Vi i Vestfold

Wiggo Nordmark (bildet) var nesten 50 år før han forsto at han hadde evner utenom det vanlige.

To av seks nordmenn velger å gå til en alternativ behandler. Jan Stiansen fra Horten er en av dem. Etter å ha prøvd det meste legen hans hadde anbefalt uten å bli bedre, gikk han til en alternativ behandler. Kameraten hans, healeren Wiggo Nordmark, befridde han fra kroniske smerter etter en arbeidsulykke for fem år siden. Etter en ny smerteperiode med andre plager i vår ba han om hjelp en gang til, og er ikke i tvil om at healing virker.

En formiddag i januar 2006 var Jan Stiansen på jobb som vanlig. Han var ansatt som bussjåfør i Nettbuss og kjørte rute 02 mot Tønsberg. Med ledige bevegelser, og på ren refleks lot han hånden bevege rattet i riktig retning inn mot i rundkjøringen like ved Borre kirke. Avslappet, men oppmerksom kjørte han inn i den krappe høyresvingen. Det Jan Harto ikke visste, var at setet han satt på var løst. I det han rattet for å ta svingen vippet setet uten forvarsel.

Jan verken rakk eller kunne verne ryggen mot den knekken som kom. Smertene skjærte inn i ryggen og han brukte det han hadde av krefter til å føre bussen til Tønsberg. Der ble det full stopp. En prolaps nederst i ryggen med påfølgende smerter både natt og dag ble fast følgesvenn i månedene som kom.

Omtrent samtidig som Jan gjennomgikk sine prøvelser, hadde en kamerat av ham, Wiggo Nordmark fra Åsgårdstrand, gjort oppdagelser som skulle endre alt for ham. Et samlivsbrudd førte til at han ble nødt til å tenke over livet sitt og han åpnet opp for tanker og følelser som nesten var glemt. Helt fra han var liten hadde han hatt fornemmelser han ikke helt hadde forstått. Ikke var det noen å snakke med heller. Gjennom ungdomstiden holdt han klokelig kjeft for ikke å bli ledd i filler av kameratene. Men signalene ble sterkere og sterkere og et besøk hos en alternativ behandler, en auraleser, låste opp for en ny Wiggo.

–       Hun fortalte meg at jeg hadde healende evner, og at mennesker skulle stå i kø for å komme til meg.

Dette hadde Wiggo vanskelig for å tro på. Han var jo en helt alminnelig snekker. Han valgte seg bort fra det sosiale livet med kamerater i lang tid. Tiden gikk til å lese. Tenke. Famle seg fram i dette nye, ukjente terrenget. Venne seg til tanken på at de ubestemmelige opplevelsene han har hatt siden han var liten var evner utenom det vanlige. Prøve forsiktig på familie og nære venner.

Ni måneder etter bussulykken hadde Jan prøvd alt. Ryggen ble ikke bedre. Han og kameraten Wiggo møttes igjen etter at de begge har måttet venne seg til de omveltningene som har skjedd i livet. Den ene fortalte prøvende om sine nyoppdagede evner. Den andre om møtet med behandlingsapparatet, og opplevelsen av ikke helt å bli trodd på.

–       På Ryggskolen i Stavern fikk jeg høre at det satt mellom ørene. Hvis jeg bare trodde at jeg var frisk, ville smertene slippe, mente de, forteller Jan.

De ble enige om at det ikke ville skade å prøve Wiggos evner som healer. Jan la seg på sofaen i stua hjemme hos Wiggo. Healeren tok et forsiktig grep rundt kameratens tær, lukket øynene og satt stille i rundt en halv time. De møttes slik flere ganger. Dagen etter fjerde behandling våknet Jan med en rygg så stiv som et strykebrett. Så, gradvis slapp smertene taket. Tre uker senere torde han å tro at det var sant og fortalte sine nærmeste at smertene var borte.

Nå, fem år senere er Jan er fortsatt uten ryggplagene, men sist høst pådro han seg en senebetennelse i armen han ikke ble kvitt. I mars hadde han fått nok, og spurte nok en gang vennen Wiggo om hjelp. Etter en behandling er han vesentlig bedre, men vil nok trenge en time til for å bli bra. Hva som har hjulpet er han ikke i den minste tvil om.

–       Spør du en fra skolemedisinen har de helt sikkert en annen forklaring, sier han og ser bort mot kameraten

Healeren Wiggo trives ute. Han sitter i le for nordavinden og lar vårsola varme. Nå er han langt tryggere på seg selv, og det faller mer og mer naturlig å snakke om ting som andre synes er underlig.

Forklaring på hvorfor akkurat han har fått disse evnene og hvorfor folk blir bedre har han ikke.  – Jeg jobber på intuisjon og kan ikke fortelle hva som virker, sier han.

Han tenker ikke at det er han som gjør mennesker friske, men at det er en kraft som strømmer gjennom han.

– Kanskje denne energien åpner opp blokkeringer inne i folk og at det gjør dem friske? undrer han. – Jeg vet ikke. Det er flere spørsmål enn svar i dette, men folk sier at de blir bedre.

Wiggo jobber fortsatt som snekker, men det er healingen han ønsker å leve av. Han tar imot klienter på kveldene og i helgene. Felleskap har han funnet i Det Norske Healerforbundet og han vil ta den kursingen som er påkrevet for å kunne registrere seg i Utøveregisteret. Som selvstendig næringsdrivende vet han hva som skal til for å drive en virksomhet, og momsfritaket han vil få dersom han gjør ting etter boka vil være et viktig bidrag i retning av å kunne følge drømmen.

 

SKEPTISK? Da er du ikke alene. SKEPSIS er en uavhengig sammenslutning av engasjerte mennesker. De vil være et kritisk korrektiv til fantastiske og dårlig begrunnede påstander i norsk offentlighet. Kontakt oppnår du på nettsiden deres: www.skepsis.no. Human-Etisk Forbund er en humanistisk livssynsorganisasjon og tar debatten rundt alternativ behandling under vignetten Ingen liker å bli lurt. Nettadresse: www.ingenlikerablilurt.no. Norsk offentlig politikk finner du på www.regjeringen.no – søk på alternativ behandling På nettstedet til SABORG, www.saborg.no, kan du sjekke lover og regler som regulerer virksomheten til alternativ behandlere.

FAKTA:

1997: Aarbakke-utvalget ble nedsatt av sosial- og helsedepartementet for å utrede ulike sider av alternativ medisin. Resultat: NOU 1998:21. 2002: Stortingsproposisjon 27 – Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. 2003: Sammenslutning av alternative behandlerorganisasjoner. SABORG blir stiftet etter initiativ fra helsemyndighetene. 2003: Etablering av NAFKAM – forsknings- og dokumentasjonsmiljø ved Universitetet i Tromsø. 2004: Lov om alternativ behandling trer i kraft 1. januar.  Opphever Kvakksalverloven av 1936. 2005: NIFAB (underlagt NAFKAM) opprettes av Helse- og omsorgsdepartementet for å gi nøytral og kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling. 2009: Helsedirektoratet oppretter Utøveregistret – en frivillig registerordning i Brønnøysundregistrene for alternative behandlere. 2009: Nye forskrifter fra Finansdepartementet gir momsfritak for alternative behandlere med en overgangstid på 2 år. Januar 2011: Alle som utøver alternativ behandling må være tilknyttet en organisasjon, gjennomgå en kursing og være registrert Utøverregistret for å kunne kreve momsfritak.

Artikkelen ble trykket i Vestfold Blad Uke 17/2011.

Les også tillegsartiklene skrevet til samme reportasje:

Sikkerhet for pasienten

Etikk for atlernative behandlere

Ekteparet Else Marie Larsen (77) og Hans Larsen (82) i Horten har i løpet av de fem siste årene gitt avkall på mye. Først var det utenlandsferiene. Det neste var båten. For to år siden ga Hans slipp på sertifikatet. Han orker ikke så mye mer. Else Marie må oftere og oftere gjøre ting på egenhånd, men en ting kjemper hun for med nebb og klør: Hun vil ikke miste hytta på Golsfjellet.

«Der har jeg hjertet mitt. Vi har hatt hytta i over ført i år og vi hatt det så fint der», sier Else Marie. «Jeg lengter så på hytta, men han sier at han er ferdig med det. Det synes jeg er leit.»

Regjeringen Stoltenberg setter i Stortingsmelding 25 fra 2006 fokus på aldersgruppen til Else Marie og Hans. Fram mot 2030 vil tallet på eldre over 80 år fordobles, og den politikken det styres etter har sterkt fokus på felleskapsløsninger ”som den beste grunnmur for den enkeltes personlige trygghet og individuelle livsutfoldelse”. Nå verken ønsker eller trenger Else Marie og Hans hjelp fra det offentlige for å klare hverdagen, men de er smertelig klar over at den dagen nærmer seg. Utfordringene de har nå knytter seg mye til at hun fortsatt er rask til beins mens han trenger å ta det mer med ro.

Else Maries øyne smiler under en hvit lugg. Mens mannen trenger en høyrygget stol for å støtte nakke og rygg, holder det med en vanlig lenestol til henne. Men vante bevegelser serverer hun kaffe og fruktkake hjemme hos seg selv. Tre stearinlys er tent på det runde bordet i kroken mellom stua og kjøkkenet i første etasje av huset de bygde i 1960. Hans sitter på sin faste plass ved vinduet. De rødrutete skjorteermene hviler på armlenene på en høyrygget stol. Gjennom brilleglassene kan han skue ut mot en Oslofjord som i dag gnistrer i blått omkranset av hvite isflak, presset inn mot land på grunna.

Vett i pannen

En vårdag i 1949 inviterte han Else Marie på dans på lokalet i Fyllinga. Han spanderte de 25 ørene det kostet å komme inn. Siden har det vært han som har tatt ansvaret for at han, Else Marie og de tre barna som kom, har hatt til det de trengte. Han var den som gikk i bresjen når noe skulle gjøres. Nå er det slutt.

Når han skulle fornye sertifikatet for to år siden gikk det glatt hos legen. Det var han selv som innså at trafikkbildet blir mer og mer komplisert, mens hans reaksjonsevne svekkes. Dermed har han parkert bilen for siste gang.

«Jeg gjør omentrent ikke noe lenger», sier Hans. «Jeg følger med, og sier hva ho burde gjøre og ikke gjøre.»

Han tar en slurk av kaffekoppen. Selv om kroppen er begynt å skrante en smule, er stemmen fast og han har en mening med det han gjør.

«Men du går fortsatt i trappene».

Else Marie vil ikke være med på at han har gitt opp. Hans trimmer fortsatt ved å gå trappa opp og ned 15-20 ganger i slengen og måker snø. Han står også for mye av matlagingen og har en egen oppskrift på bacalao med ”gammelfisk”, det vil si sei på rundt to kilo som har ligget i salt i et års tid. Utover det vil han at Else Marie skal ta ansvar for økonomi, så vel som innkjøp og andre ting som må gjøres.

Else Marie har også vært rask inne hos legen de gangene hun har vært der for å fornye sertifikatet de syv årene det har vært aktuelt.

«Jeg er aldri hos legen ellers, så jeg tror nok at det spiller inn.»

For til tross for at hun for 30 år siden hadde en omfattende kreftoperasjon og har satt inn protese i det venstre kneet på grunn av slitasjegikt, er hun frisk som en fisk. Som forhenværende gymlærer og turntrener gjennom mange år vet hun hva som skal til for å holde seg i form. Nå i høst forlot hun posten som leder for ”Gøy og tøy”, en turngruppe ”for de over 40” som hun var med å starte for elleve år siden.

«Det var vanskelig, men jeg gjorde det for å få tid til å dra på hytta.»

Stål i ben og armer

Så ble det likevel ikke slik. Hans vil ikke på hytta likevel. Men Else Marie vet råd. I den påbygde andreetasjen har hun TV og DVD. Der kan hun i både motgang og medgang følge Kari Jaquessons instruksjoner. Minst to ganger i uka gjør hun det.

Psykolog Vera Børsum har bred erfaring med spørsmål knyttet til uønskede endringer.

«Selv om man er flink til å få fokuset vekk fra egne sorger og plager, vil livets skuffelser likevel slå inn av og til. For da å finne ro med seg selv, må man klare å la sorger og skuffelser ta den plassen det tar», mener hun

Dette har Else Marie kjent på. Savnet av treningskameratene har vært tungt å bære. Utover høsten har det vokst fram et ønske om å trene på en måte som både gir fleksibilitet og sosial kontakt. Hun har derfor hatt en prøvetime på et treningsstudio, og er klar for å starte opp.

Etter det skal hun til byen. Else Marie har bestemt seg for å ta vare på gleden i livet, selv om mye er forandret. Hun skal tilbake til parfymeriet der hun kjøpte leppestift for noen dager siden. Da fikk hun prøve et par parfymesorter, og hun har nå bestemt seg for hvilken hun vil kjøpe. I flere dager gikk hun med litt parfyme på hver arm, og fikk støtte fra datteren på hvilken hun burde velge.

Ryggen rak og blikket fritt

Else Marie tar med vante hender tak i garasjedørene, flytter sparken som sto bak bilen og rygger ut på veien. Hun kan godt klare både bilkjøring og handling. Det er ikke det. Men livet er ikke det samme lenger. Det de har vært to om, gjør hun i større og større grad alene.

Mens Hans for fem år siden bestemte seg for at turen til Egypt var den siste, lengter Else Marie ut. Mens Hans blir uvel når det er mye folk samlet, stråler Else Marie når hun er midt i en leende gruppe av mennesker. Båtlivet, som hadde vært en grunnpilar i samlivet deres ble det slutt på for to år siden.

«Han synes ikke det er greit lenger. Det må jeg respektere.»

På veien til treningssenteret stopper hun ved havna noen kvartaler borte. Her lå båtene de har hatt sammen, ti i tallet. Her bader hun fra tidlig vår til sen høst. Et tynt islag har lagt seg i havnebassenget, brutt opp av ei råk etter en stålbåt som er lagt til langs den innerste brygga.  Noen kråker maser i luften over Else Marie. Hun står ved badetrappa. Ved foten av den ligger steinen hun pleier å stå på etter morgenbadet og smøre seg inn med bodylotion. Blikket hennes går forbi dette. Forbi Bastøya og Åsgårdstrand. Else Marie ser mot våren.

«Jeg må ha våren på meg der oppe før jeg kan bestemme meg.»

Hytta betyr uendelig mye for Else Marie. Gjennom en dagmammajobb over flere år klarte hun å betale tilbake de pengene de hadde lånt av hennes foreldre. For noen dager siden hadde hun tenkt seg en tur oppover. Hun kunne sitte på med sønnen sin som skulle den veien. En forkjølelse gjorde at hun måtte innse at det ikke gikk. Da fant hun fram trimtøy og DVD’en med Kari Jaquesson.

Tåle slit og tåle sludd

«Har du sett så nydelig?»

Else Marie skritter over de nedsnødde utriggerne på moloen med det gode beinet først. Alltid det gode beinet først. Og alltid noe fint å se. Akkurat nå er det formiddagssol mot snø og is.

Tilbake i bilen svinger hun forbi ”Tier’n”, den tiende båten de hadde. Snekka på 24 fot er pakket inn for vinteren i oppkjørselen til datterens nabo. Om sommeren dupper den på motsatt side av den piren Else Marie pleier å bade fra. Den første tiden var helt forferdelig, og tårene var ikke mulig å holde tilbake. Nå har det gått to år, og selv om smerten fortsatt sitter på samme plassen er det til å leve med.

«Men det tar tid, altså.»

Tåle frost og varme

Det er kaldt og det er glatt, men det biter ikke på Else Marie. Hun har vært ute en vinterdag før. Bilen blir parkert slik at det er lett å kjøre ut igjen etterpå. Nå går hun målrettet mot døra til Trimhuset Horten og peker til høyre og venstre.

«Er det ikke fint her? Se så flott!»

Ikke før døren har gått igjen bak Else Marie er hun gjenkjent av mannen bak skranken. Hun finner selv veien til damegarderoben og plasserer klærne sine i et skap. Det er fortsatt god tid til Seniortrimmen starter så hun vagler seg opp på en krakk tilpasset langbeinte folk på utsiden av døren til treningsrommet. Flere kommer til og praten går lett. Så dukker Sonja Ellefsen opp, ei treningsvenninne fra turnstevner. Gjensynet blir hjertelig. Else Marie har vært mer enn trener. Hun var en inspirasjonskilde og et samlingspunkt for mange og uten henne har mange falt fra.

«Det ble ikke det samme uten deg», sier Sonja og klemmer Else Marie hjertelig.

Flere kjente dukker opp. Til sammen tolv av rundt tretti har vært under Else Maries vinger på en eller annen måte. Klemmene sitter løst og Else Marie stråler. Hun er kommet inn i varmen igjen.  Latter og skrål fyller rommet. Mye grått hår og fargerike topper.

Den røde veggen bakerst i rommet speiler seg både foran og på siden. Det er ikke til å unngå å skubbe inntil noen når matte, step og vekter tas fram. Musikken lokker og instruktør Silje Bekkevolds bydende stemme får deltakerne til å gi litt ekstra. Else Marie har ikke deltatt på akkurat dette før, men rocker og hopper i takt med de andre som om dette var hverdagskost. Skøyting fra siden opp på step’en var eneste utfordring.

«Da må du helt innpå brettet Else Marie, ikke sant. Flott!»

Silje har ørneblikk. Hun kjenner alle i rommet ved navn. Nå tråkker hun mellom svette kropper og fokuserer på Else Marie. Med litt veiledning og litt tilpasning på grunn av kneprotesen gikk det også bra.

Else Maries plan

I følge magasinet ”Vi over 60” viser den moderne ”Lykkeforskningen” at godt voksne mennesker opplever den høyeste livskvaliteten. Selv om flere utrykker skepsis mot denne forskningen er tallene når det gjelder fysisk aktivitet og friluftsliv klare. De som trener med måte har et høyere lykkenivå enn andre, uansett alder.

«Jeg har en plan.»

Det er hytta på Gol igjen. Den ligger og lurer hvor enn Else Marie befinner seg.

«Jeg skal vente til utpå våren. Så skal jeg kjøre opp og være der et par dager.  Så skal jeg ta toget til Finse. Og gå en tur fra hytte til hytte. Jeg er så glad i fjellet, skjønner du. Men jeg blir ikke borte mer enn ei uke. Jeg vil ikke være borte fra han lenger enn det.»

Hans tror ikke Else Marie vil kjøre så langt. Men det vil hun, og hun skulle ønske at han ville bakke henne opp på det.

Nå har hun parkert bilen igjen, og er på vei til parfymeriet. Leppestiften hun hadde kjøpt sist hun var innom, svarte ikke helt til forventningene, men med litt råd fra eksperten sitter den som den skal. Med en feiende bevegelse dusjer Kate Klemmetsen parfyme fra en prøveflaske over en sterk og klar kvinne på 77 som har manøvrert seg inn i en ny fase i livet.

«Her er duften. Meget eksklusiv.»

«Ja, jeg tror det var den. Den var nydelig. Jeg skal rett og slett ha en sånn, jeg.»

Sier Else Marie. Og legger den elegante ”Trésor for alle voksne damer” i veska.

Trykket i Vestfold Blad uke 1 2011

Eva Aleksandersen, kokk og innkjøpsansvarlig på Sentalkjøkkenet i Horten kommune skal være på kurs i seks dager. Hun og hennes kollegaer har måttet knipe inn på mye for å få plass til dette på budsjettet.

Eva Aleksandersen er sendt på kurs på sentralkjøkkenet i Skedsmo kommune og har sett noe hun vil ta med seg hjem til Horten og foreslå som en forbedring i arbeidsrutinene. Hun er først og fremst kokk, men har flere roller og oppgaver med seg i ryggsekken og ryggmargen.

Detta startær vi me’ te’ manda’n!

Stemmen er fast, som for å overbevise seg selv om at hun har fått utdelt et trumfkort. Eva slipper ut luften hun har holdt inne, lar skuldrene skli et hakk ned og retter på brillene. I smårutete bukser og hvit jakke med blanke knapper som minner om øyne på en tøybamse er hun forskriftsmessig kledd. Den sorte kokkelua på toppen minner lite om den hvite med brem hun vanligvis bruker. Skoene er hennes egne

Drakampen er over

Horten kommune har for mange år siden vedtatt å få et nytt, moderne og hensiktsmessig sentralkjøkken som skal betjene fire sykehjem og en del hjemmeboende eldre. Det har opp gjennom årene vært adskillig politisk diskusjon om hvorvidt denne tjenesten skal utføres av hender lønnet over kommunebudsjettet eller ikke. Videre har beliggenhet vært tema. Denne drakampen er nå over, og ved årsskiftet kan Eva og hennes kollegaer flytte inn i flunka nye lokaler på Langrunn i Horten. Etter mange og lange overveielser har kommunen vedtatt å bygge kjøkkenet etter mal av Skedsmo kommune.

Som verneombud har Eva hatt et ord med i laget oppgjennom årene og har dermed bidratt til å få et moderne kjøkken. Dette vil både føre til at arbeidet blir utført med ennå sikrere matlevering og de tilpassede arbeidsstasjonene skal holde de ansatte friske og i jobb. Samtidig er samtalene i pausene preget av usikkerhet i forhold til alt det nye de ansatte skal kunne.

Som kokk er Eva ansvarlig for at rett middag kommer i rett mengde til rett person til rett tid. Som innkjøpsansvarlig har hun innblikk i økonomien og vet at lønnsbudsjettet skal strammes inn fra 5,9 til 5 ansatte.Det er kombinasjonen av mat og penger som har gitt Eva en lysende idé.

Den som har åpnet øynene til Eva er Jill Dina Hagesveen. Hun er kokk på Sentralkjøkkenet i Skedsmo og ansvarlig for å kurse sine gjester i bruken av vidundermaskinen som i sju år har vært hennes faste følgesvenn. Hun og hennes kollegaer ligger på topp når det gjelder godt arbeidsmiljø i kommunen.

Arbeidsplassen til Jill Dina har vært flittig besøkt av kollegaer fra andre kommuner, noe som både er stas og til tider krevende. I dag går ikke oppkoblingen av den 500 liter store kjelen helt som planlagt. Ved nærmere ettersyn lekker den i bunnen, og medfører ekstra arbeide som skyves til slutten av dagen.

Klar for kursing

Eva har ikke reist alene. Da hun gikk ut av huset hjemme i Horten klokka fem samme morgenen, var kokkekollega Sissel Akselsen rett rundt hjørnet. Planen var å ta ferga til Moss, og komme seg forbi Oslo før morgenrushet. Sissel er tillitsvalgt og har samtykket i valg av metoder og utstyr til det nye kjøkkenet. Hun er en av to som vil få hovedansvaret for oppkobling, bruk og vedlikehold av en lignende kjele når de nye lokalene på Langgrunn i Horten står ferdige ved årsskiftet.

Det var fortsatt mørkt ute da Eva slo av tenningen på bilen etter et par timers kjøring. Fergeturen til Moss gikk greit, men hun var en stund i tvil om veivalget gjennom Oslo var det smarteste. E6 var på et tidspunkt full av biler, men køen løste seg opp etter kort tid. – Da veit vi hva som lønner seg. Vi kjører samma veien neste mandag også, sier hun. Begge kikker mot inngangsdøra. – Jeg trur dem begynner klokka halv åtte her. De går inn. Heisen tar dem med til underetasjen – og ja – de er for tidlig ute. En kaffeautomat blir redningen. De finner noen mynter fram. Eva tar kaffe. Sissel en kopp kakao. En halv time senere står de utenfor kjøkkendøra igjen og ringer på. Denne gangen går døra opp. –Er det dere som er fra Horten? Det er Jill Dina som åpner.

Eva og Sissel har vært her en gang før. De hilser på kjøkkensjefen, en assistent, en vikar, en lærling og en kontormedarbeider. I lånte fjær tripper begge etter Jill Dina inn på kjøkkenet. Der står den store kjelen som har vært samtaleemnet rundt pausebordet hjemme i ukevis. Eva blir stående og se. På veggen ved siden av er bryterpanelet med sine brytere, knapper og loggskive. På gulvet et stålbord på hjul. Bordplata er dekket av slanger, rør og koblinger.

Jill Dina tar tak i en halv meter lang skiftnøkkel med en kjeft som kan gape over en knyttet mannsneve. Den ukentlige oppkoblingen må gjøres først som sist.

Sissel følger etter henne og legger seg på kne under kjelen. – Litt av en jobb bare det? Eva lener seg mot rekkverket over dem. Brillene går av og på, men hun tar ikke øynene vekk fra den nedsenkede kjelen. Elleve år har hun og hennes kollegaer ventet på det kjøkkenet som snart står innflyttingsklart. – Jeg bruker rundt to timer om dagen til reingjøring. Fredag tar jeg hele greia fra hverandre, og kobler det sammen igjen på mandag morgen får hun vite.

Handlingsrom gir smarte løsninger

Hjemme i Horten sitter sjefen, driftsleder Tove Wrang og er spent på hvordan det går i Skedsmo. Vil de ha med seg noen gode tips hjem? Hvordan er det egentlig å jobbe slik de gjør der oppe? Vil de kunne bruke erfaringene slik hun håper?  Det er hun som har bedt om at hun selv og de tre medarbeiderne som går i fulle stillinger skal få lov å komme til Skedsmo på opplæring. Spenningen er knyttet til om de får det de forventer ut av investeringene.

Det koster å sende fire personer på kurs i til sammen seks dager hver. Likevel har hun tro på at dette er riktig i det lange løp.

Etter hennes mening er det viktig at den enkelte medarbeider gjør sine egne erfaringer slik at de vet hva slags endringer de har i vente. – Jeg synes ikke selv det er morsomt å få beskjed om at i morgen skal du gjøre ting annerledes. Denne ledelsesideologien er det full enighet om hele veien via enhetsleder til kommunalsjef og opp til rådmannen: Medarbeiderne må ha handlingsrom. Det er de som vet hvordan de smartest kan utføre sitt eget arbeide.

Eva er blant dem som har kjent på kroppen hva det vil si å jobbe. Hun har jobbet med kommunal matlaging i storskala i 23 år under ulike forhold, og utstyret hun er vant til å bruke kan ikke sammenliknes med det som brukes i Skedsmo. Hun har vært med på en sammenslåing fra flere kjøkken til et. De ansatte opplevde i lang tid uklare ledelsesforhold. Langvarig politisk tautrekking om hvorvidt matlagingen skulle konkurranseutsettes eller ikke har tatt på.

Tallene var tydelige, høyt sykefravær og interne målinger viste at det sto dårlig til med arbeidsmiljøet på Sentralkjøkkenet i Horten i 2006. Vendepunktet kom samtidig som endringer i kommuneledelsen fant sted. Den nyansatte kommunalsjefen Erling Eri innkalte til møte der målingene ble satt under lupen. – Vi ble hørt for første gang på veldig lenge, forteller Eva. Kjøkkenet fikk kjøpe inn det aller viktigste til den daglige driften, og to kjøkkensjefer ble til en. Resultatene var slående; et halvt år senere var sykefraværet falt kraftig.

Flyting ved årsskiftet

Nå står flyttingen for døren. Eva og kollegaene er spente på hvordan det blir, med nytt og ukjent utstyr og arbeidsmetoder. I det siste har det vært en del avisskrivereier om Sentralkjøkkenet. På den ene siden er det fint at naboer og bekjente skjønner hva det er de har holdt på med i år etter år. På den andre siden blir det økte fokuset med på å øke spenningen foran den forstående flyttingen. Ikke alle er enige i de store investeringene som er gjort, og gufset fra innsparingsspøkelset kan titt og ofte feie gjennom kjøkkenet og blande seg inn i lukten av kokte grønnsaker og salt kjøtt.

De håper på å få tatt julestria i kjente lokaler. Da vet de at de klarer brasene. Planleggingen er gjort slik at alle de fire som skal på kurs i Skedsmo skal være på plass igjen før ribba er i hus, klar til steking.

-Splæsj. Klokka er litt over halv ni og Jill Dina har klippet hull i en ti-liters pose med melk som ligger på en rist over kjelen.Melken fosser ned idet hun med en hånd løfter opp posen i et hjørne. Kjøkkenet er bygget med tanke på at de som skal jobbe ikke skal overbelaste kroppen. Kokken og hennes medhjelpere har dermed få tunge løft i sitt daglige arbeid. Satsingen har gitt resultater og kjøkkenet kan skilte med rekordlavt korttids sykefravær. Det vil si at utgiftene til vikarer er svært lavt.

Ved siden av kjelen står et rullebord der to brett med egg, 7 kilo sukker, 3 kilo salt, appelsinsaft i flasker og 8 liter med flytende søtning av typen Natreen krangler om plassen. Lill Dina halvblander sukker og Natreen i grøten. Denne grøten skal serveres til alle på alle sykehjemmene i løpet av uka, både til de som har og de som ikke har diabetes. Alle får det samme.

Utfordringer i hverdagen

Dette vekker Evas interesse. Hjemme i Horten er det et helt årsverk knyttet til produksjon av sikker mat for eldre som har diabetes og andre spesielle behov. En nødvendig, men kostbar løsning. Møter de ikke motstand på sykehjemmene når de gjør det slik, lurer hun på. Men nei, dette har vært gjort i årevis i Skedsmo.

Eva har nå et godt tips å ta med hjem. Det de får til i Skedsmo så må det kunne gå an å gjøre i Horten også. – Vi ska’ jo ha mindre folk, sier Eva, men er i tvil om hvordan det vil bli tatt imot av de som jobber på sykehjemmene. – Vi har prøvd å få pleierane tel å skjønna dette, men det går jo ikke gjennom. I lange tider har det vært uenighet mellom kjøkkenet og de ansvarlige pleierne på sykehjemmene om hvordan de kan få til gode og effektive løsninger på dette området. Selv er Eva sikker på at dette er trygt: – Når de nettopp har spist middag blir det blanda i magen og da blir ikke sukkeret så raskt tatt opp, mener hun.

Ruururruu – det surrer og skurrer mens melk og semulemel blandes og kokes opp. Jill Dina lar kjelen jobbe en halv times tid på egen hånd, og tar med gjestene sine på en omvisning for å forberede de neste øktene. En halv time senere er de tilbake ved kjelen. En plastskje til hver. De nikker fornøyd til hverandre. Grøten er ferdig.

Varm grøt fosser ned i metallbøtta. Bøtte etter bøtte fylles under tappekranen, lempes opp og videre til benken der muggene står klare. Sissel øyner en mulighet til å ta i et tak. Hun tar en av muggene og heller grøt over i flate plastbegre.

Eva faller inn og de tre blir et team som får produksjonen i mål sammen.

Klokka er blitt ti. 80 liter semulegrøt er ferdig og kjørt ut til kjøling. Eva legger fra seg brillene på et rullebord ved døra. Hun tar et skritt til siden og hviler på den ene hofta. Smilet lurer seg fram i øyekroken.

 

Trykket i Vestfold Blad 15.12.10

Rundt 400 mennesker valgte å feire FNs Flyktningdag sammen i vakre omgivelser ved Kulturhuset på Nøtterøy. Årets tema var: Det kreves mot for å bli en flyktning. Det kreves mot for ikke å gi opp.

Røde Kors hadde sammen med kommunen et variert og spennende program, som holdt publikum i aktivitet i rundt tre timer.

Fra en ute-scene kunne man oppleve musikk og dans fra mange verdenshjørner. Inne i kommunens Internasjonale møteplass ”Huset” var det utstillinger, i teltene foran kulturhuset var det smaksprøver av mat fra forskjellige land.

Maten ble servert av flyktninger som selv hadde laget den. Inne i kulturhuset var det trommekurs for barn, og før scene showet satte i gang ble man invitert med på kurdisk dans og negledans fra Thailand.

Med rundt 30 frivillige som representerte Hjelpekorps, Besøkstjeneste, Barnehjelp, Røde Kors Ungdom og Flyktningeguiden fikk Røde Kors vist seg fram på en god måte.

Frivillige fra Nøtterøy, Tønsberg, Tjøme, Larvik og Sandefjord bidro til gjennomføringen av arrangementet. Nysgjerrige kunne klatre inn i Hjelpekorpsenes biler og båt, de kunne få en rask innføring i førstehjelp. Besøkstjenesten og barnehjelpen sto for kaffekok og vaffelsteking, og Røde Kors Ungdom bidro til rigging og rydding.

Også kommunen hadde dratt inn frivillige krefter til rigging av scene, tilbereding og servering av mat og opprydding i etterkant. Ordfører på Nøtterøy, Bjørn Kåre Sevik (FrP) takket Robbie Grangård for lang og god innsats for flyktningene i kommunen. Han benyttet også anledningen til å oppfordre til innsats for Røde Kors, og lovet å bidra til 7 nye Flyktningeguider, en for hvert politiske parti i kommunen.

Til stede var også generalsekretær Jonas Gahr Støre. Han fokuserte i sin appell på tall rundt situasjonen for verdens flyktninger. Mens Norge har redusert inntak av flyktninger er det flere mennesker enn noen sinne som har vært tvunget til å forlate hjem og familie.

Tekst og foto: Unni Eriksen

Flere bilder her.