Vi som er oppvokst ved havet blir fylt med lengsel når vi ikke kan se det. Et lite gjensyn kan lagres i minnet og vare lenge. Så må vi tilbake og fylle opp batteriene igjen. Vi puster inn lukten, slikker oss fornøyd rundt munnen om vi skulle bli velsignet av en sjøsprøyt og vi lar blikket vandre. Hvile.
Sist søndag gikk jeg på måfå langs bryggene
i Holmestrand. Jeg mer kjente enn så de svære fabrikkbygningene til høyre for meg. Blikket var vendt mot vannet. Ytterst lå en båthavn. En Volvo Penta gikk på tomgang et sted. Antakeligvis i båten som lå fortøyd med seilene oppe. De skulle nok tørkes og pakkes før vinteren.
Jeg dreide mot venstre, 
forbi en rød bro som speilte seg i vannet.
Og stoppet.
Foran meg lå en taukveil. Flere faktisk. Umiddelbart så jeg for meg en linestamp. For den som ikke vet hva det er, snakker vi om fiskeredskap.
Jeg har i mer enn 30 år vandret bryggelangs i Vestfoldbyene og sett mye tauverk, men aldri før har en linestamp blitt så tydelig i minnet mitt. Hvorfor nå?
Jeg kikket meg rundt. En fiskebåt. Teiner og slikt. Kunne det være det? Jeg trakk pusten dypt. Nei! Det var lukta! Lukta av fiskeredskap, selvfølgelig.
Jeg satte meg ned på en stolpe. Den var kald. Hele brygga lå i skygge. En bevegelse fanget blikket først. Lyden kom etterpå. En lettbåt med påhengsmotor. Jeg lukket øynene og så min far. Fiskeren.
Det var kaldt å sitte stille, men jeg var ikke klar til å gå inn. Jeg flyttet meg noen meter. Lente meg mot en rød vegg og lot den bleke oktobersola som strakk seg over fjellet varme meg litt. Oppe fra byen hørte jeg en dur. En buss, kanskje? Bak øyelokkene så jeg en truck, fullastet med fiskekasser. Isbiter ramlet av for hver dump. Et sted ble et fisketrau spylt rent.
En stakket stund var jeg hjemme på kaia. Takket være synet, hørselen, lukten, følelsen av kulde og minnene som for evig er lagret hos meg.