Vi i Vestfold

Stor takhøyde, godt humør og en vaskebøtte til alle. Sysselsettingstiltaket Stasjonen har oppskriften på hvordan gi folk som faller utenfor arbeidslivet ny gnist og arbeidsevne.

Tirsdag og fredag morgen vris vaskeklutene godt på Stasjonen i Horten.

Da går alle mann og noen få kvinner sammen om å gjøre det rent på arbeidsplassen. Både ansatte og brukere. Alle må delta i den oppgaven ingen vil ha. Nettopp dette er en av nøklene til trivsel, økt selvfølelse og en god opplæring for å komme seg ut i ordinær jobb.

«Vi får et fint samhold på denne måten», forteller daglig leder Helene Linnestad.

En av gjengen

Hun er selv en av gjengen når gulv og toaletter skal gjøres rent. Hun trekker fram en episode da hun som ungdom jobbet på en dagligvareforretning på Revetal i Vestfold.

Sjefen hennes Sjur Gran tørket opp selv om han så noe søl på gulvet i stedet for å be en av sine ansatte gjøre det. Nå er hun selv forbilde for de som skal lære kunsten å klare seg i arbeidslivet.

Stasjonen huser til

daglig 25 brukere. De driver bruktbutikk, har snekkerverksted og systue. I tillegg vasker de bil- og motorparken for kommunen og bidrar med vedlikeholdsarbeid som for eksempel å male. Skal møblene til beboere på sykehjem flyttes, kan det godt

hende at brukere på Stasjonen bidrar til dette.

«Oppgavene er nyttige og kan videreføres til livet utenfor», sier Linnestad.

Teamleder og saksbehandler Heidi

Lilleslåtten er tilknyttet NAV, og har mange arbeidsdager bak seg på Stasjonen. Der opplever hun å få en god dialog med de brukerne hun har ansvaret for når hun er der. Det handler om nærhet og tilgjengelighet. Terskelen for å oppsøke en saksbehandler inne på NAV kontorene når man trenger råd er mye høyere.

Næringsfrokost på Stasjonen

De tre ansatte er stolte av arbeidsplassen sin, og sammen med brukerne la de godt til rette for at næringslivet i Horten skulle føle seg velkommen tidligere i høst.

Næringssjef Øystein Sandtrøen trakk sammen til frokostmøte i samarbeid med NAV Horten og Horten næringsforening og satte tema sosialt entreprenørskap på dagsorden. Mange fant veien, både tilkjellerlokalene i den tidligere gymsalen og til matfatet som bugnet av ferskt brød, egg og kaffe. Hensikten med møtet var å få fram gode eksempler på at det kan være lønnsomt å gjøre en forskjell for andre og samtidig ha fokus på eget produkt eller tjeneste.

Katinka G. Leiner fra Ferd Sosiale Entrprenører presenterte noen av de prosjektene de har støttet med finansiering. Hun startet sin innledning med å vise til at i bakrommet til velferdstaten Norge sitter de som har falt utenfor. De som får selvmordstatistikken til å øke.

De unge uføre mellom 18 og 20 år. Det høye frafallet fra videregående skole. Mobbeofrene. Hennes selskap støtter som har bærekraftige ideer. De som både tenker sosial endring og økonomi. De gode ideene som lar deg gjennomføre.

Nye løsninger på sosiale problemer

Tenkningen som ledet til opprettelsen av Stasjonen bygger på disse prinsippene. Målet er å finne nye løsning på sosiale problemer. Hvordan få til en reel arbeidstrening som gir varige endringer og får folk i arbeid. Den daglige lederen forteller stolt om en ung gutt som var usikker på om han kunne noe som helst da han kom til Stasjonen. På snekkerverkstedet blomstret han, og etter et og et halvt år var han klar for en praksisperiode hos en byggmester.

«Sånne vokser ikke på trær», hadde byggmesteren sagt.

Gutten måtte stå på vent for å få lærlingeplass, men fikk jobb hos sin læremester som ikke ville miste god arbeidskraft. Veileder Knut Henriksen har i oppgave å følge opp brukerne som få lov til å prøve seg ute i jobb. Han er opptatt av å få til et godt samarbeid med det lokale næringslivet.

Lærer sosiale koder

Ikke alle som er knyttet til Stasjonen er på arbeidstrening. Noen av de totalt 60 brukerne er fullt arbeidsdyktige, men trenger hjelp til jobbsøk.

Råd og veiledning om arbeidslivets regler hører også med, og daglig leder Linnestad må stadig svare på telefonhenvendelser. De har satt som regel at man må føre timelister. Dette fører til en bevisstgjøring om hvor mye man faktisk er borte, og det må læres før man skal ut i vanlig jobb. Også sosiale koder læres bevisst og ubevisst. Ved lunsjbordet får man en vennlig, men tydelig oppfordring om å ta en samtale etterpå hvis det tegner til at samtalen blir for privat og utleverende.

«Vi er sammen hele dagen», forteller Linnestad. Hun trives selv godt på jobben, og tror at de ansattes trivsel og humør gjenspeiler seg på de som blir henvist til dem. De fleste faller veldig fort inn i miljøet.

Trykket i Vestfold Blad november 2011

En gutt med nedsatt syn og hørsel ville lære å spille gitar. Assistent Anita Fjelldal ønsket å hjelpe og endte som gründer.

At noen enkle og kreative grep kunne gjøre henne til en ener i verden var ikke i Anita Fjelldals tanker for tre år siden. Hun jobbet som assistent ved Brattås skole på Nøtterøy og ville lære en gutt som hadde mange utfordringer å spille gitar. Dette er historien om assistenten som ble gründer og har tatt designbeskyttelse på en gitaropplæring det ikke finnes maken til i verden. Anita har gått fra å være assistent ved en barneskole til å bli produktutvikler, forfatter og daglig leder i egen virksomhet i løpet av kort tid. Det har vært krevende, men aldri vanskelig i følge henne selv:

–          Jeg får masse energi av dette, forteller hun.

Viktig støtte

Anita får overskudd av å jobbe med det hun ønsker mest av alt, men innrømmer at det til tider kan være hektisk. Den uka hun har sine to barn hos seg, tar hun en pause i jobbingen når de kommer fra skolen. Etter leggetid er det jobb igjen. Den andre uka er det bare jobb som teller. Da er det godt med støtte fra omgivelsene. Anita er en av sju kvinner som har deltatt i prosjektet Kvinnegründere i vekst (KIV) fra februar til september i år. Det har vært alfa og omega for henne.

–          KIV har reddet meg, sier hun.

Blant de tingene hun har fått hjelp til, er å gjøre gode og nødvendige prioriteringer i forhold til økonomi, driftsform og egen rolle i bedriften. Bak pilotprosjektet KIV står Vestfold Fylkeskommune og Innovasjon Norge. Hensikten med å støtte prosjektet var å se om virkemidlene som ble tatt i bruk kunne motivere til vekst. Ifølge seniorrådgiver Rannveig Fadum i Innovasjon Norge er det for tidlig å måle om kurset har ført til økonomisk vekst, men etter hennes mening ser det ut til at prosjektet har vært nyttig for deltakerne.

–          Vi tenker at det kan ligge vekstpotensiale i slike små, nyetablerte firmaer, sier Fadum.

Muligheter internasjonalt

Helle I. Stabel i Stabel Consulting har vært prosjektleder for KIV. Sammen med tre prosjektmedarbeidere har hun loset fem fra Vestfold og to fra Buskerud gjennom en kritisk tid. Målgruppen for prosjektet har vært kvinnelige gründere som var i gang med virksomheten sin og som hadde potenisiale for vekst og internasjonal virksomhet.  Dette var tilfelle for Anita Fjelldal. Innovasjon Norge gjorde en undersøkelse for henne og fant at Anitas metode var enestående i verden. Dette kom overraskende på Anita. Hun hadde vært helt sikker på at det var andre som hadde tenkt på det før.

–          Det er jo så enkelt, sier hun.

Og det er nettopp det enkle som er det geniale i Anitas produkt. Det startet helt tilfeldig.  Ved å først male gitarhalsen hvit og etterpå lage fargede striper bak strengene, fikk hun en måte å kommunisere med den hjelpetrengende gutten hun var assistent for. På et ark tegnet hun hvordan han skulle plassere fingrene ved hjelp av fargekoder.

–          Det tok sin tid, men han lærte, husker hun.

Anitas eventyr

Dette var starten på Anitas eventyr. Senere lærte hun en autistisk gutt å spille på samme måte og etter hvert hele gruppa på den forsterkete avdelingen. Skolens musikklærer ble i fyr og flamme og oppfordret Anita til å gjøre dette større. Gjøre det tilgjengelig for flere. Undersøkelsen som ble gjort åpnet øynene hennes, og hun gikk i gang. På et bilverksted fikk hun hvitlakkert de første gitarene. Fargede strenger fant hun i en liten butikk i Skottland. Gjennom bekjente fikk hun kontakt med en produsent i Kina. Der så de potensialet og har nå hatt besøk av Anita og hennes samarbeidspartnere tre ganger. Det som skulle vise seg å være vanskeligst var ikke språket. Til det hadde de tolk. Det som var avgjørende var at Anita gjennom KIV fikk et kurs i Kinesisk forretningsskikk.

Kinesiske koder

Nøklene til suksess lå i enkle men viktige grep. I Kina viser en leder styrke og besluttsomhet ved å gå først inn i et rom. En tilsynelatende ubetydelig gest som å ha med en liten gave er veldig viktig. Anita reddet samarbeidet med sine kinesiske forretningsforbindelser. Mens produksjonen av gitarene gikk sin gang, startet hun arbeidet med å lage en forklaringsbrosjyre til lærere. Det førte til at hun også ble forfatter av en lærebok i gitarspill.

–          Kan du ikke skrive en lærebok, hadde forlaget spurt.

Helle I. Stabel har med glede loset Anita og de andre kvinnelige gründerne gjennom kurset. Det som har gledet Helle mest er å møte så mange tøffe damer som ønsker å satse på selvstendig virksomhet. Kvinner som er villige til å gå den veien som behøves. Stabel har blitt overrasket over at det å ta kvinnene på alvor og se hver enkelt på sitt ståsted har vært forløsende for mye energi og stå-på-vilje.

Nå er 1000 gitarer med fargede strenger ferdigproduserte. Neste utfordring er å nå fram i markedet. Anita blir tatt imot med åpne armer på skolen hun henvender seg til, mens hun møter skepsis ute i musikkbransjen. Fem butikker har likevel sagt ja til å selge TeachMe-gitarer. Samboeren til Anita, Jarle Wiik, har laget nettbutikken og hjelper også til på kveldene med pakking og sending av varer.

Sankt Hans gitarist

Anita har hatt mange hjelpere på veien, men ideen var hennes egen. Det er også innsatsen som må til for å lykkes om man vil opp og fram. Hennes produkt har potensiale til å bli stort. Det er likevel ikke det hun er mest opptatt av. Det hun drømmer om er den dagen en kjent gitarist står på scenen og sier at han lærte å spille på en TeachMe gitar.

Hun klimprer gjerne på en gitar, men på en scene kommer hun aldri til å stå. Hun spiller gjerne i lystig lag på hytta eller ved stranden

–          Jeg kaller meg en Sankt Hans gitarist, sier hun med glimt i øyet.

Du kommer i kontakt med Anita Fjelldal via Teach Me’s nettside og Facebook.

Trykket i Vestfold Blad uke 44/2011

 

Jeg ville bare ringe og si god natt

Når klokka nærmer seg ett om natten ligger de fleste av oss sover. Da må de frivillige i Kirkens SOS være klare. Det er på denne tiden de må regne med at noen ringer.

Nytilsatt daglig leder for Kirkens SOS i Vestfold Arne Sørlie kunne vært en av dem, men han slapp å ringe. Etter å ha opplevd nederlaget ved å bli forlatt og kjent på sorgen etter en skilsmisse for ti år siden, var han langt nede.

Behov for å snakke

Behovet for å snakke seg gjennom det var stort. Han var så heldig å ha venner som lyttet. Ikke alle har det. Da kan det være godt å vite at det finnes noen som er tilgjengelig for en prat, døgnet rundt.

–          Det viktigste vi gjør er å lytte, understreker Arne Sørlie.

Etter å ha ligget nede i snart tre år, er det nå klart for å åpne dørene for Kirkens SOS i Vestfold på nytt. Til tross for at det i 2007 var rekordmange frivillige vakter, hele 70 stykker og 200 000 samtaler årlig på landsbasis, måtte styret stenge dørene av økonomiske årsaker.  Kontoret blir å finne på Gjennestad i Stokke, bare noen meter fra der de hold til sist. Mye er ugjort, men at det ikke er tilgang på PC og telefon på kontoret i oppstarten, stopper ikke Arne. Han er krystallklar på prioriteringen.

Rekrutterer frivillige

Det er å skaffe frivillige som står aller øverst på blokka. I samarbeid med senteret i Buskerud arrangerer han nå kurs for frivillige med oppstart i november.  Vi skal i løpet av våren klare å rekruttere 40 personer mener Arne.

–          Det er korte avstander i fylket og relativt mange folk.

Arne ble selv frivillig etter at han flyttet til Vestfold i 2004 og har ikke angret en dag siden. Det har han til felles med mange andre frivillige. Flere har holdt på i mange år. Det er fordi de selv får så mye igjen for å holde på med dette.

Omsorgstjeneste

For menighetene som eier Kirkens SOS er det viktig å ha et slikt diakonalt tilbud, en omsorgstjeneste med kristen forankring. Likevel understreker Arne at de som tar på seg oppgavene, også får noe tilbake. Slik det var for han da han meldte seg til tjeneste.

–          Jeg har sett på dette som en måte å utvikle meg sjøl også.

Alle over 20 år er velkomne til å søke om å bli frivillig, men det er som regel godt voksne folk som tar på seg denne oppgaven. Det tror Arne er en fordel, for de som ringer inn kan ha ganske store problemer å stri med. De vanskeligste telefonene dreier seg om selvmord.

Forberedt på vanskelige samtaler

Dette er det viktig å være forberedt på og i det forstående kurset er det satt av en hel helg til dette tema. Dersom innringer gir tydelige signaler om å ta sitt eget liv er oppgaven til telefonvaktene å prøve å finne ut hvor vedkommende ringer fra. Deretter kople inn AMK sentralen.

–          Livet har forkjørsrett, forklarer Arne om det eneste tema som løser de frivillige fra prinsippet om absolutt anonymitet.

Etter slike episoder kan det være viktig for den som har vært på vakt å snakke ut om sine egne tanker. Blir det for tøft, kan man stenge av telefonen og ta en prat med den andre vakten.

Støtte hverandre

Man er alltid to på vakt. Trenger man ennå mer støtte kan man ringe daglig leder. Å være tilgjengelig døgnet rundt følger med på kjøpet når man har tatt på seg oppgaven som daglig leder for en av sentrene for landets største krisetelefon. Debrifing etter vanskelige samtaler er viktig og de frivillige er satt sammen i grupper med en gruppeleder med veiledningskompetanse.

–          En er jo ikke annet enn et menneske, sier Arne.

Det gruppa kan gjøre er å få vakten opp igjen etter å ha hatt tøffe samtaler. Bidra til at man får satt ord på ting og komme seg videre.

Stumme samtaler

En gjennomsnittssamtale varer elleve minutter og noen ganger kan det ta ganske lang tid før de som ringer greier å si noe som helst. Da har telefonvaktene i oppgave å prøve å få samtalen i gang med åpne og inviterende spørsmål. Noen samtaler kan være såkalte ”stumme samtaler”, der innringer ikke får tatt mot til seg for å si noe. Andre ganger kan der være at røret blir lagt på nesten før vakten har rukket å ta telefonen. Ensomheten kan være stor blant den typiske innringer som kan være både mann og kvinne. Aldersmessig er de fleste mellom 40 og 60 år. De yngre bruker i større grad nettilbud som chat og skriftlige meldinger.

Når vi andre sover

Mange ringer på den tiden vi andre legger oss.  Arne har opplevd å få telefoner der innringer bare ønsker å si god natt. De er alene og det er stille. Det får tankene til å gå hos den frivillige vakten. Hvordan har den som ringer det? Hvor ensom kan man bli? En annen topp på innringingen er rundt fem-seks tiden på morgenen. Dagen skal begynne, men den angstfylte og deprimerte er ikke klar for det etter en natt med urolig søvn. Andre ringer midt på dagen. De har gjerne ikke fasong på livet i det hele tatt. Noen har drukket eller tatt andre former for stimuli, og de frivillige har også fått opplæring i å takle slike samtaler.

Setter pris på livet

Denne tjenesten har fått Arne til å sette så uendelig mye mer pris på sin egen hverdag. Sitt eget liv. Han setter også stor pris på det felleskapet han har opplevd blant de frivillige, og forteller en historie der han kom seint til en samling. Arne kjente fysisk varmen i rommet da han kom inn.

–          SOS’ere er flotte folk.

Den mørke tiden vi går i møte og den kommende høytiden er en krevende tid for mange. Det kan være den første julen uten barn eller ektefelle. Uten familie.

Hendelsen på Utøya

Men Arne er opptatt av et annet spørsmål også. Den tragiske hendelsen på Utøya 22. juli er fortsatt i medienes søkelys, og fortsatt er helsemyndigheter, naboer og bekjente lyttende. Men det kommer en tid etterpå. Langtidstraumene kommer etter hvert. Det er erfaringen etter blant annet tsunamien i 2004. Det er stor sannsynlighet for at vaktene på Kirkens SOS må lytte til en forelder som brått og uvirkelig mistet et av sine barn. Kursingen som nå settes i gang skal gjøre det lettere for de frivillige å gjøre det som forventes:

Når ordene ikke er nok

Lytte, lytte og lytte. Noen ganger er ord veldig fattige.

–          Å lytte er det viktigste vi gjør, gjentar Arne.

Han er veldig klar på at den erfaringen man får bruk for som frivillig vakt er av den stille typen. Man skal være veldig tilbakeholdne. Ikke gi råd. Og ikke misjonere. Men er det noen som ønsker å bli bedt for, er det en oppgave det forventes at man tar på seg.

Sa nei til AFP

Arne har rukket å bli 60, og kunne latt tiden gå stille videre mot AFP om to år. Han valgte annerledes. Han sa opp jobben som kirkeverge i Stokke og gleder seg over å ha fått denne krevende oppgaven det er å bygge alt opp fra bunnen igjen. Ved siden av å skaffe frivillige og få det praktiske på plass på kontoret, har han en stor oppgave i å skaffe økonomi. Driften baseres delvis på tilskudd fra staten og fra offergaver i kirkene, men det er ikke lenge før Arne må ut i bedriftsmarkedet også.

–          Det er en stor utfordring å skaffe penger til driften.

Han har gått til oppgaven med godt mot, og samarbeider godt med daglig leder i Drammen fram mot kursstart.

Klok og engasjert leder

I begynnelsen av februar er telefonene montert. Frivillige vakter er skolert og klare til å bidra overfor de som strir i hverdagen, tror Arne.

Det som er sikkert er at de har en engasjert og klok daglig leder i ryggen. En som har mobilen liggende på nattbordet om det skulle være bruk for hans råd.

Smått om Arne Sørlie

• 60 år, bosatt i Larvik.

• Er oppvokst i Flå i Hallingdal.

• Har vært frivillig i Kirkens SOS siden 2004.

• Har jobbet i 20 år i bank som personmarkedssjef og banksjef.

• Har jobbet i 12 år i kirken som daglig leder/kirkeverge.

• Var en av drivkreftene for å starte opp Bjørneparken i Flå.

• Er interessert i musikk, spiller litt gitar, er fotointeressert og sykler litt.

• Er gift og 4 har voksne barn.

Trykket i Vestfold Blad uke 44/2011