Det er blitt juni og jeg har satt meg til i solveggen med litt puslerier. En så vidt merkbar bris fra vest er det som skal til for at det ikke blir for varmt, bare deilig. Rundt meg stråler hagen.
Når jeg sitter stille slik som nå vandrer tankene, for hver eneste plante har sin historie. Nå og da fester blikket seg og tar inn farger. Fagerbuskene står snart i full blomst og da er de et syn for guder. Hvert år venter jeg på dette, aldri har jeg blitt skuffet. Rundt dem mysser det av insekter, heldigvis stikker ingen av dem jeg hører nå. En doven humle brummer forbi. Den deiser ned på en honningurt, flyr opp igjen og ned så fort det lar seg gjøre. Den intense blålilla kosten er lubben og trivelig, men ikke så vakker. Det er i flokk med andre den gjør seg. Min første avlegger fikk jeg av Gunnhild på hjørnet. Hun er borte nå.
Jeg behøver ikke å reise meg for å se hva som er rundt omkring, for jeg har endevendt hver centimeter på tomta med mine egne hender og en jordspade. Ikke frukttrærne så klart. De sto her når vi kom og de vil stå her når vi en gang forsvinner. Om jeg hadde ruslet rundt i bakhagen ville pæretreet tronet høyt over meg og nypehekken. “Rosa rugosa” sa Ruth en gang for lenge siden da jeg fikk den første planten. På denne tiden vekker duften minner om henne og den tiltrekker seg humler. Eller er det den vakre fargen? Jeg vet så lite om humler. De bare er her, de som jeg. Vi kom en gang og så ble vi værende.
På oppsiden av huset lener en cotoneaster seg over det gamle gjerdet. Jeg fikk de første avleggerne av min svigerfar. Langs oppkjørselen nikker lupinene til dem som kommer og går. De fikk tildelt en plass de også, men tar seg til rette der de finner det for godt og gir humlene føde. Når jeg tenker på nå, så er det i grunnen jeg som har invitert humlene hit.
Så mye har jeg aldri tenkt på humler før. Det var “Gyldenlakk” som fikk i gang denne funderingen. Hun er virkelig en hageentusiast! Bloggen hennes er et oppkomme av farger og glede. “Blogg om humler” oppfordret hun meg, og dermed fikk jeg en påminner om hvor viktig samspillet mellom mennesker, planter og insekter er.
I følge Albert Einstein har menneskeheten kun fire år igjen å leve dersom humler og bier dør ut. Så lenge jeg bor her skal de få ha sin tumleplass. De hører hjemme både i det lille og det store økosystemet. Det gir meg ennå en grunn til å lene meg tilbake og bare la humla suse.
PS: Innlegget er også publisert i Ukeavisen Ledelse Synspunkt og er mitt bidrag i en stafett som startet på Moseplassen. Jeg vil gjerne sende ballen videre til en som har utfordret meg tidligere, nemlig Pludrehanne. Hun skriver om uendelig mye, så jeg håper hun tar denne ballen.
