SKRIVINGEN LAR MEG LEVE MED FRYKTEN
For meg er å skrive tankene jeg ikke klarer å si høyt ned på papir befriende, og en sjanse til å leve. Jeg skriver alltid for hånd først. I boken jeg har med meg overalt. Da går blyanten i nonstop med de innerste tanker og følelser helt uten hemninger. Hodet kan fort kjennes tungt, men samtidig lettet, og tårene kan renne. Hånden setter ord på tomrommet og kroppen gjenopplever traumatiske hendelser og minner. En forandring er i gang. En forandring som gir mening mot en riktig vei. En vei for å heale meg selv.
Jeg har skrevet for meg selv i mange år. Min innerste tanker og følelser for å få tømt hodet. Ofte skrev jeg i en transe etter å ha skåret i meg selv. Skrev i en transe og hånden bare gikk. Fra å ikke mestre smerten av mørke tanker til å blø og deretter få det ut med ord på papiret. Dette var en liten egenterapi jeg hadde. Alt jeg har skrevet i denne tiden er tanker og følelser som er godt bevart til bare meg og mine øyne. Kanskje en dag deler jeg det med en spesiell, men da må jeg være 100 % trygg på denne personen. Vite at den personen aldri vil svikte meg. Mye av det jeg skriver i disse dager er om å være til stede i meg selv. Føle at det er helt greit å ha med meg min bagasje og samtidig gi andre der ute et innblikk av at vi har alle vårt. Bare finn din vei for å leve – leve på en måte som gjør deg lykkelig.Unni er en fantastisk mentor for meg når det gjelder å skrive. Hun ser over og gir meg tilbakemeldinger for at jeg skal få en rød tråd igjennom min historie samtidig som historien er min. Mine ord. Ikke bare har hun vært der for meg når det gjelder å skrive, men også med støtte. Er godt å ha en du vet heier deg fram.
Etter første utkast til en ny verden av å skrive har jeg fått et nytt forhold til selve skriveprosessen. Unni var den første jeg sendte noe av tankene mine til og spurte henne om råd. Jeg kjente Unni noe fra før, og igjennom andre samtaler vi har hatt var det henne jeg stolte på. Stolte på å få en ærlig tilbakemelding og komme meg igjennom skrivingen for å tydeliggjøre tankene mine. Med tilbakemeldinger og spørsmål fra Unni går jeg inn i teksten igjen og tydeliggjør. Hun hjelper meg til å organisere teksten og ved det er jeg meg selv. Jeg lærer mer om meg selv. Kraften til å skrive berører meg dypt inne i hjertet. Det å skrive lar meg utforske og gjenskape en følelsen. En følelse jeg håper kan hjelpe andre. Vise dem at de er ikke alene. Tusen takk for at du deler din livserfaring med meg, Unni. Det både varmer og hjelper mer enn du aner.
En dag har jeg lyst å ta mer alvor av det å skrive, melde meg på skrivekurs og deretter få fart på romanen. Jeg har lyst å gjenskape mine følelser igjennom eget arbeid. Jeg vil alltid fortsette å skrive og håper å ha Unni der ved min side. Også den dagen jeg er fullstendig trygg på det jeg legger ut på bloggen. At det er en balanse i det jeg skriver og det som blir mottatt av leseren. Når jeg skriver føler jeg meg fri og forelsket. Skrivingen lar meg leve med frykten, se kjærligheten, lar tårene komme og lar meg le med et glimt i øyet. Skrivingen lar meg møte nye mennesker og danne nye relasjoner. Det å skrive er å ha en hemmelig kode. Det er mer enn ord. Det er min sensei.
Skrevet av Camilla Nicoline Vik.
