Finnes det noen blomst som kan konkurrere med løvetannen? Med sin intense gulfarge smiler den mot oss, uansett hvor dypt vi sukker og hvor hardt vi kjemper imot. Den sender lystig avgårde sine fnokker som slår seg ned akkurat der det måtte passe, frør seg, slår rot og dukker opp neste vår som om vi aldri hadde forvist den.
I går kveld ruslet jeg slik jeg ofte gjør en liten runde i hagen, en hage som aldri er helt velstelt og aldri helt nedgrodd. Vi tar et tak nå og et da. Holder det sånn nogenlunde og trives med det. I en knust krukke jeg ikke har ryddet bort, strakk et par løvetenner seg mot lyset. Det gule hodet var for lengst blitt grått, og minte meg om min barndom. Om at jeg de første gangene trakk pusten dypt inn og fikk munnen full. Etter hvert skjønte jeg hvordan blåse paraplyene til himmels.
De minte meg også om rusleturen til barnehagen i følge med mitt barnebarn for noen få uker siden. Med skinnende øyne nappet han en løvetann i forbifarten, kastet den til meg og var i samme sekund klar til å ile videre på den skinnende, nye sparkesykkelen han hadde fått på sin femårsdag. Jeg bærte den litt amputerte løvetannen med meg helt hjem, og slo opp i en diktbok jeg nettopp hadde lånt på biblioteket:
Løvetannes bønn
av Harald Sverdrup
Blås på meg, barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –med alle de undrende øyne.
La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.