Skrivekurset Mot til å skrive inneholder seks moduler. Den ene handler om å opparbeide selvdisiplin, for det er ikke nok å ville skrive. Man må gjøre det også.
Jeg synes ikke det alltid er så lett å komme i gang med å skrive selv om jeg setter meg ved skrivebordet med det for øyet. Før jeg vet ordet av det har tankene tatt sin egen retning, lever sitt eget liv. Da er det bare en ting å gjøre: Styre tankene inn i den retningen jeg vil ha dem ved å begynne å skrive. Selvdisiplin høres ikke like hyggelig ut som å vente på inspirasjonen til den kommer, men det må til.
Venter du på inspirasjonen?
Både inspirasjon og selvdisiplin er en vesentlig del av skrivekursene jeg holder. Inspirasjon høres fint og hyggelig ut, mens selvdisiplin kanskje har en litt annen klang. Det jeg har erfart er at det ikke nytter å sette seg ned og vente på inspirasjonen. Den kommer ikke dalende fra himmelen. Ofte kan det dukke opp gode ideer og løsninger når jeg skreller poteter eller går en tur. For det skjer noe oppe i toppen når vi holder på med slike rytmiske aktiviteter. Det er fint, men om vi for eksempel har en drøm om å skrive en bok slik jeg har, kan vi ikke bare gå tur eller skrelle poteter. Vi må skrive. Vi må bestemme oss for å skrive og sette av tid til det.
Mot til å skrive
Blant deltakerne på nettkurset Mot til å skrive i 2013 var «Tine». Hun har sluttet å vente på inspirasjonen: «Jeg har satt av en fast time hver dag, hvor jeg skal sitte og drodle litt. Uten press. Jeg har laget meg en koselig krok med plass til kaffekoppen – og kjenner jeg gleder meg til dette avbrekket i hverdagen. Håper det skal bli en vane». Hun delte dette kun med meg, mens fem av deltakerne gjerne ville skrive gjesteinnlegg her på bloggen min. Alle har gitt tillatelse å bruke navnet deres, og for noen var det et forløsende «hopp». Det som må til før man våger å skrive for et publikum.
Vil skrive dikt
Kaja ble i løpet av nettkurset mer bevisst på hvor viktig det er å pushe seg selv i gang: «Nå setter jeg meg ned for å arbeide med ord så å si daglig og noen små frukter i form av noen ord, en linje, bærer det nesten hver gang». For henne utløste skrivekurset troen på at hun kan skrive, og hun vil dele sin skriveglede med andre. «For jeg tror at jeg også kan skrive noe for noen som vil oppleve gjenkjennelse når de leser en tekst jeg har skrevet. Og at det er noe for noen, er nok det.» En nådegave for livet var tittelen hun ga sitt innlegg som gjesteskribent. Der skriver hun også om gleden ved å skrive dikt. «Jeg blir glad blir jeg når jeg kan sette strek ved et dikt, og gleden intensiveres, fullbyrdes på en måte, dersom teksten også når et annet menneske.
Kaffekos og skriving
Cecilie må tilpasse skrivingen familiesituasjonen. Slik fikk hun mulighet til å skrive regelmessig: «Jeg må lage en rutine for å komme i gang med å skrive mer enn før. Som hovedregel vil jeg sette av en halv time hver morgen. Etter dusjen kan det være meg, kaffekoppen og skrivingen». Hun skriver videre at hun blir mer kjent med seg selv mens hun skriver. «Jeg blir mer til stede i hverdagen min. Jeg undrer, spør og reflekterer langt mer aktivt enn om jeg ikke skriver. Det gjør meg mer harmonisk, trygg og rolig». Tittelen på hennes bidrag er Magisk og helbredende skriving.
Ville ut av dvalen
Torild har reflektert mye rundt dette med selvdisiplin. «Hvordan står det til med selvdisiplinen i dag? Et godt spørsmål og også et viktig. Faktisk var grunnen til at jeg meldte meg på kurset, nettopp selvdisiplin. Jeg trengte et spark bak. Dagene bare fløt av gårde uten de store krav. Jeg disponerte tiden stort sett slik jeg ville. Fra å ha vært en aktiv person, hadde jeg blitt jeg mer og mer inaktiv, særlig vinterstid. Dette skrivekurset har fått meg til å «våkne opp», reflektere over hvordan jeg bruker tiden min. Jeg vil ut av dvalen. Jeg vil prestere noe jeg er stolt av og da trenger jeg selvdisiplin. Hvor viktig dette er for å oppnå mål man setter seg i livet! For selvfølelsen, og for hvordan man forholder seg til andre mennesker på beste måte». Hennes erfaring med å jobbe fram mer selvdisiplin har blant annet ført til innlegget Når jeg skriver synger det inne i meg
Skriver for å være fri
Tone Adele har i løpet av skrivekurset vært på oppdagelsesreise i eget liv. På slutten av kurset kjente hun økt glede over å skrive. Nå vil hun sette av mer tid til nettopp det. Om hva det å jobbe med selvdisiplin førte til skriver hun: «Det skjedde noe hver gang jeg faktisk satte meg til å skrive. Jeg opplevde økt nærvær og tilstedeværelse. Jeg ble mer observant på omgivelsene, noe som gjør hverdagen mer interessant. Skrivingen satte i gang tanker, bilder, forestillinger og det er spennende og morsomt. Jeg ønsker å skrive for å få et mer nysgjerrig blikk på hverdagen og samfunnet. Ofte er jeg opptatt av å fylle en eller annen funksjon i forbindelse med jobb, med familie eller venner. Men bare den rene opplevelsen og observasjonen gjør meg rikere, gladere og kanskje også litt klokere. «
Skriving som egenterapi
Camilla har skrevet lenge. For henne var det en nødvendig terapi for å klare å håndtere smerte livet påførte henne. «For meg er å skrive tankene jeg ikke klarer å si høyt ned på papir befriende, og en sjanse til å leve. Jeg skriver alltid for hånd først. I boken jeg har med meg overalt». Det skrivekurset først og fremst ga henne var trygghet, en tro på at hun hadde noe å fortelle og at hun kunne klare å gjøre det. «Kraften til å skrive berører meg dypt inne i hjertet. Det å skrive lar meg utforske og gjenskape en følelsen. En følelse jeg håper kan hjelpe andre. Vise dem at de er ikke alene». Innlegget i gjestebloggen har hun kalt Skrivingen lar meg leve med frykten.
