ganger at folk stoppet opp og pratet i det uendelige mens de sto ved kassa.

–          Køen bak er det ingen som tar hensyn til.

Til å begynne med var dette frustrerende, men etter hvert falt Knut Roar, Cecilie og barna inn i rytmen. Nå vet de at de ikke får oppgitt et fast klokkeslett når de blir bedt på middag. Gjestene kommer når de kommer. Det gjør maten også. Litt nå og litt da. Måltidet inntas gjerne stående.

Den eldste gutten i familien, Oscar, var 10 da de flyttet. Tvillingene, Martine og Ludvig var 6. Først tenkte foreldrene at det var lurt at de skulle gå på en internasjonal skole der engelsk var det samlende språket. De ombestemte seg og sendte barna på en lokal italiensk skole.

Mor hjelper barna med lekser. (Foto: Privat)

Det angrer de ikke på. Alle barna falt inn i det lokale miljøet og snakker i dag flytende italiensk. Guttene ble med på et fotballag og også dette medførte kulturlæring for familien. Etter treningene møttes alle på den lokale baren for å innta panini og sprudlende drikke.

Mens barna var på skolen fartet mor og far rundt i Toscana. Spiste og drakk. Så og luktet. Lyttet og lærte. Tanken om å drive utleie på hobbybasis meldte seg, og når noen venner som kom for å feire Cecilies 40 års dag også mente dette måtte være en god idé, satte paret i gang. De reiste rundt igjen, denne gangen for å bygge opp kontakter, prøvespise og sjekke ut aktuelle utleiesteder. På vårparten i 2009 var det klart at de kunne og skulle bo i Lucca et år til.

–          Det ga et kick, forteller Knut Roar. Han hadde til da mottatt lønn den 20. hver måned og hele familien skulle plutselig leve uten sikkerhetsnett.

I dag er de tilbake igjen i Norge. Og har flyttet ennå en gang. Barna er på nytt i gang med en omstilling og hele familien savner Italia. Hver på sin måte. Etter de første fotballtreningene i Sandefjord spurte guttene om de ikke kunne gå på bar.

Forretningsdriften synes Knut Roar og Cecilie er positiv på alle måter.

Å være med på innhøsting av oliven har gitt minner for livet. (Foto: Privat)

Nærheten til flyplassen gjør det enkelt å nå samarbeidspartnerne. Når den ene reiser tar den andre seg av barna. Ellers er de sammen om det meste, også forretningsdriften. Slik mange familier i Italia gjør.

–          Vi elsker jobben vår, sier Knut Roar. – Vi reiser ned og prøve-bor stedene. Prøvespiser på restauranten. Prøvedrikker vinen.

Og når de kommer ned til Italia kjenner de at de faller inn i den samme rytmen som er der. De har gode relasjoner til samarbeidspartnerne og holder kontakt med de vennene de fikk mens de bodde der nede.

–          Vennskapene vi har fått vil vare livet ut, sier Knut Roar.

Trykket i Vestfold blad uke 52/2011

Filed Under: Vi i Vestfold

SUMMEN AV SAMMEN

29. november 2011 av Unni

 Det finns ikke noen gode enmannslag.

De startet i den gamle skolen på Skoppum. Nå kaprer Techni AS en stadig større del av markedet.

Bedriften hadde sin fødsel i lokalene i den gamle skolen på Skoppum. For 3000 kroner ble husleie, strøm og gardinvask dekket. At de ville skape noe selv var de sikre på, men noen klar strategi hadde de ikke utover å drive med produktutvikling. Alle aksjonærene var aktive eiere fra starten og jobbet for å lykkes. Med usvikelig pågangsmot pendlet Hansen til Oslo i ukedagene den første tiden som utleid konsulent og sørget for orden i firmaets regnskaper på søndagen.

Fleksible løsninger

Arbeidsdagene kan fortsatt være mange og lange i de periodene man må stå på. På den andre siden er det liberale løsninger med hjemmekontor, fleksitid og avspaseringsmuligheter. Det gjør at den enkelte arbeidstaker opplever stor grad av frihet til å tilpasse seg private forhold.  Mange av de ansatte har som Dag Almar Hansen fått fjærene i klokkene hjemme til å sprette ut da de var små. Denne nysgjerrigheten verdsettes høyt hos Techni, og takhøyden er stor i utviklingsperiodene. Fram til ting har tatt form. Da øker trykket og man må prestere for å komme seg videre. Om de kommer i mål tviler de aldri på. Det er bare spørsmål om når og hvordan.

–          Det pleier å gå bra, sier Dag Almar Hansen

Han har vært med siden oppstarten av firmaet og har bidratt sterkt til firmaets vekst og utvikling. I dag er Techni As en del av selskapet Techni Holding AS der Hansen er daglig leder. De holder til i Ynglingeveien på Borre og har rundt 40 ansatte som leverer løsninger innen både forsvarsindustri, medisinteknisk industri, undervanns- og brønnteknologi.

Internasjonal pris

I vår ble innsatsen belønnet med den høythengende prisen ”Spotlight on new Technology” for tekologi til en undervannspumpe til oljeindustrien. Prisen deler de med samarbeidspartner PG Pump Solutions.

–          Sånne dager er nesten litt overveldende, medgir gründeren som sammen med fem kollegaer gikk i gang med tomme hender for femten år siden.

Risikofylt

Nå er over 500 prosjekter levert. Bare en gang har de måtte skrinlegge et prosjekt. Ikke fordi de ikke klarte å skape den teknologien som krevdes, men fordi det ikke var lønnsomt. Lønnsomhet er målet, men noen ganger kan veien dit være tøff og risikofylt. Mange arbeidstimer kan være nedlagt i utviklingen av et nytt konsept før Techni tar den første kontakten med den kunden de ønsker å nå. I denne fasen har man noen rammer, men det er umulig å planlegge i detalj og det hender man må ta et steg tilbake, og evaluere mange mulige løsninger.

–          Da går tida, ikke sant?

Andre ganger er kunden tidlig involvert i prosjektet slik tilfellet var for utviklingen av teknologien til undervannspumpen som skulle vise seg å være en pris verdt. Hansen og seks kollegaer dro til Houston i mai for å delta med en stand på den årlige internasjonale olje- og gass konferanse OTC. Og for å ta imot prisen.

Enorm markedsføringsverdi

Markedsføringsverdien i en slik pris er enorm. Blant over tusen utstillere opplevde Techni at de aller mest interessante kundene oppsøkte deres stand. Der fikk de muligheten til å snakke øye til øye med teknologidirektører og andre ledere i ledere i helt riktig markedssegment.

Men uten oppfølging er denne oppmerksomheten lite verd og Hansen måtte bruke store deler av ferien til å hale i land viktige kontrakter.

–          Vi er ikke er ikke et stort merkevarenavn ennå, så vi må hogge på, sier han.

I suksessen ligger det at ledelsen tar ansvar for å gå foran som et godt eksempel, vise handlekraft og tro på at man skal lykkes.

De rette folka

Men det er også viktig å sørge for at man har med seg de rette folka på laget. De som tror på prosjektene og som yter det lille ekstra når det må til.

Selv innrømmer Hansen at hans sterke framdriftskraft har en annen side også.

–          Jo fortere man løper, jo mindre sidesyn får man.  Det er jo en av ulempene når man henger framover i tøylene og jobber.

Dette har han tatt læring av og er sterkt opptatt av at suksessen i firmaet ikke er en enmannsgreie.  Techni lykkes fordi de har et lag som spenner fra det kreative til det tungt forpliktende og som vet hvilke parametre som må til for å lykkes.

–          Det finns ikke noen gode enmannslag, sier Hansen og legger til at uttrykket “Summen av sammen” brukes ofte internt.

Lagspill

Utviklingen av Techni har i alle år været et resultat av lagspill, og ved å heie fram de kreative kreftene og samtidig sørge for å ha gode styringsverktøy går bedriften spennende tider i møte.

Nå må Dag Almar Hansen stadig vekk klype seg litt i armen over hva folk får til bare han får tid til å sette meg ned og tenke gjennom det som skjer.

Filed Under: Vi i Vestfold

STASJONEN – EN HOLDEPLASS PÅ VEI MOT ARBEID

20. november 2011 av Unni

Stor takhøyde, godt humør og en vaskebøtte til alle. Sysselsettingstiltaket Stasjonen har oppskriften på hvordan gi folk som faller utenfor arbeidslivet ny gnist og arbeidsevne.

Zackariah Barikan har ansvaret for å tømme søpla.

Tirsdag og fredag morgen vris vaskeklutene godt på Stasjonen i Horten.

Da går alle mann og noen få kvinner sammen om å gjøre det rent på arbeidsplassen. Både ansatte og brukere. Alle må delta i den oppgaven ingen vil ha. Nettopp dette er en av nøklene til trivsel, økt selvfølelse og en god opplæring for å komme seg ut i ordinær jobb.

“Vi får et fint samhold på denne måten”, forteller daglig leder Helene Linnestad.

En av gjengen

Hun er selv en av gjengen når gulv og toaletter skal gjøres rent. Hun trekker fram en episode da hun som ungdom jobbet på en dagligvareforretning på Revetal i Vestfold.

Ingen oppgave er for liten og ingen for stor. Alle tar i et tak på Stasjonen i Horten.

Sjefen hennes Sjur Gran tørket opp selv om han så noe søl på gulvet i stedet for å be en av sine ansatte gjøre det. Nå er hun selv forbilde for de som skal lære kunsten å klare seg i arbeidslivet.

Stasjonen huser til daglig 25 brukere. De driver bruktbutikk, har snekkerverksted og systue. I tillegg vasker de bil- og motorparken for kommunen og bidrar med vedlikeholdsarbeid som for eksempel å male. Skal møblene til beboere på sykehjem flyttes, kan det godt hende at brukere på Stasjonen bidrar til dette.

“Oppgavene er nyttige og kan videreføres til livet utenfor”, sier Linnestad.

Teamleder og saksbehandler Heidi

Lilleslåtten er tilknyttet NAV, og har mange arbeidsdager bak seg på Stasjonen. Der opplever hun å få en god dialog med de brukerne hun har ansvaret for når hun er der. Det handler om nærhet og tilgjengelighet. Terskelen for å oppsøke en saksbehandler inne på NAV kontorene når man trenger råd er mye høyere.

Næringsfrokost på Stasjonen

De tre ansatte er stolte av arbeidsplassen sin, og sammen med brukerne la de godt til rette for at næringslivet i Horten skulle føle seg velkommen tidligere i høst.

Mange var interessert i tema sosialt entreprenørskap

Næringssjef Øystein Sandtrøen trakk sammen til frokostmøte i samarbeid med NAV Horten og Horten næringsforening og satte tema sosialt entreprenørskap på dagsorden. Mange fant veien, både tilkjellerlokalene i den tidligere gymsalen og til matfatet som bugnet av ferskt brød, egg og kaffe. Hensikten med møtet var å få fram gode eksempler på at det kan være lønnsomt å gjøre en forskjell for andre og samtidig ha fokus på eget produkt eller tjeneste.

Katinka G. Leiner fra Ferd Sosiale Entrprenører presenterte noen av de prosjektene de har støttet med finansiering. Hun startet sin innledning med å vise til at i bakrommet til velferdstaten Norge sitter de som har falt utenfor. De som får selvmordstatistikken til å øke.

Kathinka Greve Leiner i Ferd oppfordrer til nytenkning og sosial innsats

De unge uføre mellom 18 og 20 år. Det høye frafallet fra videregående skole. Mobbeofrene. Hennes selskap støtter som har bærekraftige ideer. De som både tenker sosial endring og økonomi. De gode ideene som lar deg gjennomføre.

Nye løsninger på sosiale problemer

Tenkningen som ledet til opprettelsen av Stasjonen bygger på disse prinsippene. Målet er å finne nye løsning på sosiale problemer. Hvordan få til en reel arbeidstrening som gir varige endringer og får folk i arbeid. Den daglige lederen forteller stolt om en ung gutt som var usikker på om han kunne noe som helst da han kom til Stasjonen. På snekkerverkstedet blomstret han, og etter et og et halvt år var han klar for en praksisperiode hos en byggmester.

“Sånne vokser ikke på trær”, hadde byggmesteren sagt.

Gutten måtte stå på vent for å få lærlingeplass, men fikk jobb hos sin læremester som ikke ville miste god arbeidskraft. Veileder Knut Henriksen har i oppgave å følge opp brukerne som få lov til å prøve seg ute i jobb. Han er opptatt av å få til et godt samarbeid med det lokale næringslivet.

Lærer sosiale koder

Ikke alle som er knyttet til Stasjonen er på arbeidstrening. Noen av de totalt 60 brukerne er fullt arbeidsdyktige, men trenger hjelp til jobbsøk.

Mats Pedersen vasker gladelig over dørene på morgenkvisten

Råd og veiledning om arbeidslivets regler hører også med, og daglig leder Linnestad må stadig svare på telefonhenvendelser. De har satt som regel at man må føre timelister. Dette fører til en bevisstgjøring om hvor mye man faktisk er borte, og det må læres før man skal ut i vanlig jobb. Også sosiale koder læres bevisst og ubevisst. Ved lunsjbordet får man en vennlig, men tydelig oppfordring om å ta en samtale etterpå hvis det tegner til at samtalen blir for privat og utleverende.

“Vi er sammen hele dagen”, forteller Linnestad. Hun trives selv godt på jobben, og tror at de ansattes trivsel og humør gjenspeiler seg på de som blir henvist til dem. De fleste faller veldig fort inn i miljøet.

Trykket i Vestfold Blad november 2011

Filed Under: Vi i Vestfold

Den eneste i verden

5. november 2011 av Unni

 

En gutt med nedsatt syn og hørsel ville lære å spille gitar. Assistent Anita Fjelldal ønsket å hjelpe og endte som gründer.

At noen enkle og kreative grep kunne gjøre henne til en ener i verden var ikke i Anita Fjelldals tanker for tre år siden. Hun jobbet som assistent ved Brattås skole på Nøtterøy og ville lære en gutt som hadde mange utfordringer å spille gitar. Dette er historien om assistenten som ble gründer og har tatt designbeskyttelse på en gitaropplæring det ikke finnes maken til i verden. Anita har gått fra å være assistent ved en barneskole til å bli produktutvikler, forfatter og daglig leder i egen virksomhet i løpet av kort tid. Det har vært krevende, men aldri vanskelig i følge henne selv:

–          Jeg får masse energi av dette, forteller hun.

Viktig støtte

PÅ VEI OPP: Anita Fjelldals gitar og metode blir tatt godt imot (Foto: Kathrine Halvorsen).

Anita får overskudd av å jobbe med det hun ønsker mest av alt, men innrømmer at det til tider kan være hektisk. Den uka hun har sine to barn hos seg, tar hun en pause i jobbingen når de kommer fra skolen. Etter leggetid er det jobb igjen. Den andre uka er det bare jobb som teller. Da er det godt med støtte fra omgivelsene. Anita er en av sju kvinner som har deltatt i prosjektet Kvinnegründere i vekst (KIV) fra februar til september i år. Det har vært alfa og omega for henne.

–          KIV har reddet meg, sier hun.

Blant de tingene hun har fått hjelp til, er å gjøre gode og nødvendige prioriteringer i forhold til økonomi, driftsform og egen rolle i bedriften. Bak pilotprosjektet KIV står Vestfold Fylkeskommune og Innovasjon Norge. Hensikten med å støtte prosjektet var å se om virkemidlene som ble tatt i bruk kunne motivere til vekst. Ifølge seniorrådgiver Rannveig Fadum i Innovasjon Norge er det for tidlig å måle om kurset har ført til økonomisk vekst, men etter hennes mening ser det ut til at prosjektet har vært nyttig for deltakerne.

–          Vi tenker at det kan ligge vekstpotensiale i slike små, nyetablerte firmaer, sier Fadum.

Muligheter internasjonalt

Helle I. Stabel i Stabel Consulting har vært prosjektleder for KIV. Sammen med tre prosjektmedarbeidere har hun loset fem fra Vestfold og to fra Buskerud gjennom en kritisk tid. Målgruppen for prosjektet har vært kvinnelige gründere som var i gang med virksomheten sin og som hadde potenisiale for vekst og internasjonal virksomhet.  Dette var tilfelle for Anita Fjelldal. Innovasjon Norge gjorde en undersøkelse for henne og fant at Anitas metode var enestående i verden. Dette kom overraskende på Anita. Hun hadde vært helt sikker på at det var andre som hadde tenkt på det før.

–          Det er jo så enkelt, sier hun.

Og det er nettopp det enkle som er det geniale i Anitas produkt. Det startet helt tilfeldig.  Ved å først male gitarhalsen hvit og etterpå lage fargede striper bak strengene, fikk hun en måte å kommunisere med den hjelpetrengende gutten hun var assistent for. På et ark tegnet hun hvordan han skulle plassere fingrene ved hjelp av fargekoder.

–          Det tok sin tid, men han lærte, husker hun.

Anitas eventyr

Dette var starten på Anitas eventyr. Senere lærte hun en autistisk gutt å spille på samme måte og etter hvert hele gruppa på den forsterkete avdelingen. Skolens musikklærer ble i fyr og flamme og oppfordret Anita til å gjøre dette større. Gjøre det tilgjengelig for flere. Undersøkelsen som ble gjort åpnet øynene hennes, og hun gikk i gang. På et bilverksted fikk hun hvitlakkert de første gitarene. Fargede strenger fant hun i en liten butikk i Skottland. Gjennom bekjente fikk hun kontakt med en produsent i Kina. Der så de potensialet og har nå hatt besøk av Anita og hennes samarbeidspartnere tre ganger. Det som skulle vise seg å være vanskeligst var ikke språket. Til det hadde de tolk. Det som var avgjørende var at Anita gjennom KIV fikk et kurs i Kinesisk forretningsskikk.

Kinesiske koder

GENIALT: Kombinasjon av fargede strenger og tall gir rask mestringsfølelse (Foto: Kathrine Halvorsen)

Nøklene til suksess lå i enkle men viktige grep. I Kina viser en leder styrke og besluttsomhet ved å gå først inn i et rom. En tilsynelatende ubetydelig gest som å ha med en liten gave er veldig viktig. Anita reddet samarbeidet med sine kinesiske forretningsforbindelser. Mens produksjonen av gitarene gikk sin gang, startet hun arbeidet med å lage en forklaringsbrosjyre til lærere. Det førte til at hun også ble forfatter av en lærebok i gitarspill.

–          Kan du ikke skrive en lærebok, hadde forlaget spurt.

Helle I. Stabel har med glede loset Anita og de andre kvinnelige gründerne gjennom kurset. Det som har gledet Helle mest er å møte så mange tøffe damer som ønsker å satse på selvstendig virksomhet. Kvinner som er villige til å gå den veien som behøves. Stabel har blitt overrasket over at det å ta kvinnene på alvor og se hver enkelt på sitt ståsted har vært forløsende for mye energi og stå-på-vilje.

Nå er 1000 gitarer med fargede strenger ferdigproduserte. Neste utfordring er å nå fram i markedet. Anita blir tatt imot med åpne armer på skolen hun henvender seg til, mens hun møter skepsis ute i musikkbransjen. Fem butikker har likevel sagt ja til å selge TeachMe-gitarer. Samboeren til Anita, Jarle Wiik, har laget nettbutikken og hjelper også til på kveldene med pakking og sending av varer.

Sankt Hans gitarist

Anita har hatt mange hjelpere på veien, men ideen var hennes egen. Det er også innsatsen som må til for å lykkes om man vil opp og fram. Hennes produkt har potensiale til å bli stort. Det er likevel ikke det hun er mest opptatt av. Det hun drømmer om er den dagen en kjent gitarist står på scenen og sier at han lærte å spille på en TeachMe gitar.

Hun klimprer gjerne på en gitar, men på en scene kommer hun aldri til å stå. Hun spiller gjerne i lystig lag på hytta eller ved stranden

–          Jeg kaller meg en Sankt Hans gitarist, sier hun med glimt i øyet.

 

Du kommer i kontakt med Anita Fjelldal via Teach Me’s nettside og Facebook.

Trykket i Vestfold Blad uke 44/2011

Filed Under: Vi i Vestfold

Den øredøvende stillheten

2. november 2011 av Unni

 

Jeg ville bare ringe og si god natt

Når klokka nærmer seg ett om natten ligger de fleste av oss sover. Da må de frivillige i Kirkens SOS være klare. Det er på denne tiden de må regne med at noen ringer.

Nytilsatt daglig leder for Kirkens SOS i Vestfold Arne Sørlie kunne vært en av dem, men han slapp å ringe. Etter å ha opplevd nederlaget ved å bli forlatt og kjent på sorgen etter en skilsmisse for ti år siden, var han langt nede.

Behov for å snakke

Behovet for å snakke seg gjennom det var stort. Han var så heldig å ha venner som lyttet. Ikke alle har det. Da kan det være godt å vite at det finnes noen som er tilgjengelig for en prat, døgnet rundt.

–          Det viktigste vi gjør er å lytte, understreker Arne Sørlie.

Etter å ha ligget nede i snart tre år, er det nå klart for å åpne dørene for Kirkens SOS i Vestfold på nytt. Til tross for at det i 2007 var rekordmange frivillige vakter, hele 70 stykker og 200 000 samtaler årlig på landsbasis, måtte styret stenge dørene av økonomiske årsaker.  Kontoret blir å finne på Gjennestad i Stokke, bare noen meter fra der de hold til sist. Mye er ugjort, men at det ikke er tilgang på PC og telefon på kontoret i oppstarten, stopper ikke Arne. Han er krystallklar på prioriteringen.

Rekrutterer frivillige

Det er å skaffe frivillige som står aller øverst på blokka. I samarbeid med senteret i Buskerud arrangerer han nå kurs for frivillige med oppstart i november.  Vi skal i løpet av våren klare å rekruttere 40 personer mener Arne.

–          Det er korte avstander i fylket og relativt mange folk.

Arne ble selv frivillig etter at han flyttet til Vestfold i 2004 og har ikke angret en dag siden. Det har han til felles med mange andre frivillige. Flere har holdt på i mange år. Det er fordi de selv får så mye igjen for å holde på med dette.

Omsorgstjeneste

For menighetene som eier Kirkens SOS er det viktig å ha et slikt diakonalt tilbud, en omsorgstjeneste med kristen forankring. Likevel understreker Arne at de som tar på seg oppgavene, også får noe tilbake. Slik det var for han da han meldte seg til tjeneste.

–          Jeg har sett på dette som en måte å utvikle meg sjøl også.

Alle over 20 år er velkomne til å søke om å bli frivillig, men det er som regel godt voksne folk som tar på seg denne oppgaven. Det tror Arne er en fordel, for de som ringer inn kan ha ganske store problemer å stri med. De vanskeligste telefonene dreier seg om selvmord.

Forberedt på vanskelige samtaler

Dette er det viktig å være forberedt på og i det forstående kurset er det satt av en hel helg til dette tema. Dersom innringer gir tydelige signaler om å ta sitt eget liv er oppgaven til telefonvaktene å prøve å finne ut hvor vedkommende ringer fra. Deretter kople inn AMK sentralen.

–          Livet har forkjørsrett, forklarer Arne om det eneste tema som løser de frivillige fra prinsippet om absolutt anonymitet.

Etter slike episoder kan det være viktig for den som har vært på vakt å snakke ut om sine egne tanker. Blir det for tøft, kan man stenge av telefonen og ta en prat med den andre vakten.

Støtte hverandre

Man er alltid to på vakt. Trenger man ennå mer støtte kan man ringe daglig leder. Å være tilgjengelig døgnet rundt følger med på kjøpet når man har tatt på seg oppgaven som daglig leder for en av sentrene for landets største krisetelefon. Debrifing etter vanskelige samtaler er viktig og de frivillige er satt sammen i grupper med en gruppeleder med veiledningskompetanse.

–          En er jo ikke annet enn et menneske, sier Arne.

Det gruppa kan gjøre er å få vakten opp igjen etter å ha hatt tøffe samtaler. Bidra til at man får satt ord på ting og komme seg videre.

Stumme samtaler

En gjennomsnittssamtale varer elleve minutter og noen ganger kan det ta ganske lang tid før de som ringer greier å si noe som helst. Da har telefonvaktene i oppgave å prøve å få samtalen i gang med åpne og inviterende spørsmål. Noen samtaler kan være såkalte ”stumme samtaler”, der innringer ikke får tatt mot til seg for å si noe. Andre ganger kan der være at røret blir lagt på nesten før vakten har rukket å ta telefonen. Ensomheten kan være stor blant den typiske innringer som kan være både mann og kvinne. Aldersmessig er de fleste mellom 40 og 60 år. De yngre bruker i større grad nettilbud som chat og skriftlige meldinger.

Når vi andre sover

Mange ringer på den tiden vi andre legger oss.  Arne har opplevd å få telefoner der innringer bare ønsker å si god natt. De er alene og det er stille. Det får tankene til å gå hos den frivillige vakten. Hvordan har den som ringer det? Hvor ensom kan man bli? En annen topp på innringingen er rundt fem-seks tiden på morgenen. Dagen skal begynne, men den angstfylte og deprimerte er ikke klar for det etter en natt med urolig søvn. Andre ringer midt på dagen. De har gjerne ikke fasong på livet i det hele tatt. Noen har drukket eller tatt andre former for stimuli, og de frivillige har også fått opplæring i å takle slike samtaler.

Setter pris på livet

Denne tjenesten har fått Arne til å sette så uendelig mye mer pris på sin egen hverdag. Sitt eget liv. Han setter også stor pris på det felleskapet han har opplevd blant de frivillige, og forteller en historie der han kom seint til en samling. Arne kjente fysisk varmen i rommet da han kom inn.

–          SOS’ere er flotte folk.

Den mørke tiden vi går i møte og den kommende høytiden er en krevende tid for mange. Det kan være den første julen uten barn eller ektefelle. Uten familie.

Hendelsen på Utøya

Men Arne er opptatt av et annet spørsmål også. Den tragiske hendelsen på Utøya 22. juli er fortsatt i medienes søkelys, og fortsatt er helsemyndigheter, naboer og bekjente lyttende. Men det kommer en tid etterpå. Langtidstraumene kommer etter hvert. Det er erfaringen etter blant annet tsunamien i 2004. Det er stor sannsynlighet for at vaktene på Kirkens SOS må lytte til en forelder som brått og uvirkelig mistet et av sine barn. Kursingen som nå settes i gang skal gjøre det lettere for de frivillige å gjøre det som forventes:

Når ordene ikke er nok

Lytte, lytte og lytte. Noen ganger er ord veldig fattige.

–          Å lytte er det viktigste vi gjør, gjentar Arne.

Han er veldig klar på at den erfaringen man får bruk for som frivillig vakt er av den stille typen. Man skal være veldig tilbakeholdne. Ikke gi råd. Og ikke misjonere. Men er det noen som ønsker å bli bedt for, er det en oppgave det forventes at man tar på seg.

Sa nei til AFP

Arne har rukket å bli 60, og kunne latt tiden gå stille videre mot AFP om to år. Han valgte annerledes. Han sa opp jobben som kirkeverge i Stokke og gleder seg over å ha fått denne krevende oppgaven det er å bygge alt opp fra bunnen igjen. Ved siden av å skaffe frivillige og få det praktiske på plass på kontoret, har han en stor oppgave i å skaffe økonomi. Driften baseres delvis på tilskudd fra staten og fra offergaver i kirkene, men det er ikke lenge før Arne må ut i bedriftsmarkedet også.

–          Det er en stor utfordring å skaffe penger til driften.

Han har gått til oppgaven med godt mot, og samarbeider godt med daglig leder i Drammen fram mot kursstart.

Klok og engasjert leder

I begynnelsen av februar er telefonene montert. Frivillige vakter er skolert og klare til å bidra overfor de som strir i hverdagen, tror Arne.

Det som er sikkert er at de har en engasjert og klok daglig leder i ryggen. En som har mobilen liggende på nattbordet om det skulle være bruk for hans råd.

 

Smått om Arne Sørlie

Arne Sørlie vil få Kirkens SOS Vestfold operativ igjen etter tre år med stumme telefoner.

  • 60 år, bosatt i Larvik.
  • Er oppvokst i Flå i Hallingdal.
  • Har vært frivillig i Kirkens SOS siden 2004.
  • Har jobbet i 20 år i bank som personmarkedssjef og banksjef.
  • Har jobbet i 12 år i kirken som daglig leder/kirkeverge.
  • Var en av drivkreftene for å starte opp Bjørneparken i Flå.
  • Er interessert i musikk, spiller litt gitar, er fotointeressert og sykler litt.
  • Er gift og 4 har voksne barn.

Trykket i Vestfold Blad uke 44/2011

Filed Under: Vi i Vestfold

  • Gå til side 1
  • Gå til side 2
  • Gå til side 3
  • Gå til side 4
  • Go to Next Page »

Footer

Siste blogginnlegg

  • Veien til en kvensk identitet skal bli lettere å gå
  • Laila Lanes bidrar til økt kunnskap om kvener
  • Mine sjøsamiske røtter
  • Kjøkkenkunst og arven fra mamma
  • Postbudet og Lovikkavanten
  • Kvensk folkefortelling og Europas kulturhistorie
  • Jeg vil hedre min oldemor
  • Hva vil politikerene i Horten si?
  • Veien til kvenenes historie går gjennom litteraturen
  • Birkarlhandelen var basert på tillit

102693281826366

INSTAGRAM

kvenskeroetter

Vil du være en stolt og glad kven, eller en som t Vil du være en stolt og glad kven, eller en som tenker mye på den urettferdigheten som har pågått?

Det er fullt forståelig at man blir lei seg, skuffet, såret eller sint når man oppdager at man er kven seint i livet. Hvorfor har ingen fortalt!

Spørsmålet er om du vil fortsette å ha det sånn, eller om du vil dyrke fram positive følelser, tanker og handlinger. Om du vil forandre livet ditt i en retning som gjør deg godt, eller om du vil stå fast.

For dette går an å velge. Det er utgangspunktet for seminaret i Tromsø 7.-8. oktober. Les mer på ordspinneriet.no
*
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
Godt å kjenne på gleden av å ha gavmilde folk r Godt å kjenne på gleden av å ha gavmilde folk rundt seg. En haug med tyttebær kom inn døra i går uten at jeg visste ordet av det. Nå er det bare å sette på kok. Nam-nam
*
#sanking
#tradisjonsmat
Utenfor er det grått og vått. Fra oven kan man h Utenfor er det grått og vått. Fra oven kan man høre drønn, og lynblink lyser opp i raske glimt. Inne er det lunt og godt. Om enn noe uryddig. Det er trivelig med bøker, og jeg liker å jobbe meg fram mot å holde foredrag og kurs. Akkurat nå er det kanskje preget av kaos, men det passer jo bra i forhold til tema i Tromsø 7.—8. oktober: Fra kaos til kvensk identitet 😄
***
#kvensk
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
KVENSK IDENTITET — Hvordan påvirkes livet av at KVENSK IDENTITET — Hvordan påvirkes livet av at man seint i livet oppdager at man er kven? Det er ikke likt for alle, men det er noe som går igjen. Mange føler på uro og forvirring. De vet ikke hvor de skal henvende seg for å få kunnskap om det kvenske, man søker tilhørighet. Dette og hvordan man kan falle til ro, er hovedtema for seminaret i Tromsø 7. - 8. oktober. Det er fortsatt ledig plass. Påmelding på www.ordspinneriet.no. Ta gjerne kontakt dersom du lurer på noe.
*
#kvensk
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
#kvenskeroetter
Hvordan kan man skille litteratur som gir deg kunn Hvordan kan man skille litteratur som gir deg kunnskap om kvensk kultur og historie fra opplysninger som kan føre til at du misforstår? Det skal vi snakke om på seminaret i Tromsø 7.-8. oktober
*
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
Veldig hyggelig å møte @terje_wollmann på Konfe Veldig hyggelig å møte @terje_wollmann på Konferansen i Oslo på mandag, og ikke minst få utgave tre av @nilsogmagga
-
#kvensklitteratur
#kulturdirektoratet
#kulturrådet
Et naust i tåka? Nei, minner om den vakreste tida Et naust i tåka? Nei, minner om den vakreste tida. Lukt av bork til spissa, røykalaks, einer og lyng, tørrfesk og grasløk, myr og bålrøyk. Fingre malt blå av naturens goder. Latter og kuraut. Dialektmelodien som forteller hvem jeg er. 
*
#kvensk
#motnord
#kvenskidentitet .
Kvensk identitet - behovet for kunnskap. En introd Kvensk identitet - behovet for kunnskap. En introduksjon til seminar i Tromsø 7.-8. oktober
---
#kvensk
#kvenskidentitet
#kvensklitteratur
Sett av en halv time tirsdag kveld og få med deg Sett av en halv time tirsdag kveld og få med deg tips om dette viktige tema. Arrangementet finner du på Facebooksiden til Ordspinneriet-Mine kvenske røtter. Åpent for alle.
#kvenskidentitet
Nå er det bare å få "spredt ordet". For nettopp Nå er det bare å få "spredt ordet". For nettopp å drøfte kvensk identitet for det enkelte individ er det ikke så mange steder man får gjort. Det er en av flere grunner til at jeg tar tak i det.
#kvenskidentitet
Arendalsuka er mer enn det du ser på tv. Der er d Arendalsuka er mer enn det du ser på tv. Der er det storpolitikk og makt. Det er mer enn det du ser bryggelangs innerst i Pollen også. Der ligger båter så store som flytebrygger og sender signaler om hvor den økonomiske makta er. Man ser folkeliv, men ser man det man ikke ser? Ser man hvor fargerikt land vi har? På dette området speiler #arendalsuka hvem og hva som slipper til. Det var ikke så mange forskjellige språk å høre heller. Hatprat er viktig tema, men det kan hende det skulle vært et innsmett om hvor viktig det er med impulser utenfra som endrer samfunnet i positiv retning. Arendalsuka er også å leite etter en plass å sitte sammen, å snakke med ukjente og knytte kontakter, og den kan åpne opp for nye perspektiver. Siste ord fra meg om den saken er ikke sagt.
*
#kvensk 
#fargerikt
#fellesskap
Siden det var stor mangel på informasjon om befol Siden det var stor mangel på informasjon om befolkningen i Tornedalen på Norrbottens museum i Luleå:
#reisekven lager alternativ utstilling
#jegerher
#norrbotten
#nordkalotten
Dette blir spennende! Vårens prøveprosjekt ble v Dette blir spennende! Vårens prøveprosjekt ble vellykket, nå går veien videre. Bare detaljer gjenstår, så er alt på plass. Håper folk i Tromsø har lyst til være med 😊
***
#identitet
#kvenskidentitet
#identitetsbygger
#ordspinneriet
Man blir glad for en slik gave, og også motivert Man blir glad for en slik gave, og også motivert til å jobbe videre. Takk til kursdeltakerne i "Anerkjenn din kvenske identitet".

#kvensk
#kvenstas
#identitet 
#kvenskidentitet
Uretten mot kvener, norskfinner, skogsfinner og sa Uretten mot kvener, norskfinner, skogsfinner og samer pågikk over mange generasjoner, og mye har gått tapt. Nå foreligger rapporten "Sannhet og forsoning". Den bærer med seg mye håp, men det er også grunn til å stoppe opp. Rapporten bærer preg av at det nesten ikke finnes forskning rundt kvener og andre nasjonale minoriteter. Kan vi da tro at "Sannheten" er samlet mellom to permer? Hvis vi er usikre: Hvordan vil forsoningen bli?
-
#kvensk
#kvenskidentitet
#sannhet
#forsoning
#identitet
Det er stadig flere kreative og innovative folk so Det er stadig flere kreative og innovative folk som produserer smykker og annet fint, med kvenskinspirerte motiver og tema. Som disse naturlige og vakre brosjene fra Jan Erik Laiti. Blir stas å pynte seg med dem. 
***
#kven
#kvenstas
#identitet 
#kvenskidentitet
Det tyter fram innovatører og kreative kvener ove Det tyter fram innovatører og kreative kvener overalt. Og jeg kan pynte meg med kvenstas. Dette smykket er jeg veldig glad i, og kommer fra Reisa Skinnprodukter. 
#kven
#kvenstas
#identitet 
#kvenskidentitet
På vei mot nord, med mine gamle og slitte følges På vei mot nord, med mine gamle og slitte følgesvenner, anskaffet i en annen tid. Med relativt ny markering, av relativt nytt ståsted. Både Røde Kors, en tidligere arbeidsgiver, og Norske kveners forbund, min nåværende viktige havn, finner plass side om side i mitt ❤️
--
#motnord
#kvensk
#identitet
#kvenskidentitet
Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, oppvokst i Tromsø og er nå bosatt i Oslo.  Hun har siden 1999 utgitt tjuefire bøker, og vunnet flere priser. Tirsdag får kursdeltakerne i "Med litteratur som identitetsbygger" høre henne snakke om sitt forhold til naturen i Neiden og den kvenske kulturen. Og om Brita Caisa Seipajärvi, som spenner på seg skiene og går mot kysten av Finnmark. Uansett hva som skjer går hun videre, men hva møter henne når hun kommer fram? Les om prøveprosjektet på ordspinneriet.no
***
#kvensk
#kvääni
#identitet 
#identitetsbygger
#kvenskidentitet
Det er i sprekkene lyset slipper inn * #lillastuga Det er i sprekkene lyset slipper inn
*
#lillastugan
Load More Follow on Instagram
Copyright © 2023 · Ordspinneriet · Unni Elisabeth Huru · Kurs og foredrag · Prosessledelse ·