Jeg står ytterst på betongbrygga med ansiktet vendt mot fjorden. Turen hit var kort, men likevel lang nok. Jeg har varme i kroppen og kan stå stille noen minutter. Temperaturen ligger på noen grader under null.
Jeg gjør ofte dette: Står stille her på en brygge, omgitt av vann på tre kanter. En lav morgensol har nettopp sluppet taket i trærne på Bastøya rett framfor meg. Til venstre bytter fergene
plass inne ved kai. Til høyre ligger Østenskjær. Slagentangen. Bolærne. Utenfor der åpner fjorden seg mer og mer. Det angår meg ikke i dag, men jeg vet det. Lukten av salt sjø når meg. Det samme gjør lyden av bølgene en meter nedenfor føttene mine. Bak meg strekker brygga seg inn mot land. Vollen som om sommeren er dekket av gress og brune kropper glitrer. Snøen folder seg i oransje og lilla.
Dager som dette skulle en bare være glad, men det er ikke alltid slik. Jeg kjenner litt etter hvordan jeg har det nå. En mørk og tung følelse sitter inne i brystet. Jeg svaier litt. Er svimmel. Igjen. Jeg prøver ikke å henge meg opp i dette. Fokuserer på pusten. Den er litt knapp. Jeg lar pusten være slik den er. Jobber ikke med den. Bare aksepterer den. Sånn er det nå.
Følelsene forstyrrer meg litt, men jeg prøver å la dem passere uten å kjenne etter.
En liten øvelse i mindfulness
Jeg setter bena en litt fra hverandre. Finner en stabil måte å stå på, med tyngden over knærne. Retter opp ryggen. Jeg skal stå «som et tre». Jeg lærte denne øvelsen for rundt tre år siden på et kurs i Qi gong. Læreren min var Viggo Johansen, en ung mann som hadde levd som buddhistmunk i flere år før han kom tilbake til Norge og Horten.
Jeg ble minnet om dette på nytt mens jeg leste i boka ”Akkurat nå” av Kabat-Zinn. En vakker bok som jeg leser sakte. Et lite kapittel av gangen.
Rota på treet
Jeg starter med å fokusere på beina mine som jeg pleier. De står støtt mot betongbrygga. Jeg tenker at de er rotfestet. At brygga er bakken treet folder seg ut over. Føttene mine er den nederste delen av trestammen. De holder meg fast. Jeg tilhører bakken og bakken tilhører meg.
Jeg lar kroppen falle så vidt mot høyre. Bakover. Mot venstre. Forover. Mot høyre igjen. I en liten, liten sirkel. Føttene – røttene – holder meg fast. Følelsen er kjent. Jeg har danset magedans i mange år og denne sirkelbevegelsen gjør meg veldig bevisst på hvordan tyngdepunktet flytter seg, hvordan det kjennes under beina. På sidene av føttene. Foran. På siden igjen. Og bak. I seg selv er dette en liten øvelse i mindfulness. Tilstedeværelse
Stammen
Tankene finner anklene, følge leggene oppover. Tenker at de er sterke. Videre opp til lårene, hoftene og nederste del av overkroppen, helt opp til under armene. Jeg tenker at det er stammen på treet.
Jeg står i en rak stilling, men uten å strekke meg. Tankene følger ryggsøyla, opp langs nakken.
Trekrona
Armene mine holder jeg ut foran meg. De danner en halvsirkel. Det kan se ut som om jeg holder rundt noe, en stamme for eksempel, men jeg tenker at armene og hendene mine danner en trekrone sammen med hodet.
I dag er det kjølig. Stille. Likevel føles det som et lite vindpust finner veien mellom greinene. Omslutter meg. Med øynene lukket kjenner jeg at overkroppen, trekrona, svaier litt.
Over hodet mitt er luften. Himmelen. Universet. Jeg står med beina plantet på brygga og kjenner at jeg er mellom himmel og jord.
Pusten
Jeg kjenner kulda i venstre tommel, men hefter meg ikke ved det. Det er som det er. Tyngden av armene angår meg. Det verker litt i skuldrene, men ikke mer enn at jeg klarer å flytte fokus et annet sted. På pusten.Slik står jeg en stund. Kjenner på pusten. Inn….Ut…Inn…Ut… Magen min fylles av luft. Tømmes. Fylles igjen. Føttene mine er rotfestet. Jeg er røtter. Stamme. Trekrone. Lydene og luktene kommer og går.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg står slik. Så lenge jeg fokuserer på de enkelte elementene i denne øvelsen kjenner jeg ikke på følelser. Tenker ikke tanker. Jeg bare er.
Etter hvert går jeg hjem. Den tunge følelsen er lettere og pusten flyter. Dagen kan starte.
