Artikler

VISER VEI TIL ITALIAS HJERTE OG SJEL


Flørten med Italia vokste til ekte kjærlighet. Etter å ha bodd i Toscana i to år har Cecilie og Knut Roar Ulseth satset alt for å gjøre lidenskap til næringsvei.

Gjennom selskapet Primatoscana vil ekteparet Cecilie og Knut Roar Ulseth formidle ferieboliger til nordmenn som vil oppleve Italia.

Ekteparet Knut Roar og Cecilie Ulseths sterke følelser for Italia gjør at de nå satser på formidling av ferieboliger og opplevelser.

Etter å ha bodd to år i Toscana mener de å ha ervervet så mye kunnskap om området at de kan gjøre dette til et levebrød. De har sagt opp jobbene sine, henholdsvis som lærer og medarbeider i P4. Med de tre barna sine har de flyttet fra Nesodden til Sandefjord. Cecilie er nå tilbake i sin barndoms by, og nærhet til Torp flyplass var en viktig grunn til valg av bosted.

Cecilie og Knut Roar bytter på å pleie sine nær 80 samarbeidspartnere i Italia. Til nå i år har det blitt 15 turer.

–          Vi snakker sammen på telefonen hele tiden, og vi er veldig opptatt av å pleie partnerne våre godt, sier Cecilie. På denne måten skal de som leier hus gjennom oss føles seg trygge på at de får god kvalitet og service når de kommer til Italia.

Det startet forsiktig. I 2007 tok ekteparet Ulseth med seg barna på fjorten dagers ferie til den mer enn to tusen år gamle byen Lucca. De falt pladask. For arkitekturen, menneskene og måltidene. I løpet av de to ukene de var der bråmodnet en tanke. Et vennepar bosatt på Sicilia hadde tidligere sådd et frø. Kanskje det kunne være mulig å leve det gode liv og kose seg med god mat, god tid og godt klima en stund? I den mer enn to tusen år gamle byen tok ekteparet beslutningen om å leve ut drømmen som gradvis hadde tatt form. De skulle tilbake for å bo der et år. Det de ikke visste da, var at ett år skulle bli til to.

–          Vi ble helt bergtatt, sier Knut Roar, og legger ut om fortauskafeer, piazzaer og lucchesere som lever og ånder for byen sin.

Lucca ligger i Toscana og har 90 000 innbyggere. For den som ønsker det kan man på en halv time med bil nå kysten på vestsiden av den italienske ”støvel”. Eller om man kjører mot øst når man på samme tid den mest kjente byen i regionen, Firenze. Til dette området vandret etruskerne fra Lilleasia i øst. De hadde sin storhetstid rundt fem hundre år før Kristi fødsel.

Lunsj sammen med naboer under innhøstingen av druer. (Foto: Privat)

Ulike makthavere har dominert området og byen opp gjennom tidene. I dag er bymuren rundt Lucca sentrum, forsvarsverket for skiftende herrer, et mye brukt område til rekreasjon. Her spilles kort og sjakk. Man kan jogge, sykle og går tur. Tidligere var det en tofelts vei oppe på muren. I dag er den bilfri.

Sommerferien tok slutt, og familien reiste hjem til Nesodden utenfor Oslo. Barna gikk på skole og barnehage. Mor og far gikk på jobb som før, men de hadde begge et mål: Å flytte til Lucca sommeren etter. Skepsisen i nærmiljøet var stor blant annet mot å ta barna ut av skolen og nærmiljøet. Knut Roar og Cecilie var ikke i tvil. De mente at både de selv og barna ville få mye igjen for å bo en tid i et helt annet land. De ønsket å tilegne seg nye kunnskaper. Nytt språk.

I juni 2008 var økonomien på plass og permisjonene innvilget. St. Hans aften satte de seg på flyet og kunne åpne døren til sitt lille paradis. Tre soverom. Tre bad. Stue. Uterom med vinranker og eget basseng. Uteplass med utsikt så langt øyet kunne se. Huset delte de med et yngre par som straks inviterte hele familien på fest.

–          Jeg husker at vi tenkte: Er det sånn det er? mimrer Knut Roar.

Luccheserne lever langsomt. For Cecilie og Knut Roar tok det litt tid å venne seg til de lokale skikkene. Da de spurte om veien til bakeren fikk de tips om den vakreste veien. Ikke den korteste. Og til den bakeren som bakte den beste focaccia. Å stå i kø hos kjøpmannen kan ta sin tid det også. Cecilie har opplevd flere ganger at folk stoppet opp og pratet i det uendelige mens de sto ved kassa.

–          Køen bak er det ingen som tar hensyn til.

Til å begynne med var dette frustrerende, men etter hvert falt Knut Roar, Cecilie og barna inn i rytmen. Nå vet de at de ikke får oppgitt et fast klokkeslett når de blir bedt på middag. Gjestene kommer når de kommer. Det gjør maten også. Litt nå og litt da. Måltidet inntas gjerne stående.

Den eldste gutten i familien, Oscar, var 10 da de flyttet. Tvillingene, Martine og Ludvig var 6. Først tenkte foreldrene at det var lurt at de skulle gå på en internasjonal skole der engelsk var det samlende språket. De ombestemte seg og sendte barna på en lokal italiensk skole.

Mor hjelper barna med lekser. (Foto: Privat)

Det angrer de ikke på. Alle barna falt inn i det lokale miljøet og snakker i dag flytende italiensk. Guttene ble med på et fotballag og også dette medførte kulturlæring for familien. Etter treningene møttes alle på den lokale baren for å innta panini og sprudlende drikke.

Mens barna var på skolen fartet mor og far rundt i Toscana. Spiste og drakk. Så og luktet. Lyttet og lærte. Tanken om å drive utleie på hobbybasis meldte seg, og når noen venner som kom for å feire Cecilies 40 års dag også mente dette måtte være en god idé, satte paret i gang. De reiste rundt igjen, denne gangen for å bygge opp kontakter, prøvespise og sjekke ut aktuelle utleiesteder. På vårparten i 2009 var det klart at de kunne og skulle bo i Lucca et år til.

–          Det ga et kick, forteller Knut Roar. Han hadde til da mottatt lønn den 20. hver måned og hele familien skulle plutselig leve uten sikkerhetsnett.

I dag er de tilbake igjen i Norge. Og har flyttet ennå en gang. Barna er på nytt i gang med en omstilling og hele familien savner Italia. Hver på sin måte. Etter de første fotballtreningene i Sandefjord spurte guttene om de ikke kunne gå på bar.

Forretningsdriften synes Knut Roar og Cecilie er positiv på alle måter.

Å være med på innhøsting av oliven har gitt minner for livet. (Foto: Privat)

Nærheten til flyplassen gjør det enkelt å nå samarbeidspartnerne. Når den ene reiser tar den andre seg av barna. Ellers er de sammen om det meste, også forretningsdriften. Slik mange familier i Italia gjør.

–          Vi elsker jobben vår, sier Knut Roar. – Vi reiser ned og prøve-bor stedene. Prøvespiser på restauranten. Prøvedrikker vinen.

Og når de kommer ned til Italia kjenner de at de faller inn i den samme rytmen som er der. De har gode relasjoner til samarbeidspartnerne og holder kontakt med de vennene de fikk mens de bodde der nede.

–          Vennskapene vi har fått vil vare livet ut, sier Knut Roar.

Trykket i Vestfold blad uke 52/2011