CECILIE DELTOK PÅ ORDSPINNERIETS NETTKURS ”MOT TIL Å SKRIVE” OG FANT FRAM TIL AT HUN VIL SKRIVE LITT HVER MORGEN. I RO OG FRED FØR DAGENS ØVRIGE GJØREMÅL KREVER SITT:
Skrivingen gjør meg tydeligere
Når jeg skriver opplever jeg sannhet. Sannhet som renser, som fjerner angst og fasader. Sannhet som setter meg fri. Aller best er det når jeg skriver slik at jeg kan kjenne jeg vokser og utvikler meg. Det er som å leke, forske, skape og utvikle om hverandre. Det blir som om man glemmer tid og sted; man bare ER.
Som et puslespill
Bitene faller sakte men sikkert på plass i et puslespill som aldri før er lagt og som ingen vet hvordan skal bli eller når det er ferdig lagt. Det kan hele tiden legges til nye brikker, bygges om og nye bilder danner seg. Det er så mange nyanser man ofte ikke tar seg tid til. Nå kan man ta tak i akkurat de nyanser man måtte ville og akkurat hvor mange av dem man måtte ønske. Selv blir man også veldig spent på hvordan dette blir og på hva som skjer.
Det blir som når noen forteller en spennende historie eller du ser en spennende film… bare at da er historien allerede lagt og den har vanligvis et bestemt omfang og er begrenset i tid. Når man skriver finnes ikke disse begrensningene. Man drar på oppdagelsesreise. På skattejakt! Man lærer kontinuerlig. Man blir både overraket og forundret opptil flere ganger underveis.
Magisk og helbredende
Det hele minner meg litt om noe jeg stadig kunne oppleve som barn. Jeg kunne ha helt magiske opplevelser. Det kunne være opplevelsen av en lukt, et lysfenomen, en farge, en bevegelse; for eksempel måten snøen beveget seg i luften. Da var det som om at alt bare stoppet opp og jeg var bare vid åpen for sanseinntrykk. Kroppen stivnet, ble nærmest konservert og jeg opplevde en dyp ro. En type dyp ro som jeg sjeldent opplever som voksen. Tiden, støy fra andre mennesker, følelse av tørst, sult, kulde, eventuelle motivasjoner eller lyster ble borte, med mindre det var f.eks. følelsen av sult jeg ble opptatt av. Dette var magisk og nærmest helbredende når jeg tenker meg om.
Forankring i min sjel
Underveis mens jeg skriver blir jeg mer og mer kjent med meg selv. Jeg blir mer til stede i hverdagen min. Jeg undrer, spør og reflekterer langt mer aktivt enn om jeg ikke skriver. Det gjør meg mer harmonisk, trygg og rolig. Selvtilliten og selvfølelsen øker. Det er som om jeg styrker min forankring i min egen sjel, mitt eget liv og hverdag. Det gir meg en forsterket integritet i møte med nye utfordringer i livet mitt. Gjør meg tydeligere for meg selv og sikkert også for andre. Det er som om jeg mobiliserer til nye muligheter i livet… eller til å være i livet på en bedre måte.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Takk til Cecilie! Gjesteskribent neste uke er Torild Almås: «Det synger inni meg. Forventning, glede og stolthet. Jeg overvant skepsisen og motforestillingene. Børstet vekk «gremlinen» som satt på skulderen min. Satte i gang».
Gjenkjennende, gjenkjennende.
Den forløsning som oppleves gjennom skriving; treffende og poetisk formulert av deg.
Lykke til, Cecilie, i ditt skrivearbeid i livet.
Kaja.
Takk for støttende kommentar, Kaja, som herved er videresendt til Cecilie:-).
Hei Cecilie
Flott å lese innlegget ditt. Kjenner igjen dette med mer oppmerksomhet til omgivelsene, refleksjoner som kommer til en. Teksten som tar tak i en og plutselig endrer retning. Det er spennende å skrive !!! Lykke til videre 🙂
Klem fra Torild
Hei Torild. Takk for ditt engasjement og oppmuntring til Cecilie. Gleder meg til du kommer på «trykk» fredag morgen.